Til Stortinget.
Det hører til de grunnleggende demokratiske friheter
at den enkelte fritt kan slutte seg sammen med andre i foreninger.
Denne rett kalles ofte foreningsfrihet, foreningsrett eller organisasjonsfrihet.
I en del demokratiske land blir ikke en forening anerkjent som
eget rettssubjekt før det er gitt offentlig autorisasjon,
men slike bestemmelser har som regel karakter av ordensforskrifter
som ikke innebærer noen reell frihetskrenkning. I autoritære
stater har foreningsforbudet ofte form av forbud mot andre politiske
partier enn det som sitter med makten.
Den norske grunnlov inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse
om foreningsfrihet, men den må antagelig ansees som et
prinsipp av grunnlovsmessig karakter likevel.
Vi har ingen lovgivning som regulerer organisasjonene i arbeidslivet.
Forholdet mellom medlem og organisasjon reguleres av organisasjonens
vedtekter. Spørsmål om en organisasjons vedtak
er i overensstemmelse med vedtektene eller vanlige rettsprinsipper,
f.eks. likhetsprinsippet, kan prøves ved de vanlige domstoler.
Den faglige organisasjonsrett er i et demokrati en side av foreningsretten,
og omfatter for det første den positive side av saken,
nemlig den enkelte arbeidstagers rett til å tilhøre
eller arbeide for en fagforening, uten at dette fører til
ubehageligheter for ham i forholdet til arbeidsgiveren. Men organisasjonsretten har
også en negativ side, nemlig arbeidstagerens rett til å forbli
uorganisert eller til å vrake en organisasjon til fordel
for en annen.
Bakgrunnen for at organisasjonsretten også kan være
et problem i et demokrati, er at det kan finnes arbeidsgivere som
av en eller annen grunn ikke ønsker organisert arbeidskraft.
Problemet kan imidlertid også ligge på arbeidstagersiden.
For det første kan det hende at to rivaliserende fagforeninger
utøver press i konkurransen om medlemmer. For det annet kan
det tenkes at de organiserte ikke avfinner seg med at det finnes
uorganiserte arbeidstagere ved bedriften, og at de via press på bedriftsledelsen ønsker å fremtvinge
organisering. Hovedargumentet er at det er illojalt å snylte
på de organiserte som betaler sin kontingent og gjør
foreningsarbeid. De fordeler som oppnås gjennom forhandlinger
med arbeidsgiveren kommer nemlig normalt automatisk også de uorganiserte
til gode. Dette argumentet er holdbart så lenge man kan
anta at de ansattes vilkår virkelig primært er
et resultat av fagforeningens virksomhet og ikke lovgivning, tvungen
lønnsnevnd, produktivitet og andre faktorer. Dessuten kan
det hevdes at spørsmålet om medlemskap ikke utelukkende
kan ses under en økonomisk synsvinkel all den tid fagbevegelsen
ikke er partipolitisk nøytral.
Det finnes i Norge ingen generell lovregel som knesetter organisasjonsrett,
men det er helt på det rene at oppsigelse, avskjed eller
forflytning på grunn av en arbeidstagers organisasjonsforhold
er å anse som usaklig. En slik oppsigelse er derfor ugyldig
etter aml. § 60, pkt. 1.
Stortingsrepresentantene Berte Rognerud og Steel Groos
fra Høyre fremsatte i desember 1959 et forslag til en lov
om organisasjonsfrihet. Arbeidsrettsrådet gikk ikke inn
for forslaget under henvisning til at mangel på organisasjonsfrihet
ikke var noe stort problem i Norge. I denne forbindelse er det grunn
til å trekke frem en kommentar fra Norges Ingeniørorganisasjon
- NITO - gjengitt i St.meld. nr. 24 (1975-76):
«De undersøkelser vår organisasjon
har foretatt om rettstilstanden underbygger ikke den konklusjon Arbeidsrettsrådet
er kommet til.
Det synes imidlertid klart at de former for press og mild vold
som anvendes i forhold som har relevans til den foreliggende sak
ikke ytrer seg ved dokumenterbare aksjoner, men ved trusler og skremsler
fra det ene individ til det annet.
Ut fra det helhetsinntrykk vi har skaffet oss, må vi si
at det er et påtrengende behov for lovbeskyttelse for den
enkeltes frihet på området.
Når Arbeidsrettsrådet og sikker også mange
andre sentrale instanser faktisk tror at «rettstilstanden
stort sett må ansees som tilfredsstillende», mener
vi det må være forårsaket av at de overgrep
som finner sted er av en slik art at de meget sjelden vil bli kjent
utover en snever krets i det enkelte tilfelle.
At overgrep i slike former også vil finne sted selv om
en lov forbyr det, er vi klar over, men det sier seg selv at man
ved lovbestemmelsene gir den forulempede en sterkere stilling og
en mulighet for å beskytte seg selv.
Det er utvilsomt så at det er en minoritet som gjennom
denne lov skal beskyttes. Mange vil kanskje si at minoriteten er
så liten at man bør la hele saken falle.
Vårt syn er at det stiller store krav til et flertall å fraskrive
seg det som kan synes som en fordel ved å gi minoritetene
lovregler til beskyttelse av deres rettigheter. Det er imidlertid
slike handlinger som er demokratiets fineste ytringsformer. Når
det motsatte skjer, uthuler man demokratiet og beveger seg lenger
og lenger inn i flertallsdiktaturet.»
Berte Rogneruds og Steel Groos" forslag ble fremsatt
på ny av Fridtjof Frank Gundersen i 1983 og ble av Stortinget
besluttet oversendt Regjeringen til utredning og uttalelse. Oversendelsen
foranlediget ingen forslag fra Regjeringens side.
Når det ikke er kommet noen generell lov om organisasjonsfrihet
i Norge, kan dette altså skyldes at man ikke har oppfattet
organisasjonstvang som et vesentlig problem, først og fremst
på bakgrunn av § 2-1 i Hovedavtalen mellom
LO og NHO og praksis i andre organisasjoner. Den nevnte Hovedavtalens § 2-1
slår fast at partene gjensidig anerkjenner den frie foreningsrett,
dvs. retten til å organisere seg (den «positive» organisasjonsrett)
og retten til å være uorganisert (den «negative» organisasjonsrett).
Til den «positive» organisasjonsrett hører
også retten til å velge mellom flere organisasjoner.
Inntil 1986 var det i selve avtalen inntatt følgende protokolltilførsel:
«N.A.F.s forhandlere foreslo i 1947 som nytt
2. ledd:
«Det er derfor i strid med et grunnleggende prinsipp
i samarbeidet mellom hovedorganisasjonene, hvis ansettelse eller
beskjeftigelse av arbeidstaker blir søkt hindret eller
vanskeliggjort fordi arbeidstakeren eller bedriften er organisert
eller uorganisert.»
LOs forhandlere bemerket at de anså denne tilføyelse
overflødig, da regelen allerede fremgikk av den någjeldende § 1.
N.A.F.s forhandlere erklærte i henhold til dette at de
frafalt sitt forslag til nytt 2. ledd.»
N.A.F. imøtekom ved revisjonen i 1985 et krav fra LO
om å ta protokolltilførselen ut av avtalen. Det var
imidlertid ifølge NHOs kommentarer til Hovedavtalen enighet
mellom partene om at dette ikke medførte noen realitetsendring,
noe LO bekreftet i et vedlegg til forhandlingsprotokollen.
Det kan altså konstateres at Hovedavtalen mellom LO
og NHO slår fast både den positive og negative
side av organisasjonsretten, og at den omfatter både den
som allerede er ansatt og den som søker ansettelse. Bestemmelsen
gir imidlertid ikke rettigheter til den enkelte arbeidsgiver eller
arbeidstager, men innebærer at de to organisasjoner gjensidig
kan kreve av hverandre at deres medlemmer respekterer organisasjonsretten.
En organisasjonsrettskrenkelse foreligger bare når tiltaket
retter seg mot den annen side i partsforholdet. En arbeidstager
som gjør forsøk på å få en
annen til å melde seg ut av eller inn i en fagforening,
gjør seg derfor ikke skyldig i noen krenkelse.
En organisasjonskrenkelse er altså tiltak som settes
i verk på arbeidsgiver- eller arbeidstagersiden mot noen
på den annen side, med det formål å hindre denne å være
medlem av forening eller å utøve faglig virksomhet.
Det samme gjelder tiltak som iverksettes på grunn av slikt
medlemskap eller slik aktivitet, dvs. hevnaksjoner. Det siktes her
først og fremst til konkrete aksjoner og ikke til mer eller
mindre løse uttalelser. En bevislig trussel om å iverksette
tiltak kan imidlertid være en krenkelse. Tidligere hadde
de fleste krenkelser av organisasjonsretten karakter av oppsigelse
av organiserte arbeidstagere, men dette har endret seg i og med
at man har lovfestet det alminnelige krav om saklig oppsigelse.
Det kan imidlertid være vanskelig å bevise at
et tiltak har til formål å innskrenke organisasjonsretten.
Arbeidsgiveren vil nemlig kunne hevde at oppsigelse, omplassering
eller forflytning har andre grunner. Bevisproblemene blir særlig
store i tilfeller hvor oppsigelse av uorganisert er en følge
av press fra andre ansatte slik at den oppsagte ikke har støtte
på noe hold.
Problemet er nok der likevel, jf. f.eks. § 2
i Hovedavtalen mellom Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon
(SAMFO) og LO for tidsrommet 1995-1998. Her heter det i § 2
at ansatte i bedrifter tilmeldt SAMFO skal være fagorganisert
i tilslutning til LO. Fra denne regel finnes visse unntak. En slik bestemmelse
kalles ofte en organisasjonsklausul.
En variant av en annen karakter hadde vi i et vedtak i Orkdal
kommune i september 1978, om at entreprenører med organiserte
arbeidstagere skulle prioriteres ved kommunale oppdrag. Det store
politiske stridsspørsmål ved innføring
av lovbestemt lønnsstopp i november 1978 var om unntaksreglene
diskriminerer uorganiserte arbeidstagere. Ofte har arbeidsgiveren
og fagorganisasjonen felles interesse av at flest mulig arbeidstagere
organiserer seg - noe som kan føre til at den ansatte rett
og slett får beskjed om å organisere seg.
Et eksempel på dette er fra mars 1982. NKL hadde inngått
forhandlinger - med Johs. E. Søther A/S - om levering
av brød til samvirkelagene i Vestfold, en ble sterkt kritisert
av LO og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund
fordi bakerne i bedriften ikke var organisert. For å sikre
kontrakten anmodet disponenten i bakeriet de ansatte om å organisere seg.
Et ferskt eksempel har vi når det gjelder Norsk Folkehjelp,
hvor det fremdeles kreves at arbeidstagerne må være
organisert i LO. Et svar i spontanspørretimen 22. januar
1997 viser at bistandsminister Kari Nordheim Larsen trodde at norsk
lov sikret retten til å være uorganisert.
Et annet eksempel er uro i Aftenposten der Aftenpostens Grafiske
Klubb (AGK) har reagert fordi ett medlem fant det riktig å melde
seg ut av klubben og inn i Norsk Journalistlag. Striden gjaldt en
typograf som i hovedsak hadde journalistisk arbeide men som fortsatt
utførte noen grafiske oppdrag, se Aftenposten 20. desember
1996. Aftenposten hevdet at AGK hadde iverksatt en ulovlig og tariffstridig
aksjon i sakens anledning, og viste bl.a. til at det ikke var adgang
til å begrense retten til organisasjonsfrihet slik denne
er fastslått i Hovedavtalen, gjennom sentral og lokal tariffavtale.
PRIFO-organiserte arbeidstagere i bedriften Elpro Selva i Trondheim
ble i juni 1998 nektet å utføre et arbeide for
Aker Elektro fordi bedriften med støtt fra LO-forbundet
Elektrikernes Fagforening (NEKF) sendte arbeidstagerne hjem under
henvisning til at de var organisert i feil organisasjon. Arbeidstagerne
ble av Aker Elektro varslet om «demobilisering» og
fikk beskjed om at «dersom organisasjonsforholdet endrer
seg vil me svært gjerne ha personellet tilbake».
I en avgjørelse av 30. juni 1993 (sak Sigurdur
A. Sigurjonsson mot Island (24/1992/369/443)
uttaler Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg under ledelse
av Rolv Ryssdal:
«En tiltagende felles oppfatning har dannet seg på dette
området også på internasjonalt nivå.
Som Kommisjonen viser til, i tillegg til den ovennevnte art. 20 § 2
i FNs universelle menneskerettighetserklæring, sikrer art.
11 § 2 i fellesskapscharteret for arbeidstagernes
fundamentale sosial rettigheter vedtatt av 11 medlemstater i EF
9. desember 1989, at enhver arbeidsgiver og enhver arbeidstager
fritt skal kunne velge om vedkommende vil slutte seg til eller ikke
slutte seg til en yrkesorganisasjon eller fagforening uten derved å bli
utsatt for personlige eller yrkesmessige ulemper. Dertil kommer
at Europarådets parlamentariske forsamling 24. september
1991 enstemmig anbefalte, blant annet, å ta inn en setning
om dette i art. 5 i Den europeisk sosiale charter av 1961. Selv
om det ikke er fastslått i en uttrykkelig bestemmelse,
finner Komiteen av uavhengige eksperter som skal overvåke gjennomføringen
av dette charteret, at den negative rett er dekket av charteret,
og har ved flere anledninger rettet kritikk mot «closed
shop practices» i visse medlemsstater, særlig
Island.»
Under debatten i Odelstinget 20. mai 1997 vedrørende
et lovforslag om organisasjonsrett fremsatt av Carl I. Hagen uttalte
Anita Apelthun Sæle (Kristelig Folkeparti):
«Kristeleg Folkeparti har konstatert og sagt seg lei for
at spørsmålet om å lovfesta fri organisasjonsrett ikkje
er vurdert i samband med innstillinga frå Arbeidsrettsrådet
om prinsipp for ny arbeidstvistlov. Kristeleg Folkeparti ser det
som svært uheldig at det finst eksempel på at
medlemskap i enkelte organisasjonar vert gjort obligatorisk, eller
at det vert lagt sterkt press på arbeidstakarane for at
dei skal organisera seg. Dette fører nemleg til at organisasjonsfridomen
ikkje vert reell.»
Anita Apelthun Sæle fortsatte:
«Kristeleg Folkeparti ber Regjeringa om å koma tilbake
til Stortinget med eit lovforslag i neste sesjon. Viss Regjeringa
ikkje kjem tilbake til Stortinget med eit lovforslag, vil Kristeleg
Folkeparti vera med å ta opp igjen denne saka på ein
annan måte.»
Morten Lund (Senterpartiet) uttalte:
«Fra vår side ønsker vi en normal
utredning før et lovvedtak. Videre er vi tvil om det trengs
en egen lov om dette temaet. Jeg vil tror at én setning
i arbeidsmiljøloven kan være nok.»
Han fortsatte:
«Jeg forventer på samme vis som Kristelig
Folkepartis representant - den forrige taler - uttrykte det, at saken
kommer tilbake til Stortinget til behandling allerede i neste sesjon.»
Dette var altså 20. mai 1997.
I et spørretimespørsmål 1. april 1998
stilte Fridtjof Frank Gundersen (Fremskrittspartiet) kommunalminister
Ragnhild Queseth Haarstad følgende spørsmål:
«Kan vi forvente et slikt lovforslag, og eventuelt når?»
Kommunalministeren svarte:
«Regjeringen er opptatt av at reell organisasjonsfrihet
sikres i norsk arbeidsliv. Dette er da også tatt inn i
Voksenåsenerklæringen som en prioritert oppgave for
en sentrumsregjering.
Jeg vil likevel understreke at spørsmålet om
lovregulering reiser omfattende problemstillinger som må utredes
og vurderes nøye. Forslaget om organisasjonsfrihet må vurderes
i forhold til arbeidstvistloven og ses i sammenheng med de forslag
som der foreligger.
Dessuten arbeider Justisdepartementet, som vel de fleste er kjent
med, for tiden med et forslag til lov om menneskerettigheter. Her
vil antakelig flere internasjonale konvensjoner foreslås
inkorporert i norsk rett. Det er imidlertid ikke helt avklart hvor
langt konvensjonenes vern av organisasjonsfriheten går.
Det er rimelig klart at retten til å organisere seg, altså den
positive organisasjonsfriheten, er beskyttet. Det er imidlertid
mer usikkert hvor langt vernet av retten til å være
uorganisert går.
Spørsmålet om å sikre reell organisasjonsfrihet
vil således bli vurdert med utgangspunkt i disse forhold. Pr.
i dag er det ikke mulig å gi noen eksakt tidsangivelse
for når et forslag om å sikre reell organisasjonsfrihet,
kan foreligge.»
Forslaget om gjøre den europeiske menneskerettskonvensjonen
til norsk lov er nå forelagt Stortinget. Det råder
imidlertid ingen enighet om at konvensjonen hjemler retten til ikke å være
organisert, jf. Roger Gudmundseths (A) innlegg i Odelstinget 20. mai
1997. Det er videre på det rene at det vil ta svært
lang tid før det foreligger et forslag til revisjon av
arbeidstvistloven, og at det ikke er en prioritert oppgave i Kommunaldepartementet.
Partene i arbeidslivet har gjennom mange år anerkjent
både den positive og negative organisasjonsfrihet, og utvikingen
internasjonalt har gått i samme retning, særlig
i EU og Europarådet. Likevel har vi i Norge sett enkelte
eksempler på at organisasjonsfriheten ikke respekteres.
Det er derfor på tide at vi, i likhet med flere andre land,
får en lov som sikrer den enkelte retten til både å være
organisert og uorganisert, slik at vil følger opp de linjer
som er trukket opp av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.
Derfor ber vi Regjeringen fremme et eget lovforslag om retten
til å være uorganisert. En mulig lovtekst er den
følgende, som ved flere anledninger har vært foreslått
i Odelstinget:
«Vedtak til lov om fri organisasjonsrett for
arbeidstagere.
I.
§ 1
Med arbeidstager forstås i denne lov enhver som mot
vederlag utfører arbeide av en hvilken som helst art for
privat arbeidsgiver, stat eller kommune.
Med arbeidsgiver, fagforening, arbeidsgiverforening,
arbeidsnedleggelse (streik), arbeidsstengning (lockout) og tariffavtale
forstås det samme som etter § 1 i lov
om arbeidstvister av 5. mai 1927, dog således at det istedenfor «arbeider» settes «arbeidstager»,
jf. definisjonen i første ledd. Med boikott forstås
det samme som etter § 1 i lov om boikott av 5.
desember 1997.
§ 2
Arbeidstager har full frihet til å stå tilsluttet
den fagforening han måtte ønske eller til å stå utenfor
enhver fagforening.
§ 3
Arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning, og boikott som har til
formål å øve påtrykk på arbeidstager
for å få dem til å gå inn i
eller ut av en fagforening eller til å unnlate å ta
del i slik fagforeningsvirksomhet eller å utnytte medlemskapet
i samsvar med foreningens formål, er forbudt.
Det er også forbudt ved truende adferd eller på annen
måte i ord eller handling å øve påtrykk
som etter forholdene må ansees utilbørlig, for å påvirke
arbeidstagere til handling eller unnlatelse som nevnt i første ledd.
§ 4
Det er forbudt for arbeidsgiver ved ansettelse av arbeidstager å sette
som vilkår at han skal være tilsluttet eller ikke
tilsluttet en fagforening, eller at han skal unnlate å ta
del i slik foreningsvirksomhet eller utnytte medlemsskapet i samsvar
med foreningens formål. Det er også forbudt for
arbeidsgiver å si opp arbeidstager eller å forholde
eller berøve ham økonomiske eller andre fordeler
fordi han går inn eller ut av en fagforening, tar del i
slik forenings virksomhet eller utnytter medlemskapet i samsvar
med foreningens formål.
Bestemmelser i arbeids- og tariffavtaler og oppsigelser m.v.
er ugyldige i den utstrekning de er i strid med bestemmelsene i
denne paragraf.
§ 5
Straffebestemmelsene i lov om boikott § 5 gjelder tilsvarende
for boikott som er ulovlig etter denne lovs § 3,
første ledd.
Med bøter eller fengsel opptil 3 måneder eller
med begge deler straffes den som forsettelig overtrer bestemmelsene
i § 3 annet ledd, eller § 4,
eller som medvirker hertil.
II.
Denne lov trer i kraft straks.»
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen prioritere fremleggelsen av et lovforslag som både sikrer arbeidstagere retten til å være organisert og retten til ikke å være organisert.»
2. mars 1999.