Den offentlige helsetjenesten må sikre at pasientene får nødvendig
helsehjelp av god kvalitet når de har behov for det. Et sentralt
mål for helseforetaksreformen var å redusere helsekøene og ventetiden
for behandling. Køen av pasienter som ventet på behandling ble redusert
betydelig under Samarbeidsregjeringen, fra om lag 275 000 pasienter
i 2001, til om lag 190 000 pasienter i 2005. Den gjennomsnittlige
ventetiden ble redusert fra 87 dager fra første tertial 2002, til
73 dager pr. tredje kvartal 2005, ifølge tall fra Norsk pasientregister.
Under regjeringen Stoltenberg har helsekøen økt til 265 113 pasienter
ved utgangen av 2008, ifølge Helsedirektoratets rapport for ventetider
og pasientrettigheter 2008, publisert 2. mars 2009. Fra utgangen
av 2006 til 2008 økte helsekøen med om lag 36 000 pasienter. Ventetiden
for behandling har økt i samme periode. For enkelte pasientgrupper,
blant annet rusavhengige, har ventetiden økt betydelig i flere helseregioner.
Pasienter som venter på behandling har ofte helsemessige problemer
som forringer deres livskvalitet. I tillegg er mange sykemeldt i
påvente av operasjoner, noe som fører til store utgifter for næringslivet
og for samfunnet. Langt sykefravær reduserer også muligheten for
å komme tilbake til arbeidslivet for den enkelte arbeidstaker.
En viktig årsak til at Samarbeidsregjeringen lyktes med å redusere
helsekøer og ventetid, var økt kjøp av nødvendige helsetjenester
fra private aktører. Ifølge Samdatas rapport om somatisk spesialisthelsetjeneste
var det frem til 2005 en markant økning i aktiviteten ved private
sykehus. De private sykehusenes andel av dagkirurgisk behandling
økte fra ca. fem pst. i 2002 til rundt 16 pst. i 2005. Videre heter
det i rapporten at:
"Samtlige helseregioner har hatt en relativt klar nedgang i
ratene for antall ventende pasienter og ventetiden for pasienter
på venteliste i løpet av perioden 2002-2004, samtidig som det private
kommersielle sykehusforbruket har økt relativt markant. Gitt at
den private kommersielle aktiviteten først og fremst er knyttet
til elektiv kirurgi er det grunn til å tro at deler av nedgangen
i antall ventende og ventetid er et resultat av bruken av private
aktører."
I mange tilfeller er kostnadene for kjøp av private helsetjenester
lavere enn kostnadene for tilsvarende tjenester som utføres i offentlig
regi. Eksempelvis viser en studie utført av dr.philos. Marianne
Grothle, som er referert i Tidsskrift for Den norske legeforening
i 2007, at svært mange av pasientene som får rehabilitering i opptreningsinstitusjoner
har like gode resultater som pasientene som får rehabilitering på revmatologisk
avdeling på sykehus. Selv om rehabiliteringen i opptreningsinstitusjon
varer lenger, er den likevel langt billigere. Studien viser også
at pasienten er like fornøyd med tilbudet de får på opptreningsinstitusjon
som det de får på sykehus.
Den negative utviklingen med økte helsekøer og økt ventetid under
regjeringen Stoltenberg skyldes blant annet Regjeringens politikk
for å redusere bruk av private aktører i helsetjenesten. I Soria
Moria-erklæringen heter det at:
"omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private
kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige
sykehus skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle
sykehus skal ikke ha et omfang som undergraverpasientgrunnlaget
for de små lokalsykehusene."
Dette er fulgt opp i helse- og omsorgsministerens oppdragsbrev
til regionale helseforetak. Som følge av denne politikken er kjøp
av private helsetjenester redusert betydelig. Ifølge Samdatas sektorrapport
for somatikk fra 2007 var det en markant nedgang i de regionale
helseforetakenes kjøp av tjenester fra private kommersielle sykehus
fra 2005 til 2007. Videre viser tall fra Helse- og omsorgsdepartementet
at antall oppholdsdøgn i private opptreningsinstitusjoner er redusert
med 53 700 plasser siden 2005. Helse Sør-Øst har sagt opp 69 behandlingsplasser
i private rusinstitusjoner, til tross for svært lang og økende ventetid
for rusavhengige.
Problemet med økende helsekøer og lang ventetid fører til en
klassedelt helsetjeneste der bare pasienter med god økonomi kan
benytte private helsetilbud med ledig kapasitet. Som følge av regjeringen
Stoltenbergs politikk for å begrense bruk av private helsetjenester
må stadig flere pasienter finansiere behandling selv. Salg av private
helseforsikringer har ifølge Finansnæringens Hovedorganisasjon økt
med 130 pst. fra 2006 til 2008. Det er uakseptabelt at pasienter
må vente på nødvendig helsehjelp når det er ledig behandlingskapasitet
hos private aktører. De regionale helseforetakene må pålegges å
utnytte ledig kapasitet i private helsetilbud for å redusere helsekøene
og sikre at pasientene får raskere behandling.
De private avtalespesialistene er en viktig del av spesialisthelsetjenesten.
Avtalespesialistene utførte 35 pst. av alle konsultasjoner i somatiske
fagområder i 2007, ifølge en rapport fra Norsk pasientregister. Ifølge
samme rapport har det store flertallet av avtalespesialistene høyere
aktivitet i sin virksomhet enn normaltallene tilsier. Det er store
variasjoner i det offentlige tilbudet av polikliniske tjenester.
Avtalespesialistene gir et viktig bidrag for å utjevne disse forskjellene
og dermed skape et mer likeverdig helsetilbud til befolkningen i
hele landet. Det er nødvendig å styrke og videreutvikle rammebetingelsene
for avtalespesialister, slik at disse kan bidra i sterkere grad
til raskere og bedre helsetjenester, samt bedre bruk av ressursene
i helsesektoren. Det er behov for å tildele flere hjemler og legge
bedre til rette for utdanningsstillinger i avtalepraksis. Dagens
krav i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 om avtaler med regionale
helseforetak som vilkår for å utløse trygderefusjon, bør erstattes
med ordninger som sikrer mer effektiv utnyttelse av ledig kapasitet
i den private helsetjenesten, samt god prioritering og ressursbruk.
Det bør være et større mangfold av helsetilbud innenfor rammen
av den offentlig finansierte helsetjenesten. Dette vil gi pasientene
flere valgmuligheter, og samtidig bidra til en positiv konkurranse
som stimulerer kvalitetsutvikling og bedre ressursbruk. I vurderingen
av om helsetjenester skal utføres av private eller offentlige aktører,
må det gjøres uavhengige vurderinger av hvilke tilbud som gir best
kvalitet og kostnadseffektivitet. De regionale helseforetakenes
dobbeltrolle som eier og bestiller av helsetjenester forhindrer
slike uavhengige vurderinger. Det er nødvendig å skille rollene
som eier og bestiller i spesialisthelsetjenesten. De private aktørene
må ha mer forutsigbare rammevilkår, slik at det er nødvendig forutsigbarhet
for drift og investeringer. Rammeavtalene for spesialisthelsetjenestens
kjøp av private helsetjenester bør som hovedregel være av fem års
varighet.
Det er videre uheldig at helseforetakene både skal vurdere pasientenes
behov for nødvendig behandling etter pasientrettighetsloven, sette
frist for behandling og samtidig sikre at fristen overholdes. Dette
innebærer en fare for at de individuelle behandlingsfristene settes
i tråd med gjennomsnittlig ventetid, for å redusere omfanget av
fristbrudd. I Dokument nr. 3:5 (2008–2009) Riksrevisjonens undersøking
av spesialisthelsetenesta sitt tilbod til vaksne med psykiske problem,
påpekes det at fristene for behandling i større grad fastsettes
ut fra kapasitetshensyn enn av hensyn til pasientene. Det er nødvendig
å etablere nye ordninger som sikrer mer uavhengige vurderinger av pasientenes
behov for behandling og fristen for slik behandling.