Til Stortinget
Norske statsborgere oppholder seg stadig mer utenlands, både
oftere og i lengre tidsintervaller. Hensikten kan være
jobb, studier, forretningsvirksomhet eller ferie. Derfor er det
helt naturlig at flere norske statsborgere også finner
seg livsledsagere i de land de oppholder seg. Kjærligheten
kjenner ingen landegrenser.
Det norske regelverket for visum og opphold i Norge er imidlertid
ikke tilpasset den nye virkeligheten på dette området.
Selv om hvert femte ekteskap som inngås i Norge i dag er
mellom en nordmann og en utlending (Statistisk sentralbyrå (SSB)
2003)), har forslagsstillerne blitt gjort kjent med at et stivbent
regelverk kan skape problemer for slike kjærlighetsforhold.
Det dreier seg ofte om en rigid tolkning av forsørgerregler,
eller lang behandlingstid for søknad om familiegjenforening.
Par som har giftet seg blir ofte ikke trodd, og blir bedt om å "bevise"
sin kjærlighet.
Det er en forutsetning for å få turistvisum
til Norge at den utenlandske statsborgeren reiser hjem når visumet
utløper. Det er likeledes en forutsetning at man ikke gifter
seg når man er i Norge på turistvisum. Mange søkere
får avslag på slikt visum fordi Utlendingsdirektoratet
(UDI) ikke tror de vil oppfylle returforutsetningen. Avslaget kan
ikke sies å være gitt med utgangspunkt i den enkelte
søker, da det ofte er en ren standardformulering som anvendes
i hvert tilfelle. UDIs praksis rammer spesielt borgere fra land
i den tredje verden.
Personer fra land UDI anser som såkalt "visumproduserende"
risikerer å ikke få anledning til å komme
til Norge (på turistvisum) før de gifter seg med
en norsk statsborger. De risikerer også å få avslag
på innreisevisum etter at de er gift, og må dermed
vente til UDI har ferdigbehandlet en søknad om familiegjenforening
før de kan komme til sin nye ektefelles hjemland. Behandlingstiden
for familiegjenforening kan være opp til tolv måneder.
Videre er det slik at par som søker om arbeids- og oppholdstillatelse
med sikte på ekteskap opplever at behandlingstiden hos UDI
er lang, og har økt.
Å inngå ekteskap uten å kjenne kjærestens
hjemland og omgivelser er risikofylt. Ekteskap som inngås
på slike premisser kan oppleves som vanskelige, og bli
oppløst. Mange par vil heller ikke ta sjansen på å gifte
seg før begge kjenner hverandres hjemland.
Til tross for et strengt regelverk er antallet som blir nektet
opphold av norske immigrasjonsmyndigheter ikke særlig høyt,
sammenlignet med antallet ekteskap som inngås mellom norske
og utenlandske statsborgere.
Forslagsstillerne mener et kjærestevisum vil gi norsk-utenlandske
par anledning til å være kjærester i
Norge, samtidig som de får mulighet til å bli
kjent med hverandres hjemland, før de eventuelt tar avgjørelsen
om å velge en mer forpliktende samlivsform. Dermed vil
de ekte forholdene overleve, mens immigrasjonsmyndighetene slipper å bruke
tid og krefter på utvisning av personer som blir separert
i løpet av de tre første årene. Et kjærestevisum
vil også bety at par ikke vil føle seg tvunget
til å inngå ekteskap for å få mulighet
til et samliv i Norge. Kjærestevisumet vil være
særlig relevant for yngre mennesker som i forbindelse med
jobb eller studier i utlandet inngår et forhold til en
person fra et land utenfor Schengen.
Et kjærestevisum bør ha 12 måneders
varighet, uten mulighet til forlengelse. Visumet bør ikke
danne grunnlag for bosettingstillatelse, og tiden den utenlandske
statsborgeren har oppholdt seg i landet på slikt visum
bør ikke inkluderes i den samlede beregningen av botid
som grunnlag for bosettingstillatelse. Stortinget bes om å anmode
Regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig at personer på slikt
visum i Norge også gis arbeidstillatelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme et forslag om å innføre
et kjærestevisum for utenlandske statsborgere med norsk
kjæreste.
10. mai 2006