Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 113 S (2019–2020), jf. Dokument 8:151 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 31 [11:08:50]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arne Nævra, Lars Haltbrekken, Torgeir Knag Fylkesnes, Kari Elisabeth Kaski og Karin Andersen om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur (Innst. 113 S (2019–2020), jf. Dokument 8:151 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet et representantforslag om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur. Saksordføreren ønsker å takke komiteen for godt og effektivt samarbeid i både denne og foregående sak.

Det fremmes i alt seks forslag av et mindretall i denne innstillingen. Forslagsstillerne tar opp viktige temaer når det gjelder tap av naturmangfold, og viser bl.a. til Det internasjonale Naturpanelets rapport om tap av naturmangfold i verden. Det er omfattende, og det berører oss alle i varierende grad mange steder, men det er ingen som står uberørt.

Det vises også til at det må gå an å ha en god og sterk miljøpolitikk på flere områder når det gjelder både nedbygging av naturen og de menneskeskapte klimaendringene vi er inne i.

Komiteen har mottatt en vurdering av forslagene fra statsråden, og det ble avholdt høring i saken i begynnelsen av november.

En samlet komité er enig i at forringelse og tap av biologisk mangfold er en av de største utfordringene i dagens samfunn. Det vises også til naturmangfoldloven, som ble vedtatt for ti år siden, og at man allerede da erkjente at det var viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet rundt oss. En samlet komité mener også fortsatt at kunnskap er det viktigste redskapet vi har for å sørge for en god og klok forvaltning i det offentlige, også i kommunene.

Det er behov for å styrke grunnlaget for kunnskapsbasert naturforvaltning, og det er veldig viktig at vi framover klarer å sørge for gode utdanningstilbud som sikrer behovet for kompetanse i forvaltningen. Kunnskapen må være på plass, og det gjelder både i kommunene og for øvrig. Kommunene har en viktig rolle gjennom sin arealplanlegging og gjennom sitt ansvar for ivaretakelse av klima og miljø. Komiteen mener at det ansvaret må kommunene være seg bevisst, men det er forskjellige løsninger på det.

Senterpartiet mener at kommunene må ha kunnskap og ressurser, og vi mener at det er viktigere å bygge opp om det enn å legge inn flere rapporteringskrav og innsigelser. Senterpartiet mener også at nedbygging av matjord er problematisk, og har tatt med det i sine merknader. Vi mener at en aktiv forvaltning av landbruksjord, kulturlandskap og skogsområder i hele Norge også er avgjørende for å ivareta mangfoldet vårt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg vil starte med å si at vi for øvrig viser til merknader i forbindelse med revidert jordvernstrategi for statsbudsjettet 2019. I innstillingen ble det fremmet forslag om å be regjeringen utrede og legge fram et nytt og mer offensivt jordvernmål gjeldende fra 2020. Vi mener at staten har et særlig ansvar for å bidra til at man ikke får unødvendig nedbygging av matjord, og trenger offensive tanker og handlinger for å forhindre dette.

Vi må anerkjenne at det er kommunene som gjennom plan- og bygningsloven har hovedansvaret for forvaltningen av arealene og naturressursene i kommunen, og vi mener at de tar hånd om dette på en god måte. Vi er vel alle opptatt av at vi skal føre en ansvarlig natur- og miljøpolitikk som er basert på bærekraft og føre-var-prinsippet. Det er jo kommunene som, i hvert fall stort sett, har den beste oversikten over sine arealer, og det er viktig at kommuneplanene tar opp i seg sikring av matjord, friluftsområder og andre verdifulle naturområder i den enkelte kommune – for det er selvsagt ulikt hvordan det ser ut landet over. Det er behov for å ha sterke miljømyndigheter, sektormyndigheter, kommuner som har god miljøkompetanse og kapasitet, og at kommunene både har og vil bidra til en arealforvaltning som sikrer en bærekraftig forvaltning av naturen.

Samtidig må vi innse at noe må det bygges, men man må ikke ha industritomter og boligtomter på den beste matjorda. Det er etter mitt og Arbeiderpartiets syn ikke nødvendig. Så forstår vi alle at ved større utbygginger, kanskje spesielt infrastrukturutbygging som f.eks. jernbane, kan det være vanskelig å unngå alt som heter matjord, av åpenbare årsaker. Men det er unntakene. Jeg tror vi skal legge stor jobb i å ivareta spesielt matjorda og annen type sårbar natur som vi har rundt omkring i Norge. Det vil vi alle være tjent med.

Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ove Trellevik (H) []: Regjeringa har sett i gang ei rekkje prosessar for å styrkja kunnskapsgrunnlaget om miljø-, klima- og naturmangfald. Det er også sett i gang arbeid med heilskaplege forvaltningsplanar for natur. Høgre meiner at god planlegging er nøkkelen til å vareta klima- og miljøomsyn.

Arbeidet med å forbetra kunnskapsgrunnlaget er viktig i denne samanhengen. Likevel er det å stilla krav til nye, omfattande planar og rapporteringar ikkje vegen å gå. Det er betre å sikra kvaliteten på dei planane kommunane allereie er pålagde å laga.

For å forbetra kompetansen og planane har regjeringa arbeidd systematisk for å styrkja dialogen mellom kommunane og sektormyndigheitene i planprosessane, bl.a. for å sikra at klima- og miljøomsyn vert formidla så tidleg som mogleg i planprosessane. Her er dei pålagde planforuma som fylkeskommunane har fått ansvaret for, svært viktige.

God planlegging må byggja på eit sterkt sjølvstyre og lokaldemokrati, i samarbeid med kompetente fagmiljø i kommunane. Kommunereforma og auka vekt på å styrkja plankompetansen i kommunane er viktig i dette arbeidet.

Regjeringa følgjer opp evalueringa av plandelen av plan- og bygningslova og greier ut, slik eg forstår, behovet for betre samordning mellom plan- og bygningslova og andre sektorlover, som f.eks. naturmangfaldlova.

Regjeringa har sidan 2013 arbeidd aktivt med å forbetra praktiseringa av motsegnsinstituttet. Nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging, vedteke ved kongeleg resolusjon 14. mai 2019, gjev ei oversikt over den nasjonale prioriterte politikken som skal leggjast til grunn for kommunal planlegging.

Det er gjeve føringar for varetaking av klima, viktig naturmangfald, friluftsområde og overordna grønstruktur i planlegginga. Det lokale sjølvstyret skal stå sterkt. Difor er det viktig at kommunane viser korleis dei tek omsyn til staten sine interesser i planane sine.

For Høgre er det viktig at regjeringa vil vidareføra arbeidet med å forbetra motsegnspraksisen, i tråd med bl.a. anbefalingane i Riksrevisjonens rapport. Dette vil bidra til raskare planprosessar og til betre planar som grunnlag for ei berekraftig arealforvalting.

Tal frå KOSTRA viser at arbeidet med betre motsegnspraksis har gjeve resultat. Talet på planar møtte med motsegn har gått ned sidan 2013, og totalt er det per november behandla 144 motsegner i regjeringa. Cirka 30 av dei har omsynet til naturmangfald som motsegnsgrunn. I ca. halvparten av desse sakene har motsegnene heilt eller delvis vorte tekne til følgje. Det betyr at departementet gjer ei god heilskapsvurdering, der også omsynet til naturmangfaldet vert sterkt vektlagt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Flere av de sakene vi behandler i dag, viser at deler av opposisjonen er veldig bekymret for en utvikling som ikke finner sted. Om det er at øyer skal gå fra offentlige til private hender, noe som ikke er tilfellet, eller at man skal bygge ned jordbruk i stort omfang, som heller ikke er tilfellet, fremmes det i hvert fall en rekke forslag for å hindre en slik utvikling.

Vi har tro på lokaldemokratiet. Fremskrittspartiet tror at folkevalgte politikere lokalt i kommunene er de som er best i stand til å gjøre vurderinger og ta beslutninger som gjelder arealutviklingen i egen kommune.

Vi har hatt en utvikling under denne regjeringen som har gått mer i retning av at kommunene selv skal få styre sine arealer, og bort fra statlige reguleringer, og det er en suksessoppskrift. Det er ikke slik at man f.eks. har bygget ned matjord etter at vi har sluppet kommunene mer fri. Det motsatte har skjedd. Det var under den forrige regjeringen det ble bygget ned matjord i stort omfang, noe denne regjeringen bremset veldig raskt. De siste årene har det faktisk vært økt vern av matjord. Så bekymringen er nok noe overdrevet her.

Jeg vil også ta fram et eksempel fra Drammen, hvor jeg kommer fra, hvor kommunen helt uten statlige føringer og statlige reguleringer har sørget for å omgjøre bebygget areal og utilgjengelige arealer til friluftsområder og ta vare på det mangfoldet.

Jeg mener vi bør ha tillit til at kommunene er de som er best i stand til å ta disse beslutningene uten mer statlig regulering, for vi ser at det har fungert bedre enn den politikken som var gjeldende før denne regjeringen tok over.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Tap av biologisk mangfold, av natur, er en like stor trussel mot livsgrunnlaget vårt som klimatrusselen. Det er bakgrunnen for dette forslaget. Naturlovene som styrer dette, bryr seg veldig lite om politikk, om vi synes det haster eller ikke. Der går prosessene sin gang. Spørsmålet er: Skal vi ta dette på alvor eller ikke?

Når man skal ta beslutninger på dette området, er det helt nødvendig å ha den kompetansen og den kunnskapen som må ligge til grunn for at man skal ta riktige beslutninger, også lokalt. Det er dessverre slik, og det har undersøkelser vist, at den kompetansen i for liten grad finnes i kommunenes forvaltning i dag. EVAPLAN-undersøkelsen viser det. Statsråden viser sjøl til den undersøkelsen i budsjettproposisjonen. Den er viktig.

Det handler også om at når man nå har slakket opp på innsigelsesinstituttet, har man ingen oversikt over hvilke naturverdier som går tapt. Man vet rett og slett ikke, for man har ikke kartlagt det. Det er derfor vi foreslår både at de innsigelsene man ikke tar til følge, skal begrunnes – det forslaget er Arbeiderpartiet med på – at man må ha et arealregnskap, og at man må stille krav til kommunene i kommunedelplanen for naturmangfold og kartlegge og verdsette også friluftsområdene. Det er nødvendig med mer kompetanse også i kommunesektoren på dette, og vi har foreslått i budsjettene at vi sikrer at det er kompetanse på plass.

Så er det dette med innsigelsesinstituttet. Riksrevisjonen har kommet med en rapport nå i høst der de skriver at når fylkesmennene har fått signaler om å stramme inn, er det vesentlige regionale interesser som blir berørt, men man skal legge størst vekt på den lokale handlefriheten. Og sjøl om terskelen for å fremme innsigelser er hevet og de er bedre begrunnet enn før, tar departementet færre innsigelser til følge. Det betyr at viktig natur går tapt. Man vet det, og man gjør det med åpne øyne. Riksrevisjonen sier:

«For sterk innstramming kan føre til at de interessene som innsigelsesinstituttet skal verne, ikke blir godt nok ivaretatt, og at planleggingen bryter med nasjonale mål.»

Det står i Riksrevisjonens rapport; det er ikke noe jeg har hentet fra SVs program. Når vi vet hvor viktig det er at vi tar vare på det – for det er til dels uopprettelig hvis skaden har skjedd – synes jeg det er ganske forstemmende at regjeringen ikke er med på forslagene som SV fremmer i denne innstillingen. Jeg tar opp alle de forslagene.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Une Bastholm (MDG) []: Skogene, fjellene, heiene, fjordene og skjærgården vår er kilder til glede for hundretusenvis av mennesker hver eneste dag. Naturen, ikke minst nærnaturen, er en unik kvalitet ved å bo i Norge. Enkel tilgang på natur gir god helse, tilhørighet, store naturopplevelser og økt kunnskap om en selv og om naturen.

I tillegg er naturen på land og til havs viktig i seg selv. Der bor nær sagt alle de andre artene på kloden, alle de økosystemene vi er avhengige av, helt ned til de små mikroorganismene i den rike jorda vi dyrker, og som naturen har brukt tusenvis av år på å lage.

I dag har vi en naturkrise med dokumentert, massivt tap av arter. Klimaendringene er én grunn, men den viktigste grunnen er at vi mennesker tar opp mer og mer areal. Vi fortrenger dyr og insekter. Vi spiser opp, bygger ned, bruker opp leveområdene deres.

På samme måte som matjord bygges også naturen ned bit for bit, stykkevis og delt. Hver gang lokale politikere bygger i marka i stedet for å fortette, blir det litt vanskeligere å nå nasjonale, felles natur- og klimamål. Hver gang staten legger en ny flerfelts motorvei gjennom våtmark i stedet for å forbedre den veien vi har, forsvinner litt av det som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Natur er vanskelig å gjenoppbygge for ungene våre og barnebarna våre. I vårt alternative statsbudsjett setter vi derfor av 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen til naturvern, bl.a. midler til å ansette klima- og miljørådgivere i alle kommuner.

Kommunene er helt avgjørende i kampen for å løse natur- og klimakrisen. Miljøpartiet De Grønne er glade for SVs initiativ, og vi støtter forslagene deres. Men dagens arealpolitikk klarer ikke å hindre nedbygging av uerstattelig natur. Vi må fullstendig endre måten vi tenker om arealutnyttelse og krav på, før nedbygging. Vi mener at alle norske kommuner må innføre egne naturbudsjetter, med nasjonale grenser for naturtap og målsettinger for restaurering. Det bør innføres et prinsipp om arealnøytralitet – at natur- eller jordbruksarealer som omdisponeres, skal erstattes av andre arealer som kan gi samme naturverdier like store områder. Vi vil utrede en belønningsordning for kommuner, grunneiere og andre som restaurerer verdifull natur. Dette vil jeg komme tilbake til i et representantforslag som jeg skal fremme på nyåret.

Til slutt vil jeg også komme innom at klima- og miljøminister Elvestuen tidligere har uttalt at det var en tabbe å flytte arealsaker fra Klima- og miljødepartementet til det mangfoldige, rike Kommunal- og moderniseringsdepartementet med veldig mange oppgaver. Det er jeg nok enig i, og det er noe jeg håper regjeringen også vil ønske å se mer på.

Statsråd Monica Mæland []: Vi er alle enige om at tap av naturmangfold, klimaendringer og jordvern er store utfordringer som krever langsiktig handling. Da er kommunal og regional planlegging et viktig virkemiddel for å møte disse utfordringene. Regjeringen gjennomfører et stort kunnskapsløft for norsk natur. I 2020 bruker vi 110 mill. kr til kartlegging av natur og til økologisk grunnkart.

God plankompetanse i kommunene er viktig for å ivareta natur- og miljøhensyn. Mange kommuner med få innbyggere har liten plankapasitet. Kommunereformen vil derfor gi større og bedre fagmiljøer. En ny rapport viser behov for en fordobling av antall studieplasser innen planlegging. Vi følger fra regjeringens side opp rapporten i tråd med Stortingets anmodningsvedtak nr. 708 av mai 2017.

Endret arealbruk er den største negative påvirkningsfaktoren for naturmangfold på land. Omdisponering av dyrket jord har to år på rad ligget under målsettingen som Stortinget har fastsatt. Kommunale arealregnskap kan være et nyttig verktøy for å få oversikt over utviklingen, men bl.a. fordi det ikke er utviklet en standard metodikk for arealregnskap, er det ikke aktuelt å pålegge kommunene dette.

Jeg er positiv til at kommunene lager tematiske kommunedelplaner for naturmangfold, men jeg mener også at kommunene selv bør velge hvordan de får best oversikt over egen natur og utvikling.

I 2014 startet regjeringen prosjektet Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Jeg mener det ikke er behov for å stille krav til kommunene om dette, siden de fleste kommuner allerede har gjort jobben.

Så er det slik at departementet alltid begrunner avgjørelser i innsigelsessaker. Derfor mener jeg det ikke er behov for en egen bestemmelse om dette i plan- og bygningsloven. Rundskrivet om innsigelser ble første gang sendt ut av tidligere miljøvernminister Bård Vegard Solhjell fra SV. I rundskrivet strammes innsigelsespraksisen inn. Denne regjeringen har forsterket føringene, og jeg har senest i brev av 3. september i år bedt fylkesmennene være varsomme med å overprøve beslutninger som hører til det lokalpolitiske skjønnet, og som ikke berører nasjonale og viktige regionale interesser. Regjeringen vil videreføre arbeidet med forbedret innsigelsespraksis i tråd med anbefalingene i Riksrevisjonens rapport om innsigelser.

Det treffes daglig beslutninger der hensynet til naturmangfold må veies opp mot andre viktige samfunnshensyn. Regjeringen er i gang med et arbeid for å definere mål for økosystemene. Det er viktig å vurdere den samlede belastningen av planer og tiltak.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endring i lovverket som gjør at departementet er rettslig forpliktet i sine skriftlige begrunnelser i innsigelsesavgjørelser til å presisere hvordan hensynet til lokalt selvstyre er vektlagt i forhold til naturverdier, jordvern og klimautslipp.»

Hvorfor mener statsråden at dette er et dårlig forslag?

Statsråd Monica Mæland []: Det er rett og slett fordi jeg er imot å slå inn åpne dører. Departementet begrunner alltid sine vurderinger i en sak skriftlig. Da framgår det tydelig hvilke temaer som har vært vurdert, og begrunnelsen for vedtak som fattes. Så dette er helt unødvendig. Departementet fører allerede en praksis i samsvar med det som nå foreslås lovfestet.

Heidi Greni (Sp) []: Både statsråden og andre representanter fra regjeringspartiene har vært inne på at det nå skal være mange færre innsigelser, større lokalt selvstyre og at staten bare skal legge seg borti det som er helt tvingende nødvendig.

I Trøndelag har vi egentlig ikke opplevd det slik. Det er stadig oppslag i lokale medier om at staten griper inn i saker hvor det er helt uforståelig for lokalpolitikerne. Fylkesmannen så seg nødt til å gå ut med et innlegg i lokale medier for å forklare hvorfor de griper inn – at det er fordi de bryr seg om Trøndelag, og ikke fordi de vil være til bry.

Det er bl.a. eksempler på at kommuner har blitt overkjørt i saker der de vil tillate riving av en hytte og bygging av en akkurat like stor hytte på samme tomt. Det er eksempler på innsigelser mot scooterløyve til egen hytte fordi fylkesmennene ser på luftlinjen i stedet for på den kjørbare traseen, noe kommunene kanskje har praktisert i 20 år. Det er mange sånne eksempler.

Mener statsråden dette er ting som staten skal legge seg borti?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan ikke saksbehandle enkeltsaker fra Stortingets talerstol, men jeg mener at fylkesmennene skal ivareta nasjonale og regionale verdier, ikke overprøve kommunenes lokalpolitiske skjønn.

Jeg får for mange henvendelser om at det fortsatt skjer, i likhet med representanten. Derfor skrev jeg i september et nytt brev for å understreke hva som er fylkesmennenes oppgave. Hvis vi ser på tallenes tale, har denne regjeringen i 81 pst. av tilfellene gitt kommunene helt eller delvis medhold, i motsetning til forrige regjering, som gjorde det i rundt 40 pst. av tilfellene.

Det forteller noe om de sakene vi får til behandling, men ikke om de vi ikke får. Derfor foretar vi også en gjennomgang for å se på antallet innsigelser totalt sett for å se om det har skjedd en utvikling, men det tallet har jeg ikke fått. Men jeg mener at fylkesmennene ikke skal overprøve lokalpolitisk skjønn. Det ansvaret skal lokalpolitikerne våre ta.

Karin Andersen (SV) []: Spørsmålet er jo om det som det nå ikke blir reist innsigelser mot, kun er lokale interesser, og ikke noen av de interessene som dette representantforslaget er fremmet for å ivareta. Det er interesser som går på naturmangfoldet og hele livsgrunnlaget vårt.

Jeg antar at statsråden er enig i det komiteens flertall sier, at dette faktisk truer livsgrunnlaget vårt. Derfor er det viktig at man ikke gjør skade på slike verdier, for den vil være uopprettelig. Da synes jeg det er litt illevarslende når statsråden tydeligvis er uenig med Riksrevisjonen, når de sier at en for sterk innstramming kan føre til at de interessene som innsigelsesinstituttet skal verne, ikke blir ivaretatt.

Vil statsråden se på dette og være opptatt av at dette faktisk blir vernet, og ikke bare av å telle innsigelsessaker?

Statsråd Monica Mæland []: Mitt klare inntrykk er at fylkesmennene følger opp sitt ansvar og legger ned innsigelser når nasjonale og regionale interesser tilsier det. Det er også den klare tilbakemeldingen jeg får lokalt, nær sagt uansett hvilken politisk farge lokale representanter jeg møter, har.

Vi tar selvfølgelig Riksrevisjonens rapport på alvor. Det er i og for seg mye å si om de eksemplene Riksrevisjonen har brukt, men vi følger den selvsagt opp, selv om jeg ikke er udelt enig i Riksrevisjonens vurdering. Siden 2013 har vi f.eks. behandlet 23 innsigelser hvor natur har vært tema. I halvparten av de sakene har faktisk fylkesmennene fått helt eller delvis medhold. Vi har god oversikt over utviklingen på dette feltet, og vi har god oversikt over hvilke hensyn som skal ivaretas, og som blir ivaretatt gjennom denne praksisen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Arne Nævra (SV) []: Jeg har mange ganger fra denne talerstolen tatt opp problemet med nedbygging av arealer, og at natur og dyrket mark forsvinner. Det er nesten ikke noe annet politikkområde hvor det er mindre ærlighet i spørsmålet om hva som er bevisst politikk eller ikke. Jeg har spurt statsråden mange ganger – to–tre ganger, tror jeg – om hun kunne innrømme at dette er en bevisst politikk for å gjøre det lettere å bygge ned, bygge ut og dele opp leveområder, natur og dyrket mark.

Vi snakker her om en vingeklipping av innsigelsesinstituttet, kanskje spesielt Fylkesmannens miljøvernavdeling i mange tilfeller. Vi snakker om situasjoner hvor strandsonen nå er utsatt. Vi vet at bare 30 pst. av strendene i Oslofjorden er tilgjengelig for allmennheten. Vi kjenner også til at både Siv Jensen og Erna Solberg, altså lederne for de blå partiene, har erklært at det skal bli mer liberalt. Det har de sagt før hvert stortingsvalg. De sa det vel også før siste kommunevalg. Det er altså en erklært politikk at det skal bli mer liberalt å bygge ut. Det skal ikke stikkes kjepper i hjulene for utbyggingen, blir det sagt.

De grepene som har blitt tatt i kjølvannet av dette, har funket. Det skrytes av at antallet innsigelser har stupt. Selvfølgelig har antallet innsigelser stupt når det går ut rundskriv som omtrent ber uttrykkelig om det!

Det høres veldig bra ut, og det er tilforlatelig at man skal lene seg mer på lokale og kommunale avgjørelser. Hvis jeg ikke hadde tenkt noe mer over det og ikke hadde gått mer inn i det, hadde det hørtes fornuftig ut. Det er jo der man merker hvor skoen trykker. Men dette handler også om store nasjonale interesser som trenger faglige vurderinger. Vi har et lovverk, bl.a. naturmangfoldloven, som gjør at vi må løfte blikket og se dette i en større sammenheng.

Det som selvfølgelig er det store problemet, er bit-for-bit-nedbyggingen vi har vært vitne til, og den går veldig fort. Jeg legger merke til at representanten Engen-Helgheim, f.eks., kommer med et eksempel fra ett område i én kommune – hans kommune – hvor de har fått sikret et friluftsområde. Si meg: Følger ikke Engen-Helgheim og de mørkeblå med på det som skjer? Hele miljøbevegelsen og friluftsorganisasjonene er opptatt av dette.

Karin Andersen (SV) []: Vi hadde høring om denne saken i kommunal- og forvaltningskomiteen. Der var alle høringsinstansene som har ekspertise og som tilhører interessefeltet for friluftsliv og natur, enig i forslaget. Det mangler kunnskap og kompetanse, og utviklingen går nå feil veg.

Jeg hører at regjeringen mener at det skal være opp til kommunene om man vil lage en kommunedelplan for naturmangfold. Da risikerer man også at viktig naturmangfold går tapt. Og jeg registrerer at det er regjeringspartienes posisjon. Men da har man ikke forstått det som er naturlovene bak slike ødeleggelser – at de ikke venter mens man somler med det, og at dette er prosesser som ikke lar seg reversere, fordi det er ødelagt. Jeg skjønner ikke hvordan man våger å fortsette med dette med et så tynt kunnskapsgrunnlag som vi vet ligger bak mange av disse beslutningene.

Derfor er det nødvendig at denne kunnskapen kommer lokalpolitikerne til del. Derfor har SV fremmet forslag om at det må være en slik kompetanse i alle kommuner, ellers får kommunestyrerepresentantene dårlige råd. De vet altså ikke hva det er som går tapt hvis de stemmer slik eller slik.

Regjeringen sier at de allerede begrunner sine standpunkter i innsigelsessaker. Men da vil jeg gå tilbake til EVAPLAN-dokumentasjonen, som også regjeringen viser til i budsjettet, hvor det står at innsigelsesinstituttet er svekket, og at det virker inn på kommunal planlegging. Gjennom intervjuer har det kommet fram at innsigelsesmyndighetene holder igjen innsigelser de tidligere ville ha fremmet med bakgrunn i en faglig vurdering. Årsaken er at de følger signalene fra regjeringen om at det skal fremmes færre innsigelser. Vi er altså i en konkurranse om tall, ikke om å ta vare på natur. Det mangler derfor en oversikt over hvilke naturverdier som nå går tapt i arealforvaltningen.

Dette er alvorlig, vi kan gjøre noe med det, og vi burde gjøre noe med det. Jeg er veldig overrasket over at Venstre, f.eks., ikke støtter SV i disse sakene, for det hadde det virkelig vært behov for.

Jeg registrerer at heller ikke forslaget om å ha et arealregnskap, som er helt nødvendig for at kommunene skal ha oversikt over hva de har av ulike arealer, får tilslutning fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Ove Trellevik (H) []: Det høyrest ut som om det er berre innan naturmangfald fylkesmenn har motsegner, men det er altså heilt feil. Det er bare 25 pst., sånn cirka og «roughly» berekna, av motsegnene fylkesmenn har fremja, som gjeld naturmangfald. Det er god grunn til å sjå på statistikken til fylkesmennene og få talet på motsegner ned betrakteleg, utan at det nødvendigvis går på kostnad av naturmangfaldet.

Det vert veldig negativt her, som om ikkje regjeringa tek omsyn til naturmiljøet i det heile. Det er litt skremmande å høyra, for det er ikkje tilfellet. Noreg har eit heilt spesielt ansvarfor å beskytta villrein, og det er eit godt eksempel. Regjeringa vil no etablera ein kvalitetsnorm for villrein. Det vil leggja grunnlag for ei betre og meir treffsikker forvalting, og kvalitetsnorma skal bidra til at me sikrar overleving av villrein i Noreg. Kvalitetsnorma etablerer eit system som skal kunna seia noko om tilstanden til villrein i villreinområda, kvifor tilstanden eventuelt er dårleg, og kva me kan gjera for å betra leveforholda for villreinen.

Forslaget om kvalitetsnorm for villrein er sendt på alminneleg høyring, med høyringsfrist tidleg i mars 2020. Hovudlinja i forslaget er at det kvart femte år skal vurderast om kvart av Noregs 24 villreinområde har god, middels eller dårleg kvalitet. Det er dokumentert her no at regjeringa i aller høgaste grad tek naturmiljø på alvor.

Klassifiseringa vert gjort av ei ekspertgruppe med kompetanse på villrein og arealbruk. Målet i kvalitetsnorma er villreinområde med minst middels kvalitet. Dårleg tilstand vil bety redusert sannsyn for at villreinområdet på sikt har levekraftig bestand.

Størstedelen av villreinen i Europa lever i Noreg, og me har derfor eit særleg ansvar for å ta vare på han. Kvalitetsnorma vil bidra til at me når våre nasjonale målsettingar og internasjonale forpliktingar om levedyktige bestandar av villrein i Noreg. Eg meiner dette er eit godt døme på at regjeringa i aller høgaste grad tek naturmangfald og miljø på alvor.

Arne Nævra (SV) []: Det er to årsaker til at kommunene ikke alltid foretar de rette beslutningene, altså lokalt. For det første er det, som det er blitt nevnt her flere ganger, fordi de ofte mangler naturfaglig kompetanse, ikke minst de små kommunene. Det andre, som er ganske vesentlig, er prinsippet om at det skal være armlengdes avstand mellom dem beslutningene gjelder, og dem som tar beslutningene. En skal tenke på at i kommunene er det veldig ofte slik at folk kjenner folk, for å si det sånn. Det er kommunens styrke, men også kommunens svakhet. Kanskje er man ikke i slekt med den som skal bygge ut, kanskje er man ikke nær nabo med den som skal bygge ut, men man møter kanskje vedkommende på Joker, eller man omgås på en eller annen måte. Det er et ganske viktig prinsipp at det er en viss avstand mellom dem som planlegger utbygginger, dem som er beslutningstakere, og dem beslutningene gjelder.

Dessuten er de aller fleste kommuner på jakt etter arbeidsplasser. De er for utbygging generelt, og da må det være slik at utbyggingene settes inn i en større plan. Det må være noen som løfter blikket. Tidligere hadde regionene delvis den makta. De hadde litt for lite makt også før, men SV ønsker altså at arealplaner, hytteplaner osv. må inn i en større plan, ikke bare være kommunale avgjørelser. Vi har vært vitne til den bit-for-bit-utbyggingen som har skjedd i så stor grad i dette landet, og jeg er bekymret for den hastigheten dette har.

Jeg legger merke til at statsråden ikke vil støtte noen av forslagene som er lagt fram, og heller ikke regjeringspartiene. Det SV prøver på, er å gi kommunene litt bedre verktøy, gjøre dem bedre i stand til å ta gode avgjørelser lokalt.

Når det gjelder arealregnskapet, blir det sagt av statsråden at det ikke finnes noe felles verktøy å bruke, at det ikke er utviklet noe slikt. Da er spørsmålet til statsråden om hun kan svare på om hun vil ta initiativ til å utvikle et slikt felles verktøy for kommunene når det gjelder arealregnskap.

Ketil Kjenseth (V) []: Dette er jo spørsmål som også drøftes i energi- og miljøkomiteen. Det gjelder penger, det gjelder kapasitet, det gjelder kompetanse. Konstitusjonelt ligger denne forvaltningen i staten til kommunalministeren. Mye av det vi diskuterer her, gjelder de lokale prioriteringene. Vi bruker mange penger i staten for å øke kunnskapen om naturmangfold. Økologisk grunnkart har vært nevnt. Det er et viktig verktøy for alle som jobber med naturmangfold og naturplanlegging. Vi har også et særlig ansvar i Norge for noen arter, som villrein og villaks.

Neste år håper vi at verden tør å inngå en såkalt Paris-avtale for naturmangfoldet – i Beijing høsten 2020. Norge, akkurat som i klimaforhandlinger, sikter på å ta en ledende posisjon her. Når jeg reiser rundt i Norden og Europa, peker mange på nettopp Norge som et foregangsland for både å ta vare på og restaurere natur.

Til representanten Arne Nævra: Det er forskjell på liberalt og det å ha større lokalt selvstyre. Det er også forskjell på store og små kommuner. I store kommuner er det utbyggingspress knyttet til handel, til etablering av industri og til stor infrastruktur. I mange små kommuner gjelder det mer hytteutbygging. For Venstres del er et av svarene for å styrke kompetanse og supplere kommunene som ikke har kapasitet til å ha mange ansatte, regionreformen – få et større regionalt ansvar for planleggingen. En viktig del av regionreformen som alle partier har vært enige om, er jo nettopp at regional planlegging skal styrkes.

Så vil jeg bruke et eksempel fra min egen region på at staten gjør en god del bra. Vi bygger ut firefelts motorvei i Innlandet. Da en kom til Hamar, var det en stor debatt om Åkersvika. Nye Veier har jo gått foran ved å bruke nye, elektriske gravemaskiner. Vi har stilt krav om at det ikke skal bygges i hekkeperioder, f.eks., i Åkersvika. Da en kom til Ringsaker, var det ingen debatt om en enorm nedbygging av jord langs nye, firefelts E6. Det er Arbeiderpartiet som styrer den kommunen. De har ikke debatt i det hele tatt, de bare velter ut utbyggingsarealer langsetter E6 som staten ikke har vært inne og kunne stilt noen krav til. Dette er mangel på politisk vilje lokalt. Vi har mye kunnskap, men det er behov for å ta et politisk oppgjør.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg fikk et direkte spørsmål fra representanten Nævra, og svaret er: Nei, det foreligger ikke planer om å utvikle konkrete verktøy på det feltet. Når det er sagt, utvikler vi dette feltet hele tiden. Jeg sa i mitt innlegg at det bl.a. var på grunn av manglende metodikk. Jeg kunne føyd til at man må virkelig stå opp og kjempe for lokaldemokratiet. I debatt etter debatt foreslår SV å overprøve kommunene, overstyre kommunene – alt vett er åpenbart samlet i Oslo. Sånn er det ikke. Jeg ønsker altså ikke mer detaljstyring, mer forventning, mer normering. Jeg ønsker faktisk at vi stoler på våre lokale politikere, som er valgt til å gjøre en jobb, og som forteller oss – helt tverrpolitisk hver gang jeg møter dem – at de på område etter område opplever at man styrer dem i stadig større grad. Det ønsker jeg ikke å bidra til. Her gjøres det en jobb.

Så er det fascinerende at SV er bekymret for små kommuner. Ja, det er jeg også, og derfor er svaret kommunereform – ikke at staten tar ansvaret, staten ansetter og staten detaljerer, men at kommunene blir større, at de får mer kapasitet, at de tiltrekker seg den rette arbeidskraften.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden feiltegner helt bildet av SV. SV stoler mer på kommunene enn det regjeringen gjør, for vi mener at de kan forvalte en større del av totaløkonomien. Vi gir dem penger til å gjennomføre det alle pålegger dem. Vi foreslår at de skal få kompetanse på disse områdene slik at de har mulighet til å ta disse beslutningene. Vi har ikke foreslått at de skal tas vekk, men det er noen nasjonale naturverdier som må vernes. Vi kan ikke tillate at de blir ødelagt. Det vi er ute etter nå, er å gi kommunene de redskapene som skal til – både med kompetanse, med statlig regelverk og med økonomi – så de kan ivareta disse verdiene.

Det er jo ikke slik at kommunene sitter og roper på mer regulering fra staten – heller ikke fra regjeringens side. Men de roper på rammer og ressurser til å gjøre den jobben de er satt til. Det ønsker SV å gi dem.

Presidenten: Representanten Ove Trellevik har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ove Trellevik (H) []: SV tek til inntekt Riksrevisjonen sin rapport, der dei hevdar at motsegnspraksisen kan føra til at det vert meir liberalt. Det står i rapporten at det kan føra til det, men det betyr ikkje at det vert slik i praksis. Ein av grunnane til at talet på motsegner har gått ned, er at Fylkesmannen i betydeleg større grad enn tidlegare på ein måte opptrer som rettleiar overfor kommunane. På den måten sikrar ein òg større kompetanse ute i kommunane. I staden for å koma med motsegner rettleiar ein kommunane på eit tidlegare stadium – og det nyttar.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg er noe overrasket over statsrådens innlegg. Vi snakker altså om naturverdier som vi har et nasjonalt ansvar for å ta vare på. Det er nå en gang sånn at når det gjelder naturverdiene der vi ser at tapet er for stort, foregår det rundt omkring i kommunene. Det er der beslutningene tas, men kommunene er i dag ikke i stand til å kunne se den helheten. Staten må ta ansvar for å få den helheten på plass. Når våre forslag ligger her, handler det nettopp om både at kommunene skal være i stand til å ha den oversikten og at regjeringen skal kunne ta det ansvaret som den burde ta for å sikre at vi tar vare på det naturmangfoldet vi har i Norge.

Jeg tror det kan være hensiktsmessig om statsråden også snakker med sin kollega, klima- og miljøministeren, om nettopp behovet for å få en sånn oversikt og behovet for at kommunene har mer kompetanse og også flere verktøy for å ivareta naturmangfoldet vårt.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 31.

Votering, sjå voteringskapittel