Stortinget - Møte mandag den 3. mai 2021 *

Dato: 03.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 10 [16:09:55]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe til helse- og omsorgsministeren: «Hvert år får én av ti norske kvinner depressive symptomer i forbindelse med svangerskap og fødsel. En ny norsk rapport viser at kvinnen ikke får god nok oppfølging, og mange fanges ikke opp. Fravær av behandling kan medføre store konsekvenser for mor, baby, familie og samfunnet generelt. Forskere mener at helsepersonell ikke har god nok kunnskap om perinatal helse. Nå etterlyses en nasjonal satsing, særlig siden pandemien har gjort at mange er sterkere berørt enn før. Når så mange gravide og barselkvinner er i risiko for å utvikle depresjonssymptomer, bør anbefalingen om screening få høyeste prioritet. Hva er regjeringens tiltak for å sikre tidlig identifisering og hjelp til gravide og barselkvinner som utvikler nedstemthet og fødselsdepresjon i graviditet og etter fødsel, og hva gjøres for å øke helsepersonells kunnskap om dette?»

Talarar

Kjersti Toppe (Sp) []: Den 5. mai, altså om to dagar, er den internasjonale dagen for mødrer si mentale helse. I Noreg har det vorte ein debatt om kva vi kan gjera for å få kvinner til å føda fleire barn. Eg tenkjer at om vi kunne hatt det same engasjementet rundt kva vi kan gjera for å gjera det betre for dei som faktisk skal vera eller har vorte mødrer, hadde det vore bra. For sjølv om det å vera gravid og føda eit barn bør vera ein av livets lykkelegaste augeblinkar, er graviditet og fødsel ikkje berre lykke. Ikkje så få opplever det som eit sjokk, og gleda kjem ikkje. Mange norske kvinner opplever depressive symptom i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mange kvinner er så sjuke at dei er redde for at det kan gå gale. Mange bekymringar kjem under graviditet, sjølvsagt ved fødsel, men òg i barseltida. Dette er enno tabubelagt, og det er enno for lita openheit om det.

Ein ny norsk rapport viser at kvinner ikkje får god nok oppfølging, og mange vert ikkje fanga opp. Fråvær av behandling kan ha store konsekvensar, ikkje berre for mor og barn, men òg for familien og samfunnet. Forskarar meiner at helsepersonell ikkje har god nok kunnskap om det som vert kalla for perinatal helse. Pandemien har gjort dette enda meir utfordrande. Mange kvinner kvir seg meir enn før til fødsel fordi det kjem fram at sjukehuset deira praktiserer strenge besøksregime, slik at faren vert send på gangen eller må venta i bilen ute inntil fødselen er heilt i gang.

Det er viktig å sikra tidleg identifisering og hjelp til gravide og barselkvinner som utviklar nedstemtheit og fødselsdepresjon i graviditet og etter fødsel. Landsforeningen 1001 dager er ein brukarstyrt organisasjon som nettopp jobbar for mental helse under graviditet og etter fødsel. Namnet symboliserer at det er 1001 dagar i tida frå befruktning til barnet sin toårsdag. Dette er ei sårbar tid og ein stor overgang for foreldra. Organisasjonen er opptatt av å sjå familien som ei eining og å tenkja heilskapleg. På nettsidene deira står det om ein nyleg publisert metaanalyse med 46 studiar, og det globale estimatet antydar at over ein av fire gravide opplever symptom på depresjon på eit nivå som svarar til klinisk depresjon. Nærmare ein tredjedel opplevde i tillegg symptom som svarar til klinisk angst. Anbefalinga var at screening må vera høgaste prioritet.

Til no er det slik at kvinner si mentale helse under graviditet og etter fødsel er ein debatt som få verkeleg går inn i. Når kvinner med depresjon ikkje vert oppdaga, er det ein situasjon som ikkje berre kan øydeleggja eit liv, men det kan øydeleggja ein familie. Kravet er at det vert innført screening ved bruk av den såkalla EPDS-metoden for å fanga opp kvinner og dermed unngå unødig liding. Dette kan sjølvsagt ministeren seia er kommunen sitt ansvar, og det er det, men av og til må ein prioritera òg dette nasjonalt. Både i nasjonale faglege retningslinjer for svangerskaps- og barselomsorga og for helsestasjonane er det anbefalt at foreldre bør få spørsmål om eiga psykisk helse og eigen trivsel, men det vert ikkje sagt noko om kva metode som skal brukast. Det er jo eit tankekors at gravide vert følgde opp så ettertrykkjeleg når det gjeld kroppslege ting som blodtrykk, vektoppgang, sukker i urinen osv., men at dei ikkje er sikra at nokon spør dei systematisk om den mentale helsa deira, enda vi veit at det kan ha vel så dramatiske konsekvensar for helsa til både mor og barn.

I dei seinare åra har det vore fleire store opprør som har gitt uttrykk for misnøye med dagens fødsels- og barselomsorg. Vi har Bunadsgeriljaen, som kjempar mot ei sentralisering av fødetilbod. Vi har no fått Barselopprøret – der òg Tegnehanne sine skildringar av fødselsopplevinga fekk stor merksemd – som protesterer mot det strenge koronaregimet, at det ikkje tar omsyn til kva som er kvinna sine behov.

Vi har ein situasjon der det vert stadig kortare liggjetider på fødeavdelingane. Ammefrekvensen går nedover. Mange opplever manglande hjelp i kommunane, og når ein spør kvinnene sjølve, er det mange som er fornøgde med fødselshjelpa, men ikkje med barsel. Det er jo fordi bemanninga på fødeavdelingane er så knapp, og dersom ein må prioritera, prioriterer ein vekk tilbodet til barselkvinner og oppfølging av dei. Mange reiser ut for tidleg fordi tilbodet uansett er for dårleg.

Eg får vondt inni meg når eg les om kvinner som opplever slike ting, og eg spør meg om det faktisk er nødvendig i eit samfunn som vårt. For kvinner skal ikkje verta overlatne til seg sjølve. Det er kome ein kampanje no som heiter «#jegføderikkealene», som omhandlar dette med koronanekt på fødestuene. Sjølv om det har vore vedtak i Stortinget om at ein skal ta i bruk hurtigtestar, har f.eks. Kvinneklinikken i Bergen enno ikkje tatt dei i bruk, og framleis vert fedrane plasserte i bilane med eit teppe og må venta til det er deira tur. I tillegg må jo mange fleire kvinner enn før under pandemien møta åleine på kontrollar og andre undersøkingar.

Eg tenkjer at det er tid for å prioritera kvinner si mentale helse, og verdsdagen for mødrers psykiske helse, som er om to dagar, er ei anledning til at statsråden kan seia noko meir om regjeringa vil gå inn for ei systematisk screening av alle gravide for å oppdaga om ein har ei psykisk liding eller eit problem. Spørsmålet mitt er om regjeringa vil ta initiativ til dette, og kva ein elles gjer for å sikra tidleg identifisering og hjelp til gravide og barselkvinner som utviklar nedstemtheit og fødselsdepresjon i graviditet og etter fødsel, og kva regjeringa gjer for å auka kompetansen hos helsepersonellom dette. Det er eit kvalitetskrav at kvar kvinne i aktiv fase av fødselen skal ha jordmor hos seg, og det er jo eit paradoks at det faktisk har vorte ein debatt om ei kvinne som er inne og føder, skal ha ei jordmor hos seg i aktiv fase av fødselen. Det burde sjølvsagt vore heilt opplagt, men slik er det vorte, og vi har fått eit folkekrav om at ein ikkje skal føda åleine.

Statsråd Bent Høie []: Tiden før og etter fødsel er ofte preget av sterke følelser, og det er ikke uvanlig å føle seg nedstemt, irritabel eller engstelig noen dager etter fødselen. For noen vil tilstanden vedvare, og det kan være snakk om en fødselsdepresjon. Dette rammer mellom 7 og 13 pst. av alle fødende kvinner, men også fedre og medmødre kan oppleve depresjon i tiden før og etter fødsel. Vi vet at flere har slitt med psykiske plager under koronapandemien. Det gjelder nok også en del som har fått barn midt i en periode med strenge smitteverntiltak og bekymring for framtiden.

Det er viktig at tegn på fødselsdepresjon oppdages tidlig, og personellet som møter vordende og nybakte foreldre, bør være bevisst på denne tilstanden. I Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen anbefales det at spørsmål om psykisk helse tas opp med den gravide og partneren hennes, slik at foreldrene kan få tidlig hjelp og eventuelt henvises videre. I retningslinjen legges det spesielt vekt på at jordmor eller fastlege bør identifisere gravide med risiko for angst, depresjon og psykiske helseutfordringer.

Også i Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten legges det vekt på psykisk helse. Det er en sterk anbefaling at psykisk helse og trivsel tas opp allerede når helsesykepleier eller jordmor kommer på hjemmebesøk sju–ti dager etter fødsel. Senere bør dette være tema i alle konsultasjoner for å sikre en god og trygg oppvekst for barnet. Jeg vil allikevel be Helsedirektoratet vurdere om spørsmål knyttet til svangerskaps- eller barselsdepresjon bør tydeliggjøres ytterligere i relevante retningslinjer.

Depresjon under graviditet og etter fødsel behandles på samme måte som depresjon ellers. For dem som har milde og moderate plager, er det hjelp å få i kommunen. Regjeringen har prioritert psykisk helse og rus siden 2013, og vi ser gode resultater av satsingen i kommunene. Det har vært en vekst på nærmere 2 600 årsverk i de kommunale tjenestene fra 2016 til 2020. Vi har også stilt krav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse, og mer enn ni av ti kommuner hadde dette ved utgangen av 2019. Med flere psykologer i kommunene kan vi bl.a. etablere flere lavterskeltilbud. 66 kommuner og bydeler har per i dag etablert lavterskeltilbudet Rask psykisk helsehjelp, uten lang ventetid og uten krav til henvisning. For 2021 legger vi opp til en gradvis omlegging av tilskuddsordningen for å få flere kommuner til å etablere dette tilbudet.

Hvor alvorlig fødselsdepresjonen er, har betydning for behandlingen. Gravide som har eller har hatt alvorlige psykiske lidelser, bør vurderes av fastlegen, som eventuelt kan henvise til spesialisthelsetjenesten. I Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten er det anbefalinger for behandling av depresjon under svangerskap og etter fødsel.

Det finnes også en rekke digitale verktøy som kan være til hjelp for personer som sliter med psykiske helseutfordringer. Helsedirektoratet har arbeidet med å utvikle et digitalt mestringsverktøy i kommunene for plager som angst, depresjon og søvnvansker. På sikt vil dette kunne bli et viktig verktøy for enkel, rask og tilgjengelig behandling ved lette til moderate psykiske helseplager.

Vi har en svært god barsels- og fødselsomsorg i Norge. Kvinner er mer fornøyd med fødsels- og barselomsorgen nå enn tidligere, og færre kvinner og barn blir skadet i forbindelse med fødselen. Nybakte foreldre skal få god oppfølging i primærhelsetjenesten, og nesten alle følges opp av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Barselkvinner som har behov for spesialisthelsetjenester etter at de er utskrevet, skal få tilbud om det.

Personellet, og særdeles helsesykepleiere og jordmødre, er den viktigste ressursen for å fange opp og hjelpe foreldre som sliter psykisk etter fødsel. I 2018 gjeninnførte regjeringen lovkravet om jordmorkompetanse i kommunene, som den rød-grønne regjeringen i sin tid fjernet. Vi har også styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten, inkludert jordmorårsverk. I budsjettet for 2021 ble det bevilget over 1,3 mrd. kr til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fordelt på rammetilskudd og øremerket tilskudd. 60 mill. kr av disse er øremerket til jordmødre. I tillegg kan kommunene søke om midler for jordmødre via de øvrige midlene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Satsingen på helsestasjons- og skolehelsetjenesten har gitt en kraftig økning i årsverk for både jordmødre og helsesykepleiere. Fra 2015 til 2019 økte antall jordmorårsverk i kommunene med om lag 60 pst.

Helsesykepleierutdanningen er nettopp revidert i RETHOS, og ny forskrift for utdanningen er fastsatt. Det betyr bl.a. at helsesykepleiere skal bidra til å fremme psykisk og fysisk helse og bidra til mestring og livskvalitet. Jordmødre har også fått en svært viktig rolle både i kommunene og i sykehusene. Derfor er det besluttet at også jordmorutdanningen skal revideres og gjennomgås i RETHOS.

Vi trenger enda bedre kunnskap om hvordan vi kan fremme psykisk helse og livskvalitet under og etter graviditet. Som et ledd i dette arbeidet har Nordisk ministerråd tatt initiativ til samarbeidsprosjektet «Barnets 1000 første dager», som Helsedirektoratet deltar i. Målet er å få kunnskap om hvordan de ulike landene fremmer psykisk helse og livskvalitet under graviditet, og hvordan vi best mulig kan støtte familier i graviditets-, spedbarns- og småbarnstiden. Eventuelt behov for screening av gravide og barselkvinner for fødselsdepresjon vil bli vurdert som en del av dette prosjektet.

Vi har en svært god fødsels- og barselomsorg i Norge. Likevel må vi fortsette å gjøre tilbudet enda tryggere og bedre. Helsedirektoratets rapport om fødselsomsorgen, som kom i fjor, handler om endringer i fødepopulasjonen og hvilke konsekvenser det har for bemanning og finansiering. Psykisk helse og depresjon under svangerskap og etter fødsel er tatt opp i rapporten, og det påpekes at tverrfaglig oppfølging i svangerskapet må tilstrebes – med gynekolog, jordmor, fastlege og psykolog eller psykiater. Rapporten viser også til at noen kvinner trenger lengre liggetid på sykehuset etter fødsel, både for å vurdere mors psykiske tilstand og for å observere barnet. Jeg har vært svært tydelig på at tidspunktet for utskrivning fra sykehus etter fødsel skal tilpasses kvinnens og det nyfødte barnets behov og skal besluttes i samråd med kvinnen. Ingen skal reise hjem før familien er i stand til å ta vare på seg selv hjemme.

Rapporten fra Helsedirektoratet understreker at Norge er et av verdens tryggeste land å føde i, men at det er en økt andel risikopasienter blant de fødende. Denne utviklingen stiller nye krav til kompetanse og ressurser ved fødeinstitusjonene. I revidert oppdragsdokument for 2020 ba jeg derfor helseregionene om å følge opp disse behovene ved utvikling av fødeinstitusjonene.

Vi har også bedt direktoratet om å revidere veilederen Et trygt fødetilbud. Veilederen skal anbefale normtall for bemanning og krav til kompetanse på fødeinstitusjoner. At vi fulgte opp midt i koronapandemien, viser hvor høyt prioritert dette arbeidet er.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret frå statsråden.

Eg har høyrt dette tidlegare, der det er ei opplisting av kva som er vorte prioritert av regjeringa dei siste åra. Det som var positivt, var at statsråden sa ei setning om at han skal be Helsedirektoratet vurdera og tydeleggjera anbefalingane som går på å spørja dei gravide og barselkvinnene om deira mentale helse. Det er positivt. Eg hadde håpa at det kom eit svar om at han skulle innføra ei meir tydeleg screening av dette, i staden for meir vage bør-anbefalingar i dei faglege retningslinene som gjeld i dag. Men det er trass alt positivt at statsråden vil ta eit initiativ for der å tydeleggjera dei anbefalingane som gjeld.

Eg er ueinig i at ein framstiller det som at alt eigentleg er veldig bra i Noreg i dag, og eg meiner at det kan gjerast endå betre. Ifølgje SSB og ein artikkel i NRK den 21. mars, som refererer til det, opplevde under halvparten av alle kvinner som fødde i fjor, at dei fekk heimebesøk av jordmor etter fødselen. Talet har stått på staden kvil i mange år. I Troms og Finnmark og i Rogaland var det verst stilt med berre ein av fire, eller 28 pst. Jordmorforbundet krev at myndigheitene tar grep. Sjølv om det er vorte lovfesta å ha jordmorkompetanse, har auken i jordmortilbodet i kommunane aldeles ikkje vore tilsvarande som talet på dei oppgåvene dei har fått, bl.a. med tidleg utskriving.

Når vi tenkjer fødselsdepresjon, er det ganske utruleg at ein ikkje gjer meir med å sikra alle kvinner heimebesøk med ein gong etter at ein har kome heimatt. Går ein ei veke, to veker, tre veker heime utan eit tilbod, er det òg ein stor risiko for at ein ikkje får diagnostisert fødselsdepresjon og ikkje får hjelp. Så eg vil gjerne utfordra statsråden på det. Det er mange gode prioriteringar, og det må koma meir bemanning på fødeklinikkane, men når under halvparten av kvinnene som fødde i fjor, fekk heimebesøk, må det vera ei utfordring som statsråden ser har betydning òg for mødrers mentale helse og for å oppdaga fødselsdepresjonar.

Statsråd Bent Høie []: Takk for tilbakemeldingen på mitt svar. Det er riktig at vi kommer til å be direktoratet om å se på retningslinjer, samtidig som det nordiske samarbeidet nettopp skal se på screening som verktøy, som jeg også sa i mitt svar, som jeg oppfattet at interpellanten var opptatt av.

Når det gjelder beskrivelsen av situasjonen i kommunene, er det helt riktig at vi fortsatt har ambisjoner om å styrke jordmortjenesten i kommunene, slik at en kan få enda bedre oppfølging. Men det kan ikke medføre riktighet at veksten i antall jordmødre ikke har stått i forhold til oppgavene med gravide. Vi er dessverre i den situasjonen at det fødes færre barn i Norge. Samtidig har antall jordmorårsverk i kommunene økt med 60 pst. fra 2015 til 2019, altså i en tid der det samtidig har vært en nedgang i antall fødsler. Så med de ordene representanten Toppe bruker når hun beskriver tilbudet i kommunene nå, er jeg veldig interessert i om representanten kan fortelle hvordan hun vil beskrive situasjonen i kommunene da Senterpartiet styrte i Norge. Da var det jo et betydelig – betydelig – lavere antall jordmorårsverk i kommunene samtidig som det var vesentlig flere fødsler.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Som interpellanten har gjort godt rede for, er det rapportert en alarmerende økning i utbredelsen av depresjon i forbindelse med svangerskap og fødsel i perioden siden pandemien rammet oss. Den krisen vi står i, kan alene utløse psykiske tilstander, og nybakte mødre og gravide er ekstra sårbare. Samtidig kommer den ekstra påkjenningen med enda kortere liggetid, som også er nevnt, det faktum at partner mange plasser ikke får ta del i fødsel, og at altfor få får hjemmebesøk av jordmor. Vi vet også at svært mange pasienter – 3 av 10 ifølge Helsedirektoratet – avvises selv om de henvises til behandling i psykisk helsevern. Dette er generelt og gjelder ikke bare barselkvinner.

Denne store økningen i forbindelse med pandemien er selvfølgelig svært alvorlig. Dette har likevel vært en negativ utvikling over tid. Allerede i begynnelsen av 2018 varslet forskere om nedslående tall for fødselsdepresjon i en studie. Psykiske plager etter fødsel var nær doblet i løpet av en 15-årsperiode, og det ble beskrevet som en dramatisk økning. Professor Eberhard-Gran i studien koblet dette til dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid, færre jordmødre og dårligere beredskap med ammehjelp ute i kommunene. Det er tre år siden 2018, og det ser ikke ut til at helsemyndighetene har tatt dette på stort nok alvor. Det ser heller ikke ut til at pålegget om psykologer i hver kommune har bedret denne situasjonen. Det må tas grep for å nå ut bredere, og screening er en metode som kan benyttes med stort hell.

Vi i Senterpartiet mener at vi må bort fra innsatsstyrt finansiering, som gjør at sykehusene prioriterer ut fra hva som gir best økonomisk uttelling for helseforetakene. Vi mener at det er et statlig ansvar å sørge for bedre jordmordekning. Selv om statsråden viste til en økning de senere år, er det en kjensgjerning at Jordmorforbundet selv mener det er en kraftig underdekning av årsverk ute i kommunene.

Vi kan ikke legge ned fødeavdelinger, og vi kan ikke bygge sykehus uten barselrom. Den manglende prioriteringen av gravide og fødende er svært alvorlig, både med tanke på den enkeltes fysiske og psykiske helse og også sett i et større bilde i samfunnet vårt, der vi snakker om bolyst i hele landet og ønsket om at det fødes flere unger. De opprørene vi ser mange plasser i landet, og som interpellanten har vært inne på, er alle svært forståelige. Sykehus og ikke minst fødeavdelinger skal ikke være markedsdrevne. De skal gi et godt tilbud til alle som trenger det, overalt – et tilbud vi som nasjon skal være stolt av.

Mitt spørsmål til statsråden til slutt er: Hvordan mener han at innsatsstyrt finansiering styrker forebyggende tiltak på fødeavdelingene og kvinneklinikkene sett opp mot en modell med rammefinansiering?

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil vera tydeleg på at eg er fornøgd med svaret frå statsråden når han seier at han vil be Helsedirektoratet om å tydeleggjera anbefalingane, det hadde eg ikkje heilt fått med meg, og òg at det nordiske samarbeidet òg skal sjå på screening. Da har eg oppnådd litt av det som var bakgrunnen for interpellasjonen, for eg tenkjer at det er viktige strukturelle tiltak for å få til ein betre situasjon der ute.

Da eg snakka om tala som står i ro, var det ikkje jordmorsårsverka eg refererte til. Det er tala på kven som får heimebesøk etter fødsel, som ifølgje Jordmorforbundet har stått i ro i fleire år.

Til at statsråden spør oss tilbake om korleis det var da Senterpartiet styrte, da det var færre jordmorårsverk i kommunane, har jo det òg samanheng med at behovet no er så enormt mykje større fordi liggjetida på sjukehusa har gått ned. Og eg veit at kvinner treng meir oppfølging enn før, det er fleire som er eldre når dei føder, det er fleire fødekvinner med andre sjukdomar osv., og det er bl.a. fleire innvandrarar som òg treng meir oppfølging.

Men ein kan jo ikkje sjå bort frå at den omlegginga som har skjedd på fødeavdelingane, gjer at behovet ute i kommunane har auka noko enormt. Da eg fekk mitt første barn, var liggjetida fem dagar – da eg fekk mitt siste, var ho to dagar. Til å begynna med fekk vi ikkje reisa heim før barnet hadde begynt å leggja på seg; kurvene måtte altså opp. No vert barn og kvinne sende ut utan at barnet vert vege. Ein treng ikkje å vera inne på fødeavdelinga til ein ser at barnet begynner å leggja på seg. Da vert alt det ansvaret flytta ut til kommunane og oppfølginga der, og da er det jo ekstremt mykje meir farleg no enn det var før, dersom jordmora ikkje kjem på heimebesøk. Det er jo den store forskjellen på situasjonen no og sånn han var for ei tid tilbake.

Eg har eit konkret spørsmål som eg vil ta opp. Det har eg stilt eit skriftleg spørsmål om, og det gjeld situasjonen i Helse Bergen og på Kvinneklinikken. Vi har hatt eit stortingsvedtak om at ein skal ta i bruk hurtigtestar, og dei vert ikkje tatt i bruk i Bergen, for dei seier at dei ikkje har ressursar eller rammer til det, og det fører til at det vert fleire som ikkje får vera med på delar av fødselen. Det skjer jo ingenting i den saka. Vil statsråden sørgja for at det skjer ei endring i Bergen?

Statsråd Bent Høie []: Jeg har bare behov for å korrigere inntrykket som skapes av at det har vært en betydelig nedgang i liggetiden for barselkvinner de siste årene. Den største nedgangen var jo fra 1999 til 2008, da liggetiden gikk ned med ett døgn fra 4,1 til 3,1 døgn. I 2017 var liggetiden 2,8 døgn, og den har vært ganske stabil de siste fem årene.

Jeg oppfatter også at det ikke har vært noen store endringer i liggetiden siden det. Men det er helt riktig at fra 1999 til 2008, en periode som Senterpartiet bør kjenne godt, var det en vesentlig nedgang på ett døgn i liggetiden.

Det er riktig at under pandemien har fødeavdelingene hatt store utfordringer med å jobbe for å unngå å få smitte inn på avdelingene. Det er selvfølgelig viktig, for får en fødeavdeling smitte inn på avdelingen og blant personalet, er det stor risiko for at tilbudet må stenges eller kraftig reduseres, og de fødende må føde et annet sted enn det er planlagt for. Det er jo en stor belastning for de fødende. Ikke minst i områder av landet der det er lengre reisetid mellom de ulike sykehusene, vil det kunne bety en betydelig lengre reisevei til fødetilbudet. Derfor har det vært viktig for mange fødeavdelinger å prioritere å unngå å få smitte inn.

Jeg har gitt Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i oppdrag å vurdere bruk av hurtigtester for å kunne be om mer tilstedeværelse, og jeg har også hatt møte med helseregionene om oppfølgingen av de anbefalingene.

Så ser en jo av de anbefalingene at det også er begrensninger. Det betyr at en må gjøre konkrete, lokale vurderinger. Det forstår jeg veldig godt oppleves som en stor belastning for de fødende og familien. Men det er også sånn at vi må ta inn over oss de gode lokale vurderingene som gjøres knyttet til risikovurderte områder for ikke å få smitte inn på en avdeling der ansatte må i karantene, og der tilbud må reduseres og fødende eventuelt flyttes og føde andre steder. Det er jo den avveiningen en må gjøre på de enkelte sykehus.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.