Presidenten: Etter
ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3
minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
André N. Skjelstad (V) [] (ordfører for saken): Presidenten
redegjorde for hva saken gjelder.
Komiteen viser
i sin innstilling til FNs bærekraftsmål, som er førende for norsk
politikk innenfor en rekke områder, inkludert utrydding av sult,
økt matsikkerhet og bærekraftig utvikling av byer og lokalsamfunn.
Videre understreker
komiteen at jordvern er en forutsetning for framtidig matproduksjon
og for matsikkerhet. Vern av dyrka jord vil også bidra til mindre
utslipp av klimagasser som følge av mindre behov for nydyrking og
mindre karbontap fra jord og vegetasjon.
Det er i innstillingen
en rekke merknader fra opposisjonen og fra mindretallet, men flertallet
anbefaler at innstillingen ikke vedtas i dag.
Så noen kommentarer
til saken:
Venstre ønsker
at landbruket skal være på lag med naturen, og jordvern handler
også om å ta vare på dyrka og dyrkbar mark. Og som komiteen peker
på, er jordvern ifølge FNs bærekraftsmål en forutsetning for framtidig
matproduksjon og ikke minst for matsikkerhet. Vern av dyrka jord
vil også bidra til mindre utslipp av klimagasser som følge av mindre
behov for nydyrking og mindre karbontap fra jord og vegetasjon.
Det er selvfølgelig
beklagelig at mye dyrka jord blir bygd ned. Det er ikke noen tvil
om det. Kampen om de beste områdene er prekær i mange områder. Det
siste eksemplet jeg har, er at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker
å bygge ned mye av den beste dyrkajorda rundt flyplassen i Namsos.
Det er klart at
dette er en krevende situasjon i mange tilfeller. Derfor er vi nødt
til å være veldig tydelige på at det skal særdeles gode grunner
til for at vi i det hele tatt skal kunne bryte ned dyrka jord. Det
jordvernmålet vi fikk på plass i 2015–2016, var viktig, og det er
viktig at dette oppfylles framover.
Jeg tror at i
dagens situasjon er det rett å vente til vi får en ny strategi framover,
og jeg tror også det er viktig at den nye strategien gjennomgås
på en skikkelig måte. Derfor støtter vi, og flertallet i komiteen,
dagens innstilling.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Husker dere norgeskartet
foran tavla i 1. klasse – det kartet som vi kunne trekke ned, og
som ofte var vanskelig å få opp igjen, fordi rullen hang seg fast?
På det kartet var det stort sett to fargenyanser som gikk igjen.
Det var grått, og det var grønt – fjell og skog. Kun noen små flekker var
gule. Det er vår dyrka mark. Hvis vi studerte det nærmere, kunne
vi se at den var å finne rundt Oslofjorden, ved Trondheimsfjorden
– og så en flekk ved Jæren. Ellers var de gule flekkene veldig små
og lå spredt utover det langstrakte landet vårt.
Det er hele grunnen
til at jordvern er så viktig i vårt land: Den fantastisk viktige
ressursen er så knapp. Det er kun 3 pst. av det kartet som ble hengende
foran tavla i 1. klasse, som er gult, og som er dyrka mark. Grunnen
til at folk har bosatt seg f.eks. langs Oslofjorden og Trondheimsfjorden,
er at det var der muligheten for å dyrke mark var særskilt god i
dette landet. Der er jo presset på jorda også størst. Det gjør at
det er viktig for Stortinget å ha en offensiv og framtidsrettet
jordvernpolitikk, i kombinasjon med en god jordbrukspolitikk, som
sørger for at vi både tar vare på og bruker den knappe jorda vi
har.
Derfor er egentlig
jordbrukspolitikk i Norge ganske enkelt, hvis vi er enige om målet
om at innbyggerne våre skal ha trygghet, og at beredskapen skal
bli bedre og ikke svakere. En fornuftig politikk må alltid ta utgangspunkt i
nettopp det kartet, det landet vi er, og den naturen vi har. Derfor
tar jeg opp forslag på vegne av Arbeiderpartiet, for å sørge for
at de gule prikkene kan tas vare på og brukes også i framtiden.
De siste årene
med ulike former for uforutsette hendelser, enten det er tørke eller
korona, har lært oss at tilgangen på trygg mat er en avgjørende
del av samfunnets stabilitet og innbyggernes trygghet. Derfor er
jordvernpolitikk også en veldig viktig del av landets sikkerhetspolitikk.
Jeg håper på en
god debatt, og jeg håper at vi sammen kan sørge for et mer offensivt
jordvernmål i årene som kommer.
Presidenten: Representanten
Nils Kristen Sandtrøen har teke opp dei forslaga han refererte til.
Guro Angell Gimse (H) []: Denne regjeringen har gjort
mye for å legge til rette for aktivt jordvern. Likevel er det behov
for å holde denne fanen høyt. Vi hørte representanten Sandtrøen
si her at kun 3 pst. av arealet i Norge er dyrket mark, og kun 1 pst.
er til matkorn. Omdisponering av dyrket mark er nå på under 4 000
dekar i året. Til sammenligning har den gjennomsnittlige omdisponeringen
vært på 7 600 dekar per år i perioden 2004–2013. I perioden 1994–2003
var den på 11 400 dekar per år. Her har det skjedd formidable ting.
Jordvern er viktig
for å opprettholde matproduksjon, og det kan bli nødvendig med prioriteringer
rundt hva som kan forsvares av omdisponeringer. Det har vi vært
tydelige på i jordvernstrategien som foreligger nå.
Så må vi erkjenne
at det er vanskelig å unngå alle omdisponeringer, bl.a. fordi det
er nødvendig å gjennomføre prosjekter, f.eks. samferdselsprosjekter.
Da er det en avveining mellom flere hensyn. Det gjelder å gjennomføre
denne type prosjekter så nennsomt som overhodet mulig, slik at nedbyggingen
av dyrket mark blir minst mulig.
Når det nå bygges
ned, er det viktig å legge til rette for nydyrking. I 2019 ble det
gitt tillatelse til å nydyrke 27 500 dekar. Det er rekordhøyt. Det
er vi stolte av å ha bidratt til å få til i regjering.
Vi har en jordvernstrategi
som har fungert godt, og vi må fortsette å holde jordvernfanen høyt.
Skal vi fortsette å ha et bærekraftig landbruk over hele landet
og sørge for at dette opprettholdes for generasjonene etter, må
vi fortsette det gode arbeidet.
Geir Pollestad (Sp) []: Representanten Sandtrøen
snakka om skulekartet som hang ned. På Sørvestlandet var det sånn
at kartet over det heilage landet hadde hengt seg opp, så me fekk
aldri ned dei andre karta. Men det var dårlege vilkår òg for jorda rundt
Genesaretsjøen og Daudehavet, kan eg seia.
På Jesu tid, som
i dag, var mat viktig, og skal me ha tilgang på mat, må me ta vare
på den dyrka marka vår. Det er ein knapp ressurs. Me har gode erfaringar
med den måten me har jobba på, med å setja oss eit mål og jobba
for å nå det målet. Det målet kan òg verta brukt til billeg retorikk,
som å laga tidsintervall som passar, og seia at det er betre no
enn før – at me byggjer ned mykje, men me nydyrkar òg. Det er ikkje
lov. Matjorda er for viktig til å verta triksa vekk gjennom retoriske
knep.
Difor er det viktig
for Senterpartiet å seia at me ønskjer eit nytt mål på 2 000 dekar
per år, som ein veg mot nullvisjonen, som me ønskjer. Representantforslaget vårt
har ikkje til hensikt å dra opp all verdas tiltak; det handlar om
å setja seg eit mål, og så ber me regjeringa koma med tiltak for
å nå det målet.
Men det handlar
ikkje berre om målet, det handlar òg om å ha eit kritisk blikk på
rapporteringa og måten me rapporterer dette på. Dagens system er
ikkje perfekt, for det seier ikkje noko om kor mykje som vert nedbygd kvart
år, det seier noko om kor mykje som vert omdisponert kvart år. Me
har òg betydeleg med jord i dette landet som økonomisk og juridisk
er tapt som dyrka mark, men som ikkje er innrapportert, fordi det
skal meir regulering til. Ein har f.eks. ei områderegulering som
er veldig detaljert, men på grunn at det her skal på plass ein reguleringsplan,
vert det ikkje innrapportert. Men lokalpolitikarane har sannsynlegvis
ikkje moglegheit til å stoppa og til å snu. Så det må me ta omsyn
til.
I debatten om
jordvern er det mykje kreativitet. Noko av det eg på det sterkaste
vil åtvara mot, er omgrepet jordbytte – at éin kommune seier: Me
byggjer ikkje ned dette området som står til nedbygging i vår kommunedelplan,
men då kan de byggja ned desto meir.
Det er ikkje sånn
det verkar. Om me skal vera i nærleiken av å nå jordvernmåla – alle
partias jordvernmål – har me ikkje rom for å byggja ned alt som
ligg til nedbygging i kommunedelplanar. Så det er ein valuta eller
eit byttemiddel som ikkje har nokon verdi. Difor har den typen jordbytte
berre negative sider.
Med det vil eg
ta opp det forslaget Senterpartiet står bak.
Presidenten: Representanten
Geir Pollestad har teke opp det forslaget han refererte til.
Arne Nævra (SV) []: Det er knapt et år siden vi hadde
omtrent samme debatt her i salen. Men det gjør den jo ikke mindre
viktig. Det er bra at jordbrukspartier som Senterpartiet og SV holder
denne saken varm. For, som det er sagt, matjord er en knapp ressurs,
det er en livsviktig nasjonal ressurs, og landbrukspolitikken må
sikre at matjorda er i god hevd, så man kan produsere minst like
godt i framtida og aller helst i et tusenårsperspektiv.
Vi har ikke vært
snille med jorda vår, med dyrkamarka vår; vi herjer med den – med
hensyn til både utarming og nedbygging. Siden krigen har Norge bygd
ned over én million mål dyrka og dyrkbar mark. Det er voldsomt.
Nå er det jo klart
at jord ikke bare er jord. Det er stor forskjell på jord også. Bare
1,7 pst., f.eks., av arealet er i klimasonen som er godt egnet til
matkorndyrking. Så kan en bare tenke seg hvor lite areal vi snakker
om til frukt og grønt. Selveste juvelen her er jo grønnsaksjorda, gartnerjorda,
som vi ikke har veldig mye av.
Grønne Lier, der
jeg bor, forsyner hovedstaden og mye av Norge med bær og grønt.
Heller ikke her holder man fingrene av fatet – eller skal vi si
matfatet. Tvert om er det sånn at flere alternativ som Statens vegvesen
utreder for nye firefelts E134 til E18, går gjennom noe av den beste
matjorda vi har her i landet. Skal det være mulig å utrede sånne
traseer i en statlig etat i 2021? Har vi ikke kommet lenger? Det
er det naturlig å spørre om. Det samme gjelder Bane NOR, som sjølsagt
heller ikke legger bånd på seg når traseer skal vurderes, og som
ikke så langt unna anbefaler en løsning gjennom Steinberg i tidligere
Nedre Eiker. Flere hundre mål går tapt, og jorder blir delt opp
om den anbefalte traseen følges.
E6 nord for Trondheim
skal jeg ikke nevne engang.
Om det er noen
trøst: Vi var mye verre før. Da bygde vi ned for fote og tok de
lettest tilgjengelige arealene først – naturlig nok. Vi kan delvis
unnskylde dette med oppbyggingsperioden etter krigen, men nå kan
vi ikke unnskylde oss lenger. Når vi nå har klart å komme under det
gamle jordvernmålet, eller eksisterende jordvernmål, på 4 000 dekar,
må vi kunne sette oss nye mål. SV er med på forslaget om å sette
et mål på 2 000 dekar denne gangen for å få flere bak det kravet,
sjøl om vi i fjor satte fram et eget forslag om 1 000 dekar.
Jeg skal helt
til slutt nevne nye utfordringer som er kommet de siste årene, og
det gjelder de nye industrisatsingene våre. Tenk bare på hvor stort
areal datasentrene krever. Og jeg ser på statsråden, som bor rett
i nærheten av et stort prosjekt på Kvernaland.
Steinar Reiten (KrF) []: I noen saker Stortinget
får til behandling, er den reelle avstanden mellom de ulike partiene
mindre enn debatter og medieoppslag kan gi inntrykk av. Representantforslaget
vi nå behandler, omhandler en slik sak. Vi mener det er rett å si
at det økte fokuset på jordvern de siste 15–20 årene etter hvert
har utviklet seg til en bred tverrpolitisk dugnad.
Jeg kunne ha brukt
dette innlegget til å polemisere om at jordvernmålet som den rød-grønne
regjeringen satte i årene fram mot 2013, var mindre ambisiøst enn stortingsvedtaket
fra 2015, om å sette et mål om at maksimalt 4 000 dekar dyrket jord
skulle omdisponeres årlig fram mot 2020. Det velger jeg ikke å gjøre.
Det var Bondevik
II-regjeringen som i 2004 fremmet forslag om å halvere den årlige
omdisponeringen av dyrket mark og satte måltallet til maksimalt
6 000 dekar per år. Det lå til grunn for jordvernpolitikken også
for Stoltenberg II-regjeringen, og målet ble nådd i 2013.
Det er også grunn
til å minne om at forslaget om en innskjerping av jordvernmålet
til 4 000 dekar per år, som Stortinget fikk til behandling i desember
2015, ble fremmet av en samlet næringskomité og enstemmig vedtatt.
Det unike er at også komitémerknadene til saken, som var ganske
omfattende, ble fremmet av en samlet næringskomité, ned til siste
komma. Det er ikke hver dag det skjer. Samlet sett viser det en
svært gledelig utvikling i norsk politikk.
Hensynet til jordvern
har blitt stadig viktigere på alle forvaltningsnivå, også i nasjonal
politikk. Det skulle da også bare mangle. Matproduksjon er den mest grunnleggende
forutsetningen for en bærekraftig utvikling og for å hindre konflikter
og krig. FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, slår fast
at den globale matproduksjonen må øke med 60 pst. fram mot 2050 for
å holde tritt med befolkningsveksten. Da er vern av jordbruksareal
en avgjørende forutsetning hvis målet skal nås.
Vi registrerer
at Senterpartiet og SV vil definere en ytterligere skjerping av
jordvernmålet til maksimalt 2 000 dekar omdisponert årlig fram mot
2026. Det spriker for øvrig i opposisjonen, der Arbeiderpartiet
ikke går så langt og ønsker at måltallet skal være 3 000 dekar per år,
mens Fremskrittspartiet lar være å sette et måltall, men understreker
at de er imot en nullvisjon.
Men igjen: I denne
saken mener vi at polemikk ikke er formålstjenlig. Poenget er ikke
at det spriker i opposisjonen. Poenget er at en samlet komité står
inne i følgende merknad i komiteinnstillingen:
«Komiteen forventer at regjeringen
vurderer en innstramming av det fastsatte jordvernmålet når revidert
jordvernstrategi legges frem. Komiteen merker seg at regjeringen
varsler at de vil vurdere om de skal inkludere et mål for omdisponering
av dyrkbar mark i den oppdaterte jordvernstrategien.»
Den varslede revisjonen
av jordvernstrategien vil bli presentert for Stortinget om kort
tid. Det er forståelig at opposisjonen prøver å ta initiativet nå
på oppløpssiden. Vi tar likevel det med stor ro og ser fram til
behandlingen av den nye jordvernstrategien når den foreligger. Da bør
målet være et bredt forlik om en revidert strategi, slik det skjedde
i 2015.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Matjorda er eksistensgrunnlaget
vårt. Det synes alle å være enige om. Siden mennesket begynte å
dyrke jorda for 10 000 år siden, har den vært selve fundamentet
for sivilisasjonen. Mesteparten av maten til verdens nær 8 milliarder
mennesker kommer fra dyrket jord.
Bare 1 pst. av
Norge er egnet til å dyrke matkorn. Samtidig utgjør korn over en
fjerdedel av energiinntaket vårt og er dermed den viktigste matvaren
i norsk kosthold. Det vesle arealet med norsk kornjord er derfor
avgjørende for våre barns matsikkerhet. Miljøpartiet De Grønne mener
at Norge trenger et langt sterkere nasjonalt jordvernmål. Vi støtter
derfor forslaget om å fastsette målet til maksimalt 2 000 dekar
dyrket mark årlig innen 2026. Vi mener at det trengs et eget mål
for dyrkbar jord, og vi støtter derfor forslaget om dette.
Men skal matjorda
tas vare på for kommende generasjoner, må man gå lenger enn som
så. Nedbygging av matjord bestemmes først og fremst lokalt, og når
man sitter som lokalpolitiker i en økonomisk hardt presset kommune,
er det ikke alltid lett å foreslå eller vedta tiltak som gjør byggeprosjektene
dyrere eller begrenser skatteinntektene. Å ta vare på matjorda er
et typisk sånt tiltak, så ofte innebærer jordvern å bygge andre
steder enn der det er billigst.
Selv om jeg ikke
tviler på de fine intensjonene og de fine ordene til Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, som stadig fremmer gode forslag, som i den innstillingen
vi debatterer her i dag, er jordvern vanskelig å følge skikkelig opp
der det gjelder, nemlig i lokalpolitikken. Av de 25 kommunene som
har bygd ned mest dyrket og dyrkbar jord i perioden 2017–2019, var
16 styrt av enten Arbeiderpartiet eller Senterpartiet.
Med svake nasjonale
føringer er det lett å si ja til nedbygging. Men jordvern er en
nasjonal interesse. Både for miljøet, matsikkerheten og barna våre
er det avgjørende at vi slutter å bygge ned dyrket og dyrkbar jord.
Miljøpartiet De
Grønne mener det er åpenbart at matjorda trenger et nasjonalt vern.
Derfor fremmer vi to løse forslag i dag. Vi ber regjeringen foreslå
endringer i jordloven som gir dyrket og dyrkbar jord et reelt vern gjennom
en vesentlig innstramming i muligheten for å gi dispensasjoner.
I tillegg ber vi regjeringen sørge for at dispensasjon fra vernet
av dyrket og dyrkbar jord kun skal kunne gis av en nasjonal planmyndighet.
Med det tar jeg
opp våre forslag, og vil for øvrig nevne at Une har fått barn i
dag!
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten: Då
har representanten Per Espen Stoknes teke opp dei forslaga han refererte
til.
Presidenten vil
òg gratulera Une Bastholm med barnet, som ho har fått på ein veldig
ypparleg bursdag!
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Den aller mest
grunnleggende forutsetningen for et aktivt, framtidsrettet norsk
jordbruk og norsk matproduksjon er at vi tar vare på matjorda –
uten jord, ikke noe jordbruk. Jeg er glad for alt positivt engasjement
for matjorda vår. Økt bevissthet rundt verdien av å ta vare på dyrkbar
og dyrket jord er viktig, og det gir resultater. I mars kom tall
fra SSB som viser at vi ligger an til å nå det nasjonale jordvernmålet
for fjerde året på rad.
God matjord er
en knapp ressurs i Norge. Det har mange sagt på denne talerstolen.
Vi har bare 3 pst. dyrket mark, og mye av det er små teiger og krevende
terreng. Det er annerledes med f.eks. landet Danmark, hvor om lag
60 pst. av landarealet er dyrket mark. Jordvern er ikke bare viktig
for jordbruket nå, det er også viktig for framtiden. Å ta vare på
matjorda er viktig for oss alle.
Bærekraftsmålene
vi har forpliktet oss til, handler bl.a. om å utrydde sult, oppnå
matsikkerhet og utvikle bærekraftige byer og lokalsamfunn. Hvis
vi skal nå disse målene, er og blir også jordvern viktig. Derfor
sendte jeg som statsråd, sammen med kommunal- og moderniseringsminister
Nikolai Astrup, et brev til alle kommunene og fylkeskommunene i
vår der vi var tydelige på at jordvern er av nasjonal interesse,
og at kommunene må bidra til å redusere omdisponering av dyrket
mark. Det handler om grunnlaget for lokalt næringsliv, men det handler
også om beredskap, og det handler til sjuende og sist om matsikkerhet.
Jeg opplever at kommunene tok signalene, ikke bare da brevet kom,
men også før det.
Jordvern er ikke
noe vi kan krysse av på en liste og si at nå er vi ferdige med den
saken. Vi må holde dette varmt hele tiden, være utrolig bevisste,
og vi må gjøre det vi kan for å bli bedre også framover. Derfor
kommer jeg snart med en oppdatert jordvernstrategi der vi også vurderer
måltallet for årlig omdisponering. Jeg ser fram til å levere strategien
til Stortinget før denne sommeren.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Sommeren 2018 fikk
vi den verste tørken i Norge på mange tiår. Det ga oss en veldig
viktig praktisk påminning om hvorfor det er avgjørende å ta vare
på matjorda vår i hele landet. For mens kornåkre ble svidd her på
Østlandet, var situasjonen helt annerledes i Nordland. Der kunne
man produsere bra med grovfôr til dyrene våre, og det var også mer
nedbør i løpet av sommeren. Det samme gjaldt andre deler av Distrikts-Norge.
Hvilke tanker
har landbruksministeren gjort seg med tanke på de krisene vi har
vært oppe i de siste årene når det gjelder behovet for en mer offensiv
jordbrukspolitikk i Norge, som øker selvforsyningen korrigert for importen
av fôrvarer – at man bruker jorda aktivt i alle deler av landet,
hvor man også skal sørge for at vi tar vare på jorda?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Hvis representanten
ser på de siste jordbruksoppgjørene, har vi vært ganske bevisst
på hvordan vi gir tilskudd nettopp for å sikre kanalisering, som
er det som representanten egentlig snakker om. Bare fra 2019 til
2020 økte produksjonen av korn i dekar med 65 000. Det viser en
politikk hvor en kanaliserer. Vi må ikke ha gress der det er egnet
for korn, for korn er en av de viktigste kaloribombene – holdt jeg
på å si – vi spiser. Det gjør at det er utrolig viktig for oss å
ha god kornproduksjon. Og så må vi bruke gressarealene der det er
egnet for det, for der kan vi få beite til dyrene eller bruke gresset
som fôr til dyrene, som er dyr vi skal spise. For vi er fortsatt
ikke der at vi spiser gress, men vi spiser dyrene som beiter på gresset.
Jeg mener det er en bevisst politikk og en riktig politikk.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er helt riktig.
Nettopp i kjølvannet
av den sommeren ble det behov for å importere mer fôr til dyrene,
bl.a. fra USA. Det som oppstår som en utfordring i det kjølvannet,
er at da kommer det mikroorganismer, sopp, inn til Norge som vi
i ikke har i plantefloraen vår fra før. Det er ekstremt kostbart,
så det å ta vare på og bruke jorda aktivt, er en veldig rimelig
forsikring som også sørger for arbeidsplasser i hele landet.
Over lengre tid
har det vært press på distriktsjordbruket. Blant annet på Vestlandet
og i Troms er det stor fare for at deler av jorda vår går ut av
drift hvis ikke politikken nå forbedres. Derfor sitter landbruksministeren nå
med en gyllen mulighet til å gjøre ord om til handling ved å sørge
for å gi et krystallklart signal om at det skal være framtidsmuligheter
for distriktsjordbruket, bl.a. på Vestlandet og i Troms.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Da ønsker jeg
igjen å si til representanten at han må gå inn og lese de oppgjørene
som jeg har hatt ansvar for, og som har fått avtale med begge lagenes
organisasjoner. Det er nettopp at en har kanalisert. Det betyr at
ja, det skal være bruk av ulik art og ulike størrelser, vi skal
bruke vestlandslandbruket, vi skal bruke Nord-Norge. Og vi har gjort
det, som jeg sier, på arealtilskudd, men vi har også gjort det på
tilskudd til bygninger og investeringer – 45 pst. har gått til mindre
bruk, under 30 kyr. Det handler om å prioritere og tenke – ja, det
er riktig, en reduserer risiko, og en får et bedre landbruk hvis
en bruker ressursene over hele landet. Noen steder, bl.a. på Vestlandet,
har man frukt- og bærdyrkere på de områdene der det er aktuelt,
og så ser vi at i de skrå bakkene ned mot fjordene er det beite
og husdyrproduksjon som er det desidert beste. Det mener jeg er
en god prioritering og en riktig landbrukspolitikk.
Geir Pollestad (Sp) []: Det gjeldande jordvernmålet
gjekk ut i 2020, og iallfall i Senterpartiet har me stått og trippa
og har hatt veldig lyst til å få eit nytt jordvernmål – nye tiltak
for å hjelpa. Det har kome fram under behandlinga av denne saka
at regjeringa har tenkt å leggja fram dette jordvernmålet før sommaren.
Eg, og Senterpartiet, hadde ønskt at dette skulle verta behandla
i Stortinget denne våren, sånn at me hadde det på plass i god tid
før valet. Så spørsmålet mitt er eigentleg: Kvifor har ein valt
å ikkje leggja fram jordvernmålet og ein oppdatert jordvernstrategi
på eit tidspunkt som hadde gjort det mogleg for Stortinget å behandla
saka no i vår?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: For det første
synes jeg det kjempebra at jeg og Pollestad deler engasjementet
for jordvern. Det mener jeg er bra i seg selv.
Det andre jeg
har lyst til å si, er at den jordvernstrategien som vi har, skulle
virke, vi skulle ha den, i fire år. Jeg synes det er klokt å vente
på tall. De fikk vi i mars. Det betyr at jeg nå jobber med ny jordvernstrategi
for å skjerpe målene, for jeg mener at det å ha en jordvernstrategi
som vi jobber etter, viser resultater, og det ønsker jeg å fortsette
med. Og jeg tror at vi skal klare å bli enige om at dette er en
viktig strategi for å ivareta norsk landbruk.
Geir Pollestad (Sp) []: Det neste spørsmålet skal
vera litt meir konkret, og det tek utgangspunkt i ei lokal sak i
Rogaland, knytt til Kalberg. Der har det dukka opp eit spørsmål:
Kan me byggja eit datasenter, byggja ned dyrka mark, på Kalberg?
Nokre andre kommunar seier at me kan ta ut området i vår kommunedelplan
i bytte mot dette. Så det området som på kommunedelplannivå er regulert
til omdisponering, vekslar ein konkret inn og bygg ned i ein annan
kommune. Det er vel i overkant av 20 000 dekar på Nord-Jæren som
er avsett til nedbygging eller utbygging av dyrka mark, altså summen
av kommunedelplanar. Så spørsmålet mitt til statsråden er eigentleg;
Synest statsråden at dette med jordbytte er ein god idé?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Først har jeg
lyst til å vise til den saken som representanten viste til, fra
Kalberg. Jeg ønsker ikke å gå inn i den saken, rett og slett fordi
hvis det blir en anke, så ønsker ikke jeg i utgangspunktet å snakke
meg inhabil. Men jeg håper at representanten har fått med seg at
vi, våre partier, har stått samlet politisk lokalt i denne saken.
Når det gjelder
den langsiktige grensen som er satt i felleskap for jordvern i Rogaland,
er det også et utgangspunkt i denne saken. Jeg mener at bytte når
det gjelder nedbygging av jord, løser ingen problemstillinger. Hvis vi
kan regulere tilbake igjen, å bruke området til jordbruk, mener
jeg det er det beste, fordi vi har knapphet på denne ressursen.
Geir Pollestad (Sp) []: Det siste spørsmålet går
på noko som eg eigentleg ikkje liker, nemleg jordflytting. Jordflytting
er jo eit alternativ når det er bestemt at ein skal byggja ned,
det er ikkje eit faktisk jordverntiltak, men det har vist seg no
for ein del bønder at det er ganske komplisert. Dei seier ja til
å ta imot matjord for å bruka det til jordforbetring på eigedomen sin,
men det har vist seg å vera ganske byråkratisk og kranglete å få
tillating. Då er spørsmålet mitt om statsråden vil ta tak i dette
og sjå på om det er mogleg å gjera forenklingar, slik at ein hindrar
at dyrka mark vert deponert, men faktisk vert brukt til å forsterka
og forbetra jorda for aktive bønder.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: For det første
er jeg enig med representanten i at det er ikke fullgodt å forflytte
jorda og tro at det skaper den beste jorda. Men istedenfor å deponere
den er det mye bedre å bruke den. Og ja, jeg vil gå tilbake igjen
til departementet og spørre: Hvor ligger den hemskoen? Jeg vil gjerne
be representanten om å vise til noen saker som vi kan gå inn og
se på, for jeg mener at det skal ikke være vanskelig. Hvis alternativet
er at jord blir forkasta, mener jeg at det er en ressurs vi skal
bruke. Det skulle bare mangle.
Arne Nævra (SV) []: Pollestad mot Bollestad – det
er en fin tittel det, president. Jeg har lyst til å følge opp Pollestads
innlegg noe. Blant annet ser vi nå at vi får nye utfordringer, som
nevnt i innlegget mitt her i stad, med det grønne skiftet. Det kommer
nye, arealkrevende industrier. SV ønsker dem velkommen, men vi ser
at vi er nødt til å sette betingelser, og da ser vi at bl.a. datasenteret
som det var henvist til i forrige spørsmål fra Pollestad, er veldig
arealkrevende. De ber om store arealer. Det gjør også batterifabrikker.
Vi er inne i en bølge av utfordringer på arealer. Så mitt spørsmål
til statsråden er om hun føler at regjeringa er forberedt på dette,
også på bakgrunn av at innsigelsesinstituttet på mange vis nå er
vingeklippet av denne regjeringa.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Når vi har 97 pst.
annen type jord, er det god plass til datasenter eller annen type
plasskrevende industri på utsiden av dyrka mark, hvis det er det
vi vil. Jeg har også lyst til å utfordre systemet litt, for ofte
tenker vi bare inn i vår egen kommune, men hvis vi ser på vår region,
vil vi være kloke om vi bygger kanskje et sted som ikke vil ta den
jorda, hvis vi mener det er en viktig ressurs for både nåtidens
og framtidens jordbruk. Det er bærekraftig – det er riktig ut fra
bærekraftsmålene våre både nasjonalt og internasjonalt. Så der mener
jeg ja.
Så sier representanten
at statsforvalterne og andre med innsigelse er vingeklippet. Hvis
vi har et jordvernmål, er det faktisk statsforvalternes plikt å
bruke innsigelse hvis de mener det er i konflikt med målsettingen
i forhold til nedbygging av jord – eller omdisponering.
Presidenten: Replikkordskiftet
er då omme.
Dei talarane som
heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Geir Pollestad (Sp) []: Etter det venlege hintet
frå presidenten tidlegare i debatten, vil eg starta med å gratulera
presidenten med dagen.
Så har eg lyst
til å bidra litt inn i historieforteljinga til representanten Reiten.
Han framstilte det nærmast som at det var god stemning då eit samla
storting gjekk inn for eit jordvernmål på 4 000 dekar. Det er nok
rett å seia at ein vart einige om målet og verkemidla, men det var
til betydelege protestar, særleg frå dåverande statsråd Listhaug
og hennar parti. Men det var eit fleirtal på Stortinget som ønskte
ei innskjerping av jordvernet, og det opplever eg at det er på Stortinget
no òg.
Så håpar eg at
statsråden i arbeidet med strategien tek på alvor dei utfordringane
som har kome fram, bl.a. gjennom ein del oppslag i Nationen, knytt
til korleis ein måler omdisponering. Dagens mål rapporterer ein
inn gjennom KOSTRA på det tidspunktet eit areal ikkje skal regulerast
ytterlegare, og dette gjer at det blir ein mismatch mellom den faktiske
nedbygginga og nedbygginga som vert innrapportert. Over tid vil
sannsynlegvis desse møtast, men ein har jo kommunar som kan få jordvernprisen
eitt år, men tre år før hadde dei kanskje omdisponert eit par tusen
dekar og har då ein utbyggingsreserve i lang, lang tid framover.
Det andre er å
sjå på og kartleggja nasjonalt kor mykje jord det juridisk og økonomisk
ikkje er handlingsrom til å behalda som dyrkamark, men som ikkje
er innrapportert. Det trur eg i hovudsak handlar om områderegulerte
område.
Så er det òg ein
fare med å knyta dette for mykje til den fysiske nedbygginga, for
då vil ein ikkje sjå på retninga av utviklinga før det kanskje er
altfor seint. I tillegg vil eg understreka kor viktig det er å ha
merksemd på jordvern i samband med både vegutbygging, jernbaneutbygging
og flyplassutbygging. Som tiltak me ønskjer i ein sånn plan, er
det mange ting ein kunne peikt på. Ein kan peika på tredje rullebane
på Gardermoen som det mest konkrete eksemplet, og ein kan peika
på openheit rundt opsjonsavtaler som eit viktig verkemiddel. Eg
trur at ein òg må gjera eit verdival: Skal lokalpolitikarar fullt ut
ha rett til å byggja ned livsgrunnlaget for komande generasjonar?
Eller kva er viktigast av lokaldemokrati og jordvern? For Senterpartiet
er matjorda ein nasjonal ressurs som krev ei nasjonal forvalting.
Det kan statsråden ta med seg som eit innspel i det vidare arbeidet.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg takker representanten
for kommentarene, for når det gjelder mål – hvor vi måler, og hva
vi registrerer i – har jeg som statsråd bedt NIBIO, før denne diskusjonen
kom opp i avisen Nationen, om å se på nye måter å kunne måle og
registrere dette på, nettopp fordi det er en mismatch mellom det
som er registrert, det som er omdisponert, og det som reelt er nedbygd
hvert år. Den oppgaven har NIBIO allerede fått. Hvis representanten
også, som jeg antar, er veldig opptatt av samferdsel, står det også
i en kommentar i den nye NTP-en at jordvern skal være viktig videre
inn når en skal velge traseer, enten det gjelder for vei eller for
bane, for vi har ikke for mye av det i det hele tatt.
Så viser representanten
også til opsjonsavtaler, jeg tror vi har et ganske felles engasjement
der. Det er jo en utfordring i seg selv, og den vil jeg komme tilbake
til på egnet måte, enten gjennom strategien – eller hvor jeg vil legge
det. Men det er en viktig bit av det som er utfordringene.
Til slutt: Jeg
hører representanten si at det er bedre vi trekker disse beslutningene
til det nasjonale. Jeg mener vi skal ha nasjonale mål hvor statsforvalterne
faktisk skal tilse at disse målene holdes. Jeg mener også at det
er ganske god kompetanse i lokalbefolkningen og hos lokalpolitikerne,
som vet hvor skoen trykker når det gjelder å klare å ivareta gode
beslutninger – hvis vi legger gode rammer rundt dette og også er
med og støtter opp om prosessene og vedtakene som blir gjort. Vi
har de siste årene vist at vi faktisk også er i stand til å stå
i den stormen, for det er en storm, og det er lobbyvirksomhet. Men
lokalpolitikere som mener at denne jorda er det viktigste for dem,
de gjør det, de gjør det gjerne og med glede.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.
Votering, sjå voteringskapittel