Trine Skei Grande (V) []: Det sies at historien er
et produkt av epidemier. Epidemier har skapt store tragedier, men
har også skapt store skifter og store framskritt. Man kan selvfølgelig
diskutere om det var et framskritt at Norge mistet nesten hele adelen
sin under svartedauden, men det førte i hvert fall til stor sosial
utjevning og flere muligheter for mange. Koleraen lærte oss å skille
drikkevann og toaletter, og sånn kan vi også si at det har påvirket
sivilisasjonens organisering. I nyere tid har spanskesyken og tuberkulosen
vært de epidemiene som har møtt oss. Tuberkulosen ga oss Norske
Kvinners Sanitetsforening, den ga oss sykepleieryrket, den ga oss
ikke minst den store forkjemperen Fredrikke Marie Qvam, og den ga
oss sykehusvesenet som organisert vesen i Norge.
Kampen mot disse
epidemiene har også vært preget av folkeopplysning og dugnad. Min
mamma, som nå er snart 90, lærte seg under tuberkulosen at hvis
hun var på besøk hos noen og de spyttet på gulvet, skulle hun ikke
spise maten hun ble servert. Hun skulle si at hun var mett. For
noen dager siden gikk min grandnevø på 5 år nedover gata sammen
med sin mormor og så en mann som spyttet på gata, og ble dypt sjokkert.
Det som har beveget seg fra min mormor om ikke å spytte på gulvet,
gjør at min grandnevø synes at man ikke skal spytte på gata. Folkeopplysning,
holdninger og dugnaden som har vært i kampen mot disse epidemiene,
har vært med på å utvikle Norge som nasjon.
Nå gjelder det
alle. Vi må se på nyhetene, vi må lese mye, vi må bruke app-er,
vi må logge oss inn på nettet, og vi formidler informasjon til veldig
store masser av folk samtidig. Den formidlingen krever mer og mer.
Min mor sier at hun aldri så sin mor – altså min mormor – verken
lese eller skrive noen gang. Men hun var aktiv i Sanitetsforeningen,
og i Sanitetsforeningen fikk man opplysning om hvordan man skulle jobbe
mot tuberkulosen. Man lærte f.eks. barna sine at man ikke skulle
spise der man spyttet på gulvet eller drakk av det samme glasset.
Innvandrerbefolkninga
er en gruppe der mange ikke har norsk som morsmål, og de trenger
egen og tilrettelagt informasjon på mange områder. For det første
handler det om språk. Det kan være godt fungerende folk som har
bestått alle de norsktestene vi har kjørt dem igjennom, men likevel
kan faglig språk knyttet til bekjempelse av en epidemi, gjøre det vanskeligere.
Det kan være teknologiske
barrierer – og det gjelder også en del av den norske befolkninga
som ikke bruker teknologi, som f.eks. smarttelefon, så ofte. Her
i Oslo må man f.eks. når man skal ta en test, logge seg inn med
bank-ID på nettet, noe som er et stort hinder for mange for å klare
å delta aktivt i kampen mot dette viruset. Mange kommer fra land
der man ikke stoler på informasjonen fra myndighetene, og det å
bygge opp den tilliten som vi har bygd opp gjennom koronakrisa –
og vi så i dag tall på tillit til dem som forvalter kunnskapen –
gjelder mange som kommer fra land der man vanligvis ikke gjør det.
Mediebruken er ulik. Mange bruker medier fra hjemlandet, som gjør
at man ikke får den informasjonen som blir formidlet fra marmorsalen
med norske statsråder til stede. Vi så da skolene åpnet, at mange
var skeptiske til å sende barna tilbake på skolen og ikke stolte
på den informasjonen som var knyttet til akkurat det.
Så er det all
den emosjonelle støtten som mange trenger. Mange opplever ensomhet
og psykiske påkjenninger knyttet til det å leve i en epidemi. Er
man nyankommet til Norge, f.eks. nyankommet kvinne med flere barn,
vil den innestenginga oppfattes som en enorm påkjenning.
Og så er det å
forklare folk hvorfor vi ikke gjør det. Jeg har snakket med flere
som forteller om konflikter knyttet til barnebarn som får beskjed
om at de ikke skal klemme bestefar, og bestefar som blir kjempefornærmet
over at han ikke får klemme og tror at barna er redd bestefar, mens
det egentlig er barna som er redd for å smitte bestefar.
Vi skal navigere
på Nav i stadig nye ordninger og stadig endrede ordninger, og det
kan vi nok innrømme kan være vanskelig sjøl for oss som sitter i
denne sal, å holde orden på hvilke nye ordninger Nav etablerer og
hvilke de utvikler. Og hvordan skal man klare å finne fram i alt
det?
Smittevernregler
knyttet til sosiale samlinger er også noe det har vært stor usikkerhet
om, og som mange synes det er vanskelig å forholde seg til, og regler
for når man kan være hjemme med sykt barn, og når man ikke kan være
det.
Som stortingsrepresentant
for Oslo har jeg fulgt to organisasjoner som har jobbet med dette.
Det er Bydelsmødrenes koronahjelp, som har lært opp 49 bydelsmødre
på 24 forskjellige språk til å være tilgjengelig på telefon for
alle som har utfordringer eller problemer. I august rapporterte
de om 750 dokumenterte samtaler, altså samtaler det var skrevet
rapport fra. Og bare i september hadde de hatt kontakt med 117 familier,
og jobbet med noen av dem over tid – for å trygge folk, hjelpe dem
i ensomheten og hjelpe dem praktisk med alt fra det å forstå hvor
man tar en test, til hvor man får svar på den. Det er mange eldre
i disse befolkningene som heller ikke er store brukere av norske
medier, og det er mye ensomhet. Både Bydelsmødrene og MiRA-senteret
forteller at det er viktig å jobbe systematisk for å klare å nå
alle i en slik epidemi.
Så min utfordring
til statsråden, sjøl om denne ble skrevet på et annet tidspunkt
og mye har skjedd siden det, er at vi har sett hvordan epidemier
har vært med på å lage dugnader som er både integrerende og inkluderende,
og som fører til folkeopplysning som er med på å endre samfunn også
til det bedre. I en tid der vi ser at dette er krevende, bør vi
kanskje bruke den sjansen til å inkludere alle i det dugnadsarbeidet
det er å bekjempe et virus – og som må bekjempes sammen. Når det
gjelder opplegg og informasjon, må håpet være at alle føler at de
er med på det laget, og at de har forutsetninger og mulighet til
å være med på det laget.
Statsråd Guri Melby []: Først vil jeg takke representanten
Trine Skei Grande for at hun løfter fram denne problemstillingen.
Selv om, som representanten selv sa, dette kom på et tidspunkt da
situasjonen kanskje så litt annerledes ut, tror jeg at informasjonsbehovet
ikke er noe mindre nå. Informasjonen blir egentlig stadig mer kompleks
og mer og mer krevende, både å formidle og å forholde seg til. Så
dette er ikke en oppgave vi er ferdige med, men noe som vi tvert imot
er nødt til å jobbe videre med også i den situasjonen vi er i nå.
Det er ingen tvil
om at vi, særlig i en tidlig fase av pandemien, slet med å nå ut
til hele befolkningen, særlig til den delen av innvandrerbefolkningen
som ikke behersker norsk på et slikt nivå som det å ta imot denne
komplekse informasjonen krever. Det er også en god del i denne gruppen
som har mangelfulle digitale ferdigheter, og som har lite kjennskap
til offentlig sektor. Alle går ikke nødvendigvis rundt og vet at man
finner informasjon på Folkehelseinstituttets nettsider, f.eks.
Så spørsmålet
var ikke nødvendigvis om den informasjonen som lå ute, var riktig
eller lettfattelig, men også om den var mulig å finne for dem som
ønsket å finne den. Er det noe denne pandemien har lært oss, er
det vel at det å drive målrettet informasjonsarbeid er vanskelig,
men viktig. Informasjon skal ikke bare lages og oversettes; den
skal også nå ut til den enkelte og bli forstått. Det er av stor
betydning i en slik situasjon at vi greier å nå fram med korrekt
informasjon til den enkelte. Den måten vi har organisert det på,
er at hver sektor har ansvar for informasjon om eget fagfelt til
hele befolkningen, men covid-19-situasjonen har vist oss at det
er en vei å gå før dette er godt innarbeidet i alle sektorer.
I noen sammenhenger
er det også behov for bruk av tolk ved muntlig formidling av informasjon.
Det er et stort potensial for mer veiledning og bevisstgjøring i
bruk av kvalifisert tolk i offentlig sektor. Flere sektorer kan
ta initiativ for å få bedre oversikt over tolkefeltet og endre egen
praksis i tilstrekkelig grad.
Samtidig vil jeg
understreke at regjeringen satte i verk en rekke tiltak som var
rettet mot innvandrere med begrensede norskkunnskaper, da pandemien
kom til Norge. Ganske tidlig hadde jeg møter med kommuner og frivillige
organisasjoner for å få en oversikt over hvor informasjonsbehovet
var størst, og også for å få kjennskap til iverksatte tiltak. Jeg
har lyst å gi skryt til mange kommuner for den jobben de gjorde
med å nå ut til mange, rett og slett ved å gå rundt og banke på
dører og snakke med folk.
Flere sektormyndigheter
har også gjort en stor jobb med å oversette informasjon om covid-19
til ulike språk, tilrettelagt nettsider og laget brosjyrer, plakater
og videoer på mange språk.
Det er også mange
kommuner som har gjort en stor innsats med digital tilrettelegging,
og som har drevet oppsøkende virksomhet. Veldig mange frivillige
organisasjoner har også – med den jobben de gjør til vanlig, men
også gjennom at de fikk ekstra tilskudd – blitt i stand til å bistå
med tilrettelagt informasjon og andre tiltak overfor innvandrerbefolkningen.
I en kronikk i
Aftenposten den 26. september viser forsker Jan-Paul Brekke til
et prosjekt i bydel Gamle Oslo, der målrettet informasjonsarbeid
overfor norsk-somaliere har gitt gode resultater. Ambassadører som
har tillit og troverdighet i det norsk-somaliske miljøet, har bidratt
til å spre informasjon fra person til person på sosiale medier,
som er én effektiv og god måte å nå ut til folk på.
I denne krisen
har vi også sett noe som jeg synes er veldig gledelig, og som jeg
synes vi bør ta med oss framover, og det er måten mange organisasjoner
har vist stor evne til raskt å omstille seg og iverksette målrettede
tiltak effektivt på. Det samarbeidet vi har hatt med frivillige
organisasjoner, har bidratt til at vi har greid å nå ut med informasjon.
Det har også vært viktig for å skape tillit mellom myndighetene
og innvandrerbefolkningen.
Vi har også brukt
minoritetsrådgiverne i skolen, som har spilt en viktig rolle i informasjonsformidlingen
til barn og unge. Veldig mange av dem har vært til stede digitalt
og på telefon under nedstenging av skoler.
Integrerings-
og mangfoldsdirektoratet, IMDi, har fått et utvidet koordineringsansvar
for tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen under covid-19-pandemien.
IMDis direktør leder en koordineringsgruppe som til sammen består
av åtte ulike offentlige instanser. Rapporteringen fra denne gruppen
viser at det fortsatt er et udekket behov for målrettet informasjonstiltak.
Det gjelder kanskje ikke spesielt de tiltakene som handler om virus,
spredning og hva vi alle kan gjøre for å unngå det, det handler
også om sosiale og økonomiske forhold. Veldig mye tyder på at innvandrerbefolkningen
rammes uforholdsmessig hardt av de økonomiske og sosiale konsekvensene
av pandemien. Det ser vi bl.a. i ledighetstallene, som for en god
del grupper har vært skyhøye, men også fra konkrete tilbakemeldinger
vi har fått fra våre samarbeidspartnere i frivillig sektor.
Det er mange som
har en veldig anstrengt økonomisk situasjon. Vi har sett økt sosial
nød og ikke minst psykiske plager. Vi vet at i situasjoner hvor
vi har et ekstra svakt arbeidsmarked, er det utfordrende for grupper
med lave formelle kvalifikasjoner å komme inn i eller komme tilbake
til arbeidslivet. Innvandrere som har lav utdanning, mangelfulle
norskkunnskaper og digitale ferdigheter, lite arbeidserfaring fra Norge
og et lite nettverk, er ekstra utsatt.
Koordineringsgruppen
som jeg nevnte tidligere, har gitt sin første vurdering av framtidige
informasjonsbehov og tiltak vi bør sette i verk ved en framtidig
og langvarig pandemi. Vurderingen viser at det bl.a. er avgjørende
med en helhetlig og systematisk tilnærming til informasjonsformidling
innenfor den enkelte etat. Alle sektorer bør ha konkrete planer
for å oppfylle informasjonsansvaret overfor hele befolkningen som
en del av sitt beredskapsarbeid. Tilrettelegging av informasjon
er viktig for å sikre at offentlige tjenester blir tilgjengelige
for alle, uavhengig av forutsetninger. Dette er ikke minst viktig
i covid-19-situasjonen, og det vil bidra til tillit mellom målgruppene
og dem som sprer informasjon.
Vi er fortsatt
i en tidlig fase med kunnskaps- og erfaringsinnhenting knyttet til
koronasituasjonen. Vi må vurdere framtidige behov for informasjon
og tiltak grundig før vi trekker endelige konklusjoner. Kunnskapsinnhenting
som er igangsatt, sammen med erfaringer fra sivilsamfunnet, ulike offentlige
sektorer og innvandrerbefolkningen selv, vil gi oss en god pekepinn
på hvordan pandemien påvirker innvandreres situasjon, hva som er
udekkede behov for informasjon, og hvilke tiltak som bør iverksettes
ved senere kriser.
Jeg tror, i likhet
med representanten Skei Grande, at i en slik situasjon som vi har
vært i og fortsatt er i, lærer vi også ting som vi kan anvende i
andre situasjoner. Det jeg definitivt har lært, er at vi må ta i
bruk sivilsamfunnet på en mye sterkere måte enn vi har gjort, at
det offentlige ikke greier å løse dette alene, og at frivillige
organisasjoner kan være en viktig brobygger mellom myndighetene
og befolkningen når vi skal formidle informasjon i en kritisk tid.
Trine Skei Grande (V) []: Jeg merker meg at når man
skal diskutere saker der det er harde konfrontasjoner om integrering,
så er salen full, mens det nok er et Venstre-prosjekt å være opptatt
av integrering i praksis.
Tusen takk for
statsrådens svar, og tusen takk for spesielt det statsråden sa på
slutten. Jeg tror det er kjempeviktig å klare å engasjere lokalsamfunn
og frivilligheten når man har sånne store dugnader. Jeg nevnte MiRA-senteret
og Bydelsmødrene, som jeg har sett i mitt valgdistrikt. Jeg har
også merket meg informasjonskampanjen bevisst rettet mot Gamle Oslo, der
jeg bor. Der satte man opp store plakater i ulike bomiljø. Jeg må
bare si at jeg stusset litt over hvilke bomiljøer som ble valgt,
for man har ikke veldig mye kunnskap om hvem som bor hvor på de
ulike stedene. Det er det også viktig å ha, hvis man skal få til
gode kampanjer.
Den andre delen
av dette, som jeg har lyst til å utfordre på i neste spørsmålsrunde,
er at veldig mange i disse gruppene opplever arbeidsledighet, fordi
det er førstelinjetjenesten i samfunnet vårt. Det har også vært
veldig viktige serviceyrker gjennom pandemien. Det er jo førstelinjetjenesten
vi her snakker om – taxisjåførene våre, servicebransjen og renhold. Det
er kjempeviktige yrker i bekjempelsen av en pandemi. Så her er det
viktig med samarbeid og at det blir integrert i hele tankegangen
at vi skal forholde oss til folk med f.eks. ulike norskkunnskaper,
men som skal være gode, kompetente renholdsarbeidere i samfunnet
gjennom en pandemi.
Det neste jeg
tenkte jeg skulle spørre om, gjelder følgende: Det som er interessant
når samfunnet blir utsatt for noe som slikt vi er blitt utsatt for
i år, er at medisinen ikke alltid bare er virus inn – sykdom ut.
Det er mange sosiale ting som slår inn på hvordan sykdom rammer.
Så jeg håper å få en forsikring fra regjeringen om at man når man
evaluerer jobbingen med dette, også vil se på hvorfor ulike grupper
rammes hardere. De har ikke nødvendigvis dårligere smittevern –
man kan ha dårligere immunitet på annet vis i et samfunn. Det har man
sett i forbindelse med tidligere pandemier. Koleraen er kanskje
lettere å forstå, men vi så også hvordan tuberkulosen og andre pandemier
vi har blitt utsatt for, av ulike grunner har rammet sosialt ulikt.
Det er en viktig del av en evaluering, når vi f.eks. ser hvor mange
med innvandrerbakgrunn som i dag ligger på norske sykehus.
Statsråd Guri Melby []: Nå er det jo et drøyt halvår
siden vi omtrent stengte ned Norge – uten at vi egentlig visste
helt om det var det riktige å gjøre, eller hvilke konsekvenser de
tiltakene vi satte inn, ville få. Det vi så, var at vi lyktes på
mange måter med å stanse spredningen av et farlig virus. Men vi
så også at mange av de tiltakene vi hadde, hadde veldig store sosiale
omkostninger. Det vi nå ser fra hele verden, er at de tiltakene
som man innfører for å hindre spredningen av pandemien, som egentlig
er for å beskytte mange av de mest sårbare blant oss, er de samme
tiltakene som rammer de mest sårbare. Det er de som har lavest sosioøkonomisk
status fra før, som har lav inntekt, og de som har svak tilknytning
til arbeidsmarkedet, som rammes hardest av at vi stenger ned samfunnet.
Det er veldig mange av dem vi ikke har greid å beskytte, verken
i Norge eller i veldig mange andre land. Dersom dette er en situasjon
vi trenger å være forberedt på kommer til å skje med jevne mellomrom,
må vi se på nettopp hvordan vi skal greie å unngå det, hvordan vi skal
greie å beskytte mange grupper som er sårbare, uten at vi rammer
andre sårbare grupper. Det tror jeg blir noe av det viktigste vi
er nødt til å lære av denne situasjonen.
Det har underveis
vært en god del undersøkelser og forskning på det som har skjedd.
Det kommer helt sikkert veldig mye mer. Jeg tror det er veldig viktig
for regjeringen, men også for denne forsamlingen, å ta seg tid til
å evaluere både tiltak og hvordan vi kan innrette det på en bedre
og mye mer skånsom måte i framtiden.
Solveig Schytz (V) []: Jeg vil takke representanten
Skei Grande for en viktig interpellasjon og statsråden for grundig
svar. Det er svært viktig at informasjon om smittesituasjon, retningslinjer
og tiltak når ut til alle innbyggere, også dem som ikke leser aviser
hver dag og ikke har smarttelefon.
Vi får veldig
mye informasjon, det er kompleks informasjon, og retningslinjene
endres ofte når smittesituasjonen endres. Det er krevende å forholde
seg til for alle innbyggere.
Jeg er veldig
glad for at regjeringen er i gang med arbeidet med å forbedre informasjonen
til minoritetsmiljøene, og at det konkret ble satt av 10 mill. kr
til dette i våres til ulike prosjekter i samarbeid med organisasjoner
og sivilsamfunnet. Jeg håper derfor at statsråden også vil svare
på om de 10 mill. kr som ble bevilget i vår, nå er tatt i bruk,
og at prosjektene er i gang og pengene satt i arbeid.
Trine Skei Grande (V) []: Denne interpellasjonen
ble levert i en annen tid av en annen stortingsrepresentant, men
nå har vi i hvert fall gjennom hele debatten fått klarlagt hvilket
parti det er som er opptatt av disse problemstillingene.
Jeg tror at vi
trenger litt dype og ordentlige evalueringer av nettopp disse sosiokulturelle
tingene, både medisinsk og sosialt, med tanke på hvordan disse tingene
slår ut.
Vi kommer til
å møte epidemier i framtida – det vet vi brennsikkert – så vi må
kunne lage gode systemer for det. Det er fint å kunne lese om de
tallene vi har fått i dag, som sier at vi er best i Europa på smittetall,
at vi har klart å lykkes, og at norsk økonomi heller ikke er så
skadet som mange andre europeiske land ser at økonomien er. Det
er også med på å bidra til å løfte alle i det norske samfunnet,
og det skal regjeringen ha mye skryt for å geleide oss igjennom.
Men en må forstå at skal en bekjempe noe slikt, må en ha med alle
sektorene i samfunnet, og en må ha med alle menneskene.
Her om dagen da
jeg gikk på Grønland, som jo er blant de tettest befolkede områdene
i Oslo – jeg prøver å holde meg til meteren, det er ikke alltid
like lett på Grønland, så det hender jeg bruker munnbind – prøvde
jeg å holde meg til meteren, men jeg skvatt litt unna en eldre dame
med innvandrerbakgrunn, som så veldig stygt på meg da jeg gjorde
det. Så tenkte jeg at hun trodde jeg var en superrasist, ettersom
jeg gikk en lang runde unna – eller skjønte hun hvorfor jeg valgte å
ha den avstanden? Det var en ubehagelig følelse å ha.
Jeg håper jo at
all informasjon kommer ut til alle, slik at man slipper å ha den
ubehagelige følelsen, slipper å være den sønnen som blir skjelt
ut av sin far fordi barna ikke gir en klem til farfar når han kommer
på besøk, eller slipper å ha det slik at man har naboer som man
ikke er helt sikker på har fått med seg de reglene som byrådslederen
akkurat har sendt ut. Skal vi klare det, må alle sammen jobbe sammen,
men det er i hvert fall veldig viktig at vi mobiliserer den tredje
sektor og også innvandrerbefolkningen sjøl til å være med på den
dugnaden som regjeringa har invitert til.
Statsråd Guri Melby []: Jeg vil starte med å si at
jeg er veldig glad for den runden vi nå har hatt. Jeg er også veldig
glad for at vi med dette får muligheten til å vise og anerkjenne
den jobben som frivillige organisasjoner faktisk har gjort i den
krisesituasjonen vi har stått i.
Som representanten
Schytz etterspurte – vet vi at noen av de pengene vi bevilget, faktisk
har gått til tiltak? Ja, det vet vi en god del om. Vi var ganske
tidlig ute med å sette av midler til frivillige organisasjoner som
skulle bistå oss i akkurat arbeidet med å nå ut med informasjon.
I starten av april,
et par uker etter at landet stengte ned, bevilget vi penger til
en del større organisasjoner som har lang erfaring med å jobbe med
dette, f.eks. Røde Kors og Caritas. Og grunnen til at vi valgte
akkurat den type organisasjoner, var at vi visste at de allerede
hadde en rekke tiltak som de kunne skalere opp, og dermed nå ut
til veldig mange. De organisasjonene hadde vi også dialogmøte med
kort tid etterpå, og vi fikk en redegjørelse for de tiltakene som
de hadde satt i gang. Da handlet det veldig mye om de tiltakene
som har blitt nevnt fra talerstolen i denne debatten: det å være
veldig målrettet, det å bruke ambassadører som har høy tillit i
visse befolkningsgrupper, det å rett og slett drive veldig oppsøkende virksomhet,
gå fra dør til dør og snakke med folk i stedet for å stole på at
alle greier å ta informasjonen inn over seg og hente den fra nettet.
En tid etterpå
utlyste vi en pott som mindre, frivillige organisasjoner kunne søke
på, en pott på ca. 10 mill. kr, hvis jeg husker riktig, som kunne
være små og store summer til en veldig lang rekke frivillige organisasjoner
som da fikk en mulighet til å sette i verk tiltak raskt. Det jeg
tror var veldig viktig med den potten, var at veldig mange forskjellige
aktører fikk muligheten, og det gjorde at vi fikk en veldig bred
portefølje av tiltak. Det vil være veldig interessant når vi nå
i ettertid skal evaluere hva som fungerte og ikke – at vi da kan
se på hvem som lyktes best med sitt arbeid, og hva det er viktig
at vi faktisk satser på også i framtiden.
Presidenten: Med
det er debatten i sak nr. 9 omme.
Stortinget tar
nå en pause i dagens forhandlinger, og det ringes til votering.