Presidenten: Etter
ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 10 minutter til saksordføreren, 5 minutter til hver
av de øvrige partigruppene og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Enkelte
øyeblikk i historien glemmer vi aldri. Den 27. mars 1980 var et
slikt øyeblikk. At en plattform i Nordsjøen hadde veltet, var en
helt uvirkelig nyhet å få. Jeg var 21 år, og mitt forhold til plattformer
var skapt av reportasjer og spennende fortellinger om eventyret som
skjedde der ute i Nordsjøen – mange nye arbeidsplasser, og hva det
betydde for landet vårt. Intensiteten på nyhetssendingene de første
døgnene grep oss, og vi slet med å fatte omfanget. Vi fattet ikke
at noe slikt kunne skje, og at dette var en virkelighet ikke langt
unna. Men det var virkelig og endret livet til mange mennesker på
et øyeblikk: etterlatte som mistet en av sine, overlevende som var
gjennom traumatiske øyeblikk, og alle rundt disse enkeltpersonene
og familiene som ble påvirket av dette den gangen og fram til i
dag.
Å treffe historien
igjen første gang våren 2019 og så arbeide med den igjen våren 2021
har vært krevende. Jeg vil takke komiteen for særdeles godt samarbeid
i saken. Jeg vil også takke Kielland-nettverket for dialogen vi
har hatt disse årene. Kielland-nettverket har gjort et betydelig
arbeid med stor frivillig innsats og har formidlet sine tanker og
ønsker på en god måte overfor oss i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Nettverkets klare budskap og mål da de tok kontakt med komiteen
i 2019, var å få på plass en ny gransking fordi de hadde for mange
ubesvarte spørsmål etter arbeidet som den opprinnelige granskingskommisjonen
hadde gjort. De var også tydelige på at det etter deres mening var
både uryddighet og uklare prosesser i arbeidet som var gjort, og
nettverket påpekte i tillegg det mangelfulle arbeidet som ble gjort
rundt overlevende og etterlatte etter ulykken.
Kontroll- og
konstitusjonskomiteen kom i 2019 etter grundige vurderinger fram
til at en ny stortingsoppnevnt granskingskommisjon ikke var det
rette, men valgte å fremme et forslag for Stortinget i plenum om
å be Riksrevisjonen undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt
sitt ansvar i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken når
det gjelder følgende tre punkter: gransking og klargjøring av årsakene
til at Alexander L. Kielland-ulykken inntraff, og om granskingen
har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig, oppfølgingen
av anbefalinger fra granskingsarbeidet, herunder implementering
av tiltak for å forebygge og forhindre nye ulykker, og oppfølging
av de etterlatte og overlevende. Riksrevisjonen leverte 9. mars
2021 sin rapport til Stortinget.
Riksrevisjonen
har som vanlig gjort et grundig og godt arbeid, og jeg vil understreke
Riksrevisjonens kompetanse og erfaring med å se på hvordan forvaltningen følger
opp saker, og hvilke konsekvenser eventuelle mangler får. Riksrevisjonen
oppsummerte i fem konklusjoner: Det er ikke grunnlag for å gjennomføre
en ny gransking av Alexander L. Kielland-ulykken. Myndighetene gjorde
en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken, men enkelte
svakheter kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen.
Ansvarsforholdene rundt ulykken ble ikke fullstendig kartlagt. Myndighetene
har fulgt opp anbefalingene fra granskingen. De etterlatte fikk
ikke oppfølging, og oppfølgingen av de overlevende var ikke god
nok.
Riksrevisjonen
har gitt Kielland-nettverket rett i at det var svakheter i granskingskommisjonens
arbeid, og at dette kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen,
bl.a. ved at det i granskingen ble involvert personer og miljøer
som det av habilitetshensyn kunnes settes spørsmålstegn ved. Riksrevisjonen
mener å slå fast at dette likevel ikke har påvirket resultatet av
granskingen. Riksrevisjonen slår i rapporten videre fast at granskingskommisjonen
var dårlig på kommunikasjon med de berørte underveis, og at framstillingen
av kommisjonens arbeid er upresis og til tider vanskelig å forstå.
Riksrevisjonen gir også Kielland-nettverket rett i at ansvarsforholdene
rundt ulykken ikke ble fullstendig klarlagt.
Det har vært
pekt på at den franske rapporten kunne bidra til oppklaring dersom
den ble oversatt. Riksrevisjonen har gjort også den jobben og slår
fast at det er mange sammenfallende funn i de to rapportene, selv om
ansvaret for eventuelle feil ikke fordeles likt. Hva så med videre
gransking for å finne flere svar? Riksrevisjonen mener at det ikke
er grunnlag for en ny gransking, og begrunner dette med at det så
lang tid etter ulykken ikke er sannsynlig at det vil kunne frambringes
vesentlig ny informasjon. Store deler av det tekniske bevismaterialet
er borte, og selv nye analyser og simuleringer vil vanskelig få
mer pålitelig informasjon enn grunnlaget i 1980. Også vedrørende
ansvarsforholdene vil det være vanskelig å finne pålitelig og presis
informasjon. Gjennom undersøkelsen har vi også fått slått fast hvor
mangelfulle både rutinene og kontrollen var i en sektor i vekst:
mangelfull sikkerhetsopplæring, manglende rutiner for loggføring
av hendelser og ingen rutiner for å ha kontroll med lukkede og åpne
luker og dører. Det er ingen tvil om at dette også gjorde granskingskommisjonens
undersøkelser vanskeligere. I dag er det et helt annet regime, bl.a.
på grunnlag av lærdom fra denne ulykken – det er bra.
Oppsummert slår
Riksrevisjonen fast at myndighetene gjorde en grundig jobb med å
klargjøre årsakene til ulykken, og at anbefalingene fra granskingen
er fulgt opp i ettertid. Det alvorligste – og i dag nesten uforståelige
– som slås fast, er at overlevende og etterlatte ikke ble fulgt
opp godt nok. De overlevende fikk naturlig nok medisinsk hjelp etter
å ha blitt reddet, men de som ikke hadde behov for dette, ble sendt
hjem uten noen form for psykiatrisk hjelp i akuttfasen. De som kom
på sykehus, fikk noe slik hjelp. Lærdommen etter å ha forsket på ulykken
i ettertid har imidlertid vært viktig for den oppfølgingen som i
dag skjer etter store ulykker. Enda mer uforståelig og alvorlig
er det at myndighetene valgte bort oppfølgingen av de etterlatte
til tross for at det medisinske fagmiljøet påpekte behovet for dette.
Vi har lært av dette i dag, men det er en mager trøst for dem som
ikke fikk hjelp.
SV fremmer i
innstillingen et forslag om videre undersøkelser, noe de selv vil
redegjøre for. For øvrig er det en samlet komité som slutter seg
til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen har også et ønske om
å vise respekt for og bidra til Kielland-nettverkets grundige og viktige
arbeid. Det er derfor en samlet komité som fremmer innstillingens
fire forslag til vedtak. Det aller viktigste er I, der Stortinget
på det sterkeste beklager den mangelfulle oppfølgingen av overlevende
og etterlatte etter ulykken i april 1980. Dette følges også opp
i II, ved å be regjeringen sørge for at det i samarbeid med Kielland-nettverket
gjennomføres en studie for å få kunnskap om hvilke konsekvenser
den manglende oppfølgingen har gitt. Videre ber Stortinget, i III,
regjeringen gå i dialog med Kielland-nettverket om et arbeid for
å samle nettverkets innsamlede materiell og bidra til dokumentasjon.
Mye er gjort, og noe må det arbeides videre med. Komiteen håper
at Kielland-nettverket og regjeringen i god dialog kan finne ut
av det. Historien, både fakta, dokumentasjon, beskrivelser av opplevelsene
og synspunktene sett fra overlevende og etterlattes ståsted, vil
det være viktig å få på plass. Vi håper at Kielland-nettverket vil
fortsette å bidra til det, og setter pris på målet de har satt for
sitt arbeid: sannhet og forsoning.
Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Denne
gangen vil jeg begynne med å takke saksordføreren for en godt utført
jobb og ikke minst en god gjennomgang av en komplisert sak i sin
innledning nå.
Datoen 27. mars
1980 kommer bestandig til å stå i norsk historie som en av våre
mørkeste dager, med 123 omkomne og 89 overlevende, som selvfølgelig
har blitt preget av den opplevelsen de var med på.
Det var en tragedie.
Tragedien blir ikke mindre av at da undersøkelseskommisjonen la
fram sin rapport i mars 1981, var det veldig mange av de berørte
som ikke festet tillit til de konklusjonene som kom fram der. Det har
kommet til å prege livet til mange i nå over 40 år.
Vi blir alle
berørt av enkelthistoriene som fortelles. Vi ble også berørt av
kontrollkomiteens møte med Kielland-nettverket etter at de hadde
vært i kontakt med departementet tidligere, og den bakgrunnen de
hadde for et ønske om å gå dypere inn i saken. Som saksordføreren redegjorde
for, valgte vi da den litt utradisjonelle, men mulige, måten at
Stortinget ba Riksrevisjonen om å ta det oppdraget.
Jeg vil si at
Riksrevisjonen har levert en grundig rapport. Der de er kritiske,
bruker de særlig begrepet «alvorlig» om den manglende oppfølgingen
av etterlatte og «sterkt kritikkverdig» når det gjelder de overlevende.
Ett av poengene
med at en ønsket å gå inn i saken igjen, var – som saksordføreren
nevnte – den franske rapporten, som ikke var oversatt. Så viser
det seg i den rapporten som Riksrevisjonen nå har laget for oss,
at mange konklusjoner var sammenfallende mellom den norske rapporten
fra 1981 og den franske rapporten, herunder det som har blitt diskutert
av mange, som Riksrevisjonen sier, at eksplosjonsteorien framstår
som lite sannsynlig. Det var en av tingene som var avklarende når
det gjelder innsynet i den franske rapporten.
Det var mye som
gikk galt den gangen. Det var manglende regelverk, det var manglende
kontroll, det var manglende systemer når det gjelder sikkerhetsrisikoen. Det
var mye som sviktet. Det var også mye som sviktet, som Riksrevisjonen
påpeker, når det gjelder oppfølgingen på den helsemessige siden
i ettertid.
Det vi også har
fått belyst gjennom behandlingen av denne saken, er at når det gjelder
både tilstand på sikkerhet, de offentlige tilsyn og de offentlige
regelverk, og også når det gjelder oppfølginga på helsesiden, er
situasjonen i dag helt annerledes enn den var i 1980. Det er bra.
Så sier Riksrevisjonen
at det ikke er grunnlag for ny gransking, at det ikke er grunn til
å trekke granskingskommisjonens hovedkonklusjon om årsaken til ulykken
i tvil. De sier det er lite sannsynlig at gransking vil kunne frambringe
vesentlig ny informasjon over 40 år etter. Det er med litt vemod
vi må si oss enig i den konklusjonen. Nettopp derfor er de forslagene
som saksordføreren redegjorde for, viktige – ikke minst en offentlig beklagelse
fra forhåpentligvis et enstemmig storting for den mangelfulle helsemessige
oppfølgingen som ble påpekt i rapporten.
Vi er veldig
opptatt av at Kielland-nettverket har etablert en voldsom kompetanse
og kunnskap om ulykken – og også om ulykker og det å håndtere den
typen traumatiske situasjoner. Jeg forstår at det har vært en god
dialog med Helsedepartementet og forslag om å be Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress om å følge opp i nært samarbeid med
Kielland-nettverket. En historisk dokumentasjon av ulykken og arbeidet
i ettertid, i nært samarbeid med Kielland-nettverket, har vi regnet
med at det kanskje er Arbeidsdepartementet, med sitt ansvar for
HMS og Petroleumstilsynet, som er nærmest til å følge opp.
La meg understreke
til slutt: Hensikten er at de prosjektene skal utvikles i nært samarbeid
med den kompetansen Kielland-nettverket har.
Solveig Horne (FrP) []: Først vil jeg få lov til å
takke saksordføreren og også komitélederen for en grundig gjennomgang
av saken, og også for det arbeidet som saksordføreren har gjort,
og for et godt samarbeid i hele komiteen. Jeg vil også gi ros til
Riksrevisjonen for et grundig arbeid, og ikke minst til Kielland-nettverket for
gode møter, høringer og innspill.
Jeg var elleve
år da denne ulykken skjedde. En husker ikke så mye fra den tida,
men som lokalpolitiker i Rogaland siden 1995 kan jeg i hvert fall
med hånda på hjertet si at dette er en sak som har preget hele fylket,
selv om det også er mange berørte som kommer fra andre land og andre
steder.
Det er en krevende
sak, og spesielt for dem som har vært og er rammet av denne ulykken.
Jeg vil også få lov til å uttrykke medfølelse med alle de overlevende
og etterlatte etter ulykken. Det gjorde inntrykk å høre historiene
til både de etterlatte og overlevende. En slik ulykke og en så brutal
opplevelse vet vi kan være krevende for dem som er berørt.
Saksordføreren
var inne på selve rapporten til Riksrevisjonen, men jeg vil likevel
vise til at den rapporten som vi skal behandle i dag, er en sak
med et utspill fra 2019, da Stortinget ba Riksrevisjonen om å undersøke hvordan
myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken.
I likhet med
foregående taler vil jeg understreke at Riksrevisjonen har levert
en ryddig og god rapport, svært grundig ut fra Stortingets bestilling.
Riksrevisjonen har også kommet med klare konklusjoner, og den ene
konklusjonen var at det ikke er grunnlag for en ny gransking. Det
er noe jeg stiller meg bak. Det er lite sannsynlig at en ny gransking
vil kunne frambringe vesentlig ny informasjon om årsaken til ulykken.
Det er likevel
viktig, og noe av det som er viktig at vi diskuterer i dag, at den
sterke kritikken i Riksrevisjonens rapport er knyttet til oppfølgingen
av overlevende og etterlatte. Selv om Riksrevisjonen slår fast at
systemer for å ivareta overlevende og etterlatte etter katastrofer
nå er betydelig styrket, hjelper ikke det for de etterlatte og overlevende
etter Alexander L. Kielland-ulykken.
Selv om vi ikke
går inn for en ny gransking, tar vi Kielland-nettverket på alvor
og vil først og fremst beklage på det sterkeste den mangelfulle
oppfølgingen de overlevende og etterlatte etter ulykken har fått,
og at de etterlatte ikke har blitt sett på som en del av ulykken
og derav ikke fått oppfølging. Med de rutiner og den kunnskapen
vi nå har, er det likevel vanskelig å forstå at en ikke kunne fulgt
bedre opp den gangen. Jeg er glad for at det er en samlet komité
som understreker alvoret, og at Stortinget nå på det sterkeste beklager
den mangelfulle oppfølgingen. Jeg viser til det forslaget som ligger
i denne saken der vi ber regjeringen om å gi Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress i oppdrag å gjennomføre en studie om
overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken for
å få kunnskap om hvilke konsekvenser manglende oppfølging etter ulykken,
og ulykken i seg selv, har for menneskers fysiske og psykiske helse,
og jeg er glad for at vi har fått med at denne studien skal gjøres
i samarbeid med Kielland-nettverket.
Jeg håper at
de to forslagene som foreligger, kan være med og skape ro for overlevende
og etterlatte etter denne forferdelige ulykken, og jeg håper at
det tette samarbeidet som Stortinget ber om at de skal bli trukket inn
i, blir en virkelighet. Når Stortinget sier det så klart, tar jeg
det som en selvfølge at Kielland-nettverket blir tatt med i dette
arbeidet.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Fyrst vil eg takka saksordføraren
og heile komiteen for eit godt samarbeid. Dette er ei vanskeleg
sak, og eg er glad for at me har klart å finna løysingar i fellesskap.
Eg vil òg takka Kielland-nettverket for arbeidet deira og innspela
som dei har kome med.
Alexander Kielland-ulukka
var ei ulukke ein heil nasjon aldri gløymer. Det gjekk vel etter
kvart slik, etter som åra gjekk, at minna vart svakare – ein hadde
i alle fall ikkje det same forholdet til det, sjølv om biletet av dei
fire pontongane som låg att i havet, er noko ein vel aldri kjem
til å gløyma.
Men for mange
er Alexander Kielland-ulukka meir enn ei alvorleg hending som ligg
i minnet. Dei 123 omkomne var nokon sine fedrar, ektefellar, søsken
og barn. Dei 89 overlevande kom frå det med livet, men mista arbeidskameratar,
og mange mista sjelefreda. Ulukka greip inn i livet for alltid.
Ulukka vart starten på livet som ikkje vart – den tomme stolen ved
kjøkkenbordet, samtalen dei aldri hadde.
For meg gjekk
alvoret for dei overlevande for fullt opp for meg nærmare 20 år
etter ulukka då eg fekk eit tett samarbeid med ein av dei overlevande.
Eg undra meg fyrst over kvifor han sleit, til eg fekk historia.
Han var ein av dei som berga livet, men som sleit resten av livet
sitt. Det har gjeve varige spor for meg.
40 år etter har
Riksrevisjonen gått gjennom korleis styresmaktene handterte ansvaret
sitt knytt til ulukka. Eg vil takka Riksrevisjonen for ein god,
forståeleg og respektfull rapport. Det er krevjande å gå tilbake
i tid på denne måten, og det er eit nytt arbeid for Riksrevisjonen.
Det mest alvorlege som kjem fram, er korleis dei etterlatne og overlevande
vart overlatne til seg sjølve. Sosialdepartementet valde bevisst
ikkje å fylgja opp dei etterlatne. Dei overlevande fekk ikkje den
hjelpa dei trengde. Dette skjedde i ei tid då ein visste kor viktig oppfylging
var for at folk skulle klara å leva med hendingar. Styresmaktene
tok ikkje ansvar for dei som satt att.
Opplevinga av
at ingen tok ansvar vart forsterka av måten ulukka vart granska
på. Prosessen var lukka, og rapporten kom i eit språk folk ikkje
forstod. Det Norske Veritas var kontrollør av plattforma og fekk
ei dobbeltrolle i granskinga. Slikt skaper ikkje tillit.
Det er gode grunnar
til at dei etterlatne og overlevande har liten tillit til granskinga
av årsakene til ulukka. Riksrevisjonen vurderer likevel at granskinga
som vart gjord, var grundig, og at konklusjonane i hovudsak står
seg, 40 år etter. Riksrevisjonen vurderer at det er lite truleg
at meir gransking vil få fram vesentleg ny informasjon om årsaka
til ulukka. Store deler av det tekniske bevismaterialet er borte,
og nye analysar vil vera usikre. Eg er samd med Riksrevisjonen i
dette.
Samstundes må
me så langt som råd er, retta opp att feila som styresmaktene gjorde
for 40 år sidan. Komiteen ber Stortinget om å orsaka den mangelfulle
oppfylginga av dei overlevande og etterlatne. Slik seier me klårt ifrå
om at handsaminga ikkje var god nok. Vi ber om ei studie om dei
overlevande og etterlatne, og om at all relevant informasjon om
opplevingane og erfaringane deira vert tekne vare på. I dette arbeidet
må alle historier koma fram, og om det framleis er mogleg å hjelpa
dei som treng det, skal det gjerast. Dokumentasjonen og studien
er ikkje berre av historisk interesse. Arbeidet må peika framover.
Me må få fram kva for område i sikkerheitsarbeidet me må styrkja
og vera gode på for å hindra store ulukker. Innteninga på sokkelen
må aldri verta viktigare enn livet og tryggleiken til arbeidsfolk.
Berre slik kan orsakinga her i dag gje tillit til styresmaktene.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med
å tilslutte meg den sterke beklagelsen som en enstemmig kontroll-
og konstitusjonskomité fremmer til de overlevende og etterlatte
etter Alexander L. Kielland-ulykken, for den totalt mangelfulle
oppfølgingen de har opplevd. Riksrevisjonen beskriver grundig hvordan
overlevende etter ulykken fikk en svært dårlig oppfølging, og at
de etterlatte ikke fikk noen oppfølging i det hele tatt. Det er
alvorlig, og det er hjerteskjærende.
Det er mange
ting som har gjort stort inntrykk på meg i behandlingen av denne
saken. Jeg er født i god tid etter den katastrofale dagen og kjente
ikke saken så godt fra før. Derfor gjorde det veldig inntrykk å
lytte til de berørte og høre hvordan det som skjedde den gang, i
så stor grad fortsatt påvirker dem, til denne dag. Jeg kan ikke
sette meg inn i hvordan det oppleves, men jeg vil uttrykke min sterkeste
medfølelse.
Riksrevisjonens
grundige undersøkelse har også fått fram mange og vesentlige svakheter
ved den opprinnelige granskingen av ulykken. Det er manglende klargjøring
av ansvar, involvering av inhabile parter i granskingsarbeidet,
spørsmål som ikke i tilstrekkelig grad er blitt forsøkt besvart,
og arkiver med informasjon som kan være relevant for ulykken, som
til denne dag står lukket og gjemt. Det er ikke sikkert at vi kan
få besvart alle de ubesvarte spørsmålene. I SV ilegger vi Riksrevisjonens
anbefalinger en betydelig autoritet. Det vil jeg understreke. Men
likevel, selv om det skulle være spørsmål som ikke kan besvares,
mener vi at vi skylder de berørte i alle fall å prøve.
Det er et stort
behov for å skape ro i denne saken, for å lukke dette tragiske kapitlet
i norsk historie. Jeg mener det er vanskelig – om ikke umulig –
å oppnå et slikt punktum i saken så lenge tilliten til den opprinnelige granskingen
er så lav blant de berørte, og det fremdeles finnes vesentlige,
ubesvarte spørsmål som de berørte opplever at ikke har blitt forsøkt
besvart eller klarlagt fra det offisielle Norge.
Tilliten som
de etterlatte og overlevende med rette ikke har til det offisielle
Norges håndtering av saken, må gjenopprettes. Det er et hensyn Stortinget
må vurdere, og det er et hensyn Stortinget må ta. Det er ikke noe Riksrevisjonen
har vurdert eller bør vurdere. En ny prosess for sannhet og forsoning
kan bidra til å gjenopprette tillit, selv om ikke en slik prosess
skulle klare å besvare alle de ubesvarte spørsmålene. En ny prosess
som involverer de berørte, som henter inn oppdatert undersøkelseskompetanse,
og som ikke minst sikrer åpenhet, vil være det mest hensiktsmessige
forsøket på å sikre en omforent historiefortelling som alle parter
kan stå inne for. Derfor foreslår SV i denne saken å be presidentskapet
forberede og legge fram forslag om en slik prosess i løpet av høsten
2021.
Til slutt: Selv
om det ikke ble enighet om det forslaget i komiteen, vil jeg takke
komiteen og særlig saksordfører Svein Harberg for et veldig grundig
arbeid med saken, og ikke minst for å komme fram til noen enighetspunkter
som i det minste vil kunne bidra til å bedre situasjonen noe. Særlig
vil jeg trekke fram dialogen og det bidraget Stortinget nå ber regjeringen
gjøre overfor Kielland-nettverket, for å bidra til et arbeid med
å samle og gjøre tilgjengelig nettverkets arbeid, dokumentasjon og
innsamlet materiell. Den kompetansen som nettverket sitter på, det
de har opparbeidet seg, anerkjennes av hele denne salen. Det er
jeg veldig glad for, og jeg håper også at Kielland-nettverkets ønske
om å få på plass et forskningsprosjekt er noe som kan inkluderes
i dette arbeidet.
Med det tar jeg
opp SVs forslag til saken.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Bjørnar Moxnes (R) []: Kielland-ulykken er den største
industriulykken i Norges historie. 123 personer omkom, 89 ble reddet,
og enda flere pårørende mistet noen av sine nærmeste i ulykken.
Som Riksrevisjonens gransking viser, er ulykken fortsatt ikke grundig
nok gransket, så Rødt støtter SVs forslag om en ny gransking.
For det første
avdekker Riksrevisjonen at det er mangler i granskingen fra 1981.
For det andre har det i ettertid blitt gjort betydelige og viktige
framskritt som gjør det mulig å få fram nye opplysninger om ulykkens årsaker,
både direkteårsakene og også de mer bakenforliggende årsakene som
handler om ledelse og organisasjon. For det tredje er det fortsatt
tidsvitner som ikke har blitt avhørt. For det fjerde – og det er
kanskje det aller viktigste – har vi en forpliktelse overfor de
etterlatte og de overlevende om å gjøre alt vi kan for å få fakta
på bordet om ulykken som rammet dem, sånn at de endelig kan få vite
sannheten, legge tvilen bak seg og kunne gå videre. I tillegg er
vi ennå ikke sikre på om vi vet den hele og fulle sannheten om hvilken
rolle Det Norske Veritas, som var ansvarlig for inspeksjon og kontroll,
kan ha hatt, direkte eller indirekte, i kommisjonen som sto for 1981-granskingen.
Det som derimot
er sikkert, er at når Riksrevisjonen avdekker betydelige mangler
i den forrige granskingen, og over 80 pst. av de overlevende sier
de ikke har tillit til den granskingen, mener vi at Stortinget bør
ta grep. Beskjeden fra de overlevende og etterlatte, fra NITO, fra Tekna,
fra Lederne og også fra oljefagforbundet SAFE er klar: Kielland-ulykken
må granskes på nytt. Vi mener Stortinget må sikre en ny undersøkelse
der vi tar i bruk ny kompetanse og teknologi, både etterlatte, overlevende
og representanter for arbeidstakerne må være representert, og ikke
minst må vi ha mest mulig åpenhet om undersøkelsen. Vi er også enig
i kravet om at Kielland-nettverket og fagforbundene må involveres
i å lage et mandat for en slik ny undersøkelse.
De som har blitt
sendt ut i Nordsjøen under vanskelige og farlige værforhold, har
skaffet Norge enorme olje- og gassinntekter, men mange av dem har
betalt en veldig høy pris, ikke minst nordsjødykkerne og de etterlatte
etter Alexander L. Kielland-ulykken. Det påligger staten et særskilt
ansvar for å gjøre grundige undersøkelser når store ulykker skjer,
både av hensyn til de berørte og ikke minst for å forebygge at nye
ulykker skjer.
41 år etter Kielland-ulykken
har den norske staten ikke sørget for en tilstrekkelig undersøkelse
av hvordan og hvorfor denne katastrofen skjedde. De etterlatte og overlevende
sier de sliter med å komme seg videre så lenge det ennå er tvil
om at sannheten om ulykken har kommet helt fram. Heller ikke Stortinget
burde legge saken bak seg og gå videre før vi har gjort alt som
står i vår makt for å få alle fakta på bordet. Det skylder vi de
etterlatte, de overlevende og alle som jobber i olje- og gassnæringen,
innen offshore og andre næringer. De fortjener å vite at vi folkevalgte
gjør alt vi kan for å undersøke og forebygge industriulykker, som
den som rammet boreplattformen Alexander L. Kielland 27. mars 1980. For
som NITO, Tekna, Lederne og SAFE skriver i brevet de sendte til
de folkevalgte i våres: Først da kan vi sluttføre denne historien
med verdighet og respekt for de etterlatte og ikke minst de 123
menneskene som mistet livet i ulykken.
Statsråd Bent Høie []: Riksrevisjonen har gjort en
grundig undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken.
Undersøkelsen peker bl.a. på at de etterlatte ikke fikk oppfølging
i tiden etter ulykken. Den viser også at de overlevende ikke opplever
å ha fått den hjelpen de hadde behov for. Mange savnet oppfølging
fra det lokale hjelpeapparatet. Det er sterkt beklagelig at verken
de overlevende eller de etterlatte fikk den hjelpen de burde ha
fått, fra datidens myndigheter. Jeg er derfor glad for at komiteen har
foreslått at Stortinget vil beklage denne mangelfulle oppfølgingen.
Dette er viktig for dem som står igjen. Jeg tror også det er klokt
å innhente mer kunnskap om behovene til de overlevende og pårørende
etter ulykken, slik som Stortinget ser ut til enstemmig å vedta
i dag.
Rapporten er
også tydelig på at mye har skjedd når det gjelder oppfølging av
berørte etter kriser og katastrofer i årene etter Kielland-ulykken.
Kommunene har siden 2001 vært pålagt å ha planer for psykososial oppfølging
etter større alvorlige hendelser som skjer innenfor kommunen. Ansvaret
for psykososial oppfølging og beredskap er også tydeliggjort i lov
om kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom lovendringer i 2017.
Helsedirektoratets
veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer,
som utkom første gang i 2011, har vært viktig for kommunenes og
spesialisthelsetjenestens arbeid med krise- og katastroferammede.
Her understrekes bl.a. behovet for tidlig, proaktiv hjelp.
Kunnskap, kompetanse
og kapasitet er andre viktige faktorer som har bidratt til et mer
robust system. Etableringen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk
stress og selvmordsforebygging har gitt mer forskningsbasert kunnskap
og kompetanseheving ut mot tjenestene.
Den betydelige
styrkingen av psykisk helse- og rustjenester både i kommunene og
i spesialisthelsetjenesten har også vært viktig. Hjelpen er mer
tilgjengelig og nær nå enn det den var den gangen. Det gir bedre
forutsetninger for å gi god hjelp når krisen rammer og for å følge
opp de behovene en har over tid.
Det arbeidet
som Stortinget vedtar i dag å igangsette, vil være viktig for de
etterlatte etter Kielland-ulykken, men jeg er også helt overbevist
om at dette vil gi kunnskap som også vil komme andre til gode.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Dag Terje Andersen (A) []: Takk til statsråden for
imøtekommenhet når det gjelder de forslagene vi legger fram. Jeg
vet at statsråden var kjent med at det ville komme et slikt forslag.
Som statsråden
har skjønt av innleggene i dag, er vi veldig opptatt av Kielland-nettverkets
bidrag, særlig fordi at når kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress
skal inn i denne situasjonen, er den 40 år gammel. Det kan være
noe variasjon i ønsket om å delta i den type undersøkelse som kan
være aktuell her. Derfor blir spørsmålet mitt til statsråden om
han har fått tenkt noe på hvilken måte vi kan bruke Kielland-nettverkets
kompetanse til å bygge opp oppfølgingen av det som ser ut til å
bli et enstemmig vedtak i Stortinget.
Statsråd Bent Høie []: Jeg mener det er helt naturlig
at når vi gir dette oppdraget til Nasjonalt kunnskapssenter, vil
det også i det ligge at de skal involvere Kielland-nettverket i
dette arbeidet helt fra begynnelsen av med å utforme på hvilke måter
dette skal gjøres, og også i oppfølgingen etterpå.
Dette er en måte
å jobbe på som det nasjonale kunnskapssenteret har erfaring med
også fra andre tilsvarende oppdrag, så jeg er overbevist om at Kielland-nettverket
kommer til å oppleve at de blir godt involvert i arbeidet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil også starte
med å uttrykke min medfølelse med de overlevende og etterlatte etter
Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980. Ulykken var en katastrofe,
hvor 123 mennesker omkom. Mange enkeltpersoner og familier ble hardt
rammet. Riksrevisjonens rapport er et viktig bidrag til historien
om ulykken og oppfølgingen av denne.
Vi må erkjenne
at petroleumsvirksomheten av natur har et potensial for storulykker.
Sikkerhet er ferskvare og krever kontinuerlig oppfølging og forbedring.
Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet skal være
verdensledende på HMS. Denne ambisjonen ble forankret i Stortinget
gjennom behandlingen av Meld. St. 12 for 2017–2018 om HMS i petroleumsvirksomheten.
Det er viktig
å si at dagens HMS-regime i petroleumsvirksomheten er utviklet på
bakgrunn nettopp av de historiske erfaringene vi har siden oppstarten
av norsk petroleumsvirksomhet. Ulike hendelser og granskinger samt
utstrakt dialog med partene har vært veldig viktige for utviklingen.
Det var særlig Alexander L. Kielland-ulykken som forståelig nok
og riktig nok førte til omfattende endringer av både regelverket
og tilsynsordningen i Norge. I oppfølging etter ulykken ble myndighetene
enige om et nytt kontrollregime som klargjorde ansvarsdelingen mellom
myndighetene. Viktige avklaringer i henhold til myndighetenes roller
og ansvar kom med petroleumsloven med forskrifter i 1985. Ansvaret
til reder og operatør ble tydeliggjort, og Oljedirektoratet, senere
Petroleumstilsynet, fikk et samlet ansvar for tilsyn med sikkerhet
på sokkelen. Det overordnete myndighetsansvaret ligger i dag hos
Petroleumstilsynet. Riksrevisjonen konkluderer med at myndighetene
har fulgt opp anbefalingene fra granskingen etter Kielland-ulykken,
og at det har vært en vesentlig bedring av sikkerheten på flyttbare
innretninger etter ulykken – selv om Riksrevisjonen, som det også
har vært sagt her, også påpeker områder hvor myndighetene og vi
som samfunn ikke har fulgt opp.
Utviklingen av
dagens sikkerhetsregime på norsk sokkel har vært et langsiktig utviklingsarbeid.
Fra et regelverk som i detalj spesifiserte kravene til konstruksjoner,
teknisk utstyr og operasjoner, ble det fra 1980-tallet utviklet
et regelverk med stor grad av funksjonskrav som legger vekt på aktørenes
ansvar for å sette kriterier for, og følge opp, egen virksomhet.
Tilsynet med virksomheten, som i startfasen var preget av stor grad
av detaljkontroll fra myndighetenes side, har gradvis utviklet seg
til å fokusere på ansvarliggjøring av aktørene og aktørenes systematiske
oppfølging av egen virksomhet. En slik myndighetstilnærming er viktig
i en næring som preges av høy kompetanse og meget rask teknologisk
utvikling. Dette regimet, med funksjonelle krav og klar ansvarliggjøring
av næringen, et systembasert tilsyn med vekt på to- og trepartssamarbeidet,
er godt tilpasset petroleumsnæringen. Det er også bred enighet om
at HMS-regimet over tid har bidratt til at HMS-nivået i petroleumsvirksomheten
har utviklet seg i positiv retning, og at sikkerhetsnivået i næringen
jevnt over er høyt.
Hvorfor bruker
jeg tid på dette? Jo, fordi denne ulykken var så enorm, og konsekvensene
var så store at det også er viktig i ettertid at vi lærte det helt
avgjørende om nettopp utviklingen av HMS-standardene og sikkerheten
på sokkelen – ikke fordi vi kan gardere oss mot ulykker, men fordi
vi også på dette området kan tenke at vi skal gjøre alt for at det
ikke skal skje tilsvarende igjen. Det er også en viktig arv etter
oppfølgingen av Alexander L. Kielland-ulykken.
Det betyr også
at det etablerte HMS-regimet fortsatt vil være viktig. Det er et
høyt risikopotensial og rask utvikling, det er viktig at vi tar
vare på det gode partssamarbeidet samtidig som vi også tenker hvordan
vi skal videreutvikle dette for de kommende årene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Øystein Langholm Hansen (A) []: Statsråden brukte
mye tid på det som går på læring og konsekvenstenking. Det er et
viktig aspekt ved en gransking av en katastrofe av den dimensjonen
som denne ulykken var. HMS er, som statsråden understreket, viktig
i alt arbeid og det som foregår på norsk sokkel.
Men Riksrevisjonens
rapport melder om dels manglende dokumentasjon og dels manglende
undersøkelser av alternative årsakssammenhenger til tretthetsbrudd
på riggen. Mange, bl.a. Kielland-nettverket, har ønske om et tverrfaglig
forskningsprosjekt for å fjerne eventuell tvil om årsaker. Da vil
jeg gjerne spørre statsråden om han er enig i at det gjennom de
vedtak som fattes i denne saken, og i dialogen med Kielland-nettverket
åpnes for en mulighet for forskningsprosjekt for å avklare eventuelle
mangler i granskningskommisjonens rapport.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for spørsmålet.
Jeg må si at slik jeg leste f.eks. konklusjonspunkt nr. 3, eller
forslag til vedtak III i Stortinget, hvor man nettopp snakker om
et arbeid med å samle og gjøre tilgjengelig arbeid med dokumentasjon
og innsamlet materiell i en historisk dokumentasjon knyttet til
Alexander L. Kielland-ulykken, mener jeg også åpenbart berører forskningssider.
Uten at jeg dermed på stående fot kan love et fullt forskningsprosjekt,
mener jeg at det her ligger mange viktige saker som må følges opp.
Det er veldig tydelig også fra Stortingets side at man ønsker å
fortsette dialogen med Kielland-nettverket, og det må vi sørge for
å gjøre. Så må vi også sørge for at disse sakene ikke blir borte
mellom departementene, det kan av og til skje, men at vi følger
dem opp og koordinerer oss godt.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane
som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg ser at kontroll- og
konstitusjonskomiteen har gjort ein grundig jobb med denne innstillinga,
men eg vil likevel uttrykkja skuffelse over at eit så stort fleirtal
ser seg nøgd med ein konklusjon som Kielland-nettverket er såpass
skuffa over, som dei veldig tydeleg har gjeve uttrykk for. Eg har
tidlegare fortalt Stortinget om min far som er overlevande etter
denne katastrofen. Han er ein av ganske mange som med bakgrunn i
denne ulykka har følt seg svikta av staten. Det er ikkje fyrst og
fremst på grunn av manglande oppfølging at folk har følt seg svikta;
det er alt det den gamle granskingsrapporten ikkje såg på, og ikkje
tok inn over seg.
I seinare tid
har det vore gjort eit godt stykke arbeid frå mange hald for å få
fram meir kunnskap. All den kunnskapen som er komen fram i seinare
tid, har reist ei rekkje nye spørsmål som ikkje har fått svar. Stortinget har
frå tidlegare, etter «Scandinavian Star»-katastrofen, dårleg erfaring
med vedtak om granskingskommisjon. Det meiner eg ikkje skal verta
brukt som eit argument for å la vera å gjera det vedtaket i andre
saker, nettopp fordi dette er ei anna ulykke, med andre spørsmål,
og det vedkjem andre menneske. Det vert feil å la éi hending og éin
granskingsrapport heva denne terskelen, slik at andre ulykker vanskelegare
når opp. Eg synest òg at dei 7 pst. som i undersøkingar har svart
at dei ikkje vil opna saka igjen, vert vektlagde for mykje. Det
er trass alt 93 pst. som ikkje har dette standpunktet.
Det er behov
for å sjå meir nøye på mange forskjellige faktorar knytte til denne
ulykka. Difor føreset eg at det stemmer, det som komitéleiar seier,
og som vart sagt i replikkordskiftet, at det i innstillinga ligg
ei opning for å setja i gang eit tverrfagleg forskingsprosjekt som
kan svara ut fleire av dei spørsmåla Kielland-nettverket enno ikkje
har fått svar på.
Heilt til slutt
vil eg dela min fars oppleving av granskinga av ulykka som var.
Min far fortalde i avhøyr til politiet om sine observasjonar frå
ulykka og vart møtt med latter og fnising. Han har aldri i etterkant
fått innsyn i dokumenta frå avhøyret. Det er som om dei ikkje finst, eller
at det ikkje vart notert i det heile teke. Dette er berre ei av
veldig mange årsaker som taler for å opna saka på ny.
Eg vil òg seia
at han i dag igjen føler seg svikta av staten. Han seier til meg
at han i alle fall er fornøgd med min innsats, men i denne samanhengen
er det ei mager trøyst.
Øystein Langholm Hansen (A) []: Temaet Kielland-ulykken
er jevnlig oppe til debatt i det offentlige rom. De fleste som snakker
helseministerens, Lerbrekks og min dialekt, kjenner noen eller vet
om noen som enten har mistet noen eller kjente noen som omkom i
ulykken. Både operatøren og riggselskapet hadde kontorer i Stavanger.
Selv har jeg bekjente som var direkte involvert, og min senere ektefelle
tilbrakte natten etter ulykken sammen med en venninne og hennes
to barn, hvis mann og far var savnet og senere ble bekreftet omkommet.
Det er klart
at slike ting setter dype spor. Derfor har jeg hele tiden vært for
åpenhet rundt problematikk med HMS og risikominimering knyttet til
aktivitet på sokkelen, og derfor skjønner jeg også at det er vondt
når en føler at en ikke har fått svar på sentrale spørsmål knyttet
til en katastrofe av dette omfanget.
Jeg hadde håpet
at denne behandlingen skulle føre til en løsning der en kunne finne
ut av de mange løse trådene som overlevende og etterlatte kjenner
på i denne saken. Derfor er jeg veldig glad for at statsråden bekrefter
at dagens vedtak kan åpne for dette, gjennom dialogen regjeringen
skal ha med Kielland-nettverket, og at det kan initiere et tverrfaglig
forskningsprosjekt som kan nøste i disse trådene. De involverte
trenger å kjenne at de har fått noen flere svar på hva som førte
til utmattingssprekker og brudd i plattformbeinet.
Det var mange
ting som var feil på Alexander L. Kielland, men heldigvis har det
– som mange her har sagt – gitt som resultat at HMS og sikkerhet
er blitt mye, mye bedre. Med et forskningsprosjekt nå tror jeg at
flere kunne ha slått seg til ro med de konklusjonene, så jeg håper og
tror at det blir løsningen på denne saken.
Svein Harberg (H) []: Jeg har bare lyst til å takke
for engasjementet i debatten. Det viser at det er mange som bryr
seg om det som skjedde, og om hvordan det opplevdes i ettertid.
Det også er viktig.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 33.
Votering, sjå tysdag 8. juni