Stortinget - Møte tirsdag den 16. februar 2021

Dato: 16.02.2021
President: Morten Wold
Dokument: (Innst. 226 S (2020–2021), jf. Dokument 8:14 S (2020–2021))

Innhald

Sak nr. 13 [16:57:31]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Geir Pollestad, Emilie Enger Mehl, Kjersti Toppe og Åslaug Sem-Jacobsen om bedre merking av matvarer (Innst. 226 S (2020–2021), jf. Dokument 8:14 S (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa. Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Guro Angell Gimse (H) [] (ordfører for saken): Vi skal behandle et representantforslag om matmerking, og det ligger flere forslag foran oss på bordet. Riktig merking er viktig for å sikre god forbrukerinformasjon, sånn at den enkelte kan ta velbegrunnede valg og ikke minst være trygg på hvilken mat man faktisk har foran seg. Dagens reglement vektlegger bl.a. at matinformasjonen ikke skal være villedende. Det betyr at det ikke skal herske noen tvil om opplysninger som art, identitet, egenskaper, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller produksjonsmåte. Dette kravet gjelder merking av selve produktet, plakater og prismerking i butikk eller på nett.

I utviklingen av regelverket om matmerking har det vært viktig å sikre en god balanse mellom krav som er nødvendige for forbrukerne, og krav som er forholdsmessige. Og her må det vurderes hva det er praktisk og økonomisk gjennomførbart å skaffe dokumentasjon på. Det er også sånn at noe av merkingen er obligatorisk, og noe er frivillig.

Det norske regelverket om matinformasjon er i hovedsak harmonisert med EU, og matinformasjonsforordningen er sentral. Noe er også tatt inn i EØS-avtalen, og noe er det ikke. Men en del er en del av rettsakter som hører til den felles landbruks- og fiskeripolitikken.

Det har pågått en stadig utvikling av regelverket for å styrke helse- og forbrukerhensyn, og i fjor ble det satt i gang et arbeid i Europakommisjonen gjennom strategien Farm to Fork, for bærekraftige matsystemer. I tiltakene i strategien står lettfattelig, ernæringsmessig, mer nøyaktig opprinnelsesmerking og merking av matvarens bærekraft helt sentralt. Det er god grunn til å tro at bl.a. opprinnelsesmerking av melk og kjøtt i bearbeidede produkter vil bli strammet inn.

Vi støtter aktivt opp under utviklingen av dette regelverket i EU, da vi tror at vi lykkes best når vi ser merking av matvarer i sammenheng med det som skjer i EU. Vi er også forpliktet til det. EU er svært offensiv, og Norge kommer til å gå inn aktivt for å påvirke.

Så er det bra at vi debatterer merking av matvarer, for det skaper oppmerksomhet rundt hvor viktig dette er, og det skjerper dagligvarehandelen, importører og andre som håndterer matmerkingen. Det er også noe med å følge med på regelverket vi faktisk har, som ikke er dårlig.

Flertallet foreslår at forslaget ikke vedtas, men regjeringen vil jobbe aktivt med endringer gjennom kanaler til EU.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: I løpet av den siste tiden har vi sett flere eksempler på merking som har vært enten feil eller totalt mangelfull. Det er tomater fra andre land som blir solgt under norsk flagg, og det er Folkets kjøtt, som blir solgt uten at vi som forbrukere egentlig har en reell mulighet til å vite hvor kjøttet stammer fra. Det vil si at vi som forbrukere får kjøtt med mye større antibiotikainnhold enn det kjøttet vi vanligvis spiser i Norge, har, altså et produkt med langt dårligere kvalitet, som vi kanskje betaler den samme prisen for – dårligere kvalitet til samme pris.

Det handler om mangelfull merking. Derfor er det helt åpenbart at det trengs forbedringer, slik at vi som forbrukere faktisk kan ta opplyste valg og være trygge på at vi vet hvor maten stammer fra. Men i denne saken ser vi at høyrepartiene er mer opptatt av dagligvarebaronenes stadig økende profittmarginer enn av at vi som forbrukere skal vite hvor maten stammer fra.

De beste på opprinnelsesmerking er Vinmonopolet. Derfor har den rød-grønne siden – og Fremskrittspartiet inntil de hoppet av i svingen – vært tydelig på at vi trenger å ta lærdom av den som er best på området, og det er Vinmonopolet. Der kan man gå inn og enkelt vite hvor produktene kommer fra. Man kan tenke seg at det hadde blitt en skandale hvis Vinmonopolet hadde gjort som bl.a. Norgesgruppen og feilmerket et produkt. La oss si at de hadde solgt en billig vin fra Tyskland og latt som om det var en kvalitetsvin fra Frankrike. Det hadde vært ramaskrik i Aftenposten, i Dagens Næringsliv og i mange vinspalter i de ganske riksmedier. Maten er åpenbart like viktig, men her svikter høyrepartiene. De er mer opptatt av lommeboka til dagligvarebaronene enn av opprinnelsesmerking for oss som forbrukere.

På denne bakgrunnen vil jeg ta opp gode forslag som Arbeiderpartiet er en del av. Dette stadfester igjen at vi trenger et nytt stortingsflertall for rettferdighet for folk, for at produsentene skal kunne tilby oss kvalitetsvarer, og for at vi skal kunne vite hva vi kjøper på butikken. Dette er forslag som bl.a. vil sikre merking av antibiotikaforbruk, som er en helsemessig viktig sak, og det er forslag som vil sørge for at både restaurant- og storhusholdningsmarkedet vil kunne gi oss bedre informasjon som forbrukere og gjester. Dette er god næringspolitikk og god helsepolitikk ¤¤¤for å gi opplyste valg til befolkningen.

Jeg vil som sagt ta opp forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Då har representanten Nils Kristen Sandtrøen teke opp dei forslaga Arbeidarpartiet er ein del av.

Silje Hjemdal (FrP) []: Ifølge retorikken til Arbeiderpartiet er det tydelig at i denne salen er det i hvert fall enkelte partier som har litt mer tiltro til forbrukeren enn andre.

Vi kan alle enes om at matvarene vi kjøper i butikken, skal være godt merket, slik at forbrukerne vet hva de kjøper. Forbrukerne skal være i stand til å gjøre opplyste valg. Så er spørsmålet: Hva slags merking skal vi ha? Hva er det viktig for forbrukeren å vite om denne varen? Det er bl.a. viktig for forbrukeren å vite hva innholdet i varen er, holdbarheten, hvem som er produsenten, og hvor produktet kommer fra. Dette er allerede obligatorisk i dag, og det er også krav om at merking ikke skal kunne villede forbrukeren.

I forbindelse med behandlingen av dagligvaremeldingen ble hele komiteen enig om at det skulle sikres bedre opprinnelsesmerking av kjedenes egne merkevarer, og at det skulle bli et bedre skille mellom kjedenes merkevarer og uavhengige merkevarer. Egne merkevarer skal også tydeligere merkes med produsent og produsentens opprinnelsesland. Alt dette er det rimelig at forbrukeren får vite noe om når varen skal kjøpes.

Forslaget fra Senterpartiet går imidlertid mye lenger. Her bes det bl.a. om at det skal bli forbudt å selge importerte produkter av kjøtt, melk, frukt og grønt i samme type emballasje som norske produkter. Intensjonen er helt sikkert god, og man mener sikkert at dette vil få flere forbrukere til å velge norskproduserte varer og dermed støtte opp under norsk næringsliv. Men slik jeg leser forslaget, er det en mistillitserklæring til intelligensen til forbrukere flest. Hvis forbrukeren kan lese og har brukbart syn, kan hun eller han faktisk få denne informasjonen med de forslagene som allerede er vedtatt angående merking. Senterpartiet mener at det ikke er godt nok, og vil ha spesialemballasje, slik at forbrukeren ikke skal komme i skade for å velge noe annet enn norsk. Det er rett og slett for drøyt.

Derfor viser jeg til merknaden som jeg på vegne av Fremskrittspartiet fremmet i familie- og kulturkomiteen i forbindelse med denne saken. Det er veldig viktig å understreke at dette er et forslag som Fremskrittspartiet ikke støtter.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Da jeg som forbrukerpolitisk talsperson var med og fremmet dette forslaget, trodde jeg ikke at særlig mange partier ville være imot å sikre bedre merking. Vesentlige forhold som opprinnelsesland og bruk av antibiotika er jo kunnskap om matvarer som forbrukeren definitivt bør få, ikke minst etter at det i flere sammenhenger er avdekket at en del merking er mangelfull og også direkte feil, slik representanten Sandtrøen var inne på. Det er derfor skuffende for forbrukerne og for folkehelsen vår, men også for både fiskeri- og landbruksnæringen vår, at regjeringspartiene – sammen med Fremskrittspartiet, plutselig, sånn på slutten – stemmer forslagene våre ned.

Det norske matmarkedet er grunnlaget for stor verdiskaping og mange arbeidsplasser i Norge, men utviklingen går i retning av større import og at andre land i ulike handelsavtaler stadig gis kvoter for å eksportere f.eks. kjøtt- og meieriprodukter til Norge. Om vi hadde fått flertall for forslaget om bruk av ulik emballasje på norske versus importerte varer, ville det kunne redusere faren for forveksling, men også definitivt bygge opp under de norske produktene.

Ifølge Forbrukerrådet vil mange vite opprinnelseslandet på matvarer, og heldigvis er det stadig flere som er opptatt av å velge norske varer for å bidra til verdiskaping i Norge, for kvalitetens og dyrevelferdens skyld og fordi de selvfølgelig ønsker seg produkter produsert med lite bruk av antibiotika. Da er det relevant at f.eks. Tyskland opererer med hele 89 milligram antibiotika per kilo kjøtt, mens den norske bonden sørger for at kjøtt produsert her til lands kun har 3,1 milligram per kilo.

Jeg mener at det å få kunnskap om antibiotikabruken i matproduksjonen er noe som virkelig vil få forbrukeren til å etterspørre norsk mat. Det er derfor skuffende at regjeringen ikke vil være med på at mengden antibiotika brukt i produksjonen av spesifikke varer skal stå merket på emballasjen. Statsråd Høie svarer heller til komiteen at det er mer formålstjenlig å sitte og vente på EUs arbeid med et nytt regelverk på dette området. Skal vi virkelig sitte og vente på EUs arbeid her? Burde ikke Norge gå foran på dette området? Burde ikke vi, som har den tryggeste maten, ha de strengeste reglene og med det også gi norsk matproduksjon et konkurransefortrinn?

I den nylig ferdigbehandlede dagligvaremeldingen var en samlet næringskomité enig om bedre matvaremerking på forbrukerens vegne, da av dagligvarekjedenes egne merkevarer, både med tanke på å få på plass bedre opprinnelsesmerking om produsent og produktenes opprinnelsesland og at Mattilsynet skal samarbeide med bransjen om et felles merkesystem som bedre skiller kjedens egne merkevarer fra uavhengige merkevarer. Senterpartiet imøteser dette arbeidet, ikke minst det med opprinnelsesmerking, og det selv om regjeringspartiene og Fremskrittspartiet dessverre altså ikke vil være like tydelige når det gjelder merking av matvarer, i behandlingen av representantforslaget vi debatterer i salen her i dag.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Denne saken er personlig for meg. Uten antibiotika ville jeg aldri ha vært her i dag. Men takket være antibiotika kan jeg nå både gå, snakke og skrive bra nok.

Antibiotikaresistens kalles helsesektorens klimakrise. Hvert år dør 750 000 personer som følge av antibiotikaresistens. Framskrivinger viser at på verdensbasis vil ti millioner mennesker årlig dø av antibiotikaresistente bakterier fra 2050. Uten antibiotika som virker, vil mye av helsesektoren forsvinne. På verdensbasis bruker vi antibiotika mer til kjøttavl enn til syke mennesker som trenger det.

Antibiotikaresistens smitter fra dyr til mennesker. Derfor må vi bruke mindre antibiotika til kjøttproduksjon. Norge er en av de beste i klassen når det gjelder å bruke minst mulig antibiotika. Men vi importerer kjøtt fra andre land som bruker mye mer antibiotika. Når vi kjøper kjøtt fra dem, hjelper vi denne industrien som kan ødelegge den eneste medisinen vi har for å behandle bakterier. Jeg er kjempebekymret for at alle som trenger antibiotikabehandling, ikke skal få det. Jeg har fått hjelpen, men mange vil ikke få det hvis vi ikke endrer politikken.

Jeg har sendt flere spørsmål til landbruksministeren og til regjeringen om dette og har foreslått at vi skal stoppe importen av kjøtt. Men jeg har forstått at vi ikke kan gjøre det innenfor EØS-regelverket. Da har vi et forslag B: merking av antibiotikabruk under produksjon av kjøtt- og melkeprodukter. Da kan folk velge bort disse svært farlige produktene, som kan ødelegge hele helsevesenet vi har i dag.

Steinar Reiten (KrF) []: Norsk landbruk produserer mat, skaper arbeidsplasser, bidrar til selvforsyning og har en helt essensiell rolle i distriktspolitikken.

Hamstringen i de første dagene av pandemien i mars 2020 må ses som et uttrykk for at mange nordmenn ble engstelige for at det ikke skulle være nok mat tilgjengelig. Konsekvensene av nedstengningen under pandemien har bevisstgjort befolkningen på at det å ha en robust verdikjede for mat basert på innlandsproduksjon ikke er en selvfølge.

Norske forbrukere er opptatt av hvordan de kan bruke sin forbrukermakt, og produksjon av lokale råvarer og kortreist mat er et bidrag for å håndtere klimakrisen. Mange nordmenn hegner om lokale produsenter og aktører, og derfor er det viktig å legge til rette for at forbrukerne kan ta informerte valg.

I dag eksisterer det et krav om at matinformasjon og merking ikke skal være villedende. Kravet gjelder opp mot art, identitet, egenskaper, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller produksjonsmåte, og dette er et krav som gjelder både obligatorisk og frivillig merking.

Gjennom utviklingen av og implementeringen av EU-retten har også forbrukerretten fått en stadig sterkere stilling i norsk rett. I 2020 ble EUs Farm to Fork-strategi lagt fram, der matinformasjon er en sentral del av strategien, og EU erkjenner at det er behov for mer lettfattelig ernæringsmerking og utvikling av EUs rettslige rammeverk for at forbrukerne skal kunne gjøre bærekraftige matvalg. Nye tiltak knyttet til opprinnelsesmerking er under utredning i EU, og regjeringen mener det er vitalt at Norge er aktivt med og påvirker utviklingen av slike regler. Den nasjonale opprinnelsesmerkingen bør derfor søkes harmonisert med det arbeidet som pågår i EU.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har imidlertid hastverk og foreslår derfor en merking med opprinnelsesland for dagligvarer, slik som den Vinmonopolet praktiserer. Nå er det vel kanskje ikke på Vinmonopolet undertegnede har tilbrakt flest timer i sitt liv, men jeg finner det likevel betimelig å knytte en del praktiske utfordringer til det flertallet i dag vedtar. Det er relativt enkelt å markere opprinnelsesland på produkter som har få ingredienser, som vin. I dagligvarehandelen finner vi mer sammensatte og komplekse produkter. Selv om utredningsseksjonen har konkludert med at det ikke står noen regler til hinder for en lignende ordning, kan en spørre om forslagsstillerne har tenkt gjennom de praktiske konsekvensene. I sommerhalvåret er det gjerne salater til salgs fra Røyse eller Lier, men på vinteren kommer de kanskje fra Spania eller Italia. Skal da de butikkansatte justere flaggene kontinuerlig? Og hva med produkter som har mange ingredienser fra flere land? I en ferdigpizza kommer kanskje skinken fra Italia, tomatene fra Spania og hveten i pizzabunnen fra Polen. Vil flertallet at alle disse landene skal oppgis, og kan det ikke i så fall være egnet til å forvirre mer enn til å oppklare?

Vi er alle opptatt av at forbrukeren skal kunne ta velbegrunnede og velinformerte valg, og jeg deler intensjonen bak forslaget. Men for meg framstår dette som en forhastet løsning i jakten på å oppnå symbolpolitikk, snarere enn å utrede hvordan dette kunne vært gjort på en skikkelig måte, samt å avvente EUs utredning.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg hadde ingen mistanker om at representanten Steinar Reiten frekventerte Vinmonopolet så mye, men jeg tror det var ganske oppklarende.

Ellers må jeg si noe om detaljrikdommen i dette. Det er nå 14 dager siden vi hadde dagligvaremeldingen til behandling i denne salen. Da ble mange av disse tingene utsvart.

Jeg er også veldig opptatt av antibiotikaresistens og det som ligger rundt det. Men jeg tror at gjennom et samarbeid bekjemper vi det på best mulige måte uten å ha særregler for hvert land. Gjennom det samarbeidet som ligger der, som også er pekt på fra flere talere her, tror jeg muligheten er større for å bekjempe dette enn den er gjennom at vi nødvendigvis har den detaljrikdommen som flere har snakket om her.

Så blir jeg litt i stuss. Representanten Sandtrøen nevner folkekjøtt. Hva er folkekjøtt? Jeg trodde det var storfekjøtt og småfekjøtt i Norge. «Folkekjøtt» var for meg et litt ukjent begrep, men la nå det være. Vi er opptatt av hvor kjøttet kommer fra. Den merkingen som er på produktene her i Norge, er tydelig for meg, og vi tydeliggjorde det også gjennom dagligvaremeldingen i forrige runde.

Så blir jeg litt i stuss over den samme Sandtrøen. Det kan godt hende han er bedre informert om hva slags vin som er drikkende, men jeg trodde at den tyske rieslingen var brukbar. Ut fra representanten Sandtrøen får jeg avklart at vin fra Tyskland tydeligvis ikke er av holdbar kvalitet.

Jeg synes det er mange påstander her. Hovedtrekkene her må være at forbrukeren tar de fornuftige valgene. Det er opp til forbrukeren å gjøre det. Vi kan ikke ha en detaljstat, en detaljstat som bortimot skal påpeke hva vedkommende kan spise. Detaljstaten trodde jeg vi hadde forlatt for mange, mange år siden i dette landet. Kanskje vi hadde en runde med det rett etter krigen, da var det kanskje monokulturen som rådde i dette landet, men detaljstaten tror jeg ingen av oss vil tilbake til.

Det er klinkende klart – antibiotikaresistens er viktig. Gjennom den jobben regjeringen gjør, tror jeg også vi kommer nærmere bekjempelse av det enn gjennom det representantforslaget som ligger framfor oss i dag.

For øvrig hadde jeg trodd at de som deltok i debatten, hadde lest svaret til statsråden, som kommer med et tydelig avsnitt om akkurat den tematikken, men det er tydeligvis ikke gjort.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen er opptatt av at vi skal ha god forbrukerinformasjon og riktig merking av mat. Regelverket skal sikre at forbrukerne får nødvendig og korrekt informasjon, sånn at de kan gjøre velbegrunnede og sunne valg og bruke matvarene på en trygg måte.

Regelverket fastsetter både hvilke opplysninger som er obligatoriske, og vilkårene for opplysninger som kan angis frivillig. Opplysninger skal ikke være villedende, verken når det gjelder matens art, identitet, egenskaper, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller produksjonsmåte.

Det norske regelverket om matinformasjon er i all hovedsak harmonisert med regelverket i EU gjennom matinformasjonsforordningen, som er gjennomført i norsk rett ved matinformasjonsforskriften. Dette felles regelverket er viktig for forbrukerne, matprodusentene og samhandelen.

Fortsatt styrking av dette regelverket utgjør en viktig del av initiativet som Europakommisjonen i mai 2020 la fram i Farm to Fork-strategien for bærekraftige matsystemer. Jeg kan nevne mer lettfattelig ernæringsmerking og mer enhetlig og tydeligere datomerking. Strategien varsler også mer nøyaktig merking av opprinnelse for visse matvarer.

Taletiden tillater ikke omtale av alle de fem forslagene.

Når det gjelder forslag nr. 2 om antibiotikaforbruk, vil jeg understreke at jeg er enig med forslagsstillerne om at kampen mot antibiotikaresistens er viktig både i humanmedisinen og matproduksjonen. Jeg mener at bekjempelsen av antibiotikaresistens i mindre grad kan ivaretas med krav til merking av den enkelte matvare, men heller ivaretas ved forebyggende helsetiltak i husdyrbruk og havbruk og strenge begrensninger i bruken av antibiotika.

Et annet forslag gjelder opprinnelsesmerking for bearbeidede matvarer. Matinformasjonsforordningen gir klare begrensninger for hvilke krav til obligatorisk merking medlemsstatene kan vedta på nasjonalt grunnlag. På grunn av disse begrensningene og prosessen som er satt i gang i EU, mener jeg det ikke er formålstjenlig å utarbeide nasjonale regler nå.

Matmarkedet er internasjonalt. Norge er både en stor importør og en stor eksportør av matvarer. Regjeringen støtter utviklingen av et styrket felles regelverk i EU. Samtidig begrenser dette felles regelverket adgangen til å vedta egne særnorske regler. Den globale standarden for merking av ferdigpakkede matvarer vedtatt av FAO og WHO, Codex Alimentarius, gir også rammer, både for EU og Norge. Disse begrensningene må vi ta med når vi vurderer særnorske regler.

Et rettferdig og tydelig regelverk om merking skal sikre et høyt vernenivå for helse og forbrukerinteresser, samtidig som aktørene i matkjedene gis like og forutberegnelige vilkår.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er Folkets kjøtt man kan kjøpe hos Kiwi, bl.a., og NorgesGruppen. Folkets kjøtt høres jo ganske koselig og ufarlig ut, og det høres norsk ut. Det er vel kanskje poenget også, at det skal høres norsk ut at man kjøper Folkets kjøtt, men problemet er at dette kjøttet som nevnt ofte har langt større innhold av antibiotika og stammer fra helt andre typer produksjon, med lavere krav til både medisinbruk og dyrevelferdsmessige standarder enn det vi i hovedsak er vant til i vårt eget landbruk.

Så det jeg lurer på om helseministeren kan svare på, er: Tror helseministeren at så mange forbrukere ville valgt Folkets kjøtt, med høyere antibiotikainnhold, hvis forbrukeren var klar over hva han eller hun kjøpte i butikken?

Statsråd Bent Høie []: Ja, det var godt at det ikke var folkekjøtt, for da tror jeg ikke mange forbrukere hadde kjøpt det.

Det som er riktig, er å si at hvis markedsføringen er villedende, altså hvis de som har kontroll med og ansvar for dette, ville ment at her villeder en norske forbrukere til å tro at dette er norsk kjøtt, har en jo mulighet til å reagere på det.

Så tror jeg at den norske befolkningen generelt nok har fått med seg at det er et høyere forbruk av antibiotika i dyreproduksjon og matproduksjon i utlandet enn det er i Norge. Det gir også et godt grunnlag for den enkelte for å gjøre kloke valg. Veldig mange av de kjøttproduktene som er i butikken som er av norsk opprinnelse, er også tydelig merket med det.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er helt riktig at mange har fått med seg det i Norge, og derfor tror jeg det er et bevisst valg at man kaller det nettopp Folkets kjøtt, men ikke nødvendigvis gir informasjon om at det kommer fra helt andre plasser.

Så til de som er best i klassen på nettopp opprinnelsesmerking. Det er en bedrift som Helse- og omsorgsdepartementet eier selv, og som helseministeren er en av de ansvarlige for, og det er Vinmonopolet. Litt av grunnen til at så mange i Norge er så støttende til den alkoholpolitikken vi har, som balanserer flere hensyn, er kundetilfredsheten hos Vinmonopolet. Det er litt interessant å høre på representanten fra Venstre, for jeg tror representanten har misforstått når han snakker om en enhetsstat, for Vinmonopolet er jo nettopp de som tilbyr mangfold, og forbrukeren vet hva han eller hun kjøper.

Ville det ikke vært god service overfor forbruker at det er like god kundeinformasjon på mat som det er hos Vinmonopolet?

Statsråd Bent Høie []: Jeg synes at Vinmonopolet gjør en utmerket jobb, og som den som representerer eierskapet av Vinmonopolet, er jeg ekstra stolt av den jobben de gjør. Men det er nok sånn at når det gjelder de produktene som selges der, har man helt andre forutsetninger for å markere opprinnelsesland, for dette er produkter som i sin natur kommer fra ett sted, og det er særskilte regler om angivelse av opprinnelse og merking på de produktene.

Hvis en går i en dagligvarehandel og handler produkter der – med mindre en bare handler matvarer i små, eksklusive delikatessebutikker – vil en oppleve at de matvarene en kjøper, ofte har en opprinnelse som er blandet. Ikke minst handler det om en del av de produktene som folk flest i Norge bruker. For eksempel er syltetøy som er produsert i Norge, ofte produsert av bær som er importert fra Polen. Det er en helt annen situasjon enn den som er for disse franske vinene som representanten åpenbart er veldig kjent med.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er riktig at det er noen matvarer som er prosessert, men det som har vært bakteppet for denne debatten, er bl.a. tomater og kjøtt, og det er jo helt rene produkter. I forslaget som vi på rød-grønn side fronter her i dag, står det at vi ber regjeringen komme tilbake med forslag til en type merkeordning, så da ligger det jo implisitt i forslaget at regjeringen skulle fått muligheten til å utrede hvilke produkter dette kunne vært aktuelt for.

Er helseministeren enig i at den type merking kunne fungert på matvarer som er helt rene, f.eks. på tomater og kjøtt?

Statsråd Bent Høie []: Ja, og det er også i høyeste grad tilgjengelig. Jeg er ikke bare opptatt av at tomatene er produsert i Norge, jeg er til og med opptatt av at tomatene er produsert i Rogaland, så når jeg går i matbutikken, leter jeg ikke bare etter det norske flagget på tomatene, men jeg leser også om de er produsert i Ryfylke før jeg kjøper dem. Så det er fullt mulig, men en må gjøre det innenfor det regelverket som er. Det er fullt mulig innenfor det regelverket vi har.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Fra talerstolen sier statsråden at det er tilstrekkelig god merking nå angående antibiotikaresistens, og samtidig er det en bekymring for antibiotikaresistensen – men at vi skal vente på EU, fordi de har et opplegg, antakeligvis, som vil sikre at vi vil merke bedre med tanke på antibiotikaresistens. Altså: Mener statsråden at norske forbrukere får tilstrekkelig god informasjon nå om maten vi spiser, gjennom de kravene til merking vi har i dag angående antibiotikaresistens?

Morten Wold hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Jeg har på ingen som helst måte sagt at merkingen knyttet til antibiotikaresistens er god nok. Det var ikke det som var spørsmålet. Spørsmålet var hva som er mulig på dette området, og det har jeg jo svart på.

Så er da spørsmålet: Hvordan skal vi bekjempe antibiotikaresistens? Jeg er en av de ti helseministrene i verden som tok initiativ til å løfte kampen mot antibiotikaresistens opp på den internasjonale arenaen. Det blir et tema på høynivåmøtet i FN i New York. Det var jo nettopp fordi vi i arbeidet mot antibiotikaresistens hadde behov for å løfte dette som et tverrsektorielt arbeid, som ikke bare handler om helse, og som ikke bare handler om mat, og at det kom på statsledernes bord. Vi kommer ikke til å klare å bekjempe antibiotikaresistens på landegrensene. Vi er nødt til å bekjempe antibiotikaresistens gjennom et internasjonalt arbeid, og der er Norge pådriver nettopp for internasjonal regulering og regelverk som reduserer bruken av antibiotika, også i matvarer, men da må vi gjøre det gjennom internasjonalt regelverk og samarbeid, og ikke på landegrensene.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Så det statsråden sier her nå, er at vi skal vente og vente og ikke ta tak i denne problematikken, verken for våre egne forbrukere eller for folkehelsen, og ei heller tenke på verdiskapingen og konkurransefortrinnet det ville gi hvis vi var mye tydeligere i emballasjeinnpakning og merkevarer. Hvor lenge mener statsråden at vi kan vente på å få tydeligere merking av antibiotika i matvarene våre før han har tenkt å foreta seg mer enn det han tydeligvis har tenkt å gjøre nå?

Statsråd Bent Høie []: Det er jo det motsatte av venting, det jeg svarte representanten. Norge er en internasjonal pådriver i arbeidet for å redusere bruken av antibiotika både i helsetjenesten, i matvarene og i naturen. Men Senterpartiets tilnærming til dette vil gjøre at vi ikke vil lykkes i dette arbeidet, fordi vi kommer ikke til å klare å bekjempe antibiotikaresistens på landegrensene. Antibiotikaresistens bekjempes internasjonalt. Antibiotikaresistens er, som representanten fra SV påpekte, helsetjenestens klimautfordring. Det betyr at vi må handle nasjonalt, og det gjør Norge, både innenfor helse, innenfor mat og innenfor miljø, men så må vi jobbe med dette internasjonalt, gjennom internasjonale avtaler og regelverk. Det er den eneste måten vi kan lykkes i dette arbeidet på, og i den sammenheng blir en matvaremerking, som også framstår som svært vanskelig og komplisert, egentlig ikke det som bidrar til å løse et så stort problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Guro Angell Gimse (H) []: Vi er skjønt enige i denne salen om at matmerking er viktig, og at vi vil jobbe for forbedringer av eksempelvis opprinnelsesmerking. Det vi ikke er enige om, er i hvilken grad vi skal belaste den lokale kjøpmannen i dette arbeidet. Jeg reagerer spesielt på det siste forslaget, om å merke matvarens opprinnelse med flagg på hyllekanten, sånn som på Vinmonopolet.

Jeg har forsøkt etter beste evne å forestille meg hvordan dette i praksis skal foregå, med alle de tusenvis av forskjellige matvarer i dagligvarehandelen. Jeg har sett for meg en fransk avdeling, en israelsk avdeling og en spansk avdeling av frukt og grønt. Det er ganske upraktisk. Og kostnadene ved et sånt system tør jeg nesten ikke å forestille meg.

Med all respekt – det er mulig jeg har misforstått dette forslaget, men da må man forklare meg hvordan dette skal foregå i praksis. Det står ordrett i forslaget at ordningen skal tilsvare

«den forbrukervennlige og tydelige opprinnelsesmerkingen som har vært brukt hos Vinmonopolet».

Dette er neppe gjennomførbart, og forslaget kan medføre at dagligvarehandelen ilegges flere utgifter. Det vil ikke bidra til lavere pris for forbrukeren.

Dette forslaget bærer preg av både Arbeiderpartiets og Senterpartiets iver etter detaljstyring, som bidrar til mer byråkrati for næringslivet. Det er ikke denne typen tiltak norsk næringsliv trenger.

Terje Aasland (A) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i debatten, men jeg syntes det ble litt for interessant allikevel. For det hele handler om: Er det enkelt for kunden sånn som det er i dag? Hvis man synes det er enkelt å gå i butikken og orientere seg om hva man handler, og hva man faktisk kjøper, er det for så vidt greit. Men det er jo ikke det. Det er tvert om ganske komplisert å vite det. Det kan hende at jeg ikke er intelligent nok – sånn som Fremskrittspartiet snakker om, om intelligente kunder – eller det kan hende at vi er altfor ivrige etter å pålegge butikkene noe byråkrati.

Dette handler ikke om den lokale kjøpmannen på hjørnet. Enhver kjøpmann vet eksakt hva de har i butikken sin, ned i detalj. Det er fullt mulig å lage systemer som er bedre enn det som er i dag, hvis en vil det.

Det er ingen tvil om at opplyste kunder er kunder med langt mer makt enn uopplyste kunder. I dag er det for mange uopplyste kunder som går gjennom butikken og tar med seg varer de ikke helt vet hva er. Eksempelvis Folkets, som har blitt dratt fram her flere ganger, hva er det? Hva er det for noe? Det er i hvert fall ikke folkekjøtt. Nei, det er et produkt av egne merkevarer, det er «et vidtfavnende kjøttmerke med både tradisjonelle, innovative, norske og importerte kjøttprodukter». Hva er det? Det er ikke godt å orientere seg som forbruker og kunde da. Spørsmålet i denne saken og i den saken vi hadde om dagligvarer, er om vi ønsker å gi kundene mer makt til å gjøre bevisste, gode, trygge valg.

Jeg er imponert over Vinmonopolets merking, jeg. Jeg synes ikke det er noe byråkrati som noen har pålagt Vinmonopolet heller. Det er faktisk en ganske opplysende reise å gå gjennom hyllene og lese hva som står på hyllene om hva som er i hyllene. Om vi kunne fått til noe tilsvarende for dagligvarer, hadde det vært en fordel for kunden, eller hadde det vært en ulempe for kunden? Det hadde vært en stor fordel for kunden å ha sånne opplysninger idet en skal gå og handle.

Men Høyre er jo ikke opptatt av kunden. De er opptatt av – og det gir de tydelig uttrykk for – at dette kan byråkratiseres. Jeg synes vi skal forenkle hverdagen for kundene og forbrukerne, sånn at de kan ta opplyste valg, istedenfor å dekke oss bak – hva skal vi si – litt sånne søkte unnskyldninger for ikke å prøve å gå videre på noe som er ganske vesentlig, og det er nettopp bedre matmerking i butikkene.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Dersom det er kunden som står i fokus, kunne det kanskje være nyttig å være litt mer etterrettelig i sin argumentasjon fra denne talerstolen.

Ved flere tilfeller i dagens debatt har bl.a. representanten Sandtrøen sagt noe som mer eller mindre lyder slik: Norske forbrukere kan ha kjøpt kjøtt med mye høyere antibiotikainnhold enn norsk kjøtt, og senest i replikkdebatten spurte han statsråden om dette. Men det er jo feil, for det er forskjell på det som vi egentlig diskuterer her i dag, nemlig antibiotikabruk i selve produksjonen av kjøtt, og det antibiotikainnholdet som er i kjøttet som selges. Her vil jeg be ham om å korrigere, for dette oppleves av norske forbrukere som om de har kjøpt kjøtt med et stort antibiotikainnhold. Det har de jo ikke gjort. Det er de samme grenseverdiene som gjelder, uansett hvor kjøttet kommer fra. Ifølge Catherine Signe Svindland i seksjon for hygiene og drikkevann i Mattilsynet har det i løpet av de siste syv årene ikke vært registrert noe tilfelle av brudd på de grenseverdiene fra noe land når det gjelder kjøtt.

Jeg synes det er viktig å markedsføre norsk kjøtt og norske produsenter. Det skal vi stå sammen om, men jeg tror det er viktig også å ikke skremme norske forbrukere mer enn nødvendig. Vi kan godt ta avstand fra antibiotikabruk i selve dyreholdet, men ikke framstill det som om kjøttet som ligger i disken, er utrygt og har et høyt antibiotikainnhold, for da kritiserer man det norske mattilsynet og kontrollen med matvarer i norske butikker. Det er noe helt annet.

Hvis det eventuelt er slik at det er et mye høyere antibiotikainnhold, og man har brutt med de grenseverdiene, får man peke på hvilke tilfeller det er der man har slike brudd. Mattilsynet har ikke funnet dem.

Presidenten: Neste taler er representanten Kårstein Eidem Løvaas.

Eidem Løvaas overtok representanten Tom-Christer Nilsens jakke på vei opp på talerstolen.

Presidenten: Det var det presidenten ventet på, ja, et lite jakkeskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Takk, vi er heldigvis i samme kohort. (Munterhet i salen)

Det er politisk oppmerksomhet om dagligvarebransjen. Den har vært økende over en ganske lang periode, og det er veldig bra. Så har jeg lyst til å antyde, selv om det kanskje er litt klisjé, at forslagsstillerne har tatt litt mye Møllers tran, et produkt som for øvrig er merket med MSC, Marine Stewardship Council, som er miljømerket for fisk og sjømat, pluss et norsk flagg. Det er det dette handler om – opplyste valg.

Bare i matbutikken møter man mange titalls merker, og konsentrerer man seg bare om det vi spiser, er det altså 15 ulike merker i matvareforretningen. Det er Nøkkelhullet, det er Brødskalaen, det er Crossed Grain, det er Debio, det er nevnte MSC, det er Rainforest Alliance, Fairtrade, det svenske økomerket KRAV, det danske økomerket Statskontrolleret økologisk, Anbefales av LHL, Spesialitet Unik Smak, beskyttet opprinnelsesbetegnelse, Nyt Norge – som for øvrig tillater inntil 25 pst. utenlandske produkter innblandet – Dyrevernmerket og UTZ Certified. Det er 15 stykker kun på mat, så det er ikke nødvendigvis sånn at ytterligere merkinger vil gjøre det enklere for forbruker. Det er også sånn at en del av de beskrivelsene som vi har hørt fra talerstolen i dag, gjelder produkter som allerede er merket. Det sto f.eks. Tyskland som opprinnelsesland på Folkets kjøttdeig, som har vært omtalt her flere ganger.

Så jeg vil si litt om forslagene. Samme type emballasje skal bli forbudt for utenlandske og norske produkter. Det vil si at eplejuice fra Danmark eller Tyskland ikke lenger kan tappes på pappkartonger. Goudaosten kan ikke lenger komme i det voksostehjulet som den har kommet i i mange hundre år, for det er det jo Jarlsberg som gjør. Riktignok gjør Jarlsberg det også når de selger jarlsbergosten i utlandet, og produserer den i utlandet, men det er åpenbart forbeholdt norske produkter å pakkes inn i tradisjonsrike vokshjul.

Opprinnelsesmerkingen har flere vært inne på. Dette er ivaretatt av meldingen, så det forslaget er også å gå løs på en ganske åpen dør. Flere har også vært inne på forslag nr. 5, med flagg, sånn som det er på polet. Hvis man tenker litt etter, vil det bli veldig vanskelig å organisere krydderhyllen eller ostedisken. Skal Nyt Norge-produktene ha norsk flagg? En del av dem har jo 25 pst. utenlandske råvarer. Skal Gastromat stå et annet sted enn pepper? Og hvor kommer nå saltet fra?

Så har jeg en kort merknad til en merknadstekst. Det står at «merkingen må være så god at det er umulig å ta feil».

Dette må være skrevet av en frustrert ektemann som har fått kjeft av kona mange ganger. Vi har altså gjeldende ordninger – mange av dem – vi har bestillinger i den nettopp vedtatte dagligvaremeldingen, og det er pågående arbeider i EU/EØS-samarbeidet som ivaretar det som er ønsket.

Jeg ønsker at forslagsstillerne roer ned med en kopp kokmalt kaffe med en skvett melk med valgfritt fettinnhold fra en valgfri kartong – om kaffe latte er innenfor, da.

Tuva Moflag (A) []: Jeg håper det er greit at jeg bruker talerstolen selv om jeg ikke deltar i jakkestafetten, slik foregående taler gjorde.

Men jeg kan godt innta rollen som frustrert kone, for jeg sender ofte handlelapper med mannen min til butikken, og når han handler på Meny og skal kjøpe karbonadedeig, 600 gram, pleier jeg å presisere på handlelappen at han må velge den fra Norge, ikke den fra Tyskland. Det er nemlig sånn at denne karbonadedeigen ligger i den samme hyllen. De ligger side om side, så man må faktisk nilese det som står på pakken hvis man ønsker å være en bevisst forbruker og finne ut hvilket land kjøttet kommer fra. Så langt, så greit med mine detaljerte handlelister.

Men så er det kommet et nytt produkt fra Folkets, der står det at kjøttets opprinnelse er Norge og/eller Tyskland. Da blir det litt vanskeligere å være en bevisst forbruker.

Terje Aasland (A) []: Jeg skal være veldig kort, jeg måtte bare ha en liten replikk til representanten Eidem Løvaas, som egentlig er en veldig god retoriker, men han gjør seg best som retoriker, for konklusjonen på hans retoriske treminutter burde i utgangspunktet være: Gå hjem og gjør det enklere for kunden å gjøre forbrukerorienterte, gode valg i dagligvarebutikken. Det er det det handler om, det handler ikke om at en ikke skal kunne ha jus på énliterskartonger, om den er utenlandsk eller norsk, eller hvordan en skal gjøre det. Men en skal unngå den situasjonen som er i utvikling nå. Og hvordan er den? Eidem Løvaas vet utmerket godt at en prøver å tilegne seg helt ordinære merkevarer og framstiller varene omtrent identisk. Om de er norske, utenlandske eller hvor de kommer fra, spiller egentlig ikke så stor rolle, men man prøver å utgi omtrent like produkter for å være like produkter, noe de i utgangspunktet ikke er. Jeg synes det er dårlig opplysningsarbeid for kundene. Hvis kunden settes i sentrum, noe jeg trodde også Høyre var opptatt av, burde en ta dette temaet mer på alvor enn å lage billige, retoriske poenger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

Votering, sjå torsdag 18. februar