Stortinget - Møte tirsdag den 16. februar 2021

Dato: 16.02.2021
President: Morten Wold
Dokument: (Innst. 224 S (2020–2021), jf. Dokument 8:65 S (2020–2021))

Innhald

Sak nr. 5 [12:50:31]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Emilie Enger Mehl, Liv Signe Navarsete, Ole André Myhrvold og Sigbjørn Gjelsvik om å kutte i Norges pengestøtte til EU (Innst. 224 S (2020–2021), jf. Dokument 8:65 S (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt. – Michael Tetzschner, som er ordførar for saka, er ikkje til stades. Svein Roald Hansen får då ordet.

Svein Roald Hansen (A) []: Dokument 8-forslaget er i sin form et oppdrag til regjeringen om å holde igjen i kommende forhandlinger om en ny periode med EØS-midler. Jeg tror at i enhver innstilling som har godkjent den framforhandlede avtalen for tidligere perioder, er godkjennelsen blitt ledsaget av en litt grinete kommentar til forhandlingsresultatet. Jeg går ut fra at enhver regjering går til slike forhandlinger med det for øye å komme best mulig ut av dem. Det er selvsagt oppdraget til regjeringen ved denne korsvei også.

Det er viktig å ha med seg at EØS-midlene er et bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa, et tillegg til de fond og mekanismer EU-landene selv har. Det er ikke en kontingent for markedsadgang. Det er ingen juridisk forpliktelse knyttet til avtalen. Derfor ville jeg vært betenkt over det Fremskrittspartiet tar til orde for i sine merknader, nemlig å knytte bidraget til en reforhandling av deler av selve avtalen. Det ville skapt en forpliktelse som går utover det som eksisterer i dag.

Senterpartiets skepsis mot både EØS-midlene og EØS-avtalen er vel kjent. De kutter i bevilgningene til EØS-midlene hvert år i sine alternative budsjetter – langt utover det som kan gjøres, fordi framdriften i prosjektene er forsinket. I et svar på en replikk fra meg tidligere sa representanten Slagsvold Vedum at han synes det de foreslår, er nok. Men poenget er ikke hva det enkelte parti mener er nok, men hva Norge har forpliktet seg til i en avtale inngått av regjeringen og godkjent av Stortinget. Det Senterpartiet egentlig tar til orde for, er å bryte en inngått avtale, en folkerettslig forpliktelse. Mener Senterpartiet at Norge skal oppføre seg slik, vi som er så avhengig av en verden hvor avtaler, bilaterale og multilaterale, respekteres? Vi mener Norge skal være til å stole på.

Søndag så vi i programmet «Kongeparets reiser for Noreg» at de på et besøk i Romania hadde besøkt et prosjekt for gatebarn. Våren 2017 var EFTA-komiteen på besøk i Romania og så på EØS-prosjekter. I et av prosjektene ble barn hentet inn – hver dag – fra den gigantiske søppelfyllingen rett utenfor Bucuresti. De ble dusjet og kjørt inn til skolegang i byen.

Jeg tror også denne saken i bunn og grunn er et av flere forsøk på å fyre opp under en misnøye med EØS-avtalen, som nå har støtte fra et stort flertall i befolkningen, også fra et flertall blant Senterpartiets egne velgere. Og når følgene av at britene nå har gått ut av det indre marked – for britisk næringsliv, fiskerier og landbruk – nå trer fram, vil ikke oppslutningen om EØS bli mindre.

La meg til slutt understreke det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sier i en merknad i innstillingen. De ber regjeringen «kontinuerlig vurdere om utbetaling av EØS-midler til EU-land som utvikler seg i autoritær retning, er forsvarlig. En avgjørende del av denne vurderingen må være om Norge kan spille en positiv rolle for å opprettholde et uavhengig sivilsamfunn.»

Michael Tetzschner (H) [] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg si at det er en fordel for oss som følger fremgangen i forhandlingene her i salen, at man også på appen kan se om sakene blir slått sammen, slik at man ikke forledes til å tro at det er ytterligere en sak til behandling mellom den foregående og denne. Derfor dette innlegget fra saksordføreren nå. Men det er jo ingen stor skade skjedd. Det er en oversiktlig sak, jeg har kommet inn som taler nummer to, og jeg synes også representanten Hansen på en utmerket måte redegjorde for det som er flertallsinnstillingen.

Hvis vi et øyeblikk dveler ved hva forslagsstillerne ønsker, for det synes jeg også at saksordføreren skal gjøre, så ønsker forslagsstillerne å redusere de såkalte EØS-midlene, som et stort flertall i Stortinget synes er en riktig og god måte å bidra til utvikling i EU på, og også en måte som kommer Norge til gode.

Noe av hensikten med EØS-midlene er også å bidra til – initialt var det kanskje enda viktigere enn i dag – å forberede de nye økonomiene som kom rett fra planøkonomi, korrupsjon og manglende elementær administrasjon og inn i den vesteuropeiske markedssfære. Så det å bygge institusjoner var også for at de nye landene i EU kunne ta del i det indre markedet, som også Norge har en stor glede av å være med i. Så har disse midlene over år blitt rettet ikke så mye mot statsbygging og institusjonsbygging, men også mot noen av disse landene som har vist diplomatiske utviklingstrekk i retning av å understøtte sivilsamfunnsorganisasjoner, hvor Norge da også får også utviklet sine bilaterale forhold til de landene det er snakk om.

Noen vil sikkert legge vekt på at utviklingen i noen av disse nye medlemsstatene ikke har vært så enkel og ikke alltid gått i den retning vi har ønsket. Men EØS-midlene, som også må ses i sammenheng med overføringene fra de egentlige EU-landene til de nye økonomiene, er jo nå det mest effektive styringsinstrumentet og påvirkningsinstrumentet man har for å holde de nye demokratiene og de nye rettsstatene på et riktig spor. Det er såkalt «soft power», altså å bruke myk makt og kanalisere midlene mot underliggende tendenser i det enkelte land. Man må ha dypere historisk forståelse for å forstå at disse midlene også har bidratt til en utjevning, til utvikling og til økonomisk vekst i hele det indre markedet. Norges bidrag står ikke alene, men er en del av det europeiske løft for de landene, som også betyr mye for oss når vi selv skal eksportere og utvikle vår egen økonomi.

Så har jeg lyst til å si at regjeringen vil jo i enhver sammenheng, når den foreslår hvilke beløp man vil bevilge i det enkelte år, avpasse dette etter vår evne og andre prioriteringer, så vi er ikke juridisk bundet til hver eneste krone. Det ligger likevel, akkurat som i utviklingspolitikken ellers når det gjelder den tredje verden, en moralsk forpliktelse til å bidra der det gjør en forskjell.

Det er derfor med glede man kan konstatere at innstillingen fremmes av et bredt flertall. Jeg er sikker på at regjeringen, som ikke ønsker å bruke penger i utrengsmål, selvfølgelig vil anpasse de årlige bevilgningene til den økonomiske situasjonen Norge er i. Men dette er en forpliktelse vi ikke kommer unna, og hvis vi skulle finne på å inndra EØS-midlene fullstendig, ville vi nok også pådra oss politiske problemer som det ikke er lett å tallfeste.

Med disse ord vil jeg sterkt anbefale den store og brede enigheten som er i komiteen om at dette fortsetter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: La meg aller først gratulere Senterpartiet med å fremme nok et populistisk forslag som partiet må legge dypt i en skuff hvis Norge skulle være så uheldig å få en sosialistisk regjering til høsten. Selv om forslaget isolert sett ser uskyldig ut og som noe de aller fleste sikkert ville kunne slutte seg til, har forslaget konsekvenser som partiet velger å hoppe over.

Senterpartiets nærmeste allierte mener at Norge skal bidra til klimatiltak, fornybar energi, akademisk forskning, helse og arbeidsliv – ikke kun i Norge, men i Europa for øvrig. Dette omtales som sosial utjevning og solidaritet med de øvrige landene i Europa. De mener det helt uavhengig av gjenytelser, som tilgang til markedet, slik representanten Svein Roald Hansen uttrykte det fra talerstolen. Senterpartiet derimot er motstander av at Norge skal bidra til sosial utjevning i Europa, men er tilhenger av at Norge bruker åtte ganger så mye penger på bistand til land i Afrika og Asia – penger som det utvilsomt er langt mindre kontroll på enn penger overført til EU.

Fremskrittspartiet overfører motvillig penger til EU som en kontingent – ja, vi kaller det en kontingent – som gir oss tilgang til et marked på 450 millioner mennesker. Også vi er uenig i at Norge skal finansiere verning av herregårder i Ungarn og Latvia. Pengene kan garantert bli brukt mer fornuftig, noe vi også skriver i våre merknader. Men dersom bruken av disse 8 mill. kr sikrer norsk industri, teknologi og næringsliv mulighet til å selge sine produkter i Europa, holder vi oss for nesen og aksepterer premissene.

Men Fremskrittspartiet aksepterer ikke å kaste penger ut av vinduet uten varig effekt. Senterpartiet er uenig i dette. Partiet vil skrote EØS-avtalen og erstatte den med noe annet, som skal gi dem enda større fordeler. Ifølge Senterpartiet skal vi betale mindre i kontingent, beskytte flere av Norges produkter mot konkurranse i internasjonale markeder og samtidig eksportere mer. Som en kuriositet skriver Senterpartiet i sine merknader at Norge burde bruke forhandlingene om markedsadgang for fisk og sjømat som et pressmiddel for å redusere størrelsen på EØS-midlene. Dette er interessant. Vi skal altså kreve mer, men betale mindre for å få bedre tilgang til markedet. Det er en selvmotsigelse.

Dette begynner å bli interessant, for mens Arbeiderpartiet ønsker et styrket samarbeid med EU, ønsker SV og Senterpartiet å erstatte EØS-avtalen med noe annet – SV fordi de vil ha bedre rettigheter for arbeidstakere, Senterpartiet fordi de vil beskytte primærnæringene.

Fremskrittspartiet mener at Norge overfører for mye av landets selvråderett til Brussel. Vi mener vi må begrense vårt tilslutning til direktiver og forordninger som er vedtatt i et organ Norge ikke er medlem av. Det er nettopp det det norske folk har sagt nei til ved to anledninger. Det vil si forordninger som ikke berører markedsflyt. Det er ikke en del av det som Fremskrittspartiet kaller kontingenten.

Så til Fremskrittspartiets forslag i saken: Fremskrittspartiet mener at norske bønder skal få anledning til å selge langt flere av sine produkter på det europeiske markedet. Fremskrittspartiet har tro på norske bønder og er overbevist om at flere av deres produkter vil være etterspurt i EU/EØS-markedet. Samtidig vil norske forbrukere kunne få tilgang til et bredere utvalg av landbruksprodukter i Norge. Det, altså bruken av markedet, vil være en vinn-vinn-situasjon.

Videre fremmer Fremskrittspartiet forslag om at Norge må bruke alle forhandlinger med EU til å forbedre områder som dekkes av EØS-avtalen, og som ikke fungerer, inkludert begrensning av eksport av velferdsytelser.

Fremskrittspartiet er imot at ulike norske velferdsordninger eksporteres til utlandet. Mens alderspensjon er en opptjent rettighet, er det unaturlig at øvrige ytelser, som er langt høyere i Norge enn i samtlige andre land i EU, blir eksportert. Vi mener derfor primært at alle slike ytelser bør justeres i henhold til kjøpekraften en ytelse gir i landet det gjelder. Problemstillingen har vært diskutert i EU-kommisjonen, men så langt har Norge gitt etter. Østerrike har reist den samme problemstillingen. Her bør Norge bli tøffere og stille ufravikelige krav.

Avslutningsvis tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslagene han refererte til.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av at vi bruker skattepengene på en nøktern og kritisk måte. Når vi bevilger penger til andre land, må bidragene være målrettede og legitime. Senterpartiet mener det er en beskrivelse som passer dårlig på omfanget av EØS-midlene, som skal være bistand til 15 østlige EU-land, og utgjør nesten 6 mrd. kr på statsbudsjettet bare for 2021. Derfor fremmer vi forslag om at det, når regjeringen nå skal gå inn i nye forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler, må legges til grunn et klart krav om at EØS-midlene skal reduseres.

Senterpartiet mener at Norge som et utviklet og rikt land har et ansvar for å bistå med demokrati- og samfunnsutvikling i land som har andre forutsetninger enn oss selv. EØS-midlene skal være Norges bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa, og de utbetaler støtte til forskjellige programmer og prosjekter som har disse formålene. En del av prosjektene skal også bidra til økt samarbeid mellom Norge og mottakerlandet. Det er i seg selv et prisverdig og legitimt formål, og Senterpartiet er ikke imot å hjelpe land i den østlige delen av EU, men vi er opptatt av å støtte og utvikle ulike områder i verden, og det må være en nasjonal prioritering.

Senterpartiet mener at ordningen med EØS-midler har vokst fullstendig ut av proporsjoner, og at det er på høy tid med en kritisk gjennomgang av størrelsen på bidraget og av hva disse pengene faktisk går til. Vi mener at trenden med at denne pengepotten bare blir større og større for hver periode, ikke kan fortsette. I stedet mener vi at regjeringen må gå inn i nye forhandlinger med et helt klart utgangspunkt om at potten skal reduseres.

Midlene er delt inn i to ordninger. Det er én fellesordning for EFTA-landene, hvor de økonomiske bidragene er proporsjonalt fordelt mellom Norge, Island og Liechtenstein. I tillegg bidrar Norge med en egen ordning som er fullfinansiert av oss. Det er til sammen snakk om enorme summer. Pengesummen utgjør 2,8 mrd. euro for perioden 2014–2021, hvor Norge bidrar med hele 98 pst. av dette. Det vil si at vi bidrar med over 2,7 mrd. euro. Senterpartiet er kritisk til at vi skal bidra med en egen ordning på toppen av den relative andelen som EFTA-landene i EØS har blitt enige om.

I dag er det Polen som er det største mottakerlandet for EØS-midlene. I perioden 2014–2021 har Polen hatt tilgang til en sum på 809,3 mill. euro i EØS-midler. Det er altså 809,3 millioner i euro, og så kan man gange det med kursen, som akkurat nå er på ca. 10, for å få det norske beløpet, som blir mange milliarder. Til sammenligning fikk f.eks. et land som Malawi 1,5 mrd. kr i bistand i perioden 2017–2019, altså mindre enn Polen.

Omfanget av EØS-midlene har blitt enormt. Pengene deles ut av et byråkrati vi ikke har kontroll over, og vi mener det er grunn til å stille spørsmål ved om disse pengene ville blitt delt ut og disponert på samme måte hvis hvert prosjekt skulle vært tatt opp til debatt blant våre folkevalgte. For eksempel finner vi restaurering av forskjellige herregårder og en rekke kulturtilbud på listen over prosjekter som er tildelt millioner, i land som Estland, Latvia, Polen og Ungarn.

I 2015 var det også en debatt om EØS-midlene. Da mente Senterpartiet at regjeringen brukte milliarder på EØS for ukritisk. Feminisering av en militærleir i Ungarn, bygging av fuglekasser i Romania og forskning på menns og kvinners tidsbruk i Polen var noen av eksemplene på prosjekter som hadde blitt støttet. Norges EØS-bidrag var da på litt under 4 mrd. kr.

I stedet for en kritisk gjennomgang og reduksjon av midlene, slik Senterpartiet ba regjeringen om å gjøre, har altså høyreregjeringen gått motsatt vei og økt potten til 5,7 mrd. kr i 2020. Senterpartiet mener – fortsatt – at det er god grunn til å stille spørsmål ved om det deles ut midler til prosjekter som det hadde vært vanskelig å forsvare dersom de skulle vært tatt opp til debatt i Stortinget.

Jeg vil med det ta opp vårt forslag.

Presidenten: Da har representanten Emilie Enger Mehl tatt opp det forslaget hun refererte til.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Vi har merket oss at Senterpartiet i oppkjøringen til valgkampen velger å kvesse sine våpen mot EØS-avtalen. Å spille på strenger er velkjent, men grunntonen er at Norge er seg selv nok. Videre leker de med en forestilling om at norsk exit fra EØS skal gi oss en utmerket handelsavtale, og er inspirert av de oppnådde resultatene i brexit. Det viser hvor forskjellig vi ser på saken.

Nå vel, i dette representantforslaget nøyer de seg med å ta til orde for kraftige kutt i Norges bidrag til EØS, og ventelig vil vi få høre i valgkampen at Norge pøser ut penger til EØS, og at Senterpartiet er de eneste som setter på bremsen. Jeg ser ikke bort fra at det vil gå hjem hos mange der ute, og det blir en dugnad for oss andre å forklare at Senterpartiet egentlig holder på med en slags politisk kjøretur i utilregnelig tilstand som vil sette norske arbeidsplasser og markedstilgang i fare.

Vi merker oss at Arbeiderpartiet er på en helt annen linje, men vi misunner ikke representanten Støre den staurbærerrollen han må håndtere hvis valgresultatet til høsten skulle føre til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet må finne sammen i forhandlinger og daglig politikkutøvelse. Det er kanskje den fremste akilleshælen for det såkalte rød-grønne alternativet.

I sitt brev til komiteen den 21. desember 2020 understreker utenriksministeren at EØS-midlene ikke kan ses isolert fra Norges øvrige forhold til EU og unionens medlemsland. Den senere tids økonomiske og politiske utvikling i flere europeiske land viser at det fortsatt er behov for styrking av sivilsamfunn, rettsstat og sosial utjevning. Jeg er glad for at et flertall i komiteen og i denne salen deler den virkelighetsoppfatningen.

Norges tidsbegrensede tollkvoter for fisk og sjømat til EU opphører samtidig med EØS-finansieringsordningene, hvilket betyr at det parallelt vil bli forhandlet om markedsadgang og andre forbedringer i handelsregimet for fisk og sjømat i neste finansieringsperiode for EØS-midlene. Disse to forhandlingsløpene kan ikke ses atskilt. Det er avgjørende for Norges forhold til EU og for norsk eksportrettet næring at begge forhandlinger fører til gjensidig enighet mellom Norge og EU.

Det overordnede målet med EØS-midlene er å bidra til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i EØS-området. I tillegg er det et overordnet mål å styrke de bilaterale relasjonene mellom aktører i Norge og i mottakerland.

Som medlem i parlamentarikerutvalget for EFTA og EØS i forrige periode fikk jeg være med på en rundtur i Romania og se hva midlene ble brukt til. Vi fikk se viktige prosjekt på bakken: rensing av oljeforurenset jord, energisparende tiltak med isolering av bygg, krisesentre for kvinner, barne- og ungdomstiltak og arbeidsmarkedstiltak for kvinner fra romfolket, og ikke minst gjenbrukssentral og butikk i regi av Frelsesarmeen. Sånt vil altså Senterpartiet redusere støtten til.

Målet med midlene er å bidra til å styrke de nyeste EØS-landenes evne til fullt ut å delta i det indre marked. EØS-midlene skal være med og understøtte positive utviklingstrekk i mottakerlandene og styrke kontakten med Norge. EØS-midlene er en viktig del av grunnlaget for at vi har EØS-avtalen, som sikrer Norge den markedsadgangen vi trenger til et Europa som utgjør vårt aller viktigste marked.

Dette forslaget er en del av et spill der Senterpartiet vil sette EØS-avtalen i fare. Kristelig Folkeparti vil heller at avtalen skal brukes til å utnytte det handlingsrommet som finnes for forbedringer i både hvordan norske myndigheter legger sine føringer for bruk av midlene, og hvordan mottakerlandene anvender dem. Det er en kontinuerlig og viktig jobb uavhengig av hvem som sitter i regjeringskontorene. Men det kan bli krevende å se for seg om Senterpartiet skal innta disse kontorene, som på denne måten bidrar til å sage i grenen som store deler av norsk næringsliv sitter på, et grunnlag for bunnlinjen i mange norske kommuner.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg vil vise til den utredningen som både saksordfører Tetzschner og representanten Svein Roald Hansen hadde når det gjaldt EØS-midlene og deres virke. Jeg vil også understreke at EØS-midlene også er til fordel for Norge. Vi ser jo i pandemihåndteringen hvor viktig solidaritet, samhold og avtaler med våre nære samarbeidspartnere i EU er.

Representantforslaget omtaler såkalt pengestøtte til EU. Det Norge gjør, er å gi de 15 fattigste landene i Europa støtte til sosial og økonomisk utvikling. Pandemien viser oss også at svakere økonomier ikke har de samme forutsetningene for å håndtere krisa som landene med sterkere økonomi. De sosiale konsekvensene blir store i mange land, noe som forsterker forskjellene i landenes utvikling. Mange av de 15 landene som mottar EØS-midler, merker dette godt, og EU har nylig vedtatt et langtidsbudsjett med store bevilgninger i strukturfondsmidler til land som mottar EØS-midler. Det er dermed klart at det også blir nye forhandlinger om EØS-midler etter inneværende periode.

I dagens periode for EØS-midler er det særlig næringslivs- og innovasjonsprogrammer, klima-, miljø- og energiprogrammer, justissektoren, forskning og kulturarv med særlig vekt på minoriteter og jøders kulturarv, særlig i Polen, som har hatt og har prioritet. Det største programmet er klima, miljø og energi, men vi ser også viktige områder under justissektoren, f.eks. knyttet til kriminalomsorg, politisamarbeid, domstolsamarbeid, asyl, migrasjon og vold i nære relasjoner.

Jeg legger merke til at Senterpartiet oppfatter disse midlene å ikke være verken målrettete eller legitime. Jeg vil si at de 7 000 programmene som var i forrige EØS-periode, også var viktige for å berede grunnen for det samarbeidet vi har i dag.

Vi har startet forberedelsene til nye forhandlinger. Målet vårt er klart: å ivareta Norges interesser best mulig samtidig som vi utvikler og styrker samarbeidet vårt med mottakerlandene.

De formelle forhandlingene kommer nok ikke til å starte før tidligst like før sommeren, men vi har allerede noen hovedpunkter som vil være viktige å fremme for Norge.

Det ene er å styrke rettsstatene i Europa. Det er i et rettighetsperspektiv viktig for individer, men en velfungerende rettsstat er også helt avgjørende for et velfungerende indre marked i EØS, som også er Norges største eksportmarked.

Det andre er å styrke demokratiet gjennom fortsatt støtte til sivilt samfunn.

Det tredje er å skape arbeidsplasser og bidra til økonomisk vekst gjennom innovasjon og næringsliv.

Det fjerde er å bistå sårbare grupper. Vi ønsker å videreføre bidrag til bedre asylforvaltning og ivaretakelse av rombefolkningens rettigheter. Rom er fortsatt den største marginaliserte gruppen i Europa.

Det femte er å bidra til Europas grønne giv og bidra i klimakampen. EØS-midlene gir nå en årlig CO2-reduksjon på over 1,4 millioner tonn, eller det som tilsvarer utslippene til mer enn 820 000 biler.

Denne lista er ikke uttømmende, men den angir en retning for hvordan regjeringa tenker.

De kommende forhandlingene om nye EØS-midler mellom EU på den ene siden og Norge, Island og Liechtenstein på den andre siden kan bli krevende. Regjeringa vil jobbe for å oppnå resultater i tråd med norske interesser. Parallelt vil det, som flere har vært inne på, forhandles om markedsadgang for fisk og fiskeprodukter. Det gjelder også for Island. Regjeringa vil på vanlig måte holde Stortinget orientert både underveis og selvfølgelig også om utfallet av de forestående forhandlingene, og det endelige resultatet vil på vanlig måte bli forelagt Stortinget for godkjenning.

Jeg mener det er verdt å merke seg i diskusjonen vi nå har, at de partiene som mener at vi skal kutte i overføringene til de fattigste landene i Europa, jo også er de partiene som mener vi egentlig burde si opp hele EØS-avtalen. Det vil ikke være i tråd med norske interesser. Dette har vi diskutert mange ganger før i denne salen. Men vi mener fra regjeringas side, og åpenbart støttet av et bredt flertall i Stortinget, at dette er en viktig del av det Norge kan gjøre for å bidra til utvikling i Europa, til utvikling av vårt eget kontinent. Vi er avhengig av at det går bra i Europa, for da går det også bra for Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: De prosjektene som vi har i de østlige landene – pluss vel i Portugal, det henger igjen så å si fra starten – knytter kontakter også mot norsk næringsliv og norske aktører, fra fagbevegelse til frivillige organisasjoner og bedrifter. Dette gjelder i en situasjon hvor EØS-avtalen etter 25 år på mange måter er i ferd med å gå i glemmeboka i EU og EU-landene – at Norge er en integrert del av det indre marked. Er ikke da disse prosjektene med på å synliggjøre Norge i de landene, både norsk næringsliv og Norge som en partner og en del av EØS-avtalen? Er ikke dette en viktig bit av det å minne om ikke bare våre forpliktelser, men også våre rettigheter i det indre markedet?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg vil si i aller høyeste grad. Et veldig godt eksempel på det er at i næringslivs- og innovasjonsprogrammene under dagens programperiode har minst halvparten av alle prosjektene samarbeid med en norsk bedrift. Det er den forventningen vi har for hele programperioden. Vi ser forskningssamarbeid med NTNU som et annet eksempel. Vi ser at NVE er inne på klima- og miljøsiden. Det er veldig gode eksempler på det partnerskapet som er mellom norske fagetater, bedrifter og organisasjoner, og det er noe som er verdifullt begge veier. Det vil jeg gjerne understreke litt, for det framstilles jo ofte som om dette kun er en støtte fra Norge til fattigere land i Europa. Men dette er altså reelle partnerskap, der vi ser at partnerskapene gir uttelling på begge sider, også norsk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg må bare innledningsvis irettesette – faktisk – utenriksministeren etter at hun snakket om pandemi og samarbeid i Europa. Det har jeg sagt mange ganger før er et dårlig eksempel. Det finnes godt samarbeid, og så finnes det mindre godt samarbeid. Det første som skjedde under pandemien, var at grensene ble stengt overalt i Europa. Det har heller ikke vært noe samarbeid om utviklingen av vaksiner. Nei, det er slik at landene utenfor EU har fått tilgang til vaksiner langt hurtigere enn f.eks. Norge. Så det er et dårlig eksempel. Det finnes mange gode eksempler, men det er ikke et av dem.

I forrige debatt snakket vi om å heve minstepensjonen i Norge til EUs fattigdomsnivå – 40 pst. opp fra det nivået. Men når det gjelder kjøpekraftjusteringer for velferdsytelser i Norge som eksporteres, har vi ikke fått noe særlig fremdrift. Da er det mindre velvillighet. Jeg forstår at regjeringen har vært i forhandlinger med EU-kommisjonen for å få dette til, sammen med Østerrike. Det er i hvert fall det jeg har fått høre. Er det noe fremdrift i dette? Vil man få til dette etter hvert?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som representanten Tybring-Gjedde sikkert også viser til, orienterte jeg om dette på forrige europautvalgsmøte, i begynnelsen av februar, om at vi nå igjen har muligheten til å intervenere for EU-domstolen i saker som også har betydning for EØS-landene. Det er en adgang vi hadde før, for ti år siden, og nå har vi fått den igjen. Den konkrete saken vi har bedt om å få intervenere i, er saken om kjøpekraftjustering av velferdsytelser – til støtte for Østerrike. Hva det vil føre til, er ennå for tidlig å si. Jeg har ikke nå tidslinja for når saken skal behandles, men dette gjør vi altså innenfor EØS-avtalens rammer. Tanken vår er å bidra til å formidle det som er det norske synspunktet, som Stortinget også har sluttet seg til, gjennom behandlingen av den stortingsmeldinga som kom for noen år siden.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Utenriksministeren avsluttet med å si at partiene bak dette forslaget også ønsker et alternativ til EØS-avtalen. Det er riktig – på samme måte som Høyre ønsker å melde Norge inn i EU og på den måten mangedoble støtten til EU og betale enda mer enn det vi gjør nå. Så der stiller vi ganske likt.

Det har vært litt ulike meninger i debatten her nå om hvorvidt det er en sammenheng mellom markedsadgang i EU og potten for EØS-midlene. Men dersom man skal legge til grunn det utenriksministeren har sendt til komiteen, at det er en sammenheng, og Høyre og regjeringen mener at EØS-midlene finansierer markedsadgang, er det sånn at markedet minsker som følge av at Storbritannia har gått ut av EU. Er det ikke da en naturlig konsekvens at regjeringen også reduserer størrelsen på EØS-midlene?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Her tror jeg det er viktig å holde ting fra hverandre. Den store forskjellen på Norges tilknytning til EU og Storbritannias tilknytning til EU etter brexit er at Storbritannia går helt ut av det indre marked. Det er vi fullt med i, og det betyr at vi f.eks. kan eksportere til EU på like vilkår som EU-land. Det er også en av årsakene til at dette er vårt viktigste eksportmarked.

Så er det sånn, sett fra regjeringas side – og det opplever jeg har bred støtte i Stortinget – at disse midlene som vi yter, som også EU yter, til de landene som er i en vanskelig økonomisk situasjon, er et viktig bidrag til at Europa som helhet skal fungere bedre. Det er et ansvar Norge er med på å ta. Dette er vårt kontinent, og utvikling av vårt kontinent er viktig.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I brevet som utenriksministeren også har sendt til komiteen, vises det til at det fortsatt er et behov for sosial og økonomisk utjevning i Europa, og at man venter på at EU skal dokumentere det behovet før man vil innlede forhandlinger. Da lurer jeg på, siden størrelsen på EØS-midlene har est ut og økt for hver eneste periode man har hatt sånne forhandlinger, og også for hvert år nå: Er det da sånn å forstå at den økonomiske og sosiale situasjonen i EU, og da spesielt i disse 15 EU-landene, bare blir verre og verre? Eller er det andre forhold som gjør at vi er nødt til å øke våre bidrag så voldsomt som det man gjør, f.eks. at ordningene sklir ut, flere og flere typer prosjekter kan godkjennes, nye programområder blir tatt inn? Vi har nå hørt en oppramsing som rommer det meste. Jeg satt og lurte på hva det er man egentlig ikke kan få støtte til gjennom EØS-midlene.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som Emilie Enger Mehl vil se av brevet som er sendt, vil det vi nå går inn i av forhandlinger for en ny periode, basere seg på at det er et identifisert behov fra EUs side for fortsatt å støtte disse landene. Det som har skjedd gjennom det langtidsbudsjettet EU har vedtatt, er en tydelig styrking av midler til disse landene, nettopp fordi man ser at behovet er der. Jeg vil nok tro at vi i tida framover også kommer til å se at behovene kan komme til å bli større, fra EUs side, for å støtte disse landene, nettopp på grunn av pandemiens virkninger for økonomien. Men når vi går inn i forhandlingene, er det fordi det er et definert behov, og vi har jo sett at i de forhandlingsrundene som har vært tidligere, der Stortinget senest i 2016 vedtok den inneværende perioden, er det i stor grad også basert på at den økningen handler om inflasjon. Så totalt sett vil man si at det er på samme nivå, men det blir mer på grunn av inflasjon.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er vanskelig å få en seriøs diskusjon om pengebruken via EØS-midlene fordi regjeringen viser så liten vilje til kritisk gjennomgang eller til egentlig å svare på de utfordringene vi kommer med, når vi f.eks. ser på konkrete prosjekter, at herregårder i land som sammenlignet med f.eks. en del afrikanske land, egentlig er ganske velutviklede, har fått støtte til oppussing – f.eks. en herregård i Estland, en herregård i Latvia, herregårder i Ungarn. Det vil jo være et nærmest utømmelig behov for bistand verden over.

Kan regjeringen forstå at folk stiller spørsmål ved bruken av EØS-midlene når vi ser at kulturfestivaler, oppussing, restaurering av malerier og møbler prioriteres for bistand fra EØS-midlene, og f.eks. et land som Polen får mange ganger så mye bistand fra Norge som det Malawi gjør?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: For det første er Norge ett av få land som fortsatt gir 1 pst. av BNP til bistand, også nå, i den situasjonen vi er i. Så syns jeg sammenligningen mellom europeiske land og afrikanske land var ganske lite treffende. Det vi nå diskuterer, er hvordan vi kan støtte europeiske land som har en vanskelig økonomi, og som trenger støtte. Det gjør vi gjennom EØS-midlene.

Så legger jeg merke til at representanten Enger Mehl etterlyser en mer seriøs debatt. Vel, en god begynnelse kunne kanskje være å snakke om de store linjene i stedet for utelukkende å karikere prosjekter som gjennomføres med EØS-midler, for man vil alltid finne prosjekter som ikke er gode nok, eller som ikke nødvendigvis burde vært gjennomført. I stedet kunne man kanskje se litt på det store bildet og diskutere utvikling og retning. Det viser Senterpartiet liten interesse for. Jeg mener det kanskje kunne vært et bedre bidrag til en seriøs og god debatt om EØS-midlene enn bare å karikere enkeltprosjekter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er smått utrolig i disse tider å oppleve at en har et stortingsflertall som fullstendig ukritisk ser ut til å ville øse ut stadig flere milliarder til EU gjennom EØS-avtalen. I det statsbudsjettet som regjeringspartiene, med støttepartiet Fremskrittspartiet, har vedtatt, er det satt en ny rekord på ca. 5,6–5,7 mrd. kr i EØS-midler. Det er altså nesten fire ganger så mye som det en klarte å bruke i 2019.

Selvsagt vil noen av de midlene også gå til fornuftige prosjekt. Senterpartiet er også for å støtte en del prosjekt i Øst- og Sentral-Europa. Men samtidig, når en har en så ukritisk kraftig økning, øker også faren for at en får stadig nye ukloke prosjekt, sånn vi har sett tidligere, enten det er snakk om fuglekasseprosjekt, folk som står i fektekamp i vikingutstyr eller feiring av gjøkens dag. Vi må ha en kritisk holdning til hvordan en bruker offentlige penger.

Jeg registrerer at representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet ser ut til å mene at vi skal betale milliarder på milliarder av kroner hvert eneste år for å ha markedsadgang til EU. Da er det grunn til å spørre representanten Tybring-Gjedde: Hvilke andre land i verden er det som aksepterer det samme?

Nå har EU nettopp inngått en handelsavtale med Storbritannia der Storbritannia har full tollfri adgang til EU-markedet for de samme varer som Norge har. I tillegg har de full tollfri adgang til EU-markedet også for all bearbeidet fisk. Allikevel har ikke britene forpliktet seg til å betale noen EØS-midler eller midler tilsvarende EØS-midlene til EU. Nei, det må være en selvstendig nasjonal prioritering.

Til utenriksministeren, som sier at det er viktig å støtte i Øst- og Sentral-Europa: Ja, det er Senterpartiet også med på, men hvis vi hadde hatt en selvstendig og fri debatt i det norske storting, er jeg ganske sikker på at Stortinget ikke hadde endt med at vi skulle bruke ca. 1 mrd. kr til Polen årlig opp mot alle de andre store behov som er for folk som er på flukt rundt om i verden. Vi må ha en selvstendig politikk basert på norske interesser.

Nå går vi inn i en ny periode med EØS-midler. Opprinnelig skulle EØS-midlene bare være en midlertidig ordning der vi betalte 200 mill. kr i året. Nå er beløpet oppe i snart 6 mrd. kr. Det er behov for å sette på bremsene, og det er påtakelig å se hvor lemfeldig stortingsflertallet behandler dette spørsmålet.

Michael Tetzschner (H) []: Det har fra Senterpartiet i denne sal vært ført argumenter som er nokså selsomme. Særlig synes jeg det var interessant å se at en begrunnelse for å slå av på disse midlene er at vi ikke får fullgod vare, i betydningen av at det indre markedet er redusert med Storbritannias andel. Det er altså slik at i andre sammenhenger ser man på det indre markedet som en vederstyggelighet som er til belastning for Norge, men her passer det godt å argumentere med at man ikke får valuta for pengene fordi det indre marked er blitt mindre. Altså må man se på det indre markedet og betydningen for norske eksportbedrifter på samme måten som flertallet gjør. Så det var ganske interessant.

Det andre som norske skattebetalere kan merke seg, er at disse pengene som da går til våre nærmeste naboer i Europa, skal ikke hjem til Norge og forbedre velferdsstaten her eller brukes til skattelettelser – nei, de skal til Malawi. Da kan vi si at Malawi og andre land som ikke har utviklet godt styresett eller økonomi, allerede er inne på statsbudsjettet med en spesialbestemmelse om 1 pst. Senterpartiet ikke har hatt noen andre oppfatninger, så vidt jeg har bedømt.

Denne latterliggjørelsen av enkelte prosjekter er i og for seg den samme man kan gjøre seg lystig over når det gjelder de norske kulturbudsjettene. Det er ikke alle utstillinger som er helt i vår egen smak, men det ligger nettopp i valget når man støtter kulturelle tiltak, at de må forstås i en annen kontekst.

Og så får man det til å høres ut som at EU har utviklet en generell ordning for herregårder som vi bidrar til. Nei, det ligger nettopp i konkrete prosjekter, hvor man har gått inn og restaurert nasjonale klenodier som ble ødelagt av nazistene fra 1939 og utover, at det å restaurere det for en fellesregning i Europa også er et signal om restituering og forsoning mellom landene som deltar. Hvis man ser på dette med kroner og ører som eneste perspektiv, har man virkelig ikke forstått hva europeisk solidaritet er.

Det samme gjelder også vaksiner, hvordan EU på kort tid utviklet felles politikk på et område hvor slike som Senterpartiet i Norge og andre ikke ville ha samarbeid. De forhindret altså nasjonalisme når det gjaldt vaksine, utviklet dette, og overlot 3 pst. av vaksinene som var fremforhandlet, til EØS-landene. Det er et eksempel på hva det betyr å vise solidaritet og gjøre mer enn man er juridisk forpliktet til.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Representanten Tetzschner står i hvert fall på regjeringspartienes side av karikeringen her. For å bruke hans egne ord mener han at Senterpartiet har sett på det indre markedet som en vederstyggelighet helt fram til i dag. Det er en total misforståelse av vår kritikk av EU og EØS. Vi har aldri sagt at det indre marked er en vederstyggelighet. Det vi har sagt, er at vi er imot den overstyringen som vi får fra EU fordi vi er med i EØS. Vi har en helt ukritisk import av rettsregler som vi ikke har noen mulighet til å sette oss imot. Vi bruker enorme summer på EØS hvert år.

Regjeringspartiene ber oss om å sette ting i perspektiv. Jeg vil gjerne sende oppfordringen i retur. Når vi nevner land som får bistand fra Norge, f.eks. Malawi, er ikke det fordi dette er noe vi ønsker å sette opp mot hverandre, det er for å sette ting i perspektiv. Det er fordi det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig at et europeisk rimelig velfungerende land som Polen får mange ganger så mye i bistand som et land som Malawi. Det kan man jo svare på om man mener, eller kanskje reflektere litt rundt, i stedet for å karikere tilbake.

Dette er nettopp noe av problemet med et sånt enormt byråkrati som har etablert seg rundt EØS-reglene. Man ender opp med å diskutere det vi kaller for de store linjene, hele tiden. Man må se de store linjene – det er riktig, og Senterpartiet mener også at demokratiutvikling, kulturbygging, ja. mange ting, og annen bistand vi yter med EØS-midlene, er superbra. Alle disse prosjektene ligger også offentlig ute. Hvem som helst kan gå inn og se nærmere på hva det er som ligger bak de store ordene. Da ser man at det er en del prosjekter som det kan være vanskelig å forsvare, og det må vi kunne diskutere. Når jeg snakker om herregårder i Europa, er ikke det en karikatur, det er konkrete prosjekter som har fått støtte av EØS-midlene. Det kan hvem som helst i salen her se hvis de går inn på nettsidene der det ligger offentlig og åpent ute.

Det må være mulig å stille spørsmål ved om det er riktig at en ordning som var ment å koste Norge 200 mill. kr i året, nå i 2021 koster 5,7 mrd. kr, uten at det ender opp i en karikert debatt. Dette er offentlige penger. Det er penger som folk i Norge har betalt inn til statskassen gjennom å jobbe og betale skatt. Folk bryr seg om hva de pengene går til.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som representanten Emilie Enger Mehl er godt klar over, er en av årsakene til at utbetalingene er ekstra store i år, at vi er på slutten av perioden, og det vil si at den syklusen som gjelder utbetalinger, gjør at det blir høyere utbetalinger.

I tillegg til de store prosjektene og de store delene av EØS-midlene, som gjelder næringsliv, innovasjon, klima, miljø, energi, justis, forskningssamarbeid osv., tenkte jeg – nettopp fordi Senterpartiet var opptatt av diskusjonen om enkeltprosjekter og nærmere bestemt herregårder – å nevne nettopp et sånt konkret eksempel.

Restaureringen av lysthuset ved Eleja herregård i Latvia omtales som et slags luksusprosjekt. Faktum er at den herregården ble lagt i ruiner i 1915 av russiske styrker på retrett. Den står som et monument over Europas urolige fortid, og det er også grunnen til at det å restaurere og ta vare på disse kulturminnene er så viktig. For øvrig ser det også ut til at en norsk kommune, Notodden, er partner i prosjektet.

For det andre var jeg i mitt innlegg så vidt inne på at vi også bruker midler for å ta vare på og formidle minoriteters kulturarv og historie. Det er en viktig målsetting under EØS-midlene. Ikke minst gjelder det bevaring av jødisk kulturarv. Det er viktig både for å fremme kulturell forståelse og for å bekjempe diskriminering i Europa. POLIN, som er museet for polske jøders historie, er ett veldig godt eksempel på det. Støtten vi gir gjennom EØS-midlene, går særlig til undervisningsopplegg for unge mennesker, noe vi fra norsk side veldig ofte er opptatt av å støtte, nettopp for ikke å glemme historien, for å hindre at den gjentar seg, og ikke minst for å øke forståelsen.

Der er det mange norske partnere med i programmet. Det gjelder både Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Wergelandsenteret, Falstadsenteret og de jødiske museene i Oslo og Trondheim. Det er ikke det største prosjektet under EØS-midlene, men ikke desto mindre er det et veldig viktig prosjekt som fremmer mange av de verdiene vi ønsker skal fortsette å leve i Europa – nemlig forståelse og ikke minst det å ha et blikk på historien og kulturarven.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg syntes det var interessant å lytte til representanten Enger Mehl, også fordi det hun sa, var at det indre markedet var bra. Da kan vi begynne å snakke. Men så kommer denne troen på at man får en fordel uten å yte noe tilbake. Det betyr at når Norge har tilsluttet seg det indre markedet, kan det også eksporteres til oss, til lavere tollsatser, til glede for forbrukerne. Det er i hvert fall integrert. Men problemet i denne saken og i andre saker som gjelder EØS, er jo at Senterpartiet tror at dette er et koldtbord – man kan bare forsyne seg av de rettene man liker, og så ta avstand fra resten. Men sånn er ikke verden. Det er også snakk om et politisk samarbeid.

Jeg har også lyst til å si, når man bruker argumentet om at vi må motta en del regler som er laget i EU-systemet, at det er på de områdene hvor det er relevant for EØS-avtalen, hvor det nettopp er om å gjøre å ha felles standarder, så man ikke blir møtt av en tollbarriere som skjules bak forskjellige standarder. Alle de store nasjonene – som er ganske selvbevisste, hvis man noen gang har vært i Frankrike – har sine egne regler utenom det som skal til for å gjøre samkvemmet og samhandelen så friksjonsløs som overhodet mulig. Alltid i disse sammenhengene hvor vi implementerer EØS-retten i Norge, er det nettopp fordi det er markedsrelevant og EØS-relevant. Men det er altså en avtale som Senterpartiet vil si opp, uten å vite hva man går til. Av og til – som et eksempel på koldtbordet – viser man til brexit, det er jo en fantastisk avtale. Ja, den vil nok Senterpartiet sette pris på, som altså garanterer null toll på landbruksprodukter begge veier. Det hadde vært ramaskrik om vi hadde fått en slik avtale på bordet. Senterpartiet ønsker å lede landet ut i en usikker fremtid, sette arbeidsplasser i fare, ved å si opp EØS-avtalen uten å vite hva de setter i stedet.

Svein Roald Hansen (A) []: Det er selvsagt helt legitimt å mene at EØS-midlene er blitt omfattende, og de vokste for alvor da de østeuropeiske landene kom inn. Grunnen til at vi fikk en egen norsk ordning, var at det var vanskelig å få våre to litt mindre partnere med på en slik økning som det da ble forhandlet om og enighet om etter EU-utvidelsen.

Men jeg reagerer litt når det brukes uttrykk som ukritisk utbetaling av midler. Det er ikke ukritisk, det er en forhandlet avtale mellom regjeringen og EU, og så er det forhandlinger med hvert enkelt land om prosjekter. Det er klart det går an å finne prosjekter der som man kan si ikke er vesentlige, men det overveldende flertall av de prosjektene er viktige. Jeg nevnte et i Romania, og Toskedal og jeg var sammen og så på andre som han nevnte, bl.a. fengsler. Jeg anbefaler Senterpartiet å ta en studietur til den type prosjekter, for det er ikke unyttig.

Så bruker man uttrykket ukritisk import av regler. Nei, det er ikke en ukritisk import av regler. De er vurdert. Hver eneste en vurderes av regjeringen, om den er EØS-relevant eller ikke. En del av det blir godkjent her i Stortinget. Av dem som har blitt implementert siden EØS-avtalen trådte i kraft for 25 år siden, er det veldig få det har vært en stor debatt om. Stort sett har regelverket løftet standarder på de ulike områdene. Det å løfte standardene ikke bare i Norge, men i hele Europa, er en fordel.

Så sier Gjelsvik at det er ingen andre land enn EØS-landene og Sveits som betaler midler for å bidra til utjevningen i Europa. Nei, men det er heller ingen andre land som har en så stor andel av eksportmarkedet sitt i det indre marked. Det er heller ingen andre land som er med i den europeiske integreringen. Det er forklaringen på de forskjellene.

Jeg synes at hvis man følger med nå på hva som skjer i Storbritannia, er det et eksempel på det som ville skje i Norge hvis vi skulle gå ut av EØS-avtalen og over i en tradisjonell handelsavtale, altså ut av det integrerte indre marked. Det er veldig interessant å se utviklingen. Det er sikkert overgangsproblemer, og en del ting kan gå seg til, men det er noen grunnleggende strukturelle problemer, som de kommer til å slite med.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Hansen følte seg truffet av at jeg viste til at regjeringspartiene og deres støttepartier ukritisk øser ut stadig nye milliarder i EØS-midler til EU. Jeg beklager at representanten Hansen følte seg truffet, men på det området vil jeg si at Arbeiderpartiet har beveget seg i noe positiv retning. Representantens parti, Arbeiderpartiet, foreslo i sitt alternative budsjett å kutte 1,2 mrd. kr i EØS-midlene. Det var et bra stykke på vei. Det var ikke langt nok, men iallfall et skritt i riktig retning.

Så kobler representanten Hansen igjen dette med EØS-midler og markedsadgang. Når en har en handelsavtale, eller et handelssamarbeid, skal jo det være basert på gjensidighet, og det prinsippet står også skrevet i EØS-avtalen, at det skal være basert på gjensidighet. Det er jo ikke bare Norge som får tilgang til et EU-marked. EU får også tilgang til et norsk marked, noe som bl.a. har medført at en har fått en kraftig økt eksport fra EU til Norge av både landbruksvarer og bearbeidede landbruksprodukter, i tillegg til at de også har overskudd i handelen sin med tjenester. Så det at vi skulle betale milliarder av kroner til EU for en avtale der vi aksepterer at det er EU som utformer reglene, at det er EU som fortolker reglene, og vi må i godta de regler som blir satt – ja, det er en dårlig deal for Norge, og det savner sidestykke i andre avtaler i verden.

Så til representanten Tetzschner, som sier at det også finnes dårlige prosjekter i Norge som har fått støtte. Ja, det gjør det, og da må en sørge for en evaluering av dem, en gjennomgang av dem. Og hvis en ikke har nok fornuftige prosjekter å gi støtte til året etter, så bør en redusere støtten til eksempelvis den kulturinstitusjonen hvis det viser seg at midlene blir brukt på en måte som ikke er fornuftig.

Med EØS-midlene gjør en det motsatte. Det har kommet fram en rekke eksempler på ukritisk bruk av de midlene, og i stedet for å sette bremsene på bidrar en altså til å øke utbetalingene år for år fra regjeringspartiene og støttepartiet Fremskrittspartiet. Men jeg er i hvert fall glad for at Arbeiderpartiet bidrar til og ser at det er behov for å sette bremsene litt på. Jeg håper det også vil gjelde rammene for en ny periode med EØS-midler, og at vi også går vekk fra å ha en egen norsk ordning på toppen av den felles byrdefordelingen med våre EFTA-partnere og sørger for at vi reduserer den totale utbetalingen av midler gjennom EØS.

Presidenten: Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) []: Forskjellen på den reduksjonen i EØS-utbetalinger som Arbeiderpartiet gjorde i sitt alternative budsjett, og det Senterpartiet gjør, er at det alltid er endringer i behovet fra år til år. Regjeringens anslag var litt i overkant av det som var behovet, men det Senterpartiet gjør, er å si at de synes det de legger inn, er nok. Det er en vesentlig forskjell. Vi har forpliktet oss til å utbetale en ramme, og den mener Arbeiderpartiet at vi skal stå for. Vi kan mene at regjeringen har vært for slepphendt i forhandlingene, det er nå så, men det gir oss ikke muligheter til ensidig å kutte i forhold til avtalen.

Så sier Gjelsvik at det skal være en gjensidighet i avtalen. Ja, jeg mener EØS-avtalen er til gjensidig fordel for Norge og for de andre EU-landene, så det er slett ingen dårlig deal. EØS-avtalen er en meget god handelsavtale.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, sjå voteringskapittel
Førre kapittel
Neste kapittel