Arne Nævra (SV) []: Grønn konkurransekraft skulle
liksom være det store grepet som regjeringa skulle ta for å endre
norsk næringsliv i en grønn retning, nettopp for å gi dem dette
konkurransefortrinnet i en verden som stadig blir mer miljøbevisst,
av ønske eller av plikt eller av avtaler. Statsministeren engasjerte seg
også personlig, og derfor rettet jeg egentlig denne interpellasjonen
til henne, men Rotevatn fikk jobben med å svare, og det er for så
vidt greit nok.
I regjeringas
nye klimaplan annonseres det under overskriften Omstilling og grøn
konkurransekraft at den vil sette ned et ekspertutvalg for å følge
opp Stortingets anmodning om å se på de samlede rammevilkårene for å
fremme klimavennlige investeringer i Norge, men jeg må jo spørre:
Vet vi egentlig ikke nok nå? Hvor mye skal utredes, og hvor mange
kokker skal i aksjon rundt dette spørsmålet? Jo, det nevnes at mandatet
skal sette rammer for overlapping og dobbeltarbeid med andre utvalg og
utredninger – men, likevel.
I 2016 leverte
det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for grønn konkurransekraft
ved Connie Hedegaard og Idar Kreutzer sin rapport der drivkrefter
og hindringer for å nå lavutslippssamfunnet er beskrevet i ganske
god detalj. Ekspertutvalget hadde utfordret næringslivet sjøl til
å utarbeide veikart, og det kom inn hele 16 veikart og 1 sjøkart.
De fleste er både nyskapende og offensive. Det må jeg si som god
opponent til regjeringa at dette var et bra initiativ, og det kom
bra resultater og bra kart å følge.
Veikartet listet
opp hva myndighetene måtte bidra med for å stimulere dette grønne
skiftet. Rapporten ble i 2017 fulgt opp av regjeringas strategi
for grønn konkurransekraft, og i 2019 arrangerte Klima- og miljødepartementet
Næringslivets klimakonferanse hvor grønn konkurransekraft og veikartene
sto sentralt.
Men i stedet
for å bli en start på en styrking av den grønne konkurransekrafta
ble konferansen et punktum. Det er leit å registrere. På klimakonferansen
erkjente statsminister Erna Solberg at tempoet i det grønne skiftet
var for lavt. Hun erkjente det. Dette var i tråd med en fersk rapport
fra konsulentfirmaet EY. Dessverre er ekspertutvalgets rapport i
liten grad fulgt opp, slik jeg ser det. Prosessindustrien, finansnæringen
og nærskipsfarten er til dels unntakene. Det kan virke som om det
bare er gjennom grønt skipsfartsprogram at myndighetene aktivt støtter
oppfølging av veikart, men også her er det noen mangler som jeg
skal komme tilbake til i debatten.
Prosessindustrien
har sjøl satt i gang sitt program Prosess21, og det har vi sett
resultatet av. Finansnæringen er i gang på eget initiativ med bl.a.
til en viss grad å ta klimarisiko på alvor. Det er bra. Styrking
av grønn konkurransekraft er avgjørende for å finne ut hva vi skal leve
av etter at olje- og gassutvinningen tar slutt, for det gjør den
– før eller litt seinere. Et grønt skifte er selvfølgelig nødvendig
for å oppnå ambisiøse klimamål og for å ta truslene fra Klimapanelet
og Naturpanelet på alvor. Det kan kanskje høres litt tørt ut, men
en tverrfaglig, en tverrdepartemental tilnærming er ofte grunnlaget
for en helhetlig modell som grønn konkurransekraft krever. Koronapandemien
er et eksempel på akkurat det. Der har det funka, og det er en betingelse
for å stimulere til et høyere tempo i et helhetlig grønt skifte.
Verdens største
økonomier har brukt ufattelige 130 000 mrd. kr det siste året for
å hjelpe landene ut av den økonomiske krisa som har fulgt i kjølvannet
av koronapandemien. Det viser en rapport fra gruppa Finance For
Biodiversity, og den rapporten tar for seg verdens 20 største økonomier,
de såkalte G20-landene. Norge havner helt nede på 25. plass av totalt
30 land når det gjelder bruk av midler til et grønt skifte. Bare
tradisjonelle klimaverstinger som Russland, Tyrkia, Saudi-Arabia
gjør det verre enn Norge. EU har øremerket 37 pst. av krisepengene
til grønne formål. For Tyskland er tallet 33 pst., for Frankrike
30 pst.
SV har stilt
spørsmål til regjeringa om hvor mye av krisepengene som går til
grønn omstilling, og vi har fått svar. Svaret er 4 av 196 mrd. kr.
Det utgjør 2 pst. Hvis man tar med skattesubsidiene, er tallet 1,29 pst.
Til sammenlikning er tallet for de 30 landene i undersøkelsen 12 pst.
I klimaplanen
er økt CO2-avgift et hovedvirkemiddel.
Det er bra. Det kan vi hylle. Men næringslivet sjøl har pekt på
mange mindre hindringer som må fjernes for at de foreslåtte grønne
tiltakene skal kunne gjennomføres. Om vi tar fram et av veikartene,
det om et bærekraftig reiseliv, skriker veikartet på en oppfølging.
Kartet er der, men skal vi ikke også bruke det? I dette veikartet
skrives det bl.a. at regjeringen må
«utarbeide en strategi for å ivareta
natur- og kulturverdier der bærekraftig reiseliv må ses i sammenheng med
veg- og energiutbygging og andre større inngrep. Strategien skal
også inneholde bruk av natur og utmark som reiselivsprodukt.»
Ja vel, er det
blitt fulgt opp? Det har vel gått gærne veien?
Sitat to:
«Ytterligere inngrep og utbygginger
som forringer natur- og kulturverdier må forhindres. Større sammenhengende
naturområder med urørt preg må tas vare på. Den omfattende liberaliseringen
av motorferdselregelverket vil true naturverdiene og bør derfor
reverseres.»
Ja vel, er det
blitt innfridd? Tvert imot. Der skal også stortingsflertallet ta
litt av skylda.
Sitat tre:
«I saker som gjelder nye vann-
eller vindkraftprosjekter, nye kraftlinjer, store vegprosjekter,
ødeleggelser av våtmarksområder og dumping av gruveavfall må reiselivsnæringen
på nasjonalt nivå bli en høringspart og næringens interesser må
tillegges stor vekt.»
Er det noe poeng
i å spørre om det er innfridd? Jeg tror ikke det.
Det er en stor
svakhet at det virker som om deres egen satsing i regjeringa, altså
på grønn konkurransekraft, er blitt neglisjert. Det er kanskje den
aller viktigste katalysatoren i det grønne skiftet som regjeringa
har lagt opp til, men som altså ikke blir brukt.
Hva er det da
som har gjort at regjeringa har satt veikartene på vent? Det er
mitt spørsmål til statsråden.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Utsleppa i verda må
halverast på ti år for å nå måla i Parisavtalen. I ei verd som kuttar
utsleppa, risikerer vi at økonomiar og verksemder med høge utslepp
vert stadig mindre konkurransedyktige. Kostnaden ved å ikkje handle
kan også vere betydeleg. Verksemder må ta i bruk ny teknologi og
løysingar som erstattar gårsdagens fossile løysingar. Produkt og
tenester må ha mykje lågare klimafotavtrykk framover, det må løne
seg å investere i grøne løysingar.
Ein strategi
for grøn konkurransekraft vart lagd fram av regjeringa i oktober
2017. Den bidreg til å gje rammer for den grøne omstillinga i Noreg.
Eit ekspertutval for grøn konkurransekraft gav tilråding til arbeidet
med strategien. Utvalet fekk innspel frå sentrale aktørar i samfunnet.
Ein del av innspela kom i form av vegkart for grøn konkurransekraft.
Mange av vegkarta omtalar korleis utslepp av klimagassar kan kuttast
mot null i 2050, samtidig som næringane kan oppnå auka verdiskaping og
nye arbeidsplassar.
Strategien frå
2017 retta særlig særskild merksemd mot følgjande område:
-
å
etablere ein marknad for grøne løysingar
-
grøne
og innovative offentlege innkjøp
-
forsking,
innovasjon og teknologiutvikling
-
infrastruktur
for grøne løysingar
-
klimarisiko
og finansiering
-
sirkulær
økonomi
-
auka
eksport av grøne løysingar
Eg kjem nærare
inn på oppfølginga av desse områda her i dag.
Grøn konkurransekraft
er ein integrert del av klimapolitikken til regjeringa. I klimaplanen,
som vi la fram i januar, er derfor grøn omstilling og grøn konkurransekraft
nettopp ein sentral del. Klimaplanen legg opp til å nå klimamåla
og samtidig leggje til rette for fleire jobbar, styrkt velferd og
berekraftig vekst i norsk økonomi.
Regjeringa har
sagt at vi vil auke CO2-avgifta
og gjere det dyrare å forureine. Det gjer det lønsamt å kutte utslepp,
det gjer det enklare å planleggje utsleppsreduksjonar og meir lønsamt
å investere grønt. Regjeringa vil fortsetje satsinga på forsking
og innovasjon, både i Noreg og gjennom deltaking i EUs forskingsprogram
gjennom Horisont Europa. Forsking og innovasjon bidreg til at det
vert utvikla nye grøne løysingar som kan auke takta i omstillinga.
I klimaplanen
vil regjeringa styrkje Enovas klimaverkemiddel for innovasjon. Det
er særleg relevant i samband med dei kvotepliktige utsleppa, ettersom
offentleg støtte til forsking og utvikling er eit viktig supplement
til kvotesystemet. Grøn plattform-samarbeidet er det nye tiltaket
som regjeringa har sett i verk for ein koordinert, forsterka og
målretta innsats for å stimulere til lågutsleppsutvikling og grøn
konkurransekraft i norsk næringsliv.
Regjeringa vil
satse på fangst og lagring av CO2.
Regjeringa vil gjennomføre Langskip, eit prosjekt for nettopp fangst,
transport og lagring. Langskip skal medverke til å utvikle CO2-handtering som eit effektivt
klimatiltak og gje teknologiutvikling i eit internasjonalt perspektiv.
Finansnæringa
var ei av næringane som utarbeidde eit vegkart allereie i 2016.
Arbeidet med grøn finans har skote fart dei siste åra, og det vert
gjort mykje både i forvaltinga og i privat sektor. For å lykkast
med den grøne omstillinga er det heilt avgjerande at både offentleg
og privat kapital går til dei grøne og framtidsretta løysingane.
Som det står
i klimameldinga, er det lagt opp til ein god dialog med næringslivet
om grøn finans i tida framover. Regjeringa vil ha dialog om korleis
vi kan få til betre rapportering frå selskapa om klima og miljø,
og som vi kan bruke til å ta gode investeringsavgjerder. Regjeringa
vil i løpet av våren leggje fram ein strategi for sirkulær økonomi
og ein handlingsplan for å fremje grøne og innovative offentlege
innkjøp. Strategien for sirkulærøkonomi vil bl.a. omhandle politikk
for verdiskaping, arbeidsplassar og å styrkje grøn norsk konkurransekraft på
basis av ein meir sirkulær økonomi i Noreg.
Så peiker interpellanten
på det gode arbeidet som næringane har gjort ved å lage grøne vegkart.
Eg er heilt einig i det. Det er nødvendig at næringane tek eit sjølvstendig
ansvar for grøn omstilling for å bidra til grøn konkurransekraft.
Regjeringa skal gjennom den økonomiske politikken, gjennom klimapolitikken
og gjennom næringspolitikken leggje forholda til rette.
For eg merker
meg at næringane har fortsett å utarbeide vegkart for grøn konkurransekraft,
slik at det no er 19 slike vegkart. Nokre vegkart har allereie kome
i ein versjon to, slik som for industrien og petroleumsnæringa.
Andre sektorar har nettopp lansert sine første vegkart. Ja, tidlegare
i dag var det lansering av eit grønt vegkart for kunst- og kultursektoren,
som no lanserte sitt første vegkart mot grøn konkurransekraft.
SMB Norge ønskjer
ein vegkartprosess slik at små og mellomstore bedrifter kan ta større
del i den grøne omstillinga, og dei – i samarbeid med Klima- og
miljødepartementet – er i sluttfasen av eit forprosjekt for å sjå
på moglegheitene for korleis det vegkartarbeidet kan leggjast opp
vidare. Det vert spennande å følgje med på i tida som kjem.
Industrien har
vidareført sitt vegkartarbeid i Prosess21. Prosess21 vart lansert
av Nærings- og fiskeridepartementet i 2017 og fekk som mandat å
gje strategiske råd og tilrådingar om korleis Noreg best kan få
til ei utvikling i retning av minimale utslepp for prosessindustrien
i 2050. No i februar har Prosess21 levert både ein sluttrapport
med tilrådingar og eit oppdatert vegkart for grøn konkurransekraft.
Dei seier at prosessindustrien sin visjon om nullutslepp i 2050
er oppnåeleg og bør vidareførast. Olje- og gassnæringa har oppdatert
sitt vegkart og lagt fram korleis dei skal redusere sine utslepp, både
mot 2030 og mot 2050.
Grøn skipsfart
er nemnd av representanten Nævra som eit arbeid som er følgt godt
opp av regjeringa, og vi skal fortsetje den satsinga. Retning og
tiltak er staka ut i klimaplanen. Vi styrkjer grøn konkurransekraft
i maritim sektor gjennom å etablere ein tidleg heimemarknad for
nullutsleppsløysingar. Det gjer vi bl.a. ved å setje låg- og nullutsleppskrav
til ulike flåtesegment, og vi strammar til dei grepa i klimaplanen.
Vi styrkjer også grøn konkurransekraft gjennom å ha gode verkemiddel
tilgjengelege for maritim næring. Vi brukar offentlege midlar i
Forskingsrådet, Innovasjon Norge og Enova til både å gje tilskot
og lån, slik at dei utløyser private investeringar for framtidsretta
og konkurransedyktige låg- og nullutsleppsløysingar. Vi er merksame
på at sjølv om vi får til mykje innanfor grøn skipsfart, er arbeidet
med auka grøn konkurransekraft i maritim sektor eit arbeid som vil
gå over fleire år. Vi er i startområdet. Vi er ikkje i målområdet
enno, men vi skal dit.
Næringa sine
grøne vegkart og dialog med vegkartaktørar er viktige for regjeringa
i arbeidet med utviklinga av ny politikk. Vi set pris på innspel
og dialog og på å verte invitert til seminar og satsingar.
Norsk klimapolitikk
er tett bunden saman med europeisk klimapolitikk, både gjennom EØS-avtalen
og gjennom samarbeidet med EU om felles oppfylling av klimamålet
for 2030. Bedriftene våre konkurrerer i den same marknaden som konkurrentane
i Europa.
Grøn konkurransekraft-arbeidet
har fått ein viktig alliert i EU og i EUs grøne giv, den grøne vekststrategien som
no vert følgd opp. EUs ambisiøse klimamål og oppfølginga av EUs
grøne giv kjem til å påverke omstillinga i Noreg og vere viktig
for våre framtidige moglegheiter. Derfor planlegg regjeringa bl.a.
ein konferanse med deltaking frå næringslivet no til sommaren. Føremålet
er å formidle norske moglegheiter i Europas grøne giv. Dei er store.
Noreg er ein partner med EU og EU-landa i gjennomføring av den grøne
given, av dei forsterka klimamåla og av dei moglegheitene som alt
det gjev.
Eg har også invitert
første visepresident i EU-kommisjonen, Franz Timmermans, til den
konferansen. Han er ansvarleg for EUs grøne giv, og eg vil involvere
og invitere næringslivet i førebuingane og – så klart – i deltakinga
på sjølve konferansen.
Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret
og kommentarene. Jeg synes kanskje det var litt lite konkret svar
med tanke på den direkte oppfølgingen av grønn konkurransekraft
og veikartene. Det var spredte synspunkter, mye snakk om klima,
Europa osv., men den direkte oppfølgingen savnet jeg.
For å få til
et skifte og bli kvitt en uheldig miljøpraksis må den uheldige miljøpraksisen
straffes på et vis, og den gode praksisen, teknologien eller adferden
må belønnes. Det er dette vi gjerne kaller pisk og gulrot. Veldig ofte
må begge deler brukes – det gir ofte best resultat.
Nå ønsker regjeringa
stort sett et nært samarbeid med næringslivet, og næringene som
har utarbeidet disse veikartene, er skuffet over ikke å ha blitt
invitert inn til å fortsette det tidligere samarbeidet om grønn
konkurransekraft. Dette gjelder bl.a. utarbeidelse av strategier for
reiselivet, som jeg nevnte tidligere, og sirkulærøkonomi. Så spørsmålet
mitt til statsråden i denne debatten er om han ikke ønsker å invitere
aktivt til å fortsette det tidligere samarbeidet under grønn konkurransekraft,
eller er det sånn at han stanger hodet mot andre krefter i regjeringa?
Hva er det som hindrer ham i å følge opp veikartene og det tidligere
samarbeidet om grønn konkurransekraft? – Det hadde vært veldig fint
å få høre statsrådens synspunkter på det.
Regjeringa har
fulgt opp litt på ett av feltene, og det gjelder handlingsplan for
grønn skipsfart. Det er jeg glad for. Der står det bl.a.:
«Norge er verdensledende på grønn
omstilling i alle deler av skipsfarten, men omstillingstakten må økes
betydelig for å innfri disse ambisjonene.
Selv om omstillingen vil bli krevende,
åpner den også nye muligheter i maritim næring. Kontraktene for
de nye og miljøvennlige løsningene vinnes i stor grad av norske
aktører. Det bygges kompetanse langs hele verdikjeden for grønn
skipsfart.»
– Dette er nydelig
språk, det er sant, og det er viktig at det stimuleres videre.
Så ramses det
opp noen viktige virkemidler. Ett av dem er avgjørende viktig, og
det er å stille krav om nullutslippstransport i leveranser til det
offentlige, der det ligger til rette for det. Det står i et av punktene.
I min kontakt
med fagfolk i fagmiljøene, bl.a. i Rederiforbundet og organisasjonene,
ser de ikke en oppfølging av akkurat dette ut over kravene Stortinget
har satt til nullutslipp på nye ferjer. Hvorfor ikke? Hvorfor er
det ikke fulgt opp for større skip? Det er mitt store spørsmål, og
det er avgjørende viktig for et skifte til grønn maritim industri.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg vil jo meine at
vi følgjer opp dei ulike vegkarta, i alle fall dei forslaga vi synest
er gode. Eg må ta eit atterhald om det. Det er jo ikkje slik at
alle forslag til vegkart i alle næringar nødvendigvis vil gje det
beste resultatet for samfunnet eller klimaet. Men veldig mykje er
gode forslag.
Grøn skipsfart
er nemnd. Viss vi ser på rapporten frå Prosess21, kva styringsgruppa
der har føreslått, er det ein del viktige ting. Dei føreslår f.eks.
at vi må verne om EØS-avtalen. Det kan jo representanten frå SV
merke seg er viktig å følgje opp. Det gjer i alle fall regjeringa.
Dei føreslår at Noreg må vere attraktivt når det gjeld å etablere nye,
grøne verdikjeder. Det følgjer vi opp gjennom Grøn plattform, f.eks.,
som gjev viktig støtte gjennom heile fasen frå innovasjon og forsking
til kommersialisering og utprøving. Det er eit viktig prosjekt.
Dei fremjar forslag
om gode ordningar for å kommersialisere og etablere CCS i Noreg.
Det trur eg Stortinget er godt kjent med at regjeringa har følgt
opp gjennom den største klimainvesteringa i norsk industri nokosinne,
nemleg Langskip, m.m.
Så vi følgjer
opp på løpande band gjennom ulike prosessar.
Det vert peika
på at det er viktig med nullutsleppskrav i offentlege innkjøp når
det gjeld skipsfart. Det er eg einig i. I klimaplanen viser vi nettopp
korleis dette no skal skje løpande dei neste åra, med krav til ferjer
frå 2023 og til hurtigbåtar frå 2025, med krav om fossilfrie anleggsplassar,
det er viktig når det gjeld frakt av massar, f.eks., og med konsesjonskrav
både når det gjeld offshore supply og havbruksnæringa.
Det er jo ikkje
slik at ein kan stille krav om nullutslepp i alle segment med ein
gong, for det er også ei teknologiutvikling som må skje. Det er
ei differensiert tilnærming her, men det er ei riktig tilnærming.
Det bidrar også til å utløyse nettopp den innovasjonen vi no ser, der
Noreg, så vidt eg kan bedømme i alle fall, er fremst i verda på
nullutslepps- og lågutsleppsteknologi i det maritime. Det skal vi
fortsetje å vere.
Til sist ein
kommentar til samanlikninga av ulike krisepakkar mellom land. Det
er i veldig stor grad å samanlikne eple og pærer. For å ta eit eksempel:
Når ein skal samanlikne kva Noreg bruker på sine akutte krisepakkar,
med det EU gjer, er det eit par viktige ting ein bør ha med seg.
For det første er det ikkje slik at EU bruker pengar som Noreg verken
er med på å betale inn eller har tilgang til. Det er tett integrert
i dette, både gjennom innovasjonsfond og gjennom Horisont Europa,
så det er ikkje slik at dei gjer noko og vi gjer det ikkje. Vi gjer
det same. For det andre er ikkje dette akutte krisepakkar slik Noreg
definerer det. Når dei har akutte krisepakkar, er dei kortsiktige
for å skape sysselsetjing, medan EU-programma går over sju år. Det
er snakk om langsiktig arbeid, og eg kan love at det kjem til å
verte gjort betydelege klimainvesteringar i Noreg dei neste sju
åra. Langskip er eit eksempel på det. Det er ikkje ein del av ein
krisepakke, men likevel den største klimainvesteringa i norsk industri
nokosinne.
Tom Kalsås (A) []: Jeg vil starte med å gi SV og
Arne Nævra honnør for å fokusere på et viktig tema hvor det haster
å komme videre med nye og konkrete tiltak. Jeg vil benytte anledningen
til å si noe om grønn skipsfart, et område hvor det allerede er
gjort mye viktig arbeid, men hvor det fortsatt gjenstår mye for
å komme i mål. For klimagassutslippene fra innenriks sjøfart skal
halveres innen 2030, og hele den internasjonale flåten skal ifølge
International Maritime Organization redusere utslippene med 50 pst.
innen 2050.
Det norske shippingmiljøet
er konstruktive pådrivere i IMO, men er enda mer ambisiøse på hjemmebane.
Norges Rederiforbund har satt seg som mål at all norskeid tonnasje
skal gå på utslippsfrie løsninger innen 2050, og at norske rederier
allerede fra 2030 kun skal bestille skip basert på nullutslippsteknologi.
Dette viser at det er både interesse og vilje i bransjen til å ta
i et tak for å skape reell grønn vekst.
Men grønn omstilling
vil kreve store investeringer både på skip og i havnene, og det
er her vi som representanter for statlig myndighet bør innta en
aktiv og framoverlent rolle. Gode rammebetingelser og et målrettet virkemiddelapparat
er eksempler som vil ha utløsende effekt og legge til rette for
langsiktige grønne investeringer for norsk skipsfart.
Arbeiderpartiet
mener at staten, som en stor innkjøper av transporttjenester, i
større grad skal stille krav om lav- og nullutslippsløsninger. Gjennom
innkjøpsmakten kan staten på denne måten fungere som en teknologidriver
i markedet.
Norge har en
betydelig flåte i både nærskipsfart, supply til offshore, fiskeflåte
osv. Her er det et stort potensial for rask omstilling til fornybar-
og lavutslippsteknologi. Dette vil også kunne gi nye muligheter
for norske verft og maritim bransje og skape arbeidsplasser i Norge for
framtiden. Så mener vi i Arbeiderpartiet at det også er nødvendig
å styrke Kystverket med tilskudd til nyanlegg, vedlikehold, økt
utbedring av fiskerihavner og tilskudd til overføring av gods fra
vei til sjø.
Avslutningsvis
vil jeg ta opp en bekymring. I et møte som transport- og kommunikasjonskomiteen
hadde med TØI og SINTEF tidligere i dag, var SINTEF tydelig på havnenes
avgjørende rolle for å lykkes med omstillingen til grønn skipsfart.
Det handler i stor grad om infrastruktur, f.eks. tilknyttet hydrogen,
hvor jeg oppfatter at vi ligger bakpå når det gjelder å få på plass
en overordnet plan. Men det handler også om nettilgang, noe vi har
eksempel på i Rogaland, hvor bl.a. Randaberg Industries på Nord-Jæren
ønsker å tilby de ca. 100 skipene de har innom hvert år, fornybar
landstrøm, noe som dessverre ikke er mulig siden strømnettet ikke
har ledig kapasitet og ikke vil få det på mange år.
Liv Kari Eskeland (H) []: Ein skal ikkje ha vore
i mange debattar og lese mange innlegg om det grøne skiftet, eller
vore litt meir enn middels politisk interessert, før ein oppfattar
at dette grøne skiftet no har teke landet med storm.
Det er heilt
rett som interpellanten drar opp innleiingsvis – innan grøn skipsfart
har denne regjeringa gjort svært mykje for å få fortgang i prosessar
som er sette i gang. Det gjer at me faktisk ligg blant dei første
i verda på området, trass i representanten frå Arbeidarpartiet si bekymring
i så måte. Dette har me kunna gjera med god forvissing om at me
har eit næringsliv i ryggen som både kan og vil, og som har den
nødvendige kompetansen og kunnskapen, men òg endringskulturen for
å få til den snuoperasjonen me no står oppe i.
Det me har sett
dei siste åra, er at vår satsing på m.a. grøn skipsfart har gjeve
ringverknader som me knapt kunne drøyma om. Heile næringslivet girar
om, den grøne spiralen virvlar stadig fortare. Og det som er flott
å registrera, er at teknologiar som knyter seg opp kring grøn skipsfart,
skyt fart og vinn fram også på parallelle område. Dette kan dreia
seg om kraftproduksjon og distribusjon, alternative grøne energiberarar,
framdriftssystem som kan ha bruksområde på andre felt enn for skipsfarten
– berre for å nemna noko.
Konkret gjeld
dette satsinga på batterifabrikkar, hydrogenproduksjon, ammoniakk
både i produksjon og i forbruksmotorar som til og med kan nyttast
til fornybar energidistribusjon i mange øysamfunn i Arktis – utruleg spennande.
Store beløp har vore sett av til å støtta til no verdas største
flytande havvindpark på Tampen, Langskip er sjøsett – og slik kunne
me ha halde fram.
Det er denne
regjeringa som legg til rette for at alt dette kan skje, som legg
til rette for at me no evnar å få til denne brytinga, som har vore
faneberar og leia an. Seinast for to veker sidan vart tildelingane
til grøn plattform lagde fram – 1 mrd. kr er stilt til disposisjon
for innovative prosjekt. 89 av desse skal reduserast til 10, som skal
få til dels store tildelingar for å utvikla seg vidare.
Me byggjer opp
kring klynger, katapultar og nodar, som er arnestader for utvikling
av grøne teknologiar. Me er ettertrakta som lokasjon for grøn industriutvikling, for
batterifabrikkar, datasenter og berekraftig havbruk, der me òg ligg
langt framme. Samtidig ser me at kraftproduksjon og distribusjon
etter kvart kan verta ein hemsko, som det her òg vart peika på,
for den vidare utviklinga. Der ser me òg fram til SV sine gode svar
på korleis me skal løysa dei utfordringane, saman med resten av
det politiske miljøet.
I klimameldinga
som me drøftar i desse dagar, ligg ytterlegare både gulrot og pisk
for å nå klimamåla våre. Me har forslag om å skru opp CO2-prisen for å få ei dreiing
frå fossilt til fornybart forbruk. Me pålegg det offentlege å gå
føre for å syta for at me skal få dette til, med heilt konkrete
mål for innkjøp av transportmidlar med nullutslepp, slik som statsråden
heilt rett konkretiserte. Me legg til rette for støtteordningar
og er snart i ferd med å leggja fram ein NTP der miljøomsyn har
stor vekting. Me rullar ut strategiar og handlingsplanar, sirkulærøkonomi,
hydrogenstrategi og snart eit vegkart for å få ytterlegare konkretisert
og angjeve korleis ein i praksis skal få gjennomført dette. Me jobbar
på lag med næringslivet og med partane, og eg opplever stor entusiasme
i dette arbeidet, trass i det representanten frå SV måtte ha fått melding
om.
Eg er svært stolt
over at me så til dei grader har entra på, og at me har eit næringsliv
som ser seg tent med å liggja i front. Det er fantastisk å få vera
den generasjonen som får ta del i denne reisa, og eg er glad for
denne interpellasjonen, som ytterlegare har gjort at me kan løfta opp
alt det gode arbeidet me gjer på området.
Ketil Kjenseth (V) []: Når vi likevel er her og har
grønn kveldsvakt, må vi jo bidra til litt debatt, noe også representanten
Arne Nævra har gjort.
Det er en viktig
interpellasjon om det grønne skiftet, og særlig grønn skipsfart.
Nå står vi midt i arbeidet med klimaplanen som regjeringa har lagt
fram for oss i Stortinget. Det jeg har på hjertet, er: SV er jo
et parti som vil klimaet og miljøet godt, men jeg undres litt over
de løsningene en velger. Det gjenspeiler seg litt i retorikken og ordvalget
en benytter. En låner jo litt av EUs ambisjoner når det gjelder
ordvalg, men mest retorikken, i en Green New Deal for Norge, men
en deler ikke EUs fellesskap. Det undrer meg litt at vi ikke skal
ta et ansvar for kontinentet vårt. Særlig når en snakker om grønn
skipsfart, er jo det internasjonal virksomhet i stor grad. At en
da ikke nevner at Norge går i bresjen for havvindsatsing, som jo faktisk
er en stor del av satsingen på grønn skipsfart også, undrer meg.
Rederiforbundet er veldig opptatt av det. Det er en av de nye store
mulighetene for både marin og maritim sektor.
Når SVs store
virkemiddel er å etablere en ny bank i Norge, står det litt i kontrast
til at vi faktisk står i et stort, grønt skifte akkurat nå, der
det pøses inn investeringer fra internasjonale aktører, fra pensjonsfond
og andre, kapital til Norge i hydrogenprosjekter, i ammoniakkprosjekter,
i karbonfangst og -lagring, som har vært nevnt her. Vi greier ikke
helt å legge til rette for at kommunal sektor skal bli med på å
få de investeringene. Det er mye biomasse som vi ikke evner å ta
ut til kapitalaktører som kunne blitt med på dette skiftet.
Maritim sektor
er jo også en kapitalnæring de luxe og ved siden av olje og gass
den største kapitalforvalteren. Det bidraget skal vi også ta med
i dette grønne skiftet. De har en enorm mulighet til å være en driver
i det som nå skjer internasjonalt, sammen med verftsindustrien vår
og en offensiv leverandørindustri, som ønsker seg veldig strenge
krav i Norge fordi det gjør dem konkurransedyktige utenlands.
Det er noe jeg
savner i den dynamikken som ikke helt fanges opp i den ambisjonen
og de planene SV har i sin Green New Deal, så jeg håper at representanten Nævra
kan komme litt inn på hva det er, utover å ha enormt strenge krav
og ambisjoner for Norge, som skal gi et bidrag til Europa og til
verden for å lede an i dette grønne skiftet som vi allerede er i
gang med.
Ingjerd Schou hadde her
overtatt presidentplassen.
Arne Nævra (SV) []: Først til representanten Kjenseth:
Jeg refererer ofte til EU. Det kan representanten slappe helt av
på, for jeg synes EU i mange tilfeller er foroverlent. De ligger
foran oss på flere områder. De ligger foran oss bl.a. med hensyn
til innretningen på krisepakkene. Det har jeg tatt opp i innlegget
mitt før i dag, så jeg har ikke noe allergi mot EU på den sida.
Jeg synes tvert imot at vi kan lære mye av EU innen grønn sektor.
Det er ikke tvil om det. Med Tyskland i førersetet har de gjort
mye, og de kommer til å gjøre mer. Derfor synes jeg det kanskje
var en litt søkt unnskyldning fra statsråden da han henviste til
at vi liksom er med på investeringene i EU osv., at man ikke kunne
sammenligne epler og pærer og alt dette. Men det er klart at jeg henviste
jo også til Tyskland og til Frankrike, og hva de bruker som enkeltland
direkte på grønn omstilling i forbindelse med krisepakkene.
Ellers ble det
nevnt ganske mange enkeltpunkter, også i Kjenseths innlegg. Vi er
jo enige om mye av dette. Venstre og SV står ikke så langt fra hverandre
på mange av disse konkrete tiltakene. Langskip ble nevnt. Ja, det
er Langskip, men det er litt kort. Det får så være, men det er kommet
godt i gang. Mye av dette er vi enige om.
Det ble nevnt
at vi bare ønsker en slags ny statlig investeringsbank. Nei, det
er mye mer enn det i vår ganske omfattende grønne plan, og det tror
jeg representanten Kjenseth kjenner til. Det er investeringsfondet,
men også bruk av de statlige virkemidlene som er der, innretningene
som er der. For eksempel må Nysnø gis noen helt andre muskler enn
før, det samme også med Enova. Dette har vi gjort i hvert års budsjett,
og nå har vi virkelig trådt til og sagt at vi må øke ambisjonene
kolossalt, også i porteføljen til Nysnø f.eks.
Så vil jeg komme
tilbake til utgangspunktet mitt. Jeg tok velvillig opp regjeringas
egne ambisjoner, deres eget store prosjekt med grønn konkurransekraft.
Det var der jeg begynte, og det er der jeg har lyst til å avslutte.
Jeg synes fortsatt at man ikke helt har tatt opp hansken rundt disse
veikartene. Det er kanskje særlig to veikart jeg savner. Et av dem
står hjertet mitt veldig nært. Det er å få en grønn dreining på
norsk reiseliv. Jeg synes at statsråden kan svare på om han sammen
med næringsministeren kunne forplikte seg til å følge opp forslagene
fra reiselivskartet. Der synes jeg det skorter. Det er en slags
forsømt mulighet som var i de krisepakkene vi har vedtatt. Man kunne
brukt anledningen der til å få tiltak for et grønnere reiseliv.
Det samme gjelder
for så vidt også sirkulær økonomi. Etter de observasjonene jeg har
hatt på ganske nært hold av noen av prosessene, har det vært en
litt sånn ovenfra-og-ned-prosess, og jeg tror det er veldig viktig
at statsråden tar initiativ til at det gamle samarbeidet tverrsektorielt
kommer i gang igjen.
Men ellers: Takk
for debatten. Jeg takker statsråden for engasjementet.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: La meg gjere det eg
for så vidt ikkje gjorde i det første innlegget, og det er å takke
interpellanten for interpellasjonen. Dette er jo en bra diskusjon
å ta. Det er noko regjeringa er veldig oppteken av, og det er godt
at også Stortinget er det, nemleg av korleis vi kan styrkje den
grøne konkurransekrafta i Noreg, for det er svært viktig.
La meg avslutningsvis
ta eit par kommentarar til ting som har vore mykje oppe. Det er
fleire her, både representantane Eskeland, Kalsås og andre, som
har vore innom grøn skipsfart. Det skjer utruleg mykje spennande
no. Det vert lansert nye prosjekt nærast kvar veke – hydrogenlasteskip,
hybridfiskefartøy og hurtigbåtprosjekt, m.m. Dette er godt nytt,
og meir kjem til å kome.
Så er det rett,
det som representanten Kalsås peikar på, at vi må sørgje for at
infrastrukturen er på plass også i hamnene våre. Enova har gjeve
støtte til ei rekkje landstrømprosjekt rundt omkring. Det har vore
viktig. Hydrogen må vi få opp, men det er rett som det vert sagt,
at dette også heng saman med nettkapasitet og for så vidt kraftproduksjon,
så her må ein sjå ting i samanheng. Kort oppsummert meiner jo eg
at det som vi no held på med i grøn skipsfart, er ei suksesshistorie,
men ho er berre så vidt begynt. Det er masse meir som må gjerast
i Noreg, i Europa, der det no vert diskutert om ein skal ta skipsfarten
inn i kvotemarknaden. Det er eit veldig spennande forslag som vil
gje store moglegheiter for Noreg, og som betyr at ein vil stille
større krav også til europeisk skipsfart for å få ned utsleppa.
Det er i så fall godt nytt. Så er det IMO, ikkje minst, der Noreg
spelar ei leiarrolle internasjonalt for å få høgare standardar.
Der vil eg seie, som nokon var inne på her, at også Rederiforbundet
spelar ei viktig rolle og har sett eigne mål som er ambisiøse. Det
er bra.
Så peikar representanten
Nævra på eit par ting i sluttappellen sin om ting som må på plass.
Når det gjeld sirkulærøkonomi, er eg heilt einig i at det vert eit
veldig viktig tema no framover – det er det for så vidt allereie. Vi
er i innspurten med ein strategi for sirkulærøkonomi som regjeringa
har jobba med over lang tid, og har fått veldig mange gode innspel
i den prosessen frå næringslivet, nettopp om korleis sirkulærøkonomiske
løysingar kan styrkje den grøne konkurransekrafta til Noreg. Den er
på veg.
Det er for så
vidt bra at SV ønskjer å gje meir pengar til Nysnø. Nysnø var jo
noko som var særleg viktig for mitt parti, då vi fekk etablert det.
Det er eg glad for at vi har fått gjort, og at ein har fått fylt
på med kapital der. Men det er klart: Kapital som vert plassert
i Nysnø, er også ekte pengar som ein må prioritere. Eg legg merke
til at dei 20 mrd. kr som SV no vil gje til Nysnø, ikkje var ein del
av SVs alternative statsbudsjett. Men det legg eg til grunn at det
er neste gong, slik at ein ikkje gjer opp rekning utan vert, for
det må vi også passe på i dette arbeidet med grøn konkurransekraft.
Ja, vi skal bruke pengar på det, men her må det også prioriterast.
Det er mange andre omsyn ein skal ta i ein budsjettprosess, og då
må ein vise kor ein finn dei pengane. Det gjer regjeringa med den
største klimasatsinga nokosinne i budsjettet for i år, og meir kjem
til å kome.
Presidenten: Da
er debatten i sak nr. 13 ferdig.