Presidenten: Etter
ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna
debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Mari Holm Lønseth (H) [] (ordfører for saken): Saken
gjelder et representantforslag fra SV for et mer rettferdig boligmarked,
der SV fremmer sju forslag om bl.a. en nasjonal boligplan, beskatning
og en såkalt tredje boligsektor. Også Arbeiderpartiet og Senterpartiet
fremmer egne forslag, og jeg regner med at de enkelte partiene vil
redegjøre for sine egne forslag.
Norge har et av
de mest velfungerende boligmarkedene i hele verden. Åtte av ti husholdninger
bor i en eid bolig. Selveierdemokratiet bidrar til å spre makt i
samfunnet, det gir oss gode bomiljø, god helse og stabilitet og
sikkerhet i den enkeltes liv. Derfor skal vi også beholde tradisjonen
med at folk flest eier sin egen bolig.
Det betyr ikke
at boligmarkedet er perfekt. Det må bli raskere, enklere og billigere
å bygge boliger. Byggesaksprosessene må digitaliseres, og planregelverket
må bli enklere å forstå og forholde seg til. Allerede er det gjennomført
forenklinger som gjør at bl.a. leiligheter kan bygges mer enn 100 000 kr
rimeligere per enhet. Her er også potensialet stort for ytterligere
forenklinger som til sjuende og sist kommer boligkjøperne til gode, når
også tilbudet vokser.
Vi vet dessverre
at tilbudet av nye boliger ikke er stort nok i alle de store byene.
For eksempel vet vi at med dagens reguleringstakt i Oslo styrer
også Oslo-byrådet mot økte boligpriser. Det er først og fremst kommunene som
har ansvar for å sørge for at det er nok areal til boligbygging.
Det har jeg også tillit til at de enkelte kommunene selv klarer
– i motsetning til SV, som foreslår nasjonale boligplaner som kommer
til å gripe inn i kommunenes handlefrihet. Når det gjelder SVs forslag
om utbyggingsavtaler, vil jeg også bemerke at regjeringen allerede
er i gang med å vurdere reglene for finansiering av infrastruktur.
Noe av det som
bekymrer meg mest, er at andelen med lav inntekt er de som har det
største fallet i eierandel. Årsakene til det er nok sammensatte,
men det viser oss også at det er behov for en mer målrettet politikk mot
dem som trenger det mest. Derfor har Høyre i regjering sørget for
å målrette både startlånsordningen og bostøtteordningen. De som
får bostøtte nå, får mer enn før, og flere får startlån enn før,
med et høyere beløp enn tidligere. Bare de siste tre årene har over
12 000 husstander gått fra en leid til en eid bolig gjennom startlån.
Blant annet SV
tar i innstillingen til orde for at unge førstegangsetablerere skal
ha rett til startlån. Det synes jeg kan høres tilforlatelig ut.
Problemet er bare at det går på bekostning av vanskeligstilte. Hvis
vi ser på tallenes tale, kan vi se at i f.eks. 2012, da det var
en ordning med at unge kunne få startlån, fikk nesten 10 000 ungdommer
med god betjeningsevne startlån. Samtidig var det bare 2 500 vanskeligstilte
som fikk den samme hjelpen. I 2017, som er det siste året Husbanken
har sikre tall for, var det også nesten 7 000 vanskeligstilte som
fikk hjelp. De fleste gjorde det for å fullfinansiere sin egen bolig,
og de fleste av dem var også barnefamilier. Det er en markant økning
under denne regjeringen, som er en konsekvens av en villet politikk
for å nå dem som trenger det mest.
I tillegg foreslår
SV i denne saken å åpne for en regulert boligsektor, og det får
de i stor grad med seg Arbeiderpartiet og Senterpartiet på. Men
et regulert boligmarked vil i praksis heller ikke hjelpe dem som
trenger det mest, derimot vil det bli brukt mye offentlige ressurser
på å hjelpe noen få. Det vil også kunne bidra til å kunne skape
et a-lag og et b-lag, der det er noen som må bli værende i en kommunal
eller statlig ordning uten å komme seg ut på det ordinære boligmarkedet
med den friheten og stabiliteten det gir, samt muligheten til å
ta del i den ordinære prisstigningen.
Jeg vil også kommentere
at SV dessuten har fremmet et forslag i innstillingen som handler
om et skille mellom primær- og sekundærbolig når det gjelder eiendomsskatt.
Det er allerede et skille mellom primær- og sekundærbolig når det
gjelder formuesskatt og ligningsverdien der. Jeg ser ikke et behov
for å gjøre eiendomsskatten mer komplisert enn den er i dag – jeg
vil heller ta til orde for at eiendomsskatten skal bli lavere, slik
at folk kan ha hjemmet sitt som et hjem, ikke som et skatteobjekt
for oss.
Boligmarkedet
fungerer nettopp fordi det er et marked. Vi er nødt til å gjøre
det vi kan for at det skal få rom for flere, framfor å ha økt skatt
for de fleste og subsidiering for noen få.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Bolig er sammen med
arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten.
La meg slå fast:
Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en
overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig
og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie
sin egen bolig. Det er et offentlig ansvar å legge til rette for
at alle skal ha mulighet til en god bolig av god kvalitet. Derfor
er det en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges
nok boliger. Boligen skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.
Forskjellen mellom
å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene
i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere
med å komme seg inn på boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. Både
staten og kommunene har ansvar for at det bygges nok boliger, og
at det bygges varierte boliger med god nok kvalitet.
I evalueringen
av plan- og bygningsloven skriver forskerne at loven i for liten
grad sikrer virkemidler for at kommunene kan gjennomføre boligsosiale
mål og ambisjoner. Evalueringen foreslår derfor at å innføre disposisjonsform
som reguleringsmål, noe som f.eks. finnes i Danmark, er nyttig og
noe man burde gjøre. Her gir den nye planloven fra 2015 i Danmark
kommunene rett til å bestemme art og anvendelsesformål i boligbebyggelsen.
Vi mener det er
viktig å gi planmyndighetene mulighet til å kunne stille krav om
at det skal være en andel rimelige boliger i prosjekter som skal
bygges. Med dette verktøyet kan flere få mulighet til å kjøpe sin
egen bolig.
Med dette tar
jeg opp våre forslag.
Presidenten: Då
har representanten Siri Gåsemyr Staalesen teke opp dei forslaga
som Arbeidarpartiet har saman med andre.
Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det norske boligmarkedet
fungerer godt. 80 pst. av de som bor, eier sin egen bolig, og det
er et bra tall i forhold til andre land. Men det finnes, som andre
har pekt på, muligheter til å forbedre politikken enda mer.
Det som styrer
boligpriser, og det som styrer folks mulighet til å komme ut på
boligmarkedet, er helt andre faktorer enn det forslagsstillerne
tar opp i dette forslaget. Det vi bør gjøre mer av dersom vi ønsker
lavere boligprisvekst og flere inn på boligmarkedet, er å gå i retning
av mindre regulering og gjøre det billigere å bygge og også billigere
å eie.
Alle de forslagene
som fremmes i denne saken, går jo i stikk motsatt retning, og jeg
synes det er rart at forslagsstillerne mener at dette vil være å
hjelpe boligeiere og nyetablerere. Jeg er ganske sikker på at det
med dette ville blitt ganske mye verre. Forslagene går i retning
av mer regulering og offentlig styring. Det går i retning av å øke
eiendomsskatten, og det går i retning av at det offentlige skal
ha mulighet til å innføre avtaler som faktisk vil kunne virke veldig
fordyrende og urimelig for utbyggere. Da vil det ikke bli enklere
for en nyetablerer å komme inn på boligmarkedet, det vil faktisk
bli vanskeligere.
I dag har kommunene
allerede en plikt til å planlegge boliger, og man kan også ta hensyn
til at en andel av de boligene som bygges, skal være i lavere prisklasser. Men
dette er det jo tilbud og etterspørsel som styrer. Jeg har ingen
tro på at dette ville blitt noe som helst bedre hvis vi skulle innføre
nasjonale boligplaner som på en måte skulle vite dette bedre enn
lokale myndigheter, som vet hvordan forholdene er lokalt.
Det å øke eiendomsskatten
vil gjøre det dyrere å bo. Om man da leier eller har tenkt å kjøpe
en bolig, er det et fordyrende tiltak, som vil gjøre at færre blir
i stand til å kjøpe egen bolig, og færre blir i stand til å bo.
De pengene som folk kjøper bolig for, har de allerede betalt skatt
av. Det som har noe å si for boligeiere, er hvor mye penger de sitter
igjen med. Det burde ikke være et veldig vanskelig regnestykke –
det å se at å ta fra dem mer penger, vil føre til mindre å bo for.
Hvis man også
skal fjerne de begrensningene i muligheten for utbyggingsavtaler
som i dag sier at man ikke kan inngå avtaler om at private utbyggere
skal bygge offentlig infrastruktur som skoler, barnehager og sykehjem,
altså det som kommunene er pålagt å tilby innbyggerne, ville også
det være noe som vil bidra til fordyrende boliger, og det er ikke
det førstegangsetablererne trenger.
Jeg vil egentlig
takke forslagsstillerne for å gjøre dagen ganske meningsfylt. Ved
å stemme ned dette forslaget i dag gir vi nå en utstrakt hånd til
spesielt førstegangsetablerere, boligeiere og eiendomsutviklere,
sånn at de kan jobbe i fred og ro og bygge og kjøpe de boligene
uten ekstra statlige reguleringer og fordyrende ordninger som ville
gjøre at de færreste vil bli bedre i stand til å kjøpe seg en bolig.
Så det er bra at det nå ikke blir flertall for dette, sånn at førstegangskjøpere
ikke trenger å være ekstra bekymret for framtiden.
Heidi Greni (Sp) []: Bolig er et velferdsgode på
linje med arbeid, helse og utdanning. En trygg og stabil bosituasjon
er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv.
Målet for Senterpartiets
boligpolitikk er at det skal være mulig for flest mulig å eie sin
egen bolig. Senterpartiet vil sørge for at folk kan bo og arbeide
i hele landet. Ved å motvirke sentralisering og utvikle hele landet
blir det mindre press på boligmarkedet i de største byene og tettstedene.
En del av dette handler om at kommuner og fylker samarbeider om
gode samferdselsløsninger som utvider bo- og arbeidsmarkedsregionene.
Med bl.a. effektive transportløsninger, gode ordninger for pendlere og
utbygging av høyhastighetsinternett i hele landet vil mulighetene
for å spre arbeidsplasser og boområder styrkes. En annen avgjørende
faktor er at en har en nasjonal politikk som legger til rette for
at folk skal bo i hele landet.
Kommunene har
et stort ansvar for boligpolitikken. Ved å sørge for nok ferdigregulerte
boligtomter, rask saksbehandling og godt samarbeid mellom kommunen og
utbyggere eller privatpersoner som ønsker å bygge bolig, kan en
bidra til at det blir mer attraktivt å bygge i kommunen. Kommunen
kan ta grep om å etablere kommunale tomteselskap for å bidra til
å skaffe og tilrettelegge arealer til å bygge bolig, næringsbygg
og offentlige bygg. Tiltak som leie-til-eie-ordninger er en mulighet
kommunen kan benytte for å hjelpe flere til en trygg boligsituasjon.
Mange kommuner gjør et grundig og godt arbeid med dette i dag.
Boligmarkedet
og boligbygging er i høyeste grad markedsstyrt. Etterspørsel etter
boliger vil derfor være mer treffende enn en nasjonal boligbyggeplan
vil være, for å vite hvor det trengs å bygges mer. Senterpartiet
mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging
utover det som allerede er praksis, men mener målrettede virkemidler
gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også
unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie sin
egen bolig og ta del i den vellykkede norske eiermodellen. Gunstige skatteregler
for å eie bolig har vært en viktig del av eierlinjen, og det ønsker
Senterpartiet å opprettholde. Når rundt 80 pst. bor i egen bolig,
er dette regler som er positive for svært mange i Norge.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet fremmer forslag i innstillingen der vi ber om
en utredning om hvordan tilpassing av regelverk og eventuelle støtteordninger
til boligbygging kan sørge for boligbygging i hele landet. I forslaget
er det skissert en rekke områder av boligmarkedet vi ønsker en vurdering
av, bl.a. særskilte løsninger for boligbygging i distriktsområder
og områder der byggekostnadene kan overstige panteverdien av boligen,
og også særskilte løsninger for boligbygging i pressområder. Virkemidlene
for å sørge for bolig til vanskeligstilte, til førstegangsetablerere
og til enslige bør være en sentral del. I forslaget ber vi også
om at det gjøres vurderinger av den danske modellen med ikke-kommersielle
boligorganisasjoner.
Senterpartiet
stemmer i dag ikke for forslagene i representantforslaget, men ber
om at flere av de forslagene SV tar opp, vurderes i en helhetlig
utredning om det norske boligmarkedet.
Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det å ha
en bolig er utgangspunktet for å kunne ha et godt liv. Det tror
jeg alle er enige om. Denne regjeringen har svekket den sosiale
boligpolitikken kraftig slik at det har rammet vanskeligstilte hardt.
Den andre siden
av dette, som vi diskuterer mye mindre, er hvordan vi bor i byområder,
i tettstedsområder og i distrikter, hvordan vi lager gode bomiljøer,
og hvordan vi unngår sosial segregering i den boligpolitikken vi
har. Det er et av hovedpunktene vi ønsker å diskutere når vi snakker
om en nasjonal boligplan.
At markedet ikke
klarer å skaffe bolig til alle, vet vi, og det er ingen løsning
– som Høyre foreslår – å gjøre boligene dårligere og ikke-tilgjengelige
for funksjonshemmede og eldre. Vi har nok slike boliger i dette
landet. Et parti som Høyre vet også hvordan markedsmekanismene virker:
Det hjelper ikke å bygge billig, for prisen settes i markedet. Det
blir dyrere for den som kjøper. Man lager altså dårligere boliger
som blir like dyre. Det er ingen løsning.
Vi må begynne
å diskutere hvordan vi skal både ha et overordnet blikk på den viktige
samfunnsutviklingen i boligmarkedet og også gi kommunene noen redskaper som
gjør at de kan sørge for at vi f.eks. får mindre segregering. Jeg
trodde kanskje vi alle var enige om det. Det er ganske mye subsidier
i boligmarkedet i Norge, sjøl om vi ikke snakker om det. Det er
via skattefradraget, og det er det vanskelig å gjøre noe med. Det
betyr at dette blir veldig ubalansert overfor dem som ikke får ta
del i det.
Dette ligger også
bak noen av forslagene vi har fremmet, f.eks. om den kommunale eiendomsskatten,
som vi foreslår å gjøre mer sosial. Alle gråter krokodilletårer over
at den er usosial, men når vi foreslår å gjøre den mer sosial, stemmer
flertallet det ned. Når vi mener at de som spekulerer i boliger
og kjøper opp flere, skal betale litt mer skatt for det, slik at
det kanskje blir litt mindre attraktivt og boligene kommer ut på
kjøpemarkedet – slik at prisene kan gå ned – da stemmer man imot.
Men man gråter fremdeles krokodilletårer over dem som ikke har råd.
Bostøtten blir
nevnt. Regjeringen har målrettet den så til den milde grad at man
nå ikke må ha mer enn 130 000 kr i årsinntekt i familien for å kunne
få den. Jeg tror ingen i denne salen hadde klart seg med det, for
å si det sånn. Det er så lite, og sjøl om den har økt litt for de enkelte,
har altså boutgiftene økt mer. Jeg tror jeg har sagt det 20 ganger
nå: Det er slik tallene er. De er fra Husbanken, og de er tydelige.
Startlån: Nei,
å utvide startlånsordningen til førstegangsetablerere med betalingsevne
vil ikke gjøre det dårligere for de vanskeligstilte. Forslaget går
ut på å dele ordningen i to og øke husbankrammen. Det vet representanten
fra Høyre veldig godt. Allikevel fortsetter hun å gjenta og gjenta
det som er feil, for å stoppe et forslag som er godt, og som vil
sørge for at flere av de unge som har muligheten til å kjøpe og
komme seg inn på eiemarkedet, og som har råd til å betale lånet,
får muligheten til det.
Vi er opptatt
av at alle skal ha litt frihet i boligmarkedet, og da er offentlige
myndigheter, både de statlige og de kommunale, nødt til å gjøre
noe annet enn i dag. Derfor fremmer vi disse forslagene. Jeg er
også glad for det forslaget som Arbeiderpartiet og Senterpartiet
har fremmet, for det går i samme retning. SV kommer sjølsagt til
å støtte det forslaget subsidiært. Det tar også opp i seg boligutfordringer
i distriktene, som representanten Heidi Greni var oppe og snakket
om.
Det er ingen tvil
om at sentraliseringspolitikken som regjeringen fører, også bidrar
til prispress og arealpress, som vi kunne vært foruten. Samtidig
er det i noen deler av landet et problem at mange eldre trenger
å komme over i en mer egnet bolig, men ikke får solgt huset sitt
slik at de kan betale innskuddet i en ny leilighet i sentrale områder,
der prisene er mye høyere. Mange av disse eldre er minstepensjonister.
Vi trenger også tilskudd til heis, som SV har foreslått.
Det er nå behov
for å løfte blikket litt og se på hvilke store behov som er der
ute, for både å sikre at alle får ta del i å kunne bo trygt, og
at vi gjennom boligpolitikken bidrar til at samfunnet blir organisert
slik – og at man kan bo slik – at det ikke blir segregering og store
forskjeller mellom folk.
Presidenten: Vil
representanten ta opp forslag?
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har teke opp dei forslaga SV har fremja åleine.
Statsråd Monica Mæland []: Regjeringen har som mål
at alle skal kunne skaffe seg og beholde sin egen bolig. I Granavolden-plattformen
har vi nedfelt at vi skal styrke det boligsosiale arbeidet.
Jeg synes mange
av forslagsstillernes intensjoner er gode, men jeg er nok ikke enig
i alle løsningene som SV har fremmet for å nå disse målene.
Utgangspunktet
i Norge er også veldig bra. Den norske boligmodellen er en av de
beste i hele verden, og åtte av ti nordmenn bor i en bolig eid av
husholdningen. Det er bra.
Boligen er en
viktig del av demokratiet fordi det handler om å gjøre deg uavhengig.
Det er på mange måter hjertet i livet ditt, det er der du bruker
mest tid, og det er der du skaper din egen historie. Denne tryggheten
har selvfølgelig veldig mye å si for barn, for med en utrygg bosituasjon
er det ikke lett å gjøre det godt på skolen, og det er ikke lett
å ha en trygg oppvekst.
Bolig gjør det
også lettere for voksne å være i fast arbeid. Derfor er det helt
avgjørende at den boligsosiale politikken er til hjelp for dem som
trenger det mest.
Jeg har i svarbrev
til komiteen redegjort for mitt syn på de enkelte forslagene. Det
er likevel noen av dem jeg ønsker å kommentere her.
Rammeverket for
kommunenes planlegging er etter min mening godt nok. Vi må tilbake
til 1980-tallet for å finne like høye igangsettelsestall som det
vi har sett de siste årene. Jeg støtter heller ikke forslagene om endringer
i boligbeskatningen. Det er dyrt nok å bo i Norge, og regjeringen
har siden 2013 arbeidet med å redusere skatter og avgifter for folk
flest. Det handler også om å legge til rette for at flere kan eie
sin egen bolig, og det er en villet politikk. Det har det vært i
hele etterkrigstiden, på tvers av politiske skillelinjer.
Gunstige skatteregler
har vært en del av denne politikken. Slik bør det fortsatt være.
Folks bolig bør ikke stå sentralt når staten skal skaffe seg inntekter.
Eierlinjen er
sterkt forankret i norsk politikk. Regjeringen vil legge til rette
for at så mange som mulig av dem som ønsker det, skal kunne eie
sin egen bolig. Det er vi også tydelige på i Granavolden-plattformen.
Vi har gjort noen
veivalg, og i Norge har vi fått til en tradisjon med høy eierandel.
Jeg ser ikke noen grunn til å gå tilbake på dette og lage en større
leiesektor som ikke spesifikt er rettet mot vanskeligstilte. Jeg
mener at de fleste klarer seg godt på boligmarkedet i dag. At noen
må spare over tid for å kjøpe sin egen bolig, er ikke noe nytt, og
jeg mener heller ikke det er noe stort problem. Men de som ikke
klarer seg selv, skal få hjelp.
Det er kommunene
som skal hjelpe personer som selv ikke greier å ivareta egne interesser
på boligmarkedet, med å skaffe seg en egnet bolig. Husbanken kan
bidra til finansiering, med både lån og tilskudd til kommuner som
ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte.
Startlån fremmer
eierlinjen og bidrar sterkt til at også vanskeligstilte kan eie
egen bolig. I 2018 formidlet kommunene startlån for 9,3 mrd. kr
til 6 900 husstander. Det er en økning fra 2012, da kommunene formidlet 7 mrd.
kr i startlån.
Mange har gode
forutsetninger for å eie sin egen bolig, og tapene på startlån er
små. Lånene er de senere årene målrettet mot vanskeligstilte. Her
er det et stort potensial for å hjelpe enda flere.
Flere av disse
temaene kommer jeg tilbake til i den varslede stortingsmeldingen
om den boligsosiale politikken. Arbeiderpartiet og Senterpartiet
ber om en utredning på flere punkter. Det er noen av de temaene jeg
skal komme tilbake til i stortingsmeldingen, som vi nå jobber med.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I evalueringen av
plan- og bygningsloven skriver forskerne at loven i for liten grad
sikrer virkemidler som gjør at kommunene kan gjennomføre boligsosiale
mål og ambisjoner. Evalueringen foreslår derfor at kommunene får mulighet
til å innføre disposisjonsform som reguleringsformål. Vi mener det
er viktig å gi kommunene mulighet til å stille krav om at det skal
være en andel rimelige boliger i prosjekter som skal bygges. Med
det verktøyet kan flere få mulighet til å kjøpe sin egen bolig.
Hvorfor mener
regjeringen at forskerne som har evaluert plan- og bygningsloven
grundig og konkludert med at disposisjonsform bør innføres som reguleringsformål,
tar feil?
Statsråd Monica Mæland []: Det er rett og slett fordi
vi mener at kommunene har mange verktøy i dag. I disse dager reiser
jeg rundt og snakker med mange, både kommuner og ansatte i kommuner,
som jobber med nettopp dette. Kommunene har verktøy, og det er de
som er arealmyndighet. Det er de som har ansvaret for å lage kommunenes
arealplaner, og de kan bestemme hvor og hvordan og – på mange måter
– til hvilken pris man skal bygge. Man har utbyggingsavtaler og
tilvisningsavtaler. Det som er det store problemet i dag, og som
det er all grunn til å bekymre seg for, er reguleringstakten. De
som nå styrer de største byene, hvor dette er det største problemet,
har en altfor sakte reguleringstakt. Mens vi nå har en veldig stor
igangsettelsesprosent, kommer den til å falle de neste årene fordi
det går for sakte i de største byene våre. Det er faktisk det største
problemet.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I sitt svarbrev til
kommunal- og forvaltningskomiteen sier statsråden at hun ikke ser
at Husbankens rolle i boligmarkedet bør endres vesentlig. Men i
merknadene til den saken vi har til behandling nå, skriver de borgerlige
partiene at Husbankens rolle vil være et tema i den varslede stortingsmeldingen
om sosial boligpolitikk.
Hvilken rolle
skal Husbanken spille i vår tid? Hva bør Husbankens samfunnsoppdrag
være? Bør samfunnsoppdraget vingeklippes, eller skal Husbanken være
en motor i å nå målet om at flere skal eie sin egen bolig?
Statsråd Monica Mæland []: Når vi jobber med en stortingsmelding,
må vi se på alle verktøyene vi har, og måten vi jobber på. Vi må
vite at vi er i takt med tiden, og at vi greier å hjelpe dem vi
skal hjelpe. Vårt utgangspunkt er at vi skal hjelpe dem som ikke
greier det selv. Husbanken er statens viktigste verktøy, men også kommunenes
viktigste verktøy i så måte. De er en stor kunnskapsformidler og
har en viktig rolle i den boligsosiale politikken. Derfor har jeg
sagt at jeg i dag ikke har kunnskap som gjør at Husbanken bør endres
vesentlig, men vi har denne runden, vi får innspill, og vi ber om synspunkter
fra kommuner, fylkesmenn, organisasjoner og bygg- og anleggsbransjen
om hvordan samarbeidet med Husbanken er. Vi spør selvfølgelig også
Husbanken om hvilke synspunkter de har på dette. Dette arbeidet
er vi midt inni, og jeg kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget
med en melding når den er klar neste år.
Heidi Greni (Sp) []: Boligpolitikken er også viktig
for bosettingsmønsteret i Norge. Nest etter tilgangen på arbeidsplasser
er tilgangen på bolig det viktigste for om folk bosetter seg i en
distriktskommune. I mange kommuner har en den utfordringen at panteverdien
på huset er lavere enn byggekostnadene. Tidligere hadde vi en forsøksordning
der kommunene kunne få tilskudd, for å stimulere til denne typen
boligbygging. Vi hadde en mulighet til å utnytte startlånordningen,
der kommunene kunne komme inn med tilskudd. Begge disse har regjeringen
fjernet.
Ser statsråden
at det er en stor utfordring å få noen til å bygge i en kommune
der en vet at verdien kanskje er redusert med 25 pst. når en setter
nøkkelen i døra? Og hvilke virkemidler ser statsråden for seg at
vi kan bruke for å møte denne utfordringen i distriktskommunene?
Statsråd Monica Mæland []: Jeg er godt kjent med
at dette er en utfordring noen steder. Representanten spør om det
er en stor utfordring. Det er jeg nok ikke sikker på, men det er
en utfordring noen steder. Dilemmaet er at mens man trenger folk
til å jobbe både i kommunen og i næringslivet i distriktskommunene
våre, har man altså en utfordring når det gjelder det å investere
i bolig. Dette er noe av det vi får innspill på, som vi må vurdere.
Det er selvfølgelig fullt mulig for kommuner å legge til rette for
boligbygging, og det er fullt mulig for bedrifter å bidra til boligbygging,
slik det har vært gjort mange steder i dette landet gjennom historien,
nettopp for å tiltrekke seg arbeidskraft. Hvorvidt staten skal ha
en rolle i dette, er jeg usikker på, rett og slett fordi jeg mener
at vi skal målrette oss mot dem som virkelig er vanskeligstilte.
Men så kan det
være andre virkemidler vi kan se på i denne omgang. Vi er som sagt
midt i arbeidet med å få innspill, og vi reiser ikke bare til byene;
vi reiser også til distriktene for å lytte til hvilke utfordringer
man har der.
Heidi Greni (Sp) []: Takk for svaret. Utfordringen
er ikke at det ikke er boligtomter og ikke er tilrettelagt på den
måten, men utfordringen er at det er krevende å få banklån fordi
panteverdien blir lavere enn byggekostnadene, og nå er jo kommunene
fratatt muligheten til å bruke startlån til å bidra til dette. Derfor
er utfordringen: Hvilke virkemidler kan kommunen bruke? Dette er
som regel de samme kommunene som har fått en dramatisk nedgang i
inntekt på grunn av omleggingen av inntektssystemet. De har ikke
penger de kan bruke selv til å bygge boliger, og kommunale boliger
vil da få halvert sin verdi når en setter nøkkelen i døra.
Så hvilke virkemidler
ser statsråden for seg at kommunene kan bruke for å sørge for at
også disse får tilgang på lån, de som ønsker å bygge i en distriktskommune der
panteverdien er lavere enn byggekostnadene?
Statsråd Monica Mæland []: En kommune kan selvsagt
yte både lån og garantier uten lån i Husbanken. Gjennom historien
har vi sett at både helseforetak og industrien mange små steder
for å tiltrekke seg arbeidskraft har bidratt til å sikre seg bolig,
og jeg er veldig klar over at poenget da ikke er boligen, men det
å få lån til boligen på private hender.
Som sagt: Jeg
er usikker på hvor store disse utfordringene er, men at de finnes,
er helt sikkert, og vi må diskutere med kommunene om dette er løsninger
hvor staten skal gå inn og bidra. Men hovedsakelig er mitt utgangspunkt
at Husbanken skal være for de vanskeligstilte. Dem skal vi hjelpe,
dem skal vi få inn på boligmarkedet, og dem skal vi forsøke å få
til at eier sin egen bolig, slik som alle andre.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Karin Andersen (SV) []: Statsråden gjør det veldig
klart at regjeringens boligpolitikk kun handler om den sosiale biten,
og den er i seg sjøl altfor smal. De ser ikke på hvordan de kunne
brukt Husbanken f.eks. som en samfunnsutvikler. Man kunne sørget
for at færre ble vanskeligstilt i boligmarkedet, fordi man hadde flere
frivillige valg, kunne ta fornuftige valg i eget liv hvis økonomien
er vanskelig, f.eks., eller fordi man rett og slett ville velge
litt annerledes.
Det er veldig
vanskelig å forstå hva det er som er ankepunktet mot forslag nr.
2, om å tillate at man kan stille krav om at det skal være en rimelig
andel sosiale boliger i nye prosjekt som skal bygges. Det vil bety
at man får mindre segregering og færre boligsosiale problemer totalt
sett. Det har man gjort i andre land med godt resultat.
Hva er egentlig
regjeringens motstand mot dette punktet, særlig tatt i betraktning
at kommunene ikke kan legge premisser hvis de ikke eier tomtene
selv?
Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt uenig i representantens
beskrivelse. Jeg mener fullt ut at Husbanken skal være en del av
samfunnsutviklingen. Husbanken skal nettopp rette seg mot de vanskeligstilte,
ikke mot nyutdannede jurister og økonomer, som til alle tider har
måttet spare penger før man kjøper sin egen bolig hvis ikke man
har rike foreldre. Det har ikke vært dramatisk for meg, og det tror
jeg ikke det er for noen andre heller, så det handler om hvilke
veivalg man tar når det gjelder Husbanken.
Andre land er
ikke Norge. Norge har en helt spesiell boligpolitikk, vi har en
helt spesiell boligsituasjon, hvor over 80 pst. eier sin egen bolig.
Det gjør man ikke i noen andre land i hele verden.
Jeg reiser nå
rundt, og jeg må bare si til representanten at jeg ikke har fått
ett innspill fra én kommune som mangler verktøy, slik dette forslaget
tar opp. Ikke én kommune har bedt om det. Det kan være jeg møter
noen, det skal jeg ikke se bort fra, men det er altså ikke det som
er poenget. Kommunene har masse verktøy gjennom plan- og bygningsloven
til å regulere, til å definere og til å bidra til at prisnivået
holdes lavt. Så det er ikke det som er problemet, men da må man
regulere.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Fra regjeringspartiene
får vi høre at det går så bra i boligmarkedet i Norge, men da er
det en del elementer som regjeringspartiene velger å se bort fra.
Gjeldsgraden i Norge er skyhøy, og veksten har vært høyere enn veksten
i inntekter de siste årene. Vi vet at dette er en viktig sårbarhet
for norsk økonomi, og vi vet at vi skiller oss ut internasjonalt
med høy gjeldsgrad, noe som også Det internasjonale pengefondet
og OECD advarer mot.
Jeg merker meg
også at statsråden snakker om jurister og økonomer, men vi kan jo
også ta fram f.eks. sykepleiere. I Oslo viser sykepleierindeksen
som Eiendom Norge gir ut, at en enslig sykepleier bare kan kjøpe
5 pst. av boligene som er til salgs. Ønsker vi at folk flest skal kunne
bo i nærheten av arbeidsplassen sin, f.eks. sykehusene i Oslo, eller
det nye gigantsykehuset som regjeringen planlegger på Gaustad –
hvor jo de som jobber på sykehuset, ikke vil ha råd til å bo i nærheten
av det? I tillegg er Oslo allerede en enormt segregert by når det kommer
til økonomiske forskjeller. Vi vet også at andelen som eier sin
egen bolig, har falt de siste årene. Det får vi heller ikke høre
om fra regjeringspartiene. Særlig er det færre med lavinntekt som
nå eier sin egen bolig, men regjeringspartiene virker altså ikke
særlig bekymret for dette.
Til sist: Vi vet
at boligmarkedet forsterker forskjellene. 48 pst. av dem i det laveste
inntektskvartilet eier sin bolig, mens av dem med høyest inntekt,
er det 93 pst. som eier sin egen bolig. Hvordan tror regjeringspartiene at
dette påvirker de økonomiske forskjellene i Norge, med den prisveksten
som vi har sett? Da er det altså ikke bare å spare. Det er ikke
det det handler om, for vi ser at for mange hjelper det ikke å spare
med den inntekten man har. Man har ikke sjanse til å ta igjen prisveksten, og
det ser man også på tallene når det kommer til hvem som får hjelp
av foreldrene sine for å komme seg inn i boligmarkedet. På den måten
blir boligmarkedet sånn som det er i dag, en forskjellsmaskin.
Eielinjen er bra,
det er noe som vi støtter opp under, men husk også på at det er
20 pst. som bor i det usikre utleiemarkedet, som i praksis blir
overlatt til seg selv, hvis man skal lytte til regjeringspartiene
her.
Men det er faktisk
inspirasjon å hente fra andre land som også har større leiemarkeder,
som bl.a. har ikke-kommersielle allmenne boliger, som i Danmark.
Det er en modell som ville ført til mer trygghet og flere alternativer
for dem som velger å leie sin egen bolig, men det ville også bidratt
til å dempe prispresset i det ordinære boligmarkedet.
Kjell-Idar Juvik (A) []: Et godt liv handler også
om å ha et eget hjem. Jeg er glad for at en samlet komité står fast
på eierlinjen, og at målet om at flest mulig skal eie sin egen bolig
således ligger fast. Men muligheten for å kjøpe seg egen bolig er
svært skjevt fordelt. Jeg registrerer, dessverre, at regjeringspartiene stort
sett ser ut til å være fornøyd med dagens boligpolitikk. De skryter
samtidig av viktigheten av Husbanken. Jeg er enig i at Husbanken
er en viktig faktor, men hadde de ment dette, hadde de også økt
utlånsrammene ytterligere.
Jeg vil vise til
Arbeiderpartiet. Vi har i vårt budsjett for 2020 tatt dette på alvor
og gått for en økning, som ville gitt en snarlig effekt for mange
som i dag sliter med å skaffe seg egen bolig.
Arbeiderpartiet
mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging,
utover det som allerede er praksis, men det er behov for tiltak
og handling.
Arbeiderpartiet
mener at målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger
er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal
ha mulighet til å eie egen bolig, og ikke minst ta del i den vellykkede
norske eiermodellen vi har for bolig. Her mener jeg det blir gjort
for lite fra regjeringen.
I vårt alternative
budsjett har vi lagt inn 100 mill. kr ekstra til bostøtte, slik
at flere kan få og støtten kan økes. Vi har videre foreslått å øke
utlånsrammen til Husbanken med hele 9 mrd. kr og sørge for at unge
førstegangsetablerere blir en egen målgruppe her.
Et annet stort
problem er boligbygging i distriktsområder og områder hvor byggekostnadene
kan overstige panteverdien på boligen. Her sliter mange med å få finansiert
egen bolig, på grunn av at markedsverdien er lavere enn lånet når
nøkkelen settes i døra.
Jeg registrerte
at statsråden var usikker på omfanget av dette. Da vil jeg kanskje
tilråde at man gjør en kartlegging av det, for det er betydelig
og gjelder mange. Dette må vi ta på alvor. Det er derfor skuffende
at ikke regjeringspartiene støtter forslaget som ligger fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet om å få en utredning om nasjonal boligutbygging.
Så til Fremskrittspartiet
og eiendomsskatt: Hadde nå regjeringen gjort det sånn at kommunene
hadde fått en tilstrekkelig ramme for å kunne drive sine tilbud, hadde
de kanskje kunnet satt ned eller fjernet eiendomsskatten.
Karin Andersen (SV) []: Jeg synes det er på tide
at statsråden nå kommer seg ut av akademikerbobla. Det er altså
folk som kjører buss, jobber i barnehage og står i butikk som har
behov for å komme inn på boligmarkedet, og ikke i årevis måtte betale
mer enn det lånet som de kunne betjent hvis de hadde fått det – rett
ut av vinduet og i lomma på dem som har råd til å kjøpe opp eiendom,
og spekulere i det, fordi folk har et boligbehov. Dette er et samfunnsproblem,
og regjeringen ser ut til å være mer opptatt av å beskytte boligspekulantene
enn av dem som trenger en bolig.
SV vil gjøre eierlinjen
mulig for flere. Det er vårt hovedpoeng. Det andre er at må du leie,
så må det være litt flere valg, noen muligheter må være til stede,
slik som det er i en del andre land. Ja, Norge er spesielt – og
spesielt vondt for dem som sliter i boligmarkedet – men det hadde
vært bedre om vi hadde regulert flere tomter slik at ulike typer
boliger hadde vært inne i det samme prosjektet, ja, endog i den
samme oppgangen, sånn som vi opplevde da vi var i Finland og så
på boligpolitikken der. Der er det ikke forskjell på om det er en
utleiebolig, om det er en sosialbolig, om det er en eierbolig, en
studentbolig eller en eldrebolig. De kan være i samme oppgangen,
i samme blokka, i samme boligområdet. Men spesielt i denne byen,
og mange andre steder, har vi ganske segregerte boligområder, og
det er et samfunnsproblem for integreringen, for likheten og for
forståelsen mellom folk at vi lever i ulike verdener. Det er ikke
bra for samfunnet at det er slik, og det gjør livet vanskelig for
mange og ganske ensidig for mange andre.
Så sier statsråden
at her er det bare opp til kommunene å finne på dette selv. Nei,
det er ikke det, for det er utbyggerne som stort sett nå setter
premissene for det som skal bygges. Det står tomter ledig mange
steder, men de er ikke interessert i å bygge, for de får kanskje ikke
lov til å bygge akkurat sånn som de vil, eller de får ikke solgt
til de prisene de vil ha. Så det er behov for en større offentlig
medvirkning for å få fram det boligmarkedet vi trenger, og som samfunnet
trenger, og som ikke bare er i utbyggernes og eiendomsspekulantenes
interesse.
Til slutt: SV
har i flere omganger fremmet flere forslag om å få en modell med
kommunal eiendomsskatt, der man har et obligatorisk bunnfradrag,
altså en sosial ordning. Det stemmer altså flertallet ned, og så
påstår de at det er vi som vil øke skattene. Dette henger ikke på greip
i det hele tatt. Vi trenger virkelig at disse forslagene hadde blitt
vedtatt.
Mari Holm Lønseth (H) []: Det er ganske enkelt slik
at når vi har flere mennesker som har lyst til å kjøpe seg en bolig,
må vi også sørge for at det bygges flere boliger. Vi ble spurt om
vi forsto markedsøkonomien, og derfor kan jeg bekrefte at det gjør
vi. Det handler rett og slett om at når etterspørselen øker, er
man nødt til å øke tilbudet. En av de største grunnene til at boligprisene
har vokst så mye, er at det rett og slett er for få boliger. Og
hvis vi også gjør andre endringer på tilbudssiden som gjør at det
stimuleres til at det bygges mer, f.eks. å forenkle reglene som
gjør at byggekostnadene går ned, vil det også til syvende og sist
komme dem som har tenkt å kjøpe sin egen bolig, til gode.
Karin Andersen
har vært oppe på denne talerstolen og påstått at andelen av boutgiftene
som dekkes av bostøtten, har gått ned. Det er feil. Det er faktisk
slik nå at andelen boutgifter som dekkes av bostøtten, er høyere enn
da SV selv gikk ut av regjering.
Kari Elisabeth
Kaski påsto i sitt innlegg at Høyre ikke hadde nevnt at eierandelen
til dem med lav inntekt gikk ned. Det er også feil – det var en
av de tingene jeg sa i innlegget mitt at jeg var mest bekymret for.
Men det er også derfor vi må ha løsninger for nettopp den gruppen: de
som er varig vanskeligstilt, som står langt fra boligmarkedet, og
som trenger en mye høyere prioritet enn hva SV har lagt og legger
opp til.
Vi er faktisk
nødt til å målrette startlånsordningen slik at de som virkelig trenger
det, får den hjelpen de skal ha. Hvis vi ser på året 2012, var det
10 000 ungdommer som fikk startlån, og av dem 2 500 vanskeligstilte.
Nå går pilen i totalt motsatt retning. Bare over de siste tre årene har
12 000 mennesker fått muligheten til å kjøpe sin egen bolig gjennom
startlån, og det er dem som står lengst unna boligmarkedet.
Jeg synes også
det er fascinerende at SV er bekymret for at gjeldsgraden er veldig
høy, men samtidig går inn for et forslag som i realiteten ville
ha ført til at unge hadde hatt muligheten til å få 100 pst. lånefinansiering
av egen bolig. Det ville også ha ført til at gjeldsgraden gikk opp.
Det at man også har mer kreditt i markedet, bidrar også til at boligprisene
går opp, noe som gjør at kreditten egentlig øker for alle, og at
gjeldsgraden går opp. Man må heller bestemme seg for hvem det er
man ønsker å prioritere. For Høyre er det veldig klart og enkelt: Vi
vil prioritere dem som er varig vanskeligstilte, dem som står lengst
unna boligmarkedet, framfor å pøse mer kreditt inn i boligmarkedet,
ha vanskeligere byggeregler og få byggekostnadene opp og byggetakten
ned, slik venstresiden går inn for. Det er Høyre uenig i.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har lyst til å
spørre tilbake til representanten Holm Lønseth: Hva er det representanten
tror vil øke gjeldsgraden mest i Norge? Er det at man på visning
etter visning etter visning møter ressurssterke, pengesterke foreldre
som skal kjøpe boliger til sine barn, eller investorer som er ute etter
et spekulasjonsobjekt å putte pengene sine i – eller at man har
en total omlegging av boligpolitikken, der man både får på plass
en tredje boligsektor som er med på å avdempe prispresset i det
ordinære boligmarkedet, og at man tilbyr startlån til unge og til
vanskeligstilte som heller kan være mer målrettet inn mot de boligene
som de ønsker å kjøpe?
Når det gjelder
tanken om at hvis man bare overlater dette 100 pst. til markedet,
kommer for det første gjeldsgraden til å gå ned: Nei, historien
viser veldig godt at da har gjeldsgraden bare skutt rett opp i været,
og at boligmarkedet da bidrar til å øke forskjellene ganske dramatisk
i Norge. Boligpolitikk er for viktig til bare å overlate den til
markedet med noen få tiltak som kun skal være rettet mot de mest
vanskeligstilte. Når man ser på boligutbyggingen, er nettopp den
et ganske godt eksempel på det, for hva er det som har skjedd når
vi har overlatt den totalt til markedet? Vel, under finanskrisen gikk
boligutbyggingen i Norge dramatisk ned, og konsekvensene av det
så vi noen år etterpå med den prisstigningen man fikk, som skyldtes
bl.a. fallet i boligutbyggingen under finanskrisen. Så når regjeringspartiene sier
at nei, vi skal ikke ha en boligplan, dette skal markedet fikse
selv, så har vi allerede sett en fasit på hva som blir konsekvensene
av det.
Forslagene vi
fremmer her, handler om å gi kommunene flere verktøy til å kunne
drive boligpolitikk som er tilpasset utfordringene der de er. Det
kan være Husbanken, som nettopp vil kunne gi lån til unge etablerere
i samarbeid med kommunene, og da særlig de kommunene som har behov
for at flere unge etablerer seg der. Dette har jeg vært ute i kommunene
og snakket med dem om at de ønsker og har behov for. Eiendomsskatt:
I Oslo er det et stadig voksende antall sekundærboliger som bidrar
til en mer segregert by, og som presser ut bl.a. sykepleiere og
andre blant folk flest fra indre by. Hvis man i Oslo kunne ha hatt
muligheten til å øke skatten på sekundærboliger, kunne man lokalt
ha ført en mer sosial boligpolitikk.
Avslutningsvis,
til det at man bare kutter på kravene og gjør det billigere å bygge
ut boliger: Erfaringene viser at det nok er utbyggerne som stikker
av med den gevinsten, og at det ikke er folk flest som sitter igjen
med den.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) []: Det er store subsidier i
det norske boligmarkedet. De store subsidiene, milliardene, går
altså til dem som eier. Dette er penger som Høyre tydeligvis synes
er helt greit å bruke på folk som – veldig mange – overhodet ikke
trenger det, mens når det gjelder f.eks. bostøtten, har over 50 000
falt ut av den ordningen siden regjeringen overtok. Det betyr at veldig
mange slett ikke får. De siste tallene fra Husbanken, 2018-tallene
– 2019 er som kjent ikke helt over ennå – viser at den delen av
boutgiftene man får dekket, har gått dramatisk ned, fordi inntektene
til de gruppene som nå får bostøtte, er så lave. Bostøtten skulle
også være en mulighet for flere til å kunne kjøpe og eie sin egen
bolig, og den gruppa er helt borte nå. Det var et veldig viktig
boligsosialt virkemiddel, som gjorde at flere kunne både eie og
bo trygt.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Helt ærlig: Høyres
representant diskuterer startlån som om vi har det samme beløpet
å låne ut. Det har vi jo ikke. Høyre må prioritere, men det trenger
ikke vi på samme måte, for vi har i våre alternative budsjetter
en mye større utlånsramme enn det Høyre har. Og så er det jo sånn
at det finnes ferdigregulerte tomter, f.eks. i Oslo, men boligutbyggerne
mener at profittmarginen ikke er god nok, at den er for lav. Det
er altså ikke slik at de ikke tjener penger, men de vil ikke tjene
nok penger på å bygge ut, og derfor lar de tomta ligge ubebygd.
Så håper jeg virkelig
at vi framover kan få en god debatt om hva Husbanken skal være i
vår tid, hva slags samfunnsoppdrag Husbanken skal ha – ikke som
nå, der regjeringen vingeklipper Husbanken, som vi jo alle er enige
om er statens viktigste boligpolitiske verktøy.
Mari Holm Lønseth (H) []: Det er helt riktig at Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet har en høyere utlånsramme til Husbanken. Det
er også riktig at de hadde det da de selv satt i regjering. Til
tross for det utbetaler man nå altså rekordhøye beløp i startlån.
Det betyr at selv om man hadde 25 mrd. kr i låneramme, var det ikke
like mye penger som gikk til startlån. Det var i hvert fall ikke
like mye penger til de varig vanskeligstilte som var på boligmarkedet.
Det handler nettopp om at man har brukt Husbanken som det det også bør
være, et viktig boligsosialt verktøy som skal brukes til å hjelpe
dem som trenger det aller, aller mest.
Jeg vil også bare
understreke at for Høyre, og også for regjeringen, har det vært
viktig å gjøre det vanskeligere å kjøpe seg bolig nummer to og tre
og lettere å kjøpe seg bolig nummer én. Det er også derfor vi i
regjeringen har sørget for å øke skatten på sekundærbolig, nettopp
så det skal bli mindre lønnsomt å investere i det og mer lønnsomt
å investere i andre former for næringsvirksomhet, men også for å
sørge for at det blir lettere for andre å komme seg inn på boligmarkedet.
Jeg har ingen
tro på det mantraet vi til stadighet hører fra SV, at økt skatt
er løsningen på alle problemer også i boligmarkedet. Jeg mener at
folk bør få lavest mulig eiendomsskatt. Det handler om at man har
brukt pengene sine på å investere i et hjem, og ikke nødvendigvis
et investeringsobjekt, og man må også regne på den totale kostnaden
folk har ved å bo. Eiendomsskatten er en del av det, sammen med
gebyrene. Eiendomsskatten bør være lav rett og slett fordi det er
usosialt og vil gå ut over mange som har en bolig, til tross for
at de ikke nødvendigvis har veldig god inntekt.
Heidi Greni (Sp) []: Jeg vet ikke om det er det at
Høyres representant ikke forstår Senterpartiets opplegg for startlån,
eller om hun ikke vil forstå det, men det er tydeligvis behov for
en oppklaring.
Senterpartiet
har den samme rammen som regjeringen for startlån til varig vanskeligstilte.
Det skal være forbeholdt varig vanskeligstilte og ikke andre grupper. Og
så har vi gjentatte ganger tatt til orde for en todelt startlånordning,
altså en egen pott som dekker utfordringene for dem som ikke kommer
inn på boligmarkedet fordi de ikke har rike foreldre eller mulighet
til å spare seg opp tilstrekkelig egenkapital. Så vårt opplegg for startlånordningen
vil altså ikke gå ut over de varig vanskeligstilte; det er akkurat
den samme summen som regjeringen har. Vi ønsker i tillegg en pott
for dem som ikke har egenkapital eller rike foreldre i ryggen.
Presidenten: Representanten
Kari Elisabeth Kaski har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad begrenset til 1 minutt.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi hører her fra representanten
fra Høyre at SVs svar er at økt skatt på bolig skal løse alle problemene
i boligmarkedet. Vi behandler nå syv ulike boligforslag fra SV.
SV har flere ganger fremmet også en lang rekke andre forslag, nettopp
for å løse utfordringene i boligmarkedet. Flertallet av disse forslagene
handler ikke om skatt; de handler om en lang rekke andre virkemidler
for å ta grep om boligmarkedet. Jeg synes egentlig, for å være helt
ærlig, det er skuffende at Høyre og regjeringspartiene i så liten grad
er villig til å diskutere substansen og innholdet i de ulike forslagene
og villig til å diskutere politikk i det hele tatt når det gjelder
boligmarkedet. Men det ser ut til at de ideologiske brillene her
er på, og at boligmarkedet altså skal overlates til markedet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 32 er da avsluttet.
Votering, sjå voteringskapittel