Emilie Enger Mehl (Sp) []: Regjeringen, med Høyre
og Fremskrittspartiet, innførte med støtte fra Arbeiderpartiet den
såkalte nærpolitireformen i 2016. På regjeringen.no kan vi lese
at «Målet med nærpolitireformen er å sikre tilstedeværelse av et
kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor».
Etter fem år
er dette målet ikke nådd. I stedet peker forskning, statistikk og
undersøkelser fra politiansatte selv mot at politiet har blitt fjernere
fra folk og mindre til stede. Det som skulle bli en nærpolitireform,
har i stedet blitt en fjernpolitireform.
Senterpartiet
mener det er på tide at Høyre-regjeringen tar de negative konsekvensene
av denne sentraliseringen på alvor. Hvis regjeringen skal klare
å løse de utfordringene man har skapt for det lokale politiet, må det
begynne med en erkjennelse av problemet. Jeg er derfor interessert
i å høre hvilke negative konsekvenser regjeringen ser at reformen
har ført med seg.
Forskning fra
bl.a. Politihøgskolen viser at politiet har blitt betydelig sentralisert,
noe også en rekke aktører knyttet til politiet bekrefter. Forskere
fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet skrev i fjor sommer:
«Vi lurer på hvordan politiet kan sentraliseres og spesialiseres
og samtidig være i tråd med de ti grunnprinsippene og et lokalt
forankret politi?»
Sentraliseringen
er gjennomgripende i distrikt og bydeler der folk bor. Den følger
flere spor. Det er sentralisering av folk, av makt og av midler.
Det har ført til svekket beredskap, mindre kapasitet for politiet
til å jobbe forebyggende, og etterforskningsmiljøer som er ødelagt.
Lokale politifolk
er flyttet vekk fra lokalsamfunnet og inn i sentrale funksjoner
og store systemer. Over 120 lensmannskontor er lagt ned. Rundt 1 800
politiansatte er fjernet fra ca. 230 politistasjoner. Flere lensmannskontor
skal dele på knappe ressurser over store vaktområder. Store geografiske
områder står i realiteten uten politivakt store deler av uken.
Lokale politistasjoner
som før var selvstendige og kunne bestemme over egne politiressurser
og gjøre nødvendige lokale prioriteringer, er nå underlagt en rekke mellomledere
og har havnet nederst på rangstigen i en toppstyrt organisasjon.
Viktige beslutninger om lokale forhold tas ikke lenger av en lokal
lensmann som kjenner sitt lokalsamfunn, men sentralstyres av noen
som er lenger unna hverdagen til folk. Det er sentralisering av makt,
og det fører til sentralisering av økonomiske ressurser.
Danmark og Sverige
har også forsøkt samme metoder som regjeringen, og har gjort mye
for å sentralisere politiet tidligere. Etter folketingsvalget i
2019 kom det til en ny regjering som har et uttalt ønske om et politi
nær folk i hele landet. Nå skal danskene bygge 20 nye politistasjoner
og ansette hundrevis av politifolk i lokalsamfunn over hele landet.
Sentralt politibyråkrati skal slankes kraftig.
På NRK.no 22.
april 2021 stod det:
«Flere lensmenn mener polititjenesten
har blitt dårligere i sitt område etter nærpolitireformen. De mener
innbyggerne i distriktene blir nedprioritert.»
Og videre:
«Lensmennene ønsker imidlertid
ikke å stå frem og si det, siden de da vil føle seg illojale, og
frykter det kan føre til reaksjoner høyere opp i systemet.»
Her må NRK bruke
anonyme kilder for å få fram bekymringer fra politifolkene som sitter
tettest på hverdagen til folk, og som ser at sentraliseringen går
utover polititjenesten lokalt. Til og med kommunikasjonen om hvordan
politiet fungerer lokalt, skal sentralstyres av PR-folk i en sentral
funksjon som ikke kjenner til hvordan hverdagen er.
I samme NRK-sak
sier lederen i Politiets Fellesforbund at tilbakemeldingene fra
disse lensmennene er langt fra unike. Han sier:
«Den klare tilbakemeldingen fra
samtlige 12 lokallagsledere er at politiet ikke har kommet tettere på
befolkningen i det distriktet de er i. Og det må tas på alvor.»
Senterpartiet
er ikke alene i vår kritikk av utviklingen. I påsken sluttet mangeårig
regionlensmann Andreas Nilsen som leder i Midt-Troms lensmannsdistrikt.
I Folkebladet kunne vi lese:
«Det hadde han neppe gjort om det
ikke var for sentraliseringspresset og ei politiutvikling han slett ikke
er enig i.»
Tidligere politibetjent
i Porsgrunn, Andreas Cleve, skrev i gårsdagens utgave av Telemarksavisa:
«Utkantkommuner og grisgrendte
strøk er helt ribbet for alt som heter lensmannskontor og polititjenestemenn
med lokalkunnskap som ingen andre har!»
Politioverbetjent
Eirik Djupnes ved Finnsnes lensmannsdistrikt i Troms skrev i Nye
Troms i januar:
«Litt etter litt flyttes makt og
ressurser mot sentrale strøk. Igjen sitter befolkningen i distriktene med
et dårligere tilbud. Ledere med beslutningsmyndighet og fagmiljøer
vil bli fjernere fra befolkningen. Nærheten til publikum blir mindre.»
De som taper
på denne sentraliseringen, er innbyggerne i lokalsamfunn over hele
Norge, som får en dårligere polititjeneste, hvor det forebyggende
arbeidet ikke kan prioriteres, hvor etterforskningen er svekket,
og hvor politiet er lenger unna når det skjer noe. Det er innbyggere
i lokalsamfunn som i Gudbrandsdalen, der mange frykter for beredskapen
og det forebyggende arbeidet. Der ser man at brannvesenet i f.eks.
Skjåk og Lom blir stilt overfor et stadig større ansvar når politiet
ikke dukker opp. Tidligere Gudbrandsdal politidistrikt har færre
ansatte i april 2020 sammenlignet med 2015, med en total nedgang
på omtrent 30 ansatte.
Gudbrandsdalstinget,
som består av folkevalgte representanter fra 13 kommuner i Gudbrandsdalen
og Innlandet fylkeskommune, er svært bekymret for politiberedskapen.
I en uttalelse fra april 2021 sier de at de
«støtter endringene med å lage
større fagmiljøer på enkelte område. Men vi kan ikke akseptere en
sentralisering av politiets ressurser som går på bekostning av beredskapen
i distriktene.»
Og videre:
«Gudbrandsdalstinget er svært bekymra
over situasjonen (…) Det er spesielt bekymringsfullt å høre at ansatte
i politiet mener de har mista verdifull tid til å drive forebyggende
arbeid.»
De som taper,
bor også i lokalsamfunn i de største byene våre, som Oslo, Bergen
og Trondheim. Politistasjonssjef og GDE-leder i Bergen, Morten Ørn,
sa til NRK i august at «Nærpolitireforma fører til mindre kontakt med
ungdomar».
I Bergen har
Åsane, Fana og Fyllingsdalen mistet 33 ansatte siden 2015. I Oslo
politidistrikt har Majorstua og Bærum mistet 177 ansatte. Rundt
Stavanger har Sola, Randaberg og Rennesøy mistet 23 ansatte. Rundt
Trondheim har Klæbu, Malvik og Melhus mista 39. I mange gamle politidistrikt
er det nå færre ansatte i politiet enn før reformen.
I den såkalte
nærpolitireformen står det også at man skulle få bedre kapasitet
til å etterforske kriminelle handlinger, men i Riksadvokatens merknader
til straffesaksbehandling i politiet for 2020 pekes det på bekymring
fordi oppklaringsprosenten går ned. Fra 2016 til 2020 gikk den ned
fra 53 til 49 pst., noe Riksadvokaten vurderer som ikke akseptabelt.
5. april 2018
vedtok Stortinget følgende:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter
gjennomføringen av politireformen.»
Likevel har regjeringen
systematisk tappet gjenværende lensmannskontor for folk, ressurser
og myndighet. Det er ikke mulig å se at den praksisen er i tråd
med Stortingets vedtak fra 2018.
Dette tok jeg
også opp i 2020 med justisministeren i en annen interpellasjon.
Lier ble da brukt som eksempel, en sentral kommune på Østlandet
med 25 000 innbyggere der lensmannskontoret er bygget ned. Det var redusert
fra 24 stillinger på fulltid til to stillinger med åpningstid to
dager i uken fra kl. 9–14. Nå, litt over et år senere, har åpningstiden
blitt redusert fra to dager til én dag i uken fra kl. 9–14.
I juni 2009 hadde
VG en artikkel om at Nord-Odal lensmannskontor bare hadde åpent
åtte timer i løpet av en uke. Det var tre timer mer enn det nå er
i Lier. Partilederen i Høyre, Erna Solberg, kommenterte saken slik:
«Noe av den grunnleggende servicen
fra politiet forsvinner. Dette er tragikomisk».
Noen år senere
har altså Høyre endret mening om hva som er tragikomisk. Lensmannskontoret
i Nord-Odal – og for så vidt Sør-Odal, i nærheten – er nå lagt ned,
og fem timers åpningstid i Lier er helt greit.
Det er ikke en
reell styrking av f.eks. lensmannskontoret i Stange når kontoret
nå har gått fra 15 ansatte til én ansatt og er flyttet fra fullt
mannskap i eget bygg til én politiperson som skal sitte på kontor
i rådhuset. Det er heller ikke en reell styrking når politiet på
Koppang har blitt halvert fra seks til tre politifolk, eller det
på Rena er redusert fra seks til to politifolk.
Dessverre har
sentraliseringen også ført til få patruljer på vakt over store regioner,
og at responstiden har gått opp. Ni av tolv politidistrikt når nå
ikke egne responstidskrav i en eller flere kategorier, altså per
2020.
Jeg vil avslutte
der jeg begynte: Målet med den såkalte nærpolitireformen var tilstedeværelse
av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Hvilke
negative konsekvenser ser regjeringen av at politiet i stedet har
blitt mer sentralisert?
Statsråd Monica Mæland []: Representanten løfter
fram flere viktige problemstillinger som berører politiets framtidige
utvikling og organisering, hvordan ressurser skal fordeles og prioriteres
i politidistriktet, og ikke minst hvem som påvirker og gjennomfører tiltak
som berører folks trygghet og tjenestetilbudet i nærmiljøet.
Samtidig må jeg
nok si at jeg med en viss undring noterer meg at flere av disse
temaene og også andre temaer knyttet til politireformen helt nylig
ble debattert veldig grundig i forbindelse med Stortingets behandling av
politimeldingen nå i slutten av februar. Regjeringen arbeider nå
med å følge opp de vedtak Stortinget har fattet. Jeg har også den
siste tiden besvart veldig mange skriftlige spørsmål om samme tema.
Jeg opplever
at vi har et felles mål om å ha et godt lokalt politi, og det viktigste
er at vi har en befolkning som føler seg trygg. Jeg er glad for
å registrere at det er tilfellet. Politiets innbyggerundersøkelse
for 2020 viser at hele 94 pst. av innbyggerne føler seg trygge.
I tillegg er tilliten til politiet høyere enn den har vært på tolv
år.
Et viktig læringspunkt
fra undersøkelsen er at folk har høyere tillit til politiet i byene
enn de har i mindre kommuner. Det tar regjeringen på alvor, og i
2021 er derfor politidistriktene prioritert med 400 politifolk som
vil bli ansatt permanent i det ytterste leddet, nærmest folk, når
politiets ekstrainnsats i koronapandemien er ferdig.
Politidistrikt
etter politidistrikt får fornyet bilparken sin. Flere kriminalitetstyper
kan nå anmeldes digitalt. Vi har fått på plass bedre løsninger for
passbestillinger og mobile kontorer i form av mobilt passkontor
for å gjennomføre passbestillingene. Politiet kan også ha kontor
i kommunale lokaler dersom politiet og kommunen blir enige om at
det er hensiktsmessig for å sikre lokal tilstedeværelse.
Det er riktig
at man gjennom politireformen har bygget opp spesialiserte fagmiljøer,
og at det kan ha gått på bekostning av lokal tilstedeværelse. Det
arbeider vi som nevnt med. Ifølge Politidirektoratet har de geografiske
driftsenhetene i løpet av 2020 fått en betydelig høyere andel av
økningen i politiårsverkene enn de funksjonelle enhetene. 76 pst.
av økningen i politiårsverkene i 2020 har gått til styrking av geografiske
driftsenheter, mens 24 pst. har gått til styrking av funksjonelle
enheter og lederstøttestaber.
Oppbyggingen
av sterkere fagmiljøer sentralt og etablering av fellesfunksjoner
som øker politiets kapasitet, har også ført til at mange av oppgavene
som tidligere ble løst lokalt, nå kan løses sentralt i distriktet
og av fagmiljøer som er større, og som kan levere kvalitetsmessig bedre
tjenester.
Kriminaliteten
stopper ikke ved kommunegrensen. Hendelser håndteres i liten grad
ved at man rykker ut fra et kontor, og vakt og beredskap ivaretas
over hele landet i hovedsak av patruljer som inngår i tjenesteplaner
som skal dekke hele døgnet og uken. Moderne politiarbeid forutsetter
et annet samspill mellom ulike ressurser i politidistriktet enn
tidligere. Dette gjør at det spesielt ved alvorlige hendelser kan
settes inn langt større ressurser i håndteringen av en sak enn det
den lokale lensmannen kunne før reformen.
For å styrke
samarbeidet mellom politiet og kommunene om felles innsats innen
forebygging og beredskap er målet å etablere et politirådssamarbeid
med alle landets kommuner. Politiet er forpliktet til å ta initiativ til
et slikt samarbeid. Ordningen er frivillig for kommunene, men jeg
vil oppfordre alle ordførere som har valgt ikke å inngå en slik
avtale, mange av dem representerer interpellantens parti, til å
gjøre det. Videre har politiet som en del av reformen etablert egne
politikontakter for alle landets kommuner. Alle kommuner skal også
tilbys en avtale med politiet om tjenestetilbud i kommunen.
Politidistriktene
er med andre ord betydelig bedre rustet til å håndtere store og
alvorlige saker, også på små steder. Nå har det lokale lensmannskontoret
tilgang til spesialtjenester som enten bidrar i eller overtar arbeidet.
Det ville ikke vært mulig med gammel organisering.
Gjennom å dra
veksler på de samlede kapasitetene i politidistriktet, og gjennom
å avlastes for andre ressurskrevende oppgaver, kan det lokale politiet
i små kommuner i stedet prioritere ressursene i sine nærmiljø til
å arbeide kriminalitetsforebyggende og ivareta lokalt samarbeid
med kommunene.
Jeg vil avslutningsvis
si at jeg er litt overrasket over formen på interpellasjonen. Det
er slik at vi fra regjeringens side har vært tydelig på at vi har
ønsket en politireform, og vi er veldig fornøyd med å ha gjennomført
politireformen. Det er Senterpartiet som til stadighet og flere
ganger hver uke kritiserer politiet – måten politiet arbeider på
og måten politiet er organisert på. Da ville det være mye bedre
om Senterpartiet fremmet et forslag om hvordan de vil organisere
norsk politi. Det fortjener i hvert fall velgerne å få vite før
valget.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er fint at statsråden
svarer Stortinget når spørsmål blir stilt, og som statsråden også
godt vet, har Senterpartiet fremmet en rekke forslag om politiet
i løpet av denne stortingsperioden.
Mitt spørsmål
var hvilke negative konsekvenser regjeringen ser, og jeg kan ikke
si at jeg hørte et veldig tydelig svar på det. Vi i Senterpartiet
prøver å lytte til de tilbakemeldingene som kommer fra lokalt hold,
fra politiet, fra kommuner, fra ordførere som opplever at deres polititjeneste
har blitt svakere. Når Gudbrandsdalstinget, som representerer nær
sagt alle kommunene i Gudbrandsdalen – til og med Lillehammer, som
er en bykommune – og Innlandet fylkeskommune, kommer med en kraftfull
uttalelse om at de er reelt sett bekymret for beredskapen og for
det forebyggende arbeidet i sin region, så er det noe som Senterpartiet
mener man må lytte til, i stedet for, som justisministeren nettopp
gjorde, å be ordførere som har nektet å skrive under på politikontaktavtaler
som er for dårligere, om å gjøre det. I stedet burde hun lytte til
hva som er årsaken til at det er for dårlig.
Politiets Fellestjenester,
Politidirektoratet og Politiets IKT-tjenester har f.eks. blitt styrket
med 720 årsverk i løpet av nærpolitireformen, men ifølge politiets
egen kapasitetsundersøkelse har man ikke fått en eneste ekstra patrulje
på veiene, selv om poenget med politireformen nettopp var at man
– angivelig – skulle få et politi som var mer tilstedeværende i
lokalsamfunnene, på hjul. Vi har fått et politi som ikke er et nærpoliti,
men som i stedet har blitt et utrykningspoliti.
Regjeringen kan
gjerne fortsette å skjønnmale dette og pumpe penger inn i systemet,
men problemet er at systemet er rigget for sentralisering; man har
fjernet makt, man har flyttet myndighet fra lokale lensmannskontor
inn i de største byene, inn i hovedsetene i politidistriktene, inn
i fellesfunksjoner. Justisministeren har fortsatt ikke gitt noe
svar i det hele tatt på om det er en type struktur som man vil se
på for å forbedre denne situasjonen, den umyndiggjøringen av lokale
lensmenn som det varsles om, bl.a. til NRK, den nedprioriteringen av
mindre steder som vi hører om gang på gang. Det kommer ikke til
å løse seg ved at regjeringen fortsetter å pumpe det systemet de
har bygd, for det er hele systemet som er problemet, at man har
bygd et toppstyrt politi, et politi hvor midlene forsvinner i byråkrati
i stedet for å komme lokal forebygging, lokal etterforskning, beredskapsarbeid
i distriktene våre til gode.
Statsråd Monica Mæland []: Interpellanten hørte ikke
at jeg kunne redegjøre for alle svakhetene ved reformen. Da har
nok interpellanten gått glipp av det helt grunnleggende i denne
saken, nemlig at jeg er for reformen. Jeg mener at reformen er veldig
bra, og at reformen har gitt veldig gode resultater. Jeg kjenner meg
overhodet ikke igjen i det politiet som beskrives.
Jeg håper i og
for seg koronaen også av den grunn snart er over, slik at også Senterpartiet
kan reise rundt og få møte politidistriktene, møte fellesenhetene
som de er imot, folk som jobber med etterretning, analyse og etterforskning
i nettpatruljer, folk som jobber med å ta overgripere mot barn på
nett, og som sier at de avdekker saker i dag som de aldri ville
gjort for ett, to eller tre år siden, og fortelle dem at de skal
ha et helt annet politi. Jeg håper man også forteller hvem som skal
overta oppgavene til Politidirektoratet, hvem som skal gi politiet ordre,
hvem som skal ha oppfølging av politidistriktene, hvordan de skulle
håndtert grensepatruljering og korona nå hvis de ikke nettopp kunne
gjøre det gjennom Politidirektoratet, et direktorat som ble anbefalt
styrket av Gjørv-kommisjonen. Jeg kommer tilbake til det, for Senterpartiet
var aktiv i en debatt tidligere i dag, men i flere tilfeller viser
det seg at de er imot deler av oppfølgingen for å lage en kultur
som kan ta ansvar, en kultur som gjør at vi har fått sterkere operasjonssentraler
f.eks., som når ut til hele politidistriktet.
Jeg redegjorde
også for hvordan de geografiske enhetene er blitt styrket – de har
fått 76 pst. av økningen i fjor – og hvordan jeg mener totalt sett
at reformen er helt riktig for å både forebygge og avdekke kriminalitet slik
vi ser den i dag, og ikke minst slik vi ser den i tiden som kommer.
Svaret er altså ikke å skru klokka tilbake. Svaret er ikke en total
omorganisering av politiet. Svaret er å jobbe videre med å styrke
alle deler av politiet.
Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: Justis- og
beredskapsministeren hevdet nylig i et innlegg i Aftenposten at
beredskapen aldri har vært bedre her i landet. Da spørs det nok
hvor i landet hun er. Det tragiske skredet i Gjerdrum viste hvor
viktig det er med ressurser nær der ulykker eller hendelser skjer.
Skredet inntraff i et område der både redningshelikopter, politihelikopter,
legehelikopter, sykehus, ambulanser, politipatruljer og brannvesen
med ekstraordinære kapasiteter kun var få minutter unna. Hva om
en tilsvarende alvorlig hendelse hadde skjedd i Vesterålen eller
på Vevelstad. Da skal en politipatrulje fra Sortland eller Brønnøysund
rykke ut, og de befinner seg ofte én til to timer unna. Dessuten
behøver politiet en egnet båt for å komme seg ut til øyene langs
Helgeland, Salten, Ofoten, Lofoten og Vesterålen.
En politipatrulje
i Nord-Norge dekker gjerne et areal større enn mange fylker i sør.
Politi fra Alta skal f.eks. rykke ut til Kautokeino hvis det skjer
noe alvorlig. Det er 130 km å kjøre. Det er som om en patrulje fra
Oslo skulle rykke ut til Gjøvik, Halden eller Larvik.
Politiet har
fått nye politihelikopter, og det er veldig bra, men alle står på
Taraldrud sør for Oslo, og helikoptrene vil behøve flere mellomlandinger
for å fylle drivstoff før de er framme i Nordland, Troms og i alle
fall Finnmark.
Det er dette
som er det store paradokset med sentraliseringspolitikken til regjeringen
og Fremskrittspartiet. Beredskap og sentralisering passer ikke sammen.
Regjeringen og Fremskrittspartiet har sentralisert politi, ambulanse
og Forsvarets kapasiteter bort fra store deler av landet, og når
ressursene ikke eksisterer, kan de selvsagt ikke finne hverandre.
De legger ned over 120 lensmannskontor, fjerner 350 politiårsverk
og sentraliserer bort ansatte fra omtrent halvparten av de gjenværende politistasjonene
og lensmannskontorene. Det er ikke å bygge opp ressurser og beredskap
i hele landet. Det er det motsatte.
Når politiet
ikke har nødvendig utstyr som båter, helikopter eller egnet kjøretøy,
må det lånes av private, av frivillige eller av andre offentlige
etater. I Finnmark er nå alle snøscootere og ATV-er i politiet sentralisert
på ett sted. Det fører til at politiet må basere seg på frivillige når
noe skjer utenfor allfarvei. Politiets båttjenester er systematisk
blitt bygd ned de siste årene. Det er nå to politibåter som dekker
hele kysten fra Trøndelag til russergrensen. Til sammenligning,
eller kanskje uten sammenligning for øvrig, har Østerrike, et land
uten kystlinje, 50 politibåter. Vi ser at politiets utrykninger
langs kysten blir forsinket fordi politiet må rekvirere ferje for å
komme fram til øyer eller komme seg over fjorder. Er det god beredskap
dersom det er en akutt, livstruende hendelse, og selv om den finner
sted på en øy der det ikke er veldig mange fastboende?
Statsråden antydet
at det var mange Senterparti-ordførere som motsatte seg å gå inn
i politiråd. Det er mulig, og det gjøres kanskje med god grunn,
men jeg kjenner opptil flere som faktisk har gått inn i lokale/regionale
politiråd. Undertegnede var en av dem i forrige periode.
Men tilbake til
begynnelsen. Lærdommen av alvorlige hendelser bør være at det må
finnes ressurser nær nok til at de skal kunne finne hverandre. Ved
brann, pågående vold, alvorlige ulykker eller lignende hjelper det ikke
folk i Nord-Norge at det er veldig mye ressurser på Østlandet. Beredskap
må være desentralisert og tilgjengelig i hele landet. Ressursene
må eksistere for å finne hverandre nær folk i hele Norge.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Siv Mossleth (Sp) []: Senest i dag fikk jeg en bekymringsmelding
fra folkevalgte om at politiets responstid har økt, og at den øker
mest i områder med få innbyggere. Det har ført til at det lokale
brannvesenet i langt større grad enn tidligere nå opererer som førstelinjeberedskap
for de fleste utrykningsoppdrag – alt fra brann til bilulykker og
voldsepisoder. Det lokale brannvesenet står ofte alene på ulykkessteder
i svært lang tid før både ambulanse og politi rekker fram, og de
må håndtere bl.a. sikring av skadested, evakuering, alvorlige personskader
og trafikkdirigering. Mange lokale brannvesen er ikke rustet for
disse oppgavene, verken på utstyrssida eller når det kommer til
kapasitet og kompetanse. Statlig finansiert beredskap er redusert med
det resultat at allerede anstrengte kommunebudsjett belastes med
oppjustering av brannberedskap for å kompensere for bortfall av
lokalt politi. Sånn er situasjonen i stadig flere kommuner, i folks
nærmiljø.
Vi har hatt åtte
år med et stadig mer sentralisert politi i Nordland. Nylig kom statistikk
fra Brønnøysundregistrene som viser hvor de politiansatte har hatt
sitt arbeidssted. Tallenes tale er klar. I Nordland har 16 av 27 politistasjoner
og lensmannskontor samme antall eller færre ansatte i 2020 som da
nærpolitireformen ble innført. Når vi i tillegg vet at ti lensmannskontor
ble lagt ned på grunn av en reform vedtatt av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, ser vi en enorm sentralisering internt i
Nordland politidistrikt de siste årene.
Politiets Fellesforbund
i Nordland svarte følgende på spørsmålet om politiet har kommet
tettere på innbyggerne etter reformen:
«Nei. Det er flere tjenestesteder
det kun er ansatt en person for å kunne ha lensmannskontoret på
organisasjonskartet. I realiteten jobber disse vel så mye i de større
tjenesteenhetene for å få turnusen til å gå rundt. Vi opplever til
stadighet å få meldinger om oppdrag som er 10 mil fra nærmeste patrulje. Oppfølging
av politikontaktene har vært til dels fraværende.»
Selvfølgelig
er det også steder i Nordland hvor det har blitt flere politifolk,
og hvor det går bedre nå enn tidligere. De politiansatte og lederne
gjør en svært god og viktig jobb i vårt fylke, uansett hvor de jobber.
Nordlands politimester, Tone Vangen, ble nylig politiets beredskapsdirektør,
og kompetansemiljøet knyttet til beredskap i Bodø er landets beste.
Spørsmålet er bare om det er verdt å ofre lokalt tilstedeværende
politi i 26 kommuner i Nordland for å bedre bemanningen på ni steder.
Det er fint at
det har blitt flere politiansatte i de største byene, men det er
ikke tvil om at det går ut over både beredskap, lokalkunnskap, tilstedeværelse
og forebygging i mindre byer og tettsteder. Sandnessjøen, Evenes, Grane
og Hattfjelldal, Herøy og Dønna, Lurøy og Træna, Mosjøen, Svolvær,
Tysfjord, Vega, Værøy og Øksnes har alle, ifølge Brønnøysundregistrene,
hatt en nedgang i antall ansatte på til sammen 58 fra 2016 til 2020.
Når vi i tillegg vet at det forsvant 37 ansatte fra Hadsel, Bø,
Lødingen, Ballangen, Saltdal og Beiarn, Steigen, Gildeskål, Rødøy,
Hemnes og Sømna da disse lensmannskontorene ble lagt ned på grunn
av nærpolitireformen, ser vi effekten av tidenes sentralisering
av norsk politi.
Regjeringa mener
at man måtte legge ned alle disse lensmannskontorene for å få mer
politi ut på patrulje. Har det skjedd? Nei. Ifølge politiets egen
kapasitetsundersøkelse, som ble offentliggjort i februar, ble det
to – 2 – ekstra årsverk på patrulje fra 2015 til 2019 i hele landet. Dette
fører til at lovnaden som ble gitt til befolkningen, ikke er overholdt.
Jenny Klinge (Sp) []: Det framstår som om statsråden
blir fornærma omtrent kvar gong vi i Senterpartiet tek opp sentraliseringa
i politietaten. Eg takkar interpellanten, Emilie Enger Mehl, for
at ho tek opp dette temaet i dag, for det er eit tema vi ikkje blir
ferdige med å diskutere, av svært gode grunnar. Dette er ikkje berre
ein kamp om ulike politiske retningar – der den eine retninga er
sentralisering, som regjeringa står for, med Framstegspartiets velsigning
no når ein er i opposisjon, og den andre retninga, som er eit ønske
om politi nær folk i heile landet – det er ein kamp om sanninga, om
kva som faktisk er situasjonen no etter ei reform som vi var ueinige
om. Det kan vere greitt at vi var ueinige om reforma, men vi må
kunne bli einige om kva som faktisk er resultatet. Det er jo det
vi håpar på, derfor masar vi om dette gong på gong.
Det som var lovnaden
frå regjeringa, var at det skulle kome mykje godt ut av å leggje
ned over 120 lensmannskontor. Ikkje berre skulle det bli meir politi
på hjul, patruljar som skulle reise rundt omkring og vere meir synlege
enn det tidlegare politiet, som vart framstilt som ganske daft,
ein skulle i tillegg få sterkare attverande lensmannskontor fordi
dei ressursane som ein spara på desse nedleggingane, ville gå til
dei andre, både til dei som var på kontora til dagleg, og til dette
politiet på hjul. Så skulle ein ikkje minst få betre opningstider,
for dei opningstidene som var tidlegare, var jo så tragiske, som Enger
Mehl også viste til i innlegget sitt.
Og når vi ser
på resultata av desse lovnadene – kva var det som vart sagt, og
kva er det som har skjedd – det er då det blir interessant. Og det
er då vi skulle ønskje at statsråden og dei andre frå regjeringspartia
faktisk lytta meir til kva som blir sagt – ikkje berre frå oss i
Senterpartiet, dei treng ikkje å lytte til oss i det heile, dei
kan lytte til det som blir sagt av politifolk rundt om i heile landet. For
det er jo ingen tvil om at ting har skjedd her, og det er at det
ikkje har vorte betre opningstider, det har ikkje vorte sterkare
attverande lensmannskontor – tvert imot, mange har vorte tappa og
har knapt nok tilsette igjen. Når det gjeld politi på hjul, var
det vel seks eller åtte årsverk i heile landet det skulle bli ekstra.
Det var ikkje nok til ein einaste ekstra patrulje i heile det langstrakte
landet vårt, som et resultat av desse nedleggingane. Det er då det
blir interessant å diskutere kva som er situasjonen no, kva som
er sanninga, oppimot kva som var lovnaden. Sjølv om ein kunne vere
ueinige om retninga den gongen vedtaket om politireforma vart gjort, må
det gå an å bli einige om kva som skjer no. Men det er tydeleg at
det ikkje er enkelt.
Mæland sa ein
del interessante ting i stad, eg meiner statsråden sa at ho håpar
at koronaen snart er over, slik at vi i Senterpartiet får begynne
å reise rundt i landet og bli kjende med kva som føregår i politiet
– det var noko sånt. Men det er ikkje mangel på bakkekontakt hos
oss som er problemet her. Vi har god kontakt med politifolk rundt
om i heile landet, og innspela kjem frå heile landet, ikkje berre
frå distrikta, det er også frå byane. Det er endringar der som har
vore i negativ retning.
Så sa statsråden
også i stad at Senterpartiet kritiserer politiet og arbeidet til
politiet. Nei, vi gjer ikkje det. Vi kritiserer ikkje politiet.
Vi kritiserer ikkje arbeidet til politiet. Vi kritiserer regjeringas
politikk som gjer at dyktige og ikkje minst samvitsfulle politifolk
får problem med å drive godt førebyggande arbeid fordi avstandane har
vorte for store, og ikkje minst lovnaden om at det ville vere nærleik
til folk. Den har svikta, og folk har ikkje lenger eit ansikt på
politiet. Det veks opp ungar og ungdommar som ikkje kjem til å ha
eit ansikt på kven politiet er, slik dei kunne tidlegare. Det er
eit problem, særleg når det gjeld førebygging, og vi må ikkje gløyme
oppi det heile at førebygging er ekstremt viktig som ein del av politiarbeidet.
Når det gjeld
lengre avstandar og sentralisering, som eg snakka om, er det eit
openbert problem at brann- og redningstenesta rykkjer ut først meir
og meir. Mange plassar er det slik at det har vorte ein veldig auke i
dei økonomiske kostnadene til kommunane, fordi dei er nøydde til
å betale for det som tidlegare var politiutrykkingar. No er det
brann- og redningstenesta som rykkjer ut, og så er det kommunane
som må ta kostnaden for staten fordi politietaten har vorte ramma
av ei sokalla nærpolitireform, som ikkje vart så særleg nær.
Eg vil avslutte
med berre å vise til Møre og Romsdal, som er mitt fylke, mitt politidistrikt.
Der har det vore ei enorm indre sentralisering i politidistriktet.
All netto vekst har gått til Ålesund, der det nye hovudsetet ligg.
Eg unner jo Ålesund og Sunnmøre alt mogleg godt når det gjeld ressursar,
men det er jo ikkje rett at tilførselen av ressursar blir så skeiv
at det i praksis er ei enorm indre sentralisering av politidistriktet.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Den grunnleggende oppgaven
som politiet skal bidra til, er å sikre trygghet i folks hverdag,
uansett hvor en bor i Norge, i bygd og i by. Det er å sørge for
at folk opplever trygghet i hverdagen, det er å bidra til å avverge
både små og store hendelser, og det er å sørge for at en får hjelp
innen rimelig tid når en har behov for det.
Det som blir
tatt opp i denne interpellasjonen, en svært viktig interpellasjon,
er om en har en erkjennelse av hvordan situasjonen er rundt omkring
i Norge, og at en er villig til å se negative konsekvenser av den
gigantiske sentraliseringen av norsk politi som har skjedd, som folk
rundt omkring – i både små og store kommuner, i både spredtbygde
og tettbygde strøk – kritiserer, og som også dyktige folk i politiet,
med lang erfaring, advarer kraftig mot. De ber om at en får en utvikling
som går i en annen retning.
Jeg hører gjentatte
ganger statsråden vise til at istedenfor å ha et lensmannskontor,
skal en få et mer tilstedeværende politi gjennom at lensmannskontoret
har blitt lagt ned. Gjennom reformen er over 120 lensmannskontor
i Norge lagt ned. Selv bor jeg på et av tettstedene i Norge, Sørumsand,
som tidligere hadde et lensmannskontor. Det var selvsagt et lensmannskontor som
ikke var åpnet hele døgnet, det hadde begrenset åpningstid. Vi hadde
politi i bygda som var tilstedeværende, og som folk kjente til.
Hva har skjedd
i etterkant? Folk opplever ikke større trygghet i hverdagen og et
mer tilstedeværende politi etter reformen – tvert imot. En ser hvordan
politiet har blitt mindre tilstedeværende, og hvordan bekymringen hos
både voksne og unge brer om seg som følge av at politiet er mindre
tilstedeværende enn før. Lokalbefolkning må organisere natteravn
som et alternativ til den tilstedeværelse som politiet i større
grad hadde før – ikke fordi politiet ikke ønsker å være tilstede,
ikke ønsker å jobbe forebyggende, ikke ønsker å stille opp når det
er noe, nei, det er fordi prioriteringene innenfor politiet, det
ansvaret som regjeringen sitter med, innebærer at de ikke har ressursene
til å jobbe på den måten som de gjorde før.
På Romerike snakker
en om tilstedeværende politi og politi på hjul. Vel, fram til for
to år siden hadde politiet på Romerike en beredskapsinstruks som
sa det skulle være minimum fem patruljer på Romerike til enhver
tid. Den beredskapsinstruksen som en hadde hatt i en tiårsperiode,
fram til 2019, måtte avvikles fordi Øst politidistrikt sa de ikke
hadde ressurser til fortsatt å ha en slik beredskapsinstruks.
Dette er situasjonen
også andre plasser på Romerike, men også i Asker og Bærum, der en
ser hva som skjedde med sentraliseringen da Asker og Bærum politidistrikt
ble en del av Oslo politidistrikt. Legevakten i Bærum måtte hyre
inn private vekterselskap fordi de ikke lenger kunne stole på at
politiet hadde samme beredskap som før. Eller på Hurumlandet, der
en ser at i den grad politipatruljer kommer når det skjer noe, kommer ofte
patruljer enten fra Sandvika, eller for den saks skyld fra Stovner,
som mangler den lokale kunnskapen og tilstedeværelsen i det daglige.
Det er en alvorlig
situasjon rundt omkring i Norge. Tillitsvalgte i politiet i samtlige
politidistrikt advarer mot utviklingen. Det er grunn for regjeringen
til å lytte, men dessverre må det nok en ny regjering til. Heldigvis får
vi håpe det blir en ny regjering, et nytt flertall, som sørger for
en ny retning for norsk politi.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Mitt spørsmål til regjeringen
via justisministeren i denne interpellasjonen var jo hvilke negative
konsekvenser regjeringen ser etter nærpolitireformen, fordi det
er vanskelig å gjøre noe med negative problemer som man ikke vil
anerkjenne. Det er jo ikke et spørsmål som utelukker noen positive
konsekvenser, men det var altså ikke det som var temaet nå. Justisministeren
avviser hele problemstillingen og interpellasjonen med harselering
og ved å vise til at hun ikke deler det hun kaller for Senterpartiets
virkelighetsbeskrivelse.
I mitt innlegg
har jeg ikke kommet med en selvstendig virkelighetsbeskrivelse på
vegne av Senterpartiet, men jeg har vist til forskning ved Politihøgskolen,
uttalelser fra politietaten og representanter for politietaten.
Jeg har vist til politiets egne tall. Jeg har bl.a. vist til forskningen
fra Politihøgskolen som sier at politiet har blitt betydelig sentralisert
med nærpolitireformen. Jeg har vist til politiets egne tall, som
viser at det ikke har blitt en eneste ekstra patrulje på veiene,
men at det derimot har blitt 720 nye stillinger i sentralt politibyråkrati. Jeg
har vist til bekymringer fra lensmenn som opplever å ha blitt umyndiggjort
i et toppstyrt system, og som opplever at mindre steder blir nedprioritert.
Jeg har vist til en politisjef i Bergen, som sier at nærpolitireformen har
gjort politiet for lite synlig i bydelene. Og jeg har vist til bekymringer
fra en hel region i Gudbrandsdalen som frykter for beredskapen i
sin region, som er stor, det er lange avstander. De frykter også
for det forebyggende arbeidet. Dette kan gå ut over tilliten til
politiet og folks opplevelse av å være trygge. Jeg har vist til
at responstiden ikke har blitt redusert sånn som var målet, og at
ni av tolv politidistrikter ikke når egne responstidkrav i en eller
flere kategorier per 2020.
Jeg fikk en utfordring
fra statsråden, som var at vi burde fremme et forslag. I mitt hovedinnlegg
refererte jeg nettopp til et forslag som Stortinget har vedtatt, nemlig
at gjenværende lensmannskontorer skal styrkes, men det har regjeringen
altså ikke valgt å følge opp. Det er ikke en styrking av gjenværende
lensmannskontorer med den nedbyggingen og tappingen av ressurser
som vi ser av det lokale politiet over hele Norge.
Jeg synes det
er veldig synd at regjeringen ikke kan være med på en saklig drøfting
av de negative konsekvensene, men velger å ikke lytte til folk og
de bekymringene som kommer nedenfra.
Statsråd Monica Mæland []: Bare for å gjøre det helt
klart, tar jo jeg selvfølgelig både spørsmål og interpellasjoner
fra Stortinget med godt humør, og jeg har merket meg at Senterpartiet
er veldig interessert i å diskutere politireformen, som de også
var veldig imot. Men så tror jeg nok Senterpartiet må ta inn over
seg at når det bare er Senterpartiet som er interessert i å diskutere
dette i Stortinget, er det ikke fordi ingen andre interesserer seg
for politiet og politireform. Det er rett og slett fordi vi andre
hadde en grunnleggende og god og bred debatt knyttet til stortingsmeldingen
i slutten av februar. Da blir det veldig rart å gjenta den samme debatten
i form av en interpellasjon i dag. Men la nå det ligge.
Senterpartiet
er opptatt av kritikk. Jeg har mottatt kritikk for manglende bemanning
lokalt, kritikk for fellesenhetene, kritikk for politidistriktene
– kritikk i alle ledd. Da skulle jeg gjerne se politikk: Hva er
det politiske svaret til Senterpartiet på dette? Vi er for reformen,
vi har nå gjort en historisk styrking av nettopp GDE-ene, vi har
nettopp gjort det Stortinget har bedt oss om, med en historisk satsing
på 400 årsverk, vi har gjort en styrking med 3 600 flere ansatte
i politiet, med nye biler, nye båter, med et nasjonalt beredskapssenter,
med en kraftig styrking av beredskapstroppen, med en kraftig satsing på
nye politihelikoptre – vi har altså gjort en kraftig styrking i
alle ledd. Jeg innestår for den styrkingen, og den skal fortsette.
Men Senterpartiets svar er kritikk. Og da lurer jeg på: Hvordan
ser det politiet ut som Senterpartiet ønsker seg? Det greier ikke
jeg å se når man er uenig i alle deler av reformen.
Og så framhever
man at det er noen bekymrede røster. Gjelsvik sa vel at det var
en massiv bekymring. Vel, jeg har vært i absolutt alle politidistrikter,
jeg har ikke møtt en eneste – ikke en tillitsvalgt, ikke en patrulje,
ikke en politimellomleder, ikke en leder – som er imot politireformen,
og som mener vi skal skru klokka tilbake. Alle er for, og så vil
noen si at den har noen svakheter. Vi fikk sågar kake av Politiets
Fellesforbund til jul. Det tror jeg ikke mange regjeringer har opplevd
å få.
Så som sagt:
Vi innestår for reformen, vi mener den er riktig, men ser framover.
Og jeg ser altså ikke hva alternativet skulle være.
Presidenten: Dermed
er interpellasjonsdebatten i sak nr. 11 avsluttet.