Presidenten: Etter
ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Terje Halleland (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg
vil begynne med å takke forslagsstilleren for å ha tatt opp et viktig
tema og takke komiteen for godt samarbeid. Når tilrådingen fremmes
fra en samlet komité, viser det at i denne saken er det ikke tomme
ord.
Så kan gjerne
vedtaket virke noe negativt for forslagsstilleren, men jeg håper
at merknadene viser at både komiteen og statsråden sier seg enig
i intensjonen i forslaget om at de ti oljebud bør markeres, og at
en ser både viktigheten og betydningen disse har hatt gjennom 50
år.
Det var den gang
tverrpolitisk enighet om prinsippene i oljepolitikken, og det har
vi høstet gevinster av egentlig gjennom alle disse årene. Hovedkonklusjonen
i innstillingen ble viktig i den senere utformingen av norsk oljepolitikk
og lovverket for petroleumsvirksomheten. Det har gitt oss en verdensledende
petroleumsnæring.
St. meld. nr. 76
for 1970–71 fra Industridepartementet ble behandlet 14. juni 1971
og ble laget for å gi en samlet redegjørelse til Stortinget om petroleumsvirksomheten
i Nordsjøen, og den var en direkte konsekvens av funn av store gass-
og oljeforekomster på Ekofiskfeltet i 1969. Produksjonen på Ekofiskfeltet
startet bare dager før, den 6. juni 1971.
Oljebudene representerte
et tidlig forsøk fra norske politikeres side på å utforme noen prinsipper
som kunne styre olje- og gassvirksomheten framover. Jeg leste et intervju
med Rolf Hellem, som er en av de som hadde en sentral rolle i utformingen
av den første oljemeldingen som ble behandlet av Stortinget, og
der sier han:
«Det var rett og slett ikke så
mange som kunne så mye om dette. Så jeg brukte mye tid på å lese
alt jeg kom over om olje. Dermed satt jeg på all kunnskapen som
de andre manglet. Og når det skulle vedtas ble det som jeg ønsket».
Det viser at
vi skal være veldig takknemlige for at vi den gangen hadde visjonære
politikere – om ikke kunnskapen alltid var helt oppdatert.
Gjennom disse
budene har vi sikret oss demokratisk styre av våre naturressurser.
Aktiviteten skal komme befolkningen til gode og skal ta hensyn til
eksisterende næringsvirksomhet, natur og miljø. Etter 50 år skal
vi være takknemlige for det arbeidet som ble gjort, og den betydningen
oljen har hatt for vårt samfunn, den betydningen den har for vårt
samfunn i dag, og ikke minst skal vi være takknemlige for den betydningen som
oljen kommer til å ha i tiden som kommer.
Else-May Norderhus (A) []: Ved utgangen av 1950-årene
var det få som trodde at olje- og gassrikdommer langs norskekysten
skulle bli et tema. 50 år etter er næringen Norges viktigste, både
når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel
av total verdiskaping.
I mai 1963 proklamerte
regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen.
Ny lov slo fast at staten var grunneier, og at Kongen kunne gi tillatelse
til leting og utvinning. De første konsesjonsrundene ble utlyst
13. april 1965, og det første oljefunnet på norsk sokkel var Balder
i 1967. Men det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet
på Ekofisk i 1969, og det skulle vise seg å være et av de største
oljefeltene som noen gang er funnet til havs.
I 1970-årene
var letevirksomhet konsentrert rundt områder sør for Stad. Sokkelen
ble gradvis åpnet, og kun et begrenset antall blokker ble utlyst
i hver enkelt konsesjonsrunde. De områdene som virket mest lovende,
ble undersøkt først. Det førte til funn i verdensklasse, og produksjonen
fra den norske kontinentalsokkelen har dominert store felt som Ekofisk,
Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Disse feltene er fortsatt
svært viktige for utviklingen i petroleumsnæringen i Norge.
Det har vært
et sett med ulike rammebetingelser rundt olje- og gassvirksomheten
over tid. Det går på tillatelser, konsesjoner, eierskap, fond, skatt,
leterefusjoner og mye mer. Alt kom ikke på plass samtidig, men etter
hvert som det ble behov for å ta ulike grep, gikk man inn og sikret
en god forvaltning av fellesskapets enorme inntekter.
Utviklingen har
løftet norsk industri og fått med seg andre næringer i denne satsingen.
50 år senere ser vi at næringens betydning for norsk økonomi er
større enn noen gang. Utviklingen i petroleumssektorens andel av total
verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter i Norge er et
klart bilde på dette.
Aktiviteten på
norsk sokkel vil også framover være sentral for norsk økonomi, takket
være gjenværende ressurser og nye betydelige utbyggingsprosjekt,
som Johan Sverdrup. Opparbeidet kunnskap om disse feltene vil kunne
ta oss inn i nye og grønnere satsinger for framtiden. Vi vil legge
vekt på at aktiv næringspolitikk vil være helt avgjørende, også
i så måte.
Når det gjelder
forslaget, mener vi det er fullt mulig å feire både de ti bud og
de ti oljebud – når som helst, hvor som helst. Det er egentlig helt
fritt fram; det trenger vi ikke å ha et vedtak på i Stortinget.
Så lykke til med feiringen!
Aase Simonsen (H) []: Oljeindustrien i Norge har
vært en solskinnshistorie for velferdsutviklingen i Norge, og når
vi i dag gjennom denne debatten markerer akkurat det, skal vi også
sende en takknemlig tanke til alle dem som gjorde nybrottsarbeid
i sin tid, og til alle dem som har sine arbeidsplasser i næringen også
i dag.
Oljen har gjort
oss til et av verdens rikeste land, og vi kan stolt se tilbake på
50 år med en forvaltning som har kommet hele landet til gode.
Det er altså
50 år siden Stortinget vedtok de ti oljebud, som de ble kalt – ti
oljebud som egentlig var prinsipper for eierskap til naturressursene
som skulle tas opp, prinsipper som sa noe om viktigheten av å ta
hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og hensyn til natur og
miljø, og prinsipper som ivaretok eierskapet på vegne av det norske
folk. Det er slike prinsipper som har bidratt til at vi har en oljevirksomhet
som er verdensledende innenfor flere områder, og som også gjør at
Norge i dag er blitt et av verdens beste land å bo i.
Etter 50 år er
det fremdeles oljeindustrien som er landets viktigste inntektskilde,
og Høyre mener at det vil den også være i mange år framover. Petroleumsnæringen
er en del av løsningen for Norge i arbeidet med omstilling til et
lavutslippssamfunn. Oljenæringen utvikler stadig ny teknologi, og
vi ser at bransjen bidrar til grønne løsninger. Vi trenger den i
det videre arbeidet med omstilling, som både Norge og resten av
verden skal gjennom.
Det å snakke
om en sluttdato for oljenæringen er uaktuelt for oss. Det vil kun
medføre at den innovasjonen og den motoren som driver norsk næringsliv,
bremser opp. For Høyre er det viktig å stoppe utslippene, men ikke
utviklingen av velferden vår.
Det var kloke
og gode prinsipper som ble vedtatt i 1971, og hvorvidt de samme
prinsippene skal legges til grunn for andre næringer som er basert
på våre naturressurser, blir en viktig debatt.
I Høyre er vi
opptatt av at vi skal forvalte naturressursene våre, ikke forsømme
dem, både når det gjelder skog og landbruk, fisk, mineraler, havet
og naturen. Det er forvaltningsansvaret, det å overlate jorden i
bedre stand til neste generasjon, som er grunnsteinen i Høyres klima-
og miljøpolitikk. Dette fordrer at forvaltningen er bærekraftig,
ikke bare med tanke på naturen, men også med tanke på å ta vare
på velferden og arbeidsplassene og skape muligheter for dem som
kommer etter oss.
Tore Storehaug (KrF) []: Komiteen har etter godt
saksordførarskap og godt arbeid samla seg om ei innstilling der
det ikkje kjem forslag frå komiteen til behandling, men der ein
seier at ein skal gje uttrykk for nokre av våre meiningar i debatten.
Så eg tenkte eg skulle melde meg på og dra i alle fall nokre perspektiv frå
Kristeleg Folkeparti, men i og med at fleire av dei føregåande har
valt kloke tilnærmingar til både korleis ein skal halde seg til
kloke avgjerder teke før oss, og kva relevans dei har i dag, så
lat meg heller vere litt kort.
Dei ti oljeboda
som Dokument 8-forslaget legg opp til å markere, gjev som all anna
historie eit grunnlag for å kunne lære, så ein nokre gonger kan
stoppe opp og sjå dei perspektiva og linene som blir drege frå dei
– anten det handlar om nasjonal kontroll, eller det handlar om å
sørgje for at ein har ei klimamessig og økonomisk innramming rundt
den oljepolitikken som blir ført i landet vårt. I det perspektivet
meiner eg vi òg må hugse på at Noreg har vore ein leiande nasjon
som det blir sett til i oljepolitikken, og at dei ti oljeboda òg
er ein del av den historiske lina. Kanskje det mest talande og enkle
eksemplet for å kunne sjå det, er at ein på soklar som ligg tett
opp til Noreg, framleis byggjer ut oljefelt med massiv bruk av fakling
– ein måte å utvinne olje på som Noreg for lenge sidan sa ikkje
er den måten vi ønskjer å gjere det på, fordi dei ressursane som
ligg der, må vi forvalte på ein måte som er til beste for både klimaet
og dei som skal ha dei inntektene.
Vidare meiner
eg at her er det nokre lærdomar vi òg må ta inn i den konteksten
vi står i. Seinare i dag skal vi debattere fleire spennande representantforslag,
m.a. forslag der det kjem fram påstandar frå enkelte parti i denne
salen om at vi ikkje lenger har nasjonal kontroll med gasseksporten
vår. Det er i alle fall eit perspektiv inn i ei markering av at
ein har klart å føre ein breitt forankra oljepolitikk. Det er ein
tradisjon eg håpar partia kan ta vare på òg når ein behandlar andre
representantforslag enn dette.
Seher Aydar (R) []: Prinsippene for forvaltningen
av den norske oljen ble bygd på lærdommen fra vannkraften og forankret
i de ti oljebud, som Stortinget behandlet for 50 år siden. Budene
handler om å sikre at forvaltningen av norske naturressurser styres
demokratisk, kommer befolkningen til gode, tar hensyn til natur og
miljø og til eksisterende næringsvirksomhet.
Den norske oljenæringens
betydning for utviklingen av det moderne Norge er enorm – med verdier,
arbeidsplasser, inntekter og avkastning. Vi har sikret at overskuddet
har kommet fellesskapet til gode i stedet for å havne i lommene
på utenlandske kapitalister, slik Fremskrittspartiet tok til orde
for. Dessverre har stortingsflertallet forlatt flere av budene.
Skiftende regjeringer har gjort Statoil delprivatisert og om til
Equinor. Vi burde heller hatt et statlig industrilokomotiv for å
sikre en rettferdig omstilling og utvikle en bærekraftig næringsvirksomhet.
Vi er glade for
at en samlet komité stiller seg bak Rødts oppfatning av viktigheten
av prinsippene i de ti oljebud. Da er det bare synd at industri-
og næringspolitikken ikke behandles i tråd med disse.
Rødt kjemper
for at vi må ta mye større lærdom av de prinsippene som ble satt
i de ti oljebud – i forvaltningen av både industri, kraft, mineraler,
fiskeri, jord, skog og annen næring. Det er også synd at komiteen
ikke går inn for å vedta Rødts forslag, men begrenser Stortingets markering
av de ti oljebud til den konkrete debatten her, i skyggen av revidert
nasjonalbudsjett.
Da ser jeg mer
optimistisk på at statsråden i sitt svarbrev gir sin støtte til
å markere de ti oljebud på den måten Rødt har foreslått, hvis Stortinget
ønsker det. Det håper vi fortsatt Stortinget kan støtte, slik vi
tidligere har valgt å prioritere viktige historiske begivenheter.
Vel så viktig
som fortiden er det at vi har med disse prinsippene når vi tar stilling
til hvordan vi forvalter ressursene våre i framtiden. Vi peker ofte
på våre rike naturressurser for å forklare det som er bra med Norge, men
selv om det er rett, er det først og fremst forvaltningen av disse
som har skilt Norge fra andre land. Det kan ikke gå i glemmeboka.
Det er derfor Rødt foreslår at 50-årsjubileet for de ti oljebud
markeres i Stortinget med en synlig plakett e.l. som får fram budenes
innhold, og at disse prinsippene og deres aktualitet løftes fram.
Jeg tar med det
opp Rødts forslag.
Presidenten: Da
har representanten Seher Aydar tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Statsråd Tina Bru []: Jeg er enig med forslagsstiller
i at de ti oljebudene reflekterer hvordan vi har sikret at forvaltningen
av norske naturressurser styres demokratisk, sikrer høy verdiskaping,
kommer befolkningen til gode og tar hensyn til eksisterende næringsvirksomhet,
natur, miljø og sikkerhet. Jeg mener at den langsiktige forvaltningstradisjonen
som ligger til grunn for de ti oljebudene, også bør rettlede oss
som er politikere i dag, også når vi skal forvalte våre naturressurser
fremover. Derfor har jeg lyst til å si at jeg ser med bekymring
på at flere partier på Stortinget nå vil skrote den forvaltningstradisjonen
som reflekteres i disse budene.
Jeg ønsker å
legge til rette for fortsatt å videreutvikle petroleumsnæringen
de neste tiårene. Så lenge verden har behov for olje og gass, mener
jeg at vi skal bidra til å dekke det behovet, og vi skal gjøre det
på en måte som i høyest grad viderefører tilnærmingen som ble lagt
til grunn av Stortinget i 1971. Kravene om sluttdato og politisk
styrt avvikling er klare brudd på denne stolte forvaltningstradisjonen
som har tjent landet så godt de siste 50 årene.
Til slutt har
jeg lyst til å trekke frem det tredje bud, at det med basis i petroleum
skal utvikles ny næringsvirksomhet. Det er særs relevant i tiden
vi står i, og noe som i aller høyeste grad foregår rundt omkring
i hele landet vårt i dag, eksempelvis gjennom havvind, hydrogen
og CCS. Dette er svært viktig for å sikre at dagens ungdom ønsker
å videreføre det vi har bygget gjennom de siste 50 årene, f.eks.
ved at de fortsetter å utdanne seg for å opprettholde den unike
kompetansen vi har bygget til ivaretakelse og forvaltning av naturressurser.
Hvis det er slik
at Stortinget ønsker å markere suksessen norsk petroleumspolitikk
på så mange måter er og har vært for landet, enten på den måten
komiteen foreslår gjennom denne debatten i dag, eller på den måten
representanten fra Rødt foreslår, har det min støtte, men jeg vil
også minne om at selv om det er fint å feire historien til oljen,
er den på ingen måte slutt. Det blir rikelig anledning til nye markeringer
også etter de neste 50 år, tror jeg.
Espen Barth Eide (A) []: Det er lite som er så trivelig
å feire som en 50 år gammel pakke med kloke bud, så jeg har lyst
til å slutte meg til alle gratulantene og understreke det som representanten
Norderhus også har sagt om Arbeiderpartiets syn på dette. Men når
vi først er i gang med å feire fortidige dokumenter, mener jeg det
vil være urimelig å ikke nevne ett til, og det er den vakreste stortingsmelding
gjennom alle tider, både dem som har vært, og dem som kommer, og det
er St.meld. nr. 25 for 1973–1974, fra regjeringen Bratteli. Meldingen
operasjonaliserer disse oljebudene i en svært aktiv næringspolitikk,
hvor man altså brukte alle de virkemidler i verktøykassa som man
allerede hadde, pluss noen man måtte finne opp, man laget et helt
nytt skattesystem og så fram mot vår tid med utrolig klokskap, fordi
man forsto at dette kunne bringe store inntekter til kongeriket.
Ingen overskuet hvor store, men at de ville være store, skjønte
man. Man var også klar over fallgruvene og beskrev med ganske stor
innlevelse både de miljømessige, internasjonale og fordelingsmessige
virkninger og satte opp mange samfunnsmål utover inntjening, som
å bygge opp en norsk leverandørindustri og norsk kompetanse samt
satse på utdanningssystemer knyttet til oljen og tilstøtende næringer.
Man sørget også for at vi både skulle ha et solid statsselskap,
og også ha konkurranse med internasjonale aktører.
Det er summen
av dette som har gjort at vi faktisk kan si at vi har vært det oljelandet
i verden som har håndtert en stor naturressurs best. Det er ikke
bare en påstand, jeg mener at veldig mange andre viser hvor galt det
kan gå. Hvis et land plutselig oppdager en stor ressurs som kan
utnyttes raskt, blir det ofte korrupsjon, vanstyre og i verste fall
sammenbrudd og borgerkrig. I Norge har det blitt helt motsatt.
Jeg har også
lyst til å si at den samme meldingen har en hilsen til oss i vår
tid, for i et litt unnselig avsnitt står det at oljenæringen vil
kunne gi inntekter i lang tid, ja faktisk inn i neste årtusen –
det sa de i forrige årtusen – men den vil ikke vare evig. Derfor
sa de at det er viktig at man legger grunnlaget for det Norge skal
leve av etterpå mens oljealderen fortsatt er på høyden. Det tenker
jeg også er en innsikt, og jeg vil trekke to viktige budskap ut av
den, både at det er vi som lever og virker nå, som skal oppfylle
det budskapet, og at den virkelige lærdommen er at det går virkelig
bra når staten virkelig trår til og bruker ressursene på en samordnet
og helhetlig måte. Jeg er litt usikker på om det var så bred enighet
om det den gang da, men jeg er glad for at det er bred enighet om
det i dag.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.
Stortinget tar
da en pause i debatten for å gå til votering.
Votering, sjå voteringskapittel