Presidenten: Etter
ynske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3
minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [] (ordfører for saken):
Vi skal prate om en av juvelene i norsk matproduksjon og norsk matkultur.
Det er, som komiteen skriver, en næring som bidro til bl.a. annet
sju medaljer i oste-VM for bare to år siden, og det er en næring
som har hatt en voldsomt positiv utvikling de siste årene. Som næringskomiteen
beskriver: Det er investert 100 mill. kr i prosjektet «Friskere
geiter». Det har gitt veldig gode resultater. Bevisst og faglig
godt utført arbeid med både avl, helse og fôring har gitt oss noen
av de friskeste dyrene i verden, og det er næringskomiteen imponert
over og framhever i innstillingen.
Denne saken er
egentlig en direkte fortsettelse av saken som vi hadde i stad. Det
handler om at vi skal ha en matproduksjon som er basert på det landet
vi er, den naturen vi har. Næringskomiteen skriver at det er vel
ingen andre dyr som er så flinke til å utnytte ulendt terreng som
det geita er, og da kan man ta i bruk beiteressurser som ellers
ville råtnet og gått til spille, hvis vi ikke hadde hatt en drøvtygger
som geita.
Dessverre ser
vi at denne næringen er under press. Som det kommer fram i innstillingen,
er det også enkelte nye fjøs og nylig gjennomførte investeringer
hvor brukere vurderer om man skal trappe ned. Derfor trengs det en
plan, det trengs en bedre politikk for å sikre geitas framtid i
Norge. Det blir rett og slett mindre av det Stortinget er enige
om at vi skal ha mer av i norsk jordbruk, så politikken må være
basert på kartet og den naturen vi har. Der har naturligvis også
samvirkene et ansvar for å følge opp at dette kan skje i praksis,
med både slakterier, ysterier og mottak av melk for geiter, sånn
at den produksjonen er mulig å gjennomføre rundt omkring i hele landet.
Så det er et ansvar vi på Stortinget og næringen deler.
Men der næringskomiteen
skiller lag, er et viktig punkt å få fram for oss i Arbeiderpartiet
og på rød-grønn side, for i innstillingen kan man lese at vi nærmest
får kritikk for å engasjere oss i kampen for en plan for geita. Det
tar vi med veldig lave skuldre fordi vi mener at saken er så viktig
at her trengs det handling. Hvis ikke kan vi rett og slett risikere
å få mange færre geitebruk de neste årene – på tross av det gode
arbeidet som er lagt ned i avl, helse og utvikling av fôr til dyrene
våre.
Med det tar jeg
opp forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Representanten
Nils Kristen Sandtrøen har teke opp det forslaget han refererte
til.
Geir Pollestad (Sp) [] (leiar for komiteen): Det
er mange grunnar til å verta glad av geitepolitikk, for geita er
så mykje meir enn berre eit dyr som gjev oss kjøt og mjølk. Dyra
har vore i landet i hundrevis av år, dei er dei beste til å pleia
kulturlandskapet, og dei er sjølve bildet på eit aktivt og levande
distriktslandbruk.
Dessverre har
geitene i Noreg opplevd tilbakegang dei seinare åra, og det er her
komiteen skil lag, mellom regjeringspartia og Framstegspartiet,
som seier at det går bra som det går, i motsetning til opposisjonen
elles, Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV, som ønskjer å ha ein
målretta innsats for å snu ei negativ utvikling.
Dette handlar
om så mange ting. Det handlar om ein kan få kjedene, kjedemakta,
til å gjera meir for å få selt geiteprodukt i Noreg. Det er ikkje
sånn at det er forbrukarane som kvar dag vel vekk produkt frå norsk
geit. Det er val som vert tekne på innkjøpsavdelinga hjå dei tre
kjedene våre. Me har òg ein situasjon der me har eit makstak på
mjølkeproduksjon for geit på 900 000 liter. Det er vanvitig høgt.
Me må spreia denne produksjonen på fleire.
Me har òg eit
helseprosjekt, Friskere geiter, som er ei suksesshistorie, som andre
næringar, andre produksjonar og andre land definitivt kan læra av.
Det trengst difor
ein sterkare politikk for å få meir etterspurnad etter geiteprodukt,
men òg auka produksjon og fleire geiter i Noreg.
Eg registrerer
at Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti er veldig bekymra for
at dette kan gå ut over og svekkja forhandlingsinstituttet. Det
er det ikkje noko som helst grunnlag for. For jordbruksforhandlingane skjer
ikkje i eit vakuum, jordbruksforhandlingane skjer gjennom at Stortinget
seier noko om tiltak, verkemiddel og mål, og utformar politikk,
f.eks. ein handlingsplan, og så er det partane som på bakgrunn av
den utforma politikken har forhandlingar. Jordbruksforhandlingane
går føre seg innanfor ramma av den politikken Stortinget har trekt
opp, men det vil sjølvsagt vera faglaga som i forhandlingar med
staten vel enkelttiltak.
Vårt representantforslag
er mykje meir. Det handlar om å ha ein storstilt og målretta innsats
for å få fleire geiter i Noreg. Det vil heile landbruket tena på,
og det vil gjera at Noreg vert eit finare land å bu i og å vera
turist i.
A
ndré N. Skjelstad (V) []: Det er helt korrekt, det
representanten Pollestad sier, at jordbruksforhandlingene ikke foregår
i et vakuum, men samtidig er det ganske spesielt at partiet som
Pollestad representerer, bortimot vil instruere hva partene skal
bli enige om fra denne salen.
Det er ikke til
å komme fra at geita er viktig. Den er viktig som en kulturlandskapspleier,
definitivt. Den er viktig med tanke på produksjon av melk til ost,
og ikke minst også med tanke på kjøttproduksjon. Men det er heller
ikke til å komme fra at fra 1990 og fram til nå, som også landbruksministeren
peker på i sitt svarbrev, har dette gått ned.
På 1990-tallet
var det stimulert til klyngeproduksjon, for å si det sånn, for å
samle geiteprodusenter mest mulig i ett område, for å gjøre logistikken
enklere for TINE når de skulle hente melk. Det er for så vidt ikke denne
salen som har lagt hindringer for produksjonen, det er samvirket
selv som på mange måter har vist veien, at de ikke nødvendigvis
ønsker det fantastiske produktet som representanten Sandtrøen var
inne på. Så det ligger et betydelig ansvar hos samvirkeorganisasjonene når
det gjelder dette.
Per i dag er det,
som også ministeren viste til, et overskudd i produksjonen. Selvfølgelig
er det også her muligheter for mange typer produkter framover, men
først og fremst hviler dette ene og alene på hvordan det er rigget
med hensyn til å ta imot produktene fra geiteproduksjonen. Der kan
jeg vanskelig se at vi kan detaljere og detaljstyre samvirkeorganisasjonene.
Jeg registrerer for så vidt at representanten Pollestad ønsker det,
noe jeg synes er litt spesielt.
Det er ingen tvil
om at vi ønsker mer geiteproduksjon der det er mulig, men her må
det på mange måter spilles på lag med landbrukets egne organisasjoner.
Det tror jeg vi må kunne overlate til dem, selv om vi stimulerer,
og selv om vi mener at geita er positiv både for det norske landskapet
og ikke minst med tanke på de mulighetene som er når det gjelder
kjøtt og melk.
Steinar Reiten (KrF) []: Geitenæringen har lange
tradisjoner i Norge, og geita har fortsatt en viktig rolle i norsk
landbruk, både med tanke på meieriprodukter av høy kvalitet og i
økende grad også kjøtt. I tillegg er geitehold et viktig bidrag
til å holde kulturlandskapet åpent. Det er også grunn til å gi næringen honnør
for et særdeles vellykket avlsarbeid de siste tiårene. Det har bedret
dyrehelsen og gitt bedre kvalitet på meieriprodukter som blir framstilt
av geitemelk.
Det er likevel
et faktum at antallet aktive geitebønder har gått kraftig ned de
siste 30 årene. Rundt 1990 var det ca. 1 000 geitemelkbruk i Norge.
I 2020 var tallet redusert til 269. Likevel er det ikke slik at
geitenæringen er blant de sektorene i landbruket som kommer dårligst
ut inntektsmessig. Onsdag i forrige uke presenterte avisen Nationen
de siste oppdaterte tallene fra Budsjettnemnda for jordbruket, som
partene legger til grunn for jordbruksoppgjøret. Der framgår det
at et referansebruk med 144 årsgeiter faktisk har et beregnet vederlag
til arbeid og egenkapital som ligger høyere enn f.eks. et melkebruk
med 49 årskyr. Det viser at de grepene som er tatt av staten ved
regjeringen og faglagene i fellesskap gjennom jordbruksoppgjørene
de siste årene, har gitt god effekt for de gjenværende geitebøndene.
I det siste ordinære
jordbruksoppgjøret, i 2019, før koronapandemien, ble dyretilskuddet
til melkegeiter økt med 190 kr per dyr for bruk med opptil 125 geiter
og 100 kr per dyr for bruk med over 125 geiter. Samtidig ble utmarksbeitetilskuddet
økt med 114 kr per dyr. Det har vært et viktig bidrag til å styrke
økonomien til geitebøndene, og tallene fra budsjettnemnda viser
at effekten har vært god. I tillegg kan geitebønder søke på ulike
statlige virkemidler over jordbruksavtalen, som f.eks. tilskudd til
tiltak i beiteområder og SMIL-midler til kulturlandskapspleie.
Samtidig er det
viktig å understreke at produksjonen av geitemelk må samsvare med
etterspørselen i markedet. Over tid har det vært overkapasitet i
næringen, og for 2021 er det prognosert en melkeleveranse på 19,9 millioner
liter geitemelk, mens det kommersielle behovet er anslått til 12,9 millioner
liter.
Det er bred tverrpolitisk
enighet om å videreføre tiltak som bidrar til å sikre at geitenæringen
skal ha en framtid i norsk landbruk og med en tilfredsstillende inntektsutvikling.
Likevel er både forslagsstillerne og opposisjonen for øvrig kjent
med at den norske landbruksmodellen er basert på årlige jordbruksoppgjør. Der
blir det gjort krevende avveininger når kravene skal utformes. Det
er også slik at faglagene gjennom bondesamvirkene, i dette tilfellet
TINE, har ansvaret for markedsreguleringen. Det innebærer at markedet
til enhver tid må være i balanse med de inntektsmessige strukturelle
ulempene det kan medføre for produsentene, samtidig som en best
mulig markedspris skal tas ut i markedet.
At forslagsstillerne
og de øvrige opposisjonspartiene likevel velger å fremme forslag
som bryter med de bærende prinsippene, er for oss vanskelig å forstå.
Hvis Stortinget skal begynne å gi føringer for prioriteringene i
et jordbruksoppgjør samtidig som partene forbereder årets forhandlinger,
gjør vi hele landbruket en bjørnetjeneste. Da er vi er med på å
grave fundamentet vekk under selve forhandlingsinstituttet.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg deler forslagsstillernes
syn på at geita er et viktig husdyr i norsk landbruk. Geita produserer
mat på ressurser som ellers ikke er nyttbare til menneskeføde, og
bidrar ikke minst til kulturlandskap og matkultur som det er svært verdifullt
å ta vare på og ikke minst videreutvikle.
Forutsetningene
for å øke markedet for norsk geitemelk har aldri vært større. Målrettet
avl har bidratt til sterk kvalitetsheving og større verdiskapingspotensial. Samtidig
gjorde prosjektet Friskere geiter, som flere har nevnt her, det
mulig å sanere deler av bestanden av melkegeiter for tapsbringende
sykdommer. Friskere dyr, friskere geiter, har lagt grunnlag for
en varig standardheving i geiteholdet med betydning ikke minst for
bedre dyrevelferd, økt ytelse, mindre kraftfôrforbruk og bedre melkekvalitet
med større anvendelsesmulighet enn det som var før.
Det er store muligheter
for lokal verdiskaping og småskalaproduksjon for produsenter av
geitemelk. En større andel av geitemelk enn av kumelk foredles lokalt. Når
norske geitoster ble tildelt hele sju medaljer i Oste-VM i 2019,
illustrerer det at norske geitebønder leverer gode råvarer og har
initiativ og ståpåvilje som borger godt for både geitenes og næringens
framtid. Jeg vil også peke på de mulighetene som ligger i bruk av
geit til mer enn melkeproduksjon, og jeg utfordrer bransjen til
å satse.
Norsk geitenæring
stimuleres i dag gjennom en rekke virkemidler gjennom jordbruksavtalen.
Det omfatter både produksjonsrettede virkemidler, tilskudd til dyr
på beite, velferdsordninger og ulike former for utviklingsmidler
og bedriftsrettede virkemidler. Samlet sett skal disse virkemidlene
bidra til at næringen har rammevilkår som gir mulighet for utvikling
og framtidstro og til å kunne utnytte de særegne kvalitetsfortrinnene
som norsk geit faktisk har. Utover dette utarbeides det strategier
for landbruksbasert næringsutvikling på både nasjonalt og regionalt
nivå som danner et viktig grunnlag for utviklingen framover i tid.
Jeg mener det
er godt grunnlag for en positiv utvikling for norsk geitenæring,
og at geita også for framtiden vil være et viktig dyr i norsk landbruk.
Jeg kan derfor ikke se at det er behov for en egen handlingsplan
for utvikling av geiteholdet der vi er nå.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Dette stortinget har
hatt noen av de beste debattene om jordbruk og mat som har vært
i nasjonalforsamlingen vår på flere tiår. Nå er saken å gå fra prat
til praksis. I likhet med den forrige saken handler dette egentlig
om å utnytte spredte norske naturressurser. I siste jordbruksdebatt
var landbruksministeren og jeg uenige, for landbruksministeren nektet
for at dagens regjering administrerer Listhaug-politikken videre.
Det jeg lurer på nå, er: Vil vi med denne landbruksministeren, resten
av tiden, se et kraftfullt brudd med Listhaug-politikken, slik at
vi kan gå fra prat til praksis og utnytte mer av de beiteressursene
som nå utnyttes mindre, så Norge ikke fortsetter å gro igjen?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg legger merke
til at representanten også har fått seg et ordforråd som er fra
prat til praksis, og hvis representanten leser både resultatene
fra norsk landbruk og jordbruksavtalene, handler det om utnyttelse
av norske ressurser. Det handler om at vi har tro på den selveiende bonden
som prioriterer ut fra de ressursene han har, på den gården han
eier.
Så har jeg som
landbruksminister og også nasjonalforsamlingen ansvaret for, i partssamarbeid,
å lage et jordbruksoppgjør som gjør at rammevilkårene for den enkelte
bonde er gode. Den avtalen har en klart å komme i mål med, med begge
faglagene, de to siste årene, og da mener jeg det er en landbrukspolitikk
som jordbruket selv har vært enig i.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Resultatene teller,
heter det – et godt begrep. Men resultatene går nå feil vei ved
at selvforsyningen, korrigert for det vi importerer av korn og fôrråvarer,
går ned. Det er det jeg egentlig spør om, om vi heller skal få selvforsyningen opp
og bli bedre, istedenfor at den skal gå ned og bli lavere og dårligere.
Der har vi på rød-grønn side et klart felles mål ved at vi vil sørge
for å jobbe selvforsyningen opp mot 50 pst., korrigert for import
av fôrråvarer. Det er egentlig det jeg spør om – essensen i om landbruksministeren
vil være med de rød-grønne partiene på den veien for norsk jord-
og matpolitikk, eller om det i praksis er den veien det går nå,
med at selvforsyningen svekkes, korrigert for det vi importerer
av fôrråvarer.
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: I forrige replikkrunde
hadde jeg og representanten en diskusjon om 2018, og tørken som
var da. Uavhengig av hvem som sitter i statsrådstolen, og uavhengig
av hvem som sitter i regjeringskontorene, kan vi ikke alltid korrigere
for været, som tørke, regn eller flom. Men det vi kan, er å være
med på å styre innenfor jordbruksoppgjørene.
Når en har større
areal, på 65 000 dekar, med kornproduksjon fra det ene året til
det andre, mener jeg det er mer enn prat, at en viser at en faktisk
vil øke selvforsyningen. En vil øke kvaliteten, for en tror at den
beste måten å utnytte ressursene på, er gjennom det samarbeidet vi
har med jordbrukets organisasjoner.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Et kort spørsmål til
slutt, for rød-grønn side får dessverre en slags kritikk for å foreslå
at vi skal ha en handlingsplan for geita, som er det konkrete bakteppet
i dag. Ved tidligere anledninger, f.eks. da Stortinget gjorde opptrappingsvedtaket,
som er veldig viktig for at det fortsatt finnes matproduksjon mange
steder i landet i dag, har den praktiske politikken blitt forbedret,
nettopp fordi Stortinget fant sammen.
Mitt siste spørsmål
til ministeren er følgende: Er det ikke bedre å enes om en handlingsplan
for den norske geita, enn at det fortsetter som nå, med at det blir
færre og færre i næringen, og at alt det gode arbeidet som er lagt
ned innenfor helse og melkekvalitet, ikke blir verdsatt så mye som
det kan bli, med en tydelig og klar støtteerklæring fra Stortinget
i dag?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: I mitt innlegg
sa jeg at dette er en næring som har gjort store tiltak for forbedring,
bl.a. innenfor dyrehelse, og som har gitt en kvalitet på produksjonen
som er anerkjent verden over, ved at en bl.a. får disse prisene
for osteprodukter. Men enhver landbruksproduksjon må også legge
til rette for et marked som vil ha produktene. Per nå har vi ikke
for lite geitemelk. Vi er i en situasjon hvor vi faktisk må få avsetning
på den melken vi har. Derfor mener jeg at slik det er nå, har vi
ikke bruk for en handlingsplan. Men jeg sa «nå» – jeg sa det på
talerstolen, og jeg sier det her. For jeg mener dette er en næring
som, ut fra både resultater, kvalitet og måten de bruker ressursene
sine på, går forholdsvis godt i forhold til mange andre næringer
innenfor landbruket.
Geir Pollestad (Sp) []: I eit oppslag på TV 2-nyheitene
var Emilie Enger Mehl, stortingsrepresentant for Senterpartiet,
ute og markerte Senterpartiets forslag om ein handlingsplan for
geiter. Ho besøkte då ein geitebonde som òg hadde eigen produksjon
av ost. Det som vart trekt fram som hemskoen der, og hindringa der,
for å få selt produkta, var tilgang til daglegvarekjedene og butikkhyllene.
Det er jo ikkje gitt at nordmenn ikkje vil ha produkt av geit; det
kan like godt vera at kjedene er restriktive med å ta inn denne
typen produkt og det store mangfaldet av produkt som finst.
Då er spørsmålet
mitt: Ser statsråden at det kan vera grunn til å leggja litt ekstra
press på daglegvarekjedene for å få dei til i større grad å ta inn
produkt produsert av geit?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det representanten
spør om her, er et kjempeviktig tiltak også for å få avsetning på
markedet, så det har representanten helt rett i. Og i ulike typer
produksjoner som har hatt et overskudd, eller lokalmatproduksjoner,
har jeg hatt møte med hver enkelt av handelskjedene – nettopp for
å åpne opp og si at de har et ansvar for å ta dette inn i hyllene,
både for å få et mangfold, for å sikre lokalt næringsliv i de områdene
der de har butikkene sine, og for å få varene ut til kundene. Det
gjelder ulike geiteprodukter, men det gjelder også annen lokal matproduksjon.
Og koronatiden har jo nå vist at veldig mange lokale butikker har
gjort det ved at de har tatt kontakt med sine sentrale ledd. Jeg
mener at det trykket skal vi ikke bare fortsette med, det må vi
ha absolutt hele tiden.
Geir Pollestad (Sp) []: Ein viktig ting i politikken
for å ha geiter i heile landet er at dei enkelte bruka ikkje må
verta for store. I dag er det ei grense, eit makstak, for produksjon
av geitemjølk på 900 000 liter. Det er ganske enormt, og spørsmålet
mitt er: Ser statsråden at det kan vera grunn til å redusera det
makstaket?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Nå vil ikke jeg
gå inn i sånne spørsmål akkurat nå, men jeg ser at det er en fordel
å ha et landbruk fordelt over hele landet, og da tenker jeg også
på geiteproduksjonen. Da blir det både mindre risiko og en får brukt
ressursene mange flere steder. Men jeg ser også at det er noen som
har investert i større ting i en periode. Så dette er ikke diskusjoner
jeg skal ta her først, men jeg ser den utfordringen som representanten
legger for dagen.
Geir Pollestad (Sp) []: Då trur eg at eg fekk stadfesta
at statsråden har sett litt på jordbrukets krav i jordbruksforhandlingane
før ho kom i Stortinget, så eg skal ikkje spørja meir om det, men
eg skal spørja litt meir prinsipielt om forholdet mellom det å gjera
politiske vedtak i Stortinget og respekten for forhandlingsinstituttet
i seg sjølv.
Me har jo frå
Senterpartiets side lagt fram eit forslag om ein handlingsplan,
som me no behandlar, og det eg synest er litt rart, er at Norges
Bondelag, som jo skulle ha all interesse av å slå ring om jordbruksforhandlingane, skriv
i sin høyringsuttale til Stortinget at dei støttar representantforslaget.
Då er det litt rart at Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti meiner
at dette svekkjer forhandlingsinstituttet, for eg trur ikkje at
Norges Bondelag ville ha støtta det viss det svekte forhandlingsinstituttet.
Då er spørsmålet
mitt til statsråden: Meiner statsråden at dette representantforslaget
svekkjer forhandlingsinstituttet?
Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det er sånn at
vi har mange handlingsplaner, vi diskuterte det også i den førre
saka, om handlingsplan for jordvern, så vi legg føringar for Stortinget.
Men jeg er opptatt av at vi er i en situasjon nå – vi fikk kravet
i dag – hvor vi skal inn i forhandlinger, og jeg er opptatt av at
i de forhandlingene skal en både ta kravet på alvor og en skal lage
et tilbud for å sikre et landbruk over hele landet. Da mener jeg
at diskusjoner som denne også må være en del av prioriteringene
i et jordbruksoppgjør.
Så er organisasjonene
i sin fulle rett til å støtte det, men jeg som politiker er veldig
opptatt av at jeg ikke ønsker å svekke et forhandlingsinstitutt,
for jeg mener det er et godt grep i landet vårt for å sikre en landbrukspolitikk
som er stabil, og som er forutsigbar.
Presidenten: Replikkordskiftet
er då omme.
Dei talarane som
heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Steinar Reiten (KrF) []: Vi registrerer som forventet
at representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet avfeier
den bekymringen som kommer til uttrykk i merknader fra flertallet
om at forslag av den typen vi behandler her, kan bidra til å svekke
forhandlingsinstituttet. Det at representantene bruker så pass mye
tid og energi på å avfeie det, viser at vi har truffet et ømt punkt.
For å anskueliggjøre
dette lite grann refererer vi til et forslag som Arbeiderpartiet
fremmet i april 2018, altså bare noen få uker før jordbruksoppgjøret
skulle starte det året. Det var et forslag som ble kostnadsberegnet
av Agri Analyse til ca. 1,5 mrd. kr i året i uoverskuelig framtid.
Til sammenlikning er det kravet som jordbruksorganisasjonene har
satt fram i dag, på litt over 2 mrd. kr. Det betyr at Arbeiderpartiet
fremmet et forslag, tre uker før forhandlingene skulle starte, med
en kostnadsramme tilsvarende 75 pst. av det som i dag er landbrukets
krav.
Jeg ser også i
det som har kommet fra landbruket i dag, at Norges Bondelag velger
å prioritere sau og lam som en næring de vil løfte fram i årets
forhandlinger, mens Senterpartiet har fremmet et forslag om at det
er geitenæringen som skal prioriteres. Da har jeg lyst til å spørre
representantene Pollestad og Sandtrøen: Ser man virkelig ikke at
dette er problematisk? Man kan fremme slike forslag når man er rimelig
sikker på at de ikke vil bli vedtatt, men la oss nå si at dette
hadde blitt vedtatt i Stortinget – den planen Arbeiderpartiet fremmet
i 2018, den handlingsplanen Senterpartiet fremmer i dag. Hvordan
skulle partene forholdt seg til det, når forslaget er til behandling
i Stortinget samme dag som bondeorganisasjonene legger fram sine
krav? Det synes jeg vi bør få et svar på.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det skal Reiten få
et svar på.
Det er vanlige
folks tur til å få arbeid og trygghet i hele landet vårt. Den politikken
vi vedtar her, skal virke positivt for innbyggere og lokalsamfunn
i mange år framover. Det er der det er en liten misforståelse ute
og går, for våre forslag – Arbeiderpartiets opptrappingsplan for
2018-våren – satte egentlig spikeren på hodet i de problemene som
oppsto bare to måneder etterpå, med tørken, men ble dessverre nedstemt.
Hvis den planen hadde blitt vedtatt, ville selvfølgelig næringen
nå hatt langt flere og sterkere positive verktøy til å fornye melkeproduksjonen
rundt omkring i hele landet vårt. Det ville gitt oppdrag til snekkere,
elektrikere og andre servicenæringer rundt omkring i hele landet,
som nå virkelig trenger aktivitet og oppdrag. Det ville vært en storstilt
positiv investering for at folk kan bosette seg, jobbe og bo i hele
Norge – som vi trenger mer av.
Så ja, politikken
vil være virkningsfull. Den vil virke over flere år – på samme måte
som opptrappingsvedtaket gjorde i sin tid. Og da kan vi jo utfordre
representanten Reiten tilbake: Mener han det var feil at Stortinget
i sin tid gjorde et klart og tydelig opptrappingsvedtak som flere
partier sto bak, og som over mange påfølgende år ga grunnlag både
for fornuftige investeringer basert på de naturressursene som lå
rundt omkring i landet, og for å sørge for en bedre økonomi i driften?
Det tror jeg ikke
Reiten vil si var dumt. Det var tvert imot veldig smart for landet
vårt, og vi trenger nå offensiv politikk som tar utgangspunkt i
realiteten på bakken og hva de faktiske tallene fra SSB viser om
hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid – eller hvor liten
andel som er i arbeid. I mitt eget hjemfylke er det i enkelte kommuner
opp mot 40 pst. som står utenfor arbeids- og næringslivet. Selvfølgelig
skal nasjonalforsamlingen gjøre offensive vedtak som ser flere år
fram i tid, for å sikre folk arbeid og trygg mat. Det skulle bare
mangle. Det er vår viktigste oppgave her på Stortinget.
Presidenten: Representanten
Steinar Reiten har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Steinar Reiten (KrF) []: Representanten Sandtrøen
skal få svar. Det han refererer til, skjedde i forbindelse med at
regjeringen Solberg la fram sin stortingsmelding om landbruket.
Det er i sånne situasjoner Stortinget skal gi føringer og male med
bred pensel og fortelle regjeringen hva kursen videre skal være.
Det interessante den gangen var at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet
visste at de var uten enhver reell innflytelse i Stortinget. Kristelig
Folkeparti skrev veldig mange av de merknadene som komiteen etter
hvert sluttet seg til, og det ble lagt føringer for en landbrukspolitikk
som vi står ved i dag, og som vi føler at vi kan vise fram med stolthet
når denne perioden nå går mot slutten.
André N. Skjelstad (V) []: Jeg satt og hørte med
interesse på representanten Sandtrøens innlegg. I mitt åpningsinnlegg
i denne saken var jeg også litt innom samvirkebedriftene, som faktisk
er en del av det totale grunnlaget. Representanten Sandtrøen beveger
seg litt mer mot et bilde som handler om arbeidsledighet og slikt,
og det kan være at det hadde vært interessant å debattere det.
Men vi har nå
en sak foran oss som dreier seg om et Dokument 8-forslag om geitas
framtid. Det er interessant hvis vi går til det skrittet at vi bortimot
skal instruere foredlingsbedriftene og foredlingsindustrien eid
av landbruket selv – for det er jo det det på mange måter egentlig
legges opp til av flere representanter som har vært med og talt
for dette forslaget. Det har representanten Sandtrøen ikke nevnt
med et eneste ord, annet enn at han sa at det også lå et ansvar
på dem. Men han sa heller ikke hvordan dette skulle gjøres. Skal
vi instruere fra Stortinget hvordan det skal legges opp, hvordan
de skal drive økonomien framover – som vil styrke næringen, som
vil styrke distriktslandbruket, som vil styrke helheten, som også
vil legge til rette for flere arbeidsplasser, og ikke færre?
Så kan vi gjerne
ha gode intensjoner rundt geitenæringen. Jeg husker tilbake til
1990-tallet, da TINE la opp til klyngedrift og deretter kjøpte ut
de fleste innenfor geitemelkproduksjon i Trøndelag, fordi det med
tanke på logistikken ikke var liv laga å drive dette videre.
Det vi legger
opp til i dag, er å instruere landbruket. Selv om Bondelaget er
positive til dette, er jeg mektig overrasket over at en vil instrueres
på denne måten. Jeg trodde at de ville klare å finne ut hvordan
økonomien skulle rigges i både foredlingsbedriftene og industrien og
ikke minst for landbruket. Når vi ser svaret fra statsråden, har
vi et overskudd innenfor geitemelkproduksjon per i dag på røffly
7 000 tonn, etter hva jeg kan se. Noe svar har ikke representanten
Sandtrøen. Han kommer med mange flotte tranmælske postulater uten
i det hele tatt å bevege seg inn på hva saken gjelder. Nå håper jeg
at herr Sandtrøen på det siste minuttet han har igjen av sin taletid,
kan gi oss svar på hvordan foredlingsindustrien og vi skal gjøre
dette.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.
Votering, sjå voteringskapittel