Til Stortinget
Sosial- og helsedepartementet sendte 5. mai 2000 ut til høring
utkast til nye forskrifter til gjennomføring av lov 13.
juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd. Høringsfristen
var 31 august 2000. Forslaget til nye vedtekter har møtt
til dels sterke reaksjoner fordi det blir oppfattet som en uthuling
av loven.
§ 5 i forskriftene er uendret. Bestemmelsens siste ledd
regulerer tilfeller der kvinnen er under 16 år eller psykisk
utviklingshemmet. Dersom særlige grunner taler for det
skal ikke foreldrene eller verge gis rett til å uttale
seg.
I merknadene til denne paragrafen foreslår departementet
følgende:
«Det er den lege som eventuelt skal utføre
avbruddet eller nemnda som skal vurdere om foreldre eller verge
skal gis anledning til å uttale seg. Dersom kvinnen motsetter
seg at foreldre eller verge gis anledning til å uttale
seg eller til å bli orientert om begjæringen om
svangerskapsavbrudd, må legen/nemnda vurdere forholdet
til taushetspliktsregelene i helsepersonelloven og om det foreligger
særlige grunner i henhold til abortloven. Legen må her
foreta en konkret helhets- og rimelighetsvurdering av det enkelte
tilfellet der relevante hensyn blant annet vil være kvinnens
alder og modenhet, hennes forhold til sine foreldre, og om hun bor
utenfor hjemmet og om hun forsørger seg selv. Dersom kvinnen
aktivt motsetter seg at foreldrene skal få uttale seg,
hun har nådd en viss grad av modenhet og det er gode grunner
for hennes ønske, for eksempel fordi å informere foreldrene
og be dem om å uttale seg vil kunne skape konflikter i
forholdet mellom kvinnen og foreldrene, så bør
hennes ønske respekteres.»
Uavhengig av syn på dagens abortlov er det liten tvil
om at forslaget til nye forskrifter innebærer en uthuling
av loven. Departementet påpeker selv i merknader til denne
paragrafen at utkastet til forskrifter her gir foreldrene en snevrere
adgang til å samtykke på vegne av barn under
16 år enn det som følger av de generelle reglene
i pasientrettighetsloven §4-4, jfr. helsepersonelloven § 22.
Departementet foreslår at disse forskrifter her skal gå foran
de generelle reglene i pasientrettighetsloven.
Forslaget oppfattes derfor av mange å være
i strid med foreldreretten og foreldreansvaret. Abort hos mindreårige
er meget alvorlig. Det kan være et tegn på alvorlige
sosiale problemer, og kan bl.a. være forbundet med varige
psykiske problemer. Foreldre og samfunn har rett og plikt til å støtte
opp i en slik situasjon, men for å kunne hjelpe er det
en forutsetning å vite.
I § 15 siste ledd i forskriften står det at
reservasjonsretten ikke gjelder når svangerskapsavbruddet utføres
ved hjelp av medikamenter og kvinnen selv inntar medikamentene.
I merknadene til denne paragrafen understrekes det at dette gjelder
både ved avbrudd tidlig i svangerskapet og sent i svangerskapet.
Helsepersonell som utdeler medikamentene til kvinnen eller på annen måte
bistår kvinnen i disse tilfellene, vil ikke kunne reservere
seg mot dette.
Etter vår mening innebærer dette en innsnevring av
reservasjonsretten.
Den norske Lægeforening sier i sin høringsuttalelse:
«Helsepersonells rettigheter svekkes etter Legeforeningens
mening når det ikke gis anledning til å reservere
seg mot å delta i behandlingen av kvinnen ved medikamentell
indusert abort. Det er ikke velfundert å skille mellom
metodene all den stund hensikten er den samme. Legeforeningen anser
at det etter nærmere angitte retningslinjer må være
anledning for helsepersonell til å reservere seg mot deltagelse
ved medikamentelt indusert abort. Dette bør etter foreningens
mening gjelde uavhengig av om kvinnen tar medikamentene selv eller
om de gis som injeksjon eller infusjon».
Legeforeningens innvending må være relevant, da
en reservasjonsrett må knyttes til en handling, og ikke
til hvilken teknikk som benyttes ved denne handlingen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at forskriftene
til gjennomføring av lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
28. november 2000