Debatten om heldekkende plagg i det offentlige rom har i de senere
år vært høyt oppe på dagsordenen i flere land. Særlig har det vært
fokus på muslimske plagg som burka og niqab som vanskeliggjør identifisering,
samt kan oppfattes å ha en kvinneundertrykkende profil som hindrer
integrering. I spørsmål om heldekkende plagg må det vektlegges både
prinsipielle, sikkerhetsmessige, solidariske, integreringsmessige
og religiøse spørsmål ettersom dette kan sees som flere sider av
samme sak.
Forslagsstillerne har vurdert disse spørsmålene og konkludert
med at et forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige
rom er et riktig og nødvendig grep.
En person som bruker heldekkende plagg, kan ikke uten videre
identifiseres. I situasjoner der identifisering er påkrevd, er det
vanskelig å se for seg at en person som ikke viser sitt ansikt,
vil kunne bli identifisert på en tilfredsstillende måte. Forslagsstillerne
mener det er grunn til å tenke gjennom problemstillingen rundt manglende
identifisering knyttet til eksempelvis henting av barn i barnehage,
på skole og ved offentlige kontorer. Likeledes mener forslagsstillerne
det er grunn til å se på problemstillingen knyttet til politiets
arbeid for å identifisere personer som har begått kriminelle handlinger.
Dersom en person eksempelvis begår et ran ikledd heldekkende plagg,
vil mulighetene for å identifisere vedkommende, eksempelvis gjennom
overvåkingsmateriale, umuliggjøres.
Forslagsstillerne vil hevde at dette er en meget aktuell problemstilling
og vil vise til ran gjennomført i en bank i Athis Mons like sør
for Paris i februar 2010 hvor gjerningspersonene var ikledd burka,
ifølge AFP.
Religions- og trosfrihet er en grunnleggende rettighet i Norge
som forslagsstillerne stiller seg bak. Religionsfrihet innebærer,
etter forslagsstillernes syn, likevel ikke en rett til praktisering
som strider mot andre samfunnsmessige hensyn som sikkerhet for allmennheten,
eller på bekostning av andre menneskers frihet.
Menneskerettighetserklæringen, vedtatt av de da 58 medlemslandene
i FNs generalforsamling i 1948, definerer religions- og trosfrihet
slik:
«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet
til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat,
å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse
og ritualer.»
Menneskerettighetserklæringen er politisk bindende.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er imidlertid
juridisk forpliktende for de land som har undertegnet konovensjonen.
Konvensjonens artikkel 18 er en presisering av artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen
og lyder:
«1. Enhver har rett til
tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett
omfatter frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller
tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre,
offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste,
iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et
inngrep i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion
eller tro etter eget valg.
3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være
til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver,
og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden,
helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og
friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes,
og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse
og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»
Om heldekkende slør utgjør et religiøst påbud eller en kulturell
tradisjon, er svært omdiskutert.
De fleste toneangivende muslimer hevder at troende kvinner skal
kle seg på en måte som ikke vekker urene tanker og begjær hos menn
og dermed skal dekke kroppens former, men at det ikke innebærer behov
for bruk av heldekkende plagg.
Det er få muslimer som offentlig hevder at det er et påbud fra
profeten å bruke heldekkende slør som niqab eller burka, men flere
forsvarer f. eks. hijab som dekker hår og bryst, men ikke ansikt
og hender.
Tariq Ramadan, professor i islamvitenskap ved Universitetet i
Oxford i England, anses å være en toneangivende muslim i Europa.
Professor Ramadan er kanskje mest kjent for å ha tatt til orde for
«Euro-islam». En praktisering av islam han sier er tilpasset de europeiske
forhold og kultur, for å lykkes med integreringen.
Professor Tariq Ramadan deltok i høringene til det offentlige
franske utvalget som nylig anbefalte et forbud mot bruk av heldekkende
slør, og uttalte der at heldekkende slør på ingen måte er påbudt
i islam. Han hevder videre i denne høringen at det er konsensus
om dette blant et stort antall forskere og lærde ved islamske lovskoler.
Han gir også uttrykk for at det vil være forbudt etter islamsk lov
å tvinge kvinner til å bære slør.
Frankrikes nasjonalforsamling har nylig presentert en rapport
hvor en ber om at heldekkende plagg som burka og niqab delvis blir
forbudt. En konsekvens av et eventuelt lovforbud mot burka vil være
at kvinner som møter opp på offentlige kontorer iført heldekkende
plagg, vil bli nektet behandling av søknader om visum, oppholdstillatelse
eller fransk statsborgerskap. Likeledes er det et uttalt ønske om
å innføre forbud mot bruk av heldekkende plagg på skoler, sykehus
og offentlig transport.Kilde: http://www.assemblee-nationale.fr/13/rap-info/i2262.asp
Danmark innførte i 2008 forbud mot bruk av religiøse eller politiske
symboler i rettssalene. Danmarks statsminister gikk nylig ut i media
og uttalte et ønske om ikke å tillate bruk av heldekkende plagg
som burka og niqab i offentlige institusjoner eller andre steder
der identifisering er viktig. Statsministeren eksemplifiserer dette
gjennom å vise til behovet både politi, togførere, bussførere, ansatte
på skoler osv. har for å kunne identifisere den enkelte person.
Belgia har i flere deler av landet forbudt bruk av heldekkende
slør som burka på offentlig sted. Forbudet ble gjennomført uten
endringer i loven ettersom de henviser til gjeldende lov som forbyr
maskering på offentlig sted. Politiet kan både straffe og fengsle dem
som ikke følger loven. I byen Maaseik gis det bøter til dem som
ikke respekterer forbudet.
Italia innførte i 2004 et forbud mot bruk av heldekkende slør,
gjennom å vekke til live gammelt lovverk som ikke tillater å bruke
masker, for å hindre kvinner fra å bruke burka og niqab. Likestillingsminister
Mara Carfagna varslet likevel i januar 2010 at regjeringen nå arbeider
med et forslag om å forby burka og niqab.
Tyrkia innførte allerede i 1934 et forbud mot å bruke religiøst
tilbehør andre steder enn ved helligdommer og ved religiøse seremonier.
Forbudet gjaldt alle religioner. I 1981 forbød Tyrkia videre bruk
av slør i offentlige organisasjoner og institusjoner, inkludert
statlige utdannelsesinstitusjoner. I 2008 ble imidlertid lovverket
endret for å åpne for bruk av slør som bare dekker håret.
Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt, uttalte tidligere
i år (2010) at han mente bruk av heldekkende muslimske plagg som
burka eller niqab ikke er ønskelig å se i det svenske samfunnet,
men at han i dag ikke ønsker et generelt forbud. Centerpartirepresentanter
gikk imidlertid lenger høsten 2009 da de uttalte ønske om å innføre
et generelt forbud mot slike plagg. Sverige innførte i 2003 mulighet
for alle skoler til å nekte bruk av slør i skolen.
Nederland, Sveits og Østerrike er alle land som vurderer å fremme
forslag om et forbud mot heldekkende slør.
Det finnes i dag ingen oversikt over antall brukere av heldekkende
plagg som burka og niqab i Norge, men det er lite som tyder på at
det er et utbredt fenomen. I Frankrike antas det at om lag 1 900
kvinner bruker burka, uten at dette kan bekreftes.
Det er grunn til å tro at flere av kvinnene og de mindreårige
jentene som bruker dette, er tvunget til dette av menn, med bakgrunn
i en religiøs tolkning. Således vil det i tillegg til sikkerhetsperspektivet,
etter forslagsstillernes synspunkt, være viktig at norske myndigheter
gir et klart signal om at slik undertrykkelse av kvinner ikke tillates
i det norske samfunn.