Roy Steffensen (FrP) [13:24:02] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 3): Denne debatten omfatter en stortingsmelding fra regjeringen om styring av høyere utdanning samt to representantforslag fra Fremskrittspartiet om fjerning av gradsforskriften og opptrappingsplan for helseutdanninger.

To av sakene har felles innstilling, mens representantforslaget om opptrappingsplan for helseutdanningene har sin egen. Det har vært muntlig høring om styringsmeldingen og skriftlig høring om representantforslagene. Komiteen har foreslått felles debatt, da dimensjonering av høyere utdanning også er tema i styringsmeldingen.

Styringsmeldingen handler kort oppsummert om at universiteter og høyskoler framover skal styres mer i det store og mindre i det små. For å nå dette målet legger regjeringen opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av målstrukturen for universiteter og høyskoler. Vi gjør endringer i gradsforskriften. Vi foreslår endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene. Videre foreslår regjeringen en omorganisering av underliggende virksomheter, legger opp til å slå sammen flere virksomheter og vil fortsatt at det skal være opp til institusjonene å velge om de ønsker ansatt eller valgt rektor – for å nevne noe.

Meldingen fikk stor støtte på høringen og av komiteen, men hvert parti vil selv redegjøre for sine egne standpunkter og forslag.

For Fremskrittspartiet er det mye å glede seg over i dag, bl.a. at vi får nesten et enstemmig storting med oss på flesteparten av våre forslag om gradsforskriften, for i dag faller monopolordningen for flere av utdanningene, bl.a. jurister og psykologer. Vi skulle gjerne gått et skritt lenger og åpnet opp også for medisin. Norge utdanner kun halvparten av legene vi trenger. Resten tar sin utdanning i utlandet. På tross av dette tviholder regjeringen og resten av Stortinget på at medisinutdanning skal være underlagt monopolsituasjonen, men det er nå heldigvis satt i gang et arbeid med å utrede framtidig behov og kapasitet, og jeg er overbevist om at det ender med at enten fjernes monopolordningen, eller så får også Universitetet i Stavanger utdanne leger.

Det er synd at dette må gå til ekstraomganger, for regionen rundt Universitetet i Stavanger er overmoden for dette. Det er ledig medisinsk kompetanse ved UiS og i primær- og spesialisthelsetjenesten. Studiemodellen som er ønsket av UiS, har fått gode tilbakemeldinger og har blitt grundig faglig vurdert. Regionen har med andre ord alt som trengs, som infrastruktur, pågangsmot, og regionen er også klar med penger til oppstarten. Det eneste regionen ikke har, er tøffe nok politikere i Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre, for i dag støtter kun Fremskrittspartiet konkret forslag om dette.

For en snau måned siden fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet også forslag om opptrappingsplan for studieplasser for bl.a. medisin og sykepleie. Vi vil mangle 28 000 sykepleiere om 15 år, og det er tusenvis av søkere hvert år som ikke kommer inn. I dag får vi flertall for at regjeringen i høstens statsbudsjett må presentere en opptrappingsplan for å tette dette gapet. Samtidig er det som nevnt en merknad i styringsmeldingen som peker på at regjeringen har satt i gang et arbeid med framtidig dimensjonering av medisinutdanningen, og jeg tar det som en selvfølge at en opptrappingsplan for medisin vil måtte vente på den utredningen, og at den blir førende for opptrappingsplanen.

Jeg er glad for å få flertall for opptrappingsplanen for flere studieplasser for sykepleie. Dette er noe vi foreslo i vårt alternative statsbudsjett, men det er skuffende å se at regjeringspartiene ikke ga oss noe i budsjettforhandlingene, og heller ikke gir oss noe i dag. Da er det rart å lese at de mener at dette er å slå inn åpne dører. Døren er kanskje åpen, men regjeringen har ikke tatt den berømte dørstokkmila. Nå blir de tvunget av opposisjonen til å ta det viktige steget og gå gjennom den såkalte åpne døren.

En av årsakene til at jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke er med på flertallsvedtaket om opptrappingsplan, er at jeg har dårlig erfaring med regjeringens vilje til å følge opp Stortingets vedtak når de selv ikke har vært med på dem, enten det gjelder opptrappingsplan for flere studieplasser til fagskoler eller nytt finansieringssystem, som er omtalt i meldingen her i dag. Før sommeren fikk Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet flertall for at det i dag skulle vedtas et nytt finansieringssystem, hvor bl.a. relevant arbeid etter endte studier og arbeidslivsrelevans skulle være insentiver og faktorer. Jeg er skuffet og overrasket over at det ikke foreligger en gjennomgang av nytt finansieringssystem i stortingsmeldingen, og at regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. Nå må vi stole på at en statsråd som er uenig med stortingsflertallet, og som allerede har utsatt saken en gang, skal levere i neste omgang. Jeg håper gjennomgangen skjer raskt, og at statsråden legger opp til at målene som er nevnt i Stortingets anmodningsvedtak, faktisk blir fulgt opp.

Roy Steffensen (FrP) [13:28:52]: Takk, det hadde jeg tenkt å bruke de siste 10 sekundene på.

Mona Fagerås (SV) [13:29:09] (ordfører for sak nr. 4): Da starter jeg med den saken jeg er saksordfører for, om en opptrappingsplan for helseutdanningene.

I denne saken har flertallet, opposisjonspartiene, gått sammen om at det er behov for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin, helsefag og sykepleie, slik at utdanningssektoren får kapasitet til å utdanne den kompetansen samfunnet trenger. Per i dag viser Statistisk sentralbyrås framskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen fram mot 2024 et stort behov for arbeidskraft i helsesektoren. Flertallet deler forslagsstillernes uro for at vi ikke skal ha nok helsepersonell i samfunnet. Et velferdssamfunn er avhengig av at vi har tilgang på grunnleggende helsehjelp, og da må det legges til rette for at vi har tilgang til nok helsepersonell. Jeg er glad for at opposisjonen står samlet om dette, og legger til grunn at mindretallet legger fram sine standpunkt.

Så til saken om styring av statlige universiteter og høyskoler. Det trengs en velfungerende universitets- og høyskolesektor som bidrar til verdiskaping og til bærekraftige løsninger for framtiden. Skal Norge som nasjon lykkes med omstilling til et grønt skifte i en global konkurranse, må mer av forskningsinnsatsen rettes mot de store samfunnsutfordringene. Styringspolitikken er avgjørende for at institusjonene innfrir hele bredden av politiske mål for forskning og høyere utdanning, og vi i SV er skuffet over at regjeringen på et så viktig område nok en gang legger fram en melding som i all hovedsak utreder og beskriver. Situasjonen tatt i betraktning: Vi hadde trengt en regjering som ledet an og viste retning.

Så vil jeg særlig peke på to forhold. For det første: Flere og flere representanter fra sektoren er nå klare på at det trengs en gjennomgående tillitsreform i høyere utdanning og forskning. Det er vi i SV enig i, og vi tar disse signalene på alvor.

For det andre: Flere regjeringsoppnevnte utvalg viser til at regjeringen ikke har lyktes med å ivareta distriktene, som i dag tappes for innbyggere, kompetanse og muligheter. SV er ikke i tvil: Regjeringens svar på disse utfordringene er for svake, og vi etterlyser en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning. Nøkkelen til å utvikle distriktene generelt og Nord-Norge spesielt, på folks egne premisser, ligger i sterke utdanningsinstitusjoner og i et løft for yrkesfagene. Det skal vi snakke om senere i dag. Men dette er de viktigste virkemidlene vi har i kampen mot fraflytting og sentralisering. Det er et skrikende behov for et krafttak for desentralisert høyere utdanning.

Så noen ord om gradsforskriften. Vi mener at gradsforskriften gjør nasjonal styring av sentrale utdanninger mulig og sikrer at man kan hindre uhensiktsmessig konkurranse mellom utdanningsinstitusjonene. Vi er redd for at tilfeldig konkurranse mellom institusjonene vil slå uheldig ut for noen kompetansemiljøer og noen regioner. SV frykter at den konkurransen i sektoren som regjeringen nå legger opp til, vil svekke finansieringen av praksisstudiene ytterligere. Dagens forskrift er en hensiktsmessig måte å regulere det nasjonale behovet for forskjellige utdanninger, regionale kompetansebehov, kostnader og konsekvenser for kvalitet på, fordi det er Stortinget og Kunnskapsdepartementet som sikrer tildelingen av studieplasser og ressurser. På denne måten kan vi sikre tilstrekkelig opptak til sentrale yrker i den hensikt å dekke framtidens behov.

Meldingen burde lagt til rette for mer samarbeid og arbeidsdeling i sektoren. Regjeringens forslag om å gi gradsrettigheter innenfor rettsvitenskap, psykologi og teologi til de institusjonene som får akkreditering av NOKUT, signaliserer at regjeringen ønsker å gå bort fra en politikk som bygger på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Flere av høringsinstansene understreker at dagens praktisering av gradsforskriftene sikrer kvalitet.

Jeg tar dermed opp de forslagene som SV står bak.

Nina Sandberg (A) [13:34:31]: Arbeiderpartiet har store ambisjoner for universitetene og høyskolene. Koronakrisen viser hvor viktig det er, og hvor viktig det blir med en kunnskapspolitikk som svarer på utfordringene. Vi trenger en velfungerende universitets- og høyskolesektor som bidrar til verdiskaping og til bærekraftige løsninger for framtiden. Skal Norge lykkes med nødvendig omstilling og innovasjon, må forskningsinnsatsen intensiveres, og den må rettes mer mot de store samfunnsutfordringene, samtidig som institusjonenes autonomi ivaretas.

Styringspolitikken er avgjørende for at institusjonene løser dette samfunnsoppdraget. Derfor er Arbeiderpartiet skuffet over at denne meldingen mangler tydelige anbefalinger. Framtiden krever kontinuerlig og offensiv satsing på kunnskap og et veiskille i styringen av kunnskapsmiljøene. Derfor har Arbeiderpartiet programfestet en tillitsreform i høyere utdanning. Kunnskapsorganisasjoner skal styres overordnet, ikke i detalj. Vi mener at styrking av demokratiet på lærestedene burde vært tema i meldingen. Av tillitsbasert styring følger at studenter, ansatte og tillitsvalgte har mer medbestemmelse over hvordan arbeidet organiseres.

De siste årene har regjeringen bygd opp et direktoratvelde i universitets- og høyskolesektoren med et rapporteringsregime og kryssende styringssignaler. Regjeringens flate kutt i sektoren beløper seg til mer enn 1,5 mrd. kr. Begge er styringsgrep som reduserer autonomi, og drar aktivitet bort fra det faglige. Den toppstyrte ABE-reformen er heller ikke tema i meldingen. Det er påfallende, mener vi, av en regjering som framhever autonomi som betingelse for måloppnåelse i sektoren. Arbeiderpartiet vil erstatte ABE-kuttene med målrettet effektivisering.

Distriktene mister innbyggere og kompetanse i høyt tempo nå, og regjeringens respons er altfor svak. Arbeiderpartiet ber derfor om at strategien for fleksibel og desentralisert utdanning blir lagt fram for Stortinget. Vårt alternativ til høyreregjeringen er en kraftig satsing på desentralisert utdanning. Når staten har lagt læresteder for høyere utdanning rundt omkring i Norge, er det bl.a. for å legge grunnlaget for regionale arbeidsmarked med kompetent arbeidskraft, og på den måten bidra til bosetting og utvikling. Det oppdraget mener vi må tydeliggjøres. Vi foreslår derfor å styrke universitetenes og høyskolenes regionale ansvar som del av styringsdialogen.

Vi er også skuffet over at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak om å få ny finansieringsmodell lagt fram sammen med denne meldingen. Finansiering er et helt sentralt aspekt ved styringspolitikken, og regjeringen skyver både finansiering og et helhetlig lovverk foran seg. Et nytt finansieringssystem bør fremme lærestedenes brede samfunnsoppdrag, bidra til målene om bedre studiekvalitet, livslang læring og god arbeidslivsrelevans og til at de faktiske utdanningskostnadene dekkes. Det har vi forankret i partiprogrammet.

Arbeiderpartiet vil at utviklingsavtalene skal brukes mer aktivt for mer overordnet styring og et differensiert utdanningstilbud. Det er vi glad for blir foreslått, og det har vi gjentatte ganger tatt til orde for, både i budsjettbehandling og i langtidsplan.

Så til gradsforskriften: Mer konkurranse og selvregulering på utdanningsområdet, som synes å ligge litt til grunn for argumentasjonen her, er definitivt ikke Arbeiderpartiets politikk. Samtidig har vi vanskelig for å se prinsipielle grunner for å beholde gradsmonopol på noen fem- eller seksårige integrerte profesjonsutdanninger, men ikke på andre. Vi har tillit til at autonome institusjoner selv kan vurdere sin egen studieportefølje og la kvaliteten være det som fører akkrediteringene.

Endring i gradsforskriften kommer ikke til å løse Norges kompetansebehov. Regjeringen begrunner endringen med behovet for jurister og psykologer, men merk at det ikke loves nye studieplasser. Skal man åpne opp, må man også følge opp. Vi mener det trengs mer kapasitet og styrking av fagmiljøene, og vi foreslår å innlemme opptrappingsplaner for studieplasser og stipendiater i langtidsplanen. Endring i forskrift må følges av grundige vurderinger for å forebygge oppsplitting av dagens fagmiljøer og utvikle nye, av god kvalitet.

Det blir viktig å videreutvikle styring av godkjenningsmekanismene, og vi foreslår derfor å vurdere økte bevilgninger til NOKUT. Vi tar dimensjoneringen av medisinutdanningen alvorlig og mener at den må utredes grundig, og at utredningen må legges fram for Stortinget.

Til slutt: Arbeiderpartiet støtter forslag nr. 15.

Kent Gudmundsen (H) [13:39:59]: Gjennom våre snart åtte år i regjering har kunnskap og forskning vært en av Høyres og regjeringens hovedprioriteter, og det går godt i sektoren. De siste fem årene har midler til FoU over statsbudsjettet ligget over 1 pst. av bruttonasjonalprodukt. Norge henter mer og mer penger hjem fra internasjonale forskningsprogram, og i tillegg har universiteter og høyskoler hatt en realvekst på over 20,5 pst., altså om lag 6,9 mrd. kr. Vi har høye ambisjoner for sektoren, og vi har gjennom store løft, med bl.a. strukturreformen, kvalitetsreformen og kompetansereformen osv., tatt viktige grep for å fremme kvalitet, egenart og ikke minst god dimensjonering.

Jeg vil berømme innsatsen og engasjementet i utdanningsinstitusjonene blant de ansatte og studentene det siste året. Alle, men kanskje særlig studentene, har stått i en krevende situasjon. Samtidig som mange nå er trøtte og leie av pandemien, er det mange læringspunkter vi må ta med oss videre, og behovet for raskt å kunne omstille seg har blitt enda mer aktualisert under pandemien.

Vår evne til å møte framtiden og det ukjente henger mye sammen med hvor sterke utdannings- og forskningsmiljøer vi har i Norge, og vi trenger derfor en styringspolitikk som tar høyde for endringer i sektoren, som vi har sett de siste årene, og ikke minst å ruste den for kortsiktige og langsiktige trusler i framtiden – trusler mot samfunn, mot helse og mot velferd.

Regjeringen har lagt fram en plan for styring av universiteter og høyskoler, som skal styres mer i det store og mindre i det små. Vi er alle avhengige av å ha en utdanningssektor som driver med god og samfunnsrelevant forskning og høyere utdanning. Styringspolitikken må både legge de lange linjene og sørge for at sektoren klarer å innfri bredden av politiske mål, og samtidig være målrettet og tilpasset den enkelte institusjon. I behandlingen av denne meldingen har vi fått et godt samarbeid med sektoren, og det har kommet mange gode innspill. Flere av høringsinnspillene peker på at utdanningstilbudet må speile studentenes ønske og arbeidslivets behov, og dette er en viktig balanse som regjeringen sørger for å ivareta i denne meldingen.

En god dimensjonering av utdanningstilbud er viktig for at studentene skal ha et mangfold av studier og studiesteder å velge mellom, samtidig som det skal svare til hvilke utdanninger samfunnet trenger i framtiden. Deler av det svaret ligger i endringer, bl.a. av gradsforskriften, slik at flere utdanningsinstitusjoner med gode fagmiljøer skal kunne tilby utdanninger som samfunnet etterspør. For meg er det viktig å understreke at selv om vi har en endring i gradsforskriften, endrer man ikke kvalitet eller innhold, tvert imot. NOKUTs rolle vil være enda viktigere, slik at det stilles høye krav til kvalitet og innhold ved den enkelte utdanningsinstitusjon.

For høyreregjeringen har det vært viktig å få til en styringspolitikk som understøtter at målet vårt er å løfte fram og utvikle fremragende fagmiljøer i Norge. Innenfor rammene av NOKUTs kvalitetsstyringssystem vil vi dermed legge grunnlaget for flere gode utdanningstilbud for kommende studenter, som er i tråd med samfunnets og næringslivets behov. I et lite land som Norge er det viktig med god arbeidsdeling, og det er viktig at vi i det videre arbeidet styrker våre kunnskapsinstitusjoner gjennom målrettet satsing og opptrapping i tråd med ambisjonene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Selv om vi har våre klare ambisjoner og har fått til økt utveksling og at flere tar grader i utlandet, vil det være et selvstendig poeng at ulike studieretninger har en balanse opp mot nasjonale behov. En utredning av medisinutdanningen vil bl.a. bidra til et godt grunnlag for hvordan man best kan ivareta økt antall studieplasser innenfor medisin og de miljøene vi har. I spørsmålet om opptrappingsplaner for flere studieplasser er det verdt å nevne at det er i statsbudsjettene vi behandler finansiering av studieplasser.

Det er mye man kunne ha tatt tak i en stor styringsmelding. Det viktigste er å kunne si at det har vært en melding som i all hovedsak har blitt svært godt mottatt av sektoren, og som har hatt en god forankring i prosessen. Når man da diskuterer tillit til sektoren i en styringsdialog, synes jeg det er på sin plass å bemerke at det er et paradoks når man fra venstresiden i norsk politikk kritiserer bl.a. ABE-reformen, en ordning som nettopp er tuftet på tillit, og som har bidratt til å stille krav til statlig omstilling i sin helhet. Det har slått svært positivt ut for UH-sektoren, som har fått store økonomiske satsinger siden regjeringsskiftet. Det har bl.a. gjort at vi har fått en historisk satsing på studieplasser og forskning, og ikke minst vært med på å øke rammen til sektoren som helhet. Svaret til venstresiden er i stedet målrettede kutt, og dermed mangel på tillit. Det kan være et tankekors når vi har en styringsmelding til behandling.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:45:24]: Til siste taler først: Jeg anbefaler Høyre å lese en del av forslagene som Senterpartiet er med på å fremme i dag, for de går nettopp inn på hvordan finansiering av basiskomponenter kan øke handlingsrommet til institusjonene.

Samfunnet er avhengig av kunnskap, forskning og innovasjon. Universiteter og høyskoler er nøkkelinstitusjoner i arbeidet med å utvikle det norske samfunnet, og de skal styres etter ambisiøse målsettinger. De skal både sikre at Norge har den kompetansen vi trenger, og at vi hevder oss internasjonalt. De skal ivareta folks, bedrifters og det offentliges behov for utvikling av kunnskap.

I dag behandler Stortinget meldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler, et representantforslag om gradsforskrift og et om opptrappingsplan for helseutdanningene. Senterpartiet mener at vi må bruke og forvalte ressurser som kompetanse, kompetansemiljøer og offentlige midler klokt. Derfor er vi kritiske til hvor stort innpass byråkrati har fått også ved styring av akademia, med detaljerte mål og føringer kombinert med ABE-kutt, som har gitt institusjonene krevende kår å stå i.

Høyres utspill med vurdering av foretaksmodell samt overtakelse av bygg og eiendom som institusjonene fint forvalter selv i dag, har ikke vært fruktbart. Heldigvis har regjeringen tatt til fornuft.

Fremskrittspartiet har vært en del av Solberg-regjeringen i nesten sju av åtte år, men er i levende opposisjon i dag. Da meldingen ble annonsert, håpet Senterpartiet på å få ryddet opp i styringen av høyere utdanning. Dessverre ble det langt mer stykkevis og oppdelt enn vi så for oss. Bare denne våren har Stortinget flere saker til behandling som rører ved høyere utdanning, uten at Aune-utvalgets eller Grimstad-utvalgets framlegg har blitt fulgt helt opp. Det virker for meg som at regjeringen er flinkere til å sette ned utvalg enn til å følge opp og realisere politikk. Senterpartiet mener regjeringen godt kunne ha vært strengere overfor sin egen forvaltning når styringsmeldingen nå skal peke ut kursen videre. Formålet er å legge til rette for universitetenes og høyskolenes faglige og strategiske utvikling og å ivareta studenters og ansattes rettigheter. Derfor vil vi utrede tiltak for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning, uten at vi får flertall for det.

En vesentlig del av rammene lagt fra statens side er hvordan direktorater og organiseringen rundt høyere utdanning og forskning legger til rette for eller er til hinder for faglig utvikling og aktivitet. Senterpartiet mener meldingen blir for overfladisk og lite konkret på styring direkte fra Kunnskapsdepartementet og forvaltningen av direktorat. En annen vesentlig del av Stortingets inngripen er ved finansieringen av forskning og høyere utdanning. Senterpartiet har gjentatte ganger bedt om en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, men har ikke fått gehør hos regjeringspartiene for det.

En melding om styringspolitikken blir ufullstendig når den ikke inkluderer hvordan de ulike elementene i finansieringssystemet påvirker mål og helhetlig styring av sektoren. Slik sett er denne meldingen mangelfull, men nå varsler i det minste regjeringspartiene at de er enige med Senterpartiet i at en slik gjennomgang må på plass. Dette påvirker i stor grad hvordan struktur og studiesteder ved ulike institusjoner utvikler seg videre.

Senterpartiet har hele veien vært tydelig på at det er et politisk ansvar hvor studiesteder blir opprettet og lagt ned. Historisk hadde man et sterkt ønske om å sikre tilstedeværende høyskoler i hele landet. Så fikk regjeringspartiene med seg Stortinget på at det måtte en strukturreform til, uten at konsekvenser eller kost–nytte av det ble vurdert. Nå sitter vi igjen med studiesteder knyttet til større overbygninger, med fare for at ledelse og finansiering er lenger unna der studentene og den faglige aktiviteten er. I verste fall kan regionale mål og desentraliserte studietilbud gå tapt uten at Stortinget og de fremste folkevalgte i Norges nasjonalforsamling vil ta ansvaret for det. Nesna er et levende eksempel.

Senterpartiet er med og fremmer en rekke gode forslag i saken i dag. Blant annet vil vi at regjeringen utsetter sammenslåingen av direktoratene og kommer tilbake til Stortinget med forslag der antall direktorater og underliggende virksomheter reelt reduseres, med tydelig overføring av oppgaver til institusjonene og en tydelig plassering av ansvar i departementet. Vi mener dessuten det er en grunnleggende verdi at folkevalgte blir stilt til ansvar gjennom valg, og at Stortinget tar ansvar for videre utvikling. I sum vil Senterpartiets forvaltning og ønsket styring av høyere utdanning og forskning bidra til større aktivitet og forskning samt til ivaretakelse av studenter og fagmiljøer i hele landet.

Jeg har ikke helt oversikt over om våre forslag er tatt opp. Ett igjen? Da må jeg ta opp det.

Solveig Schytz (V) [13:50:49]: Jeg er glad for at regjeringen i stortingsmeldingen løfter en politikk som legger opp til at universitets- og høyskolesektoren skal styres mer i det store og mindre i det små. Jeg er glad for at dette har bred støtte hos høringsinstansene. Det er viktig å finne en god balanse mellom studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det grunnleggende at UH-institusjonene må planlegge for framtidige samfunnsbehov.

Regjeringen legger opp til en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høyskoler for å sikre at ressursfordelingen treffer riktig, basert på gjeldende politiske mål: å kombinere studentenes etterspørsel etter utdanning og å møte arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft.

Arbeidslivet er i rask endring. Oppgavene løses på nye måter, og endringene skjer i raskt tempo. Da må også utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling. Dette forutsetter rammebetingelser som legger til rette for mangfold, fleksibilitet og endring i universitets- og høyskolesektoren. Jeg er glad for at regjeringen har lagt fram en plan for styringen av universiteter og høyskoler, at de skal styres mer i det store, og som tar viktige grep for å fremme kvalitet, egenart og dimensjonering. Denne meldingen er en historisk endring i retning av et tillitsbasert styringssystem for universiteter og høyskoler, som vil bidra til økt fokus på kvalitet og på institusjonenes egenart.

Fri forskning – forskning som vi har tillit til – er grunnleggende. Jeg er glad for at regjeringen er tydelig på at styringen må hegne om og beskytte den akademiske friheten som en sentral, demokratisk verdi, og at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske friheten i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven.

Tilgangen på god utdanning av høy kvalitet i hele Norge er også grunnleggende. Derfor er det viktig at man ser på både støtteordninger til den enkelte student og insentivene til den enkelte institusjon til å tilby og tilgjengeliggjøre utdanning av høy kvalitet i hele landet, gjennom fleksible studier. Jeg ser fram til at regjeringen vil legge fram en egen strategi for desentralisert og fleksibel utdanning før sommeren 2021, om kort tid.

Gratisprinsippet i høyere utdanning er også grunnleggende for at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning, uavhengig av sosial bakgrunn. Dette ligger også til grunn for gjennomgangen av finansieringssystemet.

Dimensjonering av tilbudet innen høyere utdanning må dekke både studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov. Da er det viktig å videreutvikle arenaene for samspill mellom sektoren og aktører i arbeids- og samfunnsliv for å ivareta en god dialog om dimensjoneringsbehov for framtiden. Men dette må også ha en stor grad av fleksibilitet, slik at institusjonene kan tilpasse seg både lokale og regionale forhold og sin egen faglige egenart på best mulig måte.

De foreslåtte endringene i gradsforskriften åpner for at bl.a. psykologi og juss kan tilbys ved flere institusjoner. Det er veldig gode nyheter.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid for å se på hvordan kapasiteten på medisinutdanningen kan utvides. Jeg legger til grunn at dette arbeidet kan skje raskt, slik at vurdering av både kostnader og modeller for opptrapping legges fram i løpet av inneværende år. En samlet komité oppfordrer også regjeringen til å vurdere om medisinutdanningen skal tilbys ved flere institusjoner enn i dag, inkludert ved Universitetet i Stavanger. Venstre håper at en videre avklaring av dette kan komme så snart som mulig.

Statsråd Henrik Asheim [13:54:54]: Koronapandemien har til fulle minnet oss på hvor avgjørende kunnskap er. Livslang læring, forskningsdrevet innovasjon og et kunnskapsdrevet arbeidsliv blir stadig viktigere i møte med globale megatrender. Det vil kreve fleksibilitet og omstilling hos oss alle, også universitets- og høyskolesektoren.

Da regjeringen besluttet at det skulle lages en melding om styring av de statlige universitetene og høyskolene, sa vi at hovedmålet var å sørge for at studentene og vi som samfunn har et godt og velfungerende system for høyere utdanning og forskning.

Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen. Jeg er glad for at vi deler synet på betydningen av et godt styringssystem for denne samfunnsviktige sektoren, og at styringspolitikken må preges av en visjon om å styre mer i det store og mindre i det små.

Interessen for det universitetene og høyskolene gjør, er økende, og det er veldig bra. Det er legitime behov i mange av interessene, men vi må møte det med mangfold i sektoren og dialog i styringen, ikke sterkere sentralstyring. Det er en utfordring at styringssystemet i dag er for tungt og tar for lite hensyn til at det er store forskjeller på f.eks. NTNU og Samisk høgskole, både i størrelse og i samfunnsoppdrag.

I arbeidet med meldingen har det kommet tydelig frem hvor komplekst styringssystemet vårt er, med utrolig mange mål og virkemidler som virker samtidig. Det gjør det uklart hva vi som regjering styrer på, og hvilket ansvar som er gitt til institusjonene. Det gjør det også vanskelig å vite hva effekten av de ulike virkemidlene faktisk er.

I dag styrer vi for mye – og for mye i detaljene. Dermed styrer vi sannsynligvis også på en måte som ikke gir oss de resultatene vi vil ha, og som samfunnet trenger. Vi skal fortsatt styre, men regjeringen har lagt frem en melding som skal sørge for at vi styrer smartere og mer målrettet. I meldingen foreslår vi fire prinsipper for god styring. Dette er basert på de innspillene vi har fått i meldingsarbeidet, og kunnskapsgrunnlaget om god styring.

For det første skal vi styre mer dialogbasert. Styringsdialogen skal sikre at styringen er transparent og forutsigbar. For det andre skal vi styre mer differensiert. Styringen skal sikre mangfold og at ulike institusjoner utfyller hverandre.

En dialogbasert og differensiert styring skal sikre mangfold og arbeidsdeling i sektoren. Dette vil ivareta og støtte opp om institusjonenes regionale rolle og styrke kunnskapskapasiteten samlet sett. Tilgang til relevant utdanning og kunnskap av høy kvalitet i hele landet er en viktig prioritering for denne regjeringen og skal dermed også prege styringen.

De to siste prinsippene er at vi skal sørge for at styringen er strategisk og kunnskapsbasert. Varigheten av virkemidlene skal vurderes for å unngå at de blir liggende i lag etter lag – noe som gjør styringen mer kompleks og mindre effektiv.

For å implementere den styringspolitikken regjeringen har gått inn for, har vi i meldingen også lagt frem en rekke forslag for fem ulike områder av styringen: finansiering, dimensjonering, målstyring, styring av profesjonsutdanningene og endringer i direktoratene for høyere utdanning og kompetanse.

Vi må ha tillit til de ansatte og studentene på universiteter og høyskoler og at de sammen med sine samarbeidspartnere i både offentlig og privat sektor vet best hvor utfordringene er størst, og hva som er de beste løsningene. Det er det som skaper innovasjon, kvalitet og institusjoner med tydelige regionale og nasjonale roller.

Å oppfylle studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets kompetansebehov er en viktig del av en slik samfunnsrolle. Derfor har vi gått inn for at alle institusjoner som får akkrediterte profesjonsutdanninger i psykologi, rettsvitenskap og teologi, fremover skal få tildele disse gradene. Det er også en av grunnene til at vi vil se på dimensjoneringen av medisinutdanningen.

Som jeg sa innledningsvis: En god styringspolitikk betyr ikke at vi skal slutte å styre. Men vi må styre på en måte som støtter opp under de målene vi har for universiteter og høyskoler. Regjeringen vil derfor bl.a. foreta en grundig gjennomgang av hele finansieringen av universiteter og høyskoler for å se hvordan det skal bli bedre, og for å følge opp Stortingets vedtak om arbeidslivsrelevans og livslang læring. Vi trenger et system som i større grad støtter opp under det å tilby etter- og videreutdanning, og sørger for god tilgang på utdanning over hele landet.

Klimaendringer, digitalisering og demografiske endringer vil også fremover utfordre oss på helt nye måter. Universiteter og høyskoler har en avgjørende samfunnsrolle, og uavhengige og kritiske kunnskapsinstitusjoner er en sentral del av et velfungerende demokrati. Med denne meldingen legger regjeringen frem en helhetlig styringspolitikk som setter forutsigbare og tydelige rammer for den strategiske utviklingen av sektoren som skal stå seg over tid – i møte med den omstillingen vi må gjennomføre de neste tjue årene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:10:58]: Stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler skal bidra til en mer overordnet og helhetlig styringspolitikk. Den skal legge til rette for at universitetene og høyskolene framover styres mer i det store og mindre i det små. Dette var også viktige synspunkter som kom fram under høringen etter at meldingen ble lagt fram.

For å nå dette målet legges det opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av målstrukturen på universiteter og høyskoler, endringer i gradsforskriften og forslag om endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene for å gjøre dem mer overordnet og mindre detaljerte enn de var før.

Kristelig Folkeparti er opptatt av akademisk frihet og mener dette er et kraftfullt symbol på en sentral demokratisk verdi. Vi er derfor glade for å se at meldingen i stor grad legger opp til å sikre at styringen både hegner om og beskytter denne. At det nå varsles fra regjeringen at det vil settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske friheten i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven, stiller vi oss derfor positive til, men vi ber om at dette utvalget får en bredest mulig sammensetning som også ivaretar de private høyskolene på ideelt grunnlag sitt anliggende.

Meldingen løfter også fram viktigheten av å innføre mer overordnede rammeplaner. For stramme rammeplanstyrte profesjonsutdanninger kan være til hinder for lokal profesjonsfrihet og fagutvikling. Mer overordnede planer vil gi større grad av tilpasningsmuligheter og fleksibilitet, som vil ivareta UH-sektorens behov for utvikling for framtiden.

Men det er få av tiltakene i denne meldingen som har fått så mye nasjonal og lokalpolitisk oppmerksomhet – og trykk – som forslaget om å endre gradsforskriften. Debatten har vel vist, hvis vi skal være helt ærlige, at til tross for anførsler av viktige prinsipielle argumenter den ene eller den andre veien har det ikke vært så vanskelig å se at vi uansett partitilhørighet er representanter fra ulike deler av det langstrakte landet vårt, og at vi alle står vårt eget hjemsted, vårt eget universitet eller vår egen høyskole nærmest.

Jeg vil i den anledning gi honnør til statsråd Asheim for å tenke de store og overordnede tankene i denne saken, og jeg mener vi har klart å lande den på en god måte. For gradsforskriften slik som den er praktisert, har åpenbart fungert som et monopol som har beskyttet de veletablerte universitetene og studietilbudene, til ulempe for de nyeste universitetene. Det har vært uheldig at enkelte utdanninger er begrenset til et fåtall universiteter og høyskoler når behovet for mennesker med denne yrkesbakgrunnen er stort, og vi utdanner i tillegg mange av disse i dag allerede, men vi gjør det i utlandet. Derfor vil det oppleves som mer rettferdig at det nå skal godkjennes utdanninger på bakgrunn av hva slags kvalitet de klarer å levere, framfor på grunnlag av en gammel forskrift som gir enkeltinstitusjoner monopol på utdanninger samfunnet helt klart har behov for økt kapasitet på.

Det har vært uheldig og et tap for både nåtidens og framtidens arbeidsliv at mange godt kvalifiserte søkere har blitt stående uten studieplass, reiser til utlandet eller bruker svært lang tid og mye penger på å komme inn på de få plassene som finnes. Nå skal NOKUT, som er et uavhengig organ, i tillegg til å godkjenne føre tilsyn og følge opp alle typer utdanninger. De gis samtidig et mandat til å trekke tilbake akkrediteringen hvis kravene ikke er oppfylt. Dette mener vi sikrer oss høy kvalitet i utdanningene også framover og er etter vår oppfatning en god måte å løse gradsforskriftsproblematikken på.

En helhetlig styringspolitikk på UH-sektoren blir ikke god nok om vi bare skal verne om situasjonen slik som den er i dag. Derfor er vi glad for at meldingen er modig og viser vei mot en igangsetting av en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Gjennomgangen vil sikre et bedre samsvar med politiske mål, ivaretakelse av sektoransvar og etter vår oppfatning en bedre ressursutnyttelse. Samtidig holdes gratisprinsippet fast, slik at vi sikrer at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av sosial bakgrunn. Dette er viktig og god Kristelig Folkeparti-politikk.

Sammen med meldingens ytterligere tiltak vil vi nå sette institusjonene i best mulig stand til å løse sitt samfunnsoppdrag, og sektoren samlet vil rustes til å dekke de viktige nasjonale kunnskapsbehovene i samfunnet vårt framover. Med denne meldingen vil vi nå sikre en overordnet, transparent og ikke minst forutsigbar styringspolitikk for de statlige universitetene og høyskolene.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:16:14]: Det er et problem i Norge at universitetene og høyskolene ikke utdanner folk til det arbeidslivet har behov for. Det er et særlig stort problem at Norge ikke utdanner nok leger, sykepleiere og psykologer, som helsevesenet har behov for. Vi har definitivt både sett og kjent på under koronapandemien hvilken sårbarhet som ligger i det å være fullstendig avhengig av import av helsepersonell for å drifte Norges helsevesen.

Det finnes knapt en arbeidsledig psykolog, og vi mangler tusenvis av sykepleiere og leger. Hvorfor utdanner da ikke norske universiteter og høyskoler flere? 40 pst. av legene i Norge har sin utdannelse fra utlandet, og andelen øker. I 2017 ble 70 pst. av autorisasjonene gitt til leger med utenlandsk utdanning. Da klarer ikke jeg å forstå hvorfor regjeringen ikke pålegger universitetene å utvide studiekapasiteten. I 2019 la Grimstad-utvalget fram en rapport som konkluderer med at Norge bør utvide kapasiteten på medisinutdanning i Norge. Norske legestudenter i utlandet får god utdannelse, men de utdannes til et helsevesen som er annerledes enn det vi har. Det norske helsevesenet er også svært sårbart i en pandemi, som vi har sett nå, hvor muligheten for å importere arbeidskraft fra andre land er begrenset.

Jeg har lyst til å si at jeg er veldig glad for at disse viktige endringene nå kommer på plass for Sørlandets del. Vi får utdannet flere folk – rett ut i viktig og relevant jobb – og vi får etablert en psykologi- og jusutdanning som er viktig for oss. Men avslutningsvis vil jeg understreke en stor skuffelse over at regjeringen og Arbeiderpartiet ikke tillater Universitetet i Stavanger å opprette en medisinutdanning. Det er synd for norske jusstudenter, og det er synd for norsk helsevesen.

Aleksander Stokkebø (H) [14:18:04]: Dette er en gledens dag. Når gradsforskriften endres, skriver statsråden og Stortinget utdanningshistorie, der man setter kvalitet og behov først i utdanningen av framtidens jurister og psykologer, der man gjør grep for å svare ut behovet i kommunene og næringslivet, og der man sikrer et bredere rekrutteringsgrunnlag for å bygge opp sterke norske fagmiljøer. Enten det er UiA eller BI, er jeg sikker på at man vil vise seg tilliten verdig. Og på hjemmebane vil jeg gratulere UiS, med professor Folkvord i front, som har bygget opp et sterkt juridisk miljø, spesielt innen skatteretten. Med Skatteklagenemnda, som Høyre og regjeringen opprettet noen steinkast unna, vil man også kunne oppnå gode synergier. Jeg er trygg på at de strenge og riktige kvalitetskravene vil bli tilfredsstilt, som gjør at det nå bare er tiden og veien for å komme i gang med å utdanne også advokater i energihovedstaden.

Vi trenger flere leger, og vi trenger flere som er utdannet i Norge. Helt siden daværende ordfører Leif Johan Sevland i 2009 tok opp saken med daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen, har Stavanger-regionen kjempet for å få bruke kompetansen sin i den nasjonale dugnaden. Grunnene til det er mange og åpenbare: En har fagmiljøet, Norges tredje største akuttsykehus med om lag 200 doktorgrader og 36 professorer, som regjeringen har bygget side og om side med landets tredje mest forskningsintensive universitet. En har en sterk helseklynge med globalt dominerende helsebedrifter som Laerdal Medical. En har oppstarten på 84 mill. kr, klappet og klar, finansiert av næringslivet, som vil dekke personell og infrastruktur til oppstarten. Og en har tilgjengelige arealer og infrastruktur, som er spesifikt trukket fram av Grimstad-utvalget.

Sånn kunne jeg fortsatt. Derfor er det veldig bra at regjeringen nå utreder hvordan en kan møte behovet for flere leger, og spesifikt ser på mulighetene med UiS. For min egen del er jeg i hvert fall trygg på at UiS med en gradsrett vil kunne være et viktig bidrag for å møte behovet for flere leger, og det vil styrke hele Helse-Norge.

Jeg vil rose statsråden for nytenking og det å sette kvalitet og behov for jus og psykologi først. Så håper jeg – og kommer til å jobbe for – at vi snart også kan si det samme for legene i Norge.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [14:21:08]: Det er et stort behov for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin, helsefag, psykologi og sykepleie, slik at utdanningssektoren får kapasitet til å utdanne til den kompetansen samfunnet trenger, men da må vi også være åpne for å endre gradsforskriften slik at dette blir mulig. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har siden 2014 tildelt midler til i underkant av 1 600 nye studieplasser til helseutdanningene, hvorav 450 til sykepleie og 230 til videreutdanning av sykepleiere.

Men vi må også få opp andelen legestudenter, da norske leger som tar sin utdannelse i utlandet, er svært høy – rundt 50 pst. Grimstad-utvalgets anbefaling er at Norge bør ha en utdanningskapasitet i medisin som er i samsvar med WHO-koden for rekruttering av helsepersonell. For å få til dette er det behov for en betydelig oppjustering av studieplasser i medisin. En justering av forskriften vil bidra til at universitetene i Norge får større muligheter til å tilby utdanning som arbeidsmarkedet har behov for.

Jeg har også merket meg at mange ser på dette som en trussel mot Nord-Norge og medisinutdanningen i Tromsø. Jeg vil heller påstå at det er tvert imot – medisinstudier ved flere universiteter er ingen trussel mot Nord-Norge. Det er ingen motsetning mellom å ville opprette flere medisinstudieplasser ved Universitetet i Tromsø og samtidig være åpne for at også andre universiteter kan være kompetente nok til å ha medisinstudier. 440 nye studieplasser, som vi trenger, betyr ikke at alle 440 skal plasseres i Stavanger; det betyr at samtlige eksisterende universiteter også kommer til å få økte antall studieplasser. Så hvorfor skal man ikke kunne utdanne leger i Stavanger? Stavanger har universitet, og de har universitetssykehus, men i dag får de sine studenter fra Bergen. Hva er logikken med at de ikke kan hente studentene sine fra eget universitet?

Er det noen som tror at flertallet på Vestlandet kommer til å reise til Tromsø for å utdanne seg til lege, når det er kortere å reise til Ungarn?

Å endre forskriften slik at man kan tilby flere plasser og flere steder, tenker jeg på som en vinn-vinn-situasjon for Nord-Norge og for hele Norge. En endring av gradsforskriften vil gi flere utdannede leger i Norge og flere utdannede leger i Nord-Norge. Jeg bare spør: Kan det bli bedre?

Nina Sandberg (A) [14:24:22] : Jeg tenkte å ta ordet til Innst. S 419 S, hvis det er ok. Det er sånn at Arbeiderpartiet er en del av flertallet som fremmer tilrådingen i den saken. Vi mener at det er behov for å iverksette en opptrappingsplan for medisin, helsefag og sykepleie, fordi høyere utdanning trenger en kapasitetsopprustning for å få til å utdanne til den kompetansen som samfunnet har bruk for. På mange områder er det vanskelig å framskrive kompetansebehovet. Dette er ikke et sånt område.

Vi er bekymret for at Norge ikke skal få tilstrekkelig med helsepersonell, og har derfor i våre alternative statsbudsjetter gjentatte ganger foreslått 3 000 nye studieplasser med særlig vekt på velferdsstatens profesjoner, som sykepleiere og helseutdanning ellers. I tillegg har vi programfestet at vi vil ha opptrappingsplaner for studieplasser i langtidsplanen for å få mer nasjonal styring på nettopp kapasitetsopprustningen. Vi ønsker også å få ned deltidsandelen i helse og omsorg sånn at mer av arbeidskraften kan utnyttes fullt ut, og sånn at de ansatte, som ofte er kvinner, får en lønn å leve av og klarer å opparbeide seg pensjonsrettigheter osv.

Vi vil også understreke at vi står sammen med flertallet når det gjelder å understreke at planen må ha utgangspunkt i behovsprognoser, og den må være forpliktende. Og – det er viktig – den må i tillegg beskrive konkrete tiltak for å få opp kapasiteten i praksisplassene.

Så mener vi det er kritikkverdig at regjeringen ikke har konkludert i budsjett på grunnlag av Grimstad-utvalget. Denne handlingslammelsen gjør at legemangelen fortsetter å vokse.

Avsluttende vil jeg minne om at Arbeiderpartiet gjentatte ganger har oppfordret regjeringen til å gjennomgå autorisasjonsordningene, fordi svært strenge krav og høye terskler for godkjenning også bidrar til å begrense adgangen til helsepersonell. Et grunnleggende premiss her er selvsagt at faglige kvalifikasjoner og pasientsikkerhet ivaretas.

Til slutt: Jeg hører at både representanten Gudmundsen og statsråden forsvarer avbyråkratiseringskuttene ut i det litt absurde, for dette er ikke den typen forutsigbarhet som sektoren ønsker seg. Regjeringen sa selv i Granavolden-erklæringen at de ville vurdere å målrette disse kuttene. Arbeiderpartiet vil selvsagt ha en effektiv offentlig sektor, men flate kutt på «repeat» er ikke veien til det målet.

Roy Steffensen (FrP) [14:27:09]: Galleriet er jo stengt, men jeg vet at noen følger med på nettsendingen, for på Twitter har Norsk studentorganisasjon lagt ut at de venter i spenning på om forslag nr. 15 kan få flertall i dag. Da kan jeg røpe at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag nr. 15, og så håper vi at de andre partiene også kan gjøre det, så det blir enstemmig. Årsaken til at vi ikke gikk inn i forslaget fra starten av, var at vi mener at det å utrede tiltak for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene er noe statsråden gjør på daglig basis. Men vi kan med glede støtte forslaget.

Ellers så registrerer jeg med skuffelse igjen at statsråden åpenbart har tenkt å benytte seg av filibustertaktikk ved å trenere gjennomgangen av finansiering. Jeg håpet at den kunne vært på plass på et mye tidligere tidspunkt enn det som statsråden nå har lagt opp til. Angående filibustertaktikk, så trodde jeg at jeg måtte tegne meg for å sørge for at representanten Tvedt Solberg skulle få tid til å komme inn i salen så han kunne tegne seg, for dette er jo tross alt en av Arbeiderpartiets viktigste saker hvis man skal tro det som er blitt skrevet på sosiale medier hos bl.a. Stavanger Arbeiderparti. Den 19. mars skrev de at det haster med en ny regjering for å få fart i saken om medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger:

«Dette er en av våre aller viktigste saker, og vi er glade for at Arbeiderpartiet er tydelig nasjonalt på at de støtter medisinutdanning ved UiS.»

Det ble «likt» av utdanningspolitisk talsperson Torstein Tvedt Solberg, som også er fylkesleder i Arbeiderpartiet, har støtte av finanspolitisk talsperson og nestleder i Arbeiderpartiet, som har vært ute og til og med lansert sin egen modell for hvordan dette kan skje i et forpliktende samarbeid mellom UIB og UIS, uten at jeg ser at det er fremmet i saken i dag. Det er jo litt rart siden utdanningspolitisk talsperson 7. oktober sa at det var et mageplask av regjeringen, han var ekstremt skuffet over at det ikke ble tatt noen nødvendige grep, fordi det hastet å få på plass en avklaring sånn at universitetet i Stavanger kan få drive med medisinutdanning.

Jeg skjønner at Stavanger Arbeiderparti har trodd at dette ble en av de viktigste sakene til Arbeiderpartiet i Rogaland. Det må jo være trist å måtte spise kameler også når man er i opposisjon og ikke bare når man er en del av en regjering. Men jeg håper at representanten Tvedt Solberg kan tegne seg og forklare hva som har skjedd siden 7. oktober, siden det nå er nødvendig med en utredning framfor å ta nødvendige grep.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:30:18]: Det er fristende å minne siste taler om at Fremskrittspartiet også har sittet med makten nesten sju av de åtte årene Solberg-regjeringen har styrt dette landet. Så det er klart at Fremskrittspartiet også i posisjon kunne bidratt både til flere studieplasser og til at det hadde stått annerledes til med styringen av høyere utdanning, også medisinutdanningen, her til lands.

Ellers må jeg si at jeg blir veldig glad for at Fremskrittspartiet annonserer støtte til forslag nr. 15, og oppfordrer selvsagt alle andre partier til å støtte forslaget, utenom Senterpartiet og SV, som allerede står inne i det, for det er jo et kjempeviktig forslag for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning. Det er ikke noe kontroversielt rundt det. Det er et oppriktig godt ment forslag for å få mer kunnskap på bordet, og også for rett og slett å følge opp styringen av høyere utdanning og for å ivareta studenter og studentvelferden rundt omkring i landet.

Så mener jeg det er viktig å omtale de representantforslagene som er tatt opp her i dag, og det er jo også det de siste talerne har brukt taletid på. Debatten om gradsforskriften, f.eks., er en sammensatt debatt, der Senterpartiet på mange måter støtter intensjonen om at flere utdanninger kan bli tilbudt flere plasser i landet. Samtidig mener vi at åpningen knyttet til gradsforskriften ikke må gi utilsiktede konsekvenser. Det kom også tydelig fram i høringen som komiteen gjennomførte, at det var flere som delte den bekymringen. Derfor er vi med og åpner opp for utdanningene, utenom medisin og veterinærmedisin. Her skal regjeringen komme med mer kunnskap.

Norge trenger større kapasitet og flere kandidater innenfor disse fagene. Særlig prekær er bl.a. etterspørselen etter både fastleger og sykepleiere rundt omkring i landet, som trengs for at vi kan være trygge på god og operativ beredskap og helsetilbud nær folk. Derfor blir det også flertall i dag for at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 må komme tilbake til Stortinget med innledende tiltak for å sikre flere studieplasser innenfor medisin, helsefag, sykepleie og psykologi. Det må på plass en opptrappingsplan for studieplasser innenfor disse fagene. Planen skal inneholde konkrete tiltak for opprettelse av studieplasser ved utdanningsinstitusjonene og tiltak som sikrer studentene praksis i helsesektoren, i tråd med samfunnets behov. Planen må også inneholde tiltak som gjør at det blir attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren.

Den pågående pandemien har med tydelighet avdekket svikt i landets beredskap på en rekke områder. Vi hadde behov for flere varme hender og kloke hoder i helsevesenet også før covid-19 rammet verden.

Senterpartiet har ropt varsku om helseutdanningene i lang tid. Nå er det på tide at det blir tatt tak, og det er jeg glad for at stortingsflertallet sikrer her i dag.

Kent Gudmundsen (H) [14:33:28]: Jeg vil også starte med å rette oppmerksomheten mot forslag nr. 15. Det er et forslag som helt åpenbart er den daglige oppgaven til statsråden, så vi er på ingen måte imot det, og når vi ser hvordan stemningen er her i salen, ser vi heller ingen grunn til å stemme imot det. Jeg varsler her at regjeringspartiene vil støtte forslag nr. 15. Så kan jeg betrygge med at selv om vi vedtar det i dag, har det vært på statsrådens bord så lenge han har sittet i stolen.

Men det som fikk meg til å ta ordet særskilt, er dette: Vi hører opposisjonen diskutere tillit, hvor viktig det er å ha tillit i sektoren, og samtidig fortsatt kritisere oss for den måten vi har innrettet effektivisering og helhetstenkning på, nettopp for å skape effektivitet i offentlig sektor som helhet. Den økonomiske friheten man får gjennom slike budsjettgrep, bidrar til at man på den ene siden frigjør veldig mye midler som gjør at man kan satse nettopp på universiteter og høyskoler, på forskning, på flere studieplasser, samtidig som man har latt dem som har skoen på, finne ut hvordan man best tar ut den effekten. Det har man gjort nettopp for å sikre at man har tillit og sikre satsinger. Det som må være det store paradokset her, er jo, som jeg nevnte i mitt første innlegg, at når f.eks. Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foretar målrettede kutt innenfor en rekke institusjoner i universitets- og høyskolesektoren – uten i det hele tatt å kunne vise til konsekvensene av det – er det å spille litt hasard, spør du meg. Man kjenner rett og slett ikke konsekvensene av det, og det er egentlig på grensen til det useriøse, etter mitt skjønn.

Når det kommer til opptrappingsplanen for studieplasser, har vi jo hatt et Dokument 8-forslag knyttet til helsefagutdanningene til behandling i komiteen. Men jeg vil minne om at vi også har hatt oppe til debatt i Stortinget veldig mange andre utdanninger som mangler studieplasser, enten det er innenfor IKT, innenfor kryptologi eller hva det måtte være. Det er mange behov, det er mange hensyn som skal veies mot hverandre.

Derfor mener jeg at det viktige når man skal legge en plan, er at man gjennom langtidsplanen for forskning og høyere utdanning viser en retning, og så vil det være i de enkelte statsbudsjett man gjør de nødvendige avveiningene. Det vil jeg fortsatt stå fast ved. Det mener jeg er den riktige måten å gjøre det på, og det er også den ansvarlige måten å gjøre det på, for da ser man det i en helhet og i en sammenheng.

Statsråd Henrik Asheim [14:36:32]: Det er ingen tvil om at vi kommer til å trenge flere studieplasser i helse- og sosialfagene fremover. Nettopp derfor har også denne regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, prioritert å øke kapasiteten i høyere utdanning betraktelig. Faktisk møtte over 20 000 flere studenter til studiestart høsten 2020 enn høsten 2013.

For regjeringen har det også vært viktig at studieplassene går til fagområder hvor det er stort behov for kompetanse i årene fremover. Nettopp derfor har vi siden 2014 tildelt midler til om lag 1 600 nye, øremerkede studieplasser i helseutdanningene, hvorav 450 studieplasser innen sykepleierutdanning og 230 innen videreutdanning i sykepleie. Siden 2013 har bevilgningene til universiteter og høyskoler økt med over 13 mrd. kr. Utover justeringer for prisvekst er det en økning på over 16 pst.

Den store flaskehalsen for å utdanne flere sykepleiere er tilgangen på praksisplasser. Økt kvalitet og kapasitet på praksisplasser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er helt avgjørende for å kunne utdanne et tilstrekkelig antall kvalifisert helsepersonell. Det er ikke mulig å øke antallet studieplasser vesentlig uten at man få løst kapasitetsutfordringer for praksis. Derfor har regjeringen i stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans flere forslag som skal bidra til at flere praksisplasser opprettes i hele landet. Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet imøteser en utredning om forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter.

Regjeringen har også igangsatt en pilotordning for mer og bedre praksis i de kommunale helse- og velferdstjenestene. På sikt er målet at erfaringene fra pilotordningene vil bidra til flere praksisplasser. Pilotene har bl.a. som mål å utarbeide nye og innovative måter å organisere og finansiere praksismodeller på som kan bidra til å øke kapasiteten i praksisfeltet og ta i bruk kommuner som ligger lenger unna studiestedene.

Hva gjelder medisinutdanning, presenterte regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 2021 et mål om at en større andel norske leger over tid skal utdannes i Norge. Et samlet stortingsflertall deler også denne ambisjonen og har i innstillingen til styringsmeldingen uttrykt forståelse for at regjeringen har satt i gang et arbeid for å se hvordan kapasiteten på medisinutdanning kan utvides, og imøteser dette arbeidet.

Økt utdanningskapasitet i medisin innebærer kostnader til bl.a. vitenskapelig ansatte, bygg og infrastruktur, i tillegg til nye studieplasser. Derfor omfatter dette arbeidet nær kontakt både med de aktuelle universitetsmiljøene og med primær- og spesialisthelsetjenesten.

En økning i utdanningskapasitet og opptrapping av nye studieplasser i høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning vil måtte vurderes og behandles i de årlige budsjettprosessene, men jeg tar med meg vedtaket om at vi også skal komme tilbake med en opptrappingsplan.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:39:46]: Grunnmuren i det norske helsevesenet er basert på import av helsepersonell og utdanningsplasser i andre land. I det bildet burde regjeringen pålagt universitetene i Norge å utvide sin kapasitet innenfor medisinstudiet. Det kan vi dessverre se langt etter, for jeg registrerer at regjeringen ikke bare undervurderer behovet for å utvide antall studieplasser der det finnes et tilbud nå; regjeringen vil ikke engang la Universitetet i Stavanger få lov til å etablere et nytt medisinstudium. For Fremskrittspartiet er det komplett uforståelig.

Gradsforskriften må endres. Det har vi i Fremskrittspartiet fremmet forslag om, og jeg er glad for at regjeringen har kommet oss delvis i møte på det. Regjeringspartiene argumenterer mot å endre dette for medisinstudiet med en videre utredning, og det begynner vi i Fremskrittspartiet for så vidt å bli ganske vant til. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne sal bruker som sitt hovedargument mot Universitetet i Stavangers ønske om et nytt medisinstudium frykt for konkurransesituasjonen. Det stiller jeg meg veldig uforstående til. Det er knapt noe studium i Norge med så skjerpet konkurranse som medisinstudiet. Når nesten halvparten av landets leger tar sin utdannelse i et annet land, når det er legemangel i Norge, og når snittkarakteren for å komme inn på de etablerte medisinstudiene er over 6, hvorfor er ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet mer redde for at vi i Norge skal mangle leger, enn at flere universiteter skal få mulighet til å tilby dette medisinstudiet? Jeg synes det er spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at konkurranse skal føre til at kun de etablerte universitetene skal beholde medisinstudiet når Norge står i en legemangel.

Nina Sandberg (A) [14:41:45]: Til representanten Gudmundsen: Det er riktig som representanten sier, at det trengs masse studieplasser på ulike studier rundt omkring i landet. Til nå har dette vært gjort i forbindelse med de årlige budsjettene. Det Arbeiderpartiet vil, er å få opptrappingsplaner inn i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er forutsigbart både for samfunnet og for institusjonene.