Ine Eriksen Søreide (H) [10:03:00] (komiteens leder): Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina har blitt det tydeligste omdreiningspunktet i internasjonal politikk. Russland er stadig mer selvhevdende og utøver nå et betydelig militært press mot Ukraina. Demokrati og rettsstat er under sterkt press i mange deler av verden, og desinformasjon og konspirasjonsteorier preger samfunnsdebatten flere steder. Det er et behov for å bygge tillit og motstandsdyktige samfunn.

I dette urolige farvannet må Norge fortsette å jobbe for å styrke NATO, og fortsette det arbeidet vi startet i 2014 med å fordype det sikkerhetspolitiske samarbeidet med nære europeiske allierte og nordiske land.

USA er vår viktigste allierte, og regjeringa skal nå inn i et intenst og viktig arbeid med proposisjoner til Stortinget om SDCA – tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA. Avtalen er viktig for å ivareta norske interesser. Vi må også fortsette å styrke samarbeidet med EU, fordi også det tjener norske interesser.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Nordområdemeldingen som ble lagt fram for et år siden, viser dette tydelig. Solberg-regjeringa la gjennom åtte år fram gode og tydelige tiltak for å håndtere de tre dimensjonene i nordområdepolitikken: Det internasjonale bildet i Arktis, forholdet til våre naboland i Barentsregionen og på Nordkalotten og utviklingen i Nord-Norge.

Norske interesser i Arktis hevdes best gjennom et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge. Meldingen viser hvorfor økonomi og samfunnsutvikling i landsdelen og at det bor folk i nord, er et nasjonalt anliggende og har strategisk betydning for hele landet.

Russland har alltid vært en dimensjonerende faktor i norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi samarbeider der vi har felles interesser, og den forrige regjeringa søkte også å etablere nye samarbeidsområder, som arbeidet mot plastforsøpling i Barentshavet. Vi har en tydelig linje som NATO-medlem, og står opp mot brudd på folkeretten og menneskerettighetene.

For meg er der derfor overraskende at Støre-regjeringa i budsjettforliket med SV kutter 15 mill. kr i nordområdetiltak, som vil gå direkte ut over folk-til-folk-samarbeid og prosjektsamarbeid med Russland. Det er kanskje spesielt overraskende siden utenriksministeren, da hun var opposisjonspolitiker, ofte kritiserte den forrige regjeringa for ikke å bevilge mer penger til nordområdetiltak og samarbeid med Russland.

Flere av landene på Vest-Balkan er i en svært skjør situasjon, der polarisering, manglende politisk inkludering og økonomisk tilbakegang kan gi betydelig risiko for ekstremisme og at utenforstående krefter kan spille opp konfliktene. Solberg-regjeringa nær doblet bistanden til Vest-Balkan, og det er etter min mening nokså oppsiktsvekkende at Støre-regjeringa kutter bevilgningen med 128 mill. kr, i en tid da arbeidet for tettere europeisk og euroatlantisk integrasjon kanskje er viktigere enn noensinne.

Jeg er urolig for at Norge i det utenriks- og sikkerhetspolitiske klimaet vi ser, skaper usikkerhet blant våre venner og allierte. Beslutningen om å delta som observatør på statspartskonferansen for Forbudstraktaten har skapt irritasjon og undring blant allierte. Punktet om å etablere felles møteplasser for å diskutere sikkerhetspolitiske utfordringer i nord, som regjeringa ikke kan forklare hva er, hvem det skal omfatte, eller hva som skal være på agendaen, har skapt samme reaksjon.

Det skal aldri og kan aldri være tvil om Norges verdimessige tilhørighet som en sterk forsvarer av folkeretten og menneskerettighetene sammen med liberale demokratier i Vesten. Regjeringa har Høyres fulle støtte i å fortsette arbeidet med å stille krav til bruk av EØS-midlene, ikke vike unna de krevende diskusjonene knyttet til menneskerettigheter og rettsstat, bl.a. i Polen og Ungarn.

I juni i år la Solberg-regjeringa fram en ny ytringsfrihetsstrategi. Den er svært viktig, fordi retten til å kunne ytre seg fritt og ha fri tilgang til informasjon er grunnleggende forutsetninger for demokrati. Disse rettighetene utfordres stadig oftere, og de som ytrer seg, opplever stadig oftere å bli truet, å bli hetset og å bli utsatt for vold, og i verste fall drept. Veldig ofte har det ingen konsekvenser for gjerningspersonene. Jeg syns årets nobelprisvinnere på en tydelig og sterk måte forklarte hva det koster å stå opp for ytringsfriheten.

Etter at Solberg-regjeringa i sin periode prioriterte en kraftig økning i bevilgningene til internasjonalt menneskerettighetsarbeid, er jeg overrasket over at regjeringa i budsjettforliket med SV har valgt å kutte i bevilgningen til menneskerettigheter med 30 mill. kr. Ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet og retten til å elske den man vil, må beskyttes. Det må også menneskerettighetsforsvarerne.

FN anslår at antallet mennesker med behov for humanitær hjelp kommer til å øke dramatisk også i 2022. Fra 2020 til 2021 økte antallet med 40 pst., til 235 millioner mennesker. FN anslår nå at behovet vil øke med ytterligere 17 pst., til 247 millioner, i 2022. De raskt økende humanitære behovene i verden de siste årene er også grunnen til at humanitær bistand var en tydelig prioritet for Solberg-regjeringa. Det humanitære budsjettet ble doblet i vår tid.

I lys av det vi vet om behovene, er et av de mest oppsiktsvekkende grepene fra Støre-regjeringa i tilleggsproposisjonen at de kutter 270 mill. kr i bevilgningene til humanitær bistand over post 70 og omdisponerer nesten 1,2 mrd. kr til en såkalt solidaritetspott. I verste fall kan det bidra til å fragmentere den humanitære bistanden og undergrave de strategiske partnerskapene med seks norske humanitære organisasjoner, ved at store midler flyttes fra velfungerende kanaler til en solidaritetspott regjeringa verken har klart å forklare hva er, hvordan den skal virke annerledes enn dagens organisering, hvordan den skal kunne hjelpe flere mennesker i nød, eller hvordan den skal innrettes.

På fredag var både utenriksministeren og jeg til stede i rådhuset og hørte ikke mindre enn tre nobelforedrag, både fra årets to vinnere, Maria Ressa og Dimitrij Muratov, og fra fjorårets vinner, Verdens matvareprogram ved generaldirektør David Beasley. Beasleys budskap var krystallklart: Tall fra WFP viser at 42 millioner mennesker i 43 land er på randen av sultkatastrofe. Sult fortsetter å øke globalt i en akselererende tempo. De siste beregningene fra WFP viser at nesten 283 millioner mennesker i 80 land opplever akutt sult. Dette er en tendens som selvfølgelig har blitt dramatisk forsterket under pandemien. Nettopp i denne situasjonen velger Støre-regjeringa og SV å kutte i kjernestøtten til Verdens matvareprogram – ikke bare én, men to ganger, først 200 mill. kr i tilleggsproposisjonen fra regjeringa og så 120 mill. kr i budsjettforliket med SV.

Den andre store bekymringsfulle konsekvensen av pandemien er at flere hundre millioner barn har stått uten skolegang. Mange millioner barn vil aldri komme tilbake på skolen igjen. Det rammer hardt. Ikke bare mister de viktig læring, de mister også den beskyttelsen skole og utdanning gir. Det betyr at flere små jenter risikerer å bli giftet bort, og flere barn blir utsatt for tvangsarbeid. Nettopp i denne situasjonen velger Støre-regjeringa å kutte 662 mill. kr i utdanning for barn i fattige land i 2022, og halverer den forpliktelsen Norge har inngått med Det globale partnerskapet for utdanning for de neste fem årene.

De internasjonale reaksjonene har vært spesielt sterke fordi organisasjoner og mottakere forventer at Norge er et land som står ved forpliktelsene sine. Det er skadelig for Norges omdømme internasjonalt, som en pålitelig partner. Jeg har hørt utviklingsministeren forsvare kuttet med at det ikke er en juridisk forpliktelse, men det er et usedvanlig tynt forsvar for et dramatisk kutt. Vi har forpliktet oss politisk, og GFP har aldri tidligere opplevd at et land har gått bort fra et løfte som er gitt. Sant å si har vel heller aldri Norge gjort noe sånt.

I et svar til Stortinget sier utviklingsministeren at vår satsing på klima, mat og energi vil få ringvirkninger innen utdanning, og at effekten av utdanning svekkes hvis skolebygg ødelegges av klimarelatert uvær. Det er en åpenbar kobling, men det er ingen motsetning mellom å jobbe med det langsiktig og det som handler om utdanning i dag. Og det rettferdiggjør ikke et dramatisk kutt i utdanning for barn i fattige land. Uten Støre-regjeringas kutt kunne ifølge Det globale partnerskapet for utdanning mer enn 3,7 millioner barn fått utdanning, og 17 000 jenter kunne unngått å bli giftet bort.

Så når det gjelder pandemiens to store konsekvenser, at mennesker sulter og at barn mister skolegang, velger altså Støre-regjeringa å kutte bevilgningene. Det er heller ikke et prioriteringsspørsmål. Hvis regjeringa virkelig ville prioritere sult og utdanning, kunne den bare latt være å kutte bistandsrammen med 750 mill. kr.

Jeg har tidligere tatt opp med utviklingsministeren at regjeringa brått har skrinlagt planene om at Norge skal være vertskap for UNICEFs globale knutepunkt for helseinnovasjon, og det fremmer vi forslag om i dag.

Norge har om drøyt to uker sittet et år i FNs sikkerhetsråd. Det har vært et krevende og viktig år, og Norge har vært sentral i svært viktige beslutninger. Og om drøyt to uker overtar vi presidentskapet i rådet. Jeg vil komme nærmere tilbake til Norges rolle og arbeid i Sikkerhetsrådet i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse om dette den første uka i januar, som jeg ser fram til.

Jeg tar med dette opp de forslagene vi er en del av.

Åsmund Aukrust (A) [10:13:20]: I dag er det 62 dager siden Norge fikk en ny regjering fordi velgerne stemte fram en ny kurs med mer fellesskap og mindre forskjeller for et mer rettferdig Norge. Men i utenriks- og sikkerhetspolitikken er det ikke riktig å si at det har blitt en helt ny kurs for Norge, for Norge skal være til å kjenne igjen gjennom ulike regjeringsskifter. Det er en styrke for Norge. Og det viktigste ligger klart: støtte til FN og folkeretten, å være en god alliert i NATO, og at EØS-avtalen er vår tilknytning til Europa.

Men det er blitt og vil bli endringer i utenrikspolitikken, for også her spiller det en rolle hvem det er som styrer. Jeg vil konsentrere mitt innlegg om der vi har fått en ny retning innenfor utenriks- og utviklingsfeltet, og så vil andre av mine kollegaer presentere det som er innenfor forsvarspolitikken.

Vi har fått en regjering som vil mer, som våger mer, og som har større ambisjoner for å forandre verden. Vi vil ha en tryggere, mer rettferdig og grønnere verden. Og nå, to år inne i pandemien, vet vi at det er ingen konflikt mellom å jobbe for sterkere nasjonalstater og for mer internasjonalt samarbeid. Tvert imot, vi må gjøre mer av begge deler.

Martin Tranmæl sa i en tale at vi skal stå med beina godt plantet på norsk jord, med blikket vendt ut mot verden. Det samme kan den nye regjeringen si. Vi skal ha blikket vendt ut mot verden. Det handler både om solidaritet og om vår egeninteresse, for det som skjer der ute, angår oss her hjemme.

Nå går vi en usikker tid i møte. Det er under tre måneder siden vi feiret gjenåpningen av Norge. I dag lever vi med de strengeste tiltakene på lenge. Det viktigste vi har lært, er at dette er vi ikke ferdige med før hele verden er ferdig. Ingen er trygge før alle er trygge. Nå sliter vi med en mutant som først oppsto i Sør-Afrika. Ingen vet om, når og hvor det kan oppstå igjen. Men det vi vet, er at veien ut er å vaksinere hele verden. Det viktigste vi må gjøre, er å få produsert mer vaksiner og få vaksinene ut til dem som trenger det.

Men vi må også gjøre mer enn det. Den nye regjeringen vil bl.a. jobbe for at det skal bli unntak i patentregelverket for koronavaksiner. Ingenting kan være uprøvd i møte med en pandemi som det føles som aldri vil slippe taket.

Den nye regjeringen vil prioritere hardere i utviklingspolitikken. Det handler ikke om å vurdere hva som er det viktigste av gode formål. Det handler om hvor Norge kan utgjøre en størst mulig forskjell, hvor Norge trengs mest. Vi har satt opp seks hovedprioriteter for den nye regjeringen.

Den første er klima. Under den forrige regjeringen kom det store kutt i arbeidet med klima og fornybar energi. Avtaler som var inngått, måtte brytes. På tross av at verden hadde lovet mer penger til klimafinansiering, lå vi etter åtte år med Erna Solberg lavere enn da hun tok over. Vi sier at klimafinansiering vil være vår førsteprioritet.

Det andre er ulikhet. Vi prioriterer ulikhet fordi forskjellene internt i land er like store som mellom land. Å sikre gode arbeidsrettigheter og omfordelende skattesystemer er veien til velferd. Det vet vi her hjemme. Det samme gjelder ute i verden.

Det tredje er at vi vil satse på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Her ser vi dessverre mange tilbakeslag i verden. Under den forrige regjeringen ble det gjort innstramminger i abortlovgivningen her hjemme i Norge, og det ble kuttet internasjonalt – det i en tid hvor mange andre land også kuttet. Dette er et område der Norge igjen må ta ledertrøya, for hvis ikke vi gjør det, står det ikke en kø av andre land klare til å gjøre det samme.

Den fjerde hovedprioriteten vår er matsikkerhet og kampen mot sult. Vi vet at for første gang på lenge øker antallet mennesker som sulter. Å produsere mer klimasmart er avgjørende for å mette verdens befolkning.

Den femte hovedprioriteten vår er å bekjempe smittsomme sykdommer. Da Jens Stoltenberg ble statsminister i 2000, ble vaksiner til verdens barn hans store prioritet. Initiativet kom fra daværende AUF-leder, som samarbeidet med stabssjefen i Verdens helseorganisasjon. I dag, 21 år etter, er stabssjefen blitt statsminister og AUF-lederen vår nye utenriksminister. De skal ha æren for det som kanskje har vært den mest vellykkede bistanden Norge noen gang har gitt. Millioner av barn har fått vokse opp på grunn av et lite stikk i armen. Nå er de to klare til å lede an på nye initiativ innenfor helsefeltet.

Den siste hovedprioriteten handler om humanitær nødhjelp. Dessverre er det mange steder i verden som kommer til å ha behov for det, ikke minst med flere smittsomme sykdommer og faren for dramatiske klimakatastrofer. Dette igjen vet vi kan gi mer krig og konflikt.

Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, gikk Norge i front i arbeidet med nedrustning. Det var ikke alltid populært blant våre allierte, men vi satte oss mål, vi sanket støtte, og vi aksepterte ikke at de som ville minst, var de som skulle bestemme tempoet for alle. Gjennom godt diplomatisk arbeid og samarbeid med sivilsamfunn fikk den rød-grønne regjeringen på plass forbudet mot klasevåpen. Den rød-grønne regjeringen startet også arbeidet med det humanitære initiativet mot atomvåpen. Etter stillstand på nedrustningsfeltet gjennom åtte år med Høyre-styre er Norge nå tilbake. Vi vil trappe opp arbeidet med nedrustning, både diplomatisk og gjennom samarbeid med sivilsamfunn.

Norge skal også være observatør på statspartsmøtet om forbud mot atomvåpen. Rundt viktige møtebord bør Norge være til stede. Med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre merker vi at det er stor støtte for den avgjørelsen i denne salen, og etter at Norge offentliggjorde sin beslutning, har den nye tyske regjeringen gjort det samme.

Nordområdene er Norges vindu mot verden. Det er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Det var ingen tilfeldighet at vår nye utenriksministers første reise var til Tromsø, til Barentsrådet og møtet med den russiske utenriksministeren. Vi vil ha en ny giv i nordområdepolitikken. Det vil bety en kraftfull satsing på tvers av alle sektorer – utdanning, energi, klima, reiseliv og næringsliv.

Nordområdene er også Norges viktigste fredsprosjekt. Vi skal bevare freden i vår del av verden. Vi skal ha et forutsigbart og godt samarbeid med Russland. Vårt viktigste verktøy er folk-til-folk-samarbeidet i nord, og vi vil også arbeide innenfor alle områder hvor vi har felles interesse: hav, kyst, klima og samarbeid om boreal barskog.

Nå som det er som mest koronamørkt, i desember, er det mange av oss som finner trøst i å kjøre på med julemusikk. Der synger vi om et barn som ble født i Betlehem. Et håp for det nye året må være at det barnet som i dag blir født i Betlehem, kan vokse opp i fred, uten okkupasjon, med gode naboer og med håp for framtiden. For er det noe konflikten mellom Israel og Palestina mangler, er det håp. Israels politikk, med nye bosettinger, knebling av sivilsamfunn og økt vold mot palestinere, kan ødelegge drømmen om en tostatsløsning.

Også på palestinsk side finner vi store problemer, ikke minst i mangelen på valg. Men kjernen i konflikten er den samme: okkupasjonen av Palestina. Vi krever at okkupasjonen må ta slutt, at muren må rives, og at palestinerne må få sin egen stat. Det eneste landet utenom Norden og USA som fikk positiv omtale i regjeringserklæringen til Erna Solberg, var Israel. Harald Stanghelle hadde rett da han skrev at dette ikke kan tolkes på noen annen måte enn «et solid skulderklapp til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel». I de årlige budsjettrundene her på Stortinget ble det gjennomført kutt til Palestina og til FNs arbeid med palestinske flyktninger, både da Kristelig Folkeparti satt utenfor og forhandlet det ned, og da Fremskrittspartiet gjorde det samme. I dagens budsjett skjer det motsatte. Den nye regjeringen øker støtten til FNs arbeid med palestinske flyktninger med nærmere 100 mill. kr.

La meg til slutt gjennom våre tre ministere få takke alle dem som står på for Norge i utlandet, i et år hvor det har vært vanskeligere enn på veldig lenge – alle dem som arbeider humanitært, både frivillig og i organisasjonene, de som står på for våre interesser rundt omkring på ambassadene, og kanskje aller mest de som tjenestegjør militært. La mine siste ord nå være å takke dem som har tjenestegjort for oss i Afghanistan, alle veteranene som har vært der gjennom 20 år. Det har vært uvirkelige bilder denne høsten, og tankene mine går i takknemlighet til våre veteraner for den innsatsen de har gjort gjennom de siste 20 årene.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:22:43]: Senterpartiet og regjeringen legger til grunn at Norges utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, og vil føre en utenriks- og utviklingspolitikk hvor hovedlinjene ligger fast, med en sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen, som vil bli gjennomgått, og at Norge ikke er medlem av EU.

Inngangen til 2020-tallet preges av en verden med mer uro, uforutsigbarhet og at spenningene mellom stormaktene tiltar. Globale pandemier, klimaendringer og kampen om energi, spesielt grønn energi, skaper utfordringer i både innenriks- og utenrikspolitikken. Nedrustningsavtaler undergraves og sies opp, og demokratiske verdier utfordres like utenfor vår egen stuedør.

Det er avgjørende for Norge å bidra til en fredelig og regelstyrt utvikling i våre nærområder. Nordområdepolitikken er derfor Norges viktigste fredsprosjekt, og samvirket med våre NATO-allierte er fundamentet for vår militære sikkerhet. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er NATO-samarbeidet viktigere enn på mange, mange år, og det er svært viktig å støtte tiltak som sikrer forsvarsalliansens politiske og militære relevans.

Forsvarssektorens hovedoppgave består i å vedlikeholde og utvikle Forsvarets operative evne til å forsvare landet innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. Samtidig er et sterkt nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid viktig. Nordområdene utgjør vårt strategisk viktigste interesseområde, og – ikke minst – Russland vil være en dimensjonerende faktor i norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er altså Utenriksdepartementet som har ansvaret for Norges samarbeid med Russland.

Uavhengig av alliansetilknytning har vi et sterkt nordisk interessefellesskap. Uavhengig av landenes tilknytning til EU deler vi ambisjonen om at Norden skal være en foregangsregion på industriutvikling, klima og miljø. Vi skal ikke være et europeisk grønt batteri – vi skal være en viktig del av motoren. Norge har en unik kompetanse som har utviklet seg i sykluser, der naturressursene i bredeste forstand har vært svært viktig for Norges velstandsutvikling.

Som det står i Hurdalsplattformen, har regjeringen som mål å øke norsk eksport, utenom olje og gass, med minst 50 pst. innen 2030. Senterpartiet og regjeringen vil derfor styrke arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet. Dette er ett av flere virkemidler for å styrke norsk eksport, med særlig vekt på fornybar energi og grønn teknologi både i og utenfor Europa. Målet er å bidra til norsk verdiskaping ved at flere norske bedrifter og næringer skal få tilgang til markeder i Europa og globalt, slik at norsk næringsliv kan posisjonere seg best mulig for å utnytte mulighetene som oppstår.

Grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer, slik som organisert kriminalitet, ulovlig handel, voldelig ekstremisme og spredning av kjernevåpen, angår også oss her i Norge. Senterpartiet og regjeringen er opptatt av at et arbeid for å redusere voldelig ekstremisme og terrorisme samt organisert kriminalitet må prioriteres høyt.

Regjeringen foreslår et bistandsbudsjett på 1 pst. av brutto nasjonalinntekt til offisiell utviklingsbistand i 2022. Til sammen utgjør det 41,1 mrd. kr og innebærer en økning på 3 mrd. kr, eller 8 pst. sammenliknet med saldert budsjett for 2021. Det er fakta. Og målet for norsk utviklingspolitikk må være samfunnsendring, og ikke bare veldedighet. Dette målet er krevende å oppnå, men særdeles viktig å holde fast ved. Det er både et uttrykk for solidaritet og i norsk interesse å bidra til en mer rettferdig verden og til at færre mennesker må leve i ufrihet og nød. Kampen mot globale forskjeller og for global matsikkerhet er viktigere enn noen gang. Dette innebærer i høyeste grad å bekjempe klimaendringene – der marginene er minst, er konsekvensen størst.

Dette budsjettet er styrt etter seks satsingsområder i utviklingspolitikken:

• forene klima- og utviklingspolitikken og prioritere fornybar energi

• bekjempe sult og øke matsikkerheten

• bekjempe ulikhet

• styrke kvinners rettigheter

• humanitær bistand

• bekjempe smittsomme sykdommer

Jeg registrerer at noe av det har vært gjenstand for debatt allerede, men denne regjeringen har altså valgt å tråkke opp egne spor utfra disse prioriteringene.

Jeg vil spesielt nevne at regjeringen foreslår å bevilge 500 mill. kr mer for å bekjempe sult og bidra til økt matsikkerhet. Bevilgningene vil øke fra 952 mill. kr i Prop. 1 S, altså fra Solberg-regjeringen, til over 1,4 mrd. kr.

Vi skal satse på klimasmart landbruk, hvor småskala matprodusenter og mataktører særlig prioriteres. Hurdalsplattformen er tydelig på at sult og matsikkerhet skal bli et forsterket satsingsområde i norsk utviklingspolitikk. Det er to til tre ganger mer effektivt å satse på matproduserende sektorer, jordbruk, fiskeri og akvakultur, enn andre fattigdomsbekjempende tiltak, ifølge Verdensbanken.

Samfunnet har forandret seg betraktelig de siste 20 årene. Trusselbildet er uoversiktlig og uforutsigbart. Disse truslene vil sette norsk sikkerhetspolitikk på nye prøver. Vi kan ikke lenger hvile på veivalgene til våre forgjengere. Politikken må i større grad ta hensyn til styrker og svakheter på tvers av samfunnssektorer og etablerte kapasiteter med fleksibilitet til å håndtere trusler vi ikke kjenner.

Regjeringen vil sette ned en bredt sammensatt beredskapskommisjon, som vil være førende for en helhetlig samfunnsberedskap. I tillegg settes det i disse dager ned en egen forsvarskommisjon. Det er avgjørende for Norge å ha et moderne og alliansetilpasset forsvar. Vi må ha et nasjonalt og selvstendig forsvar med egnede kapasiteter på land, i luft, på sjø og i det digitale rom. Langtidsplanen viderefører et fellesoperativt forsvarskonsept for Norge, bestående av den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Medlemskapet i NATO er en bærebjelke i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og det er svært viktig at Forsvaret er i stand til å løse utfordringer Norge kan stå overfor i nordområdene. Forsvarsevnen og det militære nærværet i Nord-Norge må styrkes. Samtidig må Forsvaret også kunne bidra i felles innsats for internasjonal fred og sikkerhet.

Det er strategisk viktig å sikre nærværet og kampkraften i Troms og Finnmark. Norge er en kyststat med en av verdens lengste kystlinjer. Sjøforsvaret og Luftforsvaret spiller en viktig rolle i å overvåke våre store kyst- og havområder. Norge er på dette området NATO i nord. Sammen med etterretning, cyberforsvar og landforsvar setter dette oss i stand til å ivareta de viktige oppgavene for forsvarsalliansen som den geografiske plasseringen vår gir oss. Dette må vi aldri glemme. Vi må følge opp og tilrettelegge for innfasing av nye kampfly og overvåkingsfly i Luftforsvaret.

I den kommende langtidsperioden er det avgjørende at Hæren utvikler seg videre til å bli en moderne landstyrke, og regjeringen foreslår å styrke Hærens evne til å realisere vedtatt struktur slik at eksisterende materiell kan driftes parallelt med innføring av nytt materiell i tråd med planens investeringer.

Hæren fortsetter en videreutvikling av Brigade Nord. Hæren trenger nye stridsvogner, og det må gjennomføres raskest mulig innenfor de regler og rammer som gjelder for store offentlige anskaffelser. Artilleribataljonen fortsetter sin utbygging. I tillegg er det svært viktig at man utvikler kaderbaserte støtteavdelinger som kan være til støtte for hele Forsvaret. Og for å styrke den landmilitære tilstedeværelsen i Finnmark vil et jegerkompani i grensevaktbataljonen på garnisonen Sør-Varanger være fullt operativt i 2022, og det vil jobbes fram mot en bataljon i 2025.

For Heimevernets del er det svært viktig å videreutvikle organisasjonen. I Hurdalsplattformen er man tydelig på at Heimevernets struktur skal økes til 45 000 soldater, og beredskapen må innrettes slik at styrken er gripbar når behovet oppstår.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:33:01]: Norsk utenrikspolitikk ligger fast – det har utenriksministeren sagt ved mange anledninger – på område etter område. Sannheten er vel at den er fastlåst. Det betyr ingen ambisjoner, ingen nytenkning eller visjoner. Representanten Aukrust hevdet fra denne talerstolen at det var nye vyer, og at man skal skulle se ut mot verden. Det er floskler. Det tror jeg de aller fleste innser. Men det betyr strengt tatt ingenting om det er Arbeiderpartiet eller Høyre som styrer Utenriksdepartementet. Utenriksministeren styrer akkurat som før. Det er ingen forskjell mellom utenriksminister Eriksen Søreide eller utenriksminister Huitfeldt, noe som utenriksministeren selv sier når utenrikspolitikken skal ligge fast. Det merket jeg også av den tidligere utenriksministerens innlegg her, hvor hun diskuterte om 15 mill. kr hit og 30 mill. kr der i et bistandsbudsjett på 40 mrd. kr. Det er klart at dette er bagateller, og det er semantikk man holder på med.

Riksrevisjonens rapport om norsk bistandspolitikk burde være en øyeåpner. Det er en sammenhengende slakt av dagens bistandspolitikk. Representanten Aukrust kan snakke om disse seks områdene som regjeringen skal prioritere nå – og rekkefølgen var klima, ulikhet, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, matsikkerhet, bekjempelse av smittsomme sykdommer, og humanitær nødhjelp. Jeg registrerer at klima var først, før folk som sulter – for det var rekkefølgen av det som representanten Aukrust var opptatt av. Jeg tipper at mennesker i Afrika, Midtøsten og andre steder er veldig glad for den prioriteringen.

Den viktigste konklusjonen i rapporten fra Riksrevisjonen er at det er altfor mye penger i systemet. Disse er spredt på altfor mange formål, for mange mottakere, for mange aktører og i altfor mange land. Det er altfor krevende å ha oversikt og å følge opp, og jo mer penger, jo mer behov blir det for administrasjon, konsulenter og rapportskriving. Nye penger sprøytes inn hvert eneste år – en påplussing på en milliard eller to – eller tusen millioner eller to – på ett år? Hvem i all verden kan absorbere den form for penger fra et år til et annet? Det er helt umulig. Hadde man gjort det til Forsvaret, ville ikke forsvarssjefen visst hvor han skulle bruke disse pengene. For det er langtidsprioriteringer, det er langtidsprosjekter, og da kan man ikke sprøyte inn tusenvis av millioner over natten. Det er useriøs politikk.

Jeg kan nevne – uten at det er veldig viktig i denne sammenheng – at dagens bistandspolitikk tilsvarer 8 000 kr per nordmann, 15 000 kr per skattebetaler eller 32 000 kr for en familie på fire. Da har vi en plikt til å bruke disse pengene på en god måte. Det er en meningsløs konkurranse mellom partiene for å fremstå som partiet med det varmeste hjertet. Men med et varmt hjerte må man også ha et kaldt hode. Det hjelper ingenting hvor varmt hjertet er, hvis man ikke er i stand til å se på hvordan pengene brukes, å bruke selvkritikk, å prioritere og å være tydelig på resultatene.

Rapporten må føre til en radikal omlegging av bistandspolitikken. I gårsdagens Dagsnytt 18 uttalte utviklingsministeren at Riksrevisjonen kun har sett på et fåtall av mange titalls fond, og at dette ikke er en kritikk av hele bistanden som sådan. Vel, la oss se litt på det. En stor del av kritikken fra Riksrevisjonen handler om mangel på kontroll, både faktiske kostnader av fondene og hvilke fond Norge i det hele tatt støtter. Ifølge Riksrevisjonens rapport har f.eks. verken Utenriksdepartementet eller Norad en oppdatert liste over alle fond og alle land som mottar norsk støtte gjennom Verdensbankens fond per 2021. Det er skandaløst.

Rapporten sier også at flere ambassader mangler en fullstendig oversikt over norsk støtte til de ulike fondene på landnivå. Det står også at flere ambassader er usikre på om de ville mottatt informasjon dersom mislighet og korrupsjon skulle oppstå i norskstøttede fond på landnivå. Dette er ikke kritikk som bare angår fondene som Riksrevisjonen har sett på, men det vitner om et systemisk problem. Riksrevisor uttalte til mediene at hans inntrykk er at Utenriksdepartementet bare feier milliardene unna uten å være opptatt av resultatene. Synes utviklingsministeren at det kan være en idé å redusere bistanden for å få bedre kontroll over de midlene man har? Eller skal vi øke den hvert år, med en milliard eller to, for å sole oss i glansen i mediene?

Bistanden skal bidra til at landene klarer seg selv – hjelp til selvhjelp. Hvis man f.eks. gir sosialhjelp til en som trenger hjelp fra det offentlige, er jo målet at denne personen kommer ut av det og skal slippe å ha sosialhjelp i fremtiden. Det er hele poenget med sosialhjelpen. Det er ikke for å sette denne personen på evig sosialhjelp. Men det er det vi gjør: Vi lamslår de landene vi gir penger. De er ikke i stand til å fø seg selv, de er ikke i stand til å sette opp sitt eget næringsliv, de er ikke i stand til å få arbeidsplasser, de er ikke i stand til å beskytte kvinner – fordi vi forteller dem akkurat hvordan de skal sette opp sine land. Vi driver institusjonsbygging som ikke fungerer, etter våre prinsipper. De seks prinsippene fra Aukrust er jo et godt eksempel på at det ikke fungerer. Vi burde ha tydelige krav, tydelige mål, tidsbegrensede prosjekter og trekke oss ut dersom ikke landets myndigheter er med på den dugnaden, den innsatsen som vi bidrar med.

Lakmustesten er jo hvor mange land som blir uavhengige av bistand når vi gir bistand – ikke hvor mange land vi kan gi bistand til – eller 143 land, som vi gjør nå. Det er mange som vil slippe å ha bistand. Jeg spurte utviklingsministeren om dette, og jeg fikk høre at det bare var Sør-Korea som er blitt uavhengig. Det er jo et elendig resultat. Om vi sprøyter inn milliard på milliard, er det ikke flere som blir uavhengig av det. Man har en befolkningseksplosjon, og ingen, ingen reagerer på det, som er det store problemet. Sjefen for FNs matvarefond, Beasley, sa akkurat det da han snakket med komiteens ledelse i forrige periode. Jeg møtte en kvinne fra Etiopia – hun fødte sitt tiende barn før hun er 30 år. Det sier seg selv at det ikke er mulig å fortsette med den politikken som vi gjør i dag. Man sier at man vil bekjempe spedbarnsdødelighet – ja, det er kjempefint, det. Det er en god ting at denne kvinnen får ti istedenfor åtte barn. Selvsagt er det positivt, men det hjelper ingen på langsiktig vis. Det må jo være sånn at vi hjelper for å redde folk, og for at de skal klare seg selv.

UDs tidligere spesialutsending til Somalia, Mjaugedal, sier at milliardene Norge har gitt i bistand til Somalia, ikke har hatt noen positiv effekt – de har sågar virket mot sin hensikt. Det er sterk kost. Prosjektene spriker i alle retninger, uten en helhetlig tenkning bak – et lappeteppe av gode intensjoner og null effekt. Han mener at intellektuell dovenskap og mangel på kunnskap – intellektuell dovenskap og mangel på kunnskap – i politisk ledelse fører til at penger blir brukt i hytt og vær uten at det gir langsiktig effekt, og at det er et akseptert narrespill. Mjaugedal sier videre at han ikke har møtt noen, verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere, som har tro på dette. Og så feier man det under teppet og diskuterer en million her eller to millioner der, eller kanskje en milliard her eller en milliard der. Hva har vi fått tilbake? var spørsmålet Mjaugedal fikk. Han svarte:

«Vi har mange godt betalte jobber i bistandsbransjen. Men det har ikke gitt utvikling, vi har ikke stoppet flyktningstrømmen og vi har ikke fått slutt på terror. Det har ikke bedret vilkårene for det somaliske folket. Hele prosjektet er vanskelig å forsvare.»

Det sier en med 30 års erfaring som har hatt ansvaret for vår utviklingshjelp i Somalia, og så lytter vi ikke! Hva slags politikk er det, når da denne regjeringen skal føre den samme politikken som den foregående regjering, og neste regjering skal føre den samme politikken som denne regjeringen? Det er ikke mulig å drive politikk på den måten.

Så litt om palestinske lærebøker: I innstillingen fremmer Fremskrittspartiet et anmodningsforslag om stopp i bistand til palestinske utdanningsmyndigheter. Fremskrittspartiets forslag er identisk med merknaden fra tidligere års innstilling, for da var hele komiteen enig om følgende:

«Komiteen mener det er nødvendig å sikre at norske midler støtter undervisning som er etisk forsvarlig og danner grunnlag for fredelig sameksistens og toleranse for fremtidige generasjoner i regionen, og mener regjeringen må benytte tilgjengelige virkemidler for å oppnå dette.»

Det har ikke skjedd, og nå er det ny regjering.

Rapporten fra George Eckert Institute, som ble satt til å lage en rapport på dette, sier at det er blitt bedre, men absolutt ikke greit. Det er en forherligelse av vold og terrorisme, og terroristen Dalal Mughrabi trekkes frem som eksempel på motstandskamp og en kvinnelig rollemodell, som det står. Staten Israel nevnes ikke ved navn, og israelske byer er ikke på kartet. Det nører opp under et forsterket hat i elevene, noe også rapporten sier.

I et medieoppslag etter debatten i forfjor ytret dagens utenriksminister følgende til norske medier:

«Flere norske stortingstopper reagerer sterkt etter at innholdet i de nye palestinske skolebøkene ble kjent. Nå ber Anniken Huitfeldt (Ap), som leder utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, om svar fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

– Vi må være sikre på at pengene blir brukt til å fremme fred og forsoning, ikke til å bygge opp motsetninger. Derfor vil jeg snarest be utenriksministeren redegjøre for saken og hva regjeringen har gjort da de ble kjent med disse forholdene. Vi vil avvente spørsmål om bevilgninger til etter denne redegjørelsen, sier Huitfeldt.»

Og bevilgningene kom, men bøkene ble ikke særlig bedre.

Jeg har mange flere sider jeg skulle ønske jeg kunne fremsi. Nå ser jeg at tiden går. Istedenfor å rope høyere eller lese enda fortere får jeg heller ta et treminutters innlegg litt senere. Takk for oppmerksomheten.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:42:54]: Ja, jeg tar opp det forslaget Fremskrittspartiet er en del av.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:43:09]: SVs sikkerheits- og forsvarspolitikk har som mål å sikra norsk suverenitet og demokratiet vårt gjennom ein aktiv fredspolitikk, gjennom internasjonalt arbeid for nedrusting og avspenning og gjennom eit sterkt nasjonalt forsvar som i størst mogleg grad er i stand til å hevda suverenitet i våre eigne område.

Dessverre har utanriks- og forsvarspolitikken i mange år gått i feil retning. I staden for å bidra kraftfullt til nedrusting internasjonalt har Noreg bidratt til opprusting. I staden for å bidra til avspenning bidrar Noreg til å auka spenninga mellom stormaktene. I staden for å byggja eit norsk forsvar med vekt på overvaking av kyst- og havområde og å vera til stades lokalt over heile landet for å ha ein solid nasjonal beredskap, har forsvarspolitikken meir og meir gjort oss avhengige av andre og styrkt dei delane av Forsvaret som slett ikkje skal forsvara Noreg, men bidra i krigføring internasjonalt.

Noreg har hatt ein forsvarspolitikk som ikkje fyrst og fremst legg norske interesser til grunn, men som i større grad tener USAs interesser. Eit eksempel på politiske vegval som ikkje tener forsvaret av landet, er nedlegginga av Andøya flystasjon som base for dei maritime overvakingsflya våre. Overvakingsflya gjer ein uvurderleg innsats med å ha oversikt og beredskap og hevda suverenitet i havområde. Den jobben gjer dei best ved å vera stasjonerte på Andøya. Fordelane med Andøya er mange. Det handlar om geografisk plassering, det handlar om topografi, og det handlar om infrastruktur som er på plass på Andøya flystasjon, både når det gjeld ammunisjon, og når det gjeld drivstoff. SV har ikkje gjeve opp kampen for at Andøya flystasjon framleis skal ha ei rolle i forsvaret av Noreg. Me føreslår i vårt alternative budsjett å ha pengar til drift av flystasjonen òg i 2022.

Forsvarsbudsjetta har over lang tid hatt ein ubalanse mellom investeringar og drift. Det er kjøpt inn store mengder høgteknologisk materiell utan å ha infrastrukturen rundt og ikkje minst tilstrekkeleg bemanning på plass. Tvert imot har rådyre feilinvesteringar gått ut over forsvarsevna, og innkjøpet av nye kampfly er det fremste eksempelet på dette. SV føreslår difor i vårt alternative budsjett å styrkja drifta av Forsvaret. Me lyttar til dei mange bekymringane om personellsituasjonen i Forsvaret og vil ha fleire stillingar i Hæren, Heimevernet og Kystvakta.

I utviklingsbudsjettet har SV fire hovudprioriteringar. Det er klima og natur fordi klima- og naturkrisa rammar dei fattigaste mest. Det er kamp mot global ulikskap, mot skatteparadis og skatteunndragingar. Det er kamp for demokrati og menneskerettar og eit sterkt sivilsamfunn, og det er kamp for likestilling og kvinner sine rettar internasjonalt. Difor føreslår me i vårt alternative statsbudsjett å auka innsatsen på alle desse områda.

Minst like viktig som å ha eit godt utviklingsbudsjett er det å sjå ut over dette budsjettet og bistanden, for Noregs samla innsats i desse viktige kampane handlar om mykje meir enn bistand. Kampen mot pandemien illustrerer dette godt. Pandemien og den økonomiske usikkerheita som den har ført til, har sett kampen mot fattigdom og ulikskap mange år tilbake. Samtidig har utviklinga til fulle òg vist at vår eiga sikkerheit og vår eiga velferd heng tett saman med globale forhold. Desse krisene viser både behovet for eit forsterka internasjonalt engasjement og svakheitene i det noverande internasjonale samarbeidet.

Den sterkt urimelege skeivfordelinga i tilgangen på vaksinar, medisinar og testutstyr i kampen mot covid-19 rammar i fyrste rekke dei fattige i verda, men som me i den seinare tid smerteleg erfarer, er det òg ein trussel mot liv, helse og velferd i heile verda, òg i Noreg. Aller viktigast no er det difor å få på plass eit breitt unntak for patent og immaterielle rettar for vaksinar, medisinar, testutstyr m.m. i kampen mot covid-19. Signalet frå regjeringa om i alle fall å støtta eit patentunntak for vaksinar er eit steg i rett retning, men SV meiner at me bør ta heile steget og støtta heile forslaget frå Sør-Afrika og India i Verdshandelsorganisasjonen.

Budsjettforliket med regjeringa innfrir ikkje alle SVs ønske og prioriteringar i utviklingsbudsjettet, men me har fått eit viktig gjennomslag ved å få utviklingsbudsjettet heilt opp til 1 pst. av BNI. Noreg skal ha ei tydeleg stemme for internasjonal solidaritet, og den stemmen har større legitimitet når me òg prioriterer utvikling i våre eigne budsjett.

Ekstra gledeleg var det at me fekk gjennomslag for endeleg å auka tilskotsordninga for fredsorganisasjonane. Dette har lenge vore nedprioritert. Det har vore kutta under førre regjering og det politiske fleirtalet som har vore dei føregåande åtte åra. For eksempel har fredsprisvinnaren ICAN ikkje kunna få støtte til sitt viktige arbeid for kjernefysisk nedrusting og eit internasjonalt forbod mot atomvåpen. Det kan dei no, og fleire andre organisasjonar kan no få støtte. Dette oppfattar me som ei svært god investering i kampen for at Noreg igjen skal bli ein fredsnasjon.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:50:25]: Ja.

Guri Melby (V) [10:50:54]: Utenriksbudsjettet er viktig fordi det sier noe om hva Norge vil i verden, og hvordan vi har tenkt å oppnå målsettingene våre. For Venstre er det helt klart at løsningene på vår tids største utfordringer er internasjonale, enten det er snakk om klima, migrasjon, kampen mot fattigdom eller kampen for menneskerettigheter. Svaret ligger i mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Derfor vil vi være en tydelig stemme i denne salen når regjeringen svekker Norges forhold til Europa, vanner ut satsingen vår på å få ned utslipp eller viker unna i viktige menneskerettighetsspørsmål. Det definerer oppgaven vår i utenriks- og forsvarskomiteen de neste fire årene.

Jeg kunne ha brukt innlegget mitt til å gi salen en oversikt over de omprioriteringene regjeringen har gjort i utenriksbudsjettet som vi er uenig i. Det er mye her som det er verdt å kritisere, men kritikken kommer også godt fram gjennom merknadene våre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle bruke mine tilmålte fem minutter til å fokusere på et kutt som jeg er redd er litt symptomatisk for den retningen som regjeringen har pekt ut i utenrikspolitikken.

Det temaet som jeg vil ta opp, er regjeringens beslutning om ikke å etablere et knutepunkt for helseinnovasjon i Oslo. Det å etablere dette knutepunktet nettopp i Oslo var en ambisjon som den blå-grønne regjeringen delte med UNICEF. Planene var klare, før den nye regjeringen i en helt uventet beslutning bestemte seg for å skrinlegge hele prosjektet.

I regjeringsplattformen skriver Arbeiderpartiet og Senterpartiet at Norge skal «være en pådriver for å styrke FN-systemet, gjøre det mer effektivt og representativt, og arbeide for nordisk samordning og en tydeligere nordisk stemme i FN». Men bare uken etter skrinla de altså planen om et UNICEF-knutepunkt for helseinnovasjon. Jeg vet at utviklingsministeren ikke selv var på Hurdalsjøen, men det overrasker meg at hun har tatt så lett på denne setningen at hun ved første anledning vender tommelen ned for å få et FN-kontor i Oslo.

I Avisa Oslo spurte min partifelle Grunde Almeland: «Hadde det vært greit om kontoret skulle ligge i Nordreisa?» I denne salen sa utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim at hun ikke mente at det var like avgjørende hvor knutepunktet ligger. Til å være en senterpartist viser statsråden overraskende lite interesse for hvor et offentlig kontor skal etableres, men kanskje kan det være nettopp fordi det er i Oslo? Statsråden sa også i denne salen at hun ikke syntes at 500 mill. kr av et bistandsbudsjett på 40 mrd. kr er god bruk av norske bistandsmidler.

Det viktigste for Venstre er selvsagt ikke om kontoret ligger i Oslo eller ikke. Det jeg stiller meg aller mest undrende til, er at statsråden og regjeringen ser så lite verdi i det å satse på helseinnovasjon nettopp nå når vi står i en global pandemi. Dette handler ikke om et fjernt eller udefinerbart formål, det handler om å utvikle løsninger som kan hjelpe de aller mest sårbare av de aller mest sårbare: barn som vokser opp i lav- og mellominntektsland, barn som i løpet av de siste to årene har levd og dødd i skyggen av koronapandemien. Vi er forsinket i kampen mot meslinger. Det er en sykdom som dreper 140 000 mennesker hvert eneste år. Dette innovasjonsknutepunktet ville vært en nøkkel for å sikre at vi har de løsningene som skal til for at barn ikke skal være nødt til å lide døden av sykdommer som vi både kan og bør forhindre.

Statsråden mener at det ikke er avgjørende hvor knutepunktet ligger, men dette handler ikke om at Oslo fortjener et sånt knutepunkt. Det handler om at arbeidet med helseinnovasjon fortjener det stedet som har den beste kompetansen og de beste ressursene til å jobbe med dette temaet. Grunnen til at Oslo vant kampen om å få dette senteret, er nettopp at vi har kompetanse og ressurser som kunne ha bidratt i den globale kampen for barns helse. Vi tapte på målstreken fordi regjeringen ikke klarte å prioritere 50 mill. kr i året i et bistandsbudsjett som er på 40 mrd. kr.

Jeg håper at alle kollegaene mine på Oslo-benken – Kamzy Gunaratnam, Marian Hussein, Trine Lise Sundnes, Andreas Sjalg Unneland, Frode Jacobsen og Siri Gaasemyr Staalesen – tar opp kampen for at byen vår, men ikke minst barns globale helse, skal få dette kontoret. Vi legger fram et forslag som de fint kan stemme for her i dag for å støtte etableringen av dette senteret.

Beslutningen om å legge det ned ble gjort i hui og hast. Verken Stortinget eller UNICEF ble informert. I dag har regjeringen muligheten til å snu, og regjeringspartiene og SV står fullstendig fritt til å stemme for forslaget og reversere sin egen beslutning når det gjelder å legge kontoret til Oslo.

Bjørnar Moxnes (R) [10:55:58]: Rødt står for en forsvarspolitikk hvor vi vil prioritere forsvaret av Norge istedenfor USA og NATOs angrepskriger i utlandet. Vi vil styrke Norges selvstendige forsvarsevne, ikke la USA overta norske forsvarsfunksjoner og kunne bruke norsk territorium til livsfarlig krigshissing mot Russland. Vi vil også prioritere Forsvarets viktigste ressurs, personell, foran ekstremt dyrt utstyr som er mer egnet for USAs angrepskriger enn til forsvar av Norge.

I vårt budsjett viser vi at det er mulig å gjeninnføre sunn fornuft i norsk forsvarspolitikk. Vi styrker Heimevernet med 10 000 flere soldater og mer øving. Hæren får mer personell, artilleri, helikopter i Bardufoss og etablering av lederutdanning i Nord-Norge. Vi gjenoppretter Sjøheimevernet, sikrer flere årsverk i Kystvakten, tar tilbake drift av renhold i Forsvaret og bevilger mer til Forsvarets høgskole og norske krigsveteraner.

Disse tiltakene koster penger, men vi har inndekning for hver eneste krone vi bruker på å styrke Forsvaret i Norge. Vi kutter nemlig i unødvendige utgifter til militæroperasjoner i utlandet, som de siste tiårene har gått på bekostning av Norges forsvarsevne, og i mange tilfeller har bidratt til store sivile lidelser, mer terror og mindre sikkerhet.

Vi kutter i utgiftene til F-35 – et fly som ifølge USAs luftforsvar ikke er egnet til hverdagsbruk, som ifølge USAs riksrevisjon blir stående på bakken på grunn av feil og mangler, og som har driftskostnader som er så store at det vil gå ut over resten av Forsvaret i tiår framover.

Over hele verden kjemper mennesker for frihet, rettferdighet og demokrati. Rødt vil forandre norsk utenrikspolitikk og vil at Norge skal stå sammen med de menneskene som lider under fattigdom som er skapt av kapitalistisk urettferdighet, og de som rammes av klimaendringer, krig og undertrykkelse. Vårt mål er at Norge skal bli en pådriver for fred, global omfordeling og en rettferdig klimapolitikk. Derfor må vi bryte med den utenrikspolitiske eliten, som er mer lydhør for det amerikanske imperiets interesser enn for fred, fattigdomsbekjempelse og klima.

Vi kutter i finanseringen av NATOs krigshissing, og vi øker bevilgningene til fredsarbeid og nedrusting i Norge og verden for øvrig med 240 mill. kr, inklusiv støtte som er øremerket til fredsprisvinner ICAN, Nei til atomvåpen og Norges Fredsråd.

Rødt støtter stortingsvedtaket om at minst 1 pst. av bruttonasjonalinntekt skal gå til bistand, men vi mener at verken flyktningtiltak i Norge, globale miljøtiltak eller vaksineutvikling, som nesten bare kommer rike land til gode, bør regnes som bistand. Så vi bevilger 573 mill. kr ekstra til flyktningtiltak over kommunalbudsjettet og frigjør like mye til ekstra bistandsformål i utlandet. Vi bevilger midler til å ta imot 5 000 kvoteflyktninger og 1 500 flyktninger fra land med stort press, som Hellas og Italia.

Rødt vil ha en bistand som er lokalt forankret, solidarisk, og som bidrar til omfordeling og fattigdomsbekjempelse. Derfor øker vi støtten til fagbevegelse, urbefolkning, kvinnebevegelse og andre grasrotbevegelser, og så kutter vi i støtten til nyliberale aktører som Verdensbanken. I tillegg øker vi bistanden til sivilsamfunn og nødhjelp til Afghanistan, der millioner nå står på randen av sultedød etter 20 år med ødeleggende NATO-krig.

Vi øker også støtten til Vest-Sahara, kurdiske Røde Halvmåne i Nord-Syria og palestinske organisasjoner som støtter fredelige BDS-tiltak mot Israels folkerettsbrudd. Også de som er internt i Israel, og som uten grunn har blitt definert som terrorister, ønsker vi å styrke støtten til for å styrke sivilsamfunnet i både Palestina og Israel.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:01:06]: Det finnes ikke noen klarere, skarpere åpenbaring av et samfunns sjel enn måten det behandler sine barn på, sa Nelson Mandela.

Det er sant både i det lokale samfunnet, i det nasjonale samfunnet og for verdenssamfunnet i stort. I så måte er UNICEFs siste rapport et alvorlig varsku om tilstanden i verden. UNICEF sier at vi risikerer å miste en hel generasjon barn og unge på grunn av covid-19: 100 millioner flere barn har havnet i fattigdom på grunn av pandemien og pandemiens konsekvenser. Antall barnearbeidere ligger an til å øke med 9 millioner innen utgangen av 2022. Rundt 10 millioner flere barn kan risikere å bli giftet bort innen dette tiåret er omme, som følge av pandemi og nedstengning. 45 pst. av jentene i enkelte områder i noen av samarbeidslandene våre kom ikke tilbake på skolen da skolene åpnet igjen. Ni millioner flere barn står i fare for å dø av alvorlig underernæring det neste året.

Dette er noe av det rapporten viser til, og det er rystende lesning. Det er altså en katastrofe i dag og slår samtidig beina under framtidig utvikling i de landene som rammes. Tross denne situasjonen, tross at vi står midt i en akutt pandemi, og på tross av et erklært mål om å bekjempe ulikhet og urettferdighet har regjeringen og SV altså blitt enige om å kutte over en halv milliard kroner til internasjonal fattigdomsbekjempelse i forhold til Solberg-regjeringens budsjettforslag. Jeg hadde aldri trodd – aldri forestilt meg – at vi skulle komme dit. Det klages på kort tid til å jobbe med budsjettet på, men en har altså rukket å prioritere slike kutt på den korte tiden.

Tross situasjonen for verdens barn har regjeringen og SV valgt å kutte over 600 mill. kr, 662 mill. kr, til utdanning i budsjettet – utdanning, som er selve nøkkelen til å bygge opp igjen land etter krise. På tross av at 9 millioner flere barn står i fare for å havne i akutt sult, har regjeringen valgt å kutte 320 mill. kr til fredsprisvinner Verdens matvareprogram. Det gjør en selv om en vet at matvareprogrammet kanskje er det aller viktigste redskapet vi har for å redde disse barna.

Dette er prioriteringer som er nærmest uforståelige. Men ikke nok med det: Midt i denne kritiske situasjonen har regjeringen i Hurdalsplattformen senket ambisjonene gjennom at en ikke lenger vil forplikte seg til å gi 1 pst. av BNI til offisiell utviklingsbistand. Internasjonale tiltak for å nå bærekraftsmålene er ikke ensbetydende med offisiell utviklingsbistand. Det er nok av land som dessverre går sine egne veier og kutter i livsviktig humanitær bistand og utviklingssamarbeid. Det burde ikke være vår vei.

Alle forstår at dette kan få store konsekvenser, for uten en slik forpliktelse er det lett å hente de ekstra pengene en gjerne skulle hatt til andre gode formål, som f.eks. klimatiltak, fra bistanden. Det er en fryktelig dårlig idé å sende regningen for Norges klimaforpliktelser til verdens aller fattigste.

Kristelig Folkeparti mener Norges bidrag til global klimafinansiering må økes betraktelig, og derfor la vi i budsjettet opp til en dobling av klimabistanden og en tredobling av klimatilpasningsstrategien innen 2025. Vi lanserte også 10 mrd. kr de neste fem årene til et klimatilpasningsfond. Listen over initiativer er lang. All vår globale klimafinansiering kan ikke betales ved å kutte i den ene prosenten som Norge, med sterk og solidarisk støtte i det norske folket, har satt av til internasjonal fattigdomsbekjempelse. Det er verken rettferdig eller bærekraftig.

Enhver regjering både kan og bør gjøre egne vurderinger av hva som skal prioriteres i utviklingspolitikken. Samtidig er det noen områder der Norge over tid har opparbeidet et internasjonalt lederskap. Norges internasjonale innflytelse mener jeg en ansvarlig regjering plikter å forvalte på en god måte. Et slikt område er global helse, så vi i Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen, med statsministeren i spissen, viderefører Norges aktive rolle i kampen mot pandemien og arbeidet for å styrke den globale helseberedskapen framover. Det fortjener ros.

Jeg håper regjeringen tar inn over seg at det er ikke-smittsomme sykdommer som tar aller flest liv. Samlet sett står disse sykdommene for over 70 pst. av sykdomsbyrden og tidlige dødsfall globalt. Under Solberg-regjeringen lanserte Norge, som første land i verden, en egen strategi for å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer, inkludert psykiske lidelser, i utviklingsland. Signalene fra regjeringen har så langt vært uklare, men jeg håper denne debatten kan bidra til å avklare at regjeringen vil fortsette opptrappingen for global mental helse og kampen mot ikke-smittsomme sykdommer.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:06:26]: Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, men norsk utenrikspolitikk som sådan skal og bør ikke gjøre det rett og slett fordi verden forandrer seg. Det har vært mitt budskap da jeg sto her som opposisjonspolitiker, og det er også mitt budskap nå. Når vi ser pandemien, når vi ser økende stormaktsrivalisering, er det klart at på noen områder må vi endre de politiske virkemidlene vi tar i bruk, selv om hovedlinjene og de internasjonale tilknytningsformene ligger fast.

Vi har de siste årene sett at nedrustningsavtaler faller sammen, vi har sett en global pandemi, som øker fattigdommen i verden, og vi har sett veldig mange flere kriser og konflikter som driver mennesker på flukt. Derfor må vår utenrikspolitikk ta utgangspunkt i å møte disse utfordringene.

Så legger jeg merke til at uenigheten i denne salen først og fremst befinner seg mellom de tidligere regjeringspartiene, og det er i hvert fall verdt å merke seg, og at uenigheten mellom de partiene som utgjør grunnlaget for dette budsjettet, nemlig SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, er langt mindre enn de fire som utgjorde et budsjettgrunnlag i de åtte foregående årene. Et eksempel på at vi klarer å bygge bro, ser vi bl.a. i spørsmålet om fornybar energi. Venstre, som har måttet se et budsjett som foreslås av SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, får se en kraftig økning på dette området, og det er kanskje også grunnen til at representanten fra Venstre ikke valgte å snakke om det som kanskje er Venstres hovedsak, da hun snakket om budsjettet her i stad.

Et annet eksempel er nedrustningspolitikken, hvor jeg mener at denne regjeringa bygger et bredt grunnlag i Stortinget. Stortinget sa for noen år siden at man skulle videreføre det humanitære initiativet. Det gjorde ikke den tidligere regjeringa, og vi klarer i mye større grad å bygge et bredt grunnlag på Stortinget omkring de nedrustningsinitiativene vi tar.

Det er viktig for oss å fokusere på sammenhengen mellom sult og klima. Det er nettopp derfor vi var så skuffet over at Russland for noen dager siden la ned veto mot en resolusjon om dette i Sikkerhetsrådet. Et land som Niger er spesielt opptatt av at tørke og klimaendringer bidrar til å øke sulten, og derfor er det sammenheng mellom det vi gjør på klima, og det vi gjør for å bekjempe sult i verden.

Menneskerettigheter er også en prioritet for oss. Vi ser at en del autoritære ledere har relativt stor folkelig oppslutning, men demokratiet ødelegges innenfra gjennom angrep på viktige institusjoner, som angrep på uavhengige domstoler og påtalemakt, som angrep på pressefriheten, ved at man ikke har uavhengige medier, og at også sivilsamfunn og uavhengige fagforeninger angripes. Derfor vil våre hovedprioriteter handle om det.

Så ser vi at mange mennesker i verden er på flukt. Derfor har vi vært opptatt av å etablere en solidaritetspott, for vi ser at i mange lokalsamfunn er det konflikter, økende konflikter, mellom de som har bodd der tidligere, og de som kommer som flyktninger. Derfor mener vi at vi som en viktig aktør i det internasjonale samfunn har ansvar for å ha en rettferdig flyktningpolitikk i Norge, men også bidra til at de som er på flukt, skal få skikkelig beskyttelse der de er.

Det har vært en viktig endring i vårt budsjett å øke bevilgningene til kultur og næringsfremme. Spesielt i en tid hvor vi trenger flere bein å stå på, og vi trenger å øke norsk eksport, vil vi sette utenrikstjenesten bedre i stand til å fremme norske bedrifter i utlandet. Det er det samme med kultureksport. Vi er inne i en kulturell blomstringstid på veldig mange markeder. Det ser vi ute i verden, bl.a. i Tyskland og USA, og derfor er det en klar prioritet i dette budsjettet at vi skal øke bevilgningene på dette området.

Jeg mener at vi i dette budsjettet ikke gjør så store endringer sammenliknet med det som var regjeringas opprinnelige budsjett, men vi har gjort noen viktige strategiske omprioriteringer som er i tråd med regjeringsplattformen.

Så har jeg noen kommentarer til det som har kommet fram. Det ser ikke ut til at jeg får tid til det i denne omgang, men det får jeg vel som replikker. Jeg kan bare si at for nordområdene er det største kuttet foretatt av den tidligere regjeringa på grunn av ubrukte midler. Det er en mindre justering vi gjør nå, i tråd med det som jeg tror den tidligere utenriksministeren har ganske god oversikt over, at en del av tiltakene der er utsatt på grunn av pandemien.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:25:50]: Når man lytter til enkelte av innspillene her i salen i dag, skulle man nesten tro at det var enorme avgrunner mellom våre synspunkter i utviklingspolitikken. Slik er det heldigvis ikke. De aller fleste av oss deler målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen år 2030. Men den nye regjeringen forbeholder seg altså retten til å justere virkemiddelbruken på veien dit. Vi lever i en tid med enorme utfordringer, og mange av disse henger tett sammen med den økonomiske ulikheten i verden og urettferdigheten vi ser. Pandemien har gjort disse forskjellene synligere og større, men målet forblir altså å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030 og nå de 17 bærekraftsmålene som vi er enige om. Derfor må vi ha en politikk som treffer der den kan utrette mest.

Regjeringen skal videreføre gode tradisjoner i norsk bistand, men samtidig skal vi utløse ny energi der hvor potensialet for ringvirkninger er aller størst, og derav våge å gjøre noen omprioriteringer. Vi mener at disse områdene er klimatilpassing, matsikkerhet og fornybar energi. Samtidig vil regjeringen ta konsekvensen av at de store utfordringene ikke kan møtes gjennom enkelttiltak overfor enkeltgrupper i enkeltland. Vi trenger nasjonale og globale systemendringer som tar utgangspunkt i alle menneskers rett til et anstendig liv og arbeid. Derfor er det avgjørende å bidra til positiv samfunnsendring hvor arbeid for godt styresett, folkestyre, god helse og ikke minst styrking av kvinners rettigheter inngår i utviklingspolitikken. Vi skal forene klima- og utviklingspolitikken, forbedre forbindelsene mellom humanitær og langsiktig innsats.

Vi dobler satsingen på klimafinansiering, og ikke minst tredobler vi midlene til klimatilpassing fram mot 2026 og imøtekommer således et viktig krav fra utviklingslandene. Dette vil gi både utslippsreduksjoner og fattigdomsbekjempelse, gjennom nye jobber, mer mat, bedre helse, bedre klima. Vi må gjøre det vi kan for at alle land blir med på et grønt skifte. Noen prioriteringer måtte derfor til for å gi plass til de tiltakene vi mener skaper mest utvikling. Men vi foreslår altså å styrke den samlede satsingen med 3,2 mrd. kr sammenlignet med Solberg-regjeringens 2021-budsjett. Enda viktigere er det at virkemidlene våre treffer der de utløser mest bærekraftig vekst. Så lenge våre største utfordringer forsterker hverandre, må vi også velge virkemidler som forsterker hverandre.

Det finnes neppe noe verktøy i utviklingspolitikken som kan skape flere ringvirkninger enn å gi folk tilgang til fornybar energi. Derfor legger vi opp til å øke innsatsen på det feltet med 420 mill. kr. Så lenge nærmere en milliard mennesker mangler tilgang til elektrisitet, er dette et alvorlig hinder for å komme inn i en positiv utviklingsspiral. Av samme grunn ønsker vi å styrke satsingen på matsikkerhet og klimasmart landbruk med en halv milliard kroner. Vår bistand skal forbedre verdikjeder og værmeldingstjenester, sikre verdens småbønder tilgang til frø som tåler mer regn, mer tørke. Slik kan de lettere ta framtiden i egne hender.

Vi vet fra norsk historie at god fordeling ikke bare er riktig og rettferdig, det er også en kilde til økonomisk vekst. Norge skal igjen ta nye initiativ i arbeidet med å bekjempe skatteunndragelse, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt.

Vi skal også innta en lederrolle når det gjelder kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og vi akter å øke bevilgningene til familieplanlegging og prevensjon. Sammen med SV har vi fått til en enighet om å styrke arbeidet med kvinner og likestilling i Afrika.

Vi tar ansvar i den globale pandemihåndteringen og viderefører det norske medlederskapet i ACT-Accelerator-mekanismen, og den samlede bevilgningen til global helse foreslås økt til 4,2 mrd. kr.

Når det gjelder utdanning, vil vi med 3,4 mrd. kr videreføre den forrige regjeringens målsetting om en dobling fra 2013.

Vi er inne i en avgjørende langspurt for å komme oss over på den riktige siden av historien innen 2030. Skal vi lykkes, må vi forene klima- og utviklingspolitikken og prioritere å forbedre virkemidlene.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:45:40]: De store diskusjonene om Norges forsvar kommer som regel i forbindelse med ny langtidsplan for Forsvaret. Etter det handler det mest om – som hovedoppgave – å bevilge tilstrekkelig med midler, slik at langtidsplanen blir oppfylt med sine målsettinger.

Fred og sikkerhet sikres best gjennom et forutsigbart internasjonalt samarbeid, basert på folkeretten og fredelige tvisteløsninger. Samvirket med våre NATO-allierte er fundamentet i vår militære sikkerhet, og basert på NATO-alliansen skal Forsvaret avskrekke og forebygge krig og konflikt.

Stortinget har vedtatt en ambisiøs langtidsplan for Forsvaret, og den nye regjeringen vil følge opp. Vi står overfor store investeringer og innfasing av nytt materiell i årene som kommer. Nye kampfly, ubåter, overvåkingsfly, nye stridsvogner og nye helikopter til hær og spesialstyrker er noe av det som kommer. I tillegg er den digitale utviklingen blitt slik at man må styrke forsvarssektorens evne til innsats mot trusler i det digitale rom. I alle disse tilfellene når staten har innkjøp, er det derfor svært viktig å bruke mulighetene til å utvikle og styrke gjenkjøp i norsk forsvarsindustri.

Den viktigste ressursen i Forsvaret er folk. Nå legger regjeringen opp til over 1 000 nye årsverk i Forsvaret i perioden. Dette er viktig, men utfordringene i dag handler ikke bare om å utdanne og ansette nytt personell, men også om hvordan vi beholder dem. I løpet av det siste året har en rekke omtaler av begredelige boforhold for soldater og ansatte i Forsvaret vært dominerende i ulike medier. Det snakkes om boforhold som ikke holder god standard, og flere tillitsvalgte i Forsvaret har slått alarm om forholdene gjentatte ganger. Ord som går igjen i beskrivelsene av de dårligste boforholdene, er at de er preget av mugg, slitasje, sopp, trange rom og felles bad og kjøkken.

Vi må ta vare på våre soldater og ansatte i Forsvaret. De har valgt å bidra til innsats for min og din fred og sikkerhet, og derfor har regjeringen nå tilført 38 mill. kr i friske midler som øremerkes vedlikehold av Forsvarets bygningsmasse. Det er neppe tilstrekkelig, men det er en kjærkommen start.

Neste år er frivillighetens år, og også Forsvaret har sine frivillige organisasjoner. Jeg har møtt mange av dem. Organisasjonene stimulerer til en opplyst forsvarsdebatt, økt kunnskap om og forståelse for norsk sikkerhetspolitikk, og at samfunnet bidrar til å støtte opp under Forsvarets mål og prioriteringer. Det er et meget viktig arbeid som bærer frukt i form av en styrket forsvarsvilje hos befolkningen i Norge. Til tross for frivillighetens år foreslo Solberg-regjeringen å kutte med 20 pst. til de frivillige organisasjonene. Forslaget fra forrige regjering er nå heldigvis rettet opp av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering.

Under den pågående koronapandemien er det mange som har stilt opp for fellesskapet. Det har også Heimevernet. I Hurdalsplattformen viser regjeringen at de vil styrke Heimevernet, og i neste års budsjett har driftsrammen økt med 40 mill. kr. Dette bidrar til at avdelinger kan opprettholde omfanget av og kvaliteten på treninger og øvinger, og at de har nødvendig utstyr og administrasjon.

For denne regjeringen er nordområdene det viktigste strategiske satsings- og interesseområdet. Den nye nordområdepolitikken har som mål å snu den negative befolkningsutviklingen, utnytte de lokale verdiene til å skape vekst, gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling og fremme nye initiativer for samarbeid med våre naboer. Viktigheten av at det bor og jobber folk i hele landet – i nord som ellers – er av strategisk viktig betydning for Norge. Vår geografiske plassering i verden gjør oss til grensen mellom øst og vest, i nord. Gjennom norsk tilstedeværelse, og ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende, skal vi bidra til avspenning i nærområdene våre. Det er også et globalt bidrag til avspenning.

Dette innebærer bl.a. å styrke samarbeidet med våre naboer i nord og videreutvikle våre relasjoner med Russland på områder av felles interesse. Hurdalsplattformen varsler styrking av folk-til-folk-samarbeid, og det institusjonelle samarbeidet mellom land og folk i nord, som Arktisk råd og Barentsrådet. En ny giv i nordområdene vil innebære kraftfull satsing på tvers av flere sektorer, som utdanning og forskning, ressursforvaltning, næring og samferdsel.

Svalbard har stor strategisk betydning for Norges muligheter i nordområdene og Arktis, og svalbardpolitikken er derfor en viktig del av regjeringens nordområdepolitikk. Regjeringen vil opprettholde norsk bosetting på Svalbard.

Ingjerd Schou (H) [11:50:56]: Vårt viktigste økonomiske, politiske og kulturelle kjerneområde er Europa. Vi har gang på gang gjennom pandemien sett hvor viktig Europa er for oss. Når det går godt hos våre naboland, er det også gode nyheter for Norge.

Vår viktigste og mest håndfaste relasjon til EU kommer gjennom EØS-avtalen. Denne sikrer norske bedrifter tilgang til et marked på mer enn 400 millioner mennesker på samme vilkår som bedrifter fra andre land. Det er også gjennom EØS-avtalen vi får goder, som muligheten til å studere i andre europeiske land eller til å surfe på mobilen når vi er på reise, på samme vilkår som hjemme.

Da pandemien traff landet vårt, var det på grunn av vår EØS-tilknytning vi ble sikret smittevernutstyr. Vaksinene, som er den eneste gangbare veien ut av pandemien, ble skaffet gjennom EU. Den norske befolkningen har fått med seg dette, og vi ser rekordhøy oppslutning om EØS-avtalen i spørreundersøkelser. To av tre ville ha stemt ja til EØS-avtalen om det var folkeavstemning i dag. Ironisk nok viser undersøkelser også blant Senterpartiets og SVs velgere flertall for EØS-avtalen.

Vi som ønsker et sterkest mulig forhold til Europa, må følge ekstra nøye med når EU-skeptikerne i Senterpartiet har inntatt regjeringskontorene. I statsbudsjettet for neste år kutter regjeringen i bevilgningene til europapolitisk forskning. Kuttet på 1,1 mill. kr er ikke overraskende, gitt den nye regjeringens Europa-skepsis, men like fullt beklagelig i en tid da Norge trenger mer kunnskap om og samhold i vårt viktigste nærområde.

I Hurdalsplattformen, som danner det politiske grunnlaget for regjeringen, står det at EØS-avtalen skal ligge fast. Men det er også andre formuleringer som gjør at vi må være på vakt. I plattformen står det at regjeringen vil

«gjennomføre en utredning for å vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste 10 år. I den forbindelse skal det blant annet utredes erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU».

Dette betyr i klartekst at regjeringen vil gjennomføre en ny utredning av EØS-avtalen ved å se på forholdet som Sveits har, og det Storbritannia har etter brexit. Ingen av disse landene har avtaler vi trenger å misunne. Sveits ønsker å samle sine utallige avtaler med EU til ett rammeverk, men forhandlingene står i stampe. Og Storbritannias brexitprosess har vært opprivende og er en kilde til fortsatt splid i befolkningen. Hva en norsk utredning skal oppnå, er et åpent og ubesvart spørsmål.

Vi kommer til å gå inn i 2022 med fortsatt pandemi. Regjeringens første oppgave for neste år er å fortsette bekjempelsen av covid-19. Da kommer den ikke utenom Europa.

Så til utviklingsområdet: Utviklingsministeren har gjentatte ganger understreket – slik jeg leser det – at mat kommer før utdanning, men så kuttes det også i begge deler.

Pandemien er global. Den blir ikke bekjempet i Norge før den blir slått ned i hele verden. Vi vet at to utfordringer vil prege som følge av pandemien, spesielt i fattige land. Det første er en akutt likestillingsutfordring. Mange barn og unge er blitt fratatt muligheten til undervisning som følge av nedstengninger. Dette rammer spesielt jenter og unge kvinner. Uten utdannelse fratas de ofte gode framtidsutsikter. For mange venter tvangsekteskap og ufrihet. Det er ubegripelig at regjeringen i denne situasjonen har besluttet å kutte i bevilgningene til utdanning i neste års budsjett – 662 mill. kr i minus. Hvor ble de av? Det er kutt til andre områder.

Kuttet gjelder både i neste års bevilgning og for Norges flerårige forpliktelser til det globale partnerskapet for utdanning, Global Partnership for Education, GPE – vel 1,2 mrd. kr i en 4–5-årsperiode. Denne forpliktelsen har regjeringen halvert med et pennestrøk. Og Sosialistisk Venstreparti, som sikrer flertall for budsjettet her på Stortinget, valgte ikke å prioritere dette temaet da de fremmet sine krav.

Den andre utfordringen verden står overfor som følge av pandemien, er matmangel og matusikkerhet. En av de viktigste aktørene for å sikre nettopp global tilgang på mat er Verdens matvareprogram, WFP. Få andre aktører har gjort mer for å bekjempe sult globalt, helt siden WFP ble grunnlagt av FNs generalforsamling i 1961.

Nobels fredspris er politisk uavhengig. Samtidig er det verdt å minne om at WFP mottok prisen i fjor. Begrunnelsen Nobelkomiteen ga, understreket hvordan nettopp WFP gjør en uvurderlig innsats for å bekjempe sult og dempe konflikter som følge av matusikkerhet. Fondet har unik tilgang også til flere av de mest utsatte stedene i verden der sult og matusikkerhet er størst. Det er derfor svært positivt at Solberg-regjeringen i 2021 økte kjernestøtten til WFP kraftig. Det er like beklagelig at den nye regjeringen har foreslått drastiske kutt i denne bevilgningen. Det er egentlig snakk om to kutt etter hverandre. Først foreslår regjeringen å kutte bevilgningen med 200 mill. kr. Dette kuttet ble ikke bare opprettholdt etter budsjettenigheten med Sosialistisk Venstreparti, men supplert med ytterligere 120 mill. kr i kutt.

Dette føyer seg til flere uforståelige kutt regjeringen har rukket å foreslå i neste års budsjett.

Budsjettet vi diskuterer i dag, inneholder betydelige kutt til utdanning og nødhjelp. Det stiller Norge, som langsiktig og troverdig partner på utviklingsområdet, i et dårlig lys.

2022 starter vanskelig, det gjelder for hele verden. Det er heldigvis stor oppslutning omkring de viktige lange linjer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Men de endringene regjeringen så langt har rukket å foreslå, setter Norge i et uheldig lys når det gjelder vårt forhold til verden omkring oss.

Marit Arnstad (Sp) [11:58:08]: Senterpartiets talsmann har redegjort for noen av de brede problemstillingene som angår utenriks- og forsvarspolitikken. Jeg slutter meg sjølsagt til dem og skal bare kommentere noen biter av debatten her i dag.

På mange måter viser debatten at det er ganske bred enighet om viktige sider av utenrikspolitikken, sjøl om enkelte partier nok prøver å bruke debatten i dag til å dramatisere mindre endringer i budsjettet. Høyre virker rett og slett litt irritert – en smule irritert over at en ny regjering våger å foreta noen andre prioriteringer enn det Høyre gjorde. Men slik er det jo med nye regjeringer – en endrer prioriteringene i forhold til tidligere regjeringer.

Det store bildet i både utenrikspolitikken og bistandspolitikken ligger fast. Det gjelder også nivået på bistanden, som er 1 pst. av BNI, og det gjelder også økningen, som er 8,4 pst. fra saldert budsjett i fjor til i år. Dramatiseringen av en del av de mindre endringene som blir gjort på bistandssiden i dag, er kanskje ikke overraskende, men den bærer preg av litt irritasjon over at andre partier velger å tenke litt annerledes enn det Høyre tenkte. Det tror jeg en faktisk må finne seg i.

Jeg tror ofte disse debattene i Stortinget har vært forsvars- og EU-debatter. I dag er det i stor grad blitt en bistandsdebatt. Det synes jeg er bra, for jeg mener at det bestandig må være en åpning for å diskutere både effektiviteten i bistanden og prioriteringene i bistandspolitikken. En ny regjering har da bestemt seg for å prioritere mer midler til bekjempelse av sult, til økt matsikkerhet, til å bekjempe ulikhet og til å forene klimapolitikken og utviklingspolitikken. Det er denne regjeringens prioriteringer i bistandspolitikken. I tillegg er regjeringen opptatt av å øke disponible midler til raskt å kunne bidra til å bedre forholdene for folk som er på flukt, og for folk som er fordrevet på grunn av krise eller konflikt. Det er også en klar prioritering, og det er det den såkalte solidaritetspotten handler om. Det er egentlig ikke oppsiktsvekkende omprioriteringer i det hele tatt. Det er bare rett og slett slik at en ny regjering også betyr nye prioriteringer. Sjøl om vi omdisponerer nettopp til mat og klima, vil Norge fortsatt være en av de største bidragsyterne til utdanningsbistand. 3,4 mrd. kr årlig er et solid bidrag fra norsk side.

Jeg har også lyst til å nevne at når en kommer i regjering, oppdager en noen overraskelser knyttet til det å være i regjering. Jeg merker meg at Kristelig Folkepartis talsmann sier at prioriteringer kan endres, men at en må ta vare på noen av de områdene der en har tatt lederskap, f.eks. innenfor helse. Men da må en også betale de regningene som følger med lederskapet. For stor var overraskelsen til denne regjeringen da det lå omtrent 2 mrd. kr i ubetalte regninger til ACT-A, vaksinesamarbeidet, der Norge har tatt et lederskap tidligere i år.

Budsjettet her i dag er et godt og et balansert budsjett på både utenriksområdet, bistandsområdet og forsvarsområdet. Det viser noen nye og strategiske prioriteringer innenfor den helheten som ligger der. På forsvarsområdet styrkes særlig Heimevernet og mulighetene for en videre opptrapping av investeringer i de ulike forsvarsgrenene og også for å bedre boforhold i Forsvaret. Senterpartiet er også godt fornøyd med at smålige kutt for de frivillige i forsvaret, bl.a. til Det frivillige Skyttervesen, ble slått tilbake undervegs i arbeidet.

Så må jeg få lov til å bruke et lite minutt på det som representanten Schou kom med av angrep på Senterpartiet knyttet til EØS. Ja, det er riktig at denne regjeringen har tenkt å bruke handlingsrommet i EØS-avtalen aktivt. Det er nødvendig. Utenrikspolitikk er interessepolitikk. Utenrikspolitikk handler om å ivareta nasjonale interesser, og det må også gjelde europapolitikken. Det kan ikke være slik at en er fullstendig underdanig overfor EU og europapolitikken. Også der må vi ivareta norske interesser. Og så synes jeg rett og slett at det er litt pussig at Høyre er kritisk til en utredning om EØS. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at Høyre ikke ønsker ny kunnskap omkring disse forholdene. Det måtte da være et gode for oss alle sammen om vi fikk mer kunnskap knyttet til både EØS-avtalen, til avtaleverk som andre land har, og til europapolitikken som sådan.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:03:23] (ordfører for sak nr. 2): Som saksordfører for Svalbardbudsjettet vil jeg trekke fram viktigheten av å ivareta norsk suverenitet på Svalbard. Dette er knyttet sammen med opprettholdelsen av norske samfunn på øygruppa, og vi må videreutvikle Longyearbyen-samfunnet og legge til rette for næringsvirksomhet som ivaretar dette.

Jeg vil gjøre oppmerksom på en inkurie i innstillingen. Det er oppdaget en feil i komiteens tilråding i Innst. 17 S for 2021–2022, om Svalbardbudsjettet. Det gjelder post 2, Refusjoner m.m., under kap. 3005, Sysselmeisteren. I komiteens tilråding står det 3,3 mill. kr. Det riktige beløpet på posten skal være 3 mill. kr.

Så til bistand: Jeg må si at den rapporten som kom fra Riksrevisjonen forrige uke, burde gjort langt større inntrykk på bistandsministeren enn det jeg fikk inntrykk av gjennom de svarene som kom til meg. Her har man altså gått gjennom noen av de fondene som Norge puttet betydelig med penger i. Bare i 2020 ga Norge Verdensbanken 5,3 mrd. kr av våre skattepenger. Flere av de fondene som er undersøkt, kan ikke vise til resultater på bakken. Det er sløsing til administrative kostnader, det er mangelfull oppfølging av resultater, og det er ingen helhetlig strategi for fondsporteføljen. Man finner ikke spor av informasjon om dette til Stortinget fra regjeringen, bare skjønnmaling, i de tre siste budsjettproposisjonene. Jeg vil si at det er en skandale når det er slik at regjeringen forteller det positive, men ikke det negative, og jeg håper at den nye regjeringen følger opp dette og sørger for å informere Stortinget om det som er fakta.

I brevet til Riksrevisjonen medgir Utenriksdepartementet at det er lagt vekt på å formidle positive resultater og i liten grad manglende måloppnåelse. Dette er ikke noe nytt. I 2019 var det en annen riksrevisjonsrapport som så på en annen del av bistanden, og som sa rett ut at den informasjonen som Stortinget hadde fått, var direkte misvisende. Så her er det en ukultur som jeg forventer blir ryddet opp i.

Så over til dem som jobber på bakken. Jeg synes det er rart at ikke statsråden vil ta mer inn over seg det som Jens Mjaugedal, som tidligere har vært spesialutsending i Somalia, sier. Han omtaler det som karrieren i «bistandssirkuset». Det var «Gøy, men bortkastet. Bistand virker ikke». «Hva har vi fått til? Ingenting.» Han sier at det er «et akseptert narrespill». «Jeg har ikke møtt noen – verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere – som har tro på dette.»

Jeg leste uttalelsen i stad: «Hva har vi fått til?» Og videre:

«Vi har mange godt betalte jobber i bistandsbransjen. Men det har ikke gitt utvikling, vi har ikke stoppet flyktningstrømmen og vi har ikke fått slutt på terror. Det har ikke bedret vilkårene for det somaliske folket. Hele prosjektet er vanskelig å forsvare.»

Likevel står statsråden og skryter av hvor fantastiske resultater man har å vise til. Jeg synes man burde vist litt større ydmykhet i bruken av skattebetalernes penger, og jeg synes også det er utrolig at alle andre partier enn Fremskrittspartiet i denne salen ivrer for å bruke mest mulig penger på bistand, 1 pst. av BNI. Det er så mye penger at man greier ikke å følge det opp, man greier knapt nok å bruke dem, og vi ser gang på gang at det blir avslørt at disse pengene ikke går dit de skal. Jeg skulle til å si at orkesteret spiller mens skipet går ned, og det ser det ut til at de andre partiene vil fortsette med.

Det jeg synes er verst av alt, er å vite at det finnes så mange i det norske samfunnet som ikke får den hjelpen de trenger. Jeg har jobbet masse med Kaftrio, medisinen for cystisk fibrose-syke, folk som ikke får puste, som ikke får denne medisinen fordi den er for dyr. Men vi har altså råd til å sløse milliarder av kroner på bistand, som Riksrevisjonen også påpeker ikke hjelper. Vi har ikke råd til å gi en verdig eldreomsorg, men vi har altså råd til å sløse masse penger på tiltak som ikke hjelper.

Jeg merker meg også at ambassaden ikke er rustet til å følge opp dette. Det bør de bli, men denne prioriteringen er regelrett en skam.

Lubna Boby Jaffery (A) [12:08:41]: Å stå sammen med NATO-allierte og våre nordiske naboland er av sentral betydning for norsk sikkerhet, spesielt når vi ser et nytt og mer utfordrende trusselbilde internasjonalt. Utfordringene spenner fra klimaendringer og ressursforvaltning til digitale trusler og terror. Vi står også overfor nye sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa og dets nærområder. Disse utviklingstrekkene forsterker behovet for samarbeid. Med store land- og havområder trenger Norge et sterkt og moderne forsvar som kan håndheve norsk suverenitet, ivareta våre allianseforpliktelser og bidra til stabilitet i våre nærområder.

Regjeringen har sagt at den vil utvikle og fordype det nordiske samarbeidet på en rekke felt. Nordiske og europeiske land er Norges viktigste politiske og økonomiske partnere. Regjeringen har sagt at den vil stå tydelig opp for verdiene av et åpent og samarbeidende Europa i en tid da autoritære krefter, nasjonalisme og fremmedfrykt er på frammarsj.

Retten til å kunne ytre seg fritt og ha fri tilgang til informasjon er en grunnleggende menneskerettighet. Ytringsfrihet er en forutsetning for at den enkelte skal kunne skaffe seg ny innsikt og danne seg egne meninger. Ytringsfrihet er samtidig avgjørende for et levende demokrati der alle borgere fritt kan utveksle synspunkter og ideer og påvirke samfunnsutviklingen. En åpen dialog der meninger kan brytes mot hverandre, er med på å utvikle demokrati og ivareta menneskerettighetene i et samfunn basert på mangfold.

Vi ser en utvikling også i vår egen bakgård, Europa, der ytrings- og pressefriheten er under betydelig press. I 2019 tegnet Reportere uten grenser et dystert bilde. Journalister opplever vold og trusler, og statsledere er med på å skape et fiendebilde som er med på å piske opp hat mot mediene. I land som Polen, Ukraina, Hellas og Ungarn er situasjonen beskrevet som problematisk.

Samtidig som pressefriheten er under angrep, ser vi også en utvikling der menneskerettighetene blir satt under press. Spesielt ser vi en utvikling der kvinners rettigheter knyttet til egen kropp og reproduktiv helse blir utfordret.

Historien viser at verdens kvinner aldri kan ta sine rettigheter for gitt. I 2020 ble abort lovlig i Argentina, og folk tok til gatene i Buenos Aires for å feire denne historiske hendelsen, men bare noen få måneder senere strammet polske myndigheter inn sin lovgivning, noe som betyr et reelt forbud med noen få unntak. Demonstranter tok til gatene, og det endte i voldelige sammenstøt.

Norges engasjement i utenrikspolitikken har vært og vil også i fortsettelsen være bredt. Jeg har pekt på to særlige områder der vi ser at vi må følge nøye med, og vi må heve stemmen for dem som ikke kan heve stemmen selv.

Statsråd Odd Roger Enoksen [12:12:27]: For om lag et år siden vedtok Stortinget den gjeldende langtidsplanen for forsvarssektoren. Den legger opp til en årlig varig styrking av forsvarsøkonomien fram til 2028, med en økning på om lag 8,7 mrd. 2021-kroner fram til 2024. Om lag halvparten av økningen er fulgt opp gjennom budsjettet for 2021 og forslaget til 2022-budsjett. I sitt budsjettforslag foreslo Solberg-regjeringen å øke forsvarsbudsjettet nominelt med om lag 4 mrd. kr. Med det forslaget vil forsvarsbudsjettet for 2022 beløpe seg til 69 mrd. kr. Nesten 2,2 mrd. kr av økningen går til investeringer og drift i LTP-opptrappingen. Økningen i 2022 vil bl.a. gå til investering i nye ubåter, nye maritime patruljefly, oppgradering av CV90 kamp- og støttevogner, modernisering av kampnære IKT-systemer, oppgradering av Skjold-klassen korvetter, transportpanservogner og artillerilokaliseringsradar til Hæren, militær luftromsovervåkning, nye kystvaktfartøy og en rekke andre materiellanskaffelser, videre til infrastrukturtiltak, i hovedsak på Porsangmoen til bl.a. forlegninger og boliger, samt til Forsvarets driftskapitler.

Øving og trening, spesielt med allierte, vil ha et betydelig fokus også i 2022. I mars gjennomføres invitasjonsøvelsen Cold Response 2022. Formålet med øvelsen er å sikre evne til framføring, mottak og integrering av allierte styrker i forsvaret av Norge, i tillegg til øving av totalforsvaret.

Luftforsvaret forsetter sin omstilling med fornyelse på mange områder med mottak av nytt materiell. Det er stor aktivitet med bygging av ny infrastruktur og klargjøring for mottak og drift av det nye materiellet, som oppstart av kampflyberedskapen for NATO, QRA med F-35, fra 1. januar 2022. I sum vil dette gi et styrket og moderne forsvar.

Oppbyggingen i Finnmark fortsetter gjennom etablering av det nye jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger. Videre fortsetter oppbyggingen i artilleribataljonen med etablering av kampluftvern og innfasing av nye artilleriskyts og oppbygging og etablering av Porsanger bataljon ved Garnisonen i Porsanger.

Regjeringen har foreslått en økning av forsvarsbudsjettet på 59 mill. kr, hvor 50 mill. kr var øremerket til vedlikehold av Forsvarets bygningsmasse med prioritet på bo- og arbeidsfasiliteter – i tillegg 40 mill. kr til Heimevernet for at aktivitetsnivået skal kunne opprettholdes, med tilhørende utstyr og ammunisjon. Pengene til Heimevernet omdisponeres fra ledige midler etter den avsluttede operasjonen i Afghanistan.

Videre foreslår regjeringen også å trekke Solberg-regjeringens forslag om å endre den geografiske inndelingen for fire av heimevernsdistriktene. Vi mener at disse beslutningene må avvente Stortingets vurdering av bl.a. regionreformen og politireformen.

Vi foreslår også å reversere kuttet i tilskuddet til de frivillige organisasjonene på 15 mill. kr, sånn at disse organisasjonene kan videreføre og opprettholde sin viktige aktivitet.

En del av de forslagene som lå i regjeringens budsjett, er endret i budsjettforliket med SV, men innenfor absolutt akseptable rammer.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i de årlige budsjettforslagene med konkretiseringer av våre ambisjoner i regjeringsplattformen.

Hårek Elvenes (H) [12:24:40]: Man kan vel trygt fastslå at det Forsvaret som forsvarsminister Enoksen overtar, er i langt bedre forfatning enn det daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide overtok i 2013. Da sto vi overfor et forsvar som sto på kanten av en styrt avvikling, det var opplagte mangler, og daværende forsvarssjef Bruun-Hanssen var tydelig på at det måtte legges betydelige summer på bordet for å unngå å havne i en slik situasjon. Steg for steg er Forsvaret nå bygd opp, og forsvarsbudsjettet er økt med ca. 26 mrd. kr siden 2013 – en realvekst på ca. 30 pst. Man måtte gripe fatt i det helt fundamentale: Det var for lite ammunisjon, det var for lite reservedeler, beredskapsbeholdningen var skrinn, og det Forsvaret vi hadde, måtte settes i stand for å kunne bære en høyere aktivitet – og kan nå fase inn store, nye investeringer.

Forsvarsbudsjettet for 2022 er det sjette i rekken med betydelig økning i bevilgningene. Det ser vi nå i form av bedre reaksjonsevne, bedre kampkraft og større utholdenhet. Men vi står også overfor en sikkerhetspolitisk situasjon der kravene til klartid også blir skjerpet. Det er lagt et godt grunnlag for å utvikle Forsvaret videre, og vi har kommet ut av den ulykksalige situasjonen at f.eks. fregattene ligger ved havn og deler blir plukket av for å kunne holde andre fregatter i live. Det kom som et resultat av en ekstrabevilgning i 2016.

Den vestlige verden har i løpet av de 30 siste årene bommet i sine prognoser for utviklingen både i Russland og i Kina. Troen på et liberalt demokrati, sågar et Russland som skulle bli medlem av NATO, slo feil. Nå ser vi et Russland som utfordrer den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og driver med ulike utspekulerte angrep. Troen på at handel og økonomisk vekst i Kina skulle lede til demokrati, har også slått feil. Vi ser et Kina som herser og truer nabostatene når de ikke gjør som Kina vil, og som gjør krav på store områder i Sydkinahavet, på tvers av folkeretten.

Dette forteller oss at norsk sikkerhetspolitikk ikke kan innrettes etter om det blåser kaldt eller varmt fra øst. Det er historiske kjensgjerninger som må ligge til grunn, og det er det mest sannsynlige og langsiktige scenarioet vi ser som må legges til grunn for hvordan vi dimensjonerer vårt forsvar. Helt siden den annen verdenskrig har Norge hatt sikkerhetsutfordringer som vi ikke har vært i stand til å håndtere på egen hånd. Derfor er den tilleggsavtalen som vi nå inngår med USA, så viktig for å kunne være forberedt på å ta imot alliert støtte i krise og krig, hvis det trengs, og å trene sammen.

Så la jeg merke til at representanten Aukrust sa at folk-til-folk-samarbeidet var det viktigste tiltaket i vår Russland-politikk. Folk-til-folk-samarbeidet fungerer jo godt i dag. Nå har Russland utfordringer med alle sine 14 grensestater, men utfordringene med Norge er vel minst. Derfor er det så viktig at vi holder fast ved vår Russland-politikk, som i stort har vært meget vellykket. Det er jo en kjensgjerning at Russland ikke liker å forholde seg til organisasjoner eller sammenslutninger, og vi skal være veldig på vakt med ta et steg videre og bilateralisere vår egen forsvarspolitikk, selv om man kanskje kan la seg sjarmere av at Lavrov tar statsflyet og tar en sveip om Gardermoen etter at han har vært i Kirkenes. Han har nok også merket seg at det har vært regjeringsskifte i Norge.

Det tar tid å bygge opp et forsvar – det går raskt å bygge det ned. I 1989 hadde vi 32 luftvernbatterier i kongeriket. I 2015 var dette brakt ned til ett batteri. Solberg-regjeringen startet en møysommelig oppbygging av luftvernet, og her jeg vil følge ministeren tett. Det var oppløftende det ministeren sa i replikkordskiftet, at regjeringen vil følge opp satsingen på luftvern, og at man nå går inn i vurderinger om hvilket luftvern man trenger på sikt for å dekke de ballistiske truslene.

Jeg legger merke til at forsvarssjefen kaller 2022 for samvirkeåret, og i det ligger en skikkelig melding, som han antagelig også har fanget fra denne salen, om at forsvarspolitikk dreier seg om å skru sammen et forsvar slik at det i totalitet blir best mulig. Avdelingsånd og våpentilhørighet er viktig, men teknologiske framskritt gjør at forsvarsgrenene blir mer og mer integrert i hverandre. Det er viktig å følge med på.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:30:01]: Jeg ble så ivrig i mitt første innlegg etter å fortelle salen at bistand ikke virker, så jeg rakk ikke å snakke noe om utenrikspolitikk for øvrig.

Jeg vil først si at ingen er tjent med at det etableres en kald krig mellom Russland og Vesten. Da må ingen akseptere et narrespill overfor Ukraina. Det kan bli en selvoppfyllende profeti. Intensjonene fra Russland og konsekvensene fra USA må være tydelige fra begge parter, så man vet hva man faktisk snakker om.

En væpnet konflikt vil ha katastrofale følger for alle som er involvert, og for verdensøkonomien. Det vil bli en kollaps hvis det skulle skje. Vi må ikke bruke silkehansker. Vi har ikke interesse av å ha en bøllete nabo som føler at han har handlingsrom til å ta seg til rette i nabolaget. En hovedgrunn til at Hviterussland driver med sitt flyktningspill, er nettopp at de har bakking fra Russland.

Kina vil styrke seg ytterligere. Vesten er nødt til å samarbeide med Kina, og da kan ikke Norge være det mest offensive land for å kritisere det Kina holder på med. Det er vi ikke tjent med, og det er verden ikke tjent med.

Vesten har ikke lenger kraft eller samhold til å være et global politi. USA svekkes, splittes og blir mer innadvendt, og det vestlige hegemoniet er i ferd med å reduseres. Da får vi den drømmesituasjonen som Bjørnar Moxnes er ute etter, nemlig et samfunn uten at den vestlige kapitalismen domineres av USA og andre, og da får vi Moxnes’ samfunn uten å ha løftet en finger.

Men hva betyr det for utenriksministeren og forsvarsministeren? Hva betyr det for Norge? Vi har nå forhandlet frem en handelsavtale med Kina. Uten at jeg skal gi Fremskrittspartiets syn på en sånn avtale, så er det så mange hensyn å ta der etter så mange år med forhandlinger at dette vil bli ekstremt krevende. Det er viktig at Stortinget kontinuerlig blir oppdatert på fremdriften på dette. Jeg har ennå ikke sett noen oppdateringer fra noen ministre om hvor dette står akkurat nå.

Utenriksministeren har sagt at vi skal sette Norges interesser først. Da må jeg si at jeg ble veldig overrasket, for det er ikke et slagord som Arbeiderpartiet har vært veldig kjent for. Det har mer vært internasjonal solidaritet osv., men at vi skal prioritere Norge først, er vi i Fremskrittspartiet veldig glad for.

Men da kan vi ikke samtidig komme med trusler og skremsler overfor andre land. Vi setter Norge først, og da må man akseptere at andre land setter sine land først. Da skal vi ikke blande oss inn i hva andre land gjør. Jeg har lyst til å legge til det, for integreringen i EU blir stadig sterkere. Det er faktisk slik at landene i EU også har selvråderett. Det har Norge som EØS-medlem – vi har selvråderett. Det har også Polen og Ungarn, og det er ikke slik at Polen og Ungarn kan endre sine samfunn over natten. Det skjedde ikke etter den kalde krigens slutt heller. Det var ikke sånn at de som var en del av den kalde krigen, Latvia, Estland, Litauen eller andre, umiddelbart ble sånn som Vesten. Det tar litt tid, og da må vi også akseptere at Polen og Ungarn bruker litt lengre tid. Vi skal ta hensyn til deres historiske arv og ikke høvle over dem og si at de skal ha et samfunn akkurat som oss, umiddelbart.

Marianne Sivertsen Næss (A) [12:33:23]: Nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt, men skal vi lykkes med å sikre fred og stabilitet i nordområdene også i framtiden, må det bo folk her. Alle fine ord, vyer og visjoner fra den avgåtte Solberg-regjeringen skal nå erstattes av praktisk politikk. For å lykkes i utenrikspolitikken kreves det innenrikspolitiske virkemidler for å gi konkrete resultater, men det haster. Skal vi sikre en bærekraftig bosetting i nord i framtiden, er vi helt avhengige av at det blir en betydelig innflytting av unge folk som ønsker å få barn.

Dette er en utfordring for Nord-Norge, og det er også en strategisk utfordring for Norge som nasjon at grenseområdene mot Russland kan bli avfolket. Men vi kan gjøre noe med det. Mulighetene i nordområdene er enorme: Vi har havbruk, energi, mineraler, reiseliv og industri, ressurser som verden trenger, og da må vi sette i gang med å gjøre det som kreves. Vi må få infrastruktur på plass, som 420 kV-linjen til Varangerbotn, og vi må utbedre veier og fiskerihavner. Vi trenger en storstilt satsing på kunnskap og industri, som igjen kan gi interessante arbeidsplasser i regionen.

Samtidig ser vi at EU i sin arktispolitikk velger å tilnærme seg nordområdene sånn at vi som bor der, skal bli en del av en museumsutstilling. I EU-kommisjonens arktismelding går kommisjonen inn for å la olje og gass bli liggende i bakken i Arktis. Med all respekt å melde: En slik innblanding i andre lands ressurspolitikk og -forvaltning er ikke bare problematisk; det vil også kunne føre til at nordområdene blir å anse som et gamlehjem i framtiden.

Jeg er vokst opp i nordområdene. I nord møter vi verden, og vi har gjennom århundrer samhandlet og hatt et utstrakt folk-til-folk-samarbeid med våre naboer i øst. Koblingen mellom utenrikspolitikken og vårt forhold til Russland og innenrikspolitikken – med utvikling av infrastruktur og næringspolitikk – har aldri vært mer prekær og påkrevd enn nå.

Fred og stabilitet kommer ikke av seg selv. En fredelig utvikling forutsetter aktivitet og tilstedeværelse. Nå begynner jobben med å bygge opp i nord. De siste årenes sentralisering skal snus til satsing. Å satse i nord lønner seg for Norge og for verden.

Frode Jacobsen (A) [12:36:31]: Det er bra at Stortinget har en god diskusjon om bruken av norske penger utenfor landet vårt. Gjennom EØS-midlene støtter Norge opp under oppbyggingen av sivilsamfunn og har bidratt til en positiv utvikling mange steder. Det er bra. Likevel er det en utvikling i noen av EU-landene som det er grunn til å følge nøye med på.

Stortingets EØS/EFTA-komité var nylig på en reise til Polen, og i deres rapport kan man lese at besøket bekreftet og ytterligere forsterket inntrykket av en svært bekymringsfull rettsstatsutvikling i Polen. De trekker i sin rapport fram en negativ utvikling innen rettsstat, media og situasjonen for minoriteter.

Jeg er sterkt bekymret for framveksten av diskriminerende og antidemokratiske strømninger i flere land i det gamle Øst-Europa. Dette skjer i vår egen bakgård. Vi er vitne til systematisk forfølgelse av homofile i flere av våre naboland.

Polen er, ifølge European Union Agency for Fundamental Rights, det verste landet i Europa for LHBT-personer. Undersøkelsen «A long way to go for LGBTI equality» er den største i sitt slag som noensinne er gjennomført, og viser at svært mange skeive opplever en innskrenking av sine rettigheter. Undersøkelsen «A long way to go for LGBTI equality» ble publisert i mai i år, og i Polen svarte to av tre respondenter at situasjonen har blitt mye verre for den skeive befolkningen. De trekker fram opprettelsen av 30 såkalte LHBT-frie soner i landet og angrep på prideparader.

Jeg er glad for at Europaparlamentet fordømte dette. Land i Europa som krenker menneskerettighetene, bør ikke motta noen form for økonomisk støtte fra EU eller EØS. Men vi kan ikke bare se på Polen. Vi ser nye undersøkelser som viser at en lang rekke europeiske land har økende tilfeller av vold mot LHBT-befolkningen. Politiske ledere bruker hets for å sikre seg makt, og religiøse ledere har gjort homofili til en kampsak. «For å rense vårt blod, hvis det er noen homofile her, ta dem», sa Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov i et intervju med amerikanske HBO i 2017. Han ville neppe sagt det om det ikke falt i god jord hjemme.

Hets mot homofile ser dessverre ut til å være en sikker vinner hvis man vil oppnå folkets hyllest. I land som Tyrkia, Russland, Uganda og Indonesia er religiøse krefter en viktig årsak til tilbakeslagene vi ser. De religiøse gruppene står bak demonstrasjoner, de sprer feilinformasjon, og de har ofte sterk innflytelse på landets politiske ledelse.

Gjennom EØS-midlene er Norge en viktig kilde til støtte for LHBT-organisasjoner i 15 land i Europa. Det må vi fortsette med, for dette handler kort og godt om at vi må stå opp for retten til å være seg selv, til å elske og til å ytre seg – alltid, uansett.

Tobias Hangaard Linge (A) [12:39:52]: I fjor markerte vi at det var 75 år siden atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Det er, som vi vet, første og så langt eneste gang atomvåpen er brukt i krig. Til tross for at det nå har gått 76 år, er ikke atomvåpen noe vi i dag bare leser om i historiebøkene på skolen. Tvert imot er det et våpen som har utviklet seg til å bli en av de største sikkerhetstruslene vi har i vår tid.

Med de økte spenningene i verden og den økte faren for bruk av atomvåpen skremmer det meg at den avgåtte Solberg-regjeringen hadde et så passivt forhold til nedrustingsarbeidet. Nå viser heldigvis den nye regjeringen et helt annet initiativ og kraft i det viktige arbeidet som må gjøres. Det skulle bare mangle, for ser vi tilbake, er det nettopp Arbeiderpartiet som har gått i bresjen for det internasjonale arbeidet for nedrusting. Det skjedde da Gerhardsen forbød atomvåpen på norsk jord, det skjedde da Støre tok initiativ til forbudet mot klasevåpen, og ikke minst da samme mann startet det humanitære initiativ, som den borgerlige regjeringen totalt abdiserte fra å følge da de overtok makten i 2013.

Det tok ikke lengre tid enn knappe to måneder i regjeringskontorene før vi på ny er i ferd med å gjøre en forskjell. Som første NATO-land skal Norge nå delta som observatør på statspartsmøtene til traktaten om forbud mot kjernevåpen. Vår holdning er at det er fullt mulig å være et lojalt NATO-medlem og samtidig opptre som brobygger og pådriver for nedrusting. Vi har en annen tilnærming til en av vår tids største sikkerhetstrusler og sikkerhetsspørsmål enn det Høyre har, nettopp fordi vi satser på dialog og tilstedeværelse i fora der disse spørsmålene diskuteres. Og det nytter å gå foran, for det tok ikke lang tid før den påtroppende tyske regjeringen meldte sin ankomst og sluttet seg til Norge som observatør på statspartsmøtene, noe som gleder alle hjerter som er opptatt av nedrustingsarbeidet.

I Arbeiderpartiet er vi fryktelig klar over det viktige arbeidet sivilsamfunnsorganisasjonene gjør i kampen mot atomvåpen og nedrusting. De innhenter og formidler informasjon og bidrar til at kunnskapen om atomvåpen verden over blir stadig større. Ikke minst bidrar de til stadig å pushe oss politikere til å ta de riktige valgene. Vi ser verdien av det arbeidet som gjøres, og det er derfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen med SV i vårt budsjett tredobler potten til en tilskuddsordning for nedrusting, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet fra 5 mill. kr til 15 mill. kr.

Denne regjeringen prioriterer tid, penger og oppmerksomhet til nedrusting og viser at Norge igjen ønsker å være en viktig aktør for nedrusting i verden.

Øystein Mathisen (A) [12:43:09]: Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde. Det har mange forstått lenge, og flere begynner å innse det. Forrige gang Arbeiderpartiet satt i regjering, gjennomførte vi, med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, en stor satsing og et viktig løft for nordområdepolitikken. Det er på høy tid vi revitaliserer dette arbeidet.

I nordområdene møter Norge store nasjoner med sterke interesser som bare kommer til å bli økende framover. Mulighetene og verdiene i området er mange, og dette skaper også spenning og potensielt konflikter. Norge har en sterk og god tradisjon på dialog og langsiktig samarbeid med våre naboland i nord. Dette har bidratt til trygghet og stabilitet. I en verden der den geopolitiske situasjonen er ustabil, trenger vi mer ro og klokskap, og Norge har en viktig stemme og rolle framover.

De viktigste ressursene vi har i nord, er kunnskap og folk. Kun gjennom å satse på dem kan vi utnytte alle de mulighetene som er i nordområdene. Nord universitet og Norges arktiske universitet i Tromsø skal være en drivkraft i vår nordområdepolitikk i årene framover. De skal lede an i forskning på felt som skaper verdier i nord, de må utdanne og svare på de kompetansebehovene som både det offentlige og det private har, og de må lede an i å forstå den landsdelen og de områdene som nordområdene er. Det er havene, som er så rike på ressurser, klimaendringene, som merkes først og hardest her, og generelt god ressursforvaltning.

Vår evne til å satse nå vil være avgjørende for hvordan framtiden vil se ut i nord. Vi har befolkningsnedgang, vi har mangel på kompetanse, og vi har klimautfordringer som krever handling. Kun gjennom målrettet politikk som skaper arbeidsplassene, som bygger opp kunnskapsmiljøene, og som trygger samarbeid i nordområdene, vil vi være i stand til å ta den rollen vi skal ha, og komme med de langsiktige svarene. Dagens regjering har forstått dette. De er på riktig vei, og det er viktig ikke bare for oss som bor i nord, men for hele Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:45:56]: Jeg looper lite grann tilbake til tidligere i debatten og vil gjenta det som jeg sa i innledningsinnlegget mitt. Det er at regjeringen, vår regjering, foreslår et bistandsbudsjett på brutto 1 pst. Det er altså 41,1 mrd. kr, og det er en økning på 3 mrd. kr, eller 8 pst., sammenlignet med saldert budsjett for 2021. Det tror jeg er svært viktig at man er klar over.

I tillegg er det en del omrokeringer. Noen karakteriserer det som lite, noen som mye, men det er i forhold til en retning man har pekt på. Det er klart at når vi avsetter 500 mill. kr mer til det som gjelder sult og matsikkerhet, er det en retning, og det er en ønsket retning. Ja, det er riktig at man reduserer med 750 mill. kr i forhold til det budsjettet som Solberg-regjeringen la fram, men det budsjettet har aldri blitt realisert. Det er altså ikke penger i omløp. Det er penger som er lagt inn i et budsjett. Når man så beskylder regjeringen for å ha prioritert med et kraftig nedtrekk selv om man har hatt liten tid til å legge fram budsjettet, er jeg uenig i det, for det er nemlig ikke det som er blitt gjort. Dette er budsjettpenger.

Til slutt vil jeg si at når man i tillegg går inn og er tydelig på det som går på flyktninger, og når man øker kraftig, til nesten 2 mrd. kr, denne solidaritetsposten, gir det en fleksibilitet i en usikker verden, noe som er svært viktig å få fram. Jeg vil påstå at det som legges fram av penger når det gjelder utvikling, viser en retning som er valgt. Det er også slik at da ministeren kom til ny pult, var det en del papirer som var gjenglemt, som hun måtte ta beslutninger på, og som medfører at man ikke forplikter budsjettene flere år fram i tid.

Ellers tenkte jeg også å kommentere det som Hårek Elvenes var inne på. Det jeg sa, var at den vedtatte strukturen i Hæren er det man skal jobbe med når det gjelder dette budsjettet. Men som ministeren har sagt, bruker vi ekstra midler – både 40 mill. kr til Heimevernet og ikke minst 38 mill. kr til kaserner i Forsvaret – for å kunne øke muligheten til raskere å få nytt personell på plass eller øke personelloppsetningene. Det var det som var mitt budskap i hovedinnlegget.

Statsråd Emilie Mehl [12:49:08]: Svalbard er en viktig del av regjeringens nordområdepolitikk, og regjeringen ønsker å videreutvikle svalbardpolitikken på en måte som sikrer norske interesser, norsk bosetting og en bærekraftig utvikling. I forslaget til budsjettramme for 2022 er rammen for Svalbard på 640 mill. kr. Det inkluderer både tilskuddet som er foreslått i Prop. 1 S for 2021–2022, og en økning fra den nye regjeringen, som vi har foreslått i tilleggsnummeret.

2021 har fulgt 2020 som et annerledes år på Svalbard – som på fastlandet. Virusutbruddet og de påfølgende smitteverntiltakene har fortsatt store konsekvenser for befolkningen og virksomhetene på Svalbard. Longyearbyen er et lite samfunn, og samfunnskritiske funksjoner er fordelt på relativt få personer. Et større utbrudd på Svalbard vil kunne skape en veldig utfordrende situasjon, og regjeringen har derfor bestemt at vaksineringen av befolkningen på Svalbard med en tredje dose skal forseres for å redusere sårbarheten for et større utbrudd så mye som mulig.

Det er bred enighet om at Longyearbyen fortsatt skal være et norsk familiesamfunn. En samlet komité understreker i innstillingen at det er viktig at regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre at Longyearbyen skal være et levedyktig norsk lokalsamfunn og administrasjonssenter, i tråd med målet om å holde oppe norske samfunn på øygruppen.

Da er regjeringen opptatt av at det skal være et trygt sted å bo. Folk og eiendom i Longyearbyen må sikres mot både snøskred og sørpeskred. Derfor sikres området under fjellet Sukkertoppen. Det arbeidet begynte i 2019 og er ventet ferdigstilt i 2022. Det er til sammen bevilget 165 mill. kr til formålet. Så har den nye regjeringen vært opptatt av å komme videre med skredsikringsarbeidet fordi det fortsatt er betydelig skredfare andre steder i Longyearbyen. Vi foreslo derfor i tilleggsnummeret å bevilge til sammen 75 mill. kr til sikringstiltak mot sørpeskred fra Vannledningsdalen. Fram til de tiltakene er ferdigstilt, er skredvarsling og evakuering av lokalbefolkning de viktigste tiltakene.

I februar i år inngikk Justis- og beredskapsdepartementet kontrakt om felles operasjon mellom den nye redningshelikoptertjenestebasen i Tromsø og Sysselmesterens helikoptertjeneste. I 2022 skal det skiftes leverandør. En felles leverandør vil gi synergieffekter i form av høyere kvalitet, mer robusthet og bedre tilgjengelighet.

Det har vært bred politisk enighet om målene i svalbardpolitikken, og dem ønsker vi å videreføre. Noe som er viktig for å sikre en norsk bosetting, er å lytte til lokalsamfunnet. Derfor har også regjeringen nylig utsatt høringsfristen til ny feltsikkerhetsforskrift og nye miljøregelverk, etter ønske fra lokalbefolkningen.

Cecilie Myrseth (A) [12:52:39]: Sjelden har behovet for internasjonalt samarbeid og solidaritet vært større enn nå, i en global pandemi. Martin Tranmæl sa at man skal ha beina plantet på norsk jord, men samtidig ha blikket vendt utover. Det er et blikk som denne regjeringen har.

Norge har lenge vært en pådriver for internasjonalt samarbeid, og det arbeidet skal fortsette nå. Vårt viktigste verktøy for å bekjempe denne pandemien er vaksine. I Norge har vi en høy grad av tillit og en høy grad av vaksinerte. Disse tingene henger sammen. Vi har et åpent samfunn, tiltak baserer seg på fakta og oppdatert kunnskap fra helsemyndighetene, og det er demokratisk debatt, kontroll og styring. Vi har god økonomi, og fellesskapet ivaretas også når det står på.

Vi er enige om å sette inn nødvendige kraftfulle tiltak, også for å ta vare på arbeidsplasser og bedrifter og vårt felles helsevesen. Samtidig ser vi at det vi gjør her hjemme, er mye mindre verdt om vi ikke lykkes ute. Det kommer nye mutanter som gir store konsekvenser. Sør-Afrika berømmes, med rette, for raskt å oppdage og varsle verden om omikronvarianten. Det viser oss hvor viktig det er med internasjonalt samarbeid, der vi deler erfaringer. For pandemien er et globalt problem som fører til store nasjonale konsekvenser, men løsningene er internasjonale.

Tilgangen til legemidler, særlig vaksiner og medisinsk utstyr, er ulik, med langt dårligere tilgang til vaksiner i fattige land enn i rike. Å bedre tiltakene har vært kanskje noe av den mest omdiskuterte utfordringen under pandemien. Her har Norge et særlig viktig bidrag, sammen med Sør-Afrika, med å lede ACT-A, der man mobiliseres for å bidra. Det er særdeles viktig skal vi lykkes.

Alle land må gjøre et krafttak, og regjeringen Solberg tok et aktivt grep for å lede an i dette og har gitt viktige bidrag også økonomisk. Derfor var det litt spesielt at det ikke var lagt inn midler til dette i budsjettet man la fram i høst. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen i tilleggsnummeret la inn 2 mrd. viktige kroner som vil ha betydning for vaksineringen og den behandlingen man gir i resten av verden. Norge skal også dele på de vaksinedosene vi ikke trenger, og regjeringen går i bresjen for å få unntak på patenter for covid-vaksinen, som er utrolig viktig for produksjon av vaksiner.

En helsekrise har blitt en sosial ulikhetskrise og en økonomisk krise. Her skal vår regjering fortsette å bidra for fellesskap og solidaritet.

Hårek Elvenes (H) [12:56:02]: Jeg legger merke til at SV både uttaler og skriver at vi skal styrke vårt nasjonale forsvar, det skal være balanse mellom forsvarsgrenene, vi skal ha en forsvarspolitikk uavhengig av NATO, og i hvert fall uavhengig av USA. Da må jeg spørre SV – nå ser jeg SVs representant har forlatt salen, men jeg håper representanten vil dukke opp på oppfordring – og mitt spørsmål er: Hvordan skal dette SV-forsvaret egentlig se ut, hvis dette SV-forsvaret skal være i stand til å erstatte den sikkerhetsgarantien vi har gjennom NATO, primært fra USA, og den trygghetsgarantien som ligger i vårt NATO-medlemskap?

Man må jo ta realitetene innover seg og se den enorme ubalansen det er mellom styrkene på norsk side og Russland, som er den dimensjonerende faktoren for norsk sikkerhetspolitikk, som mange har sagt i debatten i dag. Da må SV komme opp med et svar, og hvis ikke SV kan komme opp med et svar, er dette naivt og en uansvarlig sikkerhetspolitikk.

Nordområdene har fått økt strategisk betydning. Fra å være et lavspenningsområde er det nå langt større interesse, både militært og økonomisk, for dette området. Norge har en suveren rett til å følge med på hva som skjer i våre nærområder, og hevde vår suverenitet. Det er hevet over enhver tvil at de nye russiske stillegående ubåtene utgjør en betydelig trussel mot både Norge og hele Vesten hvis de klarer å komme seg ut på dypet i Atlanteren uten å bli oppdaget.

NH90-helikoptrene var tiltenkt en rolle i ubåtjakt og sporing av helikoptre. De var også tiltenkt en rolle for Kystvakten, for å bedre Kystvaktens operasjonsradius, for å si det slik. Nå har det gått vinter og vår før NH90-helikoptrene har kommet, og de fleste er ikke i en slik operativ tilstand som det var forutsatt at de skulle være i for mange år siden.

Da kommer min andre henstilling til forsvarsministeren fra dagens talerstol. Jeg rakk det ikke i mitt forrige innlegg, men forsvarsministeren skal vite at denne salen – og jeg tror jeg uttaler meg på vegne av ganske mange parti – kommer til å følge meget interessert med på hva som skjer med NH90. Jeg legger merke til at man nå har inngått noen kontrakter med både utenlandsk og norsk industri for å forsøke å få mer ut av disse helikoptrene. Jeg vil henstille ministeren til på et egnet tidspunkt og i et egnet forum å orientere om hva som er situasjonen knyttet til NH90. Vi befinner oss i et interessefellesskap i denne saken.

Anette Kristine Davidsen (A) [12:59:20]: Mye av det Norge skal leve av og få inntekter av i framtiden, finnes i nord. Samtidig er det i nord at Norge møter resten av verden, og det er fortsatt Norges viktigste strategiske satsingsområde. Det er også vårt aller viktigste fredsprosjekt.

Arktis er et geopolitisk tyngdepunkt både av ressursmessige, klimamessige og militærstrategiske årsaker. Vi ser at økt aktivitet og en endret sikkerhetspolitisk situasjon gir nye behov. Samtidig gir dette også nye muligheter for Norge, og ikke minst gir det et behov for å sikre våre egeninteresser og ta ansvar for en bærekraftig forvaltning av våre næringer, som får stadig større betydning for den norske økonomien.

Men nordområdene er også folket. En ny, kraftfull satsing på nordområdepolitikken innebærer derfor også tiltak som betyr noe for vanlige folks hverdag. For her skiller Norge seg ut blant de øvrige. Vi er de som har størst befolkning nord for Polarsirkelen, og dette er noe vi er nødt til å ta vare på.

Likevel har det på tross av økonomisk vekst vært en stor nedgang i folketallet i nord. Dette er en utfordring av mange årsaker, først og fremst fordi sikkerheten og suvereniteten vår henger nøye sammen med befolkningsutviklingen i landsdelen. Uten mennesker har vi heller ingen tilstedeværelse. For at vi skal ha aktivitet, utnytte ressursene og ha troverdighet overfor våre naboer, må det bo folk i Nord-Norge og på Svalbard.

Regjeringens nordområdepolitikk illustrerer godt hvordan utenrikspolitikk og innenrikspolitikk møtes. Når vi sier at den negative befolkningsutviklingen i nord skal snus, er det både distriktspolitikk og sikkerhetspolitikk, all den tid vi vet hvem naboene våre er, og bruker tid på å føre full kontroll med våre områder i nord. Derfor har det vært behov for en ny giv i nordområdepolitikken som har større ambisjoner, som er nærmere folk, og som skal skape vekst og satse aktivt på en grønnere framtid. Der er Hurdalsplattformen tydelig.

I en tid med mer spenning og militær aktivitet er et av regjeringens svar økt dialog og samarbeid. Derfor skal vi forsterke folk-til-folk-samarbeidet og snakke med naboen, selv om vi ikke er enig i alt. Det mest sentrale i nordområdepolitikken vil være å opprettholde dialogen med naboen i øst og fremme nye tiltak for å beholde nordområdene som et lavspenningsområde. Det ville være å bygge kunnskap, skape nye arbeidsplasser av ressursene våre og bidra til å løse klimakrisen. Lykkes vi med det, vil vi styrke nordområdenasjonen Norge.

Åsmund Aukrust (A) [13:02:38]: Takk for en god debatt. Det har i hovedsak vært to temaer. Det ene har vært nordområdene, og når man hører på innleggene i debatten her, er det ingen tvil om at det er langt større ambisjoner for den nye regjeringen. Komitélederen prøvde å gjøre et poeng av at det var et lite nedtrekk i bevilgningen til nordområdene. Det skyldes jo, som hun sikkert vet, pandemien og at det vil bli mindre aktivitet. Hun burde i alle fall vite det når hun i sitt eget budsjett kuttet mer for fjoråret enn det lille nedtrekket som kom i forliket med SV.

Den andre delen har handlet om utviklingspolitikk. Der har det vært et veldig sprik på borgerlig side. Venstre har brukt all sin taletid på å snakke om et kontor i Oslo. Hele utviklings- og utenriksdebattinnlegget til Venstre handlet om opprettelse av ett kontor her i Oslo. Fremskrittspartiets leder mente at bistand er noe Norge pøser ut på løpende bånd. Høyre prøver å henge seg opp i enkelte omprioriteringer og kaller det store kutt til bistand. Det er merkelig, all den tid det brukes 3 mrd. kr mer på bistand i 2022, med Jonas Gahr Støre som statsminister, enn det gjorde i 2021, med Erna Solberg. Ekstra merkelig blir det når Høyre er det eneste partiet, sammen med Fremskrittspartiet, som har gått til valg på å gjøre store bistandskutt. Høyre hadde dette til debatt på sitt landsmøte, og Høyres program endte opp med at de er motstandere av énprosentmålet, som det eneste partiet i tillegg til Fremskrittspartiet.

Jeg synes det er bra at debatten i dag først og fremst har handlet om prioriteringer og hva som skal være innholdet i utviklingspolitikken, for i bunn og grunn handler utviklingspolitikk om politikk. Det handler om å få til politiske endringer i nord og i sør. Regnskoginitiativet er et eksempel på det, hvor pengene har vært viktig, men det viktigste har vært hvordan man har fått til politiske prosesser. Den er en lignende måte den nye regjeringen ønsker å jobbe på, på flere andre områder, f.eks. innenfor klimatilpasset landbruk og fornybar energi, hvor vi får en dobling av midlene.

Det har vært snakk om at det at det finnes dårlige prosjekter, har vært brukt som bevis mot bistand. Vel, et dårlig prosjekt er et argument mot et dårlig prosjekt. Det er ikke et argument mot bistand generelt. Jeg vil advare mot å si at man ikke skal kunne ta risiko i bistandspolitikken, for det handler om at skal man få til endringer på bakken i de mest sårbare områdene av verden, er det åpenbart at det er risiko. For oss er det ikke et alternativ å ikke bidra for dem som trenger det aller mest.

Så har det i flere innlegg vært snakk om utdanning. Jeg tror ikke det er én i denne sal, i alle fall ikke i regjeringspartiene, som er uenig i at utdanning er veldig viktig. Det er helt avgjørende for å få til utvikling. Nettopp derfor er vi glad for at Norge fortsatt er en hoveddonor i utdanningspolitikken. Men det er ikke hovedprioriteten for denne regjeringen. Vi sier at vi skal bruke pengene også på andre områder, hvor de trengs enda mer. Vi vet f.eks. at det er vanskeligere å få finansiering til kvinners rett til abort enn til utdanning, så det er en prioritering fra denne regjeringens side.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:06:06]: Jeg vil også takke for en god debatt. Det har vært markert både politisk enighet og politisk uenighet, som seg hør og bør i en budsjettdebatt. Det er selvfølgelig sånn at dagens opposisjonspartier også må få markere sin uenighet i prioriteringer regjeringa har gjort, spesielt det som avviker fra det budsjettet vår regjering la fram. Det gjorde også dagens regjeringspartier da de var i opposisjon, og det er en del av den politiske diskusjonen.

Bistandsbudsjettet kunne vært på 3,7 mrd. kr mer hvis man hadde fulgt det som lå i Solberg-regjeringas budsjettproposisjon. Der har regjeringa som nå sitter, gjort noen prioriteringer. Det står de selvfølgelig fritt til, men de kan jo ikke unndra seg diskusjonen om hvilke prioriteringer de har gjort. Jeg mener man må være ærlig om de prioriteringene. Man kan ikke dra ned bevilgningene til Det globale partnerskapet for utdanning med 662 mill. kr for 2022 og på samme tid påstå at det ikke blir færre penger til utdanning, for det blir det.

Som Åsmund Aukrust helt riktig sier mot slutten, har regjeringa gjort andre prioriteringer. Det er en ærlig sak, men da kan man ikke late som om begge deler skjer samtidig, for det er klart det betyr noe at midlene til utdanning tas ned. Det er klart det betyr noe for barn som ikke får utdanning, og det er klart det betyr noe for jenter som risikerer å bli giftet bort, for skolen gir dem beskyttelse mot mer enn bare vær og vind.

Jeg vil også bare knytte et par kommentarer til spørsmålet om nedrustning, som også var en stor prioritet for Solberg-regjeringa, spesielt knyttet til verifikasjon, der vi ledet et FN-arbeid, og irreversibilitet, som nå begynner. Vi er alle enige om målet om en verden uten kjernevåpen; spørsmålet er bare hva som er den mest effektive og riktige veien dit.

Stortinget har gitt sin tilslutning til at nedrustning må være verifiserbar, irreversibel, balansert og gjensidig. I dag ruster mange av atomvåpenmaktene opp, og det er nettopp derfor det er så viktig at nedrustning skjer innenfor en ansvarlig ramme.

Et grunnleggende politisk problem med forbundstraktaten er at et rettslig bindende instrument forsøkes etablert uten at kjernevåpenmaktene er med, og det er det stikk motsatte av hva man gjorde med kjemivåpenkonvensjonen, klasevåpenkonvensjonen og biologivåpenkonvensjonen, hvor nettopp landene som hadde disse våpnene, var de som ledet an. Det at man holder dem utenfor, er et problem. Det andre er at verifikasjonsmekanismene er svake.

Når Tyskland har signalisert at de også vurderer å delta på statspartsmøtet, begynner de i motsatt ende av den norske regjeringa ved å si at dette først skal komme etter konsultasjoner med nære allierte. Det skulle jeg ønske at også dagens regjering hadde gjort, for det ville kanskje bidratt til å ta bort noe av den uroen som er skapt gjennom regjeringas sikkerhetspolitiske linje.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [13:09:16]: Jeg hørte lederen av utenrikskomiteen si at regjeringas linje når det gjaldt organisering av vårt sikkerhetspolitiske samarbeid i nord, har ført til undring blant våre allierte. Det er en alvorlig påstand. Verken forsvarsministeren eller jeg har mottatt uttrykk for undring fra noen av våre allierte. Vi har mottatt uttrykk for undring fra én person, og det er fra lederen av utenrikskomiteen. Norge er NATO i nord, og det er stor tilfredshet med den norske linja, som bygger på både avskrekking og beroligelse.