Stortinget - Møte torsdag den 11. mars 2021

Dato: 11.03.2021
President: Magne Rommetveit

Innhald

Sak nr. 10 [16:57:14]

Interpellasjon fra representanten Gisle Meininger Saudland til arbeids- og sosialministeren: «Norges oljerikdom har ikke kommet gratis. Noen pionerarbeidere har kjempet en lang kamp for rettferdighet etter å ha blitt skadet på jobb, og arbeids- og sosialkomiteen har fått en kartleggingsrapport med navnet «Pioneroljearbeiderne med ødelagt helse og møtet med systemet, erstatninger, senskader og løsemiddelskader». I tillegg foreligger det en rapport fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening fra 2014 med navnet «Rapport om pioneroljearbeiderne i Nordsjøen». Begge rapportene beskriver de skadene mange har fått som følge av eksponering fra kjemikalier, oljedamp, kvikksølv og annet. De gir et usminket møte med skjebnen til noen av pionerarbeiderne. De skadde føler at de møter et system som ikke fungerer, at de ikke blir trodd, og at staten fraskriver seg ansvar. Vil statsråden sette ned en kommisjon for å kartlegge omfanget og vurdere eventuell kompensasjon til skadde pioneroljearbeidere?»

Talarar

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Høsten 1969 ble det første store norske oljefunnet i Nordsjøen gjort. Da fant daværende Phillips Petroleum Company det som etter hvert ville få navnet Ekofisk. Det markerte starten på det norske oljeeventyret som tusenvis av nordmenn har deltatt i, og som har gitt Norge den velstand og rikdom vi i dag nyter godt av. Oljeeventyret har vært positivt for Norge. I 2017 sysselsatte det 225 000 mennesker direkte og indirekte, og oljefondets verdi nærmer seg 11 000 mrd. kr.

Vår rikdom har imidlertid ikke kommet gratis, og også denne medaljen har en bakside. Det finnes mange mennesker i Norge i dag som har kjempet en årelang kamp for rettferdighet etter å ha blitt skadet.

Mitt eget engasjement i saken begynte med at jeg i fjor fikk tilsendt en kartleggingsrapport med navn «Pioneroljearbeiderne med ødelagt helse og møtet med systemet, erstatninger, senskader og løsemiddelskader». Rapporten er skrevet av de to ildsjelene Runar Nilsen og John-Peder Denstad.

Jeg er kjent med at rapporten er sendt både arbeids- og sosialkomiteen og arbeids- og sosialministeren. Rapporten er et usminket og direkte møte med skjebnen til mange norske pioneroljearbeidere og hvilken helsetilstand de er i i dag. Jeg må innrømme at det er sterk lesning.

Det er også andre yrkesgrupper som har måttet kjempe for rettferdighet. Nordsjødykkerne, også kalt pionerdykkerne, som foretok arbeidsdykking i forbindelse med oljevirksomhet i Nordsjøen i årene 1965–1989, kjempet en årelang kamp for rettferdighet. De fleste var positive til nordsjødykkernes sak, som var et krav om annerkjennelse, erstatning og oppreisning som følge av ødelagt helse. Det ble også vektlagt at nordsjødykkerne hadde gjort en viktig nasjonal innsats, og at rikdommen som fulgte oljeeventyret, ikke hadde vært mulig uten denne yrkesgruppen.

Mange vil påstå at Norges motstand mot å anerkjenne sitt moralske ansvar for skadene nordsjødykkerne fikk, ikke var blant Norges stolteste øyeblikk. Historien vil vise om vi i denne saken om skadde oljearbeidere, pionerarbeiderne på 1970- og 1980-tallet, vil være på riktig side av historien.

I tillegg til Nilsen og Denstads kartlegging finnes det en eldre, men svært omfattende rapport fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening fra 2014 som grundig beskriver arbeidet som ble utført offshore, mangel på verneutstyr, skader man har fått i etterkant, og hvordan dette har blitt forsøkt tatt opp politisk i denne sal tidligere, dessverre uten hell.

A.L.F.s rapport beskriver hvordan man var iført vanlig bomullsdress og bomullshansker, og at oljegjennomtrukket arbeidstøy ble hengt opp i seksmannslugarer. Arbeiderne ble gjerne utsatt for tre typer eksponeringer:

  • kjemikalieopptak gjennom hudeksponering

  • innånding med benzenforbindelser

  • eksponering for kvikksølv

Mange av de som begynte å jobbe i oljen på 1970-tallet, var unge sjøfolk eller de jobbet i fastlandsindustrien. Jeg skal sitere fra en historie i rapporten fra en ung mann som nylig hadde begynt i oljen på 1970-tallet:

«På Temporary bodde vi 4 mann på hver lugar. Vi hadde ikke oppbevaringsskap så alt av arbeidstøy som kjeledresser, vernesko og gjennomvåte sokker, alt tilsølt av olje hang til tørk over en varmeovn på veggen. Det stinket der inne.»

Om arbeidet fortelles det videre:

«Det var mye skifte av pakninger på rørsystemet. Ved splitting av rør var det alltid gass som man hadde rundt seg og pustet inn. Her ble det alltid målt for konsentrasjon, men kun med tanke på eksplosjonsfaren. I noen tilfeller var det så mye gass at man fikk beskjed om at vi var langt over eksplosjonsfaren.»

Historiene er mange flere, og jeg skulle gjerne ha fortalt dem alle sammen, for både de gjenlevende pionerarbeiderne og de som har gått bort, fortjener at deres historier blir hørt.

Symptomene og helseplagene kom ofte krypende noen år senere, og etter hvert

som skadene ble sterkere, det gikk ut over arbeidet og de sa ifra til firmaet, så ble de satt i land. Mange trodde at de ville være sykmeldt bare i noen uker, og at de snart skulle ut igjen. De færreste visste at den helikopterturen tilbake til land skulle bli deres siste helikoptertur til land.

Etter at de kom i land, opplevde de såkalt «loss of licence», som betyr at deres offshoresertifikat ikke lenger godkjennes. De fikk ikke sin gamle arbeidsgiver i tale og ble henvist til sykehus og helsetjeneste. De begynnende symptomene var som regel tretthet, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer, hukommelsestap, utslett, væskende sår, hodepine, sen motorikk og annet. Det var symptomene de oppdaget først.

Noen får godkjent yrkesskade. Noen av dem får litt erstatning, men noen må signere kontrakt om at de aldri må snakke om beløpet til noen, såkalte taushetskontrakter. Vi skjønner jo hvorfor. Det er for at oljeselskapet skal slippe å betale ut til alle. De kjøper seg til taushet. De skadde blir overlatt til seg selv. De føler at de møter et system som ikke fungerer, og at de ikke blir trodd. Noen blir til og med henvist til psykiatrien, som om det liksom skulle vært noe psykisk galt med dem som forteller sine historier.

De siste månedene har jeg besøkt flere av de skadde pioneroljearbeiderne, brukt helger, kvelder og en del lange arbeidsdager på å forberede denne debatten i dag. Som stortingsrepresentant møter jeg enkeltskjebner og historier som gjør inntrykk, og etter hvert som jeg har blitt godt kjent med noen av ildsjelene bak dette arbeidet, som Jan Terje Biktjørn, som har jobbet utrettelig med denne saken i årevis, og de andre skadde, er jeg ikke i tvil i mitt hode om at deres historier er riktige. Men jeg visste at det ikke er noen andre som kommer til å bringe disse historiene til torgs. Som stortingsrepresentant er det min plikt å tale den lille manns sak.

Noen har prøvd seg i rettsvesenet. En har til og med kjørt saken til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Men utfallet er ofte gitt når syke mennesker møter milliardkonsern med skarpskodde advokater som har alt å tape på å gjøre det som er rett. Men vår oppgave i denne sal er ikke å vurdere jusen i hver enkelt sak, men å vurdere moralen. Og jeg tror de fleste er enige om at vi skal ha et vern for de som blir skadet, og at vi skal ta vare på våre egne.

Jeg mener at vi ikke kan overlate de gjenlevende pioneroljearbeiderne til seg selv. Jeg ønsker at det nedsettes en kommisjon som kan gjennomgå alle sider av saken, komme til bunns i saken en gang for alle – en kommisjon som har legitimitet, også blant de gjenlevende, blant pioneroljearbeiderne, hvor de skadde selv er representert, som ikke er redd for å stille ubehagelige spørsmål og komme til bunns i saken. Jeg håper statsråden tar ballen og viser at det er mulig å sette punktum for denne saken en gang for alle.

Tone Wilhelmsen Trøen overtok her presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først vil jeg si tusen takk til interpellanten for en viktig interpellasjon. Interpellasjonen starter med noe som er verdt å gjenta, nemlig at norsk oljerikdom ikke har kommet gratis. Vi har veldig mange å takke for den oljerikdommen vi har i dag, og ikke minst for den enorme teknologien og kompetansen som ligger i norsk offshore.

Jeg starter litt bredt her, så skal jeg komme inn på det helt konkrete etterpå. Arbeidsmiljøforholdene i Norge holder generelt høy internasjonal standard. De fleste norske arbeidstakere har det godt og trives på jobb, men det betyr heller ikke i dag at arbeidsmiljøet er risikofritt, eller at arbeidstakerne ikke utsettes for helseskadelige arbeidsmiljøforhold. Kjemikalier finnes på mange arbeidsplasser. Dessuten følger det også med her at reglene for mye av dette har endret seg. Det vil si at ting vi tolererte, det være seg forurensning, risiko og eksponering for farlige materialer, også har endret seg med årene.

Helserisikoen forbundet med bl.a. kjemikalier avhenger av hvilke egenskaper kjemikaliene har, og hvor lenge man eksponeres for dem. Det som er klart, er at i noen tilfeller – ja, i mange tilfeller – kan helseskadene vise seg først etter lang tid. Beregninger som er utført basert på internasjonale tall, viser f.eks. at det årlig kan oppstå 3 000 nye tilfeller av arbeidsrelatert kols i Norge, og at om lag 200 personer vil dø av dette hvert år. I tillegg kan omtrent 10–15 pst. av astmatilfellene som oppstår i voksen alder, tilskrives forhold på jobb.

Med andre ord: Forebygging av helseskader som skyldes kjemisk arbeidsmiljø, må stå høyt på dagsordenen. Det er like viktig å sørge for at arbeidstakere som opplever å bli skadet på jobb, får den oppfølgingen de har krav på, fra arbeidsgivere og fra myndighetene.

Eksponering for helseskadelige kjemiske stoffer og produkter har skjedd og skjer i ulike yrker og næringer, bl.a. i oljenæringen, som er tema for denne interpellasjonen. Men likt for alle disse er at det er arbeidsgiver som har ansvaret for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig og gir trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Etter yrkesskadeforsikringsloven har arbeidsgiverne også plikt til å tegne forsikring for sine ansatte mot yrkesskader og yrkessykdommer. Yrkesskadeforsikringsloven forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet.

Det som er myndighetenes oppgave, er å føre tilsyn med at arbeidsgiverne arbeider systematisk med det forebyggende HMS-arbeidet. Myndighetene skal også bidra til en god velferds- og helseoppfølging når noen blir syke eller skadet på grunn av jobben. Der har Nav særlige yrkesskadefordeler gjennom folketrygden. Arbeidsmiljø- og helsemyndighetene bidrar også med spesialistutredninger for å undersøke helseskader og om de har sammenheng med arbeidet, og det er et viktig grunnlag for vurderingen av om en sykdom eller skade i det enkelte tilfellet skyldes eksponering på jobben.

I likhet med medlemmene i arbeids- og sosialkomiteen har jeg fått tilsendt rapporten fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening. Det er sterk lesning. Og det er ingen grunn til å tvile på at flere tidligere oljearbeidere kan ha fått ødelagt helsen sin på grunn av forhold i arbeidsmiljøet. Vi vet at arbeidsmiljøet, særlig i tidlig norsk petroleumsvirksomhet, kunne være tøft, og med tøft mener jeg ikke da forsvarlig, men tøft – men også til tider uforsvarlig. Det er for øvrig også en påminnelse i disse dager, når vi har fått en ny riksrevisjonsrapport om Alexander Kielland-ulykken, selv om det er en annen sak. Noen oljearbeidere opplever også at de ikke får den oppfølgingen de har krav på og fortjener.

Det er en problematikk vi har vært kjent med, som myndighetene har vært kjent med, og som også har vært fulgt opp gjennom mange år. Saken om kjemikalieeksponering i oljeindustrien og oppfølging av tidligere oljearbeidere har stått på dagsordenen i mange år, også i Stortinget.

Oljearbeidere med alvorlige helseplager og sykdommer etterlyste på begynnelsen av 2000-tallet oppfølging fra arbeidsgiverne og fra myndighetene. Saken ble grundig behandlet i to stortingsmeldinger, i 2006 og 2011. Det ble igangsatt et omfattende utrednings- og utviklingsarbeid for å kartlegge omfanget av problematikken og legge til rette for bedre oppfølging av oljearbeidere som mistenkte at de var blitt syke på grunn av jobben.

Blant annet var det viktig å kunne dokumentere bedre hvilke kjemikalier oljearbeiderne hadde blitt eksponert for, og i hvilket omfang, hvilke helseplager de hadde, og hvordan disse helseplagene kunne henge sammen med arbeidet. Det var nettopp for å kunne få et bedre grunnlag for å vurdere om oljearbeidernes sykdom og plager skyldtes arbeidet, og om de derfor burde få godkjent yrkesskader og eventuelt ha krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsordningen. Det var også viktig å legge grunnlag for ny og bedre kunnskap for å forebygge helseskader av kjemikaliebruk i oljeindustrien i fremtiden.

I 2006 og 2007 ble det i samarbeid med Petroleumstilsynet, partene i næringen og Statens arbeidsmiljøinstitutt utarbeidet to grundige rapporter om kjemisk eksponering og helserisiko i petroleumsvirksomheten. Det ble bl.a. avdekket at det var mangel på kunnskap og dokumentasjon, og at det i mange tilfeller manglet et godt datagrunnlag for arbeidsmedisinske vurderinger. Og har man ikke datagrunnlag, får det konsekvenser for folk i praksis. Disse arbeidene ble grunnlaget for det oljebransjen selv hadde, nemlig kjemikalieprosjektet fra 2007 til 2011, som skulle gi et helhetlig bilde av nåværende og historisk eksponering, beskrive og tette kunnskapshull og bidra til at næringen ble bedre til å håndtere risiko knyttet til kjemikalier.

Kreftregisteret igangsatte i 1998 også en undersøkelse av kreftforekomster blant norske offshorearbeidere, og en videreføring av denne studien er nå under etablering, med støtte fra Norges forskningsråd. I 2008 ble det arbeidsmedisinske tjenestetilbudet ved landets arbeidsmedisinske avdelinger styrket, særlig på bakgrunn av det økte fokuset på risikoen for kjemiske helseskader. Det er også utarbeidet flere egne rapporter om resultater av utredningene av tidligere offshorearbeidere, og disse skiller seg ikke vesentlig fra utredninger av pasienter fra andre yrker eller bransjer.

Cirka to tredjedeler av enkeltutredningene ved de arbeidsmedisinske avdelingene i perioden 2010–2019 blir vurdert som sannsynlig eller mulig arbeidsrelaterte. Data fra Nav fra 2014 og per i dag viser også at yrkessykdomskontoret mottar mange krav om godkjenning av yrkessykdom fra arbeidstakere offshore, men nå handler de fleste av disse om støyskadet hørsel. Når det gjelder kjemikalieeksponering og yrkesskadesykdom i dag, er det relativt få krav som kommer inn, og det dreier seg om svært ulike sykdomsbilder.

Det er ikke tvil om at flere tidligere oljearbeidere har opplevd belastninger i arbeidet som kan ha gått ut over helsen. Mange har også fått folketrygdens yrkesskadeerstatning. Samtidig viser gjennomgangen også at problematikken er blitt tatt alvorlig gjennom flere år. Det har vært viktige og grundige gjennomganger, og det er fulgt opp gjennom mange år av næringen, myndighetene og det etablerte helse- og velferdssystemet.

Det er en oppfølging vi må fortsette med, og det er mitt første, viktige budskap i dag. Det at vi fortsetter, og at det nå er et nytt prosjekt for å kartlegge kreftforekomster, som også inkluderer arbeidstakere fra etter 1998, er viktig også for fremtidige saker.

Så har jeg til slutt lyst til å knytte to ord til yrkesskadeforsikringsordningen. Hvis man leser rapporten, vil man på side 9, under «Veien videre – Hva nå?», se at det primært er yrkesskadeforsikringsordningen og praktiseringen av denne man peker på som et problem. Selv om jeg forstår at det kan være frustrasjon over rettsvesenets håndtering av dette, er rettsvesenet og uavhengige domstolers jobb å gjøre det de skal, nemlig å tolke og basere seg på sin tolkning av lovene. Samtidig er det sånn at det generelt kan oppstå situasjoner hvor rettsvesenet tolker på en annen måte enn det som kanskje var den opprinnelige intensjonen bak et regelverk.

I hvert fall er det sånn at det reises en rekke spørsmål rundt yrkesskadeforsikringsordningen. Den ligger som sagt under Justis- og beredskapsdepartementet og er ikke mitt konstitusjonelle ansvar, men jeg har i dag snakket med justisminister Monica Mæland og blitt enig med henne om at vi også har lyst til å følge opp dette sporet, bl.a. ved å få inn og systematisere de innspillene som er kommet, for å se på om det er nødvendig å gjøre noe med yrkesskadeforsikringsloven, bl.a. i lys av hvordan den er blitt tolket i norsk rettsvesen. Da er det et viktig prinsipp – og dette er et generelt prinsipp – at dere som lovgivere og vi som regjering selvfølgelig ikke legger oss opp i hvordan rettsapparatet tolker saker. Hvis man mener at det er feil der, må man endre lovverk og regelverk. Jeg kan ikke garantere eller love at det vil føre til en endring, men jeg har som sagt snakket med justisministeren om at dette er noe vi må se nærmere på.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg vil takke statsråden for innlegget og for å være med i denne debatten på Stortinget. Dette er en sak som har vært diskutert mange ganger før. De siste årene har den ikke vært veldig høyt på dagsordenen, men for ti, tolv, fjorten år siden, og også lenger tilbake enn det, har det vært en betydelig omtalt sak.

Jeg skal referere noen av de artiklene som har vært tidligere. Dagbladet kjørte en artikkelserie om «oljemarerittet» og «giftoljeskandalen». I 2003 lovte administrasjonsminister Victor Norman å komme til bunns i saken, og sa: «Vi gir oss ikke før vi har svaret.» Både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet lovte det samme.

I 2005 avslørte Dagbladet at ConocoPhillips ikke fulgte opp en sjokkmåling av benzen på Ekofisk, og at oljebransjen trenerte Kreftregisterets prosjekt om kreftfaren. I 2007 var det en artikkel i Dagbladet med overskriften: «De skadde er i realiteten rettsløse.» Samme år ble det avslørt at man fant kreftfarlig stoff i blod og urin hos oljearbeidere.

En annen overskrift var: «Lagde jukserapport for ConocoPhillips. Konsulentfirma innrømmer giftmålinger som «ikke er mulig å forsvare».» I 2006 skrev Dagbladet: «Stortinget vil vite hvorfor oljearbeiderne ble syke.» Andre overskrifter var: «Full blodkreftalarm i Nordsjøen» og «Holder tilbake giftinformasjon». I 2009 skrev Dagbladet: «Her flyter kvikksølvet fritt på oljeplattformen.»

Jeg kunne ramset opp mange flere, og de er gjengitt i A.L.F.s rapport fra 2014.

Etter å ha besøkt mange av oljearbeiderne, har jeg kommet til den erkjennelse at man må gjøre noe for dem som har blitt skadet, og man må se på veien videre og gjøre noe med lovverket.

Jeg er glad for at statsråden sier at det er sterk lesning, at han tror på historiene, og at det er en sammenheng mellom arbeidet man har hatt og helsetilstanden etterpå – at de har blitt utsatt og eksponert for giftfarlige stoffer. Men det jeg ønsker et litt bedre svar på, er hva statsråden konkret vil gjøre for oljepionerarbeiderne, som jobbet der på 1970-, 1980- og 1990-tallet, og har blitt skadet, som nå sitter igjen med en enkel uføretrygd, og som opplever at de ikke blir trodd eller hørt.

Jeg registrerer også at man henviser til rettsapparatet. Det er helt riktig at sånne ting avgjøres der, men jeg vet at vi politisk kan sette denne saken på dagsordenen. Vi kan sette ned et utvalg eller en kommisjon som ser på disse sakene. Jeg håper statsråden tar ballen og vil ta en konkret vurdering av disse sakene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg synes at et godt sted å starte nettopp er med den korte kartleggingsrapporten som har kommet. Det er nok en del av disse som også har opplevd møtet med Nav som vanskelig, og at de har opplevd det vanskelig å få yrkesskadefordel gjennom folketrygden. Men det er ikke det som er hovedpoenget i denne rapporten, det er ikke det som først og fremst fremheves. Sannsynligvis er det også veldig mange som har fått en yrkesskadeytelse gjennom folketrygden.

I denne rapporten er det egentlig to hovedspor når det gjelder oppfølging. Det ene er dette med kunnskapsinnhenting for å få et klart overblikk over bildet. Der mener jeg at det er gjort veldig mye, som jeg også redegjorde for i mitt svar. Dette er ikke bare av relevans for å få oversikt eller forskning. Det er av relevans fordi det å få kartlagt f.eks. hvilke kjemikalier det var vanlig å bli eksponert for, danner grunnlaget også for senere individuelle krav.

Jeg mener det viktige er å fortsette den typen forskning og arbeid, både arbeidet gjennom de arbeidsmedisinske avdelingene, og også, som jeg nevnte, Kreftregisteret, som nå har fått finansiering fra Forskningsrådet og næringen. De skal etablere en ny undersøkelse av offshorearbeidere som også inkluderer personell ansatt etter 1998. Det er viktig.

Det andre sporet som påpekes her, er primært yrkesskadeforsikringsordningen. Det var der jeg nevnte rettssystemet, for i denne rapporten uttrykkes det en frustrasjon over behandlingen disse sakene har fått i rettssystemet, bl.a. i forbindelse med den såkalte presumpsjonsregelen i en sak fra Høyesterett i 2012. Jeg forstår godt den frustrasjonen fra parter som er engasjert i dette, og som ikke har fått det utfallet de ønsker.

Samtidig er det viktig å si at vi styrer ikke rettsvesenets vurderinger. Det lovgiver må gjøre i en sånn sak, er å se på om regelverket må endres. Det er derfor jeg mener det er gode argumenter for å se på nettopp yrkesskadeforsikringsloven, og i hvert fall få samlet inn og systematisert de argumentene som er kommet, og se på om praktiseringen av loven og forståelsen av den tilsier at man burde endre det, for å bringe det nærmere i pakt med det som opprinnelig var intensjonen. Det er da viktig å si at det ikke automatisk vil løse alle problemer, for en del av disse menneskene har skader som kanskje ble oppdaget og identifisert før loven kom, i 1990.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til interpellanten for å reise en viktig sak om det som kan se ut som et stort hull i regelverket om yrkesskade. Interpellanten etterlyser en egen kommisjon for å kartlegge omfanget av skader blant pioneroljearbeiderne og vurdere en eventuell særskilt kompensasjon på siden av det regelverket som faktisk gjelder når arbeidstakere skades på jobb. Arbeiderpartiet vil ikke motsette seg det, men vi har samtidig fem utfordringer til interpellanten og statsråden:

  1. Hvorfor er det behov for en egen kommisjon? Er det et stort hull i gjeldende regelverk for yrkesskadde arbeidere som gjør at pionerene i olja ikke omfattes? Da må det hullet tettes jo før jo heller.

  2. Hvem er pionerer i olja? Hvem skal få, og hvem skal ikke?

  3. Hva med dagens oljearbeidere? Er faren over? Neppe.

  4. Er vi tjent med en praksis der staten overtar forsikringsselskapenes ansvar for dem som får avslag på yrkesskade, og der arbeidsgiveren opplagt har sviktet i sin forpliktelse for helse, miljø og sikkerhet?

  5. Denne utfordringen går først og fremst til Fremskrittspartiet. Hva med arbeidstakere i andre bransjer? Er Fremskrittspartiet opptatt av alle dem, eller driver Fremskrittspartiet med en slags partitaktisk «cherry-picking» i grupper som gir medieoppslag der det er stemmer å hente?

Hvorfor spør jeg om det? Jo, fordi Arbeiderpartiet har fremmet gjentatte forslag i Stortinget om nødvendige forbedringer i yrkesskaderegelverket for alle, men blitt nedstemt gang på gang – av Fremskrittspartiet, av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – i forslag i 2018, i budsjettforslag og i forbindelse med krisepakkene i Stortinget. Arbeiderpartiets forslag har handlet om manglende oppdatering av yrkesskadelista, diskriminering av kvinner, innleide utenlandske arbeidstakere som sendes hjem med skade uten erstatning, om anerkjent yrkesskadde som har mistet alt på grunn av konkurs i utenlandske forsikringsselskap, som igjen har forledet også seriøse arbeidsgivere til å tegne forsikring uten å være dekket av garantiordningen. Det handler om en bevisbyrde som legges på den enkelte arbeidstaker, ikke på arbeidsgiver eller forsikringsselskap, som egentlig har ansvaret.

Fremskrittspartiets interpellasjon har et godt, men litt snevert fokus – et engasjement for pionerene i olja. Arbeiderpartiet deler bekymringen for dem, men vi tenker også på dagens oljearbeidere og yrkesskadde i andre yrker. Det gjør ikke Fremskrittspartiet, uvisst av hvilken grunn, utover det rent partitaktiske. De andre, mer anonyme, de utenlandske yrkesskadde, teller ikke for Fremskrittspartiet, det har Fremskrittspartiets stemmegivning bevist gang på gang.

Fremskrittspartiet stiller heller ikke det viktigste spørsmålet enten det gjelder oljepionerer eller andre arbeidstakere, norske eller utenlandske: Hvem har bevisbyrden i yrkesskadesaker? I dag må den enkelte arbeidstaker selv skaffe bevis for at sykdom eller skade er yrkesrelatert. Det gjelder også oljepionerene. Arbeiderpartiet mener at det er arbeids- og velferdsetaten og forsikringsselskapene som bør ha bevisbyrden i saker om yrkesskade.

Spørsmålet fra interpellanten koker ned til følgende: å lage nok en særordning for en avgrenset yrkesgruppe, slik vi har gjort for nordsjødykkerne og veteranene i utenrikstjeneste, der staten overtar ansvaret. Som sagt: Arbeiderpartiet skal ikke motsette seg det, men vi utfordrer altså samtidig Fremskrittspartiet: Hva med alle de andre arbeidstakerne som ikke får innfridd sin lovbestemte rett? Hvorfor er ikke Fremskrittspartiet opptatt av dem?

En interpellasjon er uforpliktende. Arbeiderpartiet har i dag fremmet et nytt representantforslag med helt konkrete forslag som er viktige både for oljepionerer og for dagens oljearbeidere, pluss alle andre arbeidstakere. Arbeiderpartiet vil snu bevisbyrden i yrkesskadesaker, ha like rettigheter for menn og kvinner, like rettigheter for norske og utenlandske arbeidstakere og strengere kontroll med useriøse arbeidsgivere. Jeg utfordrer egentlig både interpellanten fra Fremskrittspartiet og statsråden til å reflektere rundt det i sine sluttinnlegg. Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre rettferdighet for alle som skades på jobb. Er Fremskrittspartiet også det, eller fortsetter Fremskrittspartiet å framheve noen og snu ryggen til andre? Om vi ikke får svar på det i dag, vil vi i hvert fall få det når Arbeiderpartiets forslag om rettferdig yrkesskade for alle skal behandles. Da bør også vanlige arbeidsfolk følge nøye med.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten Meininger Saudland for å ta opp en sak som fortsatt dessverre er aktuell for mange, og belyse denne. Jeg vil også takke representanten Christoffersen for å kunne ta en bredere debatt om nettopp dette på et senere tidspunkt.

Vi vet at norsk arbeidsliv generelt er godt regulert, med et vern om helse, miljø og sikkerhet som er blant de beste i verden. Folk flest jobber under trygge arbeidsvilkår og trives på jobb. Slik skal det selvsagt være, men det har ikke alltid vært sånn. De som nå går inn i arbeidslivet, møter et annet og forhåpentligvis bedre regulert og tryggere arbeidsliv basert på de erfaringene vi har hatt, og utvikling av både normer, forventninger og ikke minst ny teknologi som reduserer belastning i arbeidslivet. Det betyr ikke at vi har klart å fjerne all risiko, eller at vi noen gang vil klare å gjøre nettopp det. Forebygging er fortsatt det viktigste vi gjør. Samtidig skal arbeidstakere som blir skadet på eller syke av jobben, følges opp på en skikkelig måte. Derfor har også arbeidsgiverne plikt til å tegne forsikring for sine ansatte mot yrkesskader. Arbeidsmiljøet er et arbeidsgiveransvar, og myndighetenes ansvar er å sørge for gode lover og reguleringer og føre tilsyn med at dette følges opp.

Men hva norsk arbeidsliv er i dag, er noe annet enn hva det var, og det gjelder ikke minst pionerdykkerne og oljearbeiderne i tidlig norsk oljealder. Dette har da også stått på den politiske dagsordenen opptil flere ganger. Det har vært omfattende utredningsarbeid for å kartlegge omfang, sørge for oppfølging og ikke minst gi et bedre grunnlag for nettopp å forebygge. Ministeren redegjorde for både utredningsarbeid, stortingsmeldinger og rapporter som har vært behandlet og fulgt opp de siste tiårene. Det viser at problematikken har blitt tatt på alvor og fulgt opp av både næringen og myndighetene.

Det er liten tvil om at tidligere oljearbeidere har opplevd belastninger som har gått ut over helsen. Derfor vil jeg igjen takke interpellanten for å belyse dette på nytt.

Det er mange yrkesgrupper som er samfunnskritiske og yter store bidrag til samfunnet vårt. Det har ikke minst pandemien vist oss. Men uavhengig av hvor samfunnskritisk jobben er, og hva den bidrar til i norsk økonomi, skal alle arbeidstakere sikres et godt og trygt arbeidsmiljø. Dette er arbeidsgivernes ansvar gjennom yrkesskadeforsikringsordningen, og det bør det fortsatt være. Man skal ikke frita noen for det ansvaret eller overlate det ansvaret til myndighetene og frita arbeidsgiverne.

Som denne gjennomgangen viser, har problematikken blitt tatt på alvor og fulgt opp av både næring og myndigheter. Likevel er jeg veldig glad for de signalene statsråden ga i stad, nemlig om kontakt med justisministeren. Det viser at problematikken fortsatt får oppmerksomhet og oppfølging også i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke Gisle Meininger Saudland for å ha tatt opp et tema jeg vil si er en nær parallell til det som har vært og er nordsjødykkernes situasjon.

Pioneroljearbeiderne ble i flere tiår utsatt for veldig skadelige kjemikalier. Som interpellanten sa, har de fått ødelagt helse. En føler seg ignorert og verdiløs når senskadene har satt inn for fullt. Akkurat senskader er et utrolig viktig stikkord, for det er det som er det virkelig skumle. Senskader har vi i mange bransjer i mange deler av norsk arbeidsliv, bl.a. i forbindelse med diesel og dynamittrøyk i anleggsbransjen, hvor det er mange som opplever allergier, kvalme og hodepine, som virkelig er ødeleggende, ikke bare for arbeidsdagen, men for så mye, mye mer.

Vi ser hvordan senskadene kommer. Vi har i dag en diskusjon om elektromagnetisk stråling og hvilke konsekvenser det kan ha. I dag blir det veldig overflatisk behandlet, men det er ganske opplagt at det er noe som vi vil måtte ta mye grundigere tak i, fordi det er mange som erfarer at dette er praktisk virkelighet i hverdagen.

Pioneroljearbeiderne må nå få en rettferdig og etterlengtet oppreisning, og de må få sin rett på det som de i alle år har trodd vil bli dekket, men som rettssaker og uverdige møter med det offentlige eller forsikringsselskapene har fratatt dem. Norge må få en fungerende yrkesskadeforsikring, som ikke mistenkeliggjør, men som baserer seg på diagnoser, som er det beste en kan forstå av vitenskap i samtida. Pioneroljearbeiderne har betalt en høy pris gjennom ødelagt helse for Norges rikdom, og vi må, som sagt, få en verdig avslutning.

Arbeidet for de yrkesskadde oljearbeiderne går helt tilbake til 2003, og interpellanten har her på en god måte presentert alle utsagn fra tidligere statsråder. Den rød-grønne opposisjonen har jo, etter at vi fikk den nåværende regjering, presset på for å få endringer, noe som ikke har skjedd.

Det er mange som har hatt et krevende møte med Nav når de har vært berettiget til uføretrygd. Disse menneskene har nå blitt små i møte med mektige forsikringsselskaper når de har søkt om yrkesskadeerstatning. Lov om yrkesskade fikk vi 1989, og den skulle sikre at de som ble skadet eller syke av jobben sin, skulle ha en rettmessig ytelse. Det er nå et stort behov for å gå gjennom ordningen med yrkesskadeforsikring, og yrkesskadeloven må gjennomgås. Det er gledelig å oppleve at statsråden på en ekte måte, vil jeg si, nå viser at det er noe statsråden tar initiativ til overfor justisministeren – at det her virkelig må tas affære, og at dette ikke er noe overflatisk, men en ekte beskjed fra statsråden på talerstolen her. Det setter jeg veldig pris på.

Det må også bli en gjennomgang av ordningen og bli slutt på at de som selger forsikringer, også skal utmåle erstatningen. Navs rolle går ut på å utmåle uføretrygd. Det bør kanskje være en klar sammenheng her, at når en får uføretrygd, får en også yrkesskadeerstatning med grunnlag i yrkesskadeerstatningslovens hensikt.

Til slutt vil jeg bare si at vi må få en opprydding, slik det har skjedd med nordsjødykkerne. Den rapporten interpellanten refererte til, er sterk lesning. Det har gått altfor mange år uten at det har skjedd en forbedring av deres situasjon. Jeg vil takke interpellanten for engasjementet, og jeg håper det betyr at Fremskrittspartiet nå står på en annen linje enn en har stått på tidligere. Det er betryggende.

Karin Andersen (SV) []: Saken om de skadde oljearbeiderne er nok et eksempel som viser at vi har hatt og har et arbeidsliv som er skadelig for mange. Representanten Christoffersen fra Arbeiderpartiet tok opp veldig mange av de sidene av det, og jeg er veldig enig i de betraktningene som kom fra Arbeiderpartiet i denne saken.

Da saken om nordsjødykkerne var oppe, var SV veldig sentral i jobbingen med den. Noe av det som var et problem da, var å slå fast om arbeidsgiver og staten visste hvor farlig det var. Vi foreslo den gangen at man, fordi dette var så vanskelig å finne ut av og bevise i ettertid, skulle opptre som om man hadde et reelt ansvar. Den saken ble landet, men det er i hvert fall en stor lærdom for meg å se at her er det behov for også å se på hvordan kunnskapen om de farlige arbeidsforholdene har vært, ikke bare hos arbeidsgiver, men også hos staten.

Jeg har også jobbet ganske mye med den saken som handlet om de amalgamskadde tannlegeassistentene som måtte slåss i runde etter runde etter runde og til slutt vant i Høyesterett. For å si det sånn, jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg skjønte at amalgam var farlig, så det tror jeg faktisk veldig mange visste, men allikevel var systemet så uvillig til å se dette.

Det man fremdeles er veldig uvillig til å se, er alle de skadene som påføres kvinner i tunge omsorgsyrker, der det ikke er én sånn skade, men belastning over tid som gjør at man faktisk mister helsen. Man må få anerkjent også den type skader som yrkesskade, for det er det.

Derfor er det viktig at vi må tilnærme oss dette ikke bare ut fra den kunnskapen som nå er kommet fram, men også ut fra en mye breiere tilnærming, der vi er nødt til å få dette endret i lovverket. Jeg er glad for at også statsråden sier det. Han har helt rett i at vi ikke kan gripe inn i domstolene, men møtet med forvaltningen beskrives også – i denne saken og i veldig mange andre saker – som ganske dramatisk, ja, ille, rett og slett. Der har statsråden sjøl ansvaret for bl.a. Nav.

Her er det også mulig å se på hvordan forvaltningen faktisk er. Det ene er hvordan forvaltningen praktiserer loven, altså at det skjer korrekt. Når det gjaldt tannlegeassistentene, gjorde det åpenbart ikke det, men man fortsatte å gjøre det allikevel. I disse sakene kan det også tenkes at det ikke bare er lovverket som er for dårlig, for å si det sånn – jeg tror det er det også – men også at forvaltningens praksis må ses på.

Her er det behov for å tenke også systematisk framover. Det ene er hva man før har visst har vært skadelig, og få systemer som fanger opp det, men også når det kommer opp nye ting som viser seg i ettertid å være skadelig. For å si det sånn: Jeg tror man visste at mange av de kjemikaliene som oljearbeiderne ble utsatt for, var skadelige. Det tror jeg faktisk man gjorde da også, så det betyr at arbeidsgiver og den siden er mer ansvarlig.

Det tilligger også staten et stort ansvar å kartlegge og vite hva som er skadelig av eksempelvis kjemikalier mennesker utsettes for i sitt arbeidsforhold. Der utvikler kunnskapen seg, selvfølgelig gjør den det, men det må også bety at regjeringen ser på dette regelverket jevnlig.

Nå synes jeg nødropene fra veldig mange som har blitt skadd i yrkeslivet, enten det er kvinner, oljearbeidere eller de som jobbet med amalgam, har vært ganske høylytte lenge. Jeg ser fram til at Stortinget nå slutter seg til at vi får et forsterket regelverk på dette, og jeg gleder meg til å være med og behandle Arbeiderpartiets forslag om det.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Takk til interpellanten for å løfte fram ei utruleg viktig sak.

Nokre tok støyten for utviklinga på sokkelen, og kunnskapsnivået for HMS var ikkje godt nok på dette tidspunktet. Det har ein heilt annan status i oljeindustrien og elles i næringslivet i dag enn det hadde då.

Interpellanten hadde eit godt innlegg, synest eg, og skisserte menneskelege lidingar i kjølvatnet av utviklinga av oljeindustrien. Ja, det er eit etisk, moralsk og økonomisk ansvar, og dette ansvaret må plasserast. Mange er diverre døde – det er eit stort tap for dei og eit stort tap for familiane deira. Men nokre har framleis krefter til å ta opp kampen.

Eg synest spørsmålet frå interpellanten til statsråden er særs viktig og relevant. Det er bra, synest eg, at ministeren har kontakta statsråd Mæland, og at dei vil følgja opp dette sporet. Det må gjerast.

Så må vi ikkje laga dette til ein konkurranse mellom Arbeidarpartiet og Framstegspartiet – dette er ei for viktig sak. Denne kan vi samarbeida om.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg fikk notert litt under debatten og fikk noen utfordringer på strak arm. Jeg vil takke for deltakelsen i debatten, og for at mange er så offensive og sier at dette er en problematikk vi må ta på alvor. Jeg vil også takke statsråden for det.

Det kom noen utfordringer både om hvem som er pionerer, om staten skal overta ansvaret, og hva med alle de andre. Det er klart at når vi fremmer en interpellasjon, har vi ikke en smørbrødliste med hva vi skal gjøre med alle yrkesgrupper. Men jeg tenker at det er bl.a. noe en kommisjon eller et utvalg, som vi ønsker, også må se på. Noen må være med og tråkke opp stien for alle de andre. Og det er ikke et argument mot at man skal gjøre noe for nordsjødykkerne, å si: Hva med alle de andre? Jeg tenker at det egentlig er et argument for det motsatte. Det betyr at da må man gjøre noe der urett har blitt begått, og her har urett blitt begått, og vi må se på det.

Jeg har ikke lyst til å gjøre dette til en partipolitisk konkurranse eller debatt. Da jeg besøkte de skadde, diskuterte vi aldri partipolitikk eller hvem som hadde gjort feil, eller hvem som gjorde hva, og hvem som burde gjort hva. Allikevel kommer Arbeiderpartiet med en del angrep og har på en måte en partipolitisk retorikk.

Jeg har ikke lyst til å gjøre dette til et politisk spill. For meg spiller det ingen rolle hvem som får den politiske gevinsten av dette. Det kan gjerne Arbeiderpartiet få hvis de ønsker det. Jeg ønsker bare at det skal være en rettferdighet for dem som har blitt skadet.

Så ser jeg at Lundteigen hadde en litt annen tilnærming i sitt innlegg, hvor han hadde veldig mange gode refleksjoner og momenter. De støtter jeg fullt ut. Jeg håper vi kan få et tverrpolitisk samarbeid om å se på denne gruppen, sånn at de får rettferdighet.

Helt til slutt vil jeg si at mange av dem det gjelder, er nå i en alder som gjør at det haster. De var unge da de jobbet offshore, på 1970- og 1980-tallet. En undersøkelse Arbeidsmiljøskaddes Landsforening gjorde selv, viste at av 700 arbeidere er halvparten enten uføretrygdet eller døde. Det viser det man i statistikken kan si er «signifikant», at det er en overrepresentasjon av dem som har blitt syke, som har hatt dette yrket.

Jeg håper dette er noe vi kan se på, og jeg håper vi kan ha en konstruktiv debatt om dette temaet i løpet av våren.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for interpellasjonsdebatten.

Først en liten kommentar til det helt konkrete forslaget fra representanten, som i og for seg ikke er et forslag som sådan, siden dette er en interpellasjon. Som jeg har vist til, har det vært gjort veldig mye på kunnskapsinnhenting på dette området. Jeg mener at mye av det som ble etterspurt tidlig på 2000-tallet, nå er på plass, og kunnskapsinnhentingen fortsetter.

Jeg synes også det er et poeng at selv om det kan oppstå situasjoner – og nordsjødykkerne var jo i en sånn situasjon – hvor man må løfte en enkeltgruppe ut av det vanlige sporet og lage egne ordninger, så bør man bruke det med en viss varsomhet. Det er fordi det også kan være andre yrkesgrupper som kan stå i noen av de samme problemstillingene, men som ikke nødvendigvis får den samme politiske oppmerksomheten. Da jeg var nyvalgt stortingsrepresentant fra Telemark, møtte jeg Tordis Klausen mye, og det kan kanskje være et eksempel. Én ting er deres helt konkrete sak, som gikk i rettsapparatet, men det var også et eksempel på at i en periode var det kanskje sånn at f.eks. en del kvinner i lavlønnsyrker i helsevesenet ikke fikk den samme type oppmerksomhet. Som jeg sa, mener jeg at det er lovsporet man må se på her, det er vår jobb som politikere. Og selv om jeg nå har sagt at jeg har snakket med justisministeren, og at jeg mener det er verdt å se på yrkesskadeforsikringsloven, er det ikke automatisk sånn at det vil innebære en løsning for alle disse menneskene. Man kan snarere si at lovverket ikke har tilbakevirkende kraft, og en del av disse er heller ikke omfattet av lovverket som kom i 1989–1990. Men det er allikevel en viktig prosess å se på det og vurdere om vi skal starte noe større rundt det, fordi det er én av de tingene som påpekes her. Og kanskje er det sånn at rettspraksis har gjort at dette ser litt annerledes ut nå enn det som opprinnelig var tanken. Jeg understreker da kanskje, i en interpellasjonsdebatt.

Så er det varslet representantforslag om yrkesskadereglene generelt. Det skal vi selvfølgelig se på når det kommer. Generelt vil jeg si at dette er ganske kompliserte spørsmål og har mange sider ved seg, så også her er det nok en god idé å ha prosesser som gjør at man belyser alle sider av saken.

Presidenten: Debatten i sak nr. 10 er omme.