Stortinget - Møte mandag den 3. mai 2021

Dato: 03.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 364 S (2020–2021), jf. Dokument 8:137 S (2020–2021))

Innhald

Sak nr. 4 [13:10:51]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mona Fagerås, Eirik Faret Sakariassen, Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen og Freddy André Øvstegård om å tydeliggjøre forbud mot seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven (Innst. 364 S (2020–2021), jf. Dokument 8:137 S (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): Komiteen er helt enig om at seksuell trakassering er et samfunnsproblem som fører til et arbeidsliv som ikke gir like muligheter til alle. Dette gjør seksuell trakassering til en samfunnsutfordring, men også til et arbeidsmiljøproblem. Så når flertallets tilråding er å avvise forslaget, er det likevel enighet om at seksuell trakassering er uakseptabelt, skal slås ned på, håndteres og forebygges. Når det er sagt, mener flertallet også at intensjonen i forslaget allerede er ivaretatt i eksisterende lovverk.

Så ser jeg at det framkommer uenighet om hva hensikten med forslaget er, at dette ikke handler om å presisere forbudet mot seksuell trakassering, som forslaget heter, men om å tydeliggjøre arbeidsgivers ansvar for å inkludere tiltak mot seksuell trakassering i HMS-arbeidet. Men flertallets poeng er at når arbeidsgiver har et ansvar for et godt psykososialt arbeidsmiljø, forutsetter dette fravær av seksuell trakassering. Dette understrekes også i Høyesteretts dom fra desember 2020, som viser at arbeidsgivers forpliktelser etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 utfylles av arbeidsgivers generelle plikt til å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Komiteens mindretall mener likevel det er grunn til å presisere dette ytterligere, og jeg antar dette vil redegjøres nærmere for fra dem som står bak forslagene.

Høyre er opptatt av at alle former for seksuell trakassering skal bekjempes. Takket være kampanjer som metoo og økt oppmerksomhet rundt problemet i kjølvannet av dette har det blitt gjort mye arbeid for å forebygge, håndtere og reagere mot uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering de siste årene. Blant annet er det etablert et lavterskeltilbud i regi av Diskrimineringsnemnda, som har fått myndighet til å fatte avgjørelser om hvorvidt en person har blitt utsatt for seksuell trakassering, og til å ilegge oppreisningserstatning i slike saker innenfor arbeidslivet. Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet har styrket sitt samarbeid om innsats mot seksuell trakassering, det er laget opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud samt felles opplæring for inspektører i Arbeidstilsynet. Partene i serveringsnæringen har i samarbeid med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet gjennomført en egen informasjonskampanje, og myndighetene og partene har sammen utarbeidet veiledere, et kurs som verktøy for forebygging og håndtering av seksuell trakassering på jobb.

Vi er enig i at selv om mye er gjort, tyder fortsatt rapporter fra ulike miljøer i både samfunnsliv og arbeidsliv på at vi fortsatt har en vei å gå før vi ser reell likestilling i alle deler av samfunnet. Likevel mener vi altså at forslaget er ivaretatt, og avviser på denne bakgrunn forslaget.

Arild Grande (A) []: Til tross for at vi nå har hatt mange år med kamp for mer likestilling og bedre arbeidsmiljø og mot trakassering, får vi fortsatt rapporter om trakassering, seksuell trakassering og dårlige forhold fra ulike deler av samfunnslivet, også fra arbeidslivet. Noe av bakgrunnen for at vi sammen med SV fremmer forslaget som ligger i innstillingen, er at man har en utålmodighet med tanke på at man ønsker at det skal bli raskere endringer for å få et tryggere og bedre arbeidsliv for flere. Så der høyresiden lener seg tilbake og vil ta tiden til hjelp, uttrykker vi her en utålmodighet etter at vi vil ha endringer raskere.

Fra fagetatene, bl.a. Arbeidstilsynet, pekes det på en rekke faktorer som kan påvirke eksponeringen for trakassering og for seksuell trakassering. Det kan være mangel på systematisk HMS-arbeid og psykososialt arbeidsmiljø, og det kan være hvordan kulturen eller sjargongen er på arbeidsplassen. Når vi ser eksempler på uverdige forhold, trukket fram i media, kan det ofte kanskje komme som en overraskelse på ledelsen, eller man kan se påstander om at man ikke har vært klar over denne situasjonen. Vi ønsker ikke et arbeidsliv der det utelukkende er den enkelte arbeidstakers ansvar å stå opp imot dette eller unngå at det skjer. Det er selvfølgelig også viktig, men det er et ledelsesansvar hvordan kulturen utvikles, hvordan sjargongen er, og hvordan man opptrer sammen. Det å understreke at det er ledelsens ansvar å legge til rette for at forbudet mot trakassering og seksuell trakassering faktisk har betydning på den enkelte arbeidsplass, er grunnen til at vi ønsker å fremme dette forslaget. Dermed kan ikke ledelsen lenger si at vi visste ikke om dette, eller vi mener dette er den enkeltes ansvar. Nei, ledelsen må med dette si at dette er også vårt ansvar. Dette er et felles ansvar, og vi som ledelse har et ansvar. Vi må få slutt på at folk med lederansvar i samfunnet og arbeidslivet sier at dette er ikke vårt bord, dette er ikke vårt ansvar.

Med det legger jeg fram forslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Arild Grande har tatt opp det forslaget han refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Saken vi behandler nå, er en sak der alle er enige om intensjonene, og det er en viktig debatt. Selv om man har konkludert litt forskjellig med hensyn til hvordan man kommer til å votere, tror jeg debatten i seg selv er utrolig viktig.

Som foregående taler var inne på på en god måte, er det ikke noe tvil her om at vi må vise hvor ansvaret ligger. Først det helt grunnleggende: Hver enkelt av oss, hver enkelt arbeidstaker, har et selvstendig ansvar for ikke å trakassere. Det er helt åpenbart. Men som representanten Arild Grande også var tydelig på, er det ikke noe tvil om at ledelsen på den enkelte bedrift har et særskilt ansvar for hva slags kultur man har på arbeidsplassen, hvordan man skal kunne avdekke eventuell ukultur, og hvordan man sørger for å kvitte seg med eventuell ukultur.

Alle er enige om at all form for diskriminering, selvfølgelig også seksuell trakassering, er uakseptabelt. Men det sier loven allerede i dag. Loven er tydelig på at all trakassering er forbudt. Men det er ikke noe tvil om at det syndes. Men hvis loven ikke følges, hjelper det ikke alltid å vedta loven på nytt. Vi må da gå inn og se hvordan loven faktisk etterleves, og hva man konkret kan gjøre for å sørge for at lovens intensjoner, og nå hele Stortingets intensjoner, om å bekjempe trakassering, og spesielt seksuell trakassering, iverksettes. Det er der debatten bør være.

Jeg tror at mye også handler om å bevisstgjøre hverandre. For det kan være enkeltstående kommentarer som i utgangspunktet i seg selv ikke var ment å være trakasserende, men som oppfattes trakasserende av andre. Det kan igjen bidra til at man utvikler en kultur der det kommer f.eks. sjargonger osv. som ikke er akseptable.

Så jeg er glad for og vil også bare slå fast helt tydelig fra denne talerstolen at seksuell trakassering og all annen trakassering er totalt uakseptabelt i arbeidslivet og i samfunnet generelt. Men Fremskrittspartiet mener at lovverket i utgangspunktet er godt nok, så får man heller se om etterlevelsen av det er god nok, og der tror jeg vi alle har en jobb å gjøre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er en utrolig viktig sak. Å gå på jobben skal være trygt, det handler om verdighet. I de siste ti årene har vi sett en markant økning i registrerte tilfeller av seksuell trakassering på arbeidsplassen – en markant økning – og det er flaut for et godt opplyst samfunn. Det kan være betimelig å spørre: Hva skjer? Men det er ikke å ta ansvar. Å ta ansvar er at vi som stortingsrepresentanter går foran, er meget bevisste og tydelige på hva slags ordbruk, holdninger og handlinger vi sjøl bruker og aksepterer i samfunnet for øvrig. Ord er makt, og det er vårt ansvar som folkevalgte.

Seksuell trakassering forekommer i alle virksomheter der mennesker samhandler, i store statlige bedrifter og etater, i politikken og samfunnet for øvrig, og stadig hører vi om utenlandske parlamentsmedlemmer og andre betrodde ansatte på regjerings- og parlamentsnivå som heller ikke har de riktige holdningene. Australia vitnet nylig om dette.

Seksuell trakassering er et alvorlig arbeidsmiljøproblem. Ifølge levekårsundersøkelser er det flere kvinner enn menn som oppgir å være utsatt for seksuell trakassering på jobb, og unge kvinner er mest utsatt. For å få bukt med denne formen for trakassering kreves en grunnleggende og varig holdningsendring. Gode holdninger legger fundamentet for et velfungerende arbeidsmiljø. Det er og vil alltid være et ledelsesansvar. Å tro at alle har vokst opp med det samme verdigrunnlaget, er feil. Altfor mange tar for lett på ukultur, og for få ledere tar slike krevende oppgjør med den tyngden som trengs. Senterpartiet vil dette problemet til livs.

SV ønsker med dette forslaget å tydeliggjøre forbudet mot seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven og plassere ansvaret hos arbeidsgiver. Men det har både blitt stilt krav til psykososialt arbeidsmiljø og blitt utarbeidet interne retningslinjer for hvordan en skal opptre og oppføre seg mot hverandre på arbeidsplassen. Det har dessverre ikke gitt de nødvendige resultatene. Vi må være tydeligere. Derfor foreslår Senterpartiet å gå lenger ved at dagens lovtekst i lov om likestilling og forbud mot diskriminering § 13 overføres til arbeidsmiljøloven for utvidelse av vilkåret i lovteksten, konkret § 13-1, som omhandler vern mot diskriminering. Det er her det hører hjemme.

Jeg vil ta opp Senterpartiets forslag. Senterpartiet vil stemme subsidiært for SVs forslag.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp forslaget han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg vil begynna med å takka saksordføraren for ei god innleiing til debatten. Det er svært mange som opplever uønskt seksuell merksemd i løpet av arbeidslivet. Dette har store konsekvensar for den enkelte, og eg vil anta at det ikkje er rett sjeldan at det resulterer i at offer for dette vel å byta jobb – rett og slett å seia opp ein elles triveleg jobb for å sleppa denne typen merksemd.

Seksuell trakassering i arbeidslivet er heilt klart forbode, det er ingen tvil om det, men det er ikkje dermed sagt at eit forbod er nok for i større grad å få bukt med denne typen trakassering og dårleg oppførsel.

Fleire av partia som stemmer imot dette forslaget i dag, ser ut til å tru at saka handlar om i kva grad seksuell trakassering er forbode i arbeidsmiljøloven eller ikkje. Eg vil presisera at her er det ingen tvil. Grunnen til at saka kjem opp, og at me foreslår dette, er nettopp kva meir som skal til for i større grad å få slutt på denne typen trakassering i arbeidslivet. Både Arbeidstilsynet, Likestillings- og diskrimineringsombodet og Parats likestillings- og mangfaldsutval peiker på at det nettopp er ei tydeleggjering av plikta til arbeidsgjevaren til å førebyggja og forhindra dette som vil kunna minska førekomsten av denne typen trakassering. Det systematiske HMS-arbeidet i verksemder som er gode på dette, gjev heilt klart resultat. Det er nettopp dette som må tydeleggjerast i pliktene til arbeidsgjevaren i arbeidsmiljøloven.

Utover dette viser eg til merknadene til SV i dokumentet.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Metoo var ein vekkar i arbeidslivet. Alle har visst om seksuell trakassering i arbeidslivet, og mange har kjent til bedrifter som har rykte på seg for at ein må liggja seg til karriere i verksemda. Metoo var ein vekkar utan like. No kan ein snakka om seksuell trakassering meir ope, og det kjem stadig nye varslingar her heime og i heile verda frå ulike miljø. Dette er bra. Openheit og ansvar er nøkkelen til å rydda opp.

Både likestillings- og diskrimineringslova slår fast at seksuell trakassering er forbode. I tillegg understreka ein dom i Høgsterett frå desember 2020 at arbeidsgjevar har ei generell plikt til å sikra eit fullt forsvarleg arbeidsmiljø. Det er ikkje tvil eller usemje om at trakasseringsomgrepet i arbeidsmiljølova omfattar seksuell trakassering og soleis er omfatta av trakasseringsforbodet i § 4-3 i arbeidsmiljølova.

Kristeleg Folkeparti har i merknad lagt vekt på at trakassering blir definert i likestillings- og diskrimineringslova som uønskt seksuell merksemd med føremål å vera krenkande, skremmande, fiendtleg, nedverdigande, audmjukande eller plagsam. All trakassering må kjempast mot. Derfor er Kristeleg Folkeparti med i fleirtalsframlegget.

Det er gledeleg og nødvendig at Likestillings- og diskrimineringsombodet har styrkt samarbeidet sitt om innsats mot seksuell trakassering. Arbeidstilsynet og partane i arbeidslivet, saman med Likestillings- og diskrimineringsombodet, er på ballen og har laga informasjonsmateriell og kurs som dei skal bruka som verktøy i førebygginga og handteringa av seksuell trakassering.

Vi tør no å snakka om dette. Vi har varslingskanalar, og i eit likestilt samfunn som Noreg har vi lovverk som forbyr seksuell trakassering. Dette må vi få vekk.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da metoo-bevegelsen synliggjorde omfanget av trakassering, ble mange overrasket over hvor mange som gjentatte ganger har blitt utsatt for uønskede ord og handlinger, og at det foregår overalt – i politikken, på byen, i idretten, i medier og også på arbeidsplassene. I kjølvannet av metoo var Rødt det første partiet som fremmet forslag om hvordan vi kan bekjempe seksuell trakassering. Vi fikk en del viktige gjennomslag, bl.a. lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering, men det er ikke nok.

Nå har vi nettopp feiret 1. mai, og mange har snakket varmt om det trygge arbeidslivet vi har i Norge, men den tryggheten gjelder ikke for alle. Én av fem i hotell- og restaurantbransjen og i helse- og omsorgssektoren blir seksuelt trakassert på jobb. Det får konsekvenser for dem som utsettes for det. Flere sier de har fått psykiske plager som følge av hendelsene eller har ønsket å slutte i jobben sin. Hver tredje ansatte i kultursektoren har opplevd seksuell trakassering på jobb. Felles for mange er at de er midlertidig ansatt, og de står dermed langt svakere stilt overfor arbeidsgiveren sin og sjefen, og de er lettere å utnytte enn dem som har et stillingsvern gjennom fast ansettelse. Dette handler om makt og om avmakt. Vi må ta inn over oss det reelle maktforholdet i arbeidslivet og også hvordan lovgivning kan forskyve makten fra arbeidstaker til arbeidsgiver.

Derfor har Rødt tidligere stilt forslag om å få undersøkt om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet, som midlertidighet eller innleie, øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep. Det forslaget ble stemt ned av de borgerlige partiene.

Som SV gjør i dag, har vi også stilt forslag om å tydeliggjøre at det er arbeidsgivers ansvar å inkludere tiltak mot seksuell trakassering i HMS-arbeidet, og vi støtter naturligvis det forslaget når det kommer opp igjen på nytt i dag.

I tillegg har vi et eget forslag om å utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven, for det kan ikke være ansvaret til den som er utsatt for trakassering, å forebygge og bekjempe trakassering. Det ansvaret må ligge, naturligvis, på arbeidsgiver.

Vi vil ha et trygt arbeidsliv for alle, og da er det en fordel om ikke regjeringspartiene er som en bremsekloss i det arbeidet. Om de stemmer ned alle forslagene i dag, betyr det i praksis at de dessverre har lært lite av metoo.

Jeg tar opp forslaget fra Rødt.

Presidenten: Da har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Representantforslaget innebærer at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering skal fremgå tydeligere av arbeidsmiljøloven enn det gjør i dag. La meg gjøre det helt klart at seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven. Loven fastsetter et klart forbud mot alle former for trakassering og dessuten all annen utilbørlig opptreden. Slik jeg oppfatter det, er det heller ikke uenighet om dette.

Som jeg også skrev i mitt brev til komiteen, mener jeg det kan være uheldig å trekke frem én type trakassering fremfor andre i arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven er den generelle verneloven for arbeidslivet og omfatter, som sagt, all trakassering. Dersom seksuell trakassering trekkes frem særskilt, vil det kunne gi inntrykk av at denne formen for trakassering er viktigere enn andre former for trakassering, noe som etter min oppfatning ikke nødvendigvis er et riktig signal å gi. Jeg mener derfor at det mest hensiktsmessige vil være ikke å endre loven.

Regjeringen er opptatt av at alle former for seksuell trakassering skal bekjempes, og det er gjennomført en rekke tiltak. Den som er seksuelt trakassert, kan nå fremme sin sak for Diskrimineringsnemnda, som er et lavterskeltilbud for slike saker. Innenfor arbeidslivet har nemnda fått myndighet til å fatte avgjørelse av om hvorvidt en person er blitt utsatt for seksuell trakassering, og til å ilegge oppreisningserstatning i den forbindelse. Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet har videre styrket samarbeidet om innsatsen mot seksuell trakassering. Det er laget en nettbasert veileder med praktiske råd og forslag for å forebygge og hindre seksuell trakassering, og det er laget opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud samt felles opplæring for inspektører i Arbeidstilsynet.

Partene i serveringsbransjen, som vi vet er en særlig utsatt bransje, har i samarbeid med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet gjennomført en egen informasjonskampanje, og myndighetene og partene har sammen utarbeidet en veileder og et kurs som et verktøy for forebygging og håndtering av seksuell trakassering på jobb.

Arbeidsgiver har ansvaret for et trygt arbeidsmiljø, og Arbeidstilsynet fører tilsyn og gir nødvendige pålegg, men vi må heller ikke glemme at kollegaer har rett og plikt til å si fra dersom de får kjennskap til at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen.

Jeg mener det lovverket vi har, med et særlig forbud mot seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven og et generelt forbud mot alle former for trakassering i arbeidsmiljøloven, gir et godt grunnlag for det arbeidet som må gjøres innenfor ulike bransjer og på de enkelte arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden sier i sitt svar til komiteen at presisering i loven er unødvendig. Men det er jo et faktum at det er mange, ikke minst yngre kvinner, som opplever at situasjonen ikke er god. Det er fortsatt en ukultur. I dagens arbeidsmiljølov § 4-3 står det i punkt 3, under kapitlet om det psykososiale arbeidsmiljøet: «Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.» I likestillings- og diskrimineringsloven § 13 står det mye tydeligere:

«Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

Hvorfor ønsker ikke statsråden en presisering for dermed å få bedre has på den ukulturen som fortsatt finnesi deler av norsk arbeidsliv?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ingen uenighet om hva som er rettstilstanden her, altså hva som er lovverket. Det er ingen tvil om at under arbeidsmiljøloven er seksuell trakassering forbudt fordi trakassering er forbudt. Så diskusjonen her dreier seg ikke om dette. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt det vil være klokt eller ikke klokt at man, under det generelle forbudet mot all trakassering, eksplisitt føyer til seksuell trakassering. Da er mitt argument at det finnes mange som opplever også annen trakassering. For eksempel vet vi at mobbing på arbeidsplassen er et stort problem for mange. Det behøver ikke å ha seksuelle undertoner, men det er likevel ødeleggende for mange. Man kan skape et kunstig inntrykk av at det er noen typer trakassering som er viktigere enn andre.

Så mener jeg at arbeidet mot seksuell trakassering ikke først og fremst kan følge lovrevisjonssporet – det må foregå, som jeg har beskrevet, ute på arbeidsplassene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er imidlertid en veldig klar sammenheng mellom lovens formuleringer og i hvilken grad lovene skaper grunnlag for oppgjør med en ukultur. Den lovformuleringen som vi nå har, vet jeg ikke når kom inn, men jeg tror den er ganske gammel. Den har vist seg å være ganske svak i møte med den ukulturen som finnes ute på arbeidsplassene. Det er litt overraskende at statsråden ikke er mer offensiv og vil modernisere arbeidsmiljøloven på dette punktet, i tråd med det som står i likestillings- og diskrimineringsloven, slik at den er tydelig, og at de som er opptatt av å ha en tydelig praksis, har en lov å kunne vise til som poengterer innholdet i dette. Hva sier statsråden til det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg sier at representanten må være varsom med å gjøre noe som jeg er helt sikker på at han ikke mener å gjøre, nemlig å undergrave det som faktisk er lovverket i dag. Vi må ikke bidra til å skape tvil om at seksuell trakassering helt klart, helt utvetydig – det er ingen uenighet om det – er forbudt også under arbeidsmiljøloven. Her er det ikke noe tomrom i lovverket vårt. Det betyr at den eneste diskusjonen som gjenstår, er om man under det generelle forbudet mot alle former for trakassering skal nevne én type trakassering helt eksplisitt. Det mener jeg er uklokt. Jeg mener ikke at det er dramatisk feil eller noe sånt. Jeg mener bare det ville være uklokt, fordi det er bedre å ha en generell bestemmelse som rammer alle typer trakassering.

Så mener jeg at det i norsk arbeidsliv ikke er noen tvil om at seksuell trakassering er forbudt. Jeg mener at kampanjene man har sammen med partene i arbeidslivet, er det vi nå må jobbe med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Overskriften til den paragrafen som statsråden refererer til, § 4-3 under arbeidsmiljøloven, er i dag: Krav til det psykososiale arbeidsmiljøet. Det Senterpartiet foreslår, er at formuleringene i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tas inn i arbeidsmiljøloven under forbud mot diskriminering, for det er under likestillings- og diskrimineringsloven § 13 at forbud mot å trakassere i dag står. Da synes vi det er en veldig god parallell å si at det som står i likestillings- og diskrimineringsloven under forbud mot å trakassere, tas inn i arbeidsmiljøloven under paragrafen om forbud mot diskriminering. Det å presentere det som en svekkelse av det rettslige grunnlaget er å snu saken fullstendig på hodet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener ikke at det ville være en svekkelse av det rettslige grunnlaget. Men det er også sånn at det ikke ville utgjøre noen endring i det rettslige grunnlaget. Seksuell trakassering er forbudt, og det vil fortsatt være forbudt. Men det jeg mener i verste fall kan gjøre at noen som hører debatten, blir i tvil, er hvis man fremstiller det som at det er uklart hvorvidt seksuell trakassering i dag er forbudt under arbeidsmiljøloven. Det er det ikke i det hele tatt. Det er ingen uklarhet rundt det. Det er ingen som vil mene at seksuell trakassering er lov, bare fordi det står «trakassering» og ikke «seksuell trakassering».

Så er mitt enkle poeng at jeg skjønner de gode intensjonene med å ønske å få dette inn. Men lovverket i arbeidsmiljøloven skal også ramme andre typer trakassering, som det finnes mye av. Jeg tror ikke det er noe smart å ha et lovverk som forutsetter at man har alle de forskjellige typene trakassering man kan utsettes for i arbeidslivet. Jeg tror det er lurt at akkurat arbeidsmiljøloven er litt overordnet der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det Senterpartiet har erkjent i forbindelse med behandling av denne saken, er at det er rart at ikke likestillings- og diskrimineringslovens klare og tydelige formuleringer tas inn i arbeidsmiljøloven, for derigjennom å ha formuleringer som er sånn at en sterkere og lettere kan ha noe å henvise til, så en får en endret atferd på arbeidsplassen, at en får et oppgjør med en ukultur, og at ledelsen i større grad tar det inn over seg ved direkte å lese om sine forpliktelser i arbeidsmiljøloven. For dette temaet er krevende, det er omfattende, og det er komplekst.

Jeg vil vise til prosjektet «Seksuell trakassering på arbeidsplasser i helsesektoren», utført i samarbeid mellom Senter for likestilling og kommunene Akureyri på Island, Eskilstuna i Sverige og Arendal. Formålet med prosjektet var å utvikle et nordisk erfaringsbasert nettverk som ga rom for metodeutvikling og økt kompetanse og bevissthet knyttet til forebygging og håndtering av seksuell trakassering i helsesektoren i utvalgte kommuner i Norden. Prosjektet varte i perioden 2018–2020.

Senter for likestilling har funnet at definisjonen av seksuell trakassering er relativt lik i alle de tre landene. Dette prosjektet avdekket videre at lovverket i våre naboland er mer presist, og at ansvaret er tydelig plassert hos arbeidsgiver.

Det er altså bakgrunnen for at vi ser behovet for at vi gjør noe mer enn det som står i dagens § 4 i arbeidsmiljøloven, hvor det heter: «Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.» Vi ønsker altså at det skal tas inn i arbeidsmiljøloven § 13, og som jeg har sagt, at man tar inn formuleringene fra likestillings- og diskrimineringsloven.

Senterpartiet vil altså gå lenger her. Vi vil ha sterkere lut. Vi mener at en må gå kraftig til verks for å få slutt på ukulturen. Vi er veldig glad for metoo-kampanjen, som har åpnet øynene for mange. Mange var kjent med hva slags kultur som rådde i deler av norsk arbeidsliv tidligere, men det var ikke tilstrekkelig kraft til å gjøre noe med det. Vi er svært takknemlige for de kvinner og menn som medvirket til dette, slik at vi fikk en endring, men vi må altså gå videre og ta inn de nødvendige formuleringer i arbeidsmiljøloven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, sjå tysdag 4. mai
Førre kapittel
Neste kapittel