Stortinget - Møte onsdag den 18. januar 2023

Dato: 18.01.2023
President: Nils T. Bjørke

Innhald

Sak nr. 2 [11:14:21]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten []: Det vert nokre endringar i den oppsette spørsmålslista, og presidenten syner i den samanhengen til den elektroniske spørsmålslista.

Endringane var desse:

Spørsmål 1, frå representanten Ingjerd Schou til utviklingsministeren, må utsetjast til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 8, frå representanten Roy Steffensen til næringsministeren, må utsetjast til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Frå representanten Ingjerd Schou til utviklingsministeren:

«Som Vårt Land og Nationen nylig omtalte, har ikke regjeringens varslede satsing på matsikkerhet resultert i økte bevilgninger, men i omprioriteringer fra andre tiltak. I hovedsak er det Norges bidrag til utdanning i utviklingsland som får lide. I svar på spørsmål fra Vårt Land avkrefter statsråden at omprioriteringen har vært motivert av et ønske om å ramme regjeringen Solbergs fanesak i utviklingspolitikken, nemlig utdanning.

Hva har da vært begrunnelsen for denne omprioriteringen?»

Presidenten []: Dette spørsmålet er utsett.

Spørsmål 2

Bård Hoksrud (FrP) []: «Noe av det første Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde da de inntok regjeringskontorene, var å varsle at de vil avvikle Eldreombudet. Fra juli i år vil avviklingen være en realitet. Eldreombudet har vært en vaktbikkje for å avdekke mangler i eldreomsorgen, og for å sikre at eldre får rettighetene de har krav på. Den siste tiden er det avdekket en rekke groteske saker der eldre har blitt behandlet totalt uverdig.

Hvordan kan statsråden forsvare en avvikling av de eldres vaktbikkje, samtidig som det stadig dukker opp groteske saker i eldreomsorgen?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Stortinget har sluttet seg til forslaget om å avvikle Eldreombudet. Vi må få mest mulig ut av hver helsekrone, og vi må ha en effektiv ressursbruk. Eldreombudet har hatt mandat til å ta opp saker på alle samfunnsområder på et overordnet nivå.

For å ivareta pasienter og brukeres behov, interesser og rettssikkerhet overfor helse- og omsorgstjenesten har vi 15 lokale pasient- og brukerombud. Pasient- og brukerombudene skal ivareta alle pasienter og brukeres behov, også de eldre. Gjennom regjeringens tilleggsbevilgning på 6 mill. kr opprettholdes dette viktige tilbudet til alle brukere i ordningen.

Det viktigste er å sørge for en god helse- og omsorgstjeneste i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Vi har også klageordninger som skal ivareta pasientenes behov, og at den enkelte bruker og deres pårørende blir hørt og kan ta opp problemer.

For å møte utfordringene har regjeringen styrket kommuneøkonomien og helsebudsjettet og startet arbeidet med å styrke kvalitet og kapasitet i tjenestene, som fastlegeordningen, Bo trygt hjemme-reformen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Eldre, skrøpelige pasienter er en prioritert gruppe. Å styrke samarbeidet om disse pasientene er viktig, slik at de og deres pårørende kan oppleve en samordnet og sømløs tjeneste. Kommunene er sentrale i tilbudet til eldre brukere og pasienter.

I politikkutviklingen har vi tett dialog med KS, med representanter for pasient- og brukerorganisasjoner og med helsepersonell. Regjeringen, ved arbeids- og inkluderingsministeren, inviterer også til fire årlige møter med pensjonistenes organisasjoner. De lokalt folkevalgte har også en viktig rolle som ombud for innbyggerne. Eldrerådene har lenge etterlyst bedre opplæring, og regjeringen har bevilget midler til et opplæringsopplegg slik at de lokale eldrerådene kan styrke sin medvirkningsrolle i kommunene om alle saker som berører eldre.

Bård Hoksrud (FrP) []: Takk for svaret, men jeg er ikke beroliget.

I dag har NRK Brennpunkt et program som viser hvordan tre eldre personer har det, og hvordan de opplever eldreomsorgen i Norge. En av disse er Lilly, som er dement. Er man dement, trenger man ro, faste ansatte og stabilitet for å oppleve trygghet, men i de seksten dagene da det ble filmet hos Lilly, var det 21 pleiere innom. Seks ganger ble det ikke fulgt opp at hun fikk medisinene sine. Det var flere dager hun ikke fikk mat på over et døgn. Dette er svært alvorlig.

Mener statsråden at det som kommer fram på Brennpunkt, er akseptabel eldreomsorg, og mener hun at vi kan fortsette å overlate disse oppgavene til kommunene, når vi gang på gang ser at det ikke prioriteres nok penger fra kommunene til å levere gode nok tjenester til dem som trenger det? Hvor langt må det gå før statsråden er villig til å innrømme at vi faktisk trenger statlig finansiert eldreomsorg?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten spør meg om det å legge ned Eldrerådet som vaktbikkje. Målet til regjeringen er å forebygge ugreie hendelser i helsetjenesten, som det som er avdekket de siste ukene gjennom ganske dramatiske enkeltsaker. Det gjør vi gjennom å legge fram en Bo trygt hjemme-reform, det gjør vi gjennom å legge fram en nasjonal helse- og samhandlingsplan som ser hele pasientforløpet. Vi vet at overgangen mellom sykehus og kommune for eldre, skrøpelige pasienter kan gi utfordringer og ikke fungerer godt nok i dag. Det tar vi tak i – etter åtte år der det ikke er blitt gjort noe med, med Fremskrittspartiet i regjering og en egen eldreminister.

Målet til denne regjeringen er å skape en god eldreomsorg, hvor vi forebygger ugreie hendelser, og hvor vi har god kvalitet og nok fagfolk.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden svarer ikke på spørsmålet.

Det er rart at personer som har fått avslag på søknaden om sykehjemsplass fem ganger, plutselig får ja etter at NRK lager en dokumentar om saken. Jeg er bekymret over at vi stadig ser saker om mennesker som er nødt til å gå til media for å få den hjelpen de har krav på.

I forrige uke sa både statsministeren og statsråd Kjerkol at det ikke var behov for å føre ventelister i kommunene fordi alle som har krav på en plass, skal få det med en gang. NRK-dokumentaren viste at det i realiteten er nesten 3 000 som skulle hatt en sykehjemsplass, som har fått avslag og ikke får det.

Mener statsråden fortsatt at dette er uinteressant informasjon for å sikre at alle får de tjenestene de har rett på? Jeg håper statsråden kan svare godt på hvorfor hun ikke mener at dette er viktig informasjon, når man altså ser at statsforvalteren avgjør mange saker fordi man ikke har fulgt opp det statsråden sa: at alle som trenger det, skal få en plass.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vet ikke om jeg helt oppfattet spørsmålet fra Hoksrud, men jeg svarte på det forrige spørsmålet, om hva regjeringen gjør for å bedre situasjonen for eldre pleietrengende pasienter i Norge, som vil øke i antall, og som krever at vi gjør en innsats både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Vi styrker fastlegeordningen. Der har vi en historisk satsing nå. Fra 1. mai får vi en ny basisbevilgning som bedre skal ivareta dem som trenger fastlegen sin mest, og vi vet at innbyggere over 80 år går opptil fire ganger så ofte til fastlegen som representanten Hoksrud og undertegnede, hvis vi ser til statistikken.

Regjeringen gjør en rekke ting for at vi skal ha en god og bærekraftig eldreomsorg i landet. Det er også viktig for kommunene at de har oversikt over sine innbyggeres behov og tilgjengelig kapasitet, både på sykehjem og i hjemmetjenesten.

Spørsmål 3

Seher Aydar (R) []: «Helsearbeidere slutter i de offentlige tjenestene fordi arbeidsbelastninga er for stor. Nå har mange sykehus gått i gul og grønn beredskap. Det er mange innleggelser, høyt sykefravær og personellmangel. For de ansatte betyr dette at det enorme arbeidspresset de har stått i lenge, har økt enda mer. Kravene står ikke i forhold til ressursene.

Hva vil statsråden gjøre for at den høye arbeidsbelastninga på helsepersonell i sykehusene nå ikke fører til at enda flere slutter?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: I vår felles helse- og omsorgstjeneste er det de mange dyktige medarbeiderne – fagfolkene – som er selve gullet og vår aller viktigste ressurs. Dette ga jeg senest uttrykk for i den årlige sykehustalen som ble holdt på St. Olavs hospital i Trondheim i går.

Vi vet alle at helse- og omsorgstjenestene har vært gjennom en langvarig pandemi, og de opplever fortsatt utfordringer som følge av vinterens virussesong. Dette har gitt mange medarbeidere en stor arbeidsbelastning over tid med usikkerhet og særskilte smittevernhensyn som de må etterleve både på jobb og i egen hverdag. Flere sykehus har den siste tiden økt beredskapsnivået i samsvar med beredskapssystemet som er etablert for det. Antall innleggelser har også økt mange steder, bl.a. på grunn av en uvanlig tøff influensasesong. Det har også medført et høyt sykefravær blant ansatte, og samlet sett gir dette en krevende situasjon.

En av de første sakene regjeringen tok fatt i på helseområdet da vi tiltrådte, var å nedsette en egen helsepersonellkommisjon. Deres oppgave er å gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse som kan gi gode helsetjenester i hele landet. Utvalget skal levere sin NOU innen kort tid, og jeg ser fram til å motta deres vurderinger og anbefalinger og ha en påfølgende høring og dialog om utvalgets forslag.

Vi setter inn en rekke tiltak for å avhjelpe sykehusenes situasjon. Vi satser på heltidskultur og faste stillinger. Vi har mål om mindre rapportering og vi følger med på og har bedret sykehusøkonomien.

Vi må evne å møte utfordringene med å sikre tilstrekkelig personell og kompetanse i vår felles helsetjeneste på både kort og lengre sikt. Da må det jobbes godt og systematisk på ulike nivåer med både å utdanne, rekruttere, utvikle og – ikke minst – beholde fagfolk. Vi vil at den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal være en attraktiv arbeidsplass og ha gode fagmiljøer hvor de ansatte trives. Jeg er derfor opptatt av at arbeidsgivere i helsetjenestene må evne å ta godt vare på sine ansatte. Dette gjelder både i ekstraordinære situasjoner, som vi opplever nå, og som vi har vært gjennom, og i en mer normalisert arbeidshverdag med mer ordinær drift.

Seher Aydar (R) []: ABC-klinikken har vært en av fødeavdelingene i Oslo der det har vært stabil bemanning og lett å rekruttere. Nå har Oslo universitetssykehus gjort kutt i driften som gjør at de ikke kan drive, og flere av de erfarne jordmødrene har sluttet og begynt privat. I Gjøvik har de samme erfaringer i hjemmesykepleien. Flere sykepleiere har sluttet i kommunen og startet eget privat firma. I tillegg ser vi at kommersielle helseaktører rekrutterer aktivt. Statsråden har tidligere sagt at kampen mot de private og kommersielle vinnes ved å styrke det offentlige. Med den økonomiske situasjonen vi ser ved sykehusene nå, kan vi forvente enda tøffere arbeidsvilkår framover.

Store kommersielle helseaktører rekrutterer nå aktivt offentlig ansatte. Folk trenger at heletjenestene våre drives forsvarlig. Hva vil statsråden gjøre for å stoppe denne utviklingen?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Prisveksten som følge av krig i Europa og energi brukt som våpen slår inn i alle sektorer, også i sykehusene våre. Vi setter inn en rekke tiltak for å avhjelpe presset som nå oppleves på mange sykehus. Gjennom 2022 styrket vi sykehusøkonomien i flere runder. Med den siste tilleggsbevilgningen i 2022 har vi bidratt til at det økonomiske resultatet for sykehusene ikke gir dramatiske konsekvenser for pasientbehandlingen.

Vi satser på heltid, faste stillinger og redusert vikarbruk i sykehusene. Dette ble det gitt klare føringer for senest i foretaksmøtet som ble gjennomført i går, hvor sykehusene fikk oppdraget sitt for kommende år. Vi ønsker at fagfolkene i sykehusene skal bruke mer av tiden sin på pasientbehandling og mindre tid på unødig rapportering. Derfor har vi også bedt helseregionene om å gjennomgå rapporteringskravene i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling for å dempe den belastningen.

Seher Aydar (R) []: Til tross for hva helse- og omsorgsministeren sier nå, er realiteten at helsepersonell slutter. Realiteten er at når en fødeavdeling som faktisk klarer å rekruttere jordmødre, stenges, så slutter jordmødre der og starter privat. Det er realiteten. Det er virkeligheten vi befinner oss i. I den samme virkeligheten sa helse- og omsorgsministeren i sykehustalen i går at fagfolk er livsnerven i den felles helsetjenesten vår. Det er det veldig lett å være enig i – jeg er helt enig i det. Jeg er også enig i at rapporteringen og belastningen må ned. Men mange steder er denne nerven i ferd med å bli ganske slitt. Det er også realiteten. Vi mangler mye folk, og vi mister mange som følge av det store presset våre sykehusansatte har stått i de siste årene.

Jeg opplever ikke å få høre hva konkret som gjøres. Jeg hører gode intensjoner, og jeg hører om utvalg som har blitt satt ned, det har jeg registrert, men hva gjøres konkret i mellomtiden for å sørge for at belastningen går ned og vi klarer å beholde det viktigste i sykehusene våre, nemlig folkene?

Ingvild Kjerkol (A) []: Vi har en jordmormangel i landet. Kanskje har vi ikke det beste tilfanget der mangelen er størst, og det betyr at mange sykehus må ty til vikarstafetter.

Jeg vil også minne representanten Aydar om at det tar minst syv år å utdanne en jordmor. Vi økte utdanningskapasiteten fra første stund med 230 nye utdanningsstillinger for jordmødre og spesialsykepleiere i fjorårets budsjett. Det viderefører vi i år. Det er mange år siden Riksrevisjonen påpekte denne mangelen. Vi har nå også gitt oppdrag til helseregionene om å skaffe en oversikt over behovet for å utdanne nye i tråd med at tjenesten utvikler seg, og at fagfolk går av med pensjon, for det har helseregionene manglet fram til nå.

Spørsmål 4

Marie Sneve Martinussen (R) []: «I 2020 vedtok Stortinget at Kirkenes skulle øke sin intensivkapasitet fra nivå 1 til nivå 2. Det er 80 mil fra Kirkenes til Universitetssykehuset i Tromsø og 50 mil til Hammerfest sykehus. Denne avstanden og værforhold som ofte gjør pasienttransport risikabelt, krever at Kirkenes sykehus er i stand til å behandle hardt skadde og akutt syke med respiratorbehov. Nå står tilbudet i fare på grunn av stram økonomi i Finnmarkssykehuset.

Vil statsråden gjøre noe for å sikre at stortingsvedtaket ikke overkjøres av helseforetaket?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Først vil jeg understreke at anmodningsvedtaket fra 2020 har blitt fulgt opp. I juni samme år ble Helse Nord bedt om å vurdere nivådeling av intensivavdelingene i regionen, på bakgrunn av daværende erfaringer og Stortingets anmodningsvedtak. Disse vurderingene måtte gjøres innenfor de økonomiske rammene Stortinget hadde lagt til grunn da. Slik virker stortingsvedtak. I juni i fjor informerte Helse Nord om at intensivvirksomheten i Kirkenes var tilsvarende nivå 2. Samtidig ble det gjennomført et arbeid i regionene for å beskrive hvordan kapasiteten innenfor intensivmedisin skal beregnes gjennom felles definisjoner av sengekategorier.

Det framgår av årsrapporten fra Norsk intensiv- og pandemiregister for 2021 at intensivkapasitet basert på utstyr og bemanning per 100 000 innbyggere er høyere i Helse Nord enn i landet for øvrig. Utfordringen i denne regionen er at ressursene er spredt utover mange intensivavdelinger som er fordelt på et stort geografisk område. Det er utfordrende å drifte mange lokasjoner med små fagmiljøer, med hensyn til både vedlikehold av kompetanse, tilgang til helsepersonell og økonomi. I løpet av 2022 utarbeidet Helse Nord en strategi for intensivmedisin. Strategien er ferdigstilt, men foreløpig ikke behandlet av styret i Helse Nord. Finnmarkssykehuset vurderer om de har økonomi til å opprettholde den økte bemanningen.

Vi skal ha et godt helsetilbud i hele landet, også i Øst-Finnmark, og det er styret i Finnmarkssykehuset sin oppgave å vurdere hvilken kapasitet som er nødvendig for å ivareta en forsvarlig beredskap, i tråd med helseforetakets ansvar.

Helse Nord er i en krevende økonomisk situasjon. I foretaksmøtet den 9. november ba jeg om at Helse Nord vurderer tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling av helsetjenesten i regionen. I et slikt arbeid er det naturlig å vurdere endringer i funksjons- og oppgavedelingen som bidrar til at Helse Nord kan ivareta sitt sørge-for-ansvar på lang sikt og på en måte som også styrker fagligheten og kvaliteten i pasienttilbudet. Det er derfor styret i Helse Nord som må se på helheten i behandlingstilbudet og helseberedskapen i regionen, som en del av det oppdraget de nå skal besvare.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Ja, det er gode grunner til at Stortinget gjorde det vedtaket man en gang gjorde, og de grunnene har ikke endret seg. Nord-Norge generelt, Finnmark spesielt og Øst-Finnmark ekstra spesielt er preget av store avstander, dårlig vær – som gjør det vanskelig med transport av pasienter – og ikke minst en beredskapssituasjon som nå er utfordrende. Da mener jeg det er feil at beslutningen om fortsatt intensivdrift på nivå 2 er lagt over på Finnmarkssykehuset. For at de skal kunne drifte videre, i tråd med stortingsvedtaket, må altså Finnmarkssykehuset selv finne penger. Finnmark legeforening advarer i en kronikk mot at Finnmarkssykehuset på denne måten tvinges til å spare seg inn i uforsvarlighet.

Hva tenker statsråden om at Helse Nord velger ikke å ta ansvar for å sikre midler til å opprettholde stortingsvedtaket?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Helse Nord har fått et oppdrag om å sørge for å få kontroll over økonomien. Det er den eneste måten å ivareta forsvarligheten og beredskapen i Nord-Norge på – at man har kontroll på ressursene. Det er et oppdrag som er omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettproposisjon, så det er en målsetting også Stortinget har sluttet seg til.

Det følger ikke nødvendigvis øremerkede midler med for oppfølging og gjennomføring av anmodningsvedtak. Dette må følges opp innenfor de rammene som bevilges. Det er den prioriteringsoppgaven både Finnmarkssykehuset og Helse Nord er satt til å gjennomføre, også det etter vedtak i Stortinget og den lovgivningen som gjelder for spesialisthelsetjenesten.

Den økonomiske situasjonen i Helse Nord er veldig bekymringsfull og må komme på plass for å ivareta beredskapen også i Øst-Finnmark.

Marie Sneve Martinussen (R) []: I går fikk jeg en melding fra en jeg gikk på videregående med, som fortalte om ganske slitsomme forhold på Kirkenes sykehus. De opplever å ha tatt kampen mange ganger, man har vunnet, men opplever nå å måtte ta kampen på nytt. Mangel på helsepersonell er en av de store utfordringene i Finnmark. At intensivavdelingen i Kirkenes er på nivå 2, har også betydning for rekrutteringen av helsepersonell. Det å senke nivået gir konsekvenser for hva Kirkenes sykehus har lov til å drive med av både akutt kirurgi og planlagt kirurgi, som gjør at muligheten til å utdanne både leger og spesialsykepleiere ikke nødvendigvis er den samme.

Er statsråden redd for at denne innsparingen og alle de andre innsparingene som gjøres i Finnmark nå på grunn av dårlig sykehusøkonomi, vil forsterke mangelen på helsepersonell?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er opptatt av at Helse Nord nå løser oppdraget sitt på en slik måte at man kan rekruttere fagfolk til planlagte funksjoner i Nord-Norge, som gjør at man tiltrekker seg nødvendig kompetanse for å opprettholde en spesialisthelsetjeneste på nivå med de andre regionene i Norge. Jeg mener det er helt avgjørende at man har en velfungerende universitetsklinikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø, og at man har god kompetanse på akuttsykehusene i regionen.

De vurderingene som ble gjort, og oppfølgingen av anmodningsvedtaket fra 2020, viste at intensivvirksomheten ved Kirkenes sykehus i juni i fjor var på nivå 2, med én sengeplass i kategori 3, etter nye definisjoner. Det har også skjedd en endring fordi fagmiljøet i hele Norge har blitt enige om hva en intensivplass er.

Spørsmål 5

Mímir Kristjánsson (R) []: «Pengemangel gjør at byggetrinn to av nye Stavanger universitetssjukehus er utsatt på ubestemt tid. Beskjeden til de ansatte er at dersom sykehuset skal bli ferdig, må de spare penger på drift. De tillitsvalgte beskriver at delt drift både vil bli mer kostnadskrevende og svekke fagmiljøene.

Har statsråden tenkt å foreta seg noe for å sikre at Norges tredje største byregion ikke blir stående med et halvferdig sykehus i ti år framover, eller overlater hun det fulle ansvaret for helsetilbudet på Nord-Jæren til helseforetaket?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Sykehusene har et helhetlig ansvar for både investeringer og drift og må planlegge framdriften i investeringsprosjektene slik at dette kan gjennomføres innenfor Stortingets bevilgninger. Statlige lån til sykehusprosjekter kan bevilges etter søknad fra de regionale helseforetakene. Slik er systemet i dag, og det er innrammet i lov vedtatt i dette storting.

Vi er i en økonomisk situasjon hvor det har vært en ekstraordinær prisvekst, som har fått konsekvenser for både driften av sykehus og planlagte prosjekter. I årets budsjett er ikke sykehusene kompensert fullt ut for den økte prisveksten i 2022. Det får naturligvis konsekvenser.

Styret i Helse Vest må vurdere hvordan dette skal håndteres. De bekreftet i sitt styremøte 7. desember i fjor at byggetrinn 2 blir utsatt på ubestemt tid. Jeg har stor forståelse for utålmodigheten med å komme i gang med byggetrinn 2 i Stavanger.

For å få kontroll på prisveksten og skape trygghet rundt folks økonomi har regjeringen lagt fram et stramt budsjett som Stortinget har vedtatt. Det innebærer tøffe prioriteringer og har ført til utsettelse av prosjekter både i sykehus og i andre sektorer – landet rundt.

Framdriften for byggetrinn 2 i Stavanger avhenger av framtidige bevilgninger og den generelle prisutviklingen i samfunnet. Regjeringen ønsker å legge til rette for en økonomisk utvikling som skal bidra til at vi så raskt som mulig kommer tilbake til en mer normal utvikling, slik at sykehusene igjen settes i stand til å gjennomføre planlagte og helt nødvendige investeringer.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Nå er det sånn at problemene med finansiering av byggetrinn 2 av Stavanger universitetssykehus har vedvart en god stund, og det er ikke høstens statsbudsjett, eller neste års lønns- og prisvekst alene, som sikrer at dette blir utsatt. Det har over tid vært klart at finansieringen for å bygge sykehuset ferdig ikke er god nok. Jeg forstår at man har systemer, og jeg forstår at man har måter man vil gjøre ting på, men når disse systemene beviselig ikke fungerer, må man som politiker, mener jeg, være i stand til å ta nye grep.

Da er spørsmålet i klartekst: Er det å forvente at statsråden og regjeringen i praksis godtar at Stavanger og Nord-Jæren ikke skal få et samlet sykehus på flere tiår fram i tid?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Hver eneste krone som bevilges, har en alternativ verdi. Den kan brukes på noe annet. Den kan også bidra til at prisveksten fortsetter. Det er en del av den økonomiske forståelsen som er lagt til grunn når regjeringen har lagt fram et stramt budsjett.

Mitt mål er at Stavanger-regionen så raskt som overhodet mulig skal kunne være i stand til å gjennomføre planlagte og nødvendige investeringer.

Vi har et stramt sykehusopplegg for 2023. Jeg holdt sykehustalen i går og hadde en ærlig samtale om det. Det må vi ha. Det som er avgjørende, er at vi greier å kompensere for dette på en måte som gir forutsigbarhet. Det gjorde vi i 2022 da vi til sammen fylte på 4,7 mrd. kr i løpet av året fordi vi hadde galopperende prisvekst.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil takke statsråden for svaret, selv om jeg vel ikke er helt fornøyd med innholdet.

Ja, jeg er klar over at hver eneste krone man velger å bruke på sykehus, skulle man brukt på noe annet, og hver eneste krone som blir brukt på noe annet, kunne man velge å bruke på sykehus. Det kan finnes sammenhenger – selv om mange ledende fagøkonomer nå mener at de er overdrevet – mellom offentlig pengebruk og f.eks. inflasjon og rente, men vi kan ikke stille oss sånn i Norge at vi ikke har råd til å finansiere grunnleggende helsetilbud. Vi må begynne med å finansiere grunnleggende helsetilbud, og så får man se hva slags annen moro man har råd til på toppen av det. Det er klart at det mest avgjørende må være å sikre at befolkningen kan føle seg trygg når de drar på sykehus.

Statsråden sier til Stavanger Aftenblad om Stavanger universitetssjukehus, SUS:

«Trøsten for SUS er at dette er en situasjon de aller fleste står i nå».

Det er jo en ganske fattig trøst at det er like ille overalt. Spørsmålet er: Beviser ikke det at dette er et problem som helseforetaket ikke kan løse alene, når alle helseforetak har disse problemene?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Spørsmålet representanten Mímir Kristjánsson heller burde stille, eller som jeg håper han også stiller, er: Hva vil konsekvensen være hvis man bare åpner kranen? Da vil man miste muligheten til å prioritere ressursene. Er det én ting som sikrer god og tilgjengelig helsehjelp til alle i Norges land, er det at man beholder muligheten til å prioritere ressursene. Hvis vi gir fra oss den, vil vi ikke lenger være i den situasjonen at vi kan gi likeverdig tilgang til alle i hele Norges land. Det er noen åpenbare sammenhenger her som ikke handler om økonomisk teori, men om at vi har valgt å ha en tilstedeværende spesialisthelsetjeneste i hele landet, hvor kanskje den mest begrensende ressursen er fagfolk. Vi har en tydelig prioritering om å utdanne, beholde og rekruttere fagfolk i neste års budsjett. Vi mener det er riktig nå når vi er nødt til å konsolidere økonomien, og da er det dessverre noen investeringer som må vente.

Spørsmål 6

Tobias Drevland Lund (R) []: «I Hurdalsplattformen skriver regjeringa at den vil styrke lokalsykehusene og sikre nærhet og likeverdig behandling i hele landet. I mitt fylke, Telemark, mistet både Kragerø og Rjukan sengepostene under Solberg-regjeringa. Nå har flere tjenester i Kragerø blitt satt på pause eller redusert. I Rjukan er det varslet at helseforetaket på grunn av et stramt budsjett stenger ned den polikliniske aktiviteten innen medisin og kirurgi.

Vil statsråden gjøre noe for å sikre at spesialisthelsetjenestetilbudet disse to stedene ikke forsvinner?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: De regionale helseforetakene har sørge-for-ansvaret for at befolkningen tilbys nødvendige spesialisthelsetjenester, akkurat som kommunene har sørge- for-ansvaret for primærhelsetjenesten. De innretter nå tilbudet sitt i tråd med dette ansvaret. Ved Sykehuset Telemark har helseforetaket vurdert at det er nødvendig å gjøre tilpasninger i tjenestetilbudet for å sikre best mulig tilgjengelighet av kompetent helsepersonell. Fagpersonene er tjenestens aller viktigste ressurs, og det er helt avgjørende for tjenestetilbudet at helseforetaket tilrettelegger for at de kan gjøre jobben sin under best mulige rammebetingelser.

Helse Sør-Øst opplyser at en avtale som har sikret tilgang på ortoped i poliklinisk tjeneste en gang i uken i Kragerø for Sykehuset Telemark, ble sagt opp sist høst. De har per nå ingen ny avtale på plass, og i samråd med fagmiljøet ved sykehuset vil de vurdere hvordan de i framtiden best kan levere ortopediske tjenester til befolkningen i denne delen av sykehusets opptaksområde. Helseforetaket har i første omgang valgt å sette det polikliniske tilbudet på pause fram til sommeren 2023.

På Rjukan har Sykehuset Telemark de siste årene hatt en beskjeden aktivitet innenfor indremedisin og ortopedi. De har sendt spesialist, fortrinnsvis fra Notodden, en gang i uken eller annenhver uke, til Rjukan for å ha poliklinikk. Det er et begrenset behov, og det er vanskelig for helseforetakene å organisere poliklinikkdager som gir en god bruk av spesialistressursen og fagfolkenes begrensede tid og kapasitet. For å sikre god kompetanse og likeverdige tjenester, mener helseforetaket at befolkningen er best tjent med at det aktuelle polikliniske tilbudet gis fra Notodden sykehus.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det er verdt å minne statsråden om at det var en ganske hard kamp den gangen det ble varslet at man skulle trappe ned på tilbudene, både i Kragerø og på Rjukan. Folk samlet seg, gikk i fakkeltog og kjempet hardt for sykehusene sine. Siden 2001 er det nedlagt 12 til 15 lokalsykehus, avhengig av hvordan lokalsykehus defineres.

Denne regjeringen har i motsetning til den forrige, i hvert fall i sin politiske plattform, vært opptatt av desentralisert sykehusstruktur og å styrke lokalsykehusene. Ute i helseforetakene – som statsråden nå skyver foran seg i mangelen på vilje til å ta politisk kontroll og styrke rammene for sykehusene – ser vi, bl.a. i Telemark, at ressurser og pasienter flyttes fra de lokale, mindre sykehusene inn til de sentrale. Hva slags politiske grep vil regjeringen gjøre for å sikre at lokalsykehusene ikke blir svekket, særlig nå som økonomien er under hardt press?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg skyver ikke helseforetakene foran meg. Jeg er veldig glad for at vi har organisasjoner med kompetente fagfolk som ivaretar sørge-for-ansvaret for innbyggerne våre ved å gi gode og likeverdige spesialisthelsetjenester, som Stortinget har vedtatt at de skal gjøre. Det er en betydelig jobb. Det krever kompetanse, og det krever god planlegging.

Det som er situasjonen i det området representanten spør om, er at det er små lokalsamfunn og krevende å få til et godt og tilgjengelig tilbud. Her har Sykehuset Telemark tenkt kreativt. De har avtalespesialister som har driftsavtale med Helse Sør-Øst. De er en del av spesialisthelsetjenesten. I Kragerø finnes det spesialisthelsetjenestetilbud via avtalespesialister innen fagområdene øre-nese-hals, gastromedisin og gynekologi. På Rjukan er det per i dag ingen slike spesialister, og da gir det mening å samle ting i Notodden.

Tobias Drevland Lund (R) []: Siden vi begynner å snakke om økonomi, kan det være verdt å snakke om noe som henger sammen med dette. Tidligere i vinter gjorde Helse Sør-Øst et vedtak om å gå videre med planene om å bygge nye Oslo universitetssykehus, OUS, til tross for at prosjektet har stor risiko. Økonomisk er prosjektet risikabelt, både fordi det er blitt betegnet som et byggeprosjekt med stor risiko for budsjettoverskridelser, og fordi det forutsetter innsparinger som fagforeningene selv mener er urealistiske. Hva vil være betydningen av en budsjettsprekk på OUS for økonomien til de andre sykehusene innenfor Helse Sør-Øst, deriblant Sykehuset Telemark?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er det for tidlig å si noen ting om. Det jeg håper representanten er med meg på, er bekymringen for tilstrekkelig med kompetente fagfolk i tjenesten vår framover. Det at vi har så mange vaktlag i Oslo, og at nye OUS samler regionale funksjoner som ligger i nærmest umiddelbar geografisk nærhet, vil faktisk bedre tilgangen til spesialister i utkanter som Rjukan, Kragerø, Notodden – Telemark. Det er en helt sentral premiss for å samle og bygge nytt i Oslo, slik at vi kan ivareta en likeverdig og god spesialisthelsetjeneste i hele landet.

Spørsmål 7

Bjørnar Moxnes (R) []: «Mange av helseforetakene går inn i en krevende tid med blodrøde budsjetter og store krav til kutt. Særlig i Helse Nord er situasjonen alvorlig. I Nord-Norge er avstandene store og nærhet til tjenesten er et pasientsikkerhetsspørsmål. I Hurdalsplattformen kan vi lese at regjeringen vil jobbe for å utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, ved å flytte mer planlagt aktivitet og styrke akuttfunksjonene lokalt.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at kuttene ikke fører til et svekka tilbud til folk i regionene?»

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er helt riktig at landets helseforetak går inn i et år der mange vil ha utfordringer med å tilpasse sykehusdriften til de økonomiske rammene som er bevilget. Det var jeg veldig tydelig på i sykehustalen som jeg holdt i går, i Trondheim. Den krevende økonomiske situasjonen vi står i, reduserer handlingsrommet til sykehusene våre. Ikke bare påvirkes sykehusøkonomien av den sterke og uventede prisstigningen vi alle opplever, men sykehusene opplever også ettervirkninger av pandemien og stort trykk på grunn av luftveisinfeksjoner denne vintersesongen. Flere helseregioner justerer nå ambisjonsnivået på framtidige investeringer for å tilpasse seg situasjonen.

I sykehustalen i går ba jeg helseregionene om å se på hva de kan gjøre mindre av. Gode prioriteringer er helt nødvendig. Det vil gi handlingsrom i en tid hvor budsjettene er stramme.

Utfordringsbildet og omstillingsutfordringene i Helse Nord er spesielt omfattende. Over lang tid har regionen hatt en drift som ikke har vært tilpasset de økonomiske rammene. Planlagte endringer ble imidlertid satt på vent som følge av pandemien, og det er nå veldig viktig at regionen tar gode grep. Jeg følger tett med på alle de fire helseregionene, men spesielt på Helse Nord, i og med at de også har fått et eget oppdrag. I foretaksmøte den 9. november stilte jeg krav om at Helse Nord skal rapportere månedlig på konkrete tiltak som skal bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling.

Jeg ser at situasjonen er krevende for alle helseforetak nå, og særlig når vi ser at sykehusene i tillegg opplever en ekstraordinær tilstrømming av pasienter med ulike luftveisinfeksjoner, slik de gjør nå, og et høyt sykefravær blant ansatte. Jeg vil selvfølgelig følge denne situasjonen nøye framover.

Bjørnar Moxnes (R) []: De som best har merket resultatene av innsparing og personellmangel i sykehusene, er de som skal føde. Man regner fødeavdelingene som lite lønnsomme, og de har også vært en salderingspost. På Helgelandssykehuset vurderer de nå å gå fra åtte uker sommerstengte fødeavdelinger til 16 uker. Det øker risikoen for transportfødsler, det øker stresset hos dem som skal føde, og det er vel heller ikke noe godt grep for å holde på jordmødre.

I sykehustalen i går varslet statsråden en gjennomgang av finansieringen av fødetilbudet. Tenker Kjerkol at dette tiltaket vil kunne sikre at også fødende i regioner med dårlig sykehusøkonomi kan være sikret et lokalt fødetilbud hele året, og når kan vi forvente å se endringer i finansieringen?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Et tiltak Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund har vært opptatt av i lang, lang tid, er det at vi har finansierings- og budsjettmodeller som støtter godt opp under den spesialiserte fødselsomsorgen, rett og slett det som skjer på fødestuen. Det oppdraget ble gitt i går, som representanten påpeker, og jeg har forventninger til at det skal gi oss noen svar.

Så er nok hovedutfordringen for fødetilbudet mer av faglig art. Vi mangler jordmødre, og det er helt kritisk viktig. Vi har dessverre også mangel på gynekologer, som er viktig for å ivareta det fødetilbudet vi omtaler som fødeavdeling. Rent overordnet – når representanten spør om økonomi – er det jo økonomien til det enkelte sykehus som påvirker de øvrige prioriteringene, og der må man beholde kontroll for å kunne prioritere riktig.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er klart at disse økonomiske rammene har mye å si, både for å kunne rekruttere fagfolk og ikke minst for å beholde fagfolk.

Det ble nevnt i går, i den nevnte sykehustalen, at Helse Nord står i en særlig, såkalt krevende, økonomisk situasjon. De har altså fått i oppdrag å se på funksjons- og oppgavedeling, men de må i praksis spare inn mange hundre millioner kroner, og da er det mange i distriktene som frykter for akuttberedskapen ved sine lokale sykehus. På Mosjøen skulle det ikke tas ned noen funksjoner før det nye Helgelandssykehuset var bygd opp. Nå sier styret at tidligere løfter kan de ikke forholde seg til, og både i Kirkenes, i Stokmarknes og i Gravdal er det bekymring for om de vil miste akuttintensivtilbudet.

Mener statsråden det er realistisk å gjennomføre de kuttene som man pålegger Helse Nord, uten at pasientsikkerheten samtidig vil kunne bli alvorlig svekket?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er opptatt av hele spesialisthelsetjenesten i nord. Den må man se på som et økosystem hvor ulike akuttsykehus utfører ulike planlagte behandlinger, slik at man kan bli god og drive god kvalitet på tjenesten, også i Nord-Norge. Jeg er også veldig opptatt av at Helse Nord skal ha et godt universitetssykehus i Tromsø. Der utdannes framtidens leger, psykologer, sykepleiere og helsepersonell. Vi må ha en god og velfungerende universitetsklinikk i Tromsø for å ivareta beredskapen og kvaliteten i hele Helse Nord-området. Helse Nord består av fire lokale helseforetak, og de er nødt til å opptre som et fellesskap. Det er det som ligger til grunn for det oppdraget Helse Nord har fått, slik at vi kan ivareta kvalitet og sikre fagfolk til sykehusene våre i den nordlige landsdelen.

Spørsmål 8

Frå representanten Roy Steffensen til næringsministeren:

«Interessen for fastprisavtaler virker å være forsvinnende liten ute blant bedriftene. Det kan se ut til at bedriftene synes det er lite attraktivt å binde seg i 5–7 år til priser som er 3–4 ganger høyere enn gjennomsnittet de siste 10 årene.

Hvor mange bedrifter må signere fastprisavtaler for at statsråden skal kalle ordningen en suksess, og vil statsråden vurdere andre tiltak mot de høye strømprisene om ikke interessen tar seg opp?»

Presidenten []: Dette spørsmålet er utsett.

Spørsmål 9

Himanshu Gulati (FrP) []: «Den 11. januar i år ble Bråtejordet skole i Lillestrøm kommune stengt av verneombudet som følge av trusler mot lærere. Det er dramatisk. I en undersøkelse gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt i 2021 kommer det imidlertid frem at én av fire lærere i grunnskolen er utsatt for vold og trusler. I Oslo alene var det i 2021 over 3 500 volds- og trusselhendelser mot ansatte ved skoler i Oslo. Trusler og vold er en del av hverdagen til mange av landets lærere.

Har statsråden foretatt seg noe for å ta tak i lærernes trygghet og vold og trusler?»

Statsråd Tonje Brenna []: La meg starte med å takke for et viktig og dessverre altfor aktuelt spørsmål.

Det skal være trygt og godt å gå på jobb i norsk skole. Både våre lærere og andre ansatte skal være sikre på at de er trygge på jobb. Det er alvorlig når ansatte i skolen blir utsatt for trusler og vold, og det er selvfølgelig helt uakseptabelt at noen blir utsatt for vold på jobb i våre skoler. Regelverket er helt tydelig på at ansatte har rett til et godt arbeidsmiljø, og at elevene har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Representanten Gulati peker på tallene fra Oslo i 2021. De aller fleste av elevene som er involvert i hendelsene i Oslo, er i alderen seks til tolv år. Dette er altså unge mennesker, elever på de nederste trinnene i skolen, som utøver vold mot voksne på skolen. Jeg mener vi må stille oss spørsmål om hvordan det kan ha seg at unge elever, små barn, utagerer på denne måten i våre klasserom.

Det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for et trygt og godt skole- og arbeidsmiljø, både som skoleeiere og som arbeidsgivere. Jeg forventer at både skoleeiere og skoleledelse tar disse hendelsene på alvor og jobber systematisk og godt med dem. Vi trenger hele laget rundt eleven for å sørge for at elevene har det godt på skolen, og våre lærere trenger sine kollegaer og ledelsen på arbeidsplassen sin for å trygges. Jeg mener det er viktig å erkjenne at det er komplekse årsaker til at lærere utsettes for vold og trusler, og at det neppe heller finnes enkle løsninger for å snu utviklingen.

En viktig del av den forebyggende innsatsen er skolens daglige arbeid for å skape en god hverdag for både elever og ansatte. Jeg er derfor opptatt av at både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet fortsetter å støtte arbeidet som skoleeiere, skoleledere og lærere gjør for å bedre skolemiljøet. Utdanningsdirektoratet har bl.a. utviklet et omfattende informasjons- og veiledningsmateriell som skal bidra til å støtte opp under arbeidet som gjøres i skolene. Skoleeiere og skoleledelsen må videre ha gode rutiner for hva som skal gjøres når det oppstår situasjoner der elever blir utagerende. Lærere som blir utsatt for vold eller trusler, skal bli fulgt opp.

I undersøkelsen som representanten viser til, kommer det fram at én av fire lærere i grunnskolen er utsatt for vold eller trusler. Dette er en situasjon som er alvorlig, og som bekymrer meg. Lærerne har rett på en hverdag uten vold og trusler, og det er viktig at arbeidsgivere setter i verk de tiltakene som er nødvendige. Hvilke utfordringer den enkelte skole har, og hva som er gode tiltak i den enkelte situasjon, kommer til å variere.

Jeg mener derfor det er viktig at de konkrete grepene tas lokalt. For å styrke det lokale arbeidet er det satt i gang et samarbeid mellom fem utvalgte kommuner og fylkeskommuner hvor målet er å finne fram til gode tiltak for å forhindre vold i skolen og dele disse med andre skoleeiere. Dette arbeidet er nå i sluttfasen.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg takker statsråden for svaret og ikke minst for detaljer om statistikken for Oslo. Trusler og vold er dessverre blitt en del av hverdagen til altfor mange lærere rundt omkring i landet. Det som for noen år siden begynte som et fenomen i større byer, byer som kanskje også har vært belastet med integreringsutfordringer, har i dag utviklet seg til å bli en nokså vanlig problemstilling over hele landet. Det er noe av det jeg opplever at engasjerer lærere og andre aller mest når jeg møter engasjerte folk som jobber i skolevesenet, og snakker om skolepolitikk rundt omkring i landet. Jeg hadde også for noen år siden et seminar på Stortinget med bl.a. lærere som hadde opplevd dette altfor tett på kroppen.

Jeg registrerer det statsråden sier. Hun viser til skoleeiere, og hun sier også at det er satt ned en arbeidsgruppe, et samarbeid mellom flere kommuner. Men er det noen flere tiltak som er gjort, eller noe hun har gjort fram til nå, for å ta tak i denne problemstillingen, som har blitt så omfattende og stor?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg takker for oppfølgingsspørsmålet og for engasjementet i saken. De aller fleste utfordringene vi har i vårt samfunn, kommer til uttrykk i klasserommene våre. Samtidig er det ikke sånn at alle utfordringer i samfunnet skal løses av skolen alene. Derfor har alle vi som jobber med politikk i storting og regjering, og alle ulike yrkesgrupper som på en eller annen måte jobber i tilknytning til barn, et stort ansvar for å samarbeide godt.

Vi fikk for ikke lenge siden en endring i lovverket som plikter kommunene til å samarbeide bedre mellom tjenestene rundt det enkelte barn. Jeg tror dessverre det fortsatt er litt ulik kultur rundt om for hvor godt man samarbeider. Det er ikke nødvendigvis sånn at den utfordringen den enkelte elev har, oppstår i skolen. Allikevel kan den komme til uttrykk i skolen. Det understreker med all tydelighet hvor viktig det er at vi samarbeider mellom tjenestene i det å få barn og unge til å trives på skolen og ikke utøve vold.

Himanshu Gulati (FrP) []: Statistikken jeg viste til, er fra 2021. Tror statsråden det kanskje kan være behov for å innhente mer data, mer oppdaterte data om dette? Hva mener statsråden at en lærer bør foreta seg dersom man selv opplever å bli utsatt for vold eller trusler?

Statsråd Tonje Brenna []: En lærer som opplever å bli utsatt for vold eller trusler på jobben, må åpenbart varsle om det og ha store forventninger til hvordan egen ledelse – skoleledelse og skoleeier – skal følge opp det som har skjedd. Vi er helt avhengig av at våre ansatte opplever trygghet når de går på jobb i skolen. Vi er også helt avhengig av at vi både forebygger og tar alvorlig de hendelsene som allikevel oppstår.

Jeg skal være helt åpen for at dette er noe vi må se nærmere på og innhente mer informasjon om. Vi har en del kartlegginger som handler om hvordan våre elever trives i skolen, og hvordan det står til i norsk skole. Dette er et fenomen som dessverre, som representanten er inne på, i det siste har bredt om seg noe mer enn tidligere. Derfor er det åpenbart interessant å se på hva det er som forårsaker disse hendelsene, og ikke minst hva man gjør på steder hvor man klarer å få bukt med det, sånn at flere kan lære av gode eksempler.

Spørsmål 10

Mahmoud Farahmand (H) []: «I mai 2021 ble Stortinget informert om at regjeringen tok sikte på å henholdsvis sende på høring og fremme to forslag om endringer i sikkerhetsloven i løpet av 2022. Ett av disse ble foreslått av Solberg-regjeringen og innebærer økt kontroll med oppkjøp som kan påvirke nasjonal sikkerhet.

Kan statsråden gjøre rede for hvorfor behandlingen har tatt så lang tid, og hvordan kan Stortinget være trygg på at regjeringen tar den sikkerhetspolitiske situasjonen på alvor når det tar så lang tid å legge frem helt nødvendige lovforslag?»

Statsråd Emilie Mehl []: Innledningsvis vil jeg presisere at mai 2021, da denne informasjonen ble gitt til Stortinget, var under forrige regjering. Det var også før krigen i Ukraina brøt ut, og før vi befant oss i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå er i, som er blitt veldig spent og mer alvorlig, og hvor det er veldig viktig at vi tar trusselen fra bl.a. fremmede staters etterretning, sammensatte trusler osv., på det største alvor. Det gjør Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering.

Som jeg sa, har angrepet på Ukraina skapt en helt ny situasjon i Europa og nabolandene. Det som ligger bak spørsmålet – som egentlig er det større spørsmålet om sammensatte trusler og mulige andre virkemidler enn tradisjonell krigføring eller vold mot Norge, for å skade våre interesser – er blitt aktualisert på en lang rekke forskjellige samfunnsområder, og det har vært arbeidskrevende. Dette har medført at bl.a. mitt departement er blitt involvert i et veldig stort antall saker. Veldig mange av dem har vært krevende, og de har krevd mye ressurser av både embetsverket i mitt og andre departementer og av EOS-tjenestene våre.

Vi har f.eks. etter krigen lagt fram en ny stortingsmelding om nasjonal kontroll og digital sikkerhet, som understreker ambisjonene til regjeringen om å bruke nasjonal kontroll som virkemiddel for å ivareta nasjonal sikkerhet. Det har også vært behandlet et stort antall saker om utenlandske investeringer og oppkjøp, noe som har krevd mye av tjenestene.

Regulatoriske virkemidler, som representanten tar opp, er en veldig viktig del av dette arbeidet. Derfor vil jeg også peke på at en av grunnene til at vi foreløpig ikke har lagt fram noe for Stortinget, er at vi vurderer ytterligere innskjerpinger sammenlignet med det som lå inne i det opprinnelige forslaget som ble sendt på høring, på grunn av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det tar noe lengre tid, men jeg tar sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget før sommeren 2023.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg takker for svaret.

I mai 2022 svarte departementet – altså statsrådens departement – at det ville foretas en revisjon av sikkerhetsloven i to trinn. Det første trinnet, om skjerping av eierskapskontroll, som ble foreslått av Solberg-regjeringen, skulle komme over sommeren 2022, altså i fjor. Trinn to omfattet forslag til de øvrige endringene i sikkerhetsloven, og skulle oversendes Stortinget i en lovproposisjon med forslag til endringer, før jul i fjor. Ingenting av dette er kommet til Stortinget. Det har heller ikke blitt sendt på høring.

Vi i Høyre er bekymret for at det kan være andre ting som opptar fokuset til statsråden og regjeringen, som muligens reverseringer som settes foran nasjonal sikkerhet. Da er jeg litt fristet til å spørre om hvorfor dette tar så lang tid, selv om statsråden prøvde å forklare det i svaret på forrige spørsmål.

Statsråd Emilie Mehl []: Som jeg tror representanten – og i hvert fall partiet Høyre og de som var en del av regjeringen forrige gang – er godt kjent med, er departementet stort, med mange ansvarsområder. Det er også til dels ulike personer som jobber med de forskjellige tingene. Det er ingen tvil om at nasjonal sikkerhet, nasjonal kontroll og tiltak opp mot den sikkerhetspolitiske situasjonen har dominert det siste året for veldig, veldig mange. Det har vært helt gjennomgående, og det har vært høyt prioritert. Vi har lagt fram mange ting for Stortinget, og vi har gjort andre grep som ikke har vært forelagt her. I tillegg har jeg varslet at vi vil komme til Stortinget med flere grep, bl.a. knyttet til eierskapskontroll.

Samtidig har vi vært nødt til å prioritere. En av de tingene vi har lagt fram for Stortinget, er f.eks. endringer i politiloven og politiregisterloven for å gi PST tilgang til å søke i åpne kilder. Det er også et viktig arbeid.

Mahmoud Farahmand (H) []: Det sistnevnte er kjærkomment og vel og bra, men det vi snakker om her, handler i og for seg om sikkerhetskultur og det å sette en tone fra toppen, sette fokus. Det bringer meg over til et siste spørsmål. I hele høst har statsråden fått flere spørsmål fra Stortinget om hennes bruk av appen TikTok. Et av spørsmålene har vært så enkelt som: Har statsråden hatt TikTok installert på sin tjenestetelefon? Svarene fra statsråden har vært unnvikende, mangelfulle og til tider lite tilfredsstillende. Nå er det blitt kjent via mediene at statsråden faktisk har hatt TikTok installert.

Hvorfor har ikke statsråden svart Stortinget skikkelig i denne saken, og opplever statsråden det som forsvarlig og i tråd med nasjonale sikkerhetsinteresser å ha hatt en app på sin tjenestetelefon som høster inn store mengder data på vegne av kinesiske myndigheter – og som kan deles med dem?

Presidenten []: Presidenten vil få seia at dette går noko utover det som var det opphavlege spørsmålet, men statsråden skal få moglegheit til å svara.

Statsråd Emilie Mehl []: Så vidt jeg vet, har også Erna Solberg hatt TikTok på sin tjenestetelefon da hun var statsminister. For min del har jeg vært opptatt av å følge sikkerhetsråd og ha et veldig bevisst forhold til bruk av sosiale medier, og det oppfordrer jeg også alle andre til å ha – ikke minst stortingsrepresentanter, som også kan være interessante for fremmed etterretning. Da har det vært viktig for meg å følge de rådene og retningslinjene som er gitt fra bl.a. departementet og nasjonale sikkerhetsmyndigheter, og ikke basere min handlemåte på ulike lederkommentarer eller oppslag i mediene. De rådene innebærer bl.a. å ha et bevisst forhold til hva man lagrer på telefonen sin, hva man har av innstillinger, og hvordan man bruker den når man eventuelt legger den helt vekk.

Jeg har også tatt et eget grep, på helt eget initiativ – det er ingen som har pålagt det – ved å ha en egen telefon til sosiale medier. Jeg kjenner ikke til at det var noe forrige regjering gjorde, men jeg synes at det har fungert godt, og er generelt opptatt av at det er høy bevissthet i samfunnet om sikkerhet rundt bruk av sosiale medier.

Presidenten []: Då er den ordinære spørjetimen avslutta.

Førre kapittel
Neste kapittel