Solveig Horne (FrP) [12:54:50] (ordfører for saken): Jeg har først lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid og at vi stort sett har klart å bli enig i en stor og viktig sak.

Riksrevisjonen har levert en grundig og god rapport om kvotesystemet i kyst- og havfisket fra 2004 til 2018, og jeg er glad for at komiteen og de som deltok på høringen også, stiller seg bak de funnene som er i rapporten.

Det er havressursloven som regulerer forvaltningen av fisket, og formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning, sammen med samfunnsøkonomisk lønnsomhet og sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Fiskeri- og sjømatnæringen er den nest viktigste eksportnæringen for Norge, og dersom den blir forvaltet på en bærekraftig måte, vil den være evigvarende.

Det er ikke like enkelt å nå alle de målene like godt, noe som også kommer godt fram i undersøkelsen. Bærekraftig høsting og forvalting av fiskebestanden har derfor etablert seg som et overordnet mål.

Fram til begynnelsen av 2000-tallet var lønnsomheten i fiskeflåten lav, spesielt i kystfiskeflåten. Hele fiskeflåten hadde stor overkapasitet. Etter at fisket ble lukket og det ble satt inn tiltak for å få ned antall fiskefartøy, er høstingen i dag bærekraftig og lønnsomheten god for alle fartøygrupper. Lønnsomheten ligger betydelig høyere enn for andre bransjer i Norge.

Målet med undersøkelsen til Riksrevisjonen har vært å vurdere hvordan kvotesystemet ivaretar prinsippet for fiskeripolitikken, men hovedfunnene til Riksrevisjonen er tydelige på at det er utfordringer.

Endringer i kvotesystemet har bidratt til større fartøyer, noe som igjen har ført til at landingene for de fleste fartøygruppene konsentreres til færre fiskemottak. Dette har igjen bidratt til geografisk konsentrasjon ved at aktiviteten har økt i enkelte kystsamfunn, mens den har blitt redusert i andre.

Samlet sett har det blitt færre fiskemottak og fiskeindustribedrifter i villfisknæringen på nasjonalt nivå. Det har likevel vært nødvendig med en strukturering av fiskeflåten for å bedre lønnsomheten og for å tilpasse til den generelle samfunnsutviklingen, med økte krav til effektivitet og lønnsomhet.

Dette er ikke et særtrekk for fiskerinæringen, men en utvikling de fleste næringer har vært gjennom. Lønnsomhet er også avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring og legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene.

Rapporten som Riksrevisjonen har lagt fram, viser at alle fartøygrupper har blitt større de siste årene. Utviklingen har også naturlige årsaker, med mer effektive og sikrere fartøy, økt bekvemmelighet og redusert arbeidsbelastning. Dagens praksis for tildeling av kvoter har vært lik over lang tid og under flere regjeringer med forskjellige politiske flertall.

Det var en debatt i vår om kvotemeldingen skulle behandles samtidig med denne rapporten fra Riksrevisjonen. Jeg er glad for at vi ikke ventet med det, og at flere av de endringene som ble gjort i vår, også imøtekommer en del av kritikken fra Riksrevisjonen.

Sysselsetting i fiskeindustrien har vært relativt stabil i perioden som følge av økt totalkvote av villfisk og økt produksjon av oppdrettslaks. Det gjelder selv om antall fiskeriindustribedrifter i både villfisknæringen og oppdrettsnæringen har gått ned. God forvaltning av fiskebestanden har ført til at kvotene har økt de siste årene.

Det er bekymringsfullt at lønnsomheten i fiskeriindustrien fortsatt er lav, selv om det også her har funnet sted en konsolidering. Det er viktig med en differensiert fiskeflåte for å sikre råstofftilgang til fiskeindustrien, men en flåte som består av stadig færre og større fartøy, fører også til at mange små mottak og industribedrifter langs kysten ikke lenger vil kunne betjene de store fartøyene.

Det er viktig at fiskeriindustrien er til stede i hele landet. Undersøkelsen viser også at det ikke er noen klar sammenheng mellom bosetting av eiere av fiskefartøy og landing av fisk. Ofte vil fisken landes på et annet sted enn der kvotene kanskje hører hjemme, som oftest av praktiske årsaker, som f.eks. nærhet til fiskefeltet.

Flere høringsinstanser tok opp viktigheten av tilgang på råstoff. Dette sikres best gjennom en variert flåtestruktur. Et annet forhold som påvirker bearbeiding av fisk i Norge, er kostnadsnivået, spesielt arbeidskraftkostnader. Det har stor betydning for hvor mye fisk som bearbeides.

Det finnes også eierskapsbegrensninger i havfiskeflåten. Det har vært foreslått tilsvarende begrensninger for kystflåten, men så langt er ikke det innført.

Jeg kunne sagt mye her på 5 minutter, men jeg har avslutningsvis lyst til å si at jeg er glad for at statsråden tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor og er innstilt på å få til en grundig vurdering av de anbefalingene Riksrevisjonen kommer med. Jeg er også glad for at komiteen har samlet seg om et forslag der vi i dag ber statsråden komme tilbake med forslag til hvordan disse anbefalingene kan bli fulgt opp på en best mulig måte.

Leif Audun Sande (A) [13:00:07]: La meg først få lov å takka saksordføraren for eit ryddig og godt arbeid for å få ei mest mogleg samla innstilling.

Riksrevisjonen si undersøking omfattar perioden 2004–2018. Kritikken er kvass, og han rammar dei fleste partia. Eg synest komiteen får sett skåpet der det skal stå når ein samstemt slår fast at statsråden si tolking av havressurslova er feil. I svaret til Riksrevisjonen seier statsråden at lova «må tolkes som at fiskeripolitikken samlet sett skal gi et bidrag til fiskerienes ringvirkninger i distriktene som er større enn hva som ville ha skjedd uten en slik fiskeripolitikk». Til dette seier komiteen at ei slik tolking «ikke er i tråd med Stortingets intensjoner med loven». For eigen del vil eg leggja til: Lovas krav til sysselsetjing og busetjing er eit direkte mål, ikkje eit indirekte mål som kan oppfyllast ved at overskotet i fisket vert brukt til distriktspolitikk generelt.

Riksrevisjonen si undersøking viser to målsetjingar som ein har i lovverket – god ressursforvalting og lønsemd. Det har me oppnådd gjennom kvotesystemet.

Det er på det tredje området, sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna, me ikkje har lykkast like godt. Det har vorte færre og større båtar, færre fiskarar, men ein fangar like mykje fisk. Isolert sett betyr dette ein tilsikta auke i produktivitet, som òg er ein føresetnad for at sysselsetjing og busetjing skal oppretthaldast gjennom fiskeripolitikken. Likevel: Det er her me ikkje har fått det til. Den auka produktiviteten i fisket har me ikkje klart å kombinera godt nok med målet om å bevara sysselsetjing og busetjing i distrikta. Riksrevisjonen beskriv ein vond sirkel. Ein slår fast at utviklinga med flåtar som har stadig større fiskefartøy, har ført til at mange små mottak og industribedrifter langs kysten ikkje lenger er i stand til å betena denne delen av flåten. Det i sin tur gjer at avstanden frå fiskefelt og frå heimkommunen til dei fiskemottaka som er att, vert for stor, noko som igjen fører til sal av fartøy eller til flytting nærmare fiskemottak. Dette gjev igjen svekt busetjing i kystdistrikta. Det går klart fram av undersøkinga til Riksrevisjonen at det berre er i den minste kystflåten ein ser ein klar samanheng mellom fiskebåteigaranes bustad og den staden der ein landar fisk.

Riksrevisjonen si undersøking viser klart at om me skal nå målet om busetjing og sysselsetjing i kystsamfunna, er me svært avhengige av den minste flåten. Skal me sikra tilstrekkeleg med råstoff til fiskeindustrien, med 10 000 tilsette, er me avhengige av ein flåte som kan levera òg til dei minste. Då må me ha eit kvotesystem som kan sørgja for det.

Ei anna utfordring for denne industrien er marknadstilgangen til Europa, som er vår største marknad. Her har me ein hemsko, i og med at fisk ikkje fullt ut er omfatta av EØS-avtalen. På den eine sida gjev avtalen ein ubyråkratisk tilgang til sjømat til EU ved at ein er omfatta av veterinærregelverket til EU. Avtalen gjev òg tollreduksjonar og frikvotar på fleire område samanlikna med handel utan EØS-avtalen. Men på andre område er tollbarrierane altfor høge.

Noreg sitt industriflaggskip tidlegare, hermetikkindustrien basert på makrell og sild, vert møtt med tollsatsar på mellom 20 og 25 pst., og då er det heilt umogleg å konkurrera. Samtidig har me ein vidareforedlingsindustri, med norske eigarar og norsk råstoff, som ligg på rekkje og rad rett over svenskegrensa. Når fiskeprodukta me kjøper i butikken, er produserte i utlandet, basert på norsk fisk, er ikkje det godt nok. Men utan EØS-avtalen ville det ha vore endå verre. Så det er viktig at me slår ring om han. Han sikrar iallfall det me har.

Til slutt vil eg nemna påpeikinga til Riksrevisjonen om at departementet ikkje i tilstrekkeleg grad har utgreidd konsekvensane av endringane i kvotesystemet før endringane er gjorde. Dei skriv at dette er sterkt kritikkverdig, noko som er ei svært kraftig irettesetjing. Etter vår meining rammar denne kritikken òg kvotemeldinga som Stortinget nettopp har behandla. Fleire av dei tinga som då vart vedtekne, har skapt forvirring, og det er stor usikkerheit om konsekvensane.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Stein Mathisen (H) [13:05:11]: Jeg vil også takke saksordføreren for et konstruktivt og godt samarbeid. Riksrevisjonen har i denne rapporten sett på kvotesystemet i kyst- og havfisket. I undersøkelsen har man sett på i hvilken grad kvotesystemet og endringer i dette har påvirket de målene som er satt for fiskeripolitikken.

Kvotesystemet er et finurlig system som skal sikre en bærekraftig fiskebestand. Derfor er det innført regler for hvem som kan fiske, når det kan fiskes, hvordan og hvor mye som kan fiskes. Gjennom kvotesystemet regulerer myndighetene hvordan totalkvoten blir fordelt mellom aktører i næringen. Havressursloven sier at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål: Det skal være bærekraftige fiskebestander, det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og forvaltningen skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. I rapporten fra Riksrevisjonen kommer det frem at det lett kan bli målkonflikter mellom de mål som er satt for fiskeriforvaltningen. Dette synliggjøres i hovedfunnene i rapporten.

I rapporten leser vi at endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten. Det er måloppnåelse, og det er bra. Men det kommer også frem at en del kystkommuner har fått redusert fiskeriaktivitet, og det vises til at etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret ved at eierskapet til fartøy med kvoter er på færre hender. Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere, og fartøyene er færre og større. Koblingen mellom fartøy og kvote er også svekket. Riksrevisjonen mener at flere endringer i kvotesystemet ikke var tilstrekkelig konsekvensutredet før det ble fattet vedtak.

Det er en kjensgjerning at lønnsomheten i fiskeflåten har økt betraktelig de siste årene. Det skyldes i hovedsak endringen som gjør det mulig å samle flere kvoter på ett fartøy. Aktører i fiskeflåten og deres interesseorganisasjoner har vært pådrivere for mange av endringene som har ført til økt lønnsomhet. Det er en enighet om at lønnsomhet er avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring og å legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene. Samtidig er det viktig å følge med på endringer og utvikling i fiskeripolitikken som kan undergrave de andre fiskeripolitiske målene. Jeg vil i den forbindelse vise til merknaden fra komiteen hvor vi påpeker viktigheten av at det gjøres grundige konsekvensutredninger før det fattes vedtak om endringer i kvotesystemet. Komiteen følger med denne merknaden opp Riksrevisjonens klare anbefaling til Nærings- og fiskeridepartementet om å ha mer fokus på dette.

Rapporter fra Riksrevisjonen er undersøkelser som er gjort litt tilbake i tid, hvor man undersøker om departementer og virksomheter har fulgt opp det Stortinget har vedtatt. Med dette som bakgrunn er det noen av merknadene fra opposisjonen som vi i Høyre ikke er med på, fordi det ikke gjelder innholdet i rapporten. Men for at det ikke skal være noen tvil, vil jeg fra denne talerstolen være tydelig på at Høyre – på lik linje med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – er opptatt av å sikre seriøsitet og anstendige lønns- og arbeidsvilkår både i fiskeflåten og i fiskeindustrien. Det er viktig med god kontroll for å avdekke arbeidslivskriminalitet og at folk ikke utnyttes. Der er vi helt på linje med opposisjonen, selv om vi ikke har gått inn i denne merknaden.

Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket er et viktig dokument som peker på helt sentrale problemstillinger rundt fiskeripolitikken i den perioden undersøkelsen omfatter, fra 2004 til 2018. Statsråden sa i høringen at han tok Riksrevisjonens rapport på alvor, og at han vil ta med både kritikk og anbefalinger i det videre arbeidet, og det lover godt.

Nils T. Bjørke (Sp) [13:09:17]: Det er havressurslova som regulerer forvaltinga av fiske her i landet. Føremålet med lova er å sikra ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet. Lova er tufta på prinsippet om at fisken er ein ressurs som ligg til fellesskapet i Noreg. Slik har det vore sidan Frostatingslova, heilt tilbake til 1100-talet. Eit viktig omsyn i forvaltinga av fiskekvotane er å sikra det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Eg vil takka komiteen for samarbeidet. Heile komiteen har gått saman om å ta opp att Stortingets intensjon med lova, slik ho vart vedteken i 2008. Føremålet om ei samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av fiskekvotane inneber at rammevilkåra legg til rette for verksemd som vil gje eit overskot for samfunnet. Stortinget sa òg at det er naturleg at omsynet til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna får verknad for forvalting av fiskeressursane.

Me handsamar no ein rapport frå Riksrevisjonen som syner at det ikkje har vorte slik. Endringar i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har ført med seg auka lønsemd i fiskeflåten. Samstundes har dei grunnleggjande fiskeripolitiske prinsippa vorte utfordra. Eigarskapet til fiskefartøy med kvotar er konsentrert, og fartøy med kvotar høyrer i mindre grad til hos registrerte fiskarar. Flåtestrukturen er mindre variert. Båtane vert færre og større.

Riksrevisjonen peiker på at dette fører til at det vert vanskeleg å rekruttera nye fiskarar, og at endringane i den minste kystflåten har fått negative konsekvensar for mange kystsamfunn. Fleire fiskeriavhengige kystsamfunn har fått redusert fiskeriaktivitet.

Statsråden er ikkje samd med Riksrevisjonen i dette og meiner at målet med havressurslova må tolkast som at fiskeripolitikken samla sett skal gje eit bidrag til fiskeria sine ringverknader i distrikta, som er større enn det som ville skjedd utan ein slik fiskeripolitikk. Eg er glad for at komiteen slår fast at utsegna frå statsråden ikkje er i tråd med Stortingets intensjonar med lova. Kvotepolitikken har vorte ein politikk for flåteleddet og ikkje ein politikk for å sikra verdikjeda i fiskeria som grunnlag for lønsemd for samfunnet og sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Eg vil òg trekkja fram Riksrevisjonens kritikk av at mange av endringane i kvotesystemet har vorte gjennomførte utan tilstrekkeleg utgreiing av konsekvensane. Stortinget har gjeve fiskeriforvaltinga breie fullmakter for å kunna forvalta kvotesystemet fleksibelt, i tråd med endringar i bestandane. Fiskeriforvaltinga utnyttar desse fullmaktene til å gjera endringar i regelverk og ordningar utan å vurdera konsekvensane i forkant eller evaluera dei i etterkant.

Endringa har samla ført til ei utvikling i strid med målet med lova. I komitéhøyringa kom det fram at det heller ikkje er klart korleis fiskeriforvaltinga gjev dispensasjonar for den lovgjevinga ho forvaltar på fullmakt. Dette gjer at fiskeriforvaltinga har vel mange roller, og det er for få innspel frå eksterne i utforminga av kvotepolitikken. Det er hovudårsaka til at komiteen no trekkjer tilbake delar av den tilliten fiskeriforvaltinga har fått frå denne salen. Komiteen fremjar forslag om at regjeringa må koma tilbake med forslag om korleis anbefalingane i rapporten skal verta følgde opp på ein måte som tek vare på dei tre måla i havressurslova og skaper tillit til forvaltinga både i Stortinget, hjå små og store aktørar og i fiskerinæringa. Eg reknar med at statsråden allereie har vurdert korleis dette skal gjerast, og forventar at anbefalingane frå Riksrevisjonen vert følgde opp.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:13:20]: Vi vet hvor viktig fiskerinæringen er for landet, med 11 000 fiskere og 6 000 fartøy som leverer fisk for 21 mrd. kr. Fiskeriet har skapt verdier og arbeid langs kysten vår i hele vår historie som nasjon, og fiskets betydning for Norge kan ikke overdrives og vil bare bli viktigere i tiden som kommer framover også.

Da er det denne riksrevisjonsrapporten handler om, avgjørende politiske spørsmål, for velstanden som fiskeressursene skaper, skal også fordeles rettferdig til fordel for sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunnene og distriktene. Havressursloven slår fast at forvaltningen av fiskeriressursene har tre mål: Den skal være bærekraftig – det kommer først. Videre skal den være lønnsom og føre til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Men Riksrevisjonen viser en gang for alvor en utvikling der fisket selv og verdiene fra fisket samles på færre hender og sentraliseres på færre steder – en utvikling som mange i denne næringen har snakket om og gjort opprør mot lenge. Derfor gjør det inntrykk å høre om fiskere fra kystsamfunnene som gråt da de leste denne rapporten, for endelig følte de seg trodd. Rapporten er klinkende klar på at de senere årenes politikk og forvaltning av fiskeriressursene har ført til at etablerte fiskeripolitiske prinsipper har blitt utfordret.

Ja, lønnsomheten har økt, men lønnsomhet for hvem? Eierskap til fartøy med kvote er konsentrert på færre hender, flåtestrukturen er mindre variert, og fartøyene er færre og større. Særlig kystfiskeflåten er rammet. Konsekvensen av det er at det går ut over kystsamfunnene. Rapporten finner at landing av fisk konsentreres til færre fiskemottak, antall mottak som hadde registrert fangst av torsk, ble redusert med 25 pst. fra 2014–2018, det ble færre og større mottak, og de større mottakene tar imot en større andel av landingen enn før. Ni kommuner har mistet alle fiskemottak i undersøkelsesperioden – ni kommuner.

Og sentraliseringen av fiskemottak rammer kystfiskeflåten, og samtidig går det ut over verdiene på land. Det blir færre fiskeindustribedrifter i villfisknæringen på nasjonalt nivå, og 29 kommuner har mistet all villfiskindustri.

Derfor er det helt åpenbart at det ene målet i havressursloven har blitt svekket – at fiskeripolitikken skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Det har blitt svekket.

Riksrevisjonen peker på en rekke konkrete politikkendringer som har bidratt til dette. Derfor er det også en kontrollsak og ikke alene en partipolitisk viktig debatt. De fiskeripolitiske prinsippene og havressurslovens formål er det Stortinget som har bestemt, og det skal regjeringen følge opp, men her viser Riksrevisjonen et helt annet bilde.

Komiteen deler ikke statsrådens tolkning av havressurslovens intensjoner – og det er verdt å merke seg. Statsråden prøver i sitt svar til Riksrevisjonen og i kontrollhøringen vi også hadde om saken, å forklare nedgangen i aktivitet i kystsamfunnene med fraflytting og «demografiske tendenser», som det så fint står. Jeg spurte altså KS i høringen, og de var helt tydelig på at det er minst like sannsynlig at det er motsatt, at sentraliseringen av fisket tvert imot har ført til fraflytting. Og det er åpenbart, for det handler om livsgrunnlaget til veldig mange folk langs kysten.

Jeg vil også nevne rekruttering til næringen til slutt. Jeg startet med å si at fiskerinæringen bare vil bli viktigere framover, men skal det skje, må ungdom få mulighet til å komme inn i fisket på en enkel og grei måte. De må kunne gå inn når generasjonen før dem går ut. Men når en kvote på kystfiske av torsk for en båt på 11 meter kan koste 3–4 mill. kr, er det klart at veien for å starte opp blir lang for veldig mange ungdommer. Det peker også Riksrevisjonen på.

Denne riksrevisjonsrapporten bør bli et vannskille. Jeg er glad for at komiteen slutter seg til funnene, og særlig for at komiteen ber regjeringen om å følge opp anbefalingene helt tydelig, så kan dette bli starten på en ny tid med vekst i sysselsetting og bosetting, håp og optimisme i kystsamfunnene.

Steinar Reiten (KrF) [13:18:48]: Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket er et svært viktig dokument. Det reiser helt sentrale problemstillinger rundt fiskeripolitikken som er ført av skiftende regjeringer og storting i perioden 2004–2018. Samtidig er det viktig å huske at utviklingen av norsk fiskeripolitikk gjennom disse årene ikke har foregått i et vakuum. Det er et hevdvunnet prinsipp, uavhengig av regjeringskonstellasjoner, at den løpende utformingen av fiskeripolitikken skjer i tett og god dialog med næringen selv.

Av de anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med i rapporten, er det særlig behovet for grundige konsekvensutredninger av endringer i kvotesystemet som bør understrekes. Anbefalingene om å vurdere tiltak for å opprettholde betydningen av den minste kystflåten for kystsamfunnene, bl.a. gjennom å se på eierkonsentrasjonsbegrensninger for kystflåten, er også viktig for Kristelig Folkeparti. Vi er glad for at fiskeri- og sjømatministeren i sitt svar til Riksrevisjonen gir sin tilslutning til de anbefalingene.

Vi merker oss samtidig at en samlet kontroll- og konstitusjonskomité i noen av merknadene gir viktige signal til regjeringen og departementet. En samlet komité støtter forslaget om en ny ordning der hjemmelslengde blir erstattet med faktisk lengde i kystflåten, men komiteen sier samtidig at da må det sikres at ressursene blir fordelt på de ulike fartøylengdegruppene på en måte som ivaretar målet om å opprettholde en variert flåtestruktur.

Slik vi ser det, innebærer det at hensynet til ressursfordeling mellom de nye faktiske fartøylengdegruppene i kystflåten må inngå som en del av beslutningsgrunnlaget når det skal utarbeides et regelverk for tilbakefall av strukturkvoter ved utløpet av tidsbegrensningen.

Videre viser en samlet komité til at kravet i deltakerloven om aktive fiskere innebærer at industrien ikke kan kjøpe seg inn i fiskeflåten på samme måte som fiskerne kan kjøpe seg inn i fiskeindustrien. Det gjør at bedrifter eid av fiskere kan oppnå en konkurransefordel gjennom å sikre tilgang på råstoff i forhold til den øvrige fiskeindustrien, selv om den landbaserte industrien har mulighet til å kjøpe seg inn som minoritetseier i fiskefartøy.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at fiskere i større grad starter eller kjøper fiskeindustrivirksomhet på land, og komiteen ser at det kan skape uheldig konkurransevridning. Det at en samlet komité påpeker den problemstillingen, er noe både fiskerorganisasjoner og fiskesalgslag bør merke seg. En utvikling der en stadig større del av ressursgrunnlaget går utenom auksjons- og salgskanalene til fiskesalgslagene, gjennom egenovertakelse av fangst, og at fiskersiden i stadig økende grad etablerer mottaksanlegg og fiskeindustri for å håndtere eget råstoff, er også bekymringsfullt for oss i Kristelig Folkeparti. På sikt vil en slik utvikling kunne undergrave viktige prinsipp i deltakerloven og fiskesalgslagsloven om en fiskereid flåte, og at fiskersiden skal ha siste ord ved prisfastsettelse på råstoff.

Til slutt: Riksrevisjonen tar i sin rapport opp flere problematiske sider når det gjelder utviklingen for norske fiskeri. Det er likevel viktig at en også minner hverandre på hvor godt det egentlig går i den norske fiskerinæringen. Rapporten fastslår at det er god lønnsomhet i alle flåtegrupper, fra den minste sjarken til det største havgående fartøyet. Vi har en fiskeflåte som utøver bærekraftig fangst på fiskeressursene våre, med høy grad av effektivitet og produktivitet. Bildet er egentlig lyst. Dette er en næring som har framtiden foran seg.

Bjørnar Moxnes (R) [13:23:22]: I Riksrevisjonens gjennomgang av norsk fiskeriforvaltning brukes den nest kraftigste kategorien av kritikk: «Etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret.» I klartekst betyr dette at regjeringen begår lovbrudd. Riksrevisjonen bekrefter det som mange har sagt i flere år, at fiskeripolitikken har gått i feil retning. Og kvotemeldingen, som ble banket igjennom i Stortinget av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i vår, tar oss videre på samme feil kursen.

For et år siden var jeg i Vardø, som er arnestedet for kystopprøret, der folk langs kysten har reist seg i protest fordi fiskeriressursene privatiseres og havner på stadig færre hender – at kystsamfunnene fratas ressursene, og at et tjuetalls familier i dag eier halvparten av landets kvoter. Det denne saken handler om, er et spørsmål av strategisk betydning for Norge som nasjon, nemlig om fisken i havet på ny skal tilhøre folket, eller om et titalls søkkrike kvotebaroner skal få stikke av med fortjenesten.

Norge råder over enorme havområder, med noen av verdens aller rikeste fiskerier. Men Vardø, i likhet med mange lokalsamfunn langs Finnmarkskysten, ligger nærmest de mest fiskerike områdene i verden, men får ikke mulighet til å leve av fisken. Når en fiskeby som Vardø ikke kan leve av fiskeriressursene, er det noe grunnleggende galt med landets fiskeriforvaltning.

Det som har skjedd, er et ran av fellesskapets ressurser, som har beriket milliardærer som Kjell Inge Røkke og Helge Møgster og fratatt kystsamfunnene grunnlaget for sysselsetting og bosetting i framtiden. Det er dette vi ønsker å snu. Fisken må tilbakeføres til fellesskapet, som kan sikre og skape aktivitet langs hele kysten – også der det nå delvis har blitt rasert – og komme folket til gode i framtiden.

Riksrevisjonen feller en ganske knusende dom over norsk fiskeripolitikk når de fastslår følgende:

• Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere.

• Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn.

• Flere fiskeriavhengige kommuner har redusert fiskeriaktivitet.

• Flere av endringene i kvotesystemet er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.

Etter et sterkt press fra Rødt vedtok Stortinget i vår at regjeringen skulle konsekvensutrede de delene av fiskeripolitikken som ikke er utredet, før vedtakene fra kvotemeldingen iverksettes. Vi ser fram til dette.

Stortinget ba også regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan Riksrevisjonens anbefalinger skal følges opp på en måte som ivaretar både en bærekraftig og en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og sikrer sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Dette må gjøres, for det som skjer med fiskeriressursene våre i dag, er alvorlig.

Vi vet at eieropphopningen i trålerflåten økte kraftig fra 2004 til 2018. I dag kan ti selskaper tråle opp 80 pst. av torsketrålkvotene. Tråling ødelegger havbunnen, tar med seg andre arter og slipper ut mye mer CO₂ enn kystflåten. Når trålere presser ut de små, er konsekvensen at fisk fryses og sendes til Kina ubearbeidet, hvor den fylles med vann og kjemikalier før den sendes tilbake til Europa. Dette er næringspolitikk og klimapolitikk i bakvendtland.

Det Rødt ønsker, er et rikt kystfiske og levering av fisken til bedrifter i kystsamfunnene våre. Verdiskapingen i Norge øker når kystsamfunnene får bearbeide fisken til kvalitetsprodukter. Det skaper levebrød til kystfiskerne og folk langs hele kysten. Mens det regjeringen og Fremskrittspartiet godtar, er en snikprivatisering av retten til framtidens fiske. Det vil verken kystsamfunnene eller Rødt være med på. Denne kampen er på langt nær over.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [13:28:30]: Riksrevisjonen har foretatt en grundig undersøkelse av kvotesystemet i norske fiskerier. Det er vi alle enige om, og det er bra. Riksrevisjonen har heller ikke avdekket noen lovbrudd i fiskeriforvaltningen. Det er også veldig bra, og det er jeg veldig glad for.

Undersøkelsesperioden strekker seg over mange år, fra 2004 til 2018, og den omfatter et stort antall vedtak som er fattet av intet mindre enn tre ulike regjeringer og fem storting. Riksrevisjonens kritikk av utviklingen av norske fiskerier rammer med andre ord de fleste politiske partiene.

Riksrevisjonens rapport tar utgangspunkt i de tre fiskeripolitiske hovedmålene som bl.a. er gjengitt i formålsbestemmelsene til havressursloven og deltakerloven. Vi er nok alle enige om at disse målene er svært viktige. Utfordringen oppstår når målene unntaksvis trekker i forskjellige retninger, og her tror jeg vi er ved kjernen av det Riksrevisjonen er mest opptatt av i sin rapport.

Det blir naturlig nok mest fokus på det som kan forbedres i en slik riksrevisjonsrapport. Har vi f.eks. lyktes nok med hensyn til sysselsetting i kystsamfunn, som er en av formålsbestemmelsene i havressursloven? Jeg har likevel lyst til å fokusere også på ting som går bra, for det er nå engang sånn at vi har lyktes med svært mye i norsk fiskeripolitikk og i norsk fiskerinæring. Det må vi heller ikke glemme. Sammenliknet med situasjonen for 30 år siden har man oppnådd svært mye, selv om det fortsatt er forbedringspunkter, og jeg tror vi også må ha det med i diskusjonen videre.

Jeg er godt tilfreds med at Riksrevisjonen har konkludert med at endringen i kvotesystemet har bidratt til økt lønnsomhet. Økt lønnsomhet er det beste utgangspunktet for å få til flere investeringer, mer utvikling, mer aktivitet og mer sysselsetting langs kysten. Vi har med andre ord lyktes godt her, naturligvis i godt samarbeid med fiskerinæringen. Det gir et veldig godt grunnlag for vekst i sysselsetting og aktivitet langs kysten.

Vi har også lyktes med en bærekraftig forvaltning av våre fiskebestander. Fiskebåtene er blitt mer moderne, arbeidsforholdene bedre, og fiskerne tjener godt. Dette er også veldig viktig å ha med i diskusjonen.

Det har også skjedd endringer i det norske samfunnet de siste 16 årene. Dette påvirker fiskerinæringen som alle andre næringer. Forhold som demografi, ny teknologi, handelspolitikk, markedsadgang, valutakurser og priser på råstoff spiller inn i denne utviklingen.

La det være helt klart: Jeg mener det er veldig bra at Riksrevisjonen leter etter forhold som kan kritiseres, det vil si ting som kan gjøres bedre. Jeg tar også kritikken alvorlig og vil sørge for en grundig vurdering av alle de konkrete anbefalingene om oppfølging som Riksrevisjonen kommer med. Dette har jeg også vært tydelig på ved alle anledninger etter at rapporten ble lagt fram i april. Fiskeriforvaltningen er allerede i gang med å vurdere Riksrevisjonens mer konkrete anbefalinger av tiltak. For eksempel ser Fiskeridirektoratet for tiden på om det bør innføres eierkonsentrasjonsregler i kystflåten, og hvordan dette i tilfelle kan gjøres. Direktoratet har også foretatt en vurdering av den såkalte leiefartøyordningen for nybygg, og likeledes vil vi vurdere de øvrige oppfølgingspunktene til Riksrevisjonen. Det vil også være aktuelt å gjennomføre alminnelige høringer for en del av disse tiltakene.

Jeg har også registrert at kontroll- og konstitusjonskomiteen vil at jeg skal komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan vi vil følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen, og det vil jeg selvsagt gjøre. Samtidig ber jeg om forståelse for at jeg ikke kan si noe allerede nå om tidspunktet eller på hvilken måte vi kommer tilbake til Stortinget. Det må vi få komme tilbake til etter at vi har tatt oss tid til å gjøre gode konsekvensvurderinger.

Så må det til slutt nevnes at i kvotemeldingen som er vedtatt i Stortinget, har man allerede fulgt opp noe av fra Riksrevisjonen, f.eks. besluttet at man skal avvikle samfiskeordningen.

Geir Pollestad (Sp) [13:45:04]: Det er veldig bra at me har fått denne rapporten. Denne rapporten seier tydeleg at Stortinget har vedteke ei retning for fiskeripolitikken, ein ser på dei verkemidla som Stortinget har brukt, om me har greidd å gå den vegen som me ønskte å gå – og så er svaret nei.

Eit av problema oppe i dette er at ein i for liten grad har sett på konsekvensane av dei endringane i regelverket som ein har gjort. Då me fekk denne rapporten, som eg er veldig glad for at me fekk, og som skal vera eit godt grunnlag for å byggja framtidas fiskeripolitikk, var det rett før Stortinget skulle behandla kvotemeldinga, altså me skulle ha ein samla gjennomgang av heile politikken. Det er ganske spesielt: Ein får ein rapport der det vert sagt at det er sterkt kritikkverdig, at ein ikkje har greidd ut konsekvensane godt nok, og så gjer fleirtalet på Stortinget, altså regjeringspartia og deira lojale støtteparti, Framstegspartiet, mange vedtak i samband med fiskeripolitikken, og så kjem dei same dagen med eit nytt vedtak, der dei seier at dersom ein vedtek ting i dag som me ikkje veit konsekvensen av, er det veldig fint om departementet greier ut konsekvensane av dette før ein gjennomfører det. Det er ein heilt spesiell måte å sjå på ei så stor og viktig næring på og forhalda seg til politikken på.

Desse tinga heng jo saman, dei ulike elementa heng saman, og ein ser no at det er uro i Fiskeri-Noreg som følgje av den politikken som dei fire fiskeripolitiske talspersonane Tom-Christer Nilsen, Steinar Reiten, André N. Skjelstad – og med støtte frå Bengt Rune Strifeldt – vart einige om då dei sat og forhandla. No er det uro i Fiskeri-Noreg for den retninga som dei har peikt ut, for dei hadde ikkje sett på konsekvensane av politikken dei vedtok, før dei vedtok han. Så no vert det diskutert fordeling mellom små båtar og store båtar, og det vert diskutert kva me skal gjera med kvotane når me skal gå frå heimelslengde til faktisk lengde. Det hadde vore ein idé å gjera det som Senterpartiet seier at me burde ha gjort, og gjere det som Riksrevisjonen seier at ein bør gjera, nemleg finna ut: Kva er konsekvensen av dette?

Dei fire herremennene som sat og forhandla om dette, vil verta ståande igjen som nokon som skapte uro i Fiskeri-Noreg. Eg trur det er behov for ein ny kurs, som tek Riksrevisjonen og Stortinget sine mål på alvor, og som legg grunnlaget for ein ny fiskeripolitikk.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:48:24]: Fiskeri- og sjømatnæringen er en utrolig viktig næring for nasjonen Norge og er landets nest største eksportnæring – etter olje og gass. Det norske kvotesystemet og den norske fiskeripolitikken har vokst fram over tiår gjennom stadige tilpasninger og initiativer for å møte endringer i ressursgrunnlag, næring og samfunn.

Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb og gransket norsk fiskeripolitikk ført i perioden 2004 og fram til 2018. I denne perioden og i tiden før ble fiskeriene omstilt til et system som er bedre tilpasset ressursgrunnlaget, for å sikre lønnsomhet for fiskeflåten. Endringene har ført til en bedre ressursforvaltning og økt lønnsomhet i fiskeflåten, men samtidig er etablerte fiskeripolitiske prinsipper blitt utfordret.

Riksrevisjonen retter kritikk mot forhold som er gjennomført tidligere i norsk fiskeripolitikk under skiftende regjeringer og på tvers av partigrensene. Enkelte av disse endringene er det dessverre ikke mulig å tilbakeføre.

Norsk fiskerinæring har hatt en formidabel utvikling de siste 30 årene, fra å gå fra å være en sterkt subsidiert næring til å være en gjennomregulert og tilnærmet subsidiefri næring som hevder seg meget godt i den globale konkurransen. Det er en omstilling næringen selv har båret kostnadene for, og en omstilling som har vært nødvendig for å øke lønnsomheten i fartøyleddet og sikre en bærekraftig høsting og forvaltning.

Den generelle effektivitetsutviklingen i samfunnet har innvirkning på antall fiskere og fartøy. Samtidig har strukturelle samfunnsendringer, som f.eks. fraflytting, påvirket sysselsettingen og bosettingen i kystsamfunnene. Det har vært forskjellige utfordringer i kystsamfunnene i landet. Som Riksrevisjonen også påpeker i sin rapport, blir fiskerinæringen også påvirket av eksterne forhold.

Havressursloven fastslår at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:

• bærekraftige fiskebestander

• samfunnsøkonomisk lønnsomhet

• sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene

Vi har over tid fått en bærekraftig høsting og forvaltning av bestandene, men det er utfordrende å skape trygge helårige landarbeidsplasser. Riksrevisjonens undersøkelse viser at en stadig mindre andel av fangsten bearbeides i Norge.

Det er i dag god lønnsomhet i alle fartøygrupper, og det er også god lønnsomhet sammenlignet med andre bransjer. En lønnsom fiskeflåte er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og for at næringen kan bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Dersom man skal oppfylle de to siste hovedmålene, vil det være fornuftig å fokusere mer på landsiden og industrien, noe man gjør i altfor liten grad i dag. Om man vil sikre samfunnsøkonomisk lønnsomhet og økt sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, vil dette kunne oppfylles dersom man får en lønnsom landindustri som også skaper helårige landarbeidsplasser.

Cecilie Myrseth (A) [13:51:41]: Denne saken handler om noe så viktig som ressursene våre, om forvaltningen av ressursene våre og hvordan vi har drevet utviklingen av fiskeripolitikken over tid. Det handler om hvem som skal få forvalte ressursene våre, om selve samfunnskontrakten, forvaltning og det å bygge lokalsamfunn.

Målet må selvfølgelig være at vi skal styrke kystsamfunnene. Ikke minst skal vi styrke kystsamfunnene i områder der ressursene faktisk er. Utfordringen er at båtene er blitt større, de små er blitt mindre, og det har blitt dyrere og vanskeligere å komme inn i næringen. Det er feil kurs. Men vi har de beste forutsetningene for å lykkes. Derfor er det selvfølgelig mye som er bra, det er jo ikke det vi snakker om nå – om alt er dårlig eller bra. Vi snakker om de tingene som nå har fått veldig sterk kritikk, og det mener jeg fortjener et større alvor enn hva jeg opplever kommer fra regjeringen.

Riksrevisjonen påpeker altså at den sentrale fiskeripolitikken er utfordringen: at det er en for sterk eierkonsentrasjon, og at fiskeriavhengige samfunn er svekket. Det er alvorlig. Det er særlig alvorlig når Nærings- og fiskeridepartementet får kritikk for manglende konsekvensutredning av endringene i kvotepolitikken. Det gjør bl.a. at riksrevisor Foss har sagt: «Det er alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten. Vi har blant annet fått færre og større fartøy.» Jeg lurer på om Høyre synes det er så dårlig. Synes man det er en negativ konsekvens at de store er blitt større, og at mange fiskerisamfunn er blitt svekket? Er det kanskje det som gjør at man heller vil snakke om alt man synes er bra, i stedet for hvordan man skal ta tak i disse utfordringene?

Da vi behandlet kvotemeldingen, ble det advart tydelig mot å gjøre det man gjorde, fordi man ikke tok inn over seg konsekvensene Riksrevisjonen peker på, i denne salen. Det er tilfellet. Og hva er konsekvensen av det? Jo, det er mye usikkerhet ennå. Bare det som jeg nevnte i stad, det med åpen gruppe – at man nå skal ha en diskusjon om man skal kompensere for et vedtak man gjorde i kvotemeldingen – synes jeg er merkelig, og det må fiskeriministeren svare på. Fiskarlaget sier at dette er uryddig, Fiskebåt sier at vi må kompenseres, og Fiskarlaget Nord sier at de ikke skal kompenseres. Dette må vi få klarhet i.

Men rotet fortsetter – det er fortsatt stykkevis og delt politikk som gjelder. Skal man få en ny kurs – som vi trenger, det fortjener kysten – trenger vi en ny politikk.