Til Odelstinget
Norges historie strekker seg svært langt tilbake i tid,
og i deler av Norge finnes fortsatt stort potensial for å finne
spor etter svært gamle bosettinger og samfunn. For å beskytte
disse gamle kulturminner har Stortinget vedtatt Lov om kulturminner.
Loven verner automatisk en rekke kulturminner fra oldtid og middelalder
(frem til 1537).
I enkelte deler av landet medfører dette vern store begrensninger
på arealutnyttelsen lokalt. I tillegg til disse begrensningene
virker dagens lovgivning på en slik måte at private
og offentlige tiltakshavere pålegges store utgifter før
tillatelse til tiltak gis, ved at utbygger selv må bekoste
utgifter til særskilt gransking før iverksetting
av tiltak i områder som har automatisk fredede kulturminner.
Denne kostnaden bidrar til å hemme en normal byutvikling
og fordyre byutviklingsprosjekter, noe som igjen gir høyere
boligpriser.
Dersom det skal iverksettes tiltak i form av utbygging i områder
med automatisk fredede kulturminner må tiltakshaver som
hovedregel bekoste dette selv. I unntakstilfeller kan staten pålegges
hele eller deler av kostnadene hvis departementet bestemmer det. Dette
fremgår av lovens § 10.
Det er også en åpning for at staten kan dekke
kostnadene ved mindre private tiltak dersom disse blir urimelig
tyngende for tiltakshaveren. Det er riksantikvaren som står
for det vernefaglige arbeidet.
Samfunnet har en interesse i å verne våre felles fornminner,
og mener det er viktig å ta vare på vår felles
kulturarv og å sikre denne på en tilfredsstillende
måte, slik at den blir bevart for ettertiden. Automatisk
fredede kulturminner er de som er eldre enn fra år 1537,
samt alle samiske kulturminner som er eldre enn 100 år.
Det er en relativ stor enighet i samfunnet om at det offentlige
må ha et ansvar når det gjelder å sikre vår
felles kulturarv. I dette ligger at det offentlige må føre
en kontroll med hvor aktuelle kulturminner befinner seg og å sikre
at interessante kulturminner blir utgravd. Det er også relativt
stor enighet om at vi må ha en straffelovgivning som setter
straff for overtredelse mot vern av kulturminner.
Når Stortinget, gjennom lov av 9. juni 1978
nr. 50, mener at samfunnet som helhet har et ansvar når det
gjelder vern av kulturminner kan det for mange synes svært
urimelig at den enkelte tiltakshaver skal pålegges kostnader
som det ville være naturlig at samfunnet har et ansvar
for å dekke.
Det kan også anføres at denne urimeligheten
forsterkes ved at det er noen få steder i landet som får hoveddelen
av disse kostnadene. Som eksempel på steder hvor denne
problemstillingen er svært aktuell kan nevnes Tønsberg,
Oslo, Bergen og Trondheim. Det er i disse byene hovedtyngden av
vår felles historie finnes.
Det virker urimelig at de angitte områder skal utsettes
for byutviklingshemmende restriksjoner og kostnader, særlig
tatt i betraktning at det i disse områder er stort behov
for en aktiv og effektiv byutviklingspolitikk. Forslagsstillerne
mener at staten må ta konsekvensene av eget ønske
om å ta vare på gamle kulturminner i områder
hvor behovet for utbygging og utvikling er sterkest i landet. Det
synes derfor rimelig at staten selv dekker kostnadene som faller inn
under kulturminneloven § 10.
Det er ikke rimelig at disse kostnadene belastes noen enkelte
tiltakshavere. Tiltakshavere etter kulturminneloven kan både
være private utbyggere og offentlige forvaltningsorganer
som for eksempel kommuner og fylkeskommuner. Selv om det er tiltakshaveren
som i utgangspunktet må dekke kostnadene ved undersøkelse,
så er det likevel vernemyndighetene som avgjør
om og når undersøkelse skal igangsettes.
Mange utbyggere som har investert store beløp i tomter
eller annen form for fast eiendom vil bli påført store
ekstrakostnader ved at de ikke får en rask avklaring på om
eiendommen kan utnyttes til det formål som den var tiltenkt.
Videre vil eventuelle rentekostnader påløpe dersom
det blir aktuelt med store undersøkelser og utgravninger.
Dagens ordning kan være et hinder for en riktig og tidsmessig
byutvikling i de eldste av våre byer. Dette fordi private
investorer vil vegre seg for å gå inn i byutviklingsprosjekter
der hvor det er en mulighet for at det finnes kulturminner i grunnen.
Dagens ordning kan bidra til at for eksempel boligprosjekter
som i utgangspunktet skulle være lavkostnadsboliger, blir
dyrere fordi kulturminnevernet har ført til at ekstrakostnader
har blitt påført prosjektet. Dette vil være
med på å ramme lavkostnadsboliger som er tiltenkt
grupper som for eksempel ungdom og eldre.
Kulturminnevernet bidrar også til at en nødvendig
og effektiv fortetting i byområder blir utsatt. Dette bidrar
igjen til et prispress på eksisterende boliger i disse
områdene. Etter disse representanters oppfatning er dette
sterkt beklagelig.
I mange tilfeller kan kostnadene ved gransking overstige eiendommens
verdi og gjøre ellers samfunnsnyttige prosjekter ulønnsomme
fordi staten ikke tar det økonomiske ansvaret.
Det offentlige tar hvert år inn store beløp
fra tiltakshavere som skal foreta undersøkelser. I det øyeblikk
dette forslaget ble skrevet var de siste tilgjengelige tall på dette
området fra 1986, jf. St.meld. nr. 39 (1986 - 1987) om
Bygnings- og fornminnevernet. Da utgjorde tiltakshavernes innbetalinger
til slike undersøkelser årlig ca. kr 25
mill., mens de statlige tilskuddene til dette formålet
kun var på ca. kr 3 mill. Det er grunn til å tro
at disse tallene er vesentlig større i dag. Det har ikke
vært mulig å frembringe dagens tallmateriale på dette
området. Som dette også viser faller en urimelig
stor del av kostnadene ved dette arbeidet på tiltakshaverne,
mens offentlige tilskudd kun utgjør en liten del.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner
(kulturminneloven)
I
I lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner gjøres
følgende endring:
§ 10 skal lyde:
Utgifter til
særskilt gransking av automatisk fredede kulturminner eller
særskilte tiltak for å verne dem på grunn
av tiltak som nevnt i §§ 8 og 9 bæres av
staten.
II
Loven trer i kraft straks.
25. oktober 1999