Til Stortinget
Det har gjennom mange år vært stor tverrpolitisk enighet om viktigheten
av å forebygge aborter, men det har i liten grad de siste årene
blitt foretatt noe tverrpolitisk løft for å sette dette temaet på
dagsordenen. Aborttallene har de siste årene ligget stabilt på et høyt
nivå. I fjor økte antallet aborter i Norge til over 16 000. Antallet
aborter i Norge ligger i dag altså på samme nivå som på 1980-tallet.
Det betyr at det er behov for et nytt tverrpolitisk samarbeid for
å redusere aborttallene i Norge.
På bakgrunn av økningen i antall aborter er det viktigere enn
noen gang å handle på målsettingen om å redusere aborttallene i
Norge. Konkrete og offensive tiltak må iverksettes for at vi skal
se en endring i utviklingen av antall aborter. En målsetting om
å halvere aborttallene innen 2013 vil være en forpliktelse til å
ta skikkelige grep i forebyggingsarbeidet.
Det har de siste årene eksistert handlingsplaner for forebygging
av uønsket svangerskap og abort. Den siste handlingsplanen gikk
ut ved årsskiftet 2008/2009. Helsedirektoratet har fått i oppdrag
fra Regjeringen å lage en ny handlingsplan om seksuell helse som
er ventet i løpet av året. Arbeidet med å redusere aborttallene
og uønskede svangerskap i Norge trenger en ny offensiv. Og vi trenger
mer kunnskap om årsaker til abort og ettervirkninger for å kunne
ta i bruk målrettede tiltak.
Aborthyppigheten blant tenåringer er synkende. Det viser seg
at det abortforebyggende arbeidet med utdeling av gratis prevensjon
til aldersgruppen 16–19 år trolig har hatt en positiv effekt. Dette
er det viktig å forsterke med økt utdeling av gratis prevensjon, men
også gjennom en mer målrettet seksualundervisning i skolen.
Samfunnet bør ha et overordnet mål om at vi skal ha så gode ordninger
for gravide at en kvinne velger å beholde barnet hun bærer på selv
om graviditeten ikke er planlagt. For kvinner tidlig i 20-årene
ender tre av ti svangerskap i abort. Det er ulike årsaker til at kvinner
velger å ta abort. Økonomisk utrygghet oppgis fortsatt av kvinner
som en årsak. Og flere uttrykker også press fra barnefaren som årsak
til svangerskapsavbruddet.
Det er viktig at alle kvinner føler seg ivaretatt på en god måte
i møte med helsevesenet med tanke på tilstrekkelig informasjon og
støtte i forbindelse med en uønsket graviditet. Det er viktig at
det fortsatt satses offensivt på ulike tiltak på dette området.
Oppfølgingen av kvinner som har valgt å ta abort er heller ikke
tilstrekkelig når mange møter et helsevesen som dessverre ikke tar
på alvor ettervirkningene mange opplever etter en abort. Undersøkelser
viser at 1 av 5 kvinner sliter med psykiske ettervirkninger i lengre tid.
Ung i Norge-studien har vist at det er 4,7 ganger høyere risiko
for bruk av illegale rusmidler som amfetamin og kokain, og det er
doblet risiko for alkoholproblemer for kvinner som har tatt abort.
Noen grupper har høyere aborthyppighet enn andre. Det gjelder
blant annet kvinner med minoritetsbakgrunn og lesbiske kvinner.
Disse gruppene må det iverksettes spesielle tiltak overfor.
En tverrpolitisk målsetting om å redusere aborttallene bør forplikte
til et tverrpolitisk samarbeid som kan halvere aborttallene i denne
stortingsperioden.
Aborttallene har de senere år ligget stabilt, men i fjor økte
tallene til over 16 000. Det er på tide med en ny offensiv for å
redusere aborttallene, og det må derfor lages en plan for å halvere
aborttallene innen 2013.
Siden aborthyppigheten blant tenåringer er synkende, er en viktig
grunn trolig at det abortforebyggende arbeidet med utdeling av gratis
prevensjon til aldersgruppen 16–19 år har hatt en positiv effekt. Derfor
bør ordningen utvides til å gjelde for aldersgruppen 19–24 år.
Det må utarbeides en bedre og mer målrettet seksualundervisning.
Danmark har for eksempel lavere aborttall enn Norge og gjennomfører
en langt mer målrettet seksualundervisning. Her kan Norge ha nytte
av å innhente informasjon og utarbeide et lignende opplegg.
Det er mange ulike årsaker til at kvinner velger å ta abort,
og for mange er de sammensatte. Det er likevel bekymringsfullt at
mange kvinner oppgir økonomi og press fra barnefaren som årsak til
abort. Det bør være slik at kvinner i Norge ikke ser seg nødt til å
ta abort på bakgrunn av økonomi. Derfor bør man sikte mot et betydelig
løft i engangsstøtten for gravide til 2 G, og samtidig ta større
hensyn til gravide som er i en overgangsfase mellom studier og arbeid. En
slik utvidet engangsstøtte kan fordeles ut over et lengre tidsrom,
med en større sum i tilknytning til fødselen.
Det må utarbeides spesielle målrettede tiltak overfor utvalgte
grupper der man vet at aborthyppigheten er høy.
Å ta en beslutning om abort er ingen lett avgjørelse. Derfor
bør man i større grad anerkjenne en gravid kvinnes behov for å få
informasjon slik det også er nedfelt i § 2 i lov om svangerskapsavbrudd.
Det må derfor utarbeides et informasjons- og veiledningsopplegg
for alle som søker abort, eventuelt også for barnefaren. Her er
informasjon om rettigheter ved graviditet, støtteordninger og mulige
fysiske og psykiske ettervirkninger relevant.
Ettervirkninger av en abort har i liten grad blitt anerkjent
som et problem. I Sverige viser studier at halvparten av de 30 000
kvinnene som hvert år tar abort, går gjennom følelsesmessige reaksjoner
i etterkant. I en doktorgradsavhandling fra universitetet i Oslo
fastslår Anne Nordal Broen, overlege og spesialist i psykiatri,
at 1 av 5 kvinner sliter med psykiske ettervirkninger 5 år etter
gjennomført abort. Kvinner som har tatt abort, bør bli møtt av et
sterkere støtteapparat gjennom mer informasjon om mulige ettervirkninger
i informasjonsmateriell fra helseinstitusjonene og hvem man kan
oppsøke for spesialisert hjelp.
Det er viktig å anerkjenne arbeidet med rådgivning og hjelp til
vanskeligstilte gravide kvinner, og ikke minst arbeid med for eksempel
støttegrupper for kvinner som har det vanskelig etter en abort.
Her spiller Amathea en viktig rolle som Regjeringen må anerkjenne
og sikre økonomisk støtte.
Det eksisterer lite forskning knyttet til årsaker til abort og
ettervirkninger av abort. Den forskningen som eksisterer, er nyttig,
men det er behov for mer forskning knyttet til denne problematikken.
Det er bare slik vi kan finne mer målrettede svar for å forebygge
svangerskapsavbrudd og samtidig finne bedre måter å gi oppfølging
på i etterkant av en abort.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I Stortinget ber Regjeringen legge
frem en plan for å halvere aborttallene innen 2013.
II Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen med gratis
prevensjon til å gjelde for gruppen 19–24 år.
III Stortinget ber Regjeringen utarbeide en målrettet seksualundervisning.
IV Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å gi gravide
uten fødselspengerettigheter knyttet til arbeidslivet bedre økonomiske
vilkår gjennom en opptrapping i engangsstøtten for gravide til 2
G.
V Stortinget ber Regjeringen utarbeide spesielle målrettede
tiltak overfor utvalgte grupper der aborthyppigheten er høy.
VI Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre
bedre rådgivning og informasjon for gravide med fokus på informasjon
om rettigheter ved graviditet, støtteordninger og mulige fysiske og
psykiske ettervirkninger.
VII Stortinget ber Regjeringen styrke støtteapparatet for
kvinner som har vært gjennom en abort ved å sikre mer informasjon
knyttet til ettervirkninger av en abort og hvor man kan få spesialisert
hjelp.
VIII Stortinget ber Regjeringen sikre økt støtte til rådgivning
og hjelp til vanskeligstilte gravide gjennom organisasjoner som
Amathea.
IX Stortinget ber Regjeringen sikre mer forskning knyttet
til årsaker og ettervirkninger av abort.
11. desember 2009