Til Stortinget
Forslagsstillerne vil først vise til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK), som fastslår at det er en menneskerett å kjenne sin mor og
far. Forslagsstillerne vil også vise til at barneloven § 5 gir det
offentlige et ansvar for å få fastslått farskap. Offentlig myndighet
oppfyller således ikke sin plikt når man ikke sørger for at barn
får kjennskap til hvem som er deres far.
Det foreslås at barneloven endres slik at det inntas bestemmelse
om at kvinner pålegges plikt til å gi riktig informasjon om hvem
som er, eller kan være, barnefar. Plikten gjelder både ved fødsel
og ved senere opptak av farskapssak. Det bør vurderes om unnlatelse
til å overholde plikten til å bidra med informasjon skal gi strafferettslig
konsekvens.
I dag er det slik at kvinner ikke kan straffes for å oppgi feil
barnefar. De har heller ingen plikt til å gi opplysninger som kan
hjelpe barna til å finne sin biologiske far. En del barn har på
ulikt vis, noen i voksen alder, fått beskjed om at de ikke har noen
biologisk kjent far. De mennene de trodde var deres fedre, var ikke
deres fedre likevel. Det har DNA-prøver slått fast. Når noen av
dem leter etter den rette biologiske far, opplever de at de ikke
får noen hjelp fra mor. Enkelte kvinner velger å tie med de opplysninger
de har, selv om det rammer barnets rett til å kjenne sin far. Mange
barn som søker sin far, får heller ikke hjelp av det offentlige,
og det utøves en skjønnsmessig grense for hvor mange DNA-analyser
barn kan kreve for å finne sin far. Dagens lov gir sterkere beskyttelse
for mors ønske om ikke å gi opplysninger, enn barns rett til å kjenne
sin far. Dermed er norsk lov i konflikt med EMK.
Norsk Psykologforening uttaler at de har stor forståelse for
at det er viktig for mennesker å finne sitt biologiske opphav:
«Identiteten er viktig for oss mennesker. Hvis man har trodd
man har hatt en far og så mister faren på grunn av en DNA-test,
så faller for de fleste en viktig byggestein i egen identitet bort.
Et slikt tap av far kan skape en sorg, som det kan være vanskelig
å forstå både for en selv og andre. Dette vil ofte være en stor
psykisk belastning, og kan føre til mye grubling og strev i et forsøk
på å reparere.»
Selv om dagens barnelov gir partene mulighet til å kreve DNA-analyse
for å fastsette farskap, kan det i gitte tilfeller være slik at
en mann ikke er klar over at det er mulig at en annen mann kan være
far til barnet. Også i slike tilfeller bør mor ha plikt til å informere.
Hvilke sanksjoner som er hensiktsmessige i de tilfeller hvor
mor likevel ikke oppfyller sin plikt til å informere, bør utredes.
Det er nærliggende å vurdere strafferettslige sanksjoner, eventuelt
i form av bøter. Forslagsstillerne mener det her må markeres klart
at brudd på informasjonsplikten er en berøvelse av barnets menneskerettigheter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre barneloven
slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem
som er, eller kan være, barnefar.
11. februar 2010