Stortinget - Møte torsdag den 2. februar 2023

Dato: 02.02.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokument: (Innst. 156 S (2022–2023), jf. Dokument 8:275 S (2021–2022))

Søk

Innhald

Sak nr. 2 [11:36:01]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Geir Jørgensen og Sofie Marhaug om strengere regulering av cruisenæringen (Innst. 156 S (2022–2023), jf. Dokument 8:275 S (2021–2022))

Talarar

Presidenten []: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Rasmus Hansson (MDG) [] (ordfører for saken): Takk til mine kolleger i næringskomiteen for godt arbeid med denne saken.

Cruisenæringen skaper arbeidsplasser og aktivitet på kysten, men den skaper også debatt om hvor mye næringen egentlig bidrar med, og hvor mye den ødelegger. Utgangspunktet for denne innstillingen er et representantforslag fra Rødt om å regulere cruisetrafikk, cruiserelatert turbussvirksomhet og kabotasjekjøring strengere.

Innstillingen endte opp med fem forslag, men ingen av de forslagene får flertall. Først og fremst foreslår SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne at regjeringen skal kreve nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026 og nullutslipp for cruiserelatert turbussvirksomhet innen 2026. SV, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne foreslår også å la kommunestyrene regulere cruisetrafikk, bl.a. ved å regulere antall anløp og å stille klimakrav, og Fremskrittspartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne foreslår å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for å begrense kabotasjekjøring for de utenlandske turbussene i Norge, etter modell fra Danmark.

Cruiseturisme uten klimakrav legger igjen lite penger og mye forurensning per turist sammenlignet med annen turisme. Det er et argument for å regulere denne næringen bedre. Forrige uke var jeg på Vestlandet og snakket med mange aktører i skipsfarten. Der skjer det virkelig mye bra. Mye miljøvennlig teknologi er klar: På Stord testes det ut ammoniakk, hydrogen og biogass som utslippsfritt drivstoff for skip. I cruisehavna på Karmsund tilbyr de landstrøm fra denne våren. Hele markedet venter at klimakrav i skipsfarten nå blir gjennomført i praksis.

Cruisenæringen er en luksusnæring. Den skaper sin profitt og sine arbeidsplasser på å selge ren luft og vakker natur. Cruisenæringen er udiskutabelt en førstekandidat til å pålegges å gjennomføre nødvendige klima- og miljøkrav. Hvis ikke disse miljøkravene gjennomføres overfor cruisenæringen, hvor skal de da starte?

Cruiseskip uten klimaløsning truer med å utebli fra Norge hvis de blir pålagt å være utslippsfrie. Selvsagt gjør de det, men er det troverdig? Og uansett: Skal vi likevel virkelig la oss true av cruisenæringen til å svekke klimatiltak som er mer akutt nødvendige nå enn noen gang, nå som næringslivet og havner er klare til å levere? Selvsagt skal vi ikke det. Det eneste hinderet mot en utslippsfri cruisenæring er oss, våre politiske beslutninger, eller eventuelt mangel på beslutninger.

Da ser jeg fram til en god debatt, og jeg tar opp de forslag Miljøpartiet De Grønne er en del av.

Presidenten: Da har representanten Rasmus Hansson tatt opp de forslagene han refererte til.

Karianne B. Bråthen (A) []: Cruisenæringen er en viktig del av reiselivet i Norge. Langs kysten får tusenvis av utenlandske og norske turister oppleve en unik del av landet vårt – storslått natur, byer og små lokalsamfunn – og jo lenger nord vi kommer, desto mer betyr cruisenæringen for destinasjonsutviklingen og reiselivstilbudene. I tillegg er cruisenæringen viktig for verftsindustrien. Per nå bygges det syv cruiseskip i Norge, og 93 pst. av de øvrige skipene bygges i Europa.

På vegne av Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan jeg si at vi har et klart mål om at cruisenæringen skal utvikle seg videre, skape økte verdier, gi flere mennesker i reiselivet en helårs arbeidsplass og bidra til at vi også om 20 år kan vise fram kysten til våre turister. Vi må likevel være ærlige om at cruisenæringen har klare utfordringer, og ut fra samtalene og møtene vi har hatt med næringen, er det noe jeg kan si at de også er klar over. Cruisenæringen står for store globale og lokale utslipp, og de må reduseres kraftig. Den eneste muligheten til å oppnå det er ny teknologi. Cruisenæringen må være med på den grønne omstillingen som hele maritim sektor nå står overfor, og de store cruiseselskapene har gode forutsetninger for å være motoren i den blå-grønne omstillingen.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil ha en grønnere, mer bærekraftig cruiseturisme. Samtidig må vi være realistiske i våre krav og forventninger. Cruiseflåten består i hovedsak av større skip, og full elektrifisering i norske farvann er ikke realistisk med dagens teknologi og innenfor kravene til sikkerhet og passasjertrygghet.

Vi står fast på de vedtakene Stortinget tidligere har fattet. De miljøkravene vi har fattet for verdensarvfjordene, bidrar til å skape etterspørsel etter nødvendig miljøteknologi. Verdensarvfjordene våre er blant verdens mest ettertraktede turistattraksjoner, og det er i vår alles interesse å bruke det til å stimulere til teknologiutvikling.

Denne regjeringen er teknologioptimister. Vi mener at framtidens cruisenæring vil være grønn, og at de funksjonene den benytter seg av, som f.eks. turbusser, vil være elektrifisert. Men vi tjener ingenting på å sette urealistiske krav som ikke kan nås, eller som vil ende opp med årelange prosesser i rettssystemet. Derfor vil verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet støtte de framsatte forslagene i representantforslaget. Det vi vil arbeide for, er at cruisenæringen må utarbeides i samarbeid med resten av reiselivet, for utfordringene våre er økt lokal verdiskaping, bedre besøksbidrag og reduserte utslipp.

Olve Grotle (H) []: Cruisenæringa er ei viktig næring for mange reiselivskommunar, særleg i Distrikts-Noreg. Ho gjev ulike former for aktivitet og er i nokre kommunar ein svært viktig del av det totale reiselivstilbodet. Samtidig bidrar cruisetrafikken til store lokale og globale utslepp, og det er difor eit viktig uttalt mål at cruisetrafikken så raskt som råd kan redusere utsleppa og gå mot eit nullutsleppsmål. Det er òg ein av grunnane til at Høgre i førre stortingsperiode røysta for eit nullutsleppsvedtak for dei to verdsarvfjordane våre.

Sjøfartsdirektoratet har no kome med forslaga sine til forskrift når det gjeld innretninga av nullutsleppkravet i verdsarvfjordane. Dette arbeidet viser at det er vanskeleg å nå måla i stortingsvedtaket, og eg er òg kjend med at f.eks. Aurland kommune har peika på fleire utfordrande og negative sider ved forslaget frå direktoratet. Slik Høgre ser det, m.a. på grunn av erfaringane frå arbeidet til Sjøfartsdirektoratet, vil det å innføre krav om nullutslepp for alle cruiseskip i norske farvatn innan 2026 føre til at det i praksis blir nesten uråd å drive cruiseverksemd i Noreg, noko som vil ha alvorlege økonomiske konsekvensar for mange lokalsamfunn langs kysten. Høgre vil difor ikkje støtte forslaget om å innføre nullutslepp i norske farvatn no. Høgre vil heller ikkje kunne støtte forslaget om å innføre krav om nullutslepp for cruiserelatert turbussverksemd. Vi viser til at det alt er innført ei CO2-avgiftsordning på dette området, og dessutan at det ikkje er formålstenleg å gå inn for å regulere ei einskild næring.

Når det gjeld dei to forslaga om større rett for kommunar til å regulere cruisenæringa m.m., kan Høgre vere positiv til intensjonen bak delar av dette. Samtidig meiner vi at spørsmålet reiser så mange rettslege og andre typar spørsmål at det må bli gjort ei grundigare og meir prinsipiell vurdering enn det forslaga i representantforslaget legg opp til. Dette gjeld f.eks. kommunane sin rett til å regulere desse forholda gjennom eigarstyring av hamnene, der vi har registrert at statsråden meiner at kommunane allereie i dag har eit vidt høve til regulering av ønskt verksemd, og forholdet til mottaksplikta til fartøy etter hamne- og farvatnslova § 27. Høgre har òg merka seg det departementet seier om § 28 i den same lova.

Når det gjeld tiltak for å avgrense kabotasjekøyring for utanlandske turbusser i Noreg, legg Høgre til grunn at Samferdselsdepartementet vil følgje utviklinga i EU-kommisjonens og ESAs saker mot Danmark og Island og vurdere ein norsk definisjon når det er betre grunnlag for dette. Høgre vil heller ikkje kunne støtte dette forslaget no.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Vi behandler et representantforslag fra Rødt om strengere regulering av cruisenæringen. Forslagsstillerne foreslår bl.a. å innføre krav om nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026.

Cruisetrafikken i Norge har økt betydelig siden årtusenskiftet. Antall anløp nærmer seg en tredobling, mens antall passasjerer er mangedoblet fordi skipene stadig blir større. Det bidrar til sysselsetting, verdiskaping og bosetting langs hele norskekysten.

Næringskomiteen behandlet for to år siden et representantforslag fra Fremskrittspartiet om utsettelse av kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Det ble fremmet følgende representantforslag, uten å få flertall ved behandlingen:

«Stortinget ber regjeringen utsette kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene til 2030. Utsettelsen bør gjelde for all skipsfart i norske fjorder.»

Vi begrunnet forslaget den gang med at kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene innen 2026 ville ramme cruiserederier, tilknyttet næringsliv og turistlokasjoner, hardt fordi tilfredsstillende ny teknologi ikke var forventet utviklet innen 2026. Dette er i dag like aktuelt og støttes også i stor grad av statsråden, som i sitt brev til komiteen skriver:

«Få cruiseskip går per i dag på nullutslippsteknologi, og omstillingen vil ta tid da det er etterslep i dette segmentet. Cruiseflåten består av større skip, hvor elektrifisering kan bli en utfordring.»

I behandlingen av en slik sak er det viktig å ta inn over seg høringsinnspillet fra Cruise Norway, CLIA Norway og European Cruise Services, som advarer om at innføring av et krav om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026 vil føre til en betydelig reduksjon i cruisetrafikken langs norskekysten.

Rødts forslag om å innføre krav om nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026 vil medføre at det i praksis blir nesten umulig å drive cruisevirksomhet i Norge, og det vil ha alvorlige økonomiske konsekvenser for mange lokalsamfunn langs kysten. Vi kan ikke innfase et regelverk langt raskere enn industrien klarer å omstille seg. Det er viktig å ta med seg at cruiserederiene allerede investerer enorme summer for å redusere eget miljøavtrykk globalt. Fremskrittspartiet mener også at regjeringen med fordel kan vurdere å utsette kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene til 2030 eller til teknologien er moden.

Fremskrittspartiet vil ikke støtte andre forslag enn dem vi står inne i, og mener tiden er moden til å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen med tanke på kabotasjeregler for turbuss. Her sitter dessverre regjeringen også på gjerdet og avventer og ser, og «vil følge utviklingen» i sakene om kabotasjeregler for turbuss i Danmark og Island. Norge kan ved å utforme tilsvarende regler som Danmark eller Island utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og stå sammen med disse landene opp mot EU-kommisjonen og ESA. Jeg håper derfor at flertallet vil be regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for å begrense kabotasjekjøring for utenlandske turbusser.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Cruisetrafikk er kanskje den delen av norsk reiseliv som gir minst verdiskaping i Noreg, og som har størst klima- og miljøpåverknad. Det trur eg er relativt udiskutabelt. Kva bør ein da gjere? Tidlegare har SV tatt til orde for ei konsesjonsordning for cruiseverksemd i Noreg. I dag er det fritt fram; det er inga avgrensing av kor mange som kan seile i norsk økonomisk sone eller – for den saks skuld – leggje til kai i norske fjordar og ved norske kaier. Det er inga avgrensing. Det blir heller ikkje stilt nokon krav til korleis dei blir drivne, eller kva slags utslepp dei har. Det er heller ingen krav til kva slags verdiskaping dei skal leggje igjen.

Eg har møtt austerrikske guidar i Kautokeino som har kome med eigne bussar frå cruisebåtar langs kysten av Nord-Noreg. Dei har stått og fortalt om samisk kultur og historie, og etter å ha tjuvlytta litt på det har eg oppdaga at det var berre tull og tøys. Det er situasjonen. Det blir ikkje stilt nokon krav til slikt i dag. Dette er samtidig ei næring som har ei enorm inntening, og ei næring som er veldig veksande i norske farvatn. Så at vi tar tak i cruisenæringa, trur eg er i alle si interesse.

Vi har løfta ein idé om å stille nokre krav i ei konsesjonsordning for cruisenæringa, bl.a. at ein del av maten som blir servert, må vere norsk og lokalprodusert, ein må bruke norske guidar, skal ein få ulike typar opplevingar, må ein bruke norske aktørar, osv. Dette er for å gjere denne næringa til eit bidrag til lokalsamfunna langs kysten. Tenk kva det ville ha gjort for norsk matproduksjon og norske opplevingar rundt omkring dersom dette var norskprodusert, og at det ikkje var bayer og bratwurst som var på menyen, men norske innsatsfaktorar.

Vi meiner også at eit slikt konsesjonssystem vil vere ein måte å dimensjonere cruisebåttrafikken på, slik at vi får ei avgrensa mengd cruisetrafikk. Det er openbert at i store delar av landet og opp mot Svalbard er det ein for stor påverknad og ein for stor ferdsel. Ei slik konsesjonsordning vil avgrense talet på aktørar. Ein kan også stille krav om kva slags drivstoff desse aktørane og båtane deira skal gå på, spesielt når dei er nært land.

Høgre seier at nullutsleppskrav frå 2026 vil bety at det vil vere umogleg å drive, fordi teknologien ikkje finst. Teknologien finst, men han blir berre ikkje tatt i bruk på dette området. Framstegspartiet seier at det må utsetjast til 2030 fordi teknologien ikkje er moden. Han er moden – ein må berre stille krava. Her har vi moglegheit til å utvikle ei næring til gevinst for både nasjonen og miljøet.

Sofie Marhaug (R) []: For snart tre år siden foreslo Arbeiderpartiet og Senterpartiet følgende:

«Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes adgang til å regulere cruiseskip og cruiseturisme.»

Det forslaget fikk ikke flertall. De samme partiene som stemte for dette forslaget i 2020, har i dag flertall på Stortinget, så hvis vi fortsatt vil, kan vi i dag gi lokalsamfunn muligheten til å ta kontrollen tilbake.

Høyre har en lang tradisjon for å sette næringsinteresser først, så at de stemmer imot, er kanskje ikke så veldig overraskende. Men det overrasker meg faktisk at regjeringspartiene har snudd. Hva er det egentlig som har endret seg siden 2020? Cruisetrafikken har blitt større, ikke mindre. Konfliktene i flere kommuner har blitt større, ikke mindre. Og det å kutte utslipp haster mer, ikke mindre.

Norge er en av verdens største reisemål for cruise, og det har faktisk noe å si globalt hva vi gjør i Norge. Da bør også lokaldemokratiet få mulighet til å bidra til å løse klimaproblemene lokalt. I flere byer og kommuner er folk også lei. De er lei av flytende hoteller som sperrer utsikten, de er lei av passasjerer som nesten ikke legger igjen penger lokalt, og de er lei av tusenvis av turister som strømmer i land samtidig. Jeg kommer fra en slik kommune. De er ikke minst også lei av turbusser i trange brosteinsgater, og de er lei av dårlig luft, for skipene brenner tungolje. Norge har forbudt bruk av tungolje på cruiseskip på Svalbard. Det er av hensyn til naturen. Men lokalpolitikere i resten av landet får ikke lov til å forby cruiseskip som går på tungolje, av hensyn til innbyggernes helse.

Det er ingen hemmelighet at Rødt er kritisk til å satse på internasjonal cruisetrafikk. Denne næringen er dårlig butikk for Norge, men det er ikke bare det forslagene fra Rødt handler om. Forslagene handler også om å styrke lokaldemokratiet. Det vil flytte avgjørende makt ut av havnestyrene og inn til folkevalgte forsamlinger. Da vil også debatten følge etter. Det vil bli et lokalpolitisk spørsmål hva som er best i Bergen, Stavanger, Ålesund, Eid, Svolvær og Honningsvåg – hvor mange cruiseskip skal det være samtidig? Hvor går grensen? Folk vil få helt andre muligheter til å påvirke der de bor.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Av og til er politikk mest skrivebordsøvingar og symbolmarkeringar, men politikk er på sitt kjekkaste og viktigaste når det faktisk kan vere med på å forandre verda. Det kan faktisk Noreg i klimapolitikken når det gjeld det maritime området.

På det maritime området har Noreg klart å flytte teknologiutviklinga i heile verda og er i gang med eit løp der som det er ekstremt viktig at rullar vidare i eit så høgt tempo som mogleg i åra framover. Vi er no komne ekstremt langt på ferje, og vi er på full fart vidare når det gjeld hurtigbåtar og ein del andre fartøy. Det neste store grepet som må tas, er å få også dei store skipa over på nullutsleppsteknologi. Klarer vi det, har vi gjort sjøtransporten til den kanskje mest berekraftige delen av transportsystemet i verda for framtida, fordi sjøtransporten bruker sjøen og ikkje krev kapasitet i form av tung infrastrukturutbygging på land og store areal på andre måtar. Sjøtransport er framtida, og klarer vi å utvikle ein teknologi for nullutslepp for alle typar skip, har Noreg vore med på å flytte verda. Der er cruisenæringa viktig.

Ein fjerdedel av alle cruiseskip i verda er innom Vestlandet og Bergen i løpet av eitt år. Vi er ei stormakt på cruise. Den politikken Noreg fører når det gjeld miljø- og klimakrav for cruisenæringa, kan – dersom han blir ført rett – vere med på å flytte heile bransjen vidare framover i raskt tempo. Det må vere målet.

Då meiner Venstre det ikkje er rett å fatte eit skrivebordsvedtak her over bordet, utan dialog med bransjen, om 2026. Det vil føre i stikk motsett retning. Det skal kome tøffare krav, og dei skal kome raskt, men dei må utformast i samråd med bransjen. Bransjen skal ikkje få det som dei vil, men vi må ha ein politikk som det er gode prosessar bak. Då greier vi å flytte heile denne bransjen, kutte enorme klimagassutslepp også globalt og å få all sjøtransport vidare.

Difor er ikkje Venstre med på punkta 1 og 2 i representantforslaget. Men vi skil lag med regjeringspartia og Høgre på eitt punkt, og det gjeld framlegga frå Raudt om å gje kommunane og lokaldemokratiet meir kontroll og større moglegheit til å ha innverknad på korleis ein vil ha cruise-politikken i kommunen sin. Det er viktig og rett; dei framlegga støttar Venstre. Det er også ein del av det å utvikle ein meir berekraftig cruisetransport og cruisenæring i framtida.

Statsråd Espen Barth Eide []: La meg begynne med å si at det er helt riktig som både forslagsstillerne og flertallet er inne på i innstillingen og innlegg her, at det knapt finnes en transportform som er verre for klima og miljø enn cruise. Ikke bare skal man ha framdrift av et stort skip på fossilt brensel, man skal også drive et helt hotell – med hotelldrift, oppvarming, nedkjøling, vann, matlaging og alle andre systemer – på fossilt drivstoff, noe som jo er ganske unikt. Derfor har man altså veldig høye utslipp, de er høye globalt, og de er høye lokalt. Derfor er det helt riktig at vi fokuserer tydelig på hvordan vi kan bidra til at cruisenæringen er med på det grønne skiftet, og at disse utslippene først går ned og etter hvert må bort. For å si det rett ut: Det er vanskelig å se for seg at cruisenæringen har en framtid i det lange løp om de ikke er med på dette.

Det er ikke det samme som å si at vi nå skal hoppe rett på dette forslaget om å innføre endelige krav innen 2026. Som flere har sagt, og som også representanten Bjørlo var inne på, er det viktig at dette skjer i samspill med både denne næringen og maritim sektor generelt. Et argument for det er at hvis man i dag hadde lyst til å bygge og seile et skip på ammoniakk eller hydrogen – som er teknisk mulig, den teknologien finnes – må man likevel vite at det finnes hydrogen eller ammoniakk tilgjengelig i de havnene man skal besøke, slik at man av og til får fylt, for ellers stopper hele skipet i mangel på drivstoff. Derfor må man altså ha en verdikjedeutvikling i retning av at all sjøtransport, herunder cruise, på sikt kan ta i bruk disse nye framdriftsmidlene og få ned og etter hvert bort utslippene. Det jobbes det med på mange spor.

Enova har vært tungt inne i å legge til rette for både produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen og ammoniakk, i tillegg til f.eks. støtte til landstrøm i sentrale havner. Vi har nå nettopp sammen med næringsministeren, som sitter her, lansert en rammeavtale for klimapartnerskap med næringslivet. Dette er nettopp den type tema man vil ta opp når man snakker med f.eks. maritim sektor om omstilling til framtiden: Hva kan staten gjøre? Hva kan andre offentlige nivåer gjøre? Hva kan næringen gjøre selv? Hva trenger næringen fra andre for å lykkes i et systemskifte i retning av omstilling? Det målet og den retningen er vi faktisk enige om.

Så har Stortinget fattet et veldig viktig vedtak om nullutslipp i verdensarvfjordene. Det er viktig og riktig. Jeg er veldig stolt og glad for at det står fast, og at vi er enige om å holde på det. Det sender et tydelig signal, men det er altså betydelig mer inngripende om det skulle gjelde hele Norge. Det gjeldende kravet er det mulig å oppnå ved at den delen av reisen som går inn i verdensarvfjordene, seiler på andre drivstoff. Det er betydelig vanskeligere å se for seg at man er klar til å gjøre dette med all cruisetrafikk i 2026. Men retningen må vi være enige om, og det kommer vi sikkert tilbake til i resten av debatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sofie Marhaug (R) []: Statsråden kommenterte vel egentlig bare ett av forslagene. Det er helt riktig at et sånt nullutslippskrav vil gi mindre cruisetrafikk, og det er kanskje noe av poenget; forbruket må ned hvis vi skal kutte utslipp. Men jeg har et annet spørsmål, som jeg ikke fikk svar på, og det er det jeg refererte til, at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2020 foreslo: «Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes adgang til å regulere cruiseskip og cruiseturisme.» Mindretallet den gangen ville hatt flertall i dag, men likevel velger altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet å ikke støtte forslaget om større lokal kontroll og selvstyre. Spørsmålet mitt er: Hvorfor har regjeringen og regjeringspartiene snudd i denne saken siden 2020?

Statsråd Espen Barth Eide []: For i hvert fall å snakke for min del av regjeringen: Vi har ikke snudd når det gjelder synet på kommunalt selvstyre og at det er viktig, men det viser seg altså at det er ganske betydelig adgang til å gjøre reguleringer innenfor det som heter havne- og farvannsloven. Veldig mange av havnene er kommunalt eid, og det er rom for eierstyring når det gjelder å sette forventninger til dem som kommer, regulere størrelse mer enn det som brukes i dag. Vi opplever at det faktisk er et uutnyttet handlingsrom i nåværende lovgivning. Det er ikke ubegrenset, og det har selvfølgelig å gjøre med at vi snakker om skipstrafikk som ikke bare går til ett sted. Likevel er det rom for å gjøre mer, og vi legger til rette for å muliggjøre dette i praksis, bl.a. gjennom støtte til landstrøm – og som jeg nevnte, muligheten for på sikt å tilby disse nye drivstoffene som kan erstatte fossilt drivstoff på større skip. Det er nettopp for å støtte opp om lokale initiativer for å stille strengere krav. At man har det, er allerede regulert, og det mener jeg man kan utnytte bedre.

Sofie Marhaug (R) []: Jeg skal bruke et autoritetsargument. Jeg har vært lokalpolitiker i Bergen i ti år, og jeg opplever ikke at lokalpolitikere har så stort handlingsrom. Tvert imot har vi ofte prøvd å legge begrensninger, og det som skjer, er at det ikke blir fulgt opp. Vi har egentlig ikke de juridiske rammene til å gjennomføre mye av det som det faktisk er politisk vilje til lokalt. Så jeg lurer fortsatt på om ikke regjeringen vil følge opp det de mente i opposisjon i 2020, og gi sterkere verktøy. Er det ikke noe som helst pågående arbeid for å gi kommunene større mulighet og adgang til å regulere cruisetrafikken strengere, sånn som kommunene ofte vil? Ikke alle, men mange kommuner ønsker det og får ikke den muligheten i dag. Det er min erfaring som lokalpolitiker.

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg vil først si at jeg deler den delen av virkelighetsbeskrivelsen som handler om at mange kommuner ønsker å gjøre noe med det. Det forstår jeg. Det gjelder både klima- og miljøhensyn og den samlede belastning som enorme cruiseskip av og til er. Det har jeg både forståelse og sympati for, og jeg mener at det er et større rom for det.

Som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, opplever vi nå at maritim sektor er interessert i en utvikling i en mer bærekraftig retning. Derfor har vi lagt oss på det sporet at vi setter oss ned med berørte næringer og snakker med dem om summen av virkemidler, støtte, krav, standarder, minstemål og tilrettelegging gjennom det vi kaller klimapartnerskap, og det kommer til å være vårt hovedspor. Vi er egentlig enig i retningen; det må være rom både for lokal medvirkning, for lokaldemokrati og for at vi samlet sett går i retning av en mer bærekraftig cruisenæring og skipstrafikk ellers. Det er ikke slik at krav bare kan stilles til cruisenæringen. Det å oppfylle kravene vil være det samme for cruiseskip som for andre større og tyngre skip.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Eg kjem tilfeldigvis frå eit av verdsarvområda, Geirangerfjorden, og eg bit meg merke i noko statsråden skriv i svaret til saka:

«De eksisterende miljøkravene i verdensarvfjordene bidrar til å skape etterspørsel etter miljøvennlig teknologi, uten at det lammer cruisetrafikken.»

Eg sit også i hamnestyret lokalt. Det vi opplever i vår destinasjon, er at det er null bestillingar på skip i 2026. Det er ingenting som tilseier at ein kan få skip i 2026. Dette går for å vere ein av dei største destinasjonane i Noreg. 220 av dei største skipa i verda er der inne med mellom 300 000 og 400 000 cruisepassasjerar. Ein seier her at det ikkje lammar cruisetrafikken. Spørsmålet mitt er: Kva har statsråden tenkt å gjere når det gjeld overgangsordningar, innretningar, som det står litt om i saka, for å hindre at dette vert total katastrofe?

Statsråd Espen Barth Eide []: For det første er jeg veldig glad for at et helt samlet, eller et tilnærmet samlet, storting fattet det vedtaket, at Stortinget står fast ved det, og at man ved flere anledninger har nedstemt forsøk på å undergrave det kravet. Det setter en veldig tydelig retning, og en rekke norske næringsaktører bekrefter at dette faktisk er drivende for teknologiutvikling.

Jeg er kjent med at det er noen midlertidige utfordringer i noen av destinasjonene. Jeg snakker med dem, jeg hører det, jeg forstår det. Nå har Sjøfartsdirektoratet på oppdrag fra oss kommet med et svar på dette og sier at en løsning i en overgangsfase kan være økt bruk av biogass. Det vil bety at noen aktører kanskje vil streve mer med å få det til, andre vil kunne gjøre det tidligere. Da vil man få nettopp den tilpasningen i markedet. Noen leter etter jurister og påvirkere for å endre et krav, andre finner ingeniører og teknologer. I det lange løp er det de som finner ingeniører og teknologer for å finne løsninger, som kommer til å vinne. Da får man en slags seleksjon. Jeg tror at det kommer til å lykkes, og etter hvert kan man selge steder som Geiranger nettopp som en grønn destinasjon som man reiser til på en grønn måte.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Eg er kjend med det som er kome frå Sjøfartsdirektoratet, men eg er også kjend med at sjølv om ein skulle ha slike føresetnader, ville ein få eit svært avgrensa antal skip i ganske lang tid framover, for det er store behov for omstillingar, og det er ingen kvikkfiks-teknologi som ligg framfor oss.

Vi er ikkje mot det i vår destinasjon, og eg trur heller ikkje at næringa er mot å omstille seg, men det som er utfordringa vår, er takta og korleis dette rammar små lokalsamfunn, som næringsmessig rett og slett kan knekkje ryggen på det om ein ikkje har overgangsordningar. Ein har forsøkt om ein kan gå med nullutsleppsbåtar og andre båtar inn fjorden, men å ha korridorar inn til hamnene. Slik kan ein vareta det å køyre grønt i fjorden, men ein kan bruke skipa inn til dei hamnene som er. Er det område statsråden kan sjå føre seg kan vere aktuelle i ein overgangsfase?

Statsråd Espen Barth Eide []: En mulig løsning, som jeg vet diskuteres, er å seile det store cruiseskipet til et annet punkt, og så gjør man det til en egen attraksjon for turistene å tilby å seile inn f.eks. den siste biten på et elektrisk fartøy og gjøre det til en del av opplevelsen. Det er nettopp den typen tilpasning på kort sikt som gjør at man fortsatt får turistene inn til Geiranger. Jeg skjønner godt at man reiser til Geiranger – jeg liker å dra til Geiranger selv – men jeg har også vært i Geiranger og opplevd luftkvalitet på linje med Oslo sentrum, som ene og alene kommer fra de ti cruiseskipene som ligger og slipper ut i fjorden. Også for dem som bor i Geiranger, er det grunn til å interessere seg for at dette lykkes på sikt.

Vi har bestemt tverrpolitisk at vi skal bruke nettopp verdensarvrollen til disse fjordene til å være et foregangsland. Det kommer til å drive både teknologiutvikling, tilpasning av kjent teknologi, som ammoniakk og hydrogen faktisk er, og naturligvis overgangsordninger for å komme dit på sikt.

Rasmus Hansson (MDG) []: Regjeringen ligger foreløpig ikke an til å klare å oppfylle sine egne klimamålsettinger, og det skyldes selvfølgelig at summen av de tiltakene regjeringen har igangsatt, ikke til sammen gir de kuttene i klimagassutslipp som vi må få. Det må altså skje mer. Vi har en cruisenæring som fra et norsk synspunkt har forholdsvis begrenset næringsmessig konsekvens. Vi har teknologi, og vi har drivstoff som disse cruiseskipene kan bruke. Jeg har vært og besøkt en 5 000 hesters motor som står og går på ammoniakk, som de tester på Stord akkurat nå. Bestillingen fra cruisenæringen vil være det som kan utløse bruk av den teknologien veldig raskt.

Er ikke statsråden enig i at akkurat cruisenæringen er et godt eksempel og en god kandidat for strengere og raskere klimakrav enn det vi har nå, slik at regjeringen kan komme litt nærmere å oppnå sine egne klimamål?

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg mener absolutt at svaret på det er ja. Cruisenæringen er en kandidat til å ta en ledende rolle i grønn omstilling, nettopp av de grunner som representanten Hansson sier. Det stemmer at det går an å lage sterke motorer på ammoniakk eller hydrogen i dag, men det stemmer også at det ikke er et distribusjonsnett på plass som gjør at man kan fylle i de havnene man skal til. Det stemmer fortsatt at vi foreløpig ikke har det produksjonsvolumet vi trenger, og dette er et eksempel på noe som gjelder i hele energitransformasjonen. Man må ha produksjon, distribusjon og teknologi for bruk. Maritim sektor kommer til å være en spydspiss i dette fordi det er mulig. Det er ikke «rocket science». Det er mulig å gjøre det, men jeg mener at da må man jobbe opp mot hele næringen. Vi kommer til å være spesielt opptatt av å si til cruisenæringen at dagens teknologi lever på lånt tid. De må være med på denne omstillingen, men de må bidra sammen med andre som tilgjengeliggjør de drivstoffene som gjør omstillingen mulig.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg takker for svaret. Det kan høres ut som statsråden sier at miljøkrav ikke skal implementeres skikkelig før vi er sikre på at all teknologi, alle komponenter og en hel verdikjede er på plass. Den motsatte tilnærmingen er å tro at dersom en bransje blir pålagt de nødvendige kravene, akselererer det utviklingen av en verdikjede. Det har vi som kjent masse erfaringer med at er akkurat det som er tilfellet, ikke minst når det gjelder fergetrafikken på kysten osv., som driver teknologi og skaper verdikjeder. Hvorfor ikke cruisenæringen?

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg svarte nettopp at cruisenæringen også må være med. Jeg mener det er helt riktig at vi i den strukturerte dialogen som vi kaller klimapartnerskap, opp mot næringer som maritim sektor nettopp jobber for å identifisere hvilke muligheter vi har, hva flaskehalsene er, hva slags mål vi setter oss i fellesskap, hvordan vi kan oppnå målene, hva trengs, og hva trengs fra andre aktører. Jeg bruker gjerne anledningen her til å si at cruisenæringen ikke har en framtid i det lange løp hvis den ikke er med på det grønne skiftet. Dagens teknologi lever på lånt tid. Jeg ville ikke investert i nye skip som gikk på dagens teknologi, men vi må samtidig ha en slags realistisk forståelse av hva som er mulig. Jeg mener at Stortinget har gjort en klok beslutning ved å stille krav om nullutslipp i verdensarvfjordene, som er veldig viktige turistdestinasjoner. Jeg tror det allerede viser teknologiomstilling. Det er noe helt annet å stille kravet for hele Norge, for da er det ikke mulig å komme til noe sted i Norge med kjent teknologi, og det tror mange av oss er et skritt for langt i forhold til der vi er nå i teknologiutviklingen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Ahmed Lindov (A) []: Representantforslaget som behandles nå, har fem punkter hvor det foreslås å regulere cruisenæringen strengere i Norge i framtiden. Innledningsvis vil jeg si at miljøspørsmålene er noen av de viktigste vi har til behandling i dag. Dette er vår tids store omstillingsoppgave. For å klare det må vi ha støtte av befolkningen og næringene det påvirker. Når vi ser på forbudet og det vi skal innføre, må de miljøvennlige alternativene eksistere, og de må være innenfor en form for rekkevidde for at de som blir påvirket av eventuelle forbud, skal ha mulighet til å omstille seg. Det er også viktig at vi fører en politikk som løser miljøutfordringene ikke bare i Norge, men i verden generelt.

Jeg vil i mitt innlegg kort gi mine kommentarer i hovedsak til representantforslagets punkt 2. I dette punktet foreslår forslagsstillerne å innføre et krav om nullutslipp fra cruiserelatert turbussvirksomhet fra 2026. Ved å se på dette forslaget tenker man fort at det for så vidt er et godt forslag, og at formålet er godt, men jeg må si at jeg ikke er enig i å innføre et slikt krav i dag som bare skal gjelde for cruiserelatert turbussvirksomhet. Her må vi huske at denne virksomheten ble truffet kraftig av koronapandemien. Det medførte veldig dårlige økonomiske vilkår for hele bransjen og har satt den tilbake. Turbussene i cruiserelatert virksomhet begynte å kjøre på nytt etter at restriksjonene ble løftet, men de økonomiske ettervirkningene etter pandemien er enda veldig godt merkbare i denne bransjen. Slik forslaget er formulert, vil det medføre en negativ forskjellsbehandling av kun en del av bransjen. Eventuelle strengere krav må ses samlet for hele bransjen, slik også klima- og miljøministeren svarer i sitt brev i innstillingen.

Avslutningsvis vil jeg bare løfte opp en tanke om hvorvidt et forbud mot klimautslipp i denne bransjen slik det er foreslått, vil medføre en forbedring av det globale miljøet. Grunnen til det – som ikke blir tatt opp i forslaget, i hvert fall ikke som jeg har sett – er hva som vil gjøres med de gamle fossile bussene, for å kalle dem det, hvis de skal fases helt ut fra cruiserelatert virksomhet i Norge. Skal de da selges til utlandet, som ofte er resultatet av våre miljøsatsinger her – at når teknologien ikke er lovlig i Norge lenger, blir den solgt til utlandet? Det vil ikke forbedre miljøet på det globale nivået hvis vi sender alle bussene til en annen plass i verden. Da vil vi – som helt riktig ble tatt opp – fjerne forurensningen i f.eks. Geiranger eller andre fjorder, men den vil fortsette på en annen del av planeten vår. Da vil vi komme tilbake til at vi må ta vare på hele planeten. Derfor tenker jeg det er veldig viktig at vi ser på dette i en større sammenheng, og at man ikke bare tenker på å markere seg i dag. Vi har et godt vedtak fram til 2026, og jeg tenker at når markedet og alt er på plass, og alternativene er tilgjengelige, vil man også stramme inn.

Geir Jørgensen (R) []: Reiseliv og turisme består av noen få enkeltkomponenter som er like enten man er turist på Svalbard eller i Sahara. Det er reisen, det er overnattingen, det er måltidet, og så er det aktiviteten og opplevelsen. Ingen næringer har vel klart å pakke dette inn som cruisenæringen, hvor det er operatøren som sitter igjen med den største profitten. For hver krone brukt av en cruiseturist sitter cruiserederiene igjen med ti ganger så mye som annet næringsliv, viser Innovasjon Norges cruiseundersøkelse. Ut ifra det må vi vel kunne si at for hver turist som velger å reise med cruise til Norge framfor andre måter å ta seg hit og oppleve vårt vakre land på, er det tapte inntekter for lokalt næringsliv og lokale hoteller, restauranter og tilbydere.

Det er jo ikke slik at vi i Rødt vil forby cruisenæringen. Nei, vi vil ha kontroll på denne næringen og hjelpe dem til å ha de standardene som vi mener er nødvendige for framtiden. Vi har 3 500 anløp av cruiseskip i dette landet, viser tallene fra 2020. Hvis denne næringen skal ha en framtid, må kravene komme, og de må komme nå. Det er en del av grunnen til at vi foreslår dette.

Jeg registrerer at statsråd Barth Eide er enig i retningen, og det er vi glad for. Vi begynner jo å få litt erfaring med regjeringen om at når vi i Rødt foreslår noe, blir det i første runde kanskje gitt tommel ned, men så dukker det opp i en annen form om seks, sju, åtte måneder med regjeringens signatur på. Så dette er vi glade for, og vi skal fortsette å foreslå disse tingene.

Helt til slutt må jeg også si at de elementene som ligger i forslagene som handler om lokalt selvstyre og demokrati, synes vi virkelig at flere partier kunne vært med og støtte. Havnestyrene er oppnevnt politisk, men det er i all hovedsak kommunale foretak som har budsjettansvar og ansvar for driften sin. Når vi opplever gang etter gang at lokalpolitiske vedtak som er gjort i kommunestyrer, blir overkjørt av disse havnestyrene, er det helt feil. Det er en hån mot det lokale demokratiet og dem som er folkevalgte rundt omkring i kommunene og kommunestyrene. De gjør en jobb for sine innbyggere. Når de da blir stoppet av havnestyrene, som sitter med et helt annet ansvar enn det, har det båret galt av sted.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg står egentlig ikke her først og fremst som representant for Rødt i dag, men som en representant for velgerne i Stavanger kommune. I Stavanger har vi hatt en eksplosjon i cruisetrafikk over lengre tid, og det har det vært enorm misnøye med.

I forkant av lokalvalget i 2019 lovte samtlige partier å flytte cruiseskipene ut av Vågen. For dem som ikke kjenner det, er det det innerste området i Stavanger, der cruiseskipene altså ligger – midt i byen – som flytende åtte- og tietasjes boligblokker. Veldig mange partier, fra Rødt til Høyre, foreslo å sette et cruisetak av en eller annen form. Valget ble vunnet av en bred og for noen sikkert litt merkelig koalisjon som spente fra Rødt til Arbeiderpartiet, og fra Bompengepartiet til Miljøpartiet De Grønne. Flertallet i Stavanger formannskap vedtok altså å sette et cruisetak. Vedtaket ble gjort av de folkevalgte i Stavanger kommune, men vedtaket ble satt til side av havnestyret. I Stavanger kommune har vi et interkommunalt havneselskap som gjør at flertallet i Stavanger kommunestyre med sine representanter ikke har flertall i havnestyret. Mindretallet i Stavanger kommunestyre slo seg da sammen med våre to nabokommuner, som altså ikke har et eneste cruiseanløp i sine kommuner, men som har gode inntekter fra cruiseanløpene i Stavanger kommune, og dermed ble cruisetaket i Stavanger satt til side.

Spørsmålet jeg vil stille til alle dem som stemmer ned disse siste forslagene om lokalt selvstyre, er: Hva er det lokalpolitikerne i Stavanger skal fortelle velgerne – innbyggerne i byen – når de går til valg til høsten? Det de skal si, er: Jo, vi lovte dere færre cruiseanløp, vi vant valget, vi gjorde som vi lovte, men vi bestemmer ikke i denne byen likevel. Da tror jeg at valgdeltakelsen i Stavanger kommune, engasjementet for lokalpolitikk i Stavanger kommune og interessen for å engasjere seg i politiske spørsmål blant innbyggerne i Stavanger kommune vil falle – for de opplever at demokratiet de tror på, slutter ved kaikanten i Vågen. Man kan regulere hver minste lille sykkelsti i kommunestyret, men å regulere om det skal ligge åtte–tietasjes høye boligblokker midt i smørøyet av byen hver bidige dag nesten hele året, er utenfor lokalpolitikernes myndighet – det blir overlatt til oppnevnte representanter i et havnestyre som ikke har den samme demokratiske legitimiteten.

Jeg vil oppfordre de partiene som kanskje nå vil stemme ned dette forslaget, til å se nøyere på disse punktene, fordi vi har alle i denne sal – enten man er for cruisenæringen eller mot cruisenæringen – interesse av at folk tror på folkestyret, at folk tror på stemmeretten, og at det skal nytte å engasjere seg i politikk, også når det handler om cruiseanløp.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Kva privat næringsliv er det som skor seg så veldig på cruisenæringa? Geiranger og Geiranger-samfunnet er bygd opp på reiseliv, på cruiseindustri. Det er vanlege folk, det er heile bygdesamfunnet. Det er heller ikkje berre det bygdesamfunnet, det er også Hellesylt og mange andre bygder, både i Nordfjord og på Møre, som har effekt av dette. I den siste rapporten som var for cruise, stod det at det var ei verdiskaping på land på ca. 100 mill. kr i indre Sunnmøre og indre Nordfjord berre på grunn av cruiseindustrien i Geiranger og i Olden. Det er altså vanlege folk som har bygd opp lokalsamfunna rundt dette.

Statsråden sa at det var eit breitt fleirtal og eit stort sett samla storting som sa ja til nullutslepp. Det er ikkje riktig. Det var mot Framstegspartiets stemmer, og det var mot Senterpartiets stemmer – som sa nei til det og ville ha det trekt ut til 2030.

Det som er viktig i samband med cruisekrava som no kjem, med nullutsleppsfartøy, som er pålagde i Geirangerfjorden, er at både det eine og det andre fagmiljøet seier at ein må vente til 2030, 2035, kanskje seinare, for å få dette heilskapleg. Eg sende ei melding no under møtet til hamnefuten, som kanskje er ein av dei som har mest kompetanse innanfor cruise i ein av dei største cruisedestinasjonane i Noreg, Geirangerfjorden, og som har jobba med dette i mange tiår. Eg spurde kor mange cruiseskip som kjem til Geiranger i 2026. Svaret var enkelt: null. Det er realiteten.

Realiteten er at ein er nøydd til å ha eit system som gjev ei overgangsordning, som gjer at ein kan tilpasse dette. Det er ikkje sånn at verken hamnestyret eller andre er imot at ein skal ha nye krav til miljø og klima for cruiseindustrien. Eg trur det er brei semje om at ein ser at det vert framtida, men det er snakk om når, og ein må gjere det på ein sånn måte at det er berekraftig. Det må vere berekraftig økonomisk, og det må vere berekraftig for lokalsamfunna.

I dag var det eit lesarinnlegg i lokalavisa frå ein aktør som har jobba i Geiranger i mange, mange tiår, også innan reiseliv, som ropar varsku om at det her er enormt store konsekvensar. Eg håpar verkeleg at regjeringa og statsråden brukar sitt skjøn og all sin klokskap til å finne ei ordning som gjer at Geiranger-samfunnet og omland også består etter 2025 – at det er mogleg å ha overgangsordningar som gjer at ein framleis kan sigle inn fjorden, men at ein kan bruke hamner utanfor, og at ein finn løysingar som er berekraftige økonomisk og for lokalsamfunnet.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Dialog med lokalsamfunna i Aurland, Flåm, Stranda og Geiranger er eg einig med representanten Sve i at det er viktig å ha, og det føreset eg at regjeringa og klimaministeren også vil ha i tida framover, for å finne gode løysingar.

Det eg tok ordet for, er at eg synest det er interessant å høyre innlegg frå representantar for partiet Raudt i debattar som har med næringspolitikk å gjere. I dette tilfellet tenkjer eg ikkje på representanten Kristjánsson, som snakka om behovet for auka lokalt sjølvstyre, som Venstre er 100 pst. einig i. Det er ein absurditet at vi ikkje her kan ta grep frå Stortinget si side for å sikre reell lokal handlefridom når det gjeld å regulere mengda cruisetrafikk. Eg tenkjer meir på innlegget til representanten Jørgensen, som snakka i varme ordelag om kor god plass det blir til det lokalt baserte reiselivet, dei lokale hotella og dei lokale matopplevingane dersom vi får vekk denne styggedomen som heiter cruise.

Dette litt overordna resonnementet høyrer ein gong på gong frå partiet Raudt i debattar om næringspolitikk. Ein er imot akkurat den næringa som blir debattert der og då, intenst imot, og synest det er ein styggedom, anten det er olje, oppdrett, vindkraft, delar av fiskerinæringa, datasenter, helsenæringa, delar av handelsnæringa, private barnehagar og skular eller konsulentnæringa. Ein er imot næring etter næring, men er for næringsliv generelt.

Problemet er at dette heng ikkje saman. Det er ikkje plass til distriktshotella og dei lokale matbedriftene i politikken til partiet Raudt. Dei står for ein skatte- og avgiftspolitikk som vil gjere at ikkje eit einaste distriktshotell har ein sjanse til å overleve, med eller utan ei cruisenæring i kaiene. Ein står for ein arbeidslivspolitikk og ei regulering av arbeidsmarknaden som gjer at det er heilt umogleg å ha den fleksibiliteten som ein treng i reiselivet i Distrikts-Noreg, der det er store sesongsvingingar. Ein står for ein samla næringspolitikk som vil gjere det umogleg å drive distriktsreiselivet slik vi kjenner det i dag.

Dette er eg lei av. Eg vil ikkje la det bli ståande uimotsagt at partiet Raudt gong på gong kan stå i ein debatt og skjelle ut ei enkelt næring og seie at då skal vi gjere det bra for alle dei andre. Det er berre å lese statsbudsjetta til partiet Raudt: Det er ikkje plass til distriktsreiselivet, med eller utan cruisetrafikk ved sidan av.

Frank Edvard Sve (FrP) []: Det var ein god del ting frå Raudt som eg ikkje fekk tid til å kommentere, og som gjorde meg veldig undrande. Eg har sete mange tiår i kommunestyret i Stranda. Eg har vore ordførar i kommunen i fleire periodar. Eg oppretta hamnestyre og hamnevesen, og eg jobba tett i lag med turistnæringa og bygdelaga i årevis. Eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i at lokalsamfunnet ikkje styrer hamnestrukturen. Eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i at ikkje kommunestyret gjer vedtak som gjeld hamner. Det er jo kommunestyret som er arealmyndigheit og planmyndigheit, ikkje hamnestyret. Det er kommunestyret som gjer vedtak om kven som skal sitje i hamnestyret, og som kan sparke dei viss dei ikkje gjer den jobben som kommunestyret meiner er riktig.

Det er ikkje noko problem å styre dette frå kommunen, og det har vi gjort grundig. Vi styrer trafikken i Geiranger og på Hellesylt, vi har ein hamnesjef som er aktivt inne og styrer kor mange anløp vi har per dag og kor stor tonnasje vi skal ha per dag, for også å ha kontroll på land, sidan vi har eit avgrensa areal. Så eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i den skildringa.

Det er heilt rett, det som også representanten Bjørlo var inne på: Det er ein realitet at med Raudts forslag vil ein fjerne desse 3 000 cruiseanløpa i Noreg med eit pennestrok, viss ein skal ha nullutslepp frå 2026. Det er null skip som vil kome – nokre små ekspedisjonsskip er kanskje mogleg, men dette er kjempedramatisk. Det er over 3 000 anløp i året til desse destinasjonane. I Geiranger er det opp mot 400 000 som går i land. Eg skal ikkje seie at det går i land 400 000 i året på alle destinasjonar, men det er iallfall betydelege mengder med folk som går på land i Noreg og legg igjen – som hamnefuten sende meg tal på no – mellom 750 og 1 500 kr per gong dei har vore i land. Det er ei enorm verdiskaping, som Raudt så skal fjerne med eit pennestrok – for dette er det ikkje viktig for Noreg å ha som inntekt.

Det er 100 pst. rett, det representanten Bjørlo sa: Ein må hugse at Raudt ønskjer ikkje dette næringslivet, dei ønskjer ikkje utvikling – tydelegvis. Viss ein skulle stemme for dei framlegga som Raudt har fremja her i dag, ville det verte katastrofe for store delar av Bygde-Noreg. Det gjeld ikkje berre hotella, som Bjørlo var inne på, det ville leggje brakk det som er av næringsliv i desse bygdelaga.

Det aller viktigaste å hugse på er at dette er bygdesamfunn, lokalsamfunn, som er nokre av dei flottaste vi har her i Noreg og i verda, og som er avhengige av sunn fornuft og økonomisk berekraft. Det må også vere miljømessig berekraft, det må vere berekraft på alle område – det er ikkje det vi ikkje ønskjer. Men igjen: Eg ber innstendig om at regjering og statsråd har ein tett og god dialog med dei lokale myndigheitene og hamnevesenet, for dette er alvor på aller høgaste plan.

Statsråd Espen Barth Eide []: Bare kort til det overordnede: Jeg opplever at selv om det er ulike syn i salen på hva vi skal vedta, er det bred enighet om at retningen må være at cruisetrafikken deltar proaktivt i et arbeid for å få utslippene ned og bort fra deres type næring, og at det egentlig er en forutsetning for deres «licence to operate» på sikt. Det er et viktig signal fra Stortinget, selv om det altså blir litt ulik stemmegivning.

Egentlig tok jeg ordet igjen for å svare og bekrefte, med tanke på Frank Sves innlegg, at det definitivt må være en dialog med havnemyndighetene og kommunene som er berørt av det eksisterende kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene. Kravet blir ikke endret, men hvordan det løses med hensyn til alternative måter for å komme inn på dette med utvikling av biogass, ladestrøm og i det hele tatt hele den tilretteleggingen som gjør det mest mulig positivt for kommunene, slik at de også kan selge seg inn som bærekraftige destinasjoner, det er vi og skal vi være i en dialog med dem om.

Da jeg viste til den brede enigheten, viste jeg til det opprinnelige forslaget da kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene opprinnelig ble vedtatt. Der var det altså et svært bredt flertall – jeg mener å huske at det var nesten enstemmig, men det har jeg ikke fått sjekket. Så har noen partier senere sagt at det skal utsettes, og det ble nedstemt, men opprinnelig klarte Stortinget å samle seg om et veldig, veldig bredt og viktig forslag. Det er utrolig viktig at man ikke viker når man først har gjort sånne vedtak, men heller sørger for at det blir gjennomført på en god måte.

Geir Jørgensen (R) []: Jeg kan vel ikke hjelpe representanten Bjørlo i fall han er i ferd med å gå lei av Rødt og Rødts næringspolitikk. Dette kan jo fort bli verre – og det kan bli mer av det. Hvis en leser Rødts budsjetter, Rødts planer, vil en se en næringspolitikk som er for samfunnet, som er for de behovene som vi alle har, og som ikke er utelukkende – slik Venstres politikk ofte er – å nøye seg med å tilrettelegge for næringslivet, og så skal så å si disse vanskelige spørsmålene bli løst. Vi står for en næringspolitikk som skal hjelpe bedrifter og industrien til å oppnå klimamålene, til å drive i pakt med det naturgrunnlaget som vi har, og ikke minst har vi en næringspolitikk som er på arbeidsfolkets premisser, og ikke på direktørenes og investorenes premisser.

Jeg vil bare oppfordre til å lese Rødts næringspolitikk godt, så er jeg ganske sikker på at representanten Bjørlo og representanten Sve kommer til å finne mye fint der.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, sjå voteringskapittel