Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten
på følgende måte: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Hege Haukeland Liadal (A) [] (ordfører for saken):
Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid. Vi har
i dag til behandling en lovendring som har som formål å skape en
sammenhengende helse- og omsorgstjeneste og et likeverdig partnerskap
mellom kommuner og helseforetak, slik det er beskrevet i Nasjonal
helse- og sykehusplan for 2020–2023. Komiteen har hatt høring, og
samtlige innspill er positive.
KS viser til at
det er regioner og helseforetak som allerede er godt i gang og har
fått til gode samarbeidsavtaler. Spesielt fint er det da for en
ekte haugesunder å høre at Helse Fonna i Helse Vest trekkes fram
av KS som et foregangsforetak i denne sammenheng. Videre trekker flere
fram at det vil være behov for underveisevaluering og virkemidler
for å oppnå formålet med lovendringene.
Vi fra Arbeiderpartiet
har vært og er opptatt av god samhandling, og vi vil innføre en
tillitsreform hvor ansatte gis mer tillit og økt medvirkning i egen
arbeidshverdag. Vi vil redusere markedstenkningen og målstyringen
i spesialisthelsetjenesten så vel som i kommunehelsetjenesten. For
å få til god samhandling mener vi også at det er viktig å ha et
sterkt offentlig eierskap. Dette er bra for de ansatte, og det er
ikke minst bra for pasienter med behov for helsetjenester. Prinsippet
om at de sykeste blir prioritert først, er særdeles viktig – og
altså ikke de med størst lommebok.
Arbeiderpartiet
gleder seg til å gjennomføre samhandlingsreform versjon 2.0 og her
sørge for at krav til f.eks. kvalitet, IKT-løsninger og frister
kobles til hele pasientforløpet. Der har vi høye ambisjoner for
en bedre samhandling mellom sykehus og kommunal helsetjeneste til
det beste for pasienten. Det er sånn at mennesker som blir syke
i dag, forventer at de blir møtt med en godt koordinert helsetjeneste.
Her vil dagens lovendring hjelpe, men det kommer ikke av seg selv.
Det må økte ressurser til for at det skal bli vellykket.
Camilla Strandskog (H) []: Alle pasienter skal motta
en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste av god
kvalitet, uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av om
det er kommunen eller sykehuset som yter tjenesten. Det har vært
utfordringer knyttet til samhandling, både internt i sykehusene
og mellom kommuner og sykehus. Det er ikke bra når pasienter opplever
å være kasteballer mellom ulike instanser i systemet. Det viktigste
for dem er at de får god behandling, ikke hvilken instans det er
som har ansvar for hva.
Samhandlingsreformen
har hatt sine barnesykdommer, og det har vært viktig å bedre samarbeidet mellom
nettopp sykehus og kommuner. I Nasjonal helse- og sykehusplan, som
vi debatterte og vedtok for om lag et år siden nå, lanserte regjeringen
etableringen av 19 helsefellesskap. Kommunene var også med på laget, og
det var forankret i en avtale mellom regjeringen og KS. Og nå skal
helsefellesskapene bli enda bedre. Mange regioner og helseforetak
er allerede godt i gang og har fått til gode samarbeidsavtaler.
Det handler om å få til gode pasientforløp som går på tvers av helseforetak
og kommuner. Felles virkelighetsforståelse er en forutsetning for
å planlegge og utvikle tjenester sammen. Det er derfor veldig bra
når vi nå får et nytt krav til samarbeidsavtalen om at kommuner
og helseforetak må avtale konkret hvordan de skal planlegge og utvikle
tjenester sammen. Jeg tror at dette kommer til å bety mye for tilliten
mellom sykehus og kommuner, og det igjen betyr en bedre og mer sammenhengende
behandling for pasientene.
Når det gjelder
et forslag fra mindretallet, vil jeg påpeke at FNs barnekonvensjon
gjelder som norsk lov. Vi har en rekke bestemmelser i helselovgivningen
som ivaretar prinsippene som følger av barnekonvensjonen, bl.a.
følger det av pasient- og brukerrettighetsloven at barn som er i
stand til å danne egne synspunkter, skal gis informasjon og høres.
Informasjonen skal være tilpasset mottakers individuelle forutsetninger,
slik som f.eks. alder og modenhet. Den samme loven har bestemmelser om
når foreldrene kan samtykke på vegne av sine barn, og når barn har
samtykkekompetanse uavhengig av foreldrene.
Det er også verdt
å nevne likeverdsreformen, hvor regjeringen foreslår å lovfeste
en ny barnekoordinatorordning i helsetjenesten. FNs barnekonvensjons
prinsipper om barns rett til å bli hørt, beslutninger til barns beste
og barns rett til privatliv er allerede godt ivaretatt.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi trenger at sykehusene
og kommunene snakker sammen. Mange pasienter blir kasteballer mellom
sykehus og kommuner. Denne loven fjerner ikke dette, men det er
et steg på veien. Vi har sett forferdelige saker om pasienter som
har blitt sendt fram og tilbake mellom sykehus og kommuner fordi
man prøver å spare penger og dermed glemmer at man har et mål, og
det er å hjelpe pasientene, ikke bare å spare penger.
I flere saker
har SV støttet helsefellesskapene uten støtte fra de andre rød-grønne
partiene. Det var litt vondt å støtte merknader sammen med høyrepartiene alene,
men SV støtter alle gode forslag, uansett hvor de kommer fra. Da
er det godt at alle partiene i helse- og omsorgskomiteen nå støtter
å få helsefellesskapene på plass i en lov.
Det er viktig
at helsefellesskapene ikke blir sultefôret, slik denne regjeringen
har gjort i mange andre ordninger. Vi mener at vi trenger mer ressurser
i den offentlige helsetjenesten i stedet for skattekutt for de rike.
Hvis helsefellesskapene får nok ressurser, kan det bli en god ordning,
men da trenger vi en ny rød-grønn regjering.
Jeg fremmer forslaget
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om å sikre at loven er
i tråd med FNs barnekonvensjon, prinsipper om barns rett til å bli
hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.
Presidenten: Da
har representanten Nicholas Wilkinson tatt opp det forslaget han
refererte til.
Statsråd Bent Høie []: Regjeringen ønsker å skape
en sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og et
likeverdig partnerskap mellom kommuner og helseforetak. Bedre felles
planlegging mellom kommunene og helseforetakene er helt avgjørende
for å lykkes med dette.
I dag planlegger
og utvikler helseforetak og kommuner tjenester innenfor sine ansvarsområder.
Det varierer i hvilken grad de involverer hverandre i sine respektive
planer og beslutninger, og det skjer i liten grad planlegging i
fellesskap. Manglende samarbeid om planlegging og utvikling av tjenester
kan resultere i at det samlede tilbudet ikke dekker befolkningens
behov. For eksempel kan fravær av koordinerte planprosesser knyttet
til rehabiliteringstilbud føre til at helseforetak reduserer sin
kapasitet uten at en tilsvarende opprustning skjer i kommunene –
eller omvendt. Resultatet kan bli et gap mellom behovet for rehabiliteringstjenester og
det tilgjengelige tilbudet.
Mitt inntrykk
er at prosessene knyttet til inngåelse av de lovpålagte samarbeidsavtalene
hittil har vært mer preget av et ønske om å dele opp ansvaret enn
av behovet for å ta et felles ansvar for et pasientforløp som i
sin natur går på tvers av helseforetak og kommuner. Målet med lovforslaget
er at helseforetak og kommuner skal avtale helt konkret hvordan
de skal gjennomføre felles planlegging av tjenester til pasienter
med behov for hjelp fra begge tjenestenivåene, og hvordan de konkret skal
involvere hverandre i eget planarbeid som har betydning for den
andre.
I Nasjonal helse-
og sykehusplan for 2020–2023 lanserte regjeringen etableringen av
19 helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak. Dette er forankret
i en avtale mellom regjeringen og KS. I helsefellesskapene skal
kommuner og helseforetak, sammen med representanter fra den lokale
fastlegen og brukere, planlegge og utvikle tjenester til pasientene
som trenger tjenester fra begge nivåene. Bedre felles planlegging
er et av prinsippene i avtalen. Den foreslåtte lovendringen er dermed
et viktig tiltak for å realisere målene for helsefellesskapene.
Forslaget fikk
bred støtte i høringen, og jeg er glad for at komiteen har sluttet
seg til forslaget. Som komiteen og flere av høringsinstansene har
påpekt, er ikke denne lovendringen alene tilstrekkelig for å realisere
målet om sammenhengende og bærekraftige tjenester. Det er summen
av tiltakene som er presentert i Nasjonal helse- og sykehusplan,
som vil kunne realisere disse målene. Samtidig mener jeg, i likhet
med flere høringsinstanser, at en innføring av dette lovkravet vil
bidra til sterkere forankring og forpliktelser hos både kommunene
og helseforetakene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Hege Haukeland Liadal (A) []: Arbeiderpartiet har
brukt mye energi i denne salen på bekymring om manglende oppfølging
av samhandlingsreformen. Dette er jo det største virkemiddelet en
har for å få til sømløse helsetjenester og å styrke samhandlingen mellom
kommuner og spesialisthelsetjenesten. På statsråd Høies vakt har
spesialisthelsetjenesten overført stadig flere oppgaver til kommunehelsetjenesten, uten
at den kommunale helsetjenesten har blitt styrket tilsvarende. Riksrevisjonens
rapporter har vært tydelige på dette. De sier at styrkeforholdet
mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner er ujevnt, til fordel
for helseforetakene – i deres favør.
Hva er statsrådens
trøst til kommunehelsetjenesten når det gjelder dette?
Statsråd Bent Høie []: Jeg tror ikke trøst hjelper.
Det som hjelper, er å bygge opp tjenestene, og det er det denne
regjeringen har gjort, ved å styrke kommunenes økonomi og ikke minst
bidra til en kraftig årsverksvekst i helse- og omsorgstjenestene,
og spesielt vekst knyttet til personer med høy kompetanse. Det en
ser, er de satsingene regjeringen har hatt, bl.a. som oppfølging
av den første stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, som er
den viktigste oppfølgingen av samhandlingsreformen. Noe av utfordringen med
samhandlingsreformen er at den ikke beskrev hva de kommunale helse-
og omsorgstjenestene skulle være. Derfor er jeg den helseministeren
som har lagt fram den første stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten,
som også er fulgt opp av betydelige satsinger, ikke minst på kompetanse
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg er glad for svaret.
Jeg er glad for at regjeringen har vært mer detaljert når det gjelder
hva kommunehelsetjenesten skal overta. Pasienter i Norge i dag er
ikke opptatt av hvilket nivå en skal få behandling på. Derfor har
samhandlingsreformen blitt et etablert uttrykk blant pasienter så
vel som hos ansatte – en forståelse av at det skal være mer sømløst.
Men hva er årsaken til at regjeringen ikke har brukt nettopp samhandlingsreformen
og utviklet den videre? En kunne tatt den til en versjon 2.0 og brukt
det som verktøy, nettopp fordi det brukes ute i sektoren selv.
Statsråd Bent Høie []: Vi har tatt ut de tingene
som vi mener var viktige å ta fatt i når det gjaldt retningen i
samhandlingsreformen, for den var det bred politisk enighet om,
men så har vi gjort noen endringer i virkemidlene og tenkningen.
Derfor mener jeg at helsefellesskapene er et bedre begrep, fordi
samhandlingsreformen dessverre har blitt veldig sterkt knyttet til
de juridiske og økonomiske virkemidlene som Stoltenberg-regjeringen
la inn. Dermed har man også bidratt til at kommunene og sykehusene
kanskje i større grad har blitt opptatt av hva de ikke har ansvar for,
enn hva de kan løse sammen. Derfor har helsefellesskapene som målsetting
at kommunene og sykehusene i større grad skal løse oppgavene i fellesskap
og være mindre opptatt av hvor de juridiske og økonomiske grensene
går, for mange av virkemidlene i samhandlingsreformen, som det var
lagt opp til opprinnelig, skapte parter i stedet for partnere.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Takk for et godt forslag
fra statsråden.
Men det er et
problem, og det er at det ikke står veldig tydelig at barns rett
til å bli hørt, er i loven. Vi har fått beskjed fra proffene – de
som bruker tjenestene – om at FNs barnekonvensjon ikke blir brukt
så mye. Vi har veldig mange lover, og det er vanskelig for mange
å lese alle lovene, for å følge dem hele tiden. Derfor foreslår
vi at det skal være veldig tydelig at når man skal jobbe med disse
barna, skal man følge FNs barnekonvensjon når det gjelder barnets
rett til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett
til privatliv. Hvorfor ville ikke regjeringen ta dette inn i denne
loven?
Statsråd Bent Høie []: Det er fordi, som representanten
er inne på, at dette er veldig tydelig i lovverket vårt. Men utfordringen
er kanskje i større grad implementeringen. Derfor jobber vi med
den på veldig mange ulike områder for å sikre barns innflytelse
på sin egen helsehjelp og at deres stemme skal bli hørt. Det er også
noe som jeg håper at helsefellesskapene skal bidra med – at barn
blir løftet fram som et område. Et av de tiltakene som har inspirert
denne løsningen, er barnas psykiske helsetilbud i Helse Fonna. Der
har barn og unge vært med hele tiden som premissleverandører for hvordan
tjenesten skal utformes. Det er et godt eksempel som nå må brukes
mye i arbeidet med etableringen av helsefellesskapene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 1.
Votering, sjå voteringskapittel