Presidenten: Etter
ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Anette Trettebergstuen (A) [] (ordfører for saken):
Mangelen på likelønn er et av de store likestillingsproblemene som
vi drar med oss på veien til full likestilling i Norge. Lik lønn
for likt arbeid er jo lovfestet, men det skjer ikke alltid.
Likevel er det
som skaper det store likelønnsgapet, lønnsforskjellene mellom de
typiske kvinneyrkene og de typiske mannsyrkene. Ulik verdsettelse
historisk synes fortsatt på lønnsslippen, og man merker det på pensjonen
og i ansettelsesforholdet. Det at et flertall innen helse og omsorg
i dette landet jobber deltid, det at kvinner er i flertall av dem
som jobber midlertidig – det er disse tingene som utgjør det store
gapet.
For å få bukt
med ulikelønnen og komme videre trengs det derfor innsats på mange
områder. Vi må begynne med å få på plass et ryddigere arbeidsliv
med hele, faste stillinger. Det må være prioritet nr. 1, høyere lønn
og verdsettelse av de typiske kvinneyrkene likeså. Å få rekruttert
mer mangfoldig til kjønnsdelte yrker er viktig for å øke attraktiviteten
og sikre folk trygge og gode arbeidsforhold.
I tillegg må det
gjøres en god del mer, og det er det det representantforslaget vi
behandler i dag, tar til orde for. Den islandske modellen som forslaget
i dag tar opp, er en god modell for oppmerksomhet på lønnsforskjeller
og som virkemiddel til å minke dem.
Igjen ser vi med
dette representantforslaget som med alle andre representantforslag
og saker om likestilling vi har hatt disse årene, at det er opposisjonen
mot posisjonen. I dag igjen er det slik at opposisjonen vil ta de
store krafttakene for likestilling. Høyresiden stemmer imot. Det
er synd. 8. mars-uka har i år igjen fokusert på konsekvensene av
ulikelønn, og det holder ikke lenger med festtaler på 8. mars eller
gode ønsker for å få opp likestillingen her i landet. Man må handle.
Med dette tar
jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av i saken.
Presidenten: Representanten
Anette Trettebergstuen har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Marianne Haukland (H) []: Manglende likelønn er den
største utfordringen for likestillingen i Norge. Jeg er enig i forslagstillernes
ønske om å oppnå likelønn. For selv om vi har lovfestede rettigheter
til lik lønn for likt arbeid, avdekkes det stadig vekk at dette ikke
er tilfellet i mange yrkesgrupper. Jevnt over er det kvinner som
kommer dårligst ut når man sammenligner lønn for likt arbeid. Dette
er noe partene i arbeidslivet må ta et større ansvar for, bedriftene
må ta et større ansvar, og i Norge har vi lover som regulerer rett
til lik lønn for likt arbeid.
I tillegg til
dette handler lønnsforskjellene i Norge om at arbeidsmarkedet er
svært kjønnsdelt, at kvinner og menn i stor grad arbeider i forskjellige
segment. Kvinner jobber i større grad i lavtlønnede stillinger i
offentlig sektor, mens menn jobber i høytlønnede stillinger i privat
sektor. Det er dette som skaper de virkelig store lønnsforskjellene
i Norge. Begge deler er strukturelle utfordringer grunnet mangel
på likestilling, noe det er viktig at vi gjør noe med.
Alle partiene,
inkludert Høyre, mener at arbeidet for å oppnå reell likelønn på
de ulike samfunnsnivåene går for sakte. I likhet med det som står
i forslag nr. 3, mener vi at en forklaring på vedvarende lønnsforskjeller
er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Derfor leverer regjeringen en
strategi våren 2021. Strategien er formulert i Granavolden-plattformen:
«Kjønnsdelte utdanningsvalg bidrar
til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked. Regjeringen vil
derfor fremme en strategi for å bidra til et mer likestilt utdannings-
og arbeidsmarked.»
Andre prosjekter
denne regjeringen har jobbet med som er viktig for denne problemstillingen,
er at vi har flere lærlingplasser for fagarbeidere, og at kvinner
velger yrker som tradisjonelt har vært en yrkesvei for menn, og omvendt.
At vi innfører kjønnsnøytrale titler på viktige stillinger i samfunnet
vårt, slik som statsforvalter og kommunedirektør, er viktige signaler
om at vi ønsker et likestilt arbeidsmarked.
En lønn å leve
av er like viktig for kvinner som det er for menn. Arbeidet som
nå gjøres i flere kommuner for å få bukt med ufrivillig deltid,
er viktig for at flere kvinner skal jobbe i hele stillinger.
Når det gjelder
tiltak for økt heltid, er det bl.a. gjort flere endringer i arbeidsmiljøloven.
Blant annet er det innført en fortrinnsrett for deltidsansatte.
Deltidsansatte skal ha fortrinnsrett for å øke sin stilling framfor
nyansettelse i virksomheten. Denne bestemmelsen ble styrket ved
en lovendring i 2019. Deltidsansatte kan etter omstendighetene også
ha krav på fortrinnsrett til en del av en utlyst stilling. Arbeidsmiljøloven
gir også deltidsansatte som jevnlig har jobbet utover avtalt arbeidstid de
siste tolv månedene, rett til stilling tilsvarende deres faktiske
arbeidstid i denne perioden. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar
2014, og ble innført som et tiltak mot ufrivillig deltid.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk til representanten
fra SV for å ha fremmet forslaget om likelønn. Senterpartiet deler
intensjonen.
Riktignok har
likestillingsloven gradvis blitt styrket og slår fast at kjønnsbaserte
lønnsforskjeller i arbeidslivet er forbudt. Det har nok jevnet seg
litt ut med årene, men tall viser at lønnsforskjellene fortsatt
vedvarer. Enkelte ting synes nærmest umulig å rokke ved, eller er skrevet
i stein, sa Anne Enger da hun for over ti år siden la fram Likelønnskommisjonens
dom over lønnsforskjellene mellom menn og kvinner.
Gjennomsnittlig
månedslønn for kvinner i 2020 var ca. 45 000 kr, mens menn hadde
en gjennomsnittlig månedslønn på 51 600 kr. Kvinnens lønn utgjør
altså bare ca. 87 pst. av mannens lønn. Det har vært en svak nedgang
de siste årene, men dette lønnsgapet viser tydelig at vi fortsatt
virkelig har en jobb å gjøre. Og det eksisterer fortsatt strukturer
i samfunnet som opprettholder lønnsgapet mellom kvinner og menn.
Verdsettingsdiskriminering er kanskje et av de største likestillingsproblemene
våre. Lønnsforskjeller følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Yrker
med samme utdanningsgrad lønnes ulikt, kvinnedominerte yrker lønnes
dårligere, og kvinner dominerer i deltidsstillinger og er ufrivillig deltidsansatt.
Dette understreker bare at vi trenger en forpliktende opptrappingsplan
for likelønn i offentlig sektor, noe vi i dag har forslag om sammen
med SV.
Ellers er regjeringen
i gang med et større strategiarbeid på dette området, og det varsler
jeg nå om at Senterpartiet har klare og store forventninger til.
Her må det mye konkret på plass.
Jeg synes for
øvrig det er modig av Island å innføre en lovpålagt sertifiseringsprosess
der bedrifter og institusjoner med over 25 ansatte skal dokumentere
at kvinner og menn lønnes likt for likt arbeid. Også i Norge er ulik
lønn for likt arbeid ulovlig, men i motsetning til på Island må
den enkelte ansatte bevise at lønnsforskjeller skyldes diskriminering.
Island har med den nye loven flyttet bevisbyrden over på arbeidsgiveren.
Modellen er interessant, og jeg har hele tiden vært positiv. Men
erfaringene er fortsatt veldig begrenset, og også resultatene, da
det ikke er lenge siden den ble implementert, noe jeg forsto også
ut fra en rundebordsdiskusjon som jeg som Woman Political Leaders-ambassadør
i går var med på, med kvinnelige politikere fra ulike land, inkludert
Island. Derfor mener Senterpartiet at det vil være fornuftig å avvente
til vi har et litt bedre kunnskaps- og erfaringsgrunnlag til å vurdere
om vi skal kopiere en lignende modell.
Senterpartiet
støtter ellers forslaget som går ut på å be partene i arbeidslivet
samarbeide om å levere løsninger for lik lønn, inkludert en mulig
flerårig likelønnspott i offentlig sektor, tiltak for økt heltid
og tiltak for å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Resultatet
av et slikt arbeid forventet jeg hadde blitt lyttet til i det strategiarbeidet
regjeringen nå holder på med på dette feltet, og det regner jeg
med at de hadde gjort hvis de hadde stemt for forslaget vårt.
Med det tar jeg
opp forslagene vi er med på.
Presidenten: Da
har representanten Åslaug Sem-Jacobsen tatt opp de forslagene hun
viste til.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Økonomisk likestilling
er helt nødvendig for å oppnå reell likestilling. Økonomisk selvstendighet
og det å ha en lønn å leve av er helt nødvendige forutsetninger.
Det handler om både frihet og selvstendighet, og det handler også
om makt. Vi kan se for oss de tusenvis av kjøkkenbordene rundt omkring
i landet hvor man sitter med regninger og tar økonomiske beslutninger
i familien. I veldig mange av de kjøkkenborddiskusjonene stiller
kvinnen svakere på grunn av den manglende økonomiske likestillingen
vi fortsatt dessverre har i dag.
Vi ser at kvinner
i snitt tjener 90 kr for hver hundrelapp en mann tjener. Hvis man
i tillegg tar med at kvinner jobber mer deltid enn det menn gjør,
ligger vi rundt 65 kr for hver hundrelapp en mann tjener. Kanskje
desto verre er det å prøve å regne på når vi får full likelønn med
dagens tempo. Da spørs det litt hvordan man regner, men man får
tall på mellom 50 og 100 år. Det er et tempo som viser at dagens
politikk og dagens regjering ikke har levert de tilstrekkelige løsningene
for å få satt dette i den tilstrekkelige farten som trengs. Vi er
utålmodige.
Det er flere årsaker
til dette lønnsgapet som fortsatt eksisterer. Verdisettingsdiskriminering
er kanskje det viktigste. Man ser at typisk kvinnearbeid ikke har
samme lønn som det menn har. Man ser i tillegg en liten x-faktor,
som er noe av grunnen til at dette forslaget, inspirert av Island,
er så viktig. Det er lønnsgap som ikke kan forklares av forskjeller
i utdanningsnivå, forskjeller som kommer fra det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Det handler f.eks. om at menn av og til får stillingsbeskrivelser
med flere ord om lederskap, ansvar og den type ting enn det kvinners
stillingsbeskrivelser får. Dette peker bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet
på som et av problemene, en av de gjenstående oppgavene. Da vil
den islandske modellen være veldig interessant.
SV fremmer en
rekke forslag i denne saken. Vi ser til Island og ber regjeringen
tilpasse den modellen gjennom å styrke det norske likestillingslovverket.
Vi ber regjeringen om å ta initiativ sammen med de andre partene
for å se på en mulig likelønnspott. Det er synd at disse forslagene
nok en gang blir nedstemt, selv om det går så sakte som det gjør.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: 1913 var det første
året kvinner fikk stemme ved stortingsvalg i Norge, og jeg kan takke
en lang rekke forkjempere for kvinners rettigheter for at jeg står
her i dag. Men fremdeles er det altfor få kvinner i styrerommene
og i topplederstillinger. Flere kvinner på toppen er bra for bunnlinjen
i bedriftene og ikke minst som gode rollemodeller for kvinnene som
kommer etterpå.
Menn og kvinner
burde få lik lønn for likt arbeid. Det framgår tydelig av dagens
lovverk at lik lønn skal fastsettes for likt arbeid, og at det ikke
kan diskrimineres på bakgrunn av kjønn eller andre grunnlag ved
lønnsfastsettelse. Politikerne og partene i arbeidslivet har et ansvar
for å sørge for at det regelverket blir fulgt.
Et viktig grep
for å redusere lønnsforskjellene mellom kjønnene er å gjøre arbeidsgivere
mer bevisste på ansvaret sitt. Når det gjelder å motvirke lønnsforskjeller i
samme bransje, har en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten
vært et godt virkemiddel. Å pålegge virksomheter å kartlegge lønnsforskjeller
fordelt på kjønn bidrar til å synliggjøre forskjellene der de finnes, og
å gjøre det lettere å iverksette målrettede tiltak.
Likelønn mellom
kvinner og menn burde være en selvfølge, og regjeringen prioriterer
naturligvis dette arbeidet høyt, bl.a. gjennom målrettede tiltak
for å påvirke yrkes- og utdanningsvalg. Regjeringen støtter bl.a. programmet
«Jenter og teknologi» for å øke jenteandelen i teknologifag på alle
nivåer i utdanningssystemet. Antallet kvinner som søker seg til
tekniske yrkesfag, fagskole og teknologi- og realfag i høyere utdanning,
har altså en svak positiv utvikling.
Regjeringen har
også besluttet at det skal utarbeides en strategi for et mer likestilt
utdannings- og arbeidsmarked. Strategien har to hovedmål: Det ene
er å få flere menn inn i kvinnedominerte bransjer, og det andre
er å få flere kvinner inn i mannsdominerte bransjer. Strategien
skal etter planen lanseres våren 2021.
Kvinner forhandler
kanskje ikke like hardt på lønn, og kanskje er ikke kvinner like
opptatt av lønn som menn, og det er i og for seg en ærlig sak, men
de skal definitivt ha lik lønn for likt arbeid. De skal heller ikke
forbigås fordi de i perioder er hjemme med barn. Tvert imot – det
å være hjemme med barn burde verdsettes som verdifull kompetanse
og lønnes deretter. Det å være forelder burde bli sett på som en
god egenskap for å påta seg lederoppgaver.
Jeg tror og håper
at de attraktive arbeidsplassene i framtiden har større rom for
at arbeidstakere kan være hele mennesker med alt hva det innebærer,
og det vil Kristelig Folkeparti jobbe for. Vi ønsker et arbeidsliv
der jobben tilpasses familien, og ikke omvendt. Det vil også kanskje
kunne bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked og til å bekjempe
de likelønnsutfordringene vi har i dag.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Handtering av pandemien
har vore øvst på dagsordenen i alle land. Regjeringa er særleg oppteken
av konsekvensane han får for likestillinga i arbeidslivet.
Etter fleire år
med nedgang viser faktisk dei nyaste tala frå SSB at det har vore
ein liten oppgang i lønsforskjellane mellom kvinner og menn i 2020
samanlikna med 2019. Men her må vi nok ta høgd for at arbeidsmarknaden
har vore i ein unntakstilstand det siste året. Det har vore seine
lønsoppgjer og mange permitteringar, og alt det har påverka lønsveksten
i arbeidsmarknaden i 2020. Vi får håpe at dette er unntaket som
bekreftar regelen.
Likevel: Vi veit
at vi framleis har ein kjønnsdelt arbeidsmarknad. Dette får f.eks.
betydning for lønsforskjellane mellom kvinner og menn, og det kan
sjå ut til at det også slår ut i krisetid. Dette er eit eksempel
på at krisa gjer det endå meir nødvendig å følgje nøye med på utviklinga
framover, og det skal regjeringa gjere.
Difor er innsatsen
regjeringa gjer for likestilling, viktig. Vi vil leggje fram ein
strategi for eit mindre kjønnsdelt utdannings- og arbeidsliv denne
våren. Regjeringa føreset at målet med strategien, som er meir likestilling
i arbeidslivet, på sikt også vil medverke til utjamning av lønsforskjellar.
Arbeidsgjevarar
og offentlege myndigheiter skal arbeide systematisk for eit likestilt
samfunn. I år er det første året arbeidsgjevarar i både offentlege
og private verksemder skal gjennomføre ei kjønnsfordelt lønskartlegging
i verksemda si. Dette er eit viktig førebyggjande arbeid mot kjønnsdiskriminering
ved løning. Dei skal også kartleggje ufrivillig deltidsarbeid. Dei
skal gjere greie for kartlegginga i årsmeldinga eller eit anna offentleg
tilgjengeleg dokument. Dette vil auke medvitet om eventuelle kjønnsforskjellar
mellom kvinner og menn og bidra positivt til ein forsterka innsats
mot uhaldbare lønsforskjellar generelt sett.
Når det gjeld
det nye forslaget om å styrkje trepartssamarbeidet, viser eg til
at regjeringa allereie har eit velfungerande trepartssamarbeid om
likestilling i arbeidslivet, forankra i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk
råd. Gjennom lovendringar og innsats bidreg regjeringa til eit likestilt
samfunn.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Regjeringen støtter
altså ikke forslaget vi har sammen med SV, et initiativ vi har sammen
med de andre partene i arbeidslivet, om å finne gode løsninger for
likelønn. Kan statsråden garantere at de andre partene i arbeidslivet
om ikke annet skal kunne ha en sterk rolle i den strategien som
statsråden just snakket om fra talerstolen, og som regjeringen er
i gang med på dette feltet?
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er riktig at regjeringspartia
ikkje har varsla at dei vil stemme for dei forslaga som Senterpartiet
viser til. Det er vel av den same grunnen som at heller ikkje Arbeidarpartiet ser
ut til å støtte dei forslaga. Det går eg ut frå har med å gjere
at det er partane i arbeidslivet som har ansvar for lønsforhandlingane.
At Stortinget skal gripe inn i det på den måten som eg oppfattar
at Senterpartiet og SV her føreslår, meiner i alle fall ikkje denne
regjeringa er i god tråd med trepartssamarbeidet, som det vert snakka
fint om. Men då må ein også følgje opp det i praksis.
Når det gjeld
strategien som regjeringa jobbar med for eit mindre kjønnsdelt utdannings-
og arbeidsliv, er vi i brei kontakt med – eg heldt på å seie – det
meste og dei fleste for å sørgje for at vi får god input frå dei
som har skoa på. Det er klart det er naturleg også å ha gode diskusjonar
med partane i arbeidslivet om viktig likestillingsarbeid.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det kan godt være at
det er en av grunnene til at ikke regjeringen vil være med. Hvorfor
Arbeiderpartiet ikke er med, kan ikke jeg svare for. Men det er
nå en gang partene i arbeidslivet som vet best hvorfor ting er som
de er, og jeg har problemer med å se at det å ta initiativ til at
de skal sette seg sammen og tenke utover det som har med de vanlige
lønnsforhandlingene å gjøre, skulle være negativt. Jeg håper at
statsråden tar med seg rådet om at det kan være klokt å la dem se
på disse problemstillingene utover det de til vanlig gjør.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er heilt naturleg
at ein sit saman med partane og diskuterer viktige felles utfordringar.
Det er ein heilt sentral del av trepartssamarbeidet. Men det er
klart at dei forslaga som Sosialistisk Venstreparti saman med Senterpartiet her
går inn for, som altså er både at ein skal setje av pengar til ein
likelønspott i offentleg sektor, og at regjeringa skal kome til
Stortinget med ein opptrappingsplan for løn i offentleg sektor,
er vanskeleg å sjå er i tråd med prinsippet om at det er partane
som forhandlar løn, og at det er noko Stortinget bør vere varsam
med å gå veldig detaljert inn i. Eg går ut frå at det er grunnen
til at opposisjonen også er så pass delt i den sida av forslaget
som ligg her. Eg kan i alle fall ikkje tilrå at Stortinget stemmer
for det.
Astrid Margrethe Hilde (A) []: Nå sa statsråden en
del om at det hadde vært krise og korona, og at det var en del man
skulle komme tilbake til der. Vi hørte at man hadde noen ekstra
midler til kommunene i forbindelse med koronaen. Da tenker jeg at
her har man en mulighet til kanskje å prøve ut Islands modell. Slik
jeg forstår det, er det at arbeid av lik verdi skal lønnes likt.
Kommunene har
hatt ekstrautgifter f.eks. til sykepleiere som må jobbe ekstra.
Nå kunne man gitt en pott i forbindelse med korona til et likelønnstillegg,
slik at sykepleierne kunne få samme lønn som f.eks. ingeniørene i
kommunen. Hva tenker statsråden om det?
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg tenkjer vel at
om representanten her meiner at vi skal gå inn i lønsfastsetjinga
for ulike yrkesgrupper på kommunalt nivå, er det litt som det eg
var innom i stad, at då går ein ganske langt inn i det som er ansvaret
til partane når det gjeld lønsforhandlingar, også i ei krisetid.
Når det gjeld
den islandske modellen, har eg forsøkt å forstå litt kva han går
ut på, og eg må innrømme at det er ein del spørsmål som ikkje er
svara på. Eg har også fått med meg at modellen nettopp er sett i
kraft, og at ein ikkje enno veit noko om erfaringane frå han. Det
betyr sjølvsagt ikkje at modellen er uinteressant, men det å hoppe
på og seie at ein skal innføre han i Noreg på det avgjerdsgrunnlaget,
er nok å gå litt vel langt om ein skal føre ein kunnskapsbasert
politikk.
Astrid Margrethe Hilde (A) []: Det var ikke det at
man skulle gripe inn i det lokale, det var en mulighet for å gjøre
noen forsøk knyttet til det å likestille ingeniørlønn med f.eks.
sykepleierlønn i kommunene, og så blir det opp til kommunene å forhandle
hva det er. Det er en mulighet man nå har i forbindelse med de ekstrapengene
man gir til kommunen i forbindelse med korona.
De fleste kommuner
har hatt ekstra utgifter til helsepersonell og sykepleiere, og vi
har stått og klappet for dem. Er det ikke på tide å gi dem litt
mer enn bare en klapp?
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg synest det er flott
at ein klappar for folk som gjer ein veldig viktig jobb og har eit
veldig viktig samfunnsoppdrag, og så synest eg det er flott at dei
får godt betalt. Men utover det skal ikkje eg gå djupt inn i lønsfastsetjinga
her, både fordi eg ikkje synest det er naturleg at eg gjer det,
og fordi dei spørsmåla som her vert reiste rundt krisepakka til kommunane,
heller ikkje er mitt konstitusjonelle ansvar.
Men det er grunn
til å glede seg over at når ein ser på nokre av dei faktorane som
er veldig viktige for kvifor vi har ulik løn mellom kvinner og menn
i Noreg, f.eks. det at kvinner jobbar veldig mykje meir deltid enn
menn, er det mykje som peikar i positiv retning. Det at færre kvinner
no jobbar deltid, og at 90 000 fleire kvinner jobbar heiltid under
denne regjeringa, meiner eg viser at vi er på rett veg. Det er desse
grunnleggjande strukturane ein er nøydd til å ta tak i: yrkesval,
deltidsspørsmålet, kjønnsdelt utdanning m.m. Alt det jobbar regjeringa med,
og nettopp det er også målet med strategien som er på veg.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi er på rett vei,
sier statsråden. Men det er også relevant hvor raskt den bilen kjører
på den veien. Hvis den kjører i sneglefart, hjelper det egentlig
ganske lite at vi er på rett vei, altså hvis vi ikke kommer fram
før om 50–100 år og få av oss som er i salen i dag, fortsatt er
til stede i bilen, for å si det sånn. Så mitt spørsmål er: Når vi
ser at tempoet er så lavt, at det tar så lang tid med den politikken og
de virkemidlene vi har i dag, vil statsråden da erkjenne for det
første at det går for sakte, og for det andre at det må gjøres mer?
Statsråd Sveinung Rotevatn []: Dersom regjeringa
meinte at det ikkje måtte gjerast meir, hadde ikkje regjeringa no
brukt tid på å lage ein viktig strategi nettopp for å minske den
kjønnsdelte utdannings- og arbeidslivsmarknaden vi trass i alt har.
Dersom regjeringa meinte at alt var såre vel, hadde vi ikkje brukt
tid og ressursar på den typen arbeid. Men vi gjer det, nettopp fordi
vi ser at vi ikkje har kome langt nok.
Samtidig synest
eg det er verdt å glede seg over dei mange utviklingstrekka vi no
ser som kan ta oss mot eit meir likestilt arbeidsliv. Det at vi
f.eks. no har rekordlåg forskjell i sysselsetjing mellom kvinner
og menn, er det grunn til å glede seg over. Det at færre kvinner
jobbar deltid, er det grunn til å glede seg over. Det at fedrar
aldri før har teke ut så mange dagar med foreldrepengar som no,
er det grunn til å glede seg over. Og det kjem ikkje av seg sjølv,
det kjem på grunn av regjeringa sin politikk. Det betyr ikkje at
vi er i mål, vi skal gjere meir, men eg synest det er grunn til
å glede seg over at eit av verdas mest likestilte land faktisk vert
stadig meir likestilt.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg blir ikke hoppende
glad av optimisme for at det skal komme en strategi mot det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet denne våren, for strategier som det har denne regjeringen
levert tidligere, og vi står fortsatt i en situasjon der vi ikke
oppnår full likelønn før om 50–100 år.
Jeg vil stille
statsråden et spørsmål om dette med lønnspolitikken. Det er en kjent
debatt, det er vi alle klar over, men det virker som at regjeringspartiene
her har lest forslaget fra SV litt på automatikk, at de ikke har
lest det særlig nøye. SV foreslår altså at staten som den ene parten
skal bringe dette til bords for de andre partene, og dersom de andre
partene kommer til enighet om en likelønnspott, f.eks., og det nevnes
flere tiltak også – da skal staten stille opp med de midlene. Jeg
lurer på om statsråden kan svare på hvordan det griper inn i lønnsfastsettelsen
i Norge.
Statsråd Sveinung Rotevatn []: For det første er
det ikkje berre regjeringa som ser ut til å meine det, det ser også
det største opposisjonspartiet, Arbeidarpartiet, ut til å meine.
For det andre er det slik at når ein ber regjeringa om å kome «til
Stortinget ved første anledning med en forpliktende opptrappingsplan»
for lønsutvikling, vil eg seie at det er å gå ganske langt i å bryte
inn i det som er forhandlingsspørsmål mellom partane. Det er ikkje
med det sagt at staten ikkje har ei viktig rolle i lønsutviklinga,
ikkje minst i offentleg sektor. Men dette er, som representanten
sjølv seier, ein kjend debatt, der regjeringspartia og Arbeidarpartiet har
ei anna haldning enn det SV og Senterpartiet har, og det er det
god grunn til.
Presidenten: Då
er replikkordskiftet avslutta.
Dei talarane som
heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Vi
diskuterer i dag en utrolig viktig sak. Det handler om mer enn lik
lønn for likt arbeid, det handler om kvinners mulighet i arbeidslivet.
Utdanning og arbeid gir kvinner frihet, og det er det største likestillingstiltaket
vi kan gjøre. Men vi har et stykke igjen. Statsråden sa at vi er
på god vei, og at det går framover. Vi har bl.a. flere kvinner som
jobber heltid enn deltid. Det er en viktig milepæl.
Men det er noe
skyer på himmelen når det gjelder likestilling. Statistikken viser
at dess høyere utdanning man har, dess mindre er man utsatt for
lønnsforskjeller i arbeidslivet. Det er noe vi er nødt til å gjøre
noe med. Vi har også et av OECDs mest kjønnsdelte arbeidsliv. Kvinner
går ofte inn i omsorgsyrker, menn velger tradisjonelt sett teknologi.
Som tidligere rektor på en høyskole kan jeg si at vi har jobbet
veldig hardt med det. Blant annet har vi jobbet med å få flere jenter
inn i ingeniørfagene og teknologifagene. Det viser at når man har
en systematisk satsing på det, virker det.
Kvinner tjener
i snitt 88 pst. av menns månedslønn. Det gapet er vi nødt til å
gjøre noe med. Det er også slik at det bare er én av tre kvinner
som starter gründerbedrifter. Kan det være at kvinner er mindre
risikovillige enn menn? I så fall må vi starte tidlig i utdanningen.
Nå har vi et utdanningsløp som heter både mestring og kunnskap,
og det handler nettopp om å tørre å ta en risiko og starte for seg
selv. Det blir flere som gjør det, men vi har også der et stykke
å gå.
Kvinnelige ledere
ble også nevnt, og kvinnelige partnere i advokatfirmaer og kvinner
rundt et styrebord. De er færre. Vi er ikke der ennå.
Målet om en strategi
for et likestilt utdannings- og arbeidsmarked er forankret i Granavolden-plattformen. Jeg
er veldig glad for det. Denne strategien skal lanseres våren 2021.
Vi venter på tiltak for å få flere menn inn i kvinnedominerte bransjer
og flere kvinner inn i mannsdominerte bransjer. Da kan vi også begynne
å rette opp lønnsgapet.
Så er jeg veldig
opptatt av å si at Høyre mener det er partene i arbeidslivet som
må ta denne diskusjonen og jobbe med lønnsforskjeller mellom kvinner
og menn, og jeg mener vi skal være svært forsiktige med å blande oss
inn her.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Det var synd at replikkordskiftet
med statsråden sluttet der det gjorde, så jeg fortsetter her.
Statsråden refererte
til SVs forslag på en mildt sagt unøyaktig måte – ja, kanskje uredelig
måte, hvis jeg skal skru litt til. For det som står i SVs forslag,
men som statsråden hoppet galant over, er at en eventuell opptrappingsplan
skal skje «på bakgrunn av partssamarbeidet». Derfor skal jeg bare
si helt tydelig og klinkende klart at det SVs forslag handler om,
er å bringe tiltak for likelønn til bords, inkludert likelønnspott,
til de andre partene, og i det øyeblikket partene skulle bli enige
om at det er en riktig måte å gjøre det på, da skal staten stille
opp. Det er det SV foreslår. Så når stadig flere representanter
fra regjeringspartiene bruker lønnsfastsettelsen og partenes frihet
der som et argument mot forslaget, er det en skinndebatt. Derfor
vil jeg etterlyse hva de faktiske argumentene til regjeringen er,
for de argumentene treffer ikke SVs forslag. Det er det veldig viktig
for meg å si, fordi vi har stor respekt for hvordan lønnsfastsettelsen
skjer i Norge.
Mens jeg først
har ordet, vil jeg også nevne noe jeg ikke rakk i mitt første innlegg.
Samme dag som SV fremmet dette forslaget om et krafttak for likelønn,
hadde vi også et forslag om økt rett til heltid, for heltid/deltid-problematikken
er kanskje en av de aller viktigste hindringene for å oppnå likelønn.
Det var et separat forslag som gikk til behandling i arbeids- og
sosialkomiteen, og det er ferdigbehandlet allerede, men for meg
er det veldig viktig å understreke den sammenhengen. Vi må jobbe
for økt likestilling både i hjemmene, gjennom rett til heltid og
gjennom å ta vekk de siste lønnsdiskrimineringene som skjer i hver
virksomhet, i hver bransje, og vi må gjøre noe med verdisettingsdiskrimineringen.
Jeg tror at vi alle er enige om at uten å gå inn i en diskusjon om
likelønnspott er det vanskelig å finne noen andre tiltak som i tilstrekkelig
grad kan gjøre noe med verdisettingsdiskrimineringen. Det tror jeg
vel også Venstre har sagt noe om i sine partiprogrammer tidligere.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, sjå voteringskapittel