Rasmus Hansson (MDG) []: Er det tenkelig at regjeringen
ville skrive en erklæring sammen med Russlands regjering med en
tekst som betyr at Norge medgir at Nobelprisen til Sakharov ødela
forbindelsene til Russland, at vi forplikter oss til å respektere
Russlands anneksjon av Krim og territorielle interesser i Ukraina,
at vi forstår Russlands interesse av å undertrykke opposisjonen,
og at vi ikke vil støtte noe som strider mot Putin-regimets interesser?
Jeg tror ikke
det, men en slik felleserklæring, eller normaliseringsavtale, har
regjeringen vår med Kina. I denne felleserklæringen slår Norges
og Kinas regjering sammen fast at Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010
var grunnen til at forholdet mellom landene ble dårlig, og deretter
slår erklæringen fast at Norges regjering forplikter seg til å støtte
ett-Kina-politikken, respektere Kinas territorielle integritet,
respektere Kinas kjerneinteresser og ikke støtte noe som strider
mot Kinas kjerneinteresser, m.m. Alle vet hva disse spesifikke formuleringene
betyr. Det betyr at Norges regjering vil støtte den kinesiske regjeringens
krav på Taiwan, dens undertrykkelse i Hongkong og Øst-Turkestan,
okkupasjonen av Tibet osv., og til ikke å støtte noen opposisjon eller
irritere Kinas regime på noen måte. Erklæringen er et ensidig diktat
om hva Norge forplikter seg til. Den inneholder ingen forpliktelse
for Kina, og Norge har ingen slik erklæring med noe annet land.
I går sa utenriksminister
Huitfeldt til VG at dette er en politisk erklæring, ikke en avtale,
og var et uttrykk for et ønske om et bredt samarbeid mellom Norge
og Kina. Men erklæringen innebærer ingen bindinger. Tvert imot har
normaliseringsavtalen gitt mulighet til å diskutere en rekke spørsmål
med Kina, også menneskerettigheter.
Det er heftig
å hevde at ordlyden i felleserklæringen ikke inneholder noen bindinger.
Etter at felleserklæringen var skrevet, lå Solberg-regjeringen svært
lavt overfor diverse eksempler på Kinas brudd på menneskerettigheter
og på internasjonale spilleregler, og de ville som kjent ikke møte
sin gamle venn Dalai Lama da han var i Oslo. Støre-regjeringens
profil har så langt vært forholdsvis lav, den også, og imens har
menneskerettssituasjonen i Kina blitt mye verre.
Men det viktigste
er at felleserklæringen er grunnlaget for at Norge nå forhandler
en frihandelsavtale med Kina. Det er udiskutabelt hvilket signal
dette sender – nasjonalt og internasjonalt. Kina stiller som betingelse for
en frihandelsavtale at Norge ikke sier ting som irriterer Kina.
Og ved å akseptere teksten i felleserklæringen viser Norges regjeringer
at de er villige til å tre til side for våre viktigste prinsipper
og la være å overholde våre internasjonale forpliktelse til å kritisere
overgrep, akseptere og tie stille om Kinas brudd på menneskerettigheter
og på felles regler internasjonalt for å skaffe Norge fordelaktig
markedsadgang til Kina.
Dette bestrider
altså utenriksministeren sterkt. Vi sier hva vi vil, sier hun. Det
er bra, men hvorfor tjener det da Norges interesser å ha en felleserklæring
som alle oppfatter så kraftig annerledes enn utenriksministeren hevder
er erklæringens reelle betydning? Og hvorfor tar ikke regjeringen
avstand fra en erklæring som stiller Norge i et så dårlig lys, hvis
erklæringen i virkeligheten ikke legger noen begrensninger på Norges
muligheter til å kritisere Kina? Og er det slik at Norge i frihandelsforhandlingene
med Kina faktisk gjør det vi burde gjøre, nemlig å stille krav om
menneskerettigheter, om arbeiderrettigheter, om miljø- og klimaprinsipper,
om internasjonale spilleregler osv. som Norges forutsetninger for
å inngå en handelsavtale? Hvis regjeringen faktisk gjør dette, da
vet vi at vi risikerer at Kina avbryter forhandlingene og nekter
å gå inn på en frihandelsavtale.
Derfor er spørsmålet:
Vil utenriksministeren ta tydelig stilling for de undertrykte gruppene
i Kina, og vil man åpne for å si opp normaliseringsavtalen fra 2016
og om nødvendig bryte de pågående frihandelsforhandlingene med Kina?
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: I Hurdalsplattformen
er regjeringen tydelig på at vi vil samarbeide med Kina langs en
nordisk-europeisk linje om felles interesser og stå opp for norske
samfunnsverdier og de internasjonale menneskerettighetene. Jeg er enig
med representanten i at menneskerettigheter er under press i Kina.
Jeg er ikke enig i at Norge ikke åpent tar stilling til dette. Det
har vi gjort mange ganger – i Stortinget, i media, i FN og i uttalelser
i EU.
Menneskerettigheter
er en viktig del av forholdet til Kina. Situasjonen er alvorlig,
særlig for uigurer og andre minoriteter, og utviklingen i Hongkong
bekymrer. Vi har en klar linje: Vår politikk er en kombinasjon av
dialog og tydelig diplomati, offentlig kritikk, multilateralt engasjement
og prosjektstøtte, og tett samarbeid med likesinnede land.
Vi har etablerte
et internasjonalt rammeverk på menneskerettighetsområdet, et rammeverk
som det internasjonale samfunn har brukt mye av etterkrigstiden på
å bygge opp. Dette er konvensjoner og institusjoner som skal sikre
at universelle menneskerettigheter ivaretas. Det er viktig, og derfor
jobber Norge også aktivt for å bevare dette rammeverket.
Kina er verdens
mest folkerike land og verdens nest største økonomi. Viktige globale
spørsmål kan ikke løses uten at Kina er med. Samtidig skaper utviklingen
i Kina og det geopolitiske bakteppet utfordringer. Vi, Norge, må
fremme våre interesser og ivareta våre verdier og vår sikkerhet
på en tydelig og helhetlig måte. Det gjør vi best gjennom å samarbeide
tett med andre land, særlig våre nordiske og europeiske partnere.
Representanten
tar opp felleserklæringen mellom Norge og Kina fra 2016. Det er
en politisk erklæring, ikke en avtale. Den innebærer verken bindinger
eller begrensninger i Norges handlingsrom overfor Kina. Erklæringen
bør ses på som den forrige regjeringas ønske om å utvikle et bredt
forhold til Kina. Det er et ønske som denne regjeringa støtter opp
om.
Norge er en tydelig
og gjenkjennelig forkjemper for menneskerettigheter. Vi er pådrivere
for folkeretten og multilaterale systemer, og vi arbeider systematisk
for å beskytte vår nasjonale sikkerhet. Alle disse sporene er viktig
i våre bilaterale forhold til andre land, inkludert vårt forhold
til Kina.
Et bredt forhold
til Kina omfatter også samarbeid om store globale utfordringer,
som klima og bærekraft, hvor det er helt nødvendig å engasjere Kina.
Kina sto i 2019 for 27 pst. av verdens klimagassutslipp. Kina slipper
ut mer klimagasser enn alle OECD-landene til sammen, og uten forsterket
innsats kan Kinas utslipp fortsette å vokse fram mot 2030. Det er
i Norges interesse at Kina oppnå resultater på klima- og miljøområdet. Gjennom
faglig samarbeid har Norge bl.a. bidratt til Kinas etablering av
et nasjonalt karbonmarked. Vi har også bidratt til at Kina har redusert
utslippene av kvikksølv, svart karbon og plast i havet.
Kina har et annet
politisk system enn oss. Likevel er det mulig å ha dialog og samarbeid
– og det har vi – om temaer som arbeidstakeres rettigheter, likestilling,
rettferdig fordeling og klima. Stenger vi døra for samarbeid, gir
vi fra oss muligheten til å bidra til reformer i Kina.
Representanten
spør om vi vil avbryte frihandelsavtaleforhandlingene med Kina på
grunn av menneskerettighetssituasjonen i landet. Det vil vi ikke.
Formålet med en handelsavtale med Kina vil være å gi norsk næringsliv
bedre betingelser. Vi vil også få nye møteplasser for å diskutere
handelspolitikk og arbeidstakernes rettigheter med kinesiske myndigheter.
Vi må fremme norske
interesser på en helhetlig måte. Det betyr å fremme norsk næringsliv
samtidig som vi beskytter vår nasjonale sikkerhet og holder fast
på våre verdier. Det forhindrer oss ikke i å forsvare og fremme menneskerettighetene.
Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg tar ikke til orde for
å avbryte forbindelsene med Kina. Jeg tar til orde for en diskusjon
om på hvilke premisser Norge skal samhandle med Kina. Og utenriksministeren
slår fast at normaliseringen som fulgte av felleserklæringen, har
gitt muligheter til å diskutere spørsmål om menneskerettigheter
med Kina. Det er bra. Utenriksministeren har også, i sitt innlegg
nå, understreket Norges bekymring over flere forhold knyttet til
Kina og har i tidligere svar til Nora Heyerdahl fra Miljøpartiet
De Grønne og Venstres Guri Melby understreket at Norge tar avstand
fra Kinas behandling av Litauen og er bekymret for situasjonen i
Hongkong. Uttalelsene er ikke akkurat rungende, men det er uttalelser.
Problemet er at
dette må forklares om og om igjen, fordi vi sitter med en felleserklæring
som alle leser og forstår på samme måte, nemlig at Norge går inn
på noen meget strenge forpliktelser, diktert etter Kinas interesser.
Disse interessene og det som Kina ikke ønsker å bli kritisert for,
er noe av det mest undertrykkende, kontrollerende og brutale som
noe regime på jorda utøver.
Kinas opptreden
utvikler seg på en måte som er uhyre bekymringsfull. Det er nøyaktig
en slik opptreden fra et lands side som Norge og andre land har
plikt til å påpeke, kritisere og motarbeide, fordi det er viktig
å støtte dem som blir undertrykket, fordi det er viktig å si fra
om hva som ikke blir akseptert, og fordi det er i Norges egen interesse
å være veldig tydelig på at vi står på riktig side.
Overfor vårt naboland
Litauen demonstrerer Kinas regime akkurat nå hvilke virkemidler
de er villig til å bruke mot et land som utøver sin soleklare rett
til å ta egne valg i utenrikspolitikken. Kinas voldsomme mobbing
av Litauen er et eksempel som selvsagt også er en beskjed til Norge.
Det toppes med en omtale av Litauen i den regjeringskontrollerte
avisen Global Times som en mus, ja, til og med en flue, som man
lett kan slå ihjel. Norge er som kjent også en slik flue. Derfor
er det viktig at det markeres svært tydelig avstand til innholdet
i felleserklæringen.
Jeg lurer da f.eks.
på hva som er statsrådens kommentar til at det i uigur-områdene,
Øst-Turkestan, foregår massesterilisering av uiguriske kvinner.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det er ofte
at jeg er uenig med de foregående regjeringspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, men å påstå at de på ulike måter
har lagt bindinger på norsk utenrikspolitikk gjennom de åtte årene
de har styrt – i ulike konstellasjoner – gjennom normaliseringsavtalen,
mener jeg er feil. Det står ingen steder at vi ikke har lov til
å irritere Kina, slik som Rasmus Hansson her legger det fram. Det
er en helt urimelig kritikk overfor medlemmer av tidligere regjeringer fra
de siste åtte årene. Det er heller ingenting som binder oss til
ikke å ta opp spesielle spørsmål. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor
representanten har interesse av å framstille det som at vi har mindre
handlingsrom enn det vi fortsatt har.
Så må vi erkjenne
at vi handler mye med Kina. Den største vareimporten kommer fra
Kina. 13 pst. av vareimporten til Norge kommer fra Kina, og 5 pst.
av norsk fastlandseksport går til Kina. Skal vi være med og ta ansvar
for en mer fornybar retning i Kina, mener jeg vi har veldig sterke
egeninteresser, når det gjelder både klima og på andre måter, i
å få eksportert norske varer. Det er veldig sterkt fokus på sjømat,
men noe av det vi eksporterer aller meste av, er maskiner og kjemiske
industriprodukter. Så vi har interesse av å bidra til at klima blir
viktigere i Kina, og at de kan ta del i det grønne skiftet gjennom
den kompetansen vi har på fornybar energi.
Det er klart at
arbeidstakerrettigheter er helt avgjørende for denne regjeringen.
Det er også forhold som jeg har tatt opp når jeg i ulike sammenhenger
har møtt representanter for kinesiske myndigheter.
Når det gjelder
situasjonen i Xinjiang, er jeg svært bekymret for den. Det har vi
gitt uttrykk for en rekke ganger. Kina er også veldig godt kjent
med vårt syn. Vi oppfordrer kinesiske myndigheter til å etterleve
sine internasjonale forpliktelser, stoppe brudd på menneskerettighetene
og gi FNs høykommissær for menneskerettigheter uhindret adgang til
Kina. Hennes muligheter til å slippe inn i denne provinsen var også
et tema da jeg hadde et møte med FNs høykommissær for menneskerettigheter
for ikke så lenge siden.
Olve Grotle (H) []: Eg er samd med interpellanten
i at det er fleire sider ved menneskerettssituasjonen i Kina som
gjev grunnlag for bekymring. Dette gjeld ikkje minst i spørsmålet
om situasjonen til uigurane i Xinjiang-provinsen, men også andre
forhold er det verdt å følgje med på, som Hongkong. Eg meiner det
er viktig å seie frå når vi får rapportar om vilkårleg fridomsfrårøving
av uigurar og andre minoritetar, og at vi gjev tydeleg beskjed om
at FNs høgkommissær for flyktningar og menneskerettar må få fri
tilgang til vanskelege regionar.
Eg opplever det
slik at den noverande regjeringa i store trekk følgjer opp den politikken
vi følgde under Solberg-regjeringa. Den går kort og godt ut på å
ta opp menneskerettsspørsmål der dette er best eigna, og på den
måten som gjer at det er størst sjanse for at norske synspunkt blir
høyrde. Det er difor viktig for meg å minne om at desse spørsmåla
blei tekne opp ved fleire høve av Solberg-regjeringa, ikkje minst
ved dåverande utanriksminister Ine Eriksen Søreide.
Då Kina sin utanriksminister
besøkte Oslo i august 2020, tok utanriksministeren opp menneskerettsspørsmåla.
Det same var tilfellet under statsbesøket i 2018. Solberg-regjeringa
oppfordra kinesiske styresmakter til å respektere menneskerettane
og stoppe vilkårleg fridomsfrårøving av uigurar og andre minoritetar.
Den dåverande utanriksministeren, Eriksen Søreide, bad også Kina
om å trekkje tilbake sikkerheitslova for Hongkong. Eriksen Søreide
gjekk også tydeleg ut på vegner av regjeringa og attribuerte datainnbrotet
på Stortinget i juli 2021 til aktørar i Kina.
Noreg har fleire
gonger teke opp situasjonen i Xinjiang i FN, åleine og saman med
andre land, både i Menneskerettsrådet i Genève, sist den 15. mars
2021, og i generalforsamlinga i FN. Eg oppfattar det òg slik at
Noreg under den noverande regjeringa vil følgje opp desse samtalane,
slik den førre gjorde. For Noreg bør det vere ei prioritert oppgåve
å gje tydeleg tilbakemelding om synspunkta våre på forhold som angår
fridom, demokrati, rettsstat og andre grunnleggjande menneskerettar.
Dette må òg gjelde når det vedkjem store og mektige land som Kina.
Eg takkar nok
ein gong interpellanten for bidraget til å løfte desse spørsmåla.
Alfred Jens Bjørlo (V) []: Aller fyrst vil eg også
starte med å takke representanten Hansson for å løfte dette viktige
temaet – Noregs forhold til og utanrikspolitiske linje overfor Kina.
Det er eit tema Venstre har løfta ved fleire høve, både gjennom
spørsmål til utanriksministeren og også gjennom eit Dokument 8-forslag,
der vi har føreslått diplomatisk boikott av pågåande OL i Beijing.
Dessverre vil ikkje det Dokument 8-forslaget bli debattert før dei
norske utøvarane har innkassert alle medaljane sine, då Stortinget
ikkje har lagt opp til debatt av forslaget vårt før i mars, sjølv
om det blei levert i god tid før jul, noko vi ser på som beklageleg.
Vi veit i alle
fall at saka er gjeven frå komiteen, og eg registrerer med skuffelse
at ingen parti så langt har støtta Venstres framlegg om boikott.
Det undrar meg mest fordi det var ei moglegheit til ikkje å stå
aleine, men tvert imot å inngå ein allianse med andre land som vi
normalt samarbeider ganske tett med på utanriksfeltet. Land som
USA, Storbritannia, Danmark og fleire EU-land avstår alle frå å
reise med myndigheitspersonar til Beijing. Som den vinteridrettsnasjonen
vi er, kunne vi brukt denne anledninga til å gjere ei tydeleg markering overfor
Kina og vise at vi ikkje ønskjer å akseptere det å bruke denne typen
arrangement til å ta fokuset vekk frå grove menneskerettsbrot eller
til å la regimet måle eit glansbilde av seg sjølv. Den moglegheita
takka regjeringa nei til, og det er synd at vi ikkje får teke den
debatten her i Stortinget før etter at OL er ferdig.
Representanten
Hansson adresserte den såkalla normaliseringsavtalen som Høgre–Framstegsparti-regjeringa
inngjekk med Kina. Sjølv om eg og Venstre også er kritiske til avtalen,
meiner eg det aller viktigaste ikkje er kva som skjer med sjølve
normaliseringsavtalen, men korleis ei regjering tolkar han. Berre
for å understreke det for vår eigen del: Då Venstre sat i regjering,
oppfatta vi ikkje den avtalen som noka avgrensing for kva vi kunne
uttale oss om når det gjaldt Kina, og eg oppfattar at det er ei
tolking som også utanriksministeren deler.
Når det gjeld
frihandelsavtalen, er Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne samde i
at han ikkje bør inngåast. Det har ein for høg pris. Det handlar
både om menneskerettssituasjonen i Kina – som det har vore sagt
mykje om, og som eg trur vi alle uroar oss djupt for – og om at det
å inngå ein avtale av denne typen no, vil bli sett på som ei fjør
i hatten av det kinesiske regimet. Eg vil her sitere noverande regjeringsparti,
Senterpartiets representant Sigbjørn Gjelsvik, som i august sa at
han meiner «det må være åpenbart at Norge ikke bør sluttføre noen frihandelsavtale
med Kina», og at han «tror det vil vekke internasjonal oppsikt hvis
Norge inngår en frihandelsavtale med Kina nå», da det ville være
«en fjær i hatten for det kinesiske regimet».
Det er ikkje alltid
Venstre og Senterpartiet er heilt på linje i utanrikspolitikken,
men i denne saka er vi det.
Eg kunne tenkje
meg òg å nytte høvet til å utfordre utanriksministeren. Representanten
Hansson var så vidt inne på Litauen, som er eit land som aktivt
har teke til motmæle mot Kina og blitt møtt med sterke og etter vårt
syn urimelege reaksjonar frå Kina, som er djupt urovekkjande for
eit anna lite land som Noreg. Eg vil gjerne be utanriksministeren,
om det er høve til det, seie noko meir om kva Noreg og den norske
regjeringa gjer for å støtte vårt vesle naboland Litauen i den pågåande
konflikten dei no har med Kina.
Presidenten: Da
avbrytes interpellasjonsdebatten fordi Stortinget skal gå til votering.
Det vart teke ein pause i debatten for å votere. Debatten heldt fram etter voteringa.