Kjersti Toppe (Sp) []: Den 5. mai, altså om to dagar,
er den internasjonale dagen for mødrer si mentale helse. I Noreg
har det vorte ein debatt om kva vi kan gjera for å få kvinner til
å føda fleire barn. Eg tenkjer at om vi kunne hatt det same engasjementet
rundt kva vi kan gjera for å gjera det betre for dei som faktisk skal
vera eller har vorte mødrer, hadde det vore bra. For sjølv om det
å vera gravid og føda eit barn bør vera ein av livets lykkelegaste
augeblinkar, er graviditet og fødsel ikkje berre lykke. Ikkje så
få opplever det som eit sjokk, og gleda kjem ikkje. Mange norske
kvinner opplever depressive symptom i forbindelse med svangerskap
og fødsel. Mange kvinner er så sjuke at dei er redde for at det
kan gå gale. Mange bekymringar kjem under graviditet, sjølvsagt
ved fødsel, men òg i barseltida. Dette er enno tabubelagt, og det
er enno for lita openheit om det.
Ein ny norsk rapport
viser at kvinner ikkje får god nok oppfølging, og mange vert ikkje
fanga opp. Fråvær av behandling kan ha store konsekvensar, ikkje
berre for mor og barn, men òg for familien og samfunnet. Forskarar
meiner at helsepersonell ikkje har god nok kunnskap om det som vert
kalla for perinatal helse. Pandemien har gjort dette enda meir utfordrande.
Mange kvinner kvir seg meir enn før til fødsel fordi det kjem fram
at sjukehuset deira praktiserer strenge besøksregime, slik at faren
vert send på gangen eller må venta i bilen ute inntil fødselen er
heilt i gang.
Det er viktig
å sikra tidleg identifisering og hjelp til gravide og barselkvinner
som utviklar nedstemtheit og fødselsdepresjon i graviditet og etter
fødsel. Landsforeningen 1001 dager er ein brukarstyrt organisasjon
som nettopp jobbar for mental helse under graviditet og etter fødsel.
Namnet symboliserer at det er 1001 dagar i tida frå befruktning
til barnet sin toårsdag. Dette er ei sårbar tid og ein stor overgang
for foreldra. Organisasjonen er opptatt av å sjå familien som ei
eining og å tenkja heilskapleg. På nettsidene deira står det om
ein nyleg publisert metaanalyse med 46 studiar, og det globale estimatet
antydar at over ein av fire gravide opplever symptom på depresjon
på eit nivå som svarar til klinisk depresjon. Nærmare ein tredjedel
opplevde i tillegg symptom som svarar til klinisk angst. Anbefalinga
var at screening må vera høgaste prioritet.
Til no er det
slik at kvinner si mentale helse under graviditet og etter fødsel
er ein debatt som få verkeleg går inn i. Når kvinner med depresjon
ikkje vert oppdaga, er det ein situasjon som ikkje berre kan øydeleggja eit
liv, men det kan øydeleggja ein familie. Kravet er at det vert innført
screening ved bruk av den såkalla EPDS-metoden for å fanga opp kvinner
og dermed unngå unødig liding. Dette kan sjølvsagt ministeren seia
er kommunen sitt ansvar, og det er det, men av og til må ein prioritera
òg dette nasjonalt. Både i nasjonale faglege retningslinjer for
svangerskaps- og barselomsorga og for helsestasjonane er det anbefalt
at foreldre bør få spørsmål om eiga psykisk helse og eigen trivsel,
men det vert ikkje sagt noko om kva metode som skal brukast. Det
er jo eit tankekors at gravide vert følgde opp så ettertrykkjeleg
når det gjeld kroppslege ting som blodtrykk, vektoppgang, sukker
i urinen osv., men at dei ikkje er sikra at nokon spør dei systematisk
om den mentale helsa deira, enda vi veit at det kan ha vel så dramatiske
konsekvensar for helsa til både mor og barn.
I dei seinare
åra har det vore fleire store opprør som har gitt uttrykk for misnøye
med dagens fødsels- og barselomsorg. Vi har Bunadsgeriljaen, som
kjempar mot ei sentralisering av fødetilbod. Vi har no fått Barselopprøret
– der òg Tegnehanne sine skildringar av fødselsopplevinga fekk stor
merksemd – som protesterer mot det strenge koronaregimet, at det
ikkje tar omsyn til kva som er kvinna sine behov.
Vi har ein situasjon
der det vert stadig kortare liggjetider på fødeavdelingane. Ammefrekvensen
går nedover. Mange opplever manglande hjelp i kommunane, og når
ein spør kvinnene sjølve, er det mange som er fornøgde med fødselshjelpa,
men ikkje med barsel. Det er jo fordi bemanninga på fødeavdelingane
er så knapp, og dersom ein må prioritera, prioriterer ein vekk tilbodet til
barselkvinner og oppfølging av dei. Mange reiser ut for tidleg fordi
tilbodet uansett er for dårleg.
Eg får vondt inni
meg når eg les om kvinner som opplever slike ting, og eg spør meg
om det faktisk er nødvendig i eit samfunn som vårt. For kvinner
skal ikkje verta overlatne til seg sjølve. Det er kome ein kampanje no
som heiter «#jegføderikkealene», som omhandlar dette med koronanekt
på fødestuene. Sjølv om det har vore vedtak i Stortinget om at ein
skal ta i bruk hurtigtestar, har f.eks. Kvinneklinikken i Bergen
enno ikkje tatt dei i bruk, og framleis vert fedrane plasserte i
bilane med eit teppe og må venta til det er deira tur. I tillegg
må jo mange fleire kvinner enn før under pandemien møta åleine på
kontrollar og andre undersøkingar.
Eg tenkjer at
det er tid for å prioritera kvinner si mentale helse, og verdsdagen
for mødrers psykiske helse, som er om to dagar, er ei anledning
til at statsråden kan seia noko meir om regjeringa vil gå inn for
ei systematisk screening av alle gravide for å oppdaga om ein har
ei psykisk liding eller eit problem. Spørsmålet mitt er om regjeringa
vil ta initiativ til dette, og kva ein elles gjer for å sikra tidleg
identifisering og hjelp til gravide og barselkvinner som utviklar
nedstemtheit og fødselsdepresjon i graviditet og etter fødsel, og
kva regjeringa gjer for å auka kompetansen hos helsepersonellom
dette. Det er eit kvalitetskrav at kvar kvinne i aktiv fase av fødselen
skal ha jordmor hos seg, og det er jo eit paradoks at det faktisk
har vorte ein debatt om ei kvinne som er inne og føder, skal ha
ei jordmor hos seg i aktiv fase av fødselen. Det burde sjølvsagt
vore heilt opplagt, men slik er det vorte, og vi har fått eit folkekrav
om at ein ikkje skal føda åleine.
Statsråd Bent Høie []: Tiden før og etter fødsel
er ofte preget av sterke følelser, og det er ikke uvanlig å føle
seg nedstemt, irritabel eller engstelig noen dager etter fødselen.
For noen vil tilstanden vedvare, og det kan være snakk om en fødselsdepresjon. Dette
rammer mellom 7 og 13 pst. av alle fødende kvinner, men også fedre
og medmødre kan oppleve depresjon i tiden før og etter fødsel. Vi
vet at flere har slitt med psykiske plager under koronapandemien.
Det gjelder nok også en del som har fått barn midt i en periode
med strenge smitteverntiltak og bekymring for framtiden.
Det er viktig
at tegn på fødselsdepresjon oppdages tidlig, og personellet som
møter vordende og nybakte foreldre, bør være bevisst på denne tilstanden.
I Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen anbefales
det at spørsmål om psykisk helse tas opp med den gravide og partneren
hennes, slik at foreldrene kan få tidlig hjelp og eventuelt henvises
videre. I retningslinjen legges det spesielt vekt på at jordmor
eller fastlege bør identifisere gravide med risiko for angst, depresjon
og psykiske helseutfordringer.
Også i Nasjonal
faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten legges
det vekt på psykisk helse. Det er en sterk anbefaling at psykisk
helse og trivsel tas opp allerede når helsesykepleier eller jordmor kommer
på hjemmebesøk sju–ti dager etter fødsel. Senere bør dette være
tema i alle konsultasjoner for å sikre en god og trygg oppvekst
for barnet. Jeg vil allikevel be Helsedirektoratet vurdere om spørsmål
knyttet til svangerskaps- eller barselsdepresjon bør tydeliggjøres
ytterligere i relevante retningslinjer.
Depresjon under
graviditet og etter fødsel behandles på samme måte som depresjon
ellers. For dem som har milde og moderate plager, er det hjelp å
få i kommunen. Regjeringen har prioritert psykisk helse og rus siden
2013, og vi ser gode resultater av satsingen i kommunene. Det har
vært en vekst på nærmere 2 600 årsverk i de kommunale tjenestene
fra 2016 til 2020. Vi har også stilt krav om at alle kommuner skal
ha psykologkompetanse, og mer enn ni av ti kommuner hadde dette ved
utgangen av 2019. Med flere psykologer i kommunene kan vi bl.a.
etablere flere lavterskeltilbud. 66 kommuner og bydeler har per
i dag etablert lavterskeltilbudet Rask psykisk helsehjelp, uten
lang ventetid og uten krav til henvisning. For 2021 legger vi opp
til en gradvis omlegging av tilskuddsordningen for å få flere kommuner til
å etablere dette tilbudet.
Hvor alvorlig
fødselsdepresjonen er, har betydning for behandlingen. Gravide som
har eller har hatt alvorlige psykiske lidelser, bør vurderes av
fastlegen, som eventuelt kan henvise til spesialisthelsetjenesten.
I Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne
med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten er det anbefalinger
for behandling av depresjon under svangerskap og etter fødsel.
Det finnes også
en rekke digitale verktøy som kan være til hjelp for personer som
sliter med psykiske helseutfordringer. Helsedirektoratet har arbeidet
med å utvikle et digitalt mestringsverktøy i kommunene for plager
som angst, depresjon og søvnvansker. På sikt vil dette kunne bli
et viktig verktøy for enkel, rask og tilgjengelig behandling ved
lette til moderate psykiske helseplager.
Vi har en svært
god barsels- og fødselsomsorg i Norge. Kvinner er mer fornøyd med
fødsels- og barselomsorgen nå enn tidligere, og færre kvinner og
barn blir skadet i forbindelse med fødselen. Nybakte foreldre skal få
god oppfølging i primærhelsetjenesten, og nesten alle følges opp
av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Barselkvinner som har
behov for spesialisthelsetjenester etter at de er utskrevet, skal
få tilbud om det.
Personellet, og
særdeles helsesykepleiere og jordmødre, er den viktigste ressursen
for å fange opp og hjelpe foreldre som sliter psykisk etter fødsel.
I 2018 gjeninnførte regjeringen lovkravet om jordmorkompetanse i
kommunene, som den rød-grønne regjeringen i sin tid fjernet. Vi
har også styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten, inkludert
jordmorårsverk. I budsjettet for 2021 ble det bevilget over 1,3 mrd. kr
til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fordelt på rammetilskudd
og øremerket tilskudd. 60 mill. kr av disse er øremerket til jordmødre.
I tillegg kan kommunene søke om midler for jordmødre via de øvrige
midlene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Satsingen på
helsestasjons- og skolehelsetjenesten har gitt en kraftig økning
i årsverk for både jordmødre og helsesykepleiere. Fra 2015 til 2019 økte
antall jordmorårsverk i kommunene med om lag 60 pst.
Helsesykepleierutdanningen
er nettopp revidert i RETHOS, og ny forskrift for utdanningen er
fastsatt. Det betyr bl.a. at helsesykepleiere skal bidra til å fremme psykisk
og fysisk helse og bidra til mestring og livskvalitet. Jordmødre
har også fått en svært viktig rolle både i kommunene og i sykehusene.
Derfor er det besluttet at også jordmorutdanningen skal revideres
og gjennomgås i RETHOS.
Vi trenger enda
bedre kunnskap om hvordan vi kan fremme psykisk helse og livskvalitet
under og etter graviditet. Som et ledd i dette arbeidet har Nordisk
ministerråd tatt initiativ til samarbeidsprosjektet «Barnets 1000
første dager», som Helsedirektoratet deltar i. Målet er å få kunnskap
om hvordan de ulike landene fremmer psykisk helse og livskvalitet
under graviditet, og hvordan vi best mulig kan støtte familier i
graviditets-, spedbarns- og småbarnstiden. Eventuelt behov for screening av
gravide og barselkvinner for fødselsdepresjon vil bli vurdert som
en del av dette prosjektet.
Vi har en svært
god fødsels- og barselomsorg i Norge. Likevel må vi fortsette å
gjøre tilbudet enda tryggere og bedre. Helsedirektoratets rapport
om fødselsomsorgen, som kom i fjor, handler om endringer i fødepopulasjonen
og hvilke konsekvenser det har for bemanning og finansiering. Psykisk
helse og depresjon under svangerskap og etter fødsel er tatt opp
i rapporten, og det påpekes at tverrfaglig oppfølging i svangerskapet
må tilstrebes – med gynekolog, jordmor, fastlege og psykolog eller
psykiater. Rapporten viser også til at noen kvinner trenger lengre
liggetid på sykehuset etter fødsel, både for å vurdere mors psykiske
tilstand og for å observere barnet. Jeg har vært svært tydelig på
at tidspunktet for utskrivning fra sykehus etter fødsel skal tilpasses
kvinnens og det nyfødte barnets behov og skal besluttes i samråd med
kvinnen. Ingen skal reise hjem før familien er i stand til å ta
vare på seg selv hjemme.
Rapporten fra
Helsedirektoratet understreker at Norge er et av verdens tryggeste
land å føde i, men at det er en økt andel risikopasienter blant
de fødende. Denne utviklingen stiller nye krav til kompetanse og
ressurser ved fødeinstitusjonene. I revidert oppdragsdokument for
2020 ba jeg derfor helseregionene om å følge opp disse behovene
ved utvikling av fødeinstitusjonene.
Vi har også bedt
direktoratet om å revidere veilederen Et trygt fødetilbud. Veilederen
skal anbefale normtall for bemanning og krav til kompetanse på fødeinstitusjoner.
At vi fulgte opp midt i koronapandemien, viser hvor høyt prioritert
dette arbeidet er.
Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret frå statsråden.
Eg har høyrt dette
tidlegare, der det er ei opplisting av kva som er vorte prioritert
av regjeringa dei siste åra. Det som var positivt, var at statsråden
sa ei setning om at han skal be Helsedirektoratet vurdera og tydeleggjera anbefalingane
som går på å spørja dei gravide og barselkvinnene om deira mentale
helse. Det er positivt. Eg hadde håpa at det kom eit svar om at
han skulle innføra ei meir tydeleg screening av dette, i staden
for meir vage bør-anbefalingar i dei faglege retningslinene som
gjeld i dag. Men det er trass alt positivt at statsråden vil ta
eit initiativ for der å tydeleggjera dei anbefalingane som gjeld.
Eg er ueinig i
at ein framstiller det som at alt eigentleg er veldig bra i Noreg
i dag, og eg meiner at det kan gjerast endå betre. Ifølgje SSB og
ein artikkel i NRK den 21. mars, som refererer til det, opplevde
under halvparten av alle kvinner som fødde i fjor, at dei fekk heimebesøk
av jordmor etter fødselen. Talet har stått på staden kvil i mange
år. I Troms og Finnmark og i Rogaland var det verst stilt med berre
ein av fire, eller 28 pst. Jordmorforbundet krev at myndigheitene
tar grep. Sjølv om det er vorte lovfesta å ha jordmorkompetanse,
har auken i jordmortilbodet i kommunane aldeles ikkje stått i høve til
auken i talet på dei oppgåvene dei har fått, bl.a. med tidleg utskriving.
Når vi tenkjer
fødselsdepresjon, er det ganske utruleg at ein ikkje gjer meir med
å sikra alle kvinner heimebesøk med ein gong etter at ein har kome
heimatt. Går ein ei veke, to veker, tre veker heime utan eit tilbod,
er det òg ein stor risiko for at ein ikkje får diagnostisert fødselsdepresjon
og ikkje får hjelp. Så eg vil gjerne utfordra statsråden på det.
Det er mange gode prioriteringar, og det må koma meir bemanning
på fødeklinikkane, men når under halvparten av kvinnene som fødde
i fjor, fekk heimebesøk, må det vera ei utfordring som statsråden ser
har betydning òg for mødrers mentale helse og for å oppdaga fødselsdepresjonar.
Statsråd Bent Høie []: Takk for tilbakemeldingen
på mitt svar. Det er riktig at vi kommer til å be direktoratet om
å se på retningslinjer, samtidig som det nordiske samarbeidet nettopp
skal se på screening som verktøy, som jeg også sa i mitt svar, som
jeg oppfattet at interpellanten var opptatt av.
Når det gjelder
beskrivelsen av situasjonen i kommunene, er det helt riktig at vi
fortsatt har ambisjoner om å styrke jordmortjenesten i kommunene,
slik at en kan få enda bedre oppfølging. Men det kan ikke medføre
riktighet at veksten i antall jordmødre ikke har stått i forhold
til oppgavene med gravide. Vi er dessverre i den situasjonen at
det fødes færre barn i Norge. Samtidig har antall jordmorårsverk
i kommunene økt med 60 pst. fra 2015 til 2019, altså i en tid der
det samtidig har vært en nedgang i antall fødsler. Så med de ordene
representanten Toppe bruker når hun beskriver tilbudet i kommunene
nå, er jeg veldig interessert i om representanten kan fortelle hvordan
hun vil beskrive situasjonen i kommunene da Senterpartiet styrte
i Norge. Da var det jo et betydelig – betydelig – lavere antall
jordmorårsverk i kommunene samtidig som det var vesentlig flere
fødsler.
Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Som interpellanten
har gjort godt rede for, er det rapportert en alarmerende økning
i utbredelsen av depresjon i forbindelse med svangerskap og fødsel
i perioden siden pandemien rammet oss. Den krisen vi står i, kan alene
utløse psykiske tilstander, og nybakte mødre og gravide er ekstra
sårbare. Samtidig kommer den ekstra påkjenningen med enda kortere
liggetid, som også er nevnt, det faktum at partner mange plasser
ikke får ta del i fødsel, og at altfor få får hjemmebesøk av jordmor. Vi
vet også at svært mange pasienter – 3 av 10 ifølge Helsedirektoratet
– avvises selv om de henvises til behandling i psykisk helsevern.
Dette er generelt og gjelder ikke bare barselkvinner.
Denne store økningen
i forbindelse med pandemien er selvfølgelig svært alvorlig. Dette
har likevel vært en negativ utvikling over tid. Allerede i begynnelsen
av 2018 varslet forskere om nedslående tall for fødselsdepresjon
i en studie. Psykiske plager etter fødsel var nær doblet i løpet
av en 15-årsperiode, og det ble beskrevet som en dramatisk økning.
Professor Eberhard-Gran i studien koblet dette til dårligere offentlig
barselomsorg, kortere liggetid, færre jordmødre og dårligere beredskap
med ammehjelp ute i kommunene. Det er tre år siden 2018, og det
ser ikke ut til at helsemyndighetene har tatt dette på stort nok
alvor. Det ser heller ikke ut til at pålegget om psykologer i hver
kommune har bedret denne situasjonen. Det må tas grep for å nå ut
bredere, og screening er en metode som kan benyttes med stort hell.
Vi i Senterpartiet
mener at vi må bort fra innsatsstyrt finansiering, som gjør at sykehusene
prioriterer ut fra hva som gir best økonomisk uttelling for helseforetakene.
Vi mener at det er et statlig ansvar å sørge for bedre jordmordekning.
Selv om statsråden viste til en økning de senere år, er det en kjensgjerning
at Jordmorforbundet selv mener det er en kraftig underdekning av
årsverk ute i kommunene.
Vi kan ikke legge
ned fødeavdelinger, og vi kan ikke bygge sykehus uten barselrom.
Den manglende prioriteringen av gravide og fødende er svært alvorlig,
både med tanke på den enkeltes fysiske og psykiske helse og også sett
i et større bilde i samfunnet vårt, der vi snakker om bolyst i hele
landet og ønsket om at det fødes flere unger. De opprørene vi ser
mange plasser i landet, og som interpellanten har vært inne på,
er alle svært forståelige. Sykehus og ikke minst fødeavdelinger
skal ikke være markedsdrevne. De skal gi et godt tilbud til alle
som trenger det, overalt – et tilbud vi som nasjon skal være stolt
av.
Mitt spørsmål
til statsråden til slutt er: Hvordan mener han at innsatsstyrt finansiering
styrker forebyggende tiltak på fødeavdelingene og kvinneklinikkene
sett opp mot en modell med rammefinansiering?
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil vera tydeleg på at
eg er fornøgd med svaret frå statsråden når han seier at han vil
be Helsedirektoratet om å tydeleggjera anbefalingane, det hadde
eg ikkje heilt fått med meg, og òg at det nordiske samarbeidet òg
skal sjå på screening. Da har eg oppnådd litt av det som var bakgrunnen
for interpellasjonen, for eg tenkjer at det er viktige strukturelle
tiltak for å få til ein betre situasjon der ute.
Da eg snakka om
tala som står i ro, var det ikkje jordmorsårsverka eg refererte
til. Det er tala på kven som får heimebesøk etter fødsel, som ifølgje
Jordmorforbundet har stått i ro i fleire år.
Til at statsråden
spør oss tilbake om korleis det var da Senterpartiet styrte, da
det var færre jordmorårsverk i kommunane, har jo det òg samanheng
med at behovet no er så enormt mykje større fordi liggjetida på
sjukehusa har gått ned. Og eg veit at kvinner treng meir oppfølging
enn før, det er fleire som er eldre når dei føder, det er fleire
fødekvinner med andre sjukdomar osv., og det er bl.a. fleire innvandrarar
som òg treng meir oppfølging.
Men ein kan jo
ikkje sjå bort frå at den omlegginga som har skjedd på fødeavdelingane,
gjer at behovet ute i kommunane har auka noko enormt. Da eg fekk
mitt første barn, var liggjetida fem dagar – da eg fekk mitt siste, var
ho to dagar. Til å begynna med fekk vi ikkje reisa heim før barnet
hadde begynt å leggja på seg; kurvene måtte altså opp. No vert barn
og kvinne sende ut utan at barnet vert vege. Ein treng ikkje å vera
inne på fødeavdelinga til ein ser at barnet begynner å leggja på
seg. Da vert alt det ansvaret flytta ut til kommunane og oppfølginga
der, og da er det jo ekstremt mykje meir farleg no enn det var før,
dersom jordmora ikkje kjem på heimebesøk. Det er jo den store forskjellen
på situasjonen no og sånn han var for ei tid tilbake.
Eg har eit konkret
spørsmål som eg vil ta opp. Det har eg stilt eit skriftleg spørsmål
om, og det gjeld situasjonen i Helse Bergen og på Kvinneklinikken.
Vi har hatt eit stortingsvedtak om at ein skal ta i bruk hurtigtestar, og
dei vert ikkje tatt i bruk i Bergen, for dei seier at dei ikkje
har ressursar eller rammer til det, og det fører til at det vert
fleire som ikkje får vera med på delar av fødselen. Det skjer jo
ingenting i den saka. Vil statsråden sørgja for at det skjer ei
endring i Bergen?
Statsråd Bent Høie []: Jeg har bare behov for å korrigere
inntrykket som skapes av at det har vært en betydelig nedgang i
liggetiden for barselkvinner de siste årene. Den største nedgangen
var jo fra 1999 til 2008, da liggetiden gikk ned med ett døgn fra
4,1 til 3,1 døgn. I 2017 var liggetiden 2,8 døgn, og den har vært ganske
stabil de siste fem årene.
Jeg oppfatter
også at det ikke har vært noen store endringer i liggetiden siden
det. Men det er helt riktig at fra 1999 til 2008, en periode som
Senterpartiet bør kjenne godt, var det en vesentlig nedgang på ett
døgn i liggetiden.
Det er riktig
at under pandemien har fødeavdelingene hatt store utfordringer med
å jobbe for å unngå å få smitte inn på avdelingene. Det er selvfølgelig
viktig, for får en fødeavdeling smitte inn på avdelingen og blant personalet,
er det stor risiko for at tilbudet må stenges eller kraftig reduseres,
og de fødende må føde et annet sted enn det er planlagt for. Det
er jo en stor belastning for de fødende. Ikke minst i områder av
landet der det er lengre reisetid mellom de ulike sykehusene, vil
det kunne bety en betydelig lengre reisevei til fødetilbudet. Derfor
har det vært viktig for mange fødeavdelinger å prioritere å unngå
å få smitte inn.
Jeg har gitt Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet i oppdrag å vurdere bruk av hurtigtester
for å kunne be om mer tilstedeværelse, og jeg har også hatt møte med
helseregionene om oppfølgingen av de anbefalingene.
Så ser en jo av
de anbefalingene at det også er begrensninger. Det betyr at en må
gjøre konkrete, lokale vurderinger. Det forstår jeg veldig godt
oppleves som en stor belastning for de fødende og familien. Men
det er også sånn at vi må ta inn over oss de gode lokale vurderingene
som gjøres knyttet til risikovurderte områder for ikke å få smitte
inn på en avdeling der ansatte må i karantene, og der tilbud må
reduseres og fødende eventuelt flyttes og føde andre steder. Det
er jo den avveiningen en må gjøre på de enkelte sykehus.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 10.