Arne Nævra (SV) []: Som det ble sagt, er det sånn
at hovedavtalen for jordbruket har som formål å regulere tiltak
som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke
er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.
Denne avtalen
ble, som nevnt, første gang inngått i 1950. Det er mange år siden.
Siden har den blitt endret kun én gang, i 1992, og det er også mange
år siden. Revisjonen omfattet framgangsmåte ved uenighet i forhandlingene,
bruk av omforent grunnmateriale samt mulighet for myndighetene til
å innhente synspunkter fra organisasjoner som er særlig berørt av
jordbruksoppgjøret, men som ikke er direkte representert i forhandlingene.
Så er det en side til, og det er allmennhetens interesse for hva
som foregår i jordbruksforhandlingene, og hvilken tematikk som er
under diskusjon i disse forhandlingene.
Den 1. januar
2004 trådte miljøinformasjonsloven i kraft. Denne loven har som
formål
«å sikre allmennheten tilgang til
miljøinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra
til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade og påvirke
offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål. Loven skal
også fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser
av betydning for miljøet.»
I § 2 i miljøinformasjonsloven
spesifiseres det hva som skal forstås som miljøinformasjon, herunder
punkt b), «faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder
(…) administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser,
avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer, samt tilhørende
analyser, beregninger og forutsetninger».
I den sammenheng
kan man altså forstå jordbruksavtalen og bestemmelsene i den som
faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet ganske betydelig.
Ved flere anledninger tas det avgjørelser i jordbruksavtalen uten
at allmennheten får mulighet til å delta i en sånn beslutningsprosess.
Sist, ved forrige
jordbruksoppgjør, kom rapporten Handlingsplan for næringsutvikling
basert på høstbare viltressurser, utarbeidet av en arbeidsgruppe
nedsatt i forbindelse med jordbruksoppgjøret. På regjeringas nettsider
står det at det ikke forhandles om administrative og juridiske virkemidler.
Derimot er det uklart hva som ligger i administrative virkemidler,
og dette er ikke spesifisert i hovedavtalen. Derfor er det interessant
å diskutere noen spørsmål her.
Det første er
hva som ligger i administrative virkemidler, samt spesifisere hvilke
jordbrukspolitiske områder avtalepartene kan forhandle om.
Punkt to: Til
forhandlinger bør det etter min mening utarbeides en grundig oversikt
over hvilke lover, forskrifter og stortingsvedtak samt traktater
som begrenser handlingsrommet i forhandlingene, f.eks. miljøinformasjonsloven,
klimaloven og naturmangfoldloven.
Punkt tre: Det
kunne vært interessant å få en vurdering fra statsråden om hovedavtalen
for jordbruket nå bør endres i tråd med faglige råd og internasjonal forskning
til å inneholde hensyn til klima, miljø, naturmangfold og helse,
sånn at dette kan inngå i de årlige forhandlingene.
Punkt fire: Med
bakgrunn i myndighetenes mulighet til å innhente synspunkter fra
berørte organisasjoner – for det kan de altså ifølge lovverket,
sammenholdt med miljøinformasjonsloven – burde staten, dvs. regjeringa,
som rutine framover innhente synspunkter fra organisasjoner som
arbeider med bærekraftig matproduksjon, før de årlige jordbruksforhandlingene
starter. Noen synspunkter fra statsråden på det kunne også vært interessant.
Det er på denne
bakgrunn jeg har lyst til å få svar på de store spørsmålene, som
jeg også avslutter interpellasjonen med: om statsråden kan gi en
oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller utvider
handlingsrommet, og om det er aktuelt for statsråden å foreslå endringer
i avtalen, sånn at hensynet til god dyrevelferd, klima og miljø
inkluderes.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det at staten
hvert år gjennomfører forhandlinger med jordbruket om en jordbruksavtale,
er en viktig del av den norske jordbrukspolitikken. Derfor var det
også viktig for Kristelig Folkeparti da vi gikk inn i regjering
i januar, å slå fast at forhandlingsinstituttet med årlige jordbruksoppgjør
er en av de fire bærebjelkene som landbrukspolitikken skal bygge
på.
Hovedavtalen for
jordbruket handler om selve prosessen – og jeg gjentar: selve prosessen
– med de årlige jordbruksforhandlingene. Den regulerer hvordan de
årlige forhandlingene om jordbruksavtalen skal foregå, det vil si
rettigheter og plikter for partene, forhandlingsprosedyrer, offentlighet,
forholdet til Stortinget, internasjonale avtaler osv. Hovedavtalen
handler ikke om hva slags jordbrukspolitiske mål vi skal ha, eller
hva vi skal prioritere i de enkelte jordbruksforhandlingene hvert
år. Det er Stortinget som fastsetter mål, prioriteringer og retningslinjer
for jordbrukspolitikken, når de behandler meldinger, proposisjoner
eller lover.
Stortinget kan
endre sine landbrukspolitiske prioriteringer relativt hyppig, og
det kan komme til uttrykk bl.a. i de årlige jordbruksavtalene. Det
at ulike politiske prioriteringer ikke er tatt inn i hovedavtalen,
er en av de avgjørende grunnene til at den ikke har vært endret
siden 1992. Samtidig illustrerer det at den har fungert tilfredsstillende
som rammeverk for gjennomføring av de årlige jordbruksforhandlingene.
I disse oppgjørene forhandler partene om hvordan vi skal bruke ulike
virkemidler for at vi mest mulig effektivt skal nå de jordbrukspolitiske
målene som er satt av Stortinget. Og så vil partene kunne vekte
målene ulikt og ha ulikt syn på hvilke virkemidler som er best for
å nå målene.
Interpellanten
ber om en vurdering av om man skal ta inn politiske hensyn i hovedavtalen.
Det vil ikke bidra til en bedre gjennomføring av forhandlingene.
Det er heller ikke en egnet måte å fremme disse hensynene på. En
slik tilnærming ville i stedet ha ført til behov for å endre hovedavtalen
hyppigere enn det som er tilfellet i dag.
I § 1-1 i hovedavtalen
for jordbruket, formålsparagrafen, står det:
«Avtaleverket for jordbruket har
til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte
mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov,
stortingsvedtak eller forskrift.»
Målsettingene
for de årlige jordbruksforhandlingene fastsettes altså i andre prosesser
enn ved forhandlinger om innholdet i hovedavtalen. Det framgår ikke
eksplisitt av hovedavtalen hva som skal være forhandlingstemaer,
men de skal være egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket.
Det er som nevnt Stortinget som fastsetter disse målene. Tiltakene
som vi forhandler om, er først og fremst økonomiske virkemidler.
Det handler om målpriser, nivå, utforming på budsjettstøtten og
enkelte regulerende tiltak. Også andre tiltak kan i prinsippet forhandles
om dersom det anses fornuftig politisk, men det framgår eksplisitt
av hovedavtalen hva som ikke kan være forhandlingstema. I kapittel 3
i hovedavtalen står det:
«Jordbruksavtaler står tilbake for
lover og stortingsvedtak, og kan heller ikke kreves gjennomført
i strid med traktater som er bindende for staten.»
Partene forhandler
ikke om tollsatser og importbestemmelser eller om skatter og avgifter.
Noen ganger har det likevel vært slik at regjeringen på egen hånd
har tatt inn endringer i beskatning som et moment i forhandlingene.
Det skjedde eksempelvis i år, da finansministeren varslet at regjeringen
ville foreslå en økning av jordbruksfradraget i forbindelse med
statsbudsjettet senere på året. I slike tilfeller fungerer dette
som en ekstern endring i rammebetingelsene, som partene i forhandlingene
må ta hensyn til.
Interpellanten
ber om en oversikt over hvilke lover og vedtak som begrenser eller
utvider handlingsrommet. I prinsippet begrenser alle lover potensielt
handlingsrommet til de årlige jordbruksavtalene, siden bestemmelsene
i jordbruksavtalene står tilbake for lover Stortinget har gitt.
Det er vanskelig å tenke seg at en lov skulle utvide handlingsrommet
for jordbruksforhandlingene sammenlignet med en situasjon hvor denne
loven ikke fantes.
Noen landbrukspolitiske
tiltak egner seg best for lovregulering. I interpellasjonen blir
hensyn til god dyrevelferd, klima og miljø nevnt som stikkord. Jeg
oppfatter at interpellanten mener at vi bør bruke de økonomiske
virkemidlene i jordbruksavtalen på en annen måte enn i dag for å
prioritere dette høyere. Hvis Stortinget er enig med interpellanten
i det, kan dette gjøres gjennom retningslinjer til avtalepartene,
som partene selvsagt må forholde seg til. Men å endre hovedavtalen er
verken nødvendig eller et egnet virkemiddel for å få det til.
Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret,
det var for så vidt veldig interessant. Vi er nå inne på en tematikk
som er veldig avgjørende for hvilke virkemidler vi har i norsk jordbrukspolitikk.
Det er omforente synspunkt, og jeg er sikker på at hele salen og statsråden
er enig i at jordbruksforhandlingene er et viktig virkemiddel for
å nå de målene som flertallet her i salen har satt seg.
Det er antakelig
også sånn at jordbruksavtalen og forhandlingene kunne vært brukt
mer aktivt på tematikk som tradisjonelt ikke har vært inne i forhandlingene.
Det har flere ganger vært med i forhandlingene hvordan vi kan differensiere
støtteordningene til jordbruk i grisgrendte strøk, f.eks., og når
det gjelder sjølbergingsspørsmålet og kanalisering av støttemidlene
geografisk og på produksjonsenhetene. Men klima, naturmangfold og
dyrevelferd, disse stikkordene som jeg har nevnt, har vært lite
inne. Det interessante spørsmålet å følge opp da er om statsråden
kan tenke seg ikke bare å henvise til begrensningene, men å innføre
ny tematikk i forhandlingene – på disse områdene som jeg nevner
– som noen av posisjonene til staten i disse forhandlingene. Det
er jo et partssamarbeid i forhandlingene som er vesentlig for utviklingen
av norsk jordbruk.
Sånn som jeg har
forstått svaret fra statsråden, er det i utgangspunktet åpent for
omtrent alle spørsmål i forhandlingene hvis noen av partene bringer
det inn og f.eks. kan koble det til støttesystemene og reguleringen av
dem. Det som begrenser mulighetene, er bare det lovverket hvor det
er en klar føring for det som ikke kan forhandles om. Det betyr
faktisk at statsråden i mange tilfeller vil synes det er mulig å
forhandle om nesten alle spørsmål når det gjelder dyrevelferd, naturmangfold
og klima f.eks., som vi har vedtatt her i Stortinget når det gjelder
mål for samfunnsutviklingen.
Det hadde vært
veldig spennende å høre om statsråden ville hatt en mer aktiv rolle
eller et mer aktivt syn på hva staten kunne brakt inn i disse forhandlingene
for å bruke jordbruksforhandlingene som et redskap der jordbruket
spiller en viktig rolle i samfunnet, bl.a. innen klimautslipp –
og selvfølgelig gjelder det dyrevelferd og sjølberging osv. Det
ville vært interessant å høre om statsrådens aktive holdning i en
sånn setting.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg kan bekrefte
at statsråden har et aktivt forhold til forberedelser til jordbruksforhandlinger,
nettopp fordi jeg tar med meg politiske signaler fra Stortinget
og også fra det regjeringen legger inn. Men det må være basert på
Stortingets flertall.
Jeg deler interpellantens
engasjement for både dyrevelferd og klima. Siden juni i år har jeg
hatt tre møter med en samlet svinenæring og landbrukets organisasjoner,
nettopp for å bedre dyrevelferden i næringen. Det blir nå obligatorisk
å delta i dyrevelferdsprogram hvis en skal drive med gris, og det
skal gjennomføres et pilotprosjekt med kameraovervåking på slakterier.
Jeg er også svært
opptatt av at landbruket skal ha en nøkkelrolle i klimakampen. Landbruket
er avgjørende for å få til grønn vekst i framtiden, og jordbruksorganisasjonene
har skrevet under en klimaavtale med offensive krav for å redusere
klimautslipp og få økt opptak av karbon fram til 2030. Norske bønder
tar klimaansvar, og de vil være med på den dugnaden. Jordbruksavtalen
for inneværende år viser det. Klima er en prioritert sak. Vi øker
tilskuddet til ulike klima- og miljøtiltak med mer enn 236 mill. kr.
Totalt sett bevilger vi nå over 5 mrd. kr til miljø- og klimatiltak
over jordbruksavtalen når vi regner med areal- og kulturlanskapstilskudd.
Dyrevelferd og
klima er viktige saker, men det er altså ikke hovedavtalen som er
den gode plassen for å framheve disse temaene som er viktige for
jordbruket. Det står heller ikke noe der om at det er viktig med
et aktivt landbruk over hele landet – at vi skal bruke arealene riktig,
at vi skal ha en kanaliseringspolitikk, eller at vi skal satse på
norsk korn eller frukt og grønt – selv om det er noen av de viktige
sakene for meg som landbruksminister. Og så er det dette som er
tatt inn i forhandlingene. Det er Stortinget som fastsetter målene
for jordbrukspolitikken, og hovedavtalen bør fortsette å handle om
prosessen for hvordan forhandlingene skal være, ikke om innholdet
i selve forhandlingene. Det er et oppdrag Stortinget har i fellesskap
med regjeringen.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Jeg har lyst til å
takke interpellanten for en interessant tematikk. I forlengelsen
av det har jeg noen spørsmål som gjerne kunne vært utdypet enda
litt mer, selv om landbruksministeren nå har gitt noen til dels
gode svar.
Det ene er den
prosessen som landbruksministeren er opptatt av. Jeg forstår interpellanten
dit hen at han ønsker enda mer offentlig debatt i løpet av forhandlingene
og når man forbereder hva Stortinget skal vedta. Derfor ønsker jeg
å stille landbruksministeren dette spørsmålet til oppfølging av
diskusjonen som nå har vært: Ønsker landbruksministeren i likhet
med interpellanten mer offentlig debatt om hvordan matpolitikken
vår skal være, i forbindelse med forhandlingene? Det er det første
spørsmålet.
Så sier landbruksministeren
at det er samspillet mellom regjering og storting som er det avgjørende
for politikkens innhold. Det er jeg også helt enig i. Det er nok
en del som ofte sidestiller jordbruksforhandlingene med lønnsforhandling
mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men det samspillet som landbruksministeren
taler om mellom regjering og storting, understreker vel at dette
er noe annet og ikke kan anses som lønnsforhandling i tradisjonell
forstand. Det kan jeg også ønske meg at landbruksministeren utdyper.
Så er det det
siste spørsmålet. Nå har vi akkurat hatt en veldig interessant debatt
knyttet til selvforsyning. Det jeg oppfatter som det viktigste dokumentet
fra Stortinget i dag, er Stortingets eller næringskomiteens innstilling
i behandlingen av jordbruksmeldingen. Der er det i likhet med målsettingen
i representantforslaget som vi akkurat har drøftet på starten av
dette stortingsmøtet, en klar målsetting om at flertallet ønsker
økt selvforsyning basert på norske ressurser. Da ønsker jeg til
sjuende og sist å stille mitt tredje spørsmål: Er det noe i forhandlingsinstituttet
som landbruksministeren i dag ser gjør det krevende å nå målet,
som er så tydelig uttrykt i Stortinget, om økt selvforsyning basert
på norske ressurser?
Geir Pollestad (Sp) []: Eg tenkte då eg såg denne
interpellasjonsteksten, at eg skulle sjå om representanten Nævra
var inne på noko. Han er vel for så vidt inne på noko, men eg meiner
han er inne på eit blindspor, for avtalen er ramma for forhandlingane
og det som gjev forhandlingsretten. Det er det, og det skal det
òg vera.
Så er det veldig
vidt kva ein har moglegheit til å forhandla om. Det er sjølvsagt
prisar og dei økonomiske rammene, men me har òg eksempel på at toll
har vore bringa inn i forbindelse med at finansministeren for ein del
år sidan sende eit brev om at ein ville leggja om mjølketollen for
å gje meir rom inn i forhandlingane.
Dyrevelferd er
eit veldig aktuelt tema for jordbruksforhandlingane. Spørsmålet
om kor mykje ein skal satsa på utmarksbeite, er òg eit spørsmål
om dyrevelferd. Me har dyrevelferdsprogram som ligg inne. Når det
gjeld biologisk mangfald, har ein ei rekkje postar som rettar seg
inn på det i forhandlingane.
Eg trur at det
som representanten Nævra her ønskjer, vil avgrensa forhandlingsrommet
til partane, for Stortinget si oppgåve er jo å gjera vedtak og leggja
føringar for politikken før forhandlingane startar. Det gjorde ein
då ein våren 2017 behandla jordbruksmeldinga, det har ein gjort
i innstillinga til statsbudsjettet, og det er dette regjeringa må
retta seg etter.
Viss ein går utover
det Stortinget har vedteke, er det ei heilt vanleg sak der regjeringa
ikkje har følgt Stortingets vilje. Men eg trur likevel at viss ein
skal retta kritikk mot noko, er det det at Stortinget ikkje klart
nok uttrykkjer sin vilje, gjerne gjennom vedtak og ikkje berre gjennom
merknader. Ein har full fridom frå Stortingets side til å leggja
så tydelege føringar som det ein ønskjer, inn til partane i forhandlingane.
Når det gjeld
forhandlingane og kor mykje openheit ein skal klara å ha i desse
intensive vekene, har eg lita tru på det. Openheita skjer når Stortinget
behandlar sine dokument, då er det høyringar, og openheita skjer
når jordbruksavtalen er til behandling i Stortinget. Anten det er
brot eller avtale, har Stortinget formelt sett fridom til å vedta
eit anna jordbruksoppgjer enn det som regjeringa sin proposisjon
legg opp til.
Så er det nok
ein større diskusjon – anten det er brot eller avtale – om det er
lurt og om det er rett å gjera endringar. Eg meiner at anten det
er brot eller avtale, må ein sjå på om det ein har vedteke, er i
tråd med det som er Stortingets føringar – ikkje om det er i tråd
med Senterpartiets politikk eller Arbeidarpartiets politikk, men om
det er i tråd med Stortingets politikk. Då har ein moglegheit til
å gjera endringar viss ein ønskjer det.
Dei siste åra
har det vore mykje armar og bein i landbrukspolitikken. Det starta
i 2014. Dei same partia som åtvara sterkt mot å gjera endringar
på det regjeringa hadde lagt fram, gjorde endringar på det som regjeringa hadde
lagt fram. Det er fullt ut lovleg og fullt ut ein moglegheit ein
har.
Eg trur det er
viktig at me no skapar ro rundt kva hovudavtalen er for noko. Og
ønsket om at ein skal blanda inn ein mengde andre omsyn og laga
ein politikk som verken partane eller Stortinget er einige i – viss
det er målet, er eg sterkt ueinig i det.
Her meiner eg
at statsråden gav eit grundig og godt svar på interpellasjonen.
Makta i landbrukspolitikken – og det er viktig, for det gløymer
nokon – vil alltid liggja i Stortinget.
Abid Q. Raja hadde
her overtatt presidentplassen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Hovedavtalen for jordbruksnæringene
er fra 1. september 1950. Det er ingen tilfeldighet. Den kom samtidig
med tilsvarende avtaler mellom LO og NHO. Den ga forhandlingsrett
til jordbrukets faglag med staten. Det er et sentralt punkt i den
norske modellen i motsetning til EU-modellen. I EU-modellen er det
direkte vedtak i statsbudsjettet, hvor jordbrukets organisasjoner
ikke er med, sånn som det er i Norge. Den ble revidert den 17. februar
1992, og det ble ikke gjort noen vesentlige endringer i forhold
til den prosedyren som statsråden refererte til, sjøl om det på
1980-tallet og tidlig 1990-tall var betydelige utfordringer i forhandlingssystemet,
som jeg kjenner rimelig godt. Jordbrukets faglag får rettigheter
og plikter.
Som flere har
vært inne på, en forhandlingsløsning eller ikke en forhandlingsløsning
er å se på som en forberedelse til Stortingets behandling. Det er
en forberedelse til Stortingets behandling – i henhold til Grunnloven
kan sjølsagt ikke statsmyndighetene bevilge penger ut fra en avtale.
Det er det bare Stortinget som kan gjøre. Formålet med forhandlingene
er
«å regulere tiltak som er egnet
til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende
regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift».
Dette er praktisert,
som flere har vært inne på, på en vid og bred måte, og en har gått
langt utover dette også, og da i et avtalesamspill – i mange tilfeller
med Statsministerens kontor. For å få til en avtale har en gått
langt utover det som var intensjonen med forhandlingsinstituttet.
Skatt og toll er tatt inn der, men det er en forståelse med statsmyndighetene,
og det blir ikke realitet uten at Stortinget gir sin tilslutning
til det.
Når det så gjelder
hva som er svakheten ved systemet, er jeg enig med statsråden i
at det er ikke avtalens tekst, men det er Stortingets vedtak. Det
er Stortingets vedtak f.eks. i 2019 som legger vesentlig grunnlag for
forhandlingene i 2020, og her står vi overfor en rekke vedtak og
ikke minst merknader som er uklare – ja, jeg vil si bevisst uklare.
De er bevisst uklare. Det har blitt et handlingsrom, slik at vi
har fått en utvikling av norsk jordbruk som har vært annerledes
enn det svært mange tror. Det er til de grader en svakhet, og her
må Stortinget ta seg sjøl i nakken på en helt annen måte og være
tydelig på hva en vil med jordbrukspolitikken, hva en vil med samfunnsoppdraget.
Vi har diskutert det og har fått klargjort at vi har jo ikke vært
enige om det engang, og da er vi langt mindre enige om det som representanten Nævra
tar opp, som er viktige temaer knyttet til klima, dyrevelferd og
naturmangfold. Det kan på tilsvarende måte defineres inn gjennom
diskusjoner, merknader og vedtak fra oss.
Det står i § 2-6
i avtalen nå at en skal ha bistand fra Budsjettnemnda for jordbruket,
som skal «framskaffe og bearbeide grunnlagsmateriale». Det er vesentlig.
Formålet med det var å framskaffe grunnlagsmateriale på samme måte
som Teknisk beregningsutvalg, og det skulle gjelde for inneværende
år, altså eksempelvis for jordbruksavtalen i 2019. Derfor blir det
sjølsagt fullstendig feil når en nå behandler og diskuterer ikke
jordbruksavtalen for 2019, men for 2020. Budsjettnemnda har ikke tallmateriale
for 2020, en må tilbake til og forhandle på kalenderåret 2019, slik
som en gjør i LO–NHO-oppgjøret.
Så er det et annet
poeng som jeg vil ta opp, og det gjelder den første avtalen, fra
1950. Der sto det i § 10:
«Den fordel som jordbruket kan skaffe
seg gjennom økt produksjon og rasjonalisering av gårdsdriften, omsetningen
og foredlingen, skal ved oppsetting av de kortsiktige prisavtaler
så vidt mulig under hensyntagen til landets økonomi komme jordbruket
til gode.»
Den passusen er
tatt vekk. Det går på rasjonaliseringsgevinsten. Rasjonaliseringsgevinsten
må komme næringen til gode, slik som det gjør i LO-NHO-oppgjøret.
Der kommer det kapitaleiere og arbeidskraft til gode – i jordbruket
er det ikke på samme måten.
Jeg vil bare si
at det er Stortinget som må avklare nærmere hva som er premissene
for kommende avtaler. Gjør en det, får en vedtak og beslutninger
i henhold til det som er representanten Nævras ønsker, og det skal jeg
gjerne være med på.
Karin Andersen (SV) []: Jeg er veldig glad for at
dette temaet blir tatt opp, for jeg har opplevd flere ganger når
vi har diskutert jordbruksoppgjøret, at det har blitt sett på som
nesten upassende å komme med egne forslag i Stortinget når det er
enten en framforhandlet avtale, eller der en av partene har framforhandlet
den. Da har jeg ved alle anledninger sagt at Stortinget har dette
ansvaret uansett. Sjøl om partene også skulle komme til enighet,
har Stortinget et ansvar for å se om forhandlingene har landet på
et resultat som gjør at man fører landbrukspolitikken i riktig retning
– eller den retningen som flertallet vil ha.
SV er veldig glad
i og opptatt av å bevare forhandlingsinstituttet, men det kan ikke
være sånn som jeg har opplevd at stortingsflertallet flere ganger
har gjort, at de har gjemt seg bak et forhandlingsresultat og sagt
at da kan de ikke gjøre noe. Sånn er det jo ikke. Det har statsråden
bekreftet nå i dag, og det er jeg veldig glad for.
Det har vært sånn
ved noen av oppgjørene at faglagene har stått med ryggen mot veggen
og nesten med kniven på strupen og visst at hvis det ble brudd,
var det regjeringens forslag som kom til å bli lagt til grunn og lagt
fram for Stortinget. Da har de sittet og prøvd å få til lite grann
her og lite grann der, kommet til resultater som går i gæren retning,
men allikevel sett på det som et mindre onde enn det som lå der.
Det er da Stortinget må ta ansvar, og til nå synes jeg ikke at Stortinget
har vært veldig bevisst på det ansvaret i sin helhet. Det er veldig viktig
at vi får opp forståelsen av hva som er Stortingets ansvar og rolle.
Det må også være
samsvar mellom det Stortinget vedtar i disse styrende dokumentene,
det styrende vedtaket, og det som regjeringen følger opp i forhandlingene.
Der har det jo vært ganske store sprik. Det ene er hvilken ramme
man legger seg på. Det er jo kjempeførende for hva slags politikk
det er mulig å føre, særlig på de områdene som faktisk krever at
man må gi et bidrag fra myndighetenes side, altså politikk, alt
som ikke kan tas ut i markedet. For det er ikke alt i norsk landbrukspolitikk
som kan tas ut i markedet, og det er veldig viktig. Da er det jo
spørsmål om noen av disse ordene vi snakker om, bærekraft, naturmangfold,
dyrevelferd, muligheter for de minste brukene, holde all jorda i
hevd, faktisk blir ivaretatt av regjeringen gjennom de tilbudene
og de forhandlingsrammene som gis. Det er ikke alltid tilfellet
at det er det, verken med rammen eller med de styringsmidlene som
blir lagt inn.
Når man også,
som representanten Lundteigen var inne på, i tillegg til det drar
inn tema som skatt og toll i disse forhandlingene, legger man noen
premisser for Stortinget som det er veldig vanskelig for Stortinget
å håndtere. Det burde ikke foregå i den rekkefølgen. De premissene
må være klarlagt i forkant av en jordbruksforhandling, slik at man
vet hva det er. Da må enten Stortinget ta ansvaret for å rette opp
virkninger av det som stortingsflertallet ikke er enig i, eller
så må det flertallet som banker det igjennom, ta ansvaret for de
virkningene som har kommet av de endringene.
Det er veldig
mange viktige sider ved jordbrukspolitikken vi diskuterer litt sånn
bit for bit, og jordbruksforhandlingene er jo et litt spesielt institutt.
Det kan egentlig ikke sammenlignes med lønnsforhandlinger ellers. Men
det er uhyre viktig, det som statsråden sier, og som flere har vært
oppe og sagt nå, at det er Stortinget som «in the end» har ansvaret
for dette. Men det er også regjeringens ansvar å følge opp de føringene
som Stortinget gir, og ikke ødelegge dem, verken ved å legge for
liten ramme på bordet eller ved å forhandle fram enkeltelementer
som drar jordbrukspolitikken i en helt annen retning enn det Stortinget
har vedtatt. Det har den sittende regjering gjort. Men jeg ønsker
den nå sittende landbruksministeren lykke til med å snu også den
negative utviklingen.
Arne Nævra (SV) []: Jeg synes det har vært mange
gode innlegg her, mange gode poenger for å få en bedre jordbrukspolitikk
her i landet. Jeg synes det er litt skuffende at Pollestad er så
vidt enig med Bollestad, riktignok, for jeg tror vi gjør norsk jordbruk
en bjørnetjeneste om vi ikke tenker nytt, er litt foroverlent og tenker
bærekraftig jordbruk. Og da er spørsmålet: Når kan Stortinget påvirke,
når er det vi kan få innspill til endringer i jordbrukspolitikken?
Jo, vi har fått det til Stortinget etter forhandlingene flere ganger.
Noen ganger har det nærmest blitt sendt tilbake igjen, for det har vært
for dårlig. Men uansett er det fastsatt, som representanten Andersen
også sa, så mye – det er på en måte så ferdig tygd at det er vanskelig
å påvirke forhandlingsresultatet nevneverdig. Denne interpellasjonen
er da et forsøk på å få det inn på en eller annen måte i mandat eller
i, skal vi si, statutter i hovedavtalen, sånn at mange andre tematikker
kan komme inn på et tidligere stadium enn at det kommer til Stortinget
etter at et forhandlingsresultat foreligger.
Som bondesønn
og jordbruksvenn ønsker jeg norsk jordbruk en strålende framtid.
Men jeg er overbevist om at næringen sjøl må løfte blikket og se
framover, komme med nyskapende, bærekraftige løsninger for å ha
mindre kunstgjødselsbruk, bedre jordbehandling, kortreist mat, mindre
kraftfôrimport, bedre dyrevelferd og mindre klimagassutslipp. Norsk
jordbruk må konkurrere med bedre standarder på dette enn utenlandske
driftsformer. Vi må satse på kvalitet mer enn på kvantitet. Det er
bare sånn norsk jordbruk kan hevde seg. Næringen må fri til dem
som er opptatt av bygdene og distriktene. Kulturlandskap, kortreist
mat, dyrevelferd og kvalitet er nøkkelen.
Jorda må spille
en avgjørende rolle i klimaperspektivet, siden det aller mest av
karbonet også ligger på land og sjølsagt da lagres i jorda. Fordi
jorda skal forvaltes i dette tusenårsperspektivet, som jeg mange
ganger har nevnt her fra talerstolen, er det viktig at vi har de
rette føringer for dette, og da er altså jordbruksforhandlingene også
ganske vesentlige.
Et klart problem
vi står overfor i norsk jordbruk, er overproduksjon på flere områder:
kjøtt, melk. Det kunne også vært aktuelt å bringe diskusjoner om
intensitet, effektivitetsmål, valg av husdyrraser og sånt inn i
forhandlingene. Når vi har avdrått på fire–fem bøtter melk per ku
per dag på grunn av avl og kraftfôrbruk, må vi kanskje begynne å
tenke: Skal vi ha tre eller fire lam per søye? Sånne ting ønsker
jeg inn i forhandlingene på et tidlig tidspunkt, og jeg hadde håpet
at statsråden bidro aktivt til statens posisjon på sånt.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg skal prøve
å svare på noen av spørsmålene som har kommet.
Jeg har stor respekt
for forhandlingsinstituttet. Det har representanten Sandtrøen hørt
mange ganger. Det var så viktig at det var en av de sentrale tingene
som måtte stå i regjeringsplattformen, fordi det handler om en sikkerhet
mellom stat og den største fastlandsnæringen vi har, nemlig norsk
landbruk med tilleggsnæringer.
Så er det også
sånn at det lå en merknad fra Stortinget om at en skulle prøve å
minske det gapet som var mellom vanlige lønnsmottakere og bøndene.
Det gjorde vi noe av – vi kunne helt sikkert ha gjort mer, men det gjorde
vi noe av. Det betyr ikke direkte lønnsforhandlinger, men vi får
en retning fra Stortinget, og så går vi etter det.
Det samme tenker
jeg når det gjelder selvforsyningsgrad. Det var grunnen til at vi
la inn grønt og frukt. Det var grunnen til at vi la inn mer i forhold
til korn, nettopp for å kunne være med og regulere det.
Jeg ønsker å takke
for en viktig debatt og slå fast for norsk landbruk at hovedavtalen,
sånn jeg leser salen, ligger fast, men at Stortinget har en mulighet
til å være med og bestemme retningen framover. Stortinget har sagt kortreist
mat. Det gjorde at en på lokalmatsiden nådde 11,2 mrd. kr i omsetning
i år, nettopp fordi det var et mål, og vi har brukt forhandlingene.
All landbruksvirksomhet
starter med fotosyntesen, der karbon tas opp gjennom planter og
vekster. Det er nødvendig å forstå for at jordbruket og landbruket
skal kutte klimagassutslipp. Men vi må også huske på å bruke nettopp
denne effekten til å vise hvor viktig landbruket er som en løsning.
Så kan jeg svare
interpellanten at ja, jeg vil bruke de innspillene jeg får, men
i en forhandling er det alltid to parter, og det er kjempeviktig
at vi har respekt for forhandlingsinstituttet.
Så skal jeg ta
med meg det som flertallet i denne sal mener er prioriteringer,
inn i norsk landbruk. Det er ingen sektor som opplever endringer
mer på kroppen når det gjelder klima, enn norsk landbruk. Derfor
opplever jeg også at de mer enn noen gang er interessert i å være med
og legge til rette for at vi faktisk skal få et landbruk som er
klimatilpasset. Så må vi jobbe med forskning, vi må jobbe med utvikling,
vi må bevilge penger, sånn at vi faktisk bruker dette til drenering,
men også til å utvikle landbruket framover. Det skal være mitt oppdrag
fra denne sal.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er avsluttet.