Hadia Tajik (A) [11:19:30] (ordførar for sak nr. 2): Eg vil fyrst takka komiteen for eit godt samarbeid i samband med brevet frå Noregs Banks representantskap om tilsetjing av ny dagleg leiar av NBIM. Det er fyrste gongen at representantskapet har sendt ei orientering til Stortinget midtvegs i året. Dei fører jo òg tilsyn med Noregs Bank på vegner av Stortinget og dermed på vegner av det norske folk. Når dei då valde å rapportera om forhold ved tilsetjinga av ny dagleg leiar av NBIM, var det all grunn til å ta det alvorleg frå Stortinget si side.

Dei rapporterte særleg om tre forhold som dei på det tidspunktet såg som uforløyste:

• at eigarinteressene til ny dagleg leiar av NBIM ikkje skulle verta ei belasting for SPU eller Noregs Bank

• at skattemessige forhold skulle vera i tråd med SPU og Noregs standpunkt og vera prega av full openheit

• at tilsetjinga skulle vera regulert av det same regelverket som gjeld for alle tilsetjingar i Noregs Bank

Finanskomiteen kalla inn til høyring om rapporten i august, og av høyringa gjekk det fram at dette og fleire forhold ikkje var tilfredsstillande avklara mellom representantskapet og Noregs Banks hovudstyre. Finanskomiteen har streka under at ansvarsforholda mellom Stortinget og Noregs Bank tilseier at Stortinget verken tilset eller avset dagleg leiar for NBIM, men me tek naturleg nok stilling til vurderingar frå representantskapet – dei er oppnemnde av oss, dei rapporterer til oss, og dei har i oppgåve å sikra at drifta av Noregs Bank er i tråd med gjeldande regelverk.

Finanskomiteen har då samrøystes slutta seg til følgjande konklusjonar:

• at leiaren for NBIM ikkje kan ha eit eigarskap eller interesser som skapar, eller kan framstå å skapa, interessekonfliktar som er eigna til å svekkja tilliten og omdømet til Noregs Bank, i samsvar med banken sine eigne etiske prinsipp for tilsette

• at leiaren for NBIM ikkje kan ha eigarskap eller interesser som svekkjer, eller kan svekkja, SPUs arbeid med skatt og openheit, og at desse forholda må vera avklara før tiltreding av ny leiar for NBIM

I det vidare arbeidet er det naturleg å leggja til grunn at representantskapet fører tilsyn med dette på vanleg måte.

Ein samrøystes finanskomité har òg sett fram til at regjeringa ser nærmare på føresegnene i sentralbanklova § 1-6, og at det bør presiserast. I alle fall har denne saka vist eit visst misforhold mellom forventingane i Noregs Bank om kva dei må informera om, og forventingane som kan liggja hos regjering og storting. Komiten har òg peika på at ei avgrensing av § 1-6 om «saker av viktighet» til berre å omhandla pengepolitiske saker, vil framstå å vera i motstrid til ordlyden i ein paragraf som er heilt generelt utforma, og som står i kapitlet om allmenne føresegner. Så me legg til grunn at regjeringa følgjer opp dette på eigna måte og kjem tilbake til Stortinget med ei vurdering av desse spørsmåla, inkludert ei vurdering av om ordlyden bør presiserast nærmare.

Eg håpar og legg til grunn at finansministeren i dagens debatt kan gjera nærmare greie for når og korleis dette vil skje. No er tilsetjing av ny dagleg leiar av NBIM ikkje noko som skjer så ofte, og antakeleg vil det truleg ikkje skje igjen under denne finansministeren, men det vil likevel vera interessant å høyra kva lærdom finansministeren dreg av den prosessen me no har vore igjennom, ikkje minst av at me i siste fase av behandlinga av saka fekk slått fast frå Lovavdelinga at finansministeren på eit tidlegare tidspunkt i saka hadde eit større generelt høve til instruksjon enn det han valde å ta i bruk, og større høve enn det han hadde på eit seinare tidspunkt i behandlinga av saka.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:23:54] (ordfører for sak nr. 3): La meg få begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i saken som jeg er ordfører for. Det gjelder altså representantforslaget fra Rødt om ansettelsen av leder for oljefondet og Norges Banks omdømme.

I representantforslaget og i innstillingen fremmes det tre forslag:

• at det sikres at oljefondet ledes fra Norge

• at Riksrevisjonen skal gjennomgå regjeringens rolle i ansettelsessaken

• at det skal foretas en vurdering av om sentralbanksjefen har overholdt sine tjenesteplikter i saken om ansettelse av oljefondssjef

Alle forslagene vil bli stemt ned av et stort flertall her i dag.

Det første forslaget er vel det forslaget som det instinktivt er enklest å ha sympati med, nemlig at oljefondet skal ledes fra Norge. Heldigvis er det i praksis slik allerede. I forarbeidene til gjeldende sentralbanklov er det for både sentralbanksjefen, hovedstyret og oljefondssjef uttrykt at det stilles krav til samfunnsforståelse, altså kunnskap om det norske samfunnet, regler, normer og politiske prosesser. I tillegg ble det i ansettelsesprosessen for ny oljefondssjef lagt til grunn at vedkommende skal ha sin daglige arbeidsplass ved hovedkontoret i Oslo. Slik har man allerede sikret at oljefondet styres fra Norge.

Man trenger ikke lovfeste alt; noe fungerer også uten det. Dette er et eksempel på det. Hvis Rødt og Senterpartiet med forslaget mener at all virksomhet i oljefondet skal skje fra Norge, er vi uenig i det. Oljefondet investerer i over 9 000 selskaper over hele verden. En global tilstedeværelse er derfor en forutsetning for både å forstå markedene bedre og få tillit i dem.

Jeg er ikke veldig overrasket over at Rødt ikke har den nødvendige forståelsen for disse problemstillingene, men at Senterpartiet, som ellers er opptatt av nærhet til tjenestene, ikke forstår dette, er mer overraskende. Det er også spesielt at to partier som ellers snakker om veien til tillitssamfunnet, og at politikere ikke skal sitte i Oslo eller på Stortinget og detaljstyre virksomheter, nå ønsker å gjøre nettopp det, i stedet for å ha tillit til at oljefondet organiserer seg på en mest mulig hensiktsmessig måte. Jeg tror ikke det er 169 politikere, hvorav de aller færreste har drevet med internasjonal kapitalforvaltning eller finans i det hele tatt, som er best skikket til å mene noe om disse spørsmålene. Det bør overlates til dem som virkelig kan det. Det er tillit, ikke detaljstyring.

La meg også få knytte noen kommentarer til den andre saken vi behandler i denne debatten, nemlig brevet fra representantskapet i Norges Bank. For å begynne med konklusjonen: Vi er fornøyd med at saken fikk en lykkelig slutt, at Tangen tiltrådte som sjef for oljefondet, og at hans eierskap ikke svekker tilliten til eller omdømmet til Norges Bank eller oljefondet. Man kan imidlertid si mye om prosessen før man kom fram til denne konklusjonen. Av og til virket det som om politikerne sto i kø eller – rettere sagt – sprang etter media for å svartmale og trekke konklusjoner før man hadde fakta.

Det er faktisk ikke uvanlig eller spekulativt å eie selskaper eller ha fondsandeler i land som Cayman Islands, Bermuda eller andre land langt unna. Det kan være gode grunner for det, til og med. Nordfund bruker Mauritius mye til investeringer i afrikanske land. Det er fordi de har en velfungerende finanssektor, et rettssystem og investeringsbeskyttelsesavtaler. Men landet blir kalt et skatteparadis. Akkurat som det for mange shippingselskaper kan være attraktivt å flagge skip til Norge, kan det være skattemessige grunner til å investere i andre land. Det er i og for seg ikke ulovlig eller uetisk å gjøre det. Det avgjørende er at man betaler den skatten man skal betale, og at man rapporterer på korrekt og tilfredsstillende måte. Det er ingen grunn til å tro at Tangen eller hans selskaper ikke har gjort det.

Vårt aller viktigste hensyn i denne saken har vært at tilliten til en av våre viktigste institusjoner, Norges Bank, ikke skal svekkes. Derfor ba vi tidlig finansministeren om å finne en minnelig løsning som bidro til nettopp det. Sanner fortjener ros for at han til slutt gjorde det, i det som helt sikkert var en krevende sak også for ham.

Helt til slutt: Mange har sagt at det har vært viktig å eliminere risiko i denne saken. Det vil sannsynligvis ikke være mulig, særlig ikke i denne typen saker. Å minimere risiko er derimot mulig. Men det er ikke Stortingets ansvar; det er styrets ansvar. Det ansvaret er jeg sikker på at hovedstyret har med seg i sitt videre arbeid.

Mudassar Kapur (H) [11:29:11] (komiteens leder): Representantskapet skal i henhold til sentralbankloven rapportere til Stortinget minst én gang årlig. Da representantskapet den 11. juni 2020 sendte et brev til Stortinget midtveis i året om sitt tilsynsarbeid knyttet til ansettelsen av ny daglig leder av NBIM, var dette noe som ikke hadde skjedd tidligere.

Komiteens innstilling har blitt redegjort for av saksordføreren. Jeg har likevel et ønske om å komme med noen punkter og kommentarer for å belyse hva som har vært viktig for Høyre i denne prosessen.

For det første: Representantskapet er Norges Banks tilsynsorgan oppnevnt av Stortinget. Det er representantskapets oppgave på vegne av Stortinget å føre tilsyn med bankens virksomhet.

For det andre: Det er hovedstyret i Norges Bank som har ansvaret for å ansette oljefondssjefen.

Videre: Hovedstyret er bankens utøvende organ og har ansvaret for å vurdere risiko og håndtering av disse sett opp mot formål for virksomheten. Og det er Norges Banks hovedstyre som har ansvar for at deres virksomhet overholder lover, retningslinjer og regler, og at tilliten og omdømmet til institusjonen ivaretas. Dette har vært viktige punkter for oss når vi har behandlet saken. Det er også det som danner bakteppet for at det har vært viktig for Høyre at man gjennom komiteens arbeid og innstilling ikke tok bort det handlingsrommet som var nødvendig for både en statsråd og hovedstyret å ha i henhold til de lover og regler som gjelder, og at det ikke var Stortinget som skulle diktere eller konstruere løsningene.

Jeg har også registrert at det fra flere hold i debatten i etterkant av sakens avgivelse har blitt rettet kritikk mot statsråden for ikke å ha gått inn i ansettelsesprosessen på et tidligere tidspunkt. Da vil jeg minne om at da den nye sentralbankloven ble vedtatt, var de fleste partier, om ikke alle, svært opptatt av Norges Banks uavhengighet. Jeg har merket meg at noen av de samme politikerne som nå kritiserer statsråden for ikke å ha gått inn i dette tidligere, nok ville, basert på de sterke signalene alle var med på å gi da sentralbankloven ble vedtatt, kritisert statsråden dersom han hadde gått tidligere inn i ansettelsesprosessen. Så jeg tror det er viktig å puste med magen når slike ting oppstår. Det er faktisk statsråden selv som også har pekt på overfor Stortinget i et svar til representanten Hadia Tajik at det er læringspunkter etter en slik prosess. At statsråden selv har tatt initiativ til å se på det, er et viktig signal.

Når det gjelder representantforslaget fra Rødt, viser jeg til flertallets merknader, men ønsker særlig trekke fram og vise til finansministerens svarbrev av 23. september i år. Jeg merker meg at departementet ikke har blitt kjent med opplysninger som tilsier at regjeringen bør vurdere om sentralbanksjefen har overholdt sine tjenesteplikter.

Til slutt: Norges Bank er en viktig institusjon, og oljefondet er vår felles formue. Begge disse institusjonene har spilt en viktig rolle i forbindelse med den krisen vi står i nå, og kommer også til å spille en viktig rolle framover, særlig når det gjelder finansieringen av de store tiltakene vi setter inn.

Jeg håper nå at vi er ved et punkt der alle kan se framover. Saken har fått en god løsning. Det er viktig at alle parter bidrar til og tar vare på tilliten og omdømmet til Norges Bank.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:33:56]: Det er en stor og alvorlig sak vi nå har til behandling, og som komiteen har behandlet. Det er en sak som dessverre fikk utspille seg i altfor lang tid, som selvsagt har bidratt til en belastning for dem som har vært direkte involvert, men som ikke minst også har vært en utfordring for omdømmet og tilliten både til Norges Bank og til oljefondet. Derfor var det utrolig viktig at finanskomiteen gikk ordentlig inn i saken. Jeg er også glad for at finanskomiteen samlet seg om en enstemmig innstilling, og at det ble gjort et godt arbeid i komiteen.

Det er utrolig viktig at en når det gjelder oljefondet, bidrar til stabilitet, trygghet og ro, og at en bidrar til å ivareta den allmenne tilliten og et godt omdømme. Det er hovedstyret i Norges Bank som har ansvaret for ansettelse av ny leder for oljefondet. Samtidig er det finansministeren som har det overordnete ansvaret for Norges Bank og for å sørge for at den allmenne tilliten og omdømmet blir ivaretatt. Dessverre bidro ikke finansministeren til det over tid, først ved å nekte å ta ansvar i saken, dernest ved å prøve å si at finansministeren ikke hadde noe ansvar i saken i det hele tatt, og til og med på et tidspunkt underveis i komiteens behandling på kort varsel bestilte en utredning fra et privat advokatfirma for å understøtte sin argumentasjon istedenfor å gå til Lovavdelingen i Justisdepartementet. Da en omsider, i tolvte time, gikk til Lovavdelingen i Justisdepartementet, viste det seg at Lovavdelingen i Justisdepartementet hadde en annen vurdering enn både det private advokatfirmaet og Finansdepartementet på vesentlige punkt. Den rapporten var en knusende dom over det arbeidet som hadde vært gjort.

Etter å ha hørt innlegget fra komiteens leder som nettopp ble holdt, må jeg si at jeg er veldig usikker på hva regjeringspartiet Høyre egentlig mener når en sier at det er læringspunkt i denne saken, når en ikke vil ta inn over seg at en burde ha handlet tidligere, grepet inn tidligere, for å sørge for at denne saken fant sin løsning og ikke utspilte seg over så lang tid. Er det slik at hvis en hadde fått en tilsvarende sak på et senere tidspunkt, mener regjeringspartiet Høyre at det skulle ha vært håndtert på akkurat samme passive måte fra finansministerens side? Jeg vil be om at finansministeren i sitt innlegg konkretiserer hva slags læringspunkt regjeringen og Finansdepartementet ser i etterkant av denne saken, spesielt i lys av innlegget fra komiteens leder.

Så til forvaltningen av oljefondet og til saksordføreren for representantforslaget som er lagt på bordet: Hvis en skal følge den argumentasjonen som saksordføreren der følger, virker det som om det er tilstrekkelig når det gjelder forvaltningen av oljefondet, at lederen for oljefondet har adresse i Oslo eller i hvert fall adresse i Norge. Det er selvsagt viktig at forvaltningen av vår felles formue har en tydelig forankring i Norge, og at vi bidrar til at en større del av forvaltningen skjer fra Norge. Derfor er det viktig å fremme forslag som tydelig slår fast at oljefondet skal ledes fra Norge. Jeg tar med det opp det forslaget som Senterpartiet er en del av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:39:07]: Jeg vil takke saksordførerne for begge de sakene som vi behandler her.

Konklusjonen er for så vidt kjent: Vilkårene for ansettelse av ny oljefondsjef måtte endres. Komiteen er samlet om at lederen for oljefondet ikke kan ha eierskap eller interessekonflikter som er egnet til å svekke tilliten og omdømmet til Norges Bank, noe også bankens eget etiske regelverk slår fast. Komiteen slår også fast at lederen for oljefondet ikke kan ha eierskap eller interesser som svekker eller kan svekke oljefondets arbeid med skatt og åpenhet.

Egentlig burde dette være selvsagt. Det er etter mitt syn den eneste mulige konklusjonen. Likevel tok det altså fem måneder før regjeringspartiene kom til den samme konklusjonen. Det burde ha skjedd før. Det hadde vært et gode for Norges Bank og oljefondet og folks tillit til disse viktige institusjonene.

Nettopp folks tillit har vært det sentrale poenget for meg og SV i denne saken. Helt siden april har jeg vært helt tydelig på at vi er avhengige av at folk har stor tillit til oljefondet – og til den som leder oljefondet. Stortinget har satt bort forvaltningen av folkets felles formue til Norges Bank, men vi har ikke gjort oljefondet uavhengig av politisk styre, og det er vårt ansvar at befolkningen har tillit til den forvaltningen. Den tilliten ville ha blitt svekket hvis den nye oljefondsjefen hadde tiltrådt stillingen med betydelig eierskap i AKO Capital. Det ville også betydd at fondet ville stått i stadige vurderinger av inhabilitet og mulige interessekonflikter. Det ville vært svært uheldig nasjonalt og internasjonalt.

Gjennom prosessen i vår – som følge av at det ble stilt spørsmål i media og her på Stortinget, men særlig på grunn av den viktige jobben som representantskapet, Stortingets eget kontrollorgan, har gjort – ble ansettelsesavtalen og premissene i den strammet inn. Det viser verdien av en presse som følger med på oljefondet og styringen av det, men også at vi har et operativt og grundig representantskap som er seg sitt ansvar bevisst. Jeg har lyst til å gi dem honnør for den jobben de her har gjort.

Likevel: Til tross for at representantskapet var krystallklare på at risiko for interessekonflikter mellom oljefondet og daglig leder for oljefondet måtte elimineres, valgte altså hovedstyret i Norges Bank ikke å følge dette opp i ansettelsesavtalen som ble lagt fram 28. mai. Det understreker etter mitt syn den dårlige og kritikkverdige håndteringen av denne ansettelsen fra hovedstyrets side. Det gjelder beslutningen om å akseptere at den nye lederen i oljefondet kan ha eierandeler i AKO, men det gjelder også at de gjennom denne prosessen har bidratt til å undergrave den innsatsen Norge har gjort og gjør for å bekjempe hemmelighold og skjulte penger i finansverdenen og aggressiv skatteplanlegging. Det gjelder uttalelser som kom fra sentralbanksjefen i denne prosessen, men særlig problematisk er det at verken representantskapet eller komiteen har fått svar på hvilke forundersøkelser hovedstyret hadde gjort for å sikre at eierskapet til den nye lederen for oljefondet ikke strider mot oljefondets eget forventningsdokument om skatt og åpenhet – dette til tross for at hovedstyret altså hadde akseptert at den nye lederen kunne opprettholde et eierskap på 43 pst. i et selskap som forvalter fond registrert i skatteparadis som Cayman Islands og Irland. Og det er forskjell på en hedgefondinvestor og en leder av oljefondet.

Komiteen konkluderer med at de etiske prinsippene for Norges Bank ikke er tilstrekkelig ivaretatt i denne prosessen, og er bekymret for at det kan svekke tilliten til oljefondet. Jeg vil understreke at til tross for at hovedstyret her hadde ansvaret for denne ansettelsen, er det også et politisk ansvar å ivareta den tilliten, og her kom finansministeren altfor sent på banen – først etter at finanskomiteen hadde behandlet saken. Gjennom å ha nølt med å undersøke sitt eget handlingsrom og med å gripe inn har finansministeren bidratt til unødvendig støy og forlengelse av saken. Nå er det nettopp finansministerens ansvar videre å følge opp de endrede vilkårene i ansettelsesavtalen som så langt ikke er kommet på plass, og jeg forutsetter at finansministeren her påser at det fullføres innen årsslutt.

Ola Elvestuen (V) [11:44:33]: Jeg tror vi alle kan være enig i det finansministeren skriver i et svarbrev til saksordføreren som er referert i saken. Han skriver:

«I etterkant av denne ansettelsesprosessen mener jeg det er naturlig å se på om det er læringspunkter.»

Det tror jeg er naturlig å se på for Finansdepartementet, det er naturlig også å se på for hovedstyret i Norges Bank. Det tror jeg alle er enige om.

På ett område er også alle enige om at det ble gjort en feil, nemlig at offentlighetsloven ikke ble overholdt, ved at nåværende leder i Norges Bank Investment Management, NBIM, ikke ble oppført på den offentlige søkerlisten på riktig tidspunkt, men at dette skjedde for sent.

Dette har vært en komplisert og lang sak som har ligget i komiteen. Jeg vil takke både saksordføreren og komiteen for det arbeidet som har vært gjort. Det har vært krevende. Vi har fått en beskrivelse fra representantskapet i den høringen vi hadde, der representantskapets leder sier at det var, eller er, risiko for interessekonflikter selv om den er redusert – den er liten, men den er ikke eliminert.

Vi hadde den samme beskrivelsen fra hovedstyrets leder: All risiko, eller interessekonflikter, er demmet opp for etter alle praktiske formål. Dette var en forskjell i forståelse av hvor vi var, som komiteen måtte forholde seg til, og som også er grunnlaget for finanskomiteens konklusjoner – som selvfølgelig Venstre og jeg stiller oss bak. Vi understreker at lederen for NBIM ikke kan ha eierskap eller interesser som skaper eller kan framstå som å skape interessekonflikter som er egnet til svekke tilliten og omdømmet til Norges Bank. Vi understreker også at lederen for NBIM ikke kan ha eierskap eller interesser som svekker eller kan svekke SPUs arbeid med skatt og åpenhet, og at disse forholdene må avklares før tiltredelse av ny leder for NBIM.

Så er det viktig å understreke, som også andre har understreket, at Stortinget ikke ansetter en ny leder i NBIM. Vi skal følge sentralbankloven og være oss bevisst det som er vår rolle, vårt ansvarsområde, akkurat som finansministeren må følge sitt ansvarsområde i Finansdepartementet og hovedstyret i Norges Bank har sitt ansvarsområde.

Jeg er glad for at vi fikk denne klargjøringen fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling helt i sluttfasen av vår saksbehandling. I etterkant av komiteens konklusjoner tok finansministeren på eget initiativ kontakt med Norges Banks hovedstyre, som igjen på eget initiativ fulgte opp de vurderingene som ble gjort av komiteen. Det ble også tatt egne beslutninger av NBIMs nye leder, som jeg mener også følger opp de konklusjonspunktene komiteen har.

Det har vært viktig for Venstre også å reise problemstillingene omkring skatt, åpenhet og skatteparadis og forholdet mellom SPU og skatteparadis i denne saken. Det er allerede et omfattende arbeid SPU gjør overfor bedrifter der de investerer, og som følger opp forventningsdokumentene om skatt og åpenhet. Det vil fra vår side være viktig å se på om vi skal forsterke arbeidet mot skatteparadis i det videre arbeidet framover. Men vi gjør det ordinære arbeidet til komiteen i saksbehandling av fondsmeldingen nå i høst og også framtidige fondsmeldinger som kommer hvert år.

Tore Storehaug (KrF) [11:49:29]: Eg vil føye meg inn i rekkja av dei som takkar komiteen for eit godt samarbeid i denne saka. I løpet av denne våren har vi vist gong på gong at vi klarer å stå i lag om å finne gode løysingar i det som er nye og krevjande situasjonar. Det gjeld dei store utfordringane vi har stått i med dette virusutbrotet, men eg meiner òg vi viser det i denne saka. Det er godt. Eg vil òg takke saksordførarane spesielt for dei bidraga som har vore her.

Når Stortinget har oppnemnt eit kontrollorgan som representantskapet og vi får eit brev frå dei som er utanom det ordinære, er det ein situasjon Stortinget må ta på alvor, og som no komiteen har behandla skikkeleg gjennom ei høyring – og vi har hatt ei komitébehandling – og som vi no har debatt om og får ferdigbehandla.

Det er alvorleg når ein der tek opp forhold som brot på offentleglova, som at det ved den nye NBIM-forvaltaren ikkje må kunne stillast spørsmål kring eigarskapsinteresser, og som at dei skattemessige forholda må vere avklarte på ein måte som sørgjer for at det ikkje blir stilt spørsmål rundt Noregs omdøme i arbeidet mot skatteflytting og openheit.

Det er Stortinget som har vedteke den sentralbanklova som denne tilsetjinga er gjord ut frå. Vi har oppretta representantskapet, og vi må og skal behandle dei breva og bekymringane som kjem derfrå. Så har vi vedteke ei sentralbanklov som seier at det er hovudstyret som har ansvaret for verksemda til banken og for å tilsetje ny NBIM-sjef.

Vi slår òg no fast i merknadene at det er hovudstyret som har ansvaret for verksemda til banken, at dei overheld retningslinjer, lover og reglar, og at dei varetek den tilliten og det omdømet slik dei skal. Det er òg godt.

Det er bra at komiteen klarer å stå saman om dei forventningane vi hadde, og at dei har blitt oppfylte av både hovudstyret i banken og den nye NBIM-sjefen og følgde opp på ein god måte av den ansvarlege statsråden. Det er viktig, for dette er institusjonar som er avhengige av tillit i det norske folk. Det at det er ei samla løysing i Stortinget no, meiner eg er med på å styrkje den tilliten, og ikkje minst har òg dei ansvarlege teke imot dei signala som Stortinget og finanskomiteen har sendt, på ein god måte.

Statsråden har sagt at her er det læringspunkt. Eg ser fram til den vidare diskusjonen om dei. Når det kjem til representantforslaget frå Raudt, viser eg til fleirtalsmerknaden.

Bjørnar Moxnes (R) [11:52:46]: Mye har vært skrevet og sagt om denne saken. Det har gått med utallige arbeidstimer på Stortinget, i norske redaksjoner, i private advokatfirmaer, i lovavdelinger og i departementer – alt dette fordi en sentralbanksjef ble helt blendet av Nicolai Tangen og glemte sine tjenesteplikter.

Så vil regjeringen og deres lojale følgesvenner i salen i dag si at nå er alt på det rene, Stortingets krav er imøtekommet, og saken fikk en lykkelig utgang. Men det gjorde den ikke, for mange alvorlige spørsmål består, og jeg frykter at denne saken kan komme til å hjemsøke Stortinget i årene som kommer.

For det første: Skal det gjelde egne regler for bankdirektører og milliardærer i landet vårt? For det andre: Skal en offentlig tjenestemann utnevnt av Kongen i statsråd få slippe unna med å bryte loven og sentralbankens egne retningslinjer? Og for det tredje: Hvordan kan vi stole på at kontrollmekanismene som skal beskytte dette landets formue fra misbruk, blir overholdt når den formelle rangordningen mellom finansministeren, sentralbanksjefen og direktøren for oljefondet er snudd på hodet?

Dette er bakgrunnen for at Rødt fremmet forslag om en riksrevisjonsgranskning og en vurdering av om sentralbanksjefen har den nødvendige tilliten som kreves i hans stilling. Så har det framkommet flere nye og alvorlige opplysninger i saken etter at vi fikk rapporten til behandling fra representantskapet, og de mener jeg styrker behovet for disse tiltakene.

Jeg tenker da særlig på justisministerens bestillinger av juridiske vurderinger. Først ble det bestilt en såkalt uavhengig vurdering fra et privat advokatfirma, som i kraft av sin rammeavtale med Finansdepartementet var pålagt å opptre lojalt mot oppdragsgiveren, og som samtidig hadde bistått Nicolai Tangen i ansettelsesprosessen. Dernest ble det bestilt en vurdering fra Justisdepartementets lovavdeling, som kom til diametralt motsatt konklusjon av det den såkalte uavhengige vurderingen gjorde. Jeg har også merket meg de avsløringene som har kommet i media om at det har vært uformelle møter uten referatføring mellom toppbyråkratene i Finansdepartementet og sentralbanksjef Olsen under behandling av saken, og som ikke ble redegjort for i Stortinget.

Denne nye informasjonen viser hvorfor det er avgjørende at Riksrevisjonen foretar en gransking som ivaretar Stortingets kontroll med regjeringen i denne saken. Regjeringens håndtering av saken ligger utenfor representantskapets mandat og har derfor aldri blitt tilstrekkelig belyst. Det bør ikke Stortinget som kontrollorgan kunne leve særlig godt med.

Det var åpenbart viktig for finansministeren å få etablert at han ikke kunne gripe inn i ansettelsen. Det var viktig for ham fordi kjernen i saken etter hvert ble nettopp Tangens premiss om at han skulle beholde eierskapet i AKO Capital, og sentralbanksjefens aksept av dette da hovedstyret gjorde ansettelsen i mars. Hvis Finansdepartementet fikk vite om dette premisset en eller annen gang i perioden mars–mai uten å gripe inn, trengte departementet nettopp en forklaring på hvorfor man ikke grep inn. Lenge gjorde deres egen tolkning av sentralbankloven nytten da de sa at den ikke ga dem hjemmel til å gripe inn. Det så til og med ut til at finansministeren skulle kunne slippe unna med å kjøpe seg en utredning fra et advokatfirma som hadde bistått Tangen i prosessen med å bli ansatt. Heldigvis satte Lovavdelingen i departementet til slutt ned foten for dette.

Da sentralbanksjefen og Nicolai Tangen la fram løsningen på Stortingets krav om at alle bånd mellom Tangen og AKO Capital skulle brytes, ble det til en gladsak. Tangen uttalte at sentralbanksjefen skyldte ham en øl, og Olsen trakk et lettelsens sukk, for Tangen hadde nettopp reddet hans eget skinn. Men den ølen kan komme til å koste Norge dyrt, for den ølen rammer sentralbanksjefens integritet og fellesskapets tillit til ham. Hvordan kan vi stole på at han også kan opptre som den portvokteren han har rigget seg selv til å være for at Tangen ikke gjør noe galt i sin jobb, når det reelle maktforholdet mellom de to er såpass skjevt? Og hvordan kan vi stole på at finansministeren vil holde sentralbanksjefen i ørene framover, all den tid sentralbanksjefen i høringen her på Stortinget i august reddet ham med sin uttalelse om at han ikke kunne huske å ha informert om Tangens krav om å beholde formuen sin.

Dette er problematisk, og dette er bakgrunnen for vårt forslag om at Riksrevisjonen skal undersøke regjeringens rolle i saken og gjøre en grundig vurdering av hvorvidt sentralbanksjefen har den nødvendige tilliten som er krevd for en mann i hans stilling.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:58:16]: Norges Banks ansettelse av ny NBIM-leder er en sak som har utviklet seg over flere måneder. Jeg har hele tiden vært opptatt av å respektere de formelle rammene som gjelder. Før jeg gjør rede for sakens gang og Finansdepartementets lovforståelse, vil jeg si at jeg er glad for at hovedstyret og den nye lederen av NBIM fant en løsning i tråd med finanskomiteens forventninger.

Da Finansdepartementet utarbeidet sentralbankloven, var intensjonen med loven at hovedstyret skulle ha eneansvaret for ansettelse av daglig leder av NBIM. I representantskapets brev av 11. juni til Stortinget var verken instruksjonsadgangen i ansettelsesprosessen eller Norges Banks plikt til å informere departementet tema. Det var heller ingenting i brevet som skapte usikkerhet i departementet om hvordan loven skal forstås. Først i finanskomiteens høring 10. august ble det reist spørsmål om et mulig brudd på informasjonsplikten om saker av viktighet. Samme uke redegjorde jeg i svar på spørsmål fra Stortinget for departementets forståelse av instruksjonsadgangen. Jeg ga uttrykk for at kontakten som hadde vært mellom departementet og banken i saken, var i tråd med lovgiverens føringer og bankens informasjonsplikt om saker av viktighet og ikke relevant for saken. Det var departementets klare tolkning av loven, i tråd med intensjonene da den ble skrevet.

Debatten som fulgte, viste at det var ulike syn på instruksjonsspørsmålet. Departementet ønsket derfor å innhente en uavhengig juridisk vurdering. Det var bare én uke igjen til finanskomiteen planla å avgi innstillingen 21. august, og fordi en ekstern utreder kunne komme til andre konklusjoner enn dem departementet hadde fremført, hastet det med å få gjennomført en slik vurdering. Departementet mente at det best kunne oppnås ved å gi oppdraget til et advokatfirma med egnet kompetanse. Arntzen de Besche, som departementet har en rammeavtale med, møtte disse kravene. Oppdraget ble gitt 14. august, utredningen forelå 18. august og ble oversendt Stortinget samme dag.

I lys av at debatten om instruksjonsadgangen vedvarte, valgte vi 19. august å anmode Lovavdelingen om en uttalelse om den rettslige adgangen til å instruere hovedstyret om ansettelse av daglig leder av NBIM. Departementet mottok Lovavdelingens uttalelse 21. august og sendte den til Stortinget samme dag. Lovavdelingen skisserte at det rettslige handlingsrommet kunne være noe større enn det departementet hadde lagt til grunn.

I ettertid ser jeg at det ville vært en fordel om Lovavdelingen hadde blitt kontaktet tidligere i ansettelsesprosessen, men departementet var ikke i tvil om lovforståelsen før debatten i dagene etter høringen avdekket at lovteksten kunne forstås annerledes enn slik den var ment.

Jeg har merket meg at komiteens flertall mener at NBIM som hovedregel skal ledes fra Norge. Det er jeg enig i. Hovedstyret som øverste ansvarlige organ i Norges Bank for forvaltningen av fondet har sete i Norge, og lederen av NBIM bør være bosatt i Norge. Jeg er samtidig glad for at flertallet viser til at det er naturlig at NBIM har utenlandskontorer for å forstå og komme tett på de ulike markedene som fondet skal investere i. Jeg er glad for at flertallet viser til at finans er en internasjonal bransje, og at fondet ikke skal investeres i Norge. Det siste følger også av lov om Statens pensjonsfond.

Det er bra med debatt om alle sider av SPU, også om hvem som er leder av NBIM, men denne debatten har ikke bare skapt debatt, den har også skapt behov for å se nærmere på lovtekst og formelle rammer. Vi må finne læringspunkter. Er det behov for å tydeliggjøre lovteksten, slik at intensjonen med loven kommer tydeligere frem? Har vi gjort oss erfaringer nå som tilsier at intensjonen med loven bør være en annen enn da loven ble skrevet? Er de formelle rammene for Finansdepartementets rolle i ansettelsen av leder av NBIM hensiktsmessige? Dette er spørsmål vi nå ser på. Svarene vil jeg komme tilbake til når vi er ferdig med gjennomgangen.

Michael Tetzschner (H) [12:20:08]: Jeg vil varsle at det kan bli nødvendig at jeg tegner meg en gang til, for dette er jo grunnleggende sett en kontrollsak, og vanligvis har vi, når vi har kontrollsaker, litt lengre tid på oss, vi som ikke er i komiteen.

Jeg må si at den innstillingen vi nå behandler, må være et av de merkeligste skriftstykkene som Stortingets plenum noensinne har fått til behandling. Grunnlaget for saken er et brev fra representantskapet av 11. juni, et brev som ikke kan leses med mening uten at man også godtar premisset om at representantskapet kan sette sin egen skjønnsutøvelse i en ansettelsessak i hovedstyrets sted. Dersom man tillater slike inngrep i lovbestemte kompetanser, undergraver man også de ansvarsprinsipper som er nødvendig for et reelt tilsyn, og i tillegg bryter man ned fullmaktstrukturen som vår forvaltning bygger på.

Sentralbankloven § 4-1 første ledd lyder:

«Representantskapet skal føre tilsyn med Norges Banks drift og med at bestemmelsene for virksomheten blir fulgt. Representantskapet skal føre tilsyn med at hovedstyret har tilfredsstillende styring og kontroll med bankens administrasjon og virksomhet, og med at det er etablert hensiktsmessige rutiner for å sikre at bankens virksomhet utøves i henhold til lov, avtaler, vedtak og rammeverk for øvrig. Tilsynet omfatter ikke hovedstyrets (…) utøvelse av skjønnsmyndighet.»

I Meld. St. 7 for 2018–2019 fremholder departementet at

«representantskapets tilsyn fortsatt skal være en etterfølgende kontroll og tilsyn med utgangspunkt i styrets protokoller, og slik at det ikke åpnes opp for at representantskapet kan omgjøre styrets beslutninger.»

I Prop. 97 L for 2018–2019 står det følgende:

«Dersom representantskapet etter at hovedstyret er gitt god mulighet til å begrunne sine vedtak mv., mener at hovedstyret ikke har hatt tilfredsstillende styring, eller det har vært brudd på regelverk, vil representantskapets reaksjon kunne være å protokollføre merknader om for eksempel ytterligere oppfølgingsbehov og å omtale forholdet i representantskapets årlige rapport til Stortinget om det anser at saken krever en slik omtale. Det er denne type reaksjoner som omfattes av et aktivt tilsyn i Norges Bank, og ikke vedtak som skal operasjonaliseres direkte.»

Det underlige er at komiteen ikke drøfter disse spørsmål. Tvert imot: Komiteen går skrittet videre og setter seg selv inn som personalmyndighet i saken. Grunnlaget er altså et brev som inneholder påstander om fakta som ikke er underbygget, med vurderingskriterier som i sentralbankloven er lagt til hovedstyret, og helt nye kontrollkriterier som ikke gjenfinnes i loven med noen hjemmel. Jeg sikter her til risikovurderingen.

Jeg må komme tilbake i et senere innlegg med resten av det jeg vil si.

Michael Tetzschner (H) [12:23:24]: Takk for det.

Deretter utfordres grunnleggende kontrollprinsipper. Herunder arrangeres en åpen høring, med muntlige påstander som mangler dokumentasjon i brevet, og man overser samtidig at brevet fra representantskapet er blitt sendt Stortinget uten mulighet for Norges Banks hovedstyre eller administrasjon til å komme til orde, imøtegå, supplere eller korrigere feil om fakta og juss. Dette er feil som har kommet til å prege saksfremstillingen for Stortinget, og som innstillingen fortsatt lider under. Man minnes Ibsens Peer Gynt: Hvor utgangspunktet er galest, blir resultatet originalest.

Så kan man si: Er det noen grunn til å snakke så mye om en sak som er løst? Ja, det er det – fordi noen har tillatt seg å utøve en representasjonsvirksomhet på vegne av Stortinget på bakgrunn av en komitéinnstilling. De har innkassert meg som representant og Stortinget som plenum. Så stor hast hadde saken at man satte Justisdepartementets lovavdeling under tidspress fordi man skulle avgi en innstilling i komiteen 21. august. I dag skriver vi 5. november.

Grunnen til at det hadde slik hast den gangen, var nettopp at man ønsket å svikte grunnprinsippene ved kontroll og tilsyn, nemlig at man ønsket å intervenere i en pågående prosess. Man ønsket en parallell saksbehandling, og man ønsket å være overprøvende. Alle disse tre prinsippene vil man jo se at kontrollkomiteen her i huset, sammen med behandlingen av forvaltningsrapporter fra Riksrevisjonen, aldri ville ha overtrådt. Nå ser man også en etterfølgende diskusjon mellom representanter for komiteen og statsråden. De vil altså pådytte statsråden en kompetanse som Stortinget har sagt han ikke skal ha etter sentralbankloven. Man er ikke engang i stand til å referere den uttalelsen som har kommet fra Justisdepartementets lovavdeling, for den hjemler heller ikke statsrådens kompetanse til å gripe inn i enkeltsaker. Den sier at statsråden kan gå inn med generelle føringer som kan ha virkning for tidligere inngåtte arbeidsforhold. Det er noe helt annet.

Det viser at denne forsamling, i hvert fall hvis vi begrenser det til finanskomiteen, ikke har det vokabular som er nødvendig hvis Stortinget skal kunne være klar over at statsråden ikke skal ha for store fullmakter, fordi det vil gå utover de generelle føringene som Stortinget har nedfelt i lov. Det er det ene. Det andre er at vi rett og slett også kommer til å presse hovedstyret vekk fra det som er grunnleggende for ethvert ansvarsforhold, nemlig at de riktige instansene tar de avgjørelser som Stortinget har tillagt dem.