Bakgrunnen for at organisasjonsretten også kan være
et problem i et demokrati, er at det kan finnes arbeidsgivere som
av en eller annen grunn ikke ønsker organisert arbeidskraft.
Problemet kan imidlertid også ligge på arbeidstagersiden.
For det første kan det hende at to rivaliserende fagforeninger
utøver press i konkurransen om medlemmer. For det annet kan
det tenkes at de organiserte ikke avfinner seg med at det finnes
uorganiserte arbeidstagere ved bedriften, og at de via press på bedriftsledelsen ønsker å fremtvinge
organisering. Hovedargumentet er at det er illojalt å snylte
på de organiserte som betaler sin kontingent og gjør
foreningsarbeid. De fordeler som oppnås gjennom forhandlinger
med arbeidsgiveren kommer nemlig normalt automatisk også de uorganiserte
til gode. Dette argumentet er holdbart så lenge man kan
anta at de ansattes vilkår virkelig primært er
et resultat av fagforeningens virksomhet og ikke lovgivning, tvungen
lønnsnevnd, produktivitet og andre faktorer. Dessuten kan
det hevdes at spørsmålet om medlemskap ikke utelukkende
kan ses under en økonomisk synsvinkel all den tid fagbevegelsen
ikke er partipolitisk nøytral.
Det finnes i Norge ingen generell lovregel som knesetter organisasjonsrett,
men det er helt på det rene at oppsigelse, avskjed eller
forflytning på grunn av en arbeidstagers organisasjonsforhold
er å anse som usaklig. En slik oppsigelse er derfor ugyldig
etter aml. § 60, pkt. 1.
Stortingsrepresentantene Berte Rognerud og Steel Groos
fra Høyre fremsatte i desember 1959 et forslag til en lov
om organisasjonsfrihet. Arbeidsrettsrådet gikk ikke inn
for forslaget under henvisning til at mangel på organisasjonsfrihet
ikke var noe stort problem i Norge. I denne forbindelse er det grunn
til å trekke frem en kommentar fra Norges Ingeniørorganisasjon
- NITO - gjengitt i St.meld. nr. 24 (1975-76):
«De undersøkelser vår organisasjon
har foretatt om rettstilstanden underbygger ikke den konklusjon Arbeidsrettsrådet
er kommet til.
Det synes imidlertid klart at de former for press og mild vold
som anvendes i forhold som har relevans til den foreliggende sak
ikke ytrer seg ved dokumenterbare aksjoner, men ved trusler og skremsler
fra det ene individ til det annet.
Ut fra det helhetsinntrykk vi har skaffet oss, må vi si
at det er et påtrengende behov for lovbeskyttelse for den
enkeltes frihet på området.
Når Arbeidsrettsrådet og sikker også mange
andre sentrale instanser faktisk tror at «rettstilstanden
stort sett må ansees som tilfredsstillende», mener
vi det må være forårsaket av at de overgrep
som finner sted er av en slik art at de meget sjelden vil bli kjent
utover en snever krets i det enkelte tilfelle.
At overgrep i slike former også vil finne sted selv om
en lov forbyr det, er vi klar over, men det sier seg selv at man
ved lovbestemmelsene gir den forulempede en sterkere stilling og
en mulighet for å beskytte seg selv.
Det er utvilsomt så at det er en minoritet som gjennom
denne lov skal beskyttes. Mange vil kanskje si at minoriteten er
så liten at man bør la hele saken falle.
Vårt syn er at det stiller store krav til et flertall å fraskrive
seg det som kan synes som en fordel ved å gi minoritetene
lovregler til beskyttelse av deres rettigheter. Det er imidlertid
slike handlinger som er demokratiets fineste ytringsformer. Når
det motsatte skjer, uthuler man demokratiet og beveger seg lenger
og lenger inn i flertallsdiktaturet.»
Berte Rogneruds og Steel Groos" forslag ble fremsatt
på ny av Fridtjof Frank Gundersen i 1983 og ble av Stortinget
besluttet oversendt Regjeringen til utredning og uttalelse. Oversendelsen
foranlediget ingen forslag fra Regjeringens side.