Til Stortinget
I de senere år har barnebortføringer til utlandet blitt et tiltagende
problem. En forelder som har vært bosatt i Norge, tar med seg sine
barn til et annet land og holder dem der, i strid med avtale eller
i mange tilfeller i strid med norsk domsslutning. Slike handlinger
strider mot den andre forelders rett til foreldreansvar og samværsrett
med egne barn, eventuelt rett til å ha barnet fast bosatt hos seg.
Bortføringen er også straffbar, da handlingen er å betrakte som
kidnapping.
Regjeringen ga for et år siden uttrykk for at tiltak for å bedre
situasjonen til barn i slike saker var under utarbeidelse. Tiltak
som eventuelt skal ha blitt innført, har imidlertid ikke gitt synlige
resultater.
Justisminister Knut Storberget redegjorde for Regjeringens håndtering
av bortføringssaker i Stortingets spørretime 3. februar 2010. Statsråden
uttalte blant annet at antallet slike saker hadde gått ned det siste
året og at 25 barn ble kidnappet i 2009, mot rundt 50 i årene før.
Nettsiden www.bortført.no, som justisministeren redegjorde for i
samme spørretime, sier imidlertid at det har vært en dramatisk økning
i antall bortføringer, og at Justisdepartementet driver talljuks
slik at statistikken ser bedre ut enn det den egentlig er. En del
av problemet er at politiet i enkelte tilfeller ikke vil ta imot
anmeldelser mot bortfører, eller at de ikke har gode registreringsordninger
slik at alle tilfeller som kommer til politiet, fanges opp.
Den siste tiden har media vært preget av den såkalte Skah-saken
der to norske barn ble holdt i Marokko, til tross for at moren i
Norge skulle ha den daglige omsorgen. Saken illustrerer en del av
de problemstillinger som oppstår når barn blir bortført uten at
man har etablert nødvendige instrumenter for å gjennomføre tilbakeføring.
En av disse problemstillingene skyldes muligheten til å ha norsk
statsborgerskap samtidig som man er statsborger i et annet land.
Dette gjelder både barns og kidnappende forelders doble statsborgerskap,
slik som tilfellet var i Skah-saken. Enkelte lands myndigheter er
svært restriktive til å samarbeide om tilbakeføring av barn til
Norge når disse samtidig er statsborgere i vedkommende land. Lovmessige
forhold internt i det andre landet kan være til hinder for slik tilbakeføring,
så vel som at politiske forhold taler imot det.
Den norske statsborgerloven § 10 oppstiller tilsynelatende en
snever unntaksregel fra prinsippet om at man bare kan ha ett statsborgerskap.
En gjennomgang av praksis viser imidlertid at unntakene fra regelen
er svært mange, og at det derfor ikke er snakk om en snever unntaksregel.
Forslagsstillerne mener statsborgerforskriften § 6-1 må gjennomgås
og praksis endres, slik at intensjonen i loven § 10 om kun ett statsborgerskap
som hovedregel blir gjeldende.
Et annet paradoks knyttet til barnebortføring er at bortføreren
har krav på barnebidrag til barnet fra den gjenværende forelder.
Dette gjelder også i de tilfeller hvor den andre forelder er tilkjent
daglig omsorg og således er den som skulle være bidragsberettiget. Nav
krever inn disse pengene for bortførerne og henviser til at pengene
er barnas eiendom og skal disponeres til barnas fordel. Det legges
således vekt på hvem som har «faktisk omsorg» og ikke hvem som er tilkjent
«daglig omsorg». Dette til tross for inngått avtale om omsorgsfordeling,
eventuelt dom som sier at det er den andre forelderen som skal motta
bidrag. Denne ordningen fremstår som uholdbar, og det er viktig
å få stoppet pengestrømmen til den bortførende forelder.
Mange av kidnapperne kommer opprinnelig fra øst-europeiske stater
og andre land med lav levestandard sammenliknet med Norge. Bidrag
fra forelderen som fortsatt bor i Norge, utgjør således et betydelig økonomisk
tilskudd til den som har bortført barn. Denne subsidieringen skjer
altså med norsk tvangsmyndighet i ryggen.
Da nåværende justisminister Knut Storberget var stortingsrepresentant,
utfordret han daværende statsråd, Odd Einar Dørum, til å øke muligheten
for å stanse ytelser til barnebortfører fra Norge. Nå har Knut Storberget
vært statsråd i over 4 år uten å innføre slike muligheter. Representanter
fra Fremskrittspartiet fremmet i fjor et forslag, Dokument nr. 8:38 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 250 (2008–02009), som blant annet gikk ut på å
stoppe pengeoverføringer til kidnappere. Statsrådens stedfortreder
den gang, daværende kulturminister Trond Giske, uttalte i et brev av
12. mars 2009 til justiskomiteen i forbindelse med forslaget:
«Regjeringen er opptatt av å hindre at de som bortfører et
barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer som kan bidra
til å opprettholde en barnebortføring. Det arbeides nå med et høringsnotat hvor
det vurderes om det bør innføres en ordning som gir adgang til stans
i disse ytelsene mens en bortføring pågår, og det tas sikte på at
saken sendes på høring i løpet av våren 2009».
Brevet vedlegges dette forslag.
Et annet paradoks er at den bortførende forelder kan få dom for
vesentlig økning av barnebidrag i sitt hjemland. I de tilfeller
hvor dette skjer, fortsetter Nav å inndrive kravet på vegne av bortføreren.
Om dette sa statsråd Trond Giske følgende i ovennevnte brev:
«… dersom utenlandske myndigheter har kompetanse til å fastsette
bidrag, vil en konsekvens være at bidraget nødvendigvis vil kunne
være høyere eller lavere enn bidrag fastsatt etter norske regler.
Norske myndigheter er forpliktet etter Haagkonvensjonene av 1958
og 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag
til å innkreve avgjørelser truffet av medlemslandene».
Forslagsstillerne mener det er viktig å få endret regelverket
slik at kidnapperne ikke kan fortsette å disponere økonomiske midler
fra forelderen som er igjen i Norge, på vegne av barnet. Får man
stoppet pengestrømmen, vil det å bortføre barn bli mindre lukrativt
for kidnapperne. Forslagsstillerne ser for seg en mulighet hvor
bidragene barnet har krav på, blir tatt hånd om av overformynderiet
eller annen myndighet som kan sørge for at pengene utelukkende tilfaller
barnet og således ikke kan disponeres av kidnapperen.
Som en videreføring av ovennevnte mener forslagsstillerne det
er av betydning at norske myndigheter får anledning til å beslaglegge
kidnapperes eventuelle formue som befinner seg i Norge. Dette vil
føre til ytterligere innstramming av kidnappernes økonomi, noe som
kan bidra til å gjøre det mindre attraktivt å bortføre barna.
Forslagsstillerne vil også påpeke at Nav tilsynelatende driver
ulik praksis når det gjelder inndrivelse av barnebidrag ettersom
den gjenværende forelderen er kvinne eller mann. Der bortføreren
er mann, blir ikke den gjenværende kvinne krevd for bidrag. I tilfeller
der kvinnen bortfører, må den gjenværende mann betale. Navs praksis
på dette området blir spesielt ille når en tar med at 80 pst. av
barna som er bortført, er kidnappet av mor. Praksisen inneholder således
klare elementer av diskriminering mellom menn og kvinner.
Foreldre som har opplevd kidnapping, føler at de får lite bistand
fra norske myndigheter. I ett tilfelle har man sett at justisministeren
har engasjert seg for å få hjem to barn, noe som også lyktes. I
andre tilfeller har imidlertid Justis- og Utenriksdepartementet brukt
lang tid før de satte i gang hjelpetiltak, og disse tiltakene har
vært svært beskjedne.
Da nåværende justisminister Knut Storberget var stortingsrepresentant,
fremmet han forslag, se Innst. S. nr. 245 (2002–2003), for å bedre
situasjonen for norske foreldre som er offer for barnebortføring.
De som er berørt av slike saker, har imidlertid ikke merket noen
form for økt satsing på dette området etter den tid. Heller ikke
i inneværende periode hvor forslagsstilleren fra den gang nå selv
er statsråd, har disse foreldre opplevd utvikling i sin rettslige
situasjon.
I en del tilfeller hvor barn har blitt bortført, ser man at den
gjenværende norske forelders rett til samvær og foreldreansvar ikke
respekteres i rettssystemet i landet barnet er bortført til. Til
tross for at dom fra Norge har foreligget i rettsprosessen, har
utenlandske domstoler gitt fullt foreldreansvar og samvær til forelderen
som har kidnappet barnet. I mange tilfeller er landet som godkjenner
bortføringen, tilknyttet Lugano-konvensjonen (som også Norge er). Konvensjonen
bestemmer blant annet at interne myndigheter plikter å respektere
rettsavgjørelser fra andre konvensjonsstater. De ulike land har
således bundet seg til å legge til grunn rettsavgjørelser fra Norge
i de aktuelle saker.
I andre tilfeller ser man at politiet har sendt ut etterlysning
via Interpol, uten at myndighetene i det andre landet gjør noen
innsats for å pågripe bortføreren og få barnet hjem til Norge igjen.
Norge er også tilknyttet Haag-konvensjonen. Denne traktaten oppstiller
regler som forplikter medlemslandene til aktivt å sørge for at bortførte
barn i landet blir funnet og tilbakeført i løpet av kortest mulig
tid. I en del tilfeller er barn bortført til andre land som også
er tilknyttet denne konvensjonen, uten at det hjelper med hensyn
til tilbakeføring.
Det er forslagsstillernes oppfatning at norske myndigheter har
ansvaret for å påvirke land Norge inngår avtaler med slik at de
faktisk følger opp sine forpliktelser. Regjeringen bør således opprette
de instrumenter som er nødvendig for å påse at norske borgeres rettigheter
blir respektert av konvensjonsstatenes myndigheter. Slik det er
i dag, bærer håndteringen av disse problemstillingene preg av at
ansvaret for å få barna hjem til Norge er svært pulverisert og at
det ikke er noen norsk myndighet som føler eierskap til problemstillingene;
Justisdepartementet/påtalemyndigheten har ansvaret for den straffemessige
oppfølgingen, Utenriksdepartementet har ansvaret for kontakt med
andre lands myndigheter, mens Nav (Arbeidsdepartementet) har ansvaret
knyttet til innkreving/overføring av barnebidrag. Forslagsstillerne er
innforstått med at løsere kontaktforum mellom disse myndigheter
er etablert og at møter holdes med jevne mellomrom. Etter forslagsstillernes
oppfatning er imidlertid ikke dette tilstrekkelig til effektiv håndtering
av de saker som kommer opp.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne det er nødvendig med
en samling av ansvaret i denne type saker og tydeliggjøring av hvordan
man skal håndtere disse problemstillingene. Det bør derfor opprettes en
fast gruppe bestående av representanter fra de ulike myndigheter
som berøres av problemstillingene med barnebortføring.
I den senere tid har det fremkommet et interessant forslag om
opprettelse av en internasjonal domstol for avgjørelse av barnebortføringssaker.
Forslagsstillerne mener dette kan være en løsning for å få bedre effektivitet
i barnebortføringssaker.
Etter forslagsstillernes mening bør en slik domstol opprettes
i medhold av internasjonale konvensjoner og fungere som en nøytral
beslutningstaker i tilfeller der mor og far ikke er enige om hvilket
land barnet skal bo i. Dersom gjenværende forelder kan stevne bortføreren
for en uavhengig domstol, slipper man å være prisgitt andre lands
eventuelle motarbeidelse og rettsavgjørelser som går mot tidligere
norske domsavsigelser. Man vil således være sikrere på å få en uavhengig
og riktig avgjørelse.
Domstolen må, etter forslagsstillernes mening, suppleres med
effektive tilbakeføringsmekanismer.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre de nødvendige tiltak mot
barnebortføring som vil medføre at:
1. Det blir snevrere adgang til
å ha dobbelt statsborgerskap.
2. Staten ikke krever inn penger på vegne av barnebortførere.
3. Bidrag fra samværsberettiget norsk forelder ikke disponeres
av den bortførende forelder på barnets vegne, gjennom at barnebidrag
settes under administrasjon av overformynderiet.
4. Det blir mulig å beslaglegge barnebortføreres formue
som befinner seg i Norge.
5. Det opprettes råd for samordnet innsats mellom relevante
myndigheter for bistand til norske foreldre som har fått barn bortført.
II
Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt det er hensiktsmessig
å opprette internasjonal domstol for barnebortføringssaker og ber
regjeringen eventuelt fremme forslag om slik domstol i riktige internasjonale
fora.
Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen,
datert 12. mars 2009
Dokument nr 8:38 (2008-2009) – forslag om endring
av norske myndigheters håndtering av saker om barnebortføring
Jeg viser til Justiskomiteens brev av 26.02.2009, vedlagt forslag
fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne,
Thore A. Nistad og Karin S. Woldseth, angående norske myndigheters
håndtering av saker om barnebortføring.
Norske myndigheter fører en aktiv politikk for å forhindre internasjonale
barnebortføringer og arbeider aktivt for å gjøre det lettere å føre
barnet tilbake hvis den ulovlige bortføringen har skjedd. Det arbeides
fortløpende i departementene med å utvikle egnede metoder for å
forebygge og bidra til en løsning av disse vanskelige sakene, og
for å sikre at tilgjengelige midler tas i bruk der det er nødvendig
for å få bortførte barn tilbake til Norge.
Jeg gjør oppmerksom på at flere av punktene i nærværende dokument
nr 8-forslag berører områder som hører inn under andre fagdepartementer.
Svaret er derfor utarbeidet med innspill fra Barne- og likestillingsministeren,
Arbeids- og inkluderingsministeren og Utenriksministeren.
Haagkonvensjonen
Det viktigste virkemiddelet for å løse barnebortføringssaker
er Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal
barnebortføring (Haagkonvensjonen). Justisdepartementet er sentralmyndighet
etter denne konvensjonen. De landene som har tiltrådt denne konvensjonen
har forpliktet seg til å følge bestemte fremgangsmåter for behandlingen
av barnebortføringssaker. Haagkonvensjonens klare formål er at barn
som anses ulovlig bortført skal tilbakeføres til bostedslandet så
raskt som mulig, og det er snevre unntak fra denne tilbakeleveringsplikten.
Beslutningen av om barnet skal tilbakeleveres eller ikke tilligger
domstolene i det landet som barnet er bortført til. Dersom det er
behov for rettslige avgjørelser av betydning for barnet, herunder
fremtidig bosted og samvær med foreldrene (barnefordelingssak),
forutsetter Haagkonvensjonen at disse beslutningene skal tas i barnets
bostedsland.
Noen konvensjonssaker er dessverre svært vanskelige og kan ta
lang tid. Dette kan skyldes ulike forhold, for eksempel at barnet
holdes skjult i utlandet. Vi har også opplevd at enkelte andre medlemsland har
interne regler og prosesser som vanskeliggjør en rask avgjørelse
i barnebortføringssaken. Det er opp til konvensjonsstatene selv
å implementere konvensjonen i sine respektive land. Internasjonale
konvensjoner er basert på gjensidig respekt for de nasjonale rettssystemer.
Den norske stat har ingen jurisdiksjon i utlandet, og norske myndigheter
har derfor ingen mulighet til å direkte gripe inn i og påvirke prosesser i
utlandet. Vi kan imidlertid bidra ved å videresende for eksempel
informasjon og dokumentasjon til den instansen som skal fatte avgjørelse
i saken, og vi kan opprettholde fokus på saken ved å purre på saksbehandlingen.
I enkelte konvensjonssaker har det vært behov for å ta i bruk andre
virkemidler i tillegg til konvensjonssamarbeidet, herunder diplomatiske
kanaler og politisamarbeidet. Justisdepartementet samarbeider fortløpende
med Utenriksdepartementet og Kripos for å sikre at tilgjengelige
midler tas i bruk der det er nødvendig. Konkrete problemstillinger
blir tatt opp ved alle egnede anledninger i møter med utenlandske
myndigheter, både av embetsverkene i Justisdepartementet og Utenriksdepartementet,
og i helt spesielle saker også av Utenriksministeren og meg selv.
Det er vår erfaring at de fleste sakene løses raskt innenfor
konvensjonssamarbeidet, dvs. i løpet av noen få uker eller måneder.
Jeg er derfor ikke enig i den beskrivelsen som gis av representantene
om at tilknytning til denne konvensjonen ikke hjelper når det gjelder
tilbakeføring av ulovlig bortførte barn. Jeg har for øvrig registrert
en gledelig nedgang i antall barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen
i den senere tid. I 2005 var det totalt 31 barnebortføringssaker
mellom konvensjonsstater (19 fra Norge og 12 til Norge), i 2006
var det 41 saker (29 fra Norge og 12 til Norge), i 2007 var det
40 saker (22 fra Norge og 18 til Norge), og i 2008 var det 22 saker
(12 fra Norge og 10 til Norge). Hittil i år er det registrert kun to
saker i Justisdepartementet (fra Norge til utlandet).
Utenfor konvensjonssamarbeidet
Når et barn blir bortført til et land som ikke er tilknyttet
Haagsamarbeidet, og det ikke er et internasjonalt instrument som
regulerer forholdet, vil bistand fra norske myndigheter gis gjennom
Utenriksdepartementet og de norske utenriksstasjonene. Disse sakene
er gjennomgående svært tidkrevende og vanskelige å løse. Utenrikstjenesten
kan blant annet bidra med praktiske råd, generell informasjon og eventuell
kontakt med myndighetene i det landet barnet er bortført til, samt
videreformidle kontakt til lokale advokater. Dersom partene ikke
kommer til enighet om foreldreansvar, daglig omsorg og fremtidig
bosted for barnet, vil imidlertid saken i mange tilfeller måtte
løses gjennom en regulær barnefordelingssak i det landet som barnet
er bortført til, ofte et land med en helt annen kultur og rettstradisjon,
og et fremmed språk. Både jeg og utenriksministeren ser det derfor
som en viktig oppgave å få flest mulig land til å tiltre Haagkonvensjonen.
Dette tas opp ved egnede anledninger av embetsverkene i både Utenriksdepartementet
og Justisdepartementet, og også i enkelte tilfeller på politisk
nivå.
Tiltak under regjeringen Stoltenberg II
Etter at regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005, er det iverksatt
en rekke tiltak for å bedre informasjonen og håndteringen av barnebortføringssakene
i Norge:
I 2006 ble rettshjelpsordningen endret,
slik at samtlige søknader om rettshjelp i internasjonale barnebortføringssaker
ble overført til samme fylkesmannsembete (Fylkesmannen i Oslo og Akershus).
Dette sikrer likebehandling, og bidrar også til at sakene avgjøres
raskere enn tidligere. Videre er det etablert et nært samarbeid
mellom Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Fylkesmannen
i Oslo og Akershus og Statens Sivilrettsforvaltning (klageinstans),
både i forbindelse med behandlingen av de konkrete sakene, men også
i form av årlige møter hvor generelle problemstillinger tas opp
og diskuteres.
I 2007 opprettet justisministeren, i samarbeid med Utenriksministeren,
en nettportal (www.barnebortføring.no), til hjelp for foreldre som
frykter eller opplever barnebortføring. Nettsiden er utarbeidet
av Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet
og politiet, og gir informasjon til foreldre, politi, domstoler,
advokater og andre som blir berørt av en internasjonal barnebortføring.
For å heve kompetansen blant dommerne i Norge, ble det i
2007 oppnevnt to kontaktdommere, som bistår med kunnskap om håndteringen
av disse sakene for norske domstoler. Kontaktdommerne er også del
av et internasjonalt nettverk av dommere som bistår hverandre i
internasjonale barnebortføringssaker, hvor det i konkrete saker for
eksempel er behov for informasjon om hvordan en barnefordelingssak
vil bli fulgt opp etter en tilbakeføring av barnet.
For å heve kompetansen i politi og påtalemyndighet, ble
det i 2007 også oppnevnt en kontaktperson i Kripos, som bistår med
kunnskap til politi og påtalemyndighet. Politiet er ofte første
offentlige instans som blir kontaktet både før og umiddelbart etter
en barnebortføring, og det er viktig å nå ut til politidistriktene
med informasjon om deres roller og oppgaver i disse sakene.
Det er imidlertid viktig å være klar over at det er opp til gjenværende
foreldre å vurdere hvorvidt de ønsker å anmelde bortfører med sikte
på få vedkommende tiltalt og straffet for bortføringen. I mange
tilfeller ønsker ikke gjenværende forelder å initiere en straffesak,
da dette vil øke konfliktnivået og gjøre det vanskeligere for partene
å samarbeide om barnet i fremtiden. Det er heller ikke nødvendig
å anmelde bortfører for å benytte etterlysningskanalene i Interpol
og Schengen, da barnet uansett kan etterlyses med sikte på ”lokalisering”
eller ”ta i forvaring”.
For å heve kompetansen blant norske advokater, og bistå
til at berørte parter raskere kan komme i kontakt med kompetent
norsk advokat, jobber Justisdepartementet nå med å etablere en liste over
advokater i barnebortføringssaker. Advokatene som kommer på listen
forplikter seg til å delta på et seminar om barnebortføring i regi
av Justisdepartementet. Departementet tar sikte på å annonsere etter
advokater i løpet av våren 2009, og at ordningen trer i kraft i
løpet av 2009.
Regjeringen er opptatt av å hindre at de som bortfører et
barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer som kan bidra
til å opprettholde en barnebortføring. Det arbeides nå med et høringsnotat
hvor det vurderes om det bør innføres en ordning som gir adgang
til stans i disse ytelsene mens en bortføring pågår, og det tas
sikte på at saken skal sendes på høring i løpet av våren 2009.
Jurisdiksjon
Representantene viser til at berørte parter får lite bistand
fra norske myndigheter, at myndighetene bruker lang tid på å sette
i gang hjelpetiltak, og at tiltakene er svært beskjedne. Dette er
jeg ikke enig i. Det er min oppfatning at både Justisdepartementet
og Utenriksdepartementet prioriterer arbeidet med disse sakene svært
høyt, og at tilgjengelige tiltak raskt settes i verk for å bistå
de berørte partene. Jeg ser imidlertid at det er skranker for norske
myndigheter når det gjelder bortføringer fra Norge til utlandet,
primært knyttet til det forhold at norske myndigheter ikke har jurisdiksjon
utenfor Norges grenser. Norske myndigheter kan ikke på noen måte
instruere utenlandske myndigheter eller iverksette tiltak i utlandet, verken
innenfor et konvensjonssamarbeid eller utenfor. Jeg bemerker for
øvrig at Norge må akseptere nye tiltredelser til Haagkonvensjonen
for at konvensjonen skal være gyldig mellom Norge og dette nye landet.
Justisdepartementet innhenter informasjon om forhold i dette landet
før en slik aksept. Det er likevel vanskelig å få en fullstendig
visshet om at konvensjonen er tilstrekkelig implementert. Vi har
sett eksempler på at land tiltrer konvensjonen uten å ha gode interne
systemer for å kunne følge opp konkrete saker, og uten å ha sørget
for at domstolene som skal behandle sakene er tilstrekkelig informert
om konvensjonen. Dette må etter min oppfatning også veies opp mot
det faktum at det ofte er bedre å ha en konvensjon å forholde seg
til i en konkret barnebortføringssak enn å ikke ha en konvensjon/et
internasjonalt instrument. Det gjøres derfor en konkret vurdering
av det enkelte land forut for en eventuell aksept fra norsk side.
Representantene viser videre til at den bortførende forelder kan
få dom for vesentlig økning av barnebidrag i sitt hjemland, og at
NAV driver inn kravet på vegne av bortføreren. Det bemerkes at det er
nasjonale regler som bestemmer hvorvidt en domstol har jurisdiksjon
i en barnefordelingssak/bidragssak, og det vil kunne oppstå tilfeller
hvor både norsk og utenlandsk domstol anses kompetente til å ta
slike avgjørelser i forhold til samme barn. Haagkonvensjonen forutsetter
at det er myndighetene i barnets bostedsland som er rette myndighet
til å ta de materielle avgjørelsene knyttet til det konkrete barnet.
Dersom barnet var bosatt i Norge før bortføringen, skal altså barnet
som hovedregel tilbakeføres til Norge, og eventuelle materielle
avgjørelser i forhold til barnet skal tas i Norge.
Dersom Haagsaken avgjøres ved at barnet ikke tilbakeleveres til
opprinnelig bostedsland etter unntaksbestemmelsene i konvensjonen,
vil barnet etter omstendighetene anses bosatt i det nye landet.
Det følger av norsk rett og internasjonale regler at der en stat
har jurisdiksjon til å avgjøre en sak, skal også domstollandets
rett legges til grunn.
Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 83
regulerer spørsmålet om når en sak om barnebidrag kan avgjøres av
norsk domstol eller forvaltningsmyndighet når en av partene har
tilknytning til utlandet. Bestemmelsen gjelder med de begrensningene
som følger av overenskomst med fremmed stat. Norge har tiltrådt
konvensjon 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av
dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen), gjennomført
i norsk rett ved lov 8. januar 1993 nr. 21, som fastslår hvilket
land som har myndighet til å fastsette og endre barnebidrag. For
stater som er tilsluttet Luganokonvensjonen, vil konvensjonens bestemmelser
gå foran, jf. Protokoll nr. 1 artikkel Va første ledd. I forhold
til barnebidrag er Luganokonvensjonens viktigste funksjon at den
slår fast hvilket land som har kompetanse til å fastsette og endre
bidrag, dvs. hvor saken har verneting.
Hovedregelen etter Luganokonvensjonen er at en person skal saksøkes
ved domstolene i bostedslandet, jf. artikkel 2. I saker om barnebidrag
kan imidlertid bidragsmottakeren alternativt velge å anlegge sak mot
den bidragspliktige ved domstolene i sin bostedsstat, jf. den særskilte
vernetingsregelen i artikkel 5 nr. 2. Den bidragspliktige har ikke
en tilsvarende valgrett, og det kan ikke gjøres unntak fra dette. Bestemmelsen
i artikkel 5 nr. 2 bygger på en presumsjon om at bidragsmottakeren
er den svakere parten i forholdet og derfor ikke skal tvinges til
å gå til søksmål i motpartens bostedsland. Det betyr at dersom utenlandske
myndigheter har kompetanse til å fastsette bidraget, vil en konsekvens
være at bidraget nødvendigvis vil kunne være høyere eller lavere
enn et bidrag fastsatt etter norske regler. Norske myndigheter er
forpliktet etter Haagkonvensjonene av 1958 og 1973 om anerkjennelse
og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag til å innkreve
avgjørelser truffet av medlemslandene.
Jeg bemerker for øvrig at det i Haagkonferansen er utarbeidet
en konvensjon om beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen av 19. oktober
1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid
vedrørende foreldreansvar og tiltak til beskyttelse av barn). Formålet
med konvensjonen er å bedre beskyttelsen av barn i forhold som har
tilknytning til flere stater, og blant annet gir den regler om hvilken stats
myndigheter som skal treffe avgjørelser om barnet (jurisdiksjon).
Det er i dag satt i gang et arbeid med sikte på å vurdere norsk
tiltredelse til denne konvensjonen.
Anerkjennelse av utenlandske avgjørelser
Representantene viser til at norske rettsavgjørelser ikke respekteres
i rettssystemet i landet barnet er bortført til. Norske rettsavgjørelser
er i utgangspunktet kun gyldige i Norge. Tilsvarende vil en utenlandsk
rettsavgjørelse heller ikke være gyldig i Norge, men mindre vi har
en forpliktelse til å anerkjenne den utenlandske avgjørelsen. I
barnebortføringssaker vil hjemmelen for å anerkjenne en utenlandsk
rettsavgjørelse om foreldreansvar være barnebortføringsloven av
8. juli 1988 nr. 72 (som implementerer blant annet Haagkonvensjonen
av 1980 om internasjonal barnebortføring). Til orientering er Luganokonvensjonen
ikke anvendelig for familiesaker, jf Luganokonvensjonen artikkel
1.
Jeg viser også til at det er mulig å anmode om at en norsk rettsavgjørelse
anerkjennes i et fremmed land, selv om det ikke foreligger en internasjonal
forpliktelse til det, ved at gjenværende forelder fremmer sak om
dette ved lokal domstol i utlandet. I noen tilfeller vil en lokal
domstol kunne ta helt eller delvis hensyn til en eventuell norsk
rettsavgjørelse, selv om domstolen ikke kan pålegges dette og står
fritt til å fatte sine egne avgjørelser i henhold til lokale rettsregler.
Offentlig fastsettelse og innkreving av barnebidrag
(forslagets punkt 1 og 2)
Representantene ber om at staten ikke krever inn penger på vegne
av barnebortfører, og at bidrag fra samværsberettiget norsk forelder
ikke disponeres av den bortførende forelder på barnets vegne.
Etter gjeldende norsk rett er det ikke adgang til å stanse eller
holde tilbake offentlige ytelser eller økonomiske overføringer,
inkludert barnebidrag, ved barnebortføring. Det påpekes at norsk
lov heller ikke gir adgang til å stanse innkreving av barnebidrag.
Det følger av barneloven at begge foreldrene har plikt til å
bidra til forsørgingen og utdanningen til barna etter deres økonomiske
evne. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller forsørgingsplikten
ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til barna. Materielt
sett tilkommer bidraget barnet, det er barnet som ”eier” pengene,
som vanligvis disponeres av den barnet bor sammen med fast. Det
er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har
til forsørgelse.
Barnebortføring innebærer ikke uten videre at det skjer endringer
i retten til å motta bidrag på vegne av barnet eller i plikten til
å betale bidrag. Dersom forelderen som opptrer som barnebortfører
er en annen enn den som har rett til å motta bidrag på vegne av barnet,
er det ikke uten videre grunnlag for å treffe vedtak om endringer
med hensyn til hvem som skal regnes som bidragspliktig. Forutsetningen
for dette vil være at det er skjedd en varig endring med hensyn til
barnets faste bosted. Jeg gjør oppmerksom på at Haagkonvensjonen
oppstiller en streng tilbakeleveringsplikt dersom det er gått mindre
enn ett år fra bortføringen fant sted. Dersom det er gått mer enn
ett år, kan tilbakelevering unnlates dersom det er godtgjort at
barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø. Det betyr at det
må ha gått mer enn ett år før det kan bli aktuelt å pålegge tidligere
bostedsforelder bidrag etter en konkret vurdering.
Representantene hevder videre at Arbeids- og velferdsetaten har
ulik praksis ved innkreving av bidrag avhengig av om den gjenværende
forelderen er kvinne eller mann. Bidragsinnkrevingsloven er kjønnsnøytral.
Imidlertid er det fortsatt slik i Norge at de fleste barn etter
et samlivsbrudd bor fast hos moren, mens faren har samværsrett,
slik at flere kvinner enn menn vil være bidragsmottakere, og flere
menn enn kvinner vil være bidragspliktige. I praksis innebærer dette
at barnebidrag kreves inn og utbetales til flere kvinner som har
bortført et barn, enn til menn som har bortført barn.
Det avgjørende for hvorvidt barnebidrag i praksis fortsatt innkreves
etter en barnebortføring, er således ikke hvorvidt bortfører er
kvinne eller mann, men hvorvidt vedkommende var mottaker av et løpende bidrag
allerede før bortføringen, med andre ord at bortfører i henhold
til norsk lov var riktig mottaker av bidraget.
Jeg vil imidlertid igjen vise til Regjeringens pågående arbeid
med å vurdere om det bør innføres en ordning som gir adgang til
stans av offentlige ytelser og økonomiske overføringer, herunder
barnebidrag, ved barnebortføring. En slik ordning vil etter mitt skjønn
kunne virke preventivt, fremskynde tilbakeføring og bidra til å
hindre fremtidige barnebortføringer.
Beslaglegging av bortførers formue (forslagets punkt
3)
Representantene fremmer forslag om at norske myndigheter skal
gis adgang til å beslaglegge bortføreres eventuelle formue i Norge
som et virkemiddel for å forebygge barnebortføring. Dette er et
forslag som jeg, i samråd med Barne- og likestillingsministeren
og Arbeids- og inkluderingsministeren, vil vurdere å innta i det
pågående arbeidet med å vurdere stans av økonomiske ytelser og overføringer
ved barnebortføring.
Politiets adgang til pågripelse (forslagets punkt 4)
Representantene fremmer forslag om at det i større utstrekning
blir mulig for politiet å pågripe barnebortførere dersom de returnerer
midlertidig til Norge. Jeg gjør oppmerksom på at det allerede er
en ubegrenset adgang for politiet til å pågripe bortfører i Norge,
forutsatt at vedkommende er etterlyst med sikte på pågripelse. Personer
som etterlyses internasjonalt med sikte på pågripelse og utlevering,
vil alltid også være etterlyst i Norge. Det synes derfor ikke å
være behov for å utvide pågripelsesadgangen.
Råd for samordnet innsats (forslagets punkt 5)
Representantene ber om at det opprettes et råd for samordnet
innsats mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre
som har fått barn bortført.
Det er allerede opprettet både et nasjonalt og et nordisk samarbeidsforum
for håndteringen av barnebortføringssaker. Dette samarbeidet er
blitt tettere i løpet av de siste årene. Den nasjonale arbeidsgruppen ledes
av Justisdepartementet, og består av representanter for Justisdepartementet,
Utenriksdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Arbeids-
og inkluderingsdepartementet og Kripos. Disse møtes jevnlig for
å utveksle informasjon og erfaringer, og diskutere tiltak som kan
bidra til å effektivisere saksbehandlingen i disse sakene. Det er
også mye uformell kontakt i forbindelse med håndteringen av de konkrete
sakene.
Norge og de øvrige nordiske landene samarbeider også tett med
informasjonsutveksling, både om håndteringen av disse sakene i våre
respektive land, men også om våre saker med andre land utenfor Norden. Gjennom
å utveksle informasjon er nordiske myndigheter i stand til å raskere
identifisere særegenheter ved de enkelte lands rettssystemer og
innhente informasjon om hva som kan fungere dersom det er behov for
å øve ekstra påtrykk. Nordiske myndigheter møtes årlig for å diskutere
problemstillinger og utveksle erfaringer på området, og også her
er det uformell kontakt i stor utstrekning i forbindelse med håndteringen
av konkrete saker.
Konklusjon
Internasjonal barnebortføring er et alvorlig overgrep mot barna
som rammes, og det er viktig at norske myndigheter iverksetter tiltak
for å forebygge og gjøre det lettere å tilbakeføre barn som allerede
er blitt bortført. Det er store utfordringer knyttet til dette arbeidet,
da vi er avhengige av et samarbeid med andre stater som alle er
suverene innenfor sitt territorium. Sittende regjering prioriterer
arbeidet med internasjonale barnebortføringer høyt. Mye er blitt
gjort i løpet av perioden for å bidra til en raskere løsning av disse
vanskelige sakene, og det pågår et fortløpende arbeid med vurdering
av nye tiltak.
Jeg er veldig glad for at det fremmes forslag om tiltak som kan
bidra til dette arbeidet, og vil også være takknemlig for å motta
forslag i fremtiden. Alle gode forslag vil bli nøye vurdert.
3. mars 2010