Til Stortinget
I 1979 var Norge et av signaturlandene i Geneve-konferansen for å bosette
vietnamesiske båtflyktninger etter Vietnamkrigen. I dag
lever fortsatt nesten 2 000 personer som statsløse
i Filippinene, uten grunnleggende menneskerettigheter. 29 familier
har nær familie i Norge.
Flyktningeproblemet i Indokina startet i 1975 etter at USA trakk
seg tilbake fra Sør-Vietnam, og det etterfølgende
nederlag for regimet der. Flyktningene fra Vietnam og Laos ble mottatt
i hovedsak av USA, Canada, Frankrike og Australia. Men i 1979 var
kapasiteten sprengt i mottaksapparatet, og en første konferanse
i regi av FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR)
ble avholdt. Konferansen garanterte for bosetting av disse flyktningene
(inkl. Norge).
De neste ti årene fram til neste milepæl i
1989, fortsatte flyktningene å strømme til i stort
antall. I denne perioden ble mer enn én million flyktninger bosatt
i en rekke mottakerland. Det er nesten like mange mennesker som
det totale antallet flyktninger som ble bosatt på ny etter
andre verdenskrig. Det ble etter hvert klart at 14 år etter
Vietnamkrigens slutt var det ikke alle nyankomne flyktninger fra
Vietnam og Laos som kunne anses som reelle flyktninger etter UNHCRs
kriterier nedfelt i flyktningkonvensjonen.
I 1989 ble det avholdt en ny konferanse om den fortsatte strømmen
av flyktninger fra Indokina til de øvrige landene i regionen.
Konferansen munnet ut i vedtak om en omfattende handlingsplan (Comprehensive
Plan of Action). Denne er blant de mest omfattende og kostbare planer
for å løse et flyktningproblem som noen gang er
gjennomført.
Norge spilte en aktiv rolle i hele denne prosessen, og var bl.a.
med i en styringsgruppe av land som samarbeidet om å finne
løsninger på disse problemene. Norge mottok også vietnamesiske
båtflyktninger i nært samarbeid med UNHCR. En
av flere årsaker til det norske engasjementet var at mange
båtflyktninger ble reddet av norske skip i Sør-Kinahavet.
Media formidlet dramaet, og flyktningenes situasjon og skjebne opptok
mange mennesker her hjemme.
Ifølge handlingsplanen skulle heretter alle flyktninger
fra Indokina kartlegges nøye for å bestemme om
de var reelle flyktninger i henhold til UNHCRs krav. De virkelige
asylsøkerne skulle få asylstatus og gjenbosetting
i et mottakerland. De øvrige skulle få tilbud
om å reise hjem og tilskudd til å komme i gang med
bosted og levebrød i opprinnelseslandet.
I den tiden handlingsplanen ble gjennomført, ble over
78 000 flyktninger bosatt i et mottakerland, mens 70 000
mennesker valgte å reise hjem igjen. En rekke mennesker
valgte likevel å bli i flyktningmottak, i bl.a. Filippinene
og Hong Kong, etter at UNHCR var kommet til at de ikke var reelle
flyktninger. De som nektet å reise hjem, nærte
håp om å få innvilget oppholdstillatelse
etter hvert.
Den 30. juni 1996 ble handlingsplanen formelt avsluttet. Dermed
stod de gjenværende ikke-reelle asylsøkere fra
Indokina overfor nye problemer, ettersom FN trappet ned aktivitetene
i mottaksapparatet.
I underkant av 2 000 vietnamesere fra den tidligere
gruppen av flyktninger holder fortsatt til i Filippinene. Disse
anses ikke å være reelle flyktninger, og de har
ikke krav på asyl etter internasjonale regler. De fleste
regnes å være statsløse, men norske myndigheter
har fram til i dag antatt at de likevel ville blitt akseptert som
vietnamesere ved retur til hjemlandet. Men til tross for intervensjoner
har Vietnam ikke villet gå med på at de som nå er
igjen på Filippinene, returnerer. 87 av disse har familie
i Norge, men ikke så nær familie at de kommer
inn under regelverket for familiegjenforening.
Det er videre opplyst at de gjenværende vietnameserne
har samme krav på familiegjenforening som alle andre, dersom
de har nær nok familie i Norge eller annet mottaksland,
og oppfyller de generelle kriterier i regelverket ellers.
Som nevnt tidligere i forslaget var Norge et av signaturlandene
i Geneve-konferansen for å bosette flyktninger. Avtalen
inneholdt forpliktelser: Flyktninger plukket opp av norske skip
var norske myndigheters ansvar (disse skulle bosettes innen 6 mndr.).
Alle flyktninger ble imidlertid sendt til Filippinene i oppsamlingsleire.
Her skulle flyktningene formidles videre til ansvarsland. I disse
utsilingsleirene var korrupsjon omfattende, slik at de som måtte ha
ressurser, eller hadde slektninger som allerede var bosatt, og som
kunne sende penger, måtte/kunne kjøpe
seg ut av leirene. Det var her det fatale skjedde i forhold til
splittelse av familier, i stor grad søsken (uten foreldre)
som hadde flyktet i samme båt.
Hadde man ikke ressurser, ble man fastlåst i Filippinene.
Hadde man noe ressurser, kunne man kjøpe ut en av søsknene.
En rekke av disse flyktningene har altså i dag søsken
som bor og fungerer i Norge, disse har også signalisert
forsørgeransvar overfor sine slektninger.
Forslagsstillerne viser til at et flertall i Stortinget reduserte
antall kvoteflyktninger i 2003 fra 1 500 til 750. Denne
kvoten er videreført i 2004.
På den ene siden vil det være naturlig at Norge, som
et av signaturlandene og tidligere bidragsyter i den avtalen som
i sin tid ble utformet, tar sin del av ansvaret for de gjenværende
personene på Filippinene. Flere land, deriblant Australia,
Storbritannia og USA, har gitt særskilt opphold på humanitært
grunnlag for noen av de gjenværende beboerne fra flyktningleiren.
UNHCR uttaler også at det vil være "en sterk humanitær
gest" å ta imot disse menneskene. De 87 personene har alle
familier i Norge, og vil sannsynligvis raskt bli inkludert i det
norske samfunn.
Imidlertid har ikke denne gruppen flyktningstatus. Det er heller
ikke avklart at de kan betraktes som statsløse. Det er
derfor viktig at en eventuell inkludering av denne gruppen ikke
går på bekostning av eksisterende kvote for overføringsflyktninger,
men kommer som en følge av en økning i kvoten.
Forslagsstillerne ber Regjeringen vurdere en løsning
for de gjenværende båtflyktninger, under forutsetninger
av at antallet kvoteflyktninger økes, slik at en eventuell
løsning ikke går på bekostning av eksisterende
kvote.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide kvoten med
inntil 87 overføringsflyktninger for å ta imot de
vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene med nære
slektninger i Norge.
18. juni 2004