Til Stortinget
Gjennom år har det vært mange situasjoner i
tilknytning til skolen hvor foreldre har følt avmakt fordi
de opplever å ikke ha fått gehør når
det har oppstått problemer i forhold til barnas skolegang.
Det vises bl.a. til forsker T. Nordahl, NOVA, sin undersøkelse om
foreldrenes manglende tillit til skolen, hvor 12 pst. av foreldrene
ikke turde ta opp saker i forhold til skolen av frykt for represalier
som ville ramme deres barn. Foreldre som har vært misfornøyd
med barnas skoletilbud har ikke nådd frem når
de har forsøkt å ta tak i problemene. Befring-utvalget
NOU 2000:12 viser til at «Den største instansen
på oppvekstområdet, grunnskolen, har større
omsorg for skolefagene enn skoleelevenes ve og vel, uten at dette
har skapt noen særlige initiativ fra oppvekstpolitiske
eller oppvekst faglige instanser.» Videre sies det at i
begge tilfeller illustrerer dette en form for ansvarsfraskrivelse
som er uholdbar, i lys av de omfattende utfordringer en står
overfor på hele oppvekstområdet. I en rekke tilfeller
har barnevernet blitt gitt kunstige føringer, i form av
ensidig fokusering på barnets atferdsproblemer og foreldrenes «synbare» fremtreden
som skolen tolker som aggressiv og fiendtlig. Dette uten at skolen
overhodet belyser sin egen andel i forhold til sviktende omdømme,
mangel på kompetanse når det gjelder håndtering
av atferdsproblematikk (F 4100/2 Nordahl-utvalgets
innstilling, side 28, vedrørende «sorte hull i
internasjonal kunnskapsverden»). Videre vises det til T. Overland
og T. Nordahl Evaluering av Oslo kommunes spesialundervisning Ideal og realiteter hvor de uttaler «Det
synes å være en kultur for at lærere
bestiller bistand hos PPT som utløser diagnoser
av patologisk karakter.» Noe som hindrer en kvalitativ
fokusering på samspillet elev/lærer. Dette
har resultert i at saker er blitt ført i rettsapparatet.
Elever har etter opplæringsloven lovfestede rettigheter
knyttet til opplæring. Flere rettssaker har imidlertid
vist at kvaliteten i skolen er svært varierende, men også den
enkelte skoles kultur på å «ta mer hensyn
til skolens interesser enn den enkelte elevs ve og vel» jf.
Befring-utvalget over. De store variasjoner i kvaliteten ved de
enkelte grunnskoler, blir også påpekt i en ekstern
undersøkelse, nedsatt av Norgesnettrådet, Evaluering
av allmennlærerutdanningen ved fem norske institusjoner
datert januar 2002. Rapporten peker på «at faste
rutiner for kvalitetssikring ser ut til å være
helt eller delvis fraværende ved institusjonene per dags
dato». Evalueringskomiteen her merket seg følgende:
De ansatte gav uttrykk for en noe
uklar oppfatning av organisasjonen.
Målene for organisasjonen virket noe diffuse, og det
var ikke alltid like umiddelbart klart at alle i organisasjonen
arbeidet for felles mål eller en felles visjon.
Det rår en del frustrasjon, dels knyttet til rammeplanene,
men også til systemet generelt.
Rapporten peker på at det innen sektoren må vektlegges en tydeligere ledelse og enklere organisasjon, systemer
for veiledning og støtte, systemer for kvalitetsutvikling
og systemer for kvalitetssikring.
Forslagsstillerne vil vise til at Fremskrittspartiet ved flere
anledninger har påpekt de samme forhold og videre at det
er fremmet forslag som ville ha gjort det mulig å være
i forkant av en uheldig utvikling som synes å ha pågått
over tid.
Statens Utdanningskontor skal ha tilsyn med at skolene overholder
de lover og regler som eksisterer. Det viser seg at dette tilsynet
ikke fullt ut ivaretar foreldrenes tillit og rolle innen skolen
og fremstår som mangelfullt i mange fylker. En rekke elever
og deres familier er misfornøyd med den undervisningen
de har tilgang på. Noen elever har en skolehverdag som ikke
oppleves som tilfredsstillende. Disse elevene kan henvende seg til
skolen for å forsøke å få til
endringer, men det viser seg i mange tilfeller å være svært
vanskelig. Jf. mediaoppslag om ungdomsskoleelev som anla sak mot
Tynset kommune om erstatning for tapt undervisning etter årelang
mobbing. Saken ble henlagt.
Det har igjennom mange år blitt satt søkelys
på mobbing som et stort og stadig økende problem.
Professor Dan Olweus er en foregangsmann i dette arbeidet, og han
definerer mobbing som et overgrep. På tross av dette, finnes
det i dag ikke sanksjonsformer eller spesifikke muligheter for å beskytte
den som lider under overgrepet, verken i opplæringsloven
eller i andre lover. Overgriperen, eleven som mobber, er heller
ikke omtalt i lovene eller på annen måte utsatt for
sanksjoner. Mange barn opplever derfor ikke å få hjelp
av skolen til å stanse denne type overgrep, og de opplever
seg sviktet av skolens voksne aktører. Av disse barna er
det flere som må flytte fra sitt nærmiljø,
bytte skole eller forsøke å usynliggjøre
seg selv. Ofrenes utviklingsmuligheter blir sterkt begrenset på grunn
av overgrep og mangelfulle tiltak. I tillegg får samfunnet
en generasjonseffekt når disse barna selv møter
skolen 15-20 år senere, men da som foreldre for egne barn
med akkumulerte nederlag og sterk mistro som fundament for dialog.
Det er nedfelt i flere lover at barn har krav på og rett
til en trygg og givende læresituasjon den tiden de tilbringer
på skolen. Likevel blir det dokumentert, utover enhver
tvil, at kunnskap om forebyggende arbeid for å hindre bråk
og læringshemmende uro er et sort hull både i
Norge og i den internasjonale kunnskapsverden. Frem til nå har
ikke brukere av skolen, elever og foreldre hatt noe frittstående
organ som kan gå inn og påpeke mangel på kunnskap
i skolen som innvirker på brukerenes rettssikkerhet. Skolen,
som samfunnsformende organ, har stor makt, men den samme skolen
oppleves som å ikke ha et etisk fundamentert forhold til
egen funksjon. Herunder som selvstendig formidler av generasjonsansvar
og perspektiv.
Av denne grunn er det vanskelig for brukere å oppnå resultater
eller nå igjennom i forhold til uenighet mellom bruker
og fagpersonellgrupper. Derfor er det svært hensiktsmessig
at brukerne av skolen kan få et uavhengig, uhildet organ
som de kan henvende seg til, dersom de føler at de ikke
blir hørt på en måte de selv opplever
som tilfredsstillende.
Et slikt organ vil være med på å ivareta
barns rettssikkerhet i forhold til opplæringen og opplæringsmiljøet
i en videre betydning.
Foreldre/foresatte til barn med individuelle rettigheter
i forhold til spesialundervisning, har i en del tilfeller stilt
seg kritisk til hvordan tildeling av spesialundervisningstimer gjøres.
Erfaring viser at nødvendige ressurser anbefalt av Pedagogisk-psykologisk tjeneste
etter undersøkelser og kartlegging av funksjonsdyktighet
og barnets behov, ofte blir mer enn halvert uten annen begrunnelse
enn hensynet til kommunens økonomi. Dette strider mot foreldrenes
oppfatning av barnets rettigheter i forhold til loven. Videre oppleves
det som vanskelig å få den nødvendige spesialistvurdering
av barnet i kommuner hvor slik kompetanse mangler. Spesialundervisning
blir gitt gjennom år uten at kvaliteten på undervisningen
eller elevens utbytte blir evaluert og den individuelle undervisningsplanen
blir korrigert. Forslagsstillerne vil vise til oppslag i VG om Rune
Kristiansen, som selv hevder å fremstå uten lese-
og skriveferdigheter. Det fra flere hold blitt hevdet at tildeling
av ressurser til spesialundervisning etter enkeltvedtak har tjent
til å gi den enkelte lærer arbeidsro i den resterende
klasse, mer enn hensynet til den enkelte elevs utvikling. Det er
en økende trend til at det søkes om strategisk
tildeling av spesialpedagogiske ressurser for å øke
skolens eller klassens samlede ressurser. Dette fører til en
overdiagnostisering av elever med de negative konsekvenser dette
gir. Det synes å være på linje med forhold
beskrevet av Nordahl-utvalget og Befring-utvalget, se over. Hensikten
med individuelle opplæringsplaner som blir utarbeidet sammen
med foreldrene synes å være borte. Dette igjen
er en svekkelse av brukernes rettssikkerhet og det offentlige skoleverkets
troverdighet. Påstanden om svekkelse av rettssikkerheten
gir seg selv og opplæringslovens formål siteres:
«§ 1-2 Formålet med opplæringen
Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen
hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding,
utvikle evnene og føresetnadane deira, åndeleg
og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli
gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.»
Det utføres både nasjonale og internasjonale
undersøkelser for å måle kunnskaps- og
ferdighetsnivå blant elever. Senere års undersøkelser
om elevers ferdigheter blant annet i lesing og skriving, viser at
lovens formål ikke ivaretas godt nok. Dette er et problem
for svært mange foreldre i Norge. Det er i denne sammenheng
påfallende at undersøkelsene i hovedsak omfatter
relativt enkle målekriterier som fagkunnskap. Når
det gjelder variable kriterier som sosiale ferdigheter og sosialt
samspill, som viser elevenes evne til empati og dannelse, synes
også dette ved de undersøkelser som er foretatt å ligge
langt tilbake. Hovedtyngde for målinger gjelder om elever
er flinke til å samarbeide i grupper, ikke om gruppene
fungerer homogent. Brukerne trenger et uhildet uavhengig klageorgan
eller kontrollorgan som ivaretar kvaliteten på opplæringen
for alle. Organet forutsettes også å kunne brukes
av ansatte i skolen når det gjelder saker som ikke er knyttet
opp til tarifforhandlinger.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 14 (1997-1998), Innst. S. nr. 117
(1997-1998), pekte på at skolen ikke lenger bare formidler
kunnskaper, men i stor grad også har ansvaret for oppdragelsen,
jf. St.meld. nr. 23 (1997-1998) og Befring-utvalget. Skolens ansvar
som oppdragere i nært samarbeid med foreldrene fremkommer
i flere sammenhenger, men det synliggjøres godt i § 1-2
i opplæringsloven som er sitert over. Skolens oppdragerfunksjon
kan sees som en betydelig inngripen i foreldreansvaret etter barneloven § 30,
men det nære likeverdige samarbeidet mellom hjem og skole
kan oppveie ulempene. Det er viktig å understreke at foreldrene
fortsatt er barnas viktigste ansvars- og autoritetspersoner.
For å ivareta sin del av ansvaret er det både
viktig og nødvendig at foreldrene får direkte
innflytelse og medbestemmelsesrett i barnas skolegang. I de tilfeller
hvor dette ikke fungerer er det nødvendig at foreldrene
har et klageorgan i forhold til skolen, slik at kostbare prosesser
for rettsapparatet ikke blir regelen i fremtiden.
Forslagsstillerne understreker at Fremskrittspartiet har fremmet
forslag om et eget og uavhengig skoletilsyn etter den engelske modellen.
Dette kvalitetssikringsorgan er fortsatt vår politikk.
Imidlertid vil forslag om et uhildet skoleombud etter vår
oppfatning ikke komme i konflikt med kvalitetssikringsorganet som
vil være et statlig kontrollorgan, men tvert imot gi større
fokus på brukernes rettigheter og den enkeltes rettssikkerhet.
Et uavhengig skoleombud må forventes å ha et sterkere
fokus på de kvalitets- og rettssikkerhetsmessige sider
ved de aktuelle utdanningstilbud og måloppnåelsen
for den enkelte elev i forhold til gjeldende lover og regler. Det
må være en forutsetning at ansvar for egen læring
ikke brukes som en mulig vei for ansvarsfraskrivelse. Videre må det
forutsettes at et politisk og departementalt uavhengig organ skjermes
mot utilbørlig påvirkning fra partene innen de aktuelle
utdanningsløp. Det må også være
en forutsetning at Ombudet skal ha en rettslig uavhengig stilling
og være en faglig autoritet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme egen sak for Stortinget om
opprettelse av et politisk og departementalt uavhengig ombud for
grunnskolen og den videregående opplæringen med
ansvar for å ivareta den enkelte elevs rettssikkerhet knyttet
til opplæringen og opplæringens kvalitet.
26. februar 2002