Erlend Wiborg (FrP) []: For at et samfunn skal være
velfungerende og demokratisk, er det visse absolutte grunnleggende
rettigheter som må ligge til grunn. Selv om vi i Norge har en stat
som ønsker det beste for sine borgere, har historien både her hjemme og
ikke minst ute i verden vist oss at vi er avhengige av grunnleggende
rettigheter som sikrer enkeltindividene opp mot staten og resten
av samfunnet.
Det viktigste
i et samfunn er hvert enkelt individ. Alt annet er oppbygginger
som skal sikre at individene kan leve det livet de måtte ønske,
og beskytte deres rett til dette. Staten er en konstruksjon som
er enkeltindividenes redskap, ikke omvendt. Derfor har vi et demokrati for
å sikre at staten jobber for innbyggernes ønsker, ikke omvendt.
Demokrati er
langt mer enn at man skal kunne stemme ved valg hvert fjerde år.
I et demokrati er vi avhengige av at folk skal kunne ytre seg fritt.
Hvis ikke folk kan ytre seg fritt, har man heller ikke noe demokrati.
Det å forsvare retten til ytringsfrihet er enkelt når det er ytringer
som flertallet deler, som ytres. Men ytringsfriheten er ikke primært
for dem som sier det alle er enig i. De som trenger beskyttelsen
for å kunne ytre seg fritt, er de som har ytringer som mange av
oss misliker: et mindretall. Det er da vår evne til å stå opp for
denne grunnleggende demokratiske verdien settes på prøve.
En ytring kan
fremføres på mange måter. Det er lett å tenke at ytringsfrihet gjelder
noe man skriver i en avis eller sier i en tale, men ytringer kan
fremføres på mange måter – alt fra sang, dikt, tegninger, filmer,
revyer, teater og musikaler til klær, symboler, handlinger osv.
Vi har flere eksempler på angrep på ytringsfriheten i Norge, ikke
minst den mye omtalte karikaturstriden i 2005, da landets daværende
utenriksminister ikke sto opp for ytringsfriheten, men tvert imot
gjorde det motsatte. Vi så da – og delvis nå også – en betydelig
selvsensur i norske medier, da frykten for represalier var så stor
at ytringer som normalt burde ha kommet frem, ikke ble fremmet.
Vi ser mye av
den samme problemstillingen fortsatt. Den senere tid er det flere
som har ønsket å begrense ytringsfriheten til organisasjoner mange
av oss misliker sterkt, som SIAN o.l. Vi ser at flere kommuner har
diskusjoner om å nekte dem retten til å demonstrere og ytre sitt
budskap. Det er dypt problematisk. Disse organisasjonene har et
budskap jeg misliker sterkt, et budskap der de overser mennesket
som enkeltindivid og bedømmer mennesker ut fra en gruppetankegang.
Jeg vil likevel alltid ta kampen for at disse gruppene selvfølgelig skal
få lov til å demonstrere og ytre sitt budskap.
Det er syretesten
for demokratiet når det er organisasjoner vi misliker, uavhengig
av om det er islamister, rasister eller andre som har provoserende
og skremmende ytringer, som ønsker å benytte seg av vår grunnleggende
rett til å ytre seg. Det er også viktig å huske at mange av de ytringene
som noen i dag kan synes er ille, kan være ytringer som er helt
og fullt akseptert om noen år. Det er også noe historien viser.
Blant annet i den norske innvandringsdebatten var det synspunkter
og politiske innlegg som ble holdt for 20 år siden, som da ble sterkt
kritisert og hvor ytringene ble forsøkt slått ned på og begrenset,
som i dag er helt akseptable – siden man så at de hadde rett.
Vi må stå opp
for folks rett til å ytre seg, for vi skal slå tilbake mot ytringer
vi ikke liker, med ord – og da med bedre argumenter – ikke gjennom
forbud og lover. Vi må være prinsipielle i vårt forsvar av grunnleggende
rettigheter, og hvis vi godtar at enkelte grupper skal få redusert
sin ytringsfrihet, åpner vi en farlig dør. Skal det styrende flertall
til enhver tid kunne kneble et mindretall? Hvilken gruppe er nestemann
ut til å miste retten til å ytre seg? Det er som sagt lett å stå
ved ytringsfrihetens side når det er rolige tider, men det viktige
er å gjøre det også når det stormer.
Så mitt spørsmål
er: Er statsråden enig i at ytringsfriheten må forsvares, også for
dem som har meninger vi misliker?
Statsråd Jøran Kallmyr []: Innledningsvis har jeg
lyst til å gjøre det helt klart at jeg er helt enig med representanten
Wiborg i at ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet og en
verdi i et demokratisk samfunn. Ytringsfriheten må forsvares, også
når det er ytringer som er framsatt, som vi misliker. Dette innebærer
at en også må verne om retten til å fremme ytringer som de fleste
tar sterkt avstand fra. Voltaire, en fransk filosof, sa det så fint
en gang, at han kunne mislike sterkt det noen sier, men at han var
villig til å dø for retten til å kunne si det.
Jeg har vært
klar på at vi som samfunn må tåle ytringer som både kan provosere
og også kan oppfattes støtende. Ytringsvernet er sterkt. Å brenne
en koran er derfor i utgangspunktet en ytring som er vernet av Grunnlovens
paragraf om ytringsfrihet. Men selv om ytringsfriheten er grunnlovfestet
og står sterkt, er den ikke helt absolutt, for Stortinget har i
straffeloven § 185 bestemt at man kan straffes for hatefulle ytringer.
Terskelen for å straffe noen for en slik ytring etter straffeloven
§ 185 er imidlertid høy, og i rettspraksis er det lagt til grunn
at § 185 bare rammer ytringer av kvalifisert krenkende karakter.
Men hvilke ytringer
som i utgangspunktet er vernet av ytringsfriheten, og hva som kan
bli rammet av straffeloven § 185, er nødt til å bli avgjort av påtalemyndighet og
til slutt av domstoler, i siste instans. Og det er viktig å understreke
at det ikke er den til enhver tid sittende regjering som skal definere
den grensen; det er det den uavhengige påtalemyndigheten og den
uavhengige domstolen som skal gjøre.
Politiets oppgave
ved politiske markeringer og demonstrasjoner er å ivareta ro, orden
og sikkerhet samt å bidra til at alle som ønsker å få ytre seg,
har muligheten til det. Dette gjelder uavhengig av hvilke aktører
som demonstrerer, eller som deltar i en motdemonstrasjon. Politiet
kan, med hjemmel i politiloven, gripe inn for å opprettholde ro
og orden uavhengig av det som ytres under demonstrasjonen, og uavhengig
av om det også blir rammet av straffeloven. Det vil i så fall bli
en sak for etterforskning senere.
Ytringsfriheten
gjør imidlertid at politiet må være mer tilbakeholdne med å gripe
inn i politiske markeringer og demonstrasjoner enn ved andre typer
arrangementer og ulovligheter. Politiets plikt til å gripe inn på bakgrunn
av ordensforstyrrelser og straffbare handlinger må hele tiden veies
opp mot retten til å ytre seg fritt i denne sammenhengen.
Det hender at
vi leser i media at enkelte ønsker at planlagte demonstrasjoner
for organisasjoner med liten støtte i samfunnet bør nektes. Det
vil jeg advare mot. Jeg vil heller framheve at det ikke er noe krav
om tillatelse fra politiet for å holde en demonstrasjon. Men det
må gis en melding til politiet for å sikre at demonstrasjonen kan
avvikles på en forsvarlig måte. Politiet kan da sette vilkår, men
bare for å ivareta ro, orden og sikkerhet. Andre hensyn skal ikke
politiet vektlegge.
Det at en offentlig
grunneier, eller kommunen, ikke ønsker markeringer, er som en klar
hovedregel ikke et forhold politiet kan ta hensyn til, og ikke et
grunnlag for politiet til å nekte en markering. Politiet kan bare
nekte en demonstrasjon hvis det ikke er mulig å gjennomføre markeringen
på en forsvarlig måte.
Den tidligere
operasjonsordren fra Politidirektoratet skapte tvil om terskelen
for å gripe inn i en pågående demonstrasjon, og Politidirektoratet
har derfor justert operasjonsordren for å skape en nødvendig klarhet. Den
nye ordren konsentrerer seg om politiloven og de hjemlene som politiet
har for å avvikle demonstrasjonene på en slik måte at ytringsfriheten,
demonstrasjonsfriheten og hensynet til å avvikle demonstrasjoner trygt,
blir ivaretatt. Jeg er trygg på at den nye operasjonsordren ivaretar
disse hensynene på en god måte, slik at det ikke oppstår spørsmål
om retten til å demonstrere og ytre seg fritt.
Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg takker statsråden for
å være så tydelig. Det tror jeg det er viktig at vi er, for vi ser
at det har vært syndet på flere områder. Vi har mange eksempler
på det når det kommer til det offentliges håndtering av ytringsfrihet.
Jeg nevnte karikaturstriden i 2005, da den daværende regjeringen
virkelig feilet.
Men det er også
viktig, som statsråden var tydelig på, at man selvfølgelig må ha
noen grenser for ytringsfriheten, f.eks. når man oppfordrer til
kriminalitet, truer personer osv. Eksakt hvor grensen går i henhold
til lovverket, skal selvfølgelig ikke bestemmes av den til enhver
tid sittende regjering, men av politiet og påtalemyndighetene. Utfordringen
oppstår hvis politiet også blir en veldig stor politisk aktør, noe
jeg mener man kunne se i forbindelse med den mye omtalte demonstrasjonen
og ordren politiet da hadde. Jeg er glad for at det ble gjort endringer
på det.
Et argument som
ofte blir brukt for å prøve å begrense noens rett til å ytre seg
eller demonstrere, er faren for at det kan skape unødvendig uro,
uorden og vold. Faren med det er at det kan være motdemonstrantene som
kommer med så mye trusler om at det skal bli mye støy, uro og potensielt
vold, at de som ønsker å ytre seg helt legitimt, blir begrenset
på grunn av trusselen. Det er det viktig at vi slår hardt ned på
og er tydelige på ikke er akseptabelt, sammen med den selvsensuren
vi ser i stor grad.
Når man ser utover
denne salen nå, er det ikke én representant fra opposisjonspartiene
her. I en sak om grunnleggende demokratiske rettigheter velger Arbeiderpartiets
representanter ikke å stille i salen – heller ikke representanter
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt eller Miljøpartiet
De Grønne. Det er kun Fremskrittspartiets og Venstres representanter
som nå er i salen. Det synes jeg er utrolig trist, og jeg forventer
at det kommer flere tilbake hit og deltar i denne debatten om en
grunnleggende og viktig sak.
Presidenten: Presidenten
er frå Arbeidarpartiet.
Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er en viktig sak og
et viktig prinsipp som representanten Wiborg tar opp. Slike saker
er utfordrende for oss som samfunn fordi de fleste av oss kanskje
ikke liker budskapet. Like viktig er det at det budskapet skal få
lov til å slippe fram.
Vi har sett hvordan
det går i samfunn der myndighetene begynner å sette grenser for
hva det skal være lov å si og ikke si i en demonstrasjon. Det kan
høres tilforlatelig ut at man begrenser ytringsfriheten til at bare
det som folk flest liker, skal kunne bli sagt, men det er en farlig
vei, som raskt leder til diktatur. Derfor er det så viktig at ytringsfriheten
vår er slått fast i Grunnloven, og at uansett om vi sterkt misliker
det som blir sagt, skal vi forsvare retten til å si det.
Det problematiske
er hvis man f.eks. skal ha en ordning i politiet der man på forhånd
skal begrense en ytring, fordi det kan være en oppfordring til f.eks.
ulovligheter. Det vil fort gli over til å bli en forhåndssensur, noe
som er i strid med Grunnloven.
Den andre problemstillingen
er av en mer praktisk art – hvordan selve demonstrasjonen skal bli
gjennomført. Det er så klart et paradoks at hvis det blir nok motdemonstranter
og nok lyd imot, er det vanskelig å få ytret seg, men politiets
oppgave er ikke å sørge for et mikrofonstativ for dem som skal holde
en demonstrasjon eller en motdemonstrasjon. Politiets oppgave er
å opprettholde ro, orden og sikkerhet – ikke sørge for at ytringene
blir hørt av andre, men sørge for at ytringene kan bli sagt, og
at de kan bli sagt i en slik setting at en ikke blir angrepet av
andre. Og enhver person i en slik demonstrasjon – enten det er en
motdemonstrant eller en demonstrant – som ikke etterkommer f.eks.
politiets anmodning, vil få en reaksjon fra politiet hvis vilkårene
for det er til stede.
Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil gjerne takke min
gode kollega representanten Erlend Wiborg for å ta opp denne interpellasjonen,
og jeg tror kanskje dette er en av de viktigste interpellasjonene
jeg har sett mens jeg har vært her på Stortinget, på grunn av det prinsipielle
temaet som tas opp. For å være helt ærlig er jeg egentlig veldig
lei meg for at vi trenger denne interpellasjonen, men det er kanskje
litt slik den er, den tiden vi lever i.
La meg begynne
med å si at jeg ikke har sans for brenning av bøker, enten det er
Koranen, andre religiøse bøker eller bøker generelt. Det gir meg
assosiasjoner jeg ikke liker. Men denne debatten handler nettopp
om at det ikke har noe si hva man liker eller ikke liker. Den handler
om å forsvare folks rett til å si det de vil, i henhold til ytringsfriheten,
som også innebærer en del handlinger – grunnleggende ytringsfrihet.
Og selv om det følgende, Voltaires vise ord, er blitt sitert her
mange ganger tidligere, føler jeg at det fortjener å bli repetert: Jeg
trenger ikke nødvendigvis å være enig i det du sier, men jeg vil
med livet som innsats forsvare din rett til å si det.
Ytringsfriheten
er under press også her i Norge, fra folk og grupperinger med ekstreme
religiøse meninger, fra folk med en politisk agenda. De fleste av
oss sensurerer oss selv i dag. Jeg skammer meg litt over å innrømme det,
men også jeg tenker mye over hva jeg bør la være å si, fordi prisen
for å si ting – f.eks. kritiske ting om islam – er ganske høy. Man
vet at personer med ekstreme religiøse ideer og andre med religiøse
politiske agendaer bruker slike sitater for å true og kneble debatten.
Den prisen man betaler ved at man begrenser sin egen frihet når
man utsettes for slike trusler, føles ofte litt for høy, også for
oss politikere, som er vant til å være i offentlighetens søkelys.
Det er synd, men det er sannheten.
Mange har betalt
den prisen. For noen uker siden hadde jeg i denne salen besøk av
tre av de modigste personene jeg noen gang har møtt. Det var Zineb
El Rhazoui fra Frankrike, som er den eneste overlevende fra Charlie Hebdo-redaksjonen.
Jeg hadde også besøk av Flemming Rose, tidligere redaktør i Jyllands-Posten,
og imam Tawhidi fra Australia. Alle tre er personer som har sagt
kritiske ting om både islam og dem som fronter ekstreme meninger,
og de betaler prisen ved at de har vakter rundt seg 24/7. Også vår
egen Vebjørn Selbekk, som representanten Wiborg tok opp, har betalt
denne prisen, fordi han trykket en faksimile av Muhammed-karikaturene, og
den daværende utenriksministeren valgte å omtale hans handlinger
som et eksempel på at det var ekstremister på begge sider.
Ytringsfrihet
handler om mye, også om religionsfrihet. I 25 pst. av verdens land,
rundt 50 land, er det restriksjoner på utføring av religion. Vi
ser at jenter blir kidnappet, konvertert og tvangsgiftet fordi de
tilhører minoriteter. Og til syvende og sist er det dette ytringsfriheten
også handler om: religionsfriheten. Derfor må vi sette ned foten
for begrensninger i ytringsfriheten og sørge for at vi har en åpen,
demokratisk debatt hvor folk tør å si det de mener, og ikke lar
frykten for trusler fra folk med ekstreme meninger begrense hva
de sier.
Når folk trues
fra å gjøre noe, er det den samme politiske og hatske agendaen som
ligger bak, som gjør at minoriteter i en rekke av verdens land lever
som annenrangs borgere fordi de er skyldige i en eneste ting: at de
tror på noe annet enn majoriteten.
Å stå opp for
ytringsfriheten er noe av det viktigste vi kan gjøre som politikere,
og jeg slutter meg derfor også til det representanten Wiborg sa.
Jeg skulle gjerne ha sett at enda flere representanter hadde vært
til stede her i salen i dag i denne debatten og sagt hva de mente om
dette temaet.
Carl-Erik Grimstad (V) []: I likhet med flere her
har jeg ikke noe problem med å takke interpellanten for å ha tatt
opp et av de viktigste elementene i vårt demokrati, nemlig ytringsfriheten.
Jeg slutter meg til det som har blitt sagt om at det burde ha vært
flere i denne salen for å debattere dette viktige temaet. Det har
i enkelte av politiaksjonene vi har sett den siste tiden, vært representanter
hvis parti er her i salen til daglig, som har gått langt i å kalle
politiet fascister. Det synes jeg er forstemmende.
Denne debatten
bringer meg inn på, siden det er noen som ikke liker ytringer, debatten
om Unge Venstre og «Legalize it»-kampanjen rett før valget i høst.
Det var en kampanje der politiet grep inn ved enkelte situasjoner,
og der skoleledelsen nektet et anerkjent politisk parti, en ungdomsbevegelse,
å publisere materiale der de ga uttrykk for et spesielt politisk
grep for å få ned rusbruken i landet og få rusbruken under kontroll.
Det sies at ytringsfriheten
er absolutt, som man har vært inne på her flere ganger. Det er den
åpenbart ikke. Det dreier seg ikke bare om forbud mot hatefulle
ytringer. Det dreier seg om forbud mot oppfordring til vold, det
dreier seg om forbud mot ærekrenkelser – om privatlivets fred, særlig,
selv om ærekrenkelse riktignok ikke lenger er tatt inn i straffeloven
– men også om bestemmelser om opphavsrett og retten til eget bilde.
Det dreier seg altså om at det er kloke og dumme ytringer i dette
samfunnet – det kan vi ikke komme bort fra. Jeg betrakter SIANs
handlinger i den situasjonen det henvises til her, som ikke spesielt
kloke. Det egner seg til å hausse opp en stemning, som jeg synes
det er forkastelig at noen tar til orde for. Jeg syntes det var
ille å oppdage hvordan voksne mennesker kan ytre seg på denne måten.
Det dreier seg
altså om praksis når det gjelder ytringer, og det er et langt mer
interessant felt. Er det f.eks. greit at embetspersoner, ansatt
i statens ytre og indre etat, uttrykker sin personlige mening om
et spørsmål som er til politisk behandling – f.eks. politidirektøren, som
i en kronikk advarte mot følgene av en reform, altså rusreformen,
som er vedtatt i Stortinget, men der juridiske detaljer legges fram
for offentligheten om to dager? Jeg finner dette høyst spesielt.
Jeg kan ikke se at dette har forekommet så lenge jeg har fulgt norsk
politikk. Dette dreier seg altså ikke om ytringsrett, men heller
om kloke og ukloke handlinger. Og jeg mener vi må ta høyde for at
det er en form for presedens som er skapt her, kanskje, men som
jeg finner vanskelig å akseptere som god forvaltningsskikk.
Vi har altså
spørsmålet om rettigheter. Vi har spørsmålet om etiske holdninger,
som ikke fanges opp av jussen, men som fanges opp av etikken. Og
så dreier det seg om ytringer innenfor god og dårlig forvaltningsskikk. For
eksempel vet man her i huset at man ikke ytrer seg om komitébehandlinger
når det gjelder andre partiers holdninger og synspunkter som kommer
fram i komitébehandlingen. Det er en form for ytringsbegrensning, som
jeg har stor sans for.
Med all forståelse
for at statsråden ikke er forberedt på dette spørsmålet, våger jeg
meg likevel på å uteske hans synspunkter på hvorvidt uttalelsen
fra politidirektøren – for meg en problematisk handlemåte – er i
samsvar med god forvaltningsskikk, slik han ser det, og derfor innenfor
politidirektørens ytringsdomene, jeg sier altså ikke ytringsrett.
Hva synes i det hele tatt statsråden om en slik praksis?
Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg vil også takke
interpellanten for å ta opp en svært viktig interpellasjon. Jeg
vil ta en litt annen vinkling på selve diskusjonen – jeg vil ta
debatten knyttet til norske medier.
Ytringsfriheten
er en av våre mest sentrale frihetsverdier. Ytringsfriheten danner
grunnlaget for demokratiske samfunn. Uten ytringsfrihet er demokratiet
en illusjon. Jeg skal ikke bruke dette innlegget til å diskutere
den konkrete hendelsen som er knyttet til brenning av Koranen –
det er tatt opp allerede. Jeg vil se på ytringsfriheten i et bredere
perspektiv.
Staten bidrar
vesentlig til at medier skal få mulighet til å fremme nyheter og
meninger. Alle former for statlig mediestøtte utgjør for 2019 om
lag 9,6 mrd. kr. NRK alene får 6,4 mrd. kr. Bakgrunnen for støtten
er ønsket om et demokratisk mediemangfold. Dessverre finnes det mediemangfoldet
som var intensjonen bak de ulike støtteordningene, kun i beskjeden
grad. Det vi opplever, er dessverre ikke et mediemangfold, men at
den samme meningen gjentas mangfoldige ganger, til den blir en sannhet
som det er svært krevende og ofte stigmatiserende å motsi.
Det er særlig
to områder hvor norske statsstøttede medier har tilnærmet samme
syn. Det gjelder klimarelaterte spørsmål, og det gjelder innvandring
og integrering. Men også på bistandsfeltet er det en allmenn enighet
blant mediene: Jo mer, jo bedre. Alternative synspunkter innenfor
disse områdene møtes ikke med motargumenter eller empiri. Meningene
blir straks diskvalifisert og møtes umiddelbart med stigmatisering
og til dels latterliggjøring av budbringeren.
Samtlige statsstøttede
medier fremfører et budskap om at menneskelig aktivitet og karbonutslipp
på dagens nivå vil føre til en global temperaturstigning på to grader.
Anklagene er at polisen derfor vil smelte, og at havnivået vil –
som en konsekvens – stige dramatisk. Det er 2030 som gjelder, men
årstallet har vært justert et par ganger allerede.
Andre samfunnskonsekvenser
av landenes klimapolitikk berøres ikke. Senest i går var det et
innslag på morgennyhetene på NRK P2 om at julepresangene skaper
et unødvendig klimaavtrykk. Forsker Anita Broch ved SIFO hevdet
at alle har det de trenger, og at vi derfor burde gjøre gavegivingen
mer klimavennlig, med andre ord gi færre gaver og helst gi opplevelser.
Programleder Ida Creed responderte: Ja, hvorfor ikke?
Ja, hvorfor ikke?
Ingen tok opp hva konsekvensene av en slik politikk ville være:
En drastisk reduksjon i produksjonen verden over ville ført til
nedleggelse av bedrifter og massearbeidsledighet i den fattige delen
av verden, presumptivt. Men denne problemstillingen ble ikke engang
nevnt eller berørt. Det er ikke journalistikk, men propaganda.
Stadig flere
klimaeksperter i en rekke land stiller imidlertid spørsmål om temperaturutviklingen
skyldes menneskelig aktivitet. Dette er ikke einstøinger med et medfødt
opposisjonelt synspunkt på samfunnsutviklingen; dette er ofte beleste
og intelligente mennesker som trekker en annen konklusjon. Og la
det være helt klart: Dette er mennesker med langt mer kunnskap og
kompetanse på klimafeltet enn de aller fleste politikere og journalister.
I et slikt perspektiv dreper mediestøtten mediemangfoldet.
Når det gjelder
innvandring og integrering, begynner stadig flere å innse at Fremskrittspartiets
argumenter og foreslåtte tiltak tilbake på 1980-tallet burde vært gjennomført.
Mediene har imidlertid samlet fordømt alle forslag om å redusere
den ikke-vestlige innvandringen som har blitt fremmet av Fremskrittspartiet,
og forslag som har gått ut på å stille klare krav i forbindelse med
etablerte menneskerettighetsbrudd innenfor islam, og forslag om
integreringstiltak som har stilt tydelige krav om tilpasning.
Mediene har imidlertid
blitt stadig mer offensive og kreative i sitt forsvar av innvandringen
– igjen fordi en innrømmelse på dette feltet vil bidra til at medienes
tidligere argumentasjon blir gjort til skamme. Nettopp derfor er
det viktig for mediene at Fremskrittspartiet inngår kompromisser
som setter partiet i samme bås som de øvrige partiene. Resultatet
blir etableringen av alternative nyhetsmedier som tør å ta de krevende
debattene, og som ikke har som mål å komme til enighet med andre
nyhetsformidlere. De ønsker ikke å være en del av det etablerte
mediefellesskapet, men vil utfordre Norge.
Derfor har jeg
lyst til, fra denne talerstolen, å gi honnør til dem som faktisk
tør, og som møter massiv kritikk i denne salen og overalt ellers,
selvsagt – og det er: Resett, Document.no og HRS, som utfordrer
politikere og gammelmediene, og som tør å bruke ytringsfriheten slik
den var tenkt brukt.
Jeg vil samtidig
utfordre statsråden med et spørsmål: Vil statsråden jobbe for at
også de tre nevnte mediene får lik tilgang til mediestøtte som resten
av Medie-Norge, slik at vi får en reell debatt på et fair grunnlag
i norske medier?
Tone Wilhelmsen Trøen hadde
her overtatt presidentplassen.
Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil takke for debatten.
Fremskrittspartiet avholder gruppemøte akkurat nå, og vi kunne nesten
hatt samme debatt der, i og med at det kun var representanter fra
Fremskrittspartiet og – hederlig nok – Venstre som valgte å delta
i debatten. Jeg mener det er verdt å gjøre det, som jeg sa i mitt
innlegg i sted, da jeg sterkt oppfordret representanter fra andre
partier til å delta i en debatt om grunnleggende verdier. Dessverre
valgte de ikke å gjøre det. Jeg registrerer at spesielt Arbeiderpartiet
som, som kjent, har en brokete fortid når det gjelder ytringsfrihet, velger
å ikke være til stede i salen. Det er trist.
Representanten
Grimstad tok opp et eksempel som jeg hadde tenkt å ta nå, og det
gjaldt den berømmelige kampanjen til Unge Venstre. Man kan ha delte
meninger om narkotika, om legalisering og ikke, det er helt legitime
standpunkter å ha, men det skal avgjøres gjennom meningsbrytning,
ikke gjennom forbud mot å ytre seg, og i hvert fall ikke det som
nesten er det mest skremmende, at man har forhåndssensur av ytringer.
Det er et grunnleggende prinsipp. Det har man hatt tidligere når det
gjelder sensur av filmer, at det var forhåndssensur. Nå vurderer
man lovligheten av filmene etter at en ytring har funnet sted, og
det tror jeg er viktig at vi er tydelige på.
Det må også være
lov å kritisere ytringer andre kommer med. Det at noen kritiserer
en ytring noen har kommet med, er ikke nødvendigvis et forsøk på
å kneble ytringsfriheten, tvert imot. Det er å bruke den grunnlovfestede
rettigheten man har på å få til meningsbrytning, på å få synspunktene
frem. Jeg tror det gagner alle å få flest mulig synspunkter frem,
også de synspunktene noen kanskje synes er litt spesielle eller
veldig marginale.
Kampen for demokrati
og frihet er ikke vunnet for alltid. Den kampen må kjempes hver
dag. Når vi lever i et så flott land som Norge, kan det virke litt
pompøst å si det fra Stortingets talerstol, men jeg mener det er
viktig. For vi ser hvordan ytringsfriheten har vært under press, og
er under press. Noen har betalt en utrolig høy pris fordi de har
valgt å benytte seg av ytringsfriheten, og det er mennesker som
virkelig fortjener vår støtte. Derfor hadde jeg håpet at Stortinget
i dag i denne debatten enda bredere kunne slå fast at ytringsfrihet
skal finne sted, og at det også er statens oppgave å legge til rette
for at ytringsfrihet finner sted og å beskytte dem som ytrer seg.
Statsråd Jøran Kallmyr []: Det ble reist sammenligninger
mellom koranbrenningen og regjeringens reaksjon den gang på karikaturtegningene.
Jeg har lyst til å understreke at vi som regjering selvsagt må få
lov til å ta politisk avstand fra et budskap vi ikke liker, men
det er forskjell på å ta avstand fra et budskap vi ikke liker, og
på å beklage at handlingen kunne skje i vårt land, sånn jeg har
forstått skjedde under karikaturstriden. For da beklager man også
at man har ytringsfrihet. Vi kan ikke beklage at en organisasjon
forsøkte å brenne en koran i Norge, men vi må få lov til å si at
vi ikke er enig i selve handlingen. Det er en ganske stor forskjell.
Representanten
Grimstad tok opp Unge Venstres kampanje «Legalize it». Det var nok
ikke politiet som grep inn der, men narkotikaforeningen til politiet.
Politidirektøren gikk veldig klart ut og sa at de må lære seg å skille
litt bedre mellom politirollen og rollen som medlemmer av en frivillig
organisasjon. Jeg synes vi fikk håndtert denne situasjonen ganske
bra, og det ble ettertrykkelig slått fast både fra statsråd Sanner
og fra meg at vi heller ikke der kan drive med forhåndssensur, verken på
skolen eller ellers i samfunnet.
Representanten
Grimstad tok også opp dette med ytringsfriheten til embetspersoner
og viste til politidirektørens utspill i forbindelse med rusreformen.
Jeg må få understreke at en politidirektør må få lov til å komme med
sine faglige anbefalinger i en pågående politisk debatt. Det mener
jeg er viktig. For politiet besitter en enorm kunnskap, og det er
viktig å få fram den kunnskapen også i samfunnsdebatten. Hvis ikke
har vi begynt å legge begrensninger på ytringsfriheten, slik at
vi går glipp av viktig informasjon som også kan brukes som et beslutningsgrunnlag
for denne sal når saken til slutt kommer hit.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 43 er omme.