Fri tilgang på informasjon og en fri presse er et grunnleggende
element i et velfungerende demokrati, og gjør det mulig for befolkningen
å stille de styrende til ansvar, øker åpenheten og transparensen
i samfunnet, generer nye ideer og legger til rette for innovasjon
og nyskaping. Forslagsstillerne viser til at Norge i FNs menneskerettighetsråd
(UNHRC) i særskilt grad har som mål å ta opp situasjonen for menneskerettighetsforkjempere,
aktivister og journalister knyttet til ytringsfrihetens vilkår.
Ytringsfriheten er en del av de universelle menneskerettighetene
nedfelt i Menneskerettighetserklæringen og i FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter. I løpet av de siste årene har Internett
og sosiale medier som blant annet Twitter, YouTube, Facebook og
Google gitt verdens befolkning generelt og menneskerettighetsforkjempere
spesielt, muligheter til å nå ut med sine budskap og på kort tid
koordinere aktiviteter i store befolkningslag. Massiv folkelig protest
i land som blant annet Iran, Hviterussland og Kina har de siste
årene i stor grad blitt koordinert gjennom bruk av slike medier.
Under de siste opptøyene i Tunisia og Egypt har tilgangen til slike
tjenester blitt begrenset eller helt blokkert. Flere studier viser
at Internett og sosiale medier kan ha en direkte eller indirekte innvirkning
på en demokratiseringsprosess.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre, så vel som en rekke stortingspolitikere,
har egne blogger. I mange land er ikke dette mulig som følge av
manglende ytringsfrihet, sensur og blokkering av tjenester knyttet
til Internett og sosiale medier. En rekke autoritære og totalitære
regimer har innført restriksjoner, sensur og til dels svært sofistikerte
overvåkingsmekanismer knyttet til tilgang på og bruk av disse mediene.
Organisasjonen OpenNet Initiative rapporterte i 2010 at over 500
millioner mennesker i en rekke av verdens land opplever en eller
annen form for sensur på Internett. I flere land er Internett og
sosiale medier forbudt, strengt overvåket eller delvis sensurert.
Begrunnelser for sensur av Internett kan i hovedsak deles inn i
fem kategorier:
1. blokkering av innhold som følge
av samfunnets lover
2. blokkering av politisk sensitivt materiale
3. sensur som følge av sosiale, kulturelle eller religiøse
årsaker
4. en forlengelse av pkt. 1
5. sensur som følge av sikkerhetshensyn (mest vanlig).
Mens Berlinmuren var en fysisk separasjonsbarriere som skilte
den frie verden fra den ufrie verden, er en ny virtuell mur i ferd
med å skapes mellom befolkningen i de landene som har fri tilgang
til sosiale medier og Internett, og menneskene som lever i land hvor
sensur og overvåking er en del av hverdagen og hvor tilgang på disse
mediene er begrenset eller ikke-eksisterende. Ikke-demokratiske
regimer begrenser ofte befolkningens tilgang til kommunikasjon og
medier ettersom de frykter at en mer koordinert befolkning vil kunne
utgjøre en trussel mot det eksisterende styresettet. Flere stater
har utviklet internettfiltre for å sensurere legitim politisk debatt,
de er involvert i cyberangrep mot andre stater eller politisk opposisjon
eller de har utviklet andre tekniske innretninger for overvåking.
Samtidig har aktivister og dissidenter en rekke tilgjengelige verktøy
for å omgå disse restriksjonene, slik at det etter hvert har utviklet
seg et teknologisk kappløp.
Ifølge en studie utført av professor Clay Shirky ved New York
University (2010) er det utført lite empirisk forskning på temaet
ettersom fenomenet sosiale medier er relativt nytt, og relevante
eksempler som viser deres utnyttelse i et menneskerettighetsperspektiv,
er relativt få. Forskerne Etling m.fl. (2010) fra Berkman Center
for Internet and Society ved Harvard University deler digital aktivisme
opp i tre grupper etter grad av formalisering:
1. «Mobber» og ad hoc-protestgrupper
som benytter sosiale medier i etableringsfasen. Slike grupper er
ofte saksspesifikke og spontane. I Colombia i 2008 brakte den arbeidsledige
ingeniøren Oscar Morales over 13 millioner mennesker sammen i demonstrasjoner
mot FARC-geriljaen i landet ved hjelp av sosiale medier og Internett.
2. Sosiale bevegelser opererer over et lengre tidsrom, men
er sjelden permanente grupper. De fokuserer gjerne på et langsiktig
mål, har et mer eller mindre identifiserbart lederskap for å utvikle agendaen
og tiltrekke seg oppslutning, samtidig som de har en mer utviklet
organisasjonsstruktur. Den såkalte grønne bevegelsen i Iran som
protesterte som følge av valgfusket under presidentvalget i Iran
i 2009, tok aktivt i bruk Twitter, sosiale medier og tekstmeldinger
for å samle store menneskemengder på kort tid. Da demonstranten Neda
Agha-Soltan ble skutt og drept foran åpent kamera i juni 2009, havnet
videoen etter kort tid på YouTube, og Neda ble et symbol på den
iranske befolkningens kamp for demokrati og menneskerettigheter.
3. Sivilsamfunnsorganisasjoner er formaliserte grupper og
foreninger som opererer mer eller mindre uavhengig av myndighetene,
som for eksempel studentorganisasjoner, religiøse grupper, fagforeninger
m.m. Flere studier fremhever hvordan sivilsamfunnsorganisasjoner
har spilt en sentral rolle i å mobilisere massene i overgangen til demokrati
i en rekke land. Disse organisasjonene har gjerne lederskap, ansatte,
styrer, kontorplass og ofte internettside med en sosial mediestrategi.
I konsoliderte demokratier kan alle disse gruppene fritt benytte
Internett og sosiale medier til å mobilisere deltakere i aksjoner,
organisere protester, demonstrasjoner og verve medlemmer. I ikke-demokratiske
stater vil sosiale grupper og bevegelser kunne oppnå innflytelse
og påvirke samfunnet kun i den utstrekning de klarer å unngå myndighetenes granskning
og kontroll. I slike stater er sivilsamfunnsorganisasjoner ofte
overvåket av myndighetene, de ansatte kan utsettes for sjikane og
overgrep og sågar bli arrestert. Bruk av sosiale medier og Internett kan
også i gitte tilfeller gjøre det enklere for myndighetene å overvåke
aktivister og dissidenter. Spontane protestgrupper utnytter overraskelsesmomentet
og vil over en kortere tidsperiode kunne ha et visst politisk spillerom
i alle stater, unntatt de mest autoritære.
Mens internettsider som Index of Censorship og Freedom House
Internet Freedom gir en oversikt over omfanget av sensur på Internett
og i sosiale medier globalt, er nettsider som OpenNet og Cyberdissidents
dedikert til å gi en stemme til aktivister og bloggere i ikke-demokratiske
stater.
«I Proxy Iran» var et initiativ utviklet av nederlandske studenter
i 2009 hvor organisasjoner og bedrifter tilbudte serverplass til
iranske dissidenter, slik at disse kunne benytte seg av proxyservere
for å omgå internettrestriksjoner iverksatt av de iranske myndighetene.
Psiphon er en webbasert proxy hvor internettbrukere kan omgå nasjonale
filtreringsmekanismer i land som Kina, Nord-Korea, Iran, Hviterussland
m.fl. Freegate er et softwarebasert program som gjør det mulig å
se sensurerte eller blokkerte internettsider i en rekke autoritære
stater.
Forskerne Robert og Zuckerman m.fl. (2010) ved Harvard University
har utarbeidet en studie som gir oversikt over de ulike verktøyene
for å omgå internettsensur og filtreringsmekanismer. De deler disse verktøyene
opp i fire ulike kategorier, hvor alle i utgangspunktet bruker samme
strategi som innebærer å omdirigere internettrafikken via tredjepart
for på den måten å omgå filtreringen:
1. Sofistikerte verktøy som hindrer
blokkering av sider, og som krever nedlasting av programvare. Slik
programvare er ofte støttet, utviklet og/eller finansiert av ideelle
organisasjoner. Forskerne nevner Freegate/Ultrasurf og Tor som eksempler på
slik programvare, og anslår at det er mellom 800 000 og 1,9 million
unike brukere av disse hver måned på global basis.
2. Enkle web-proxyer er serverbaserte applikasjoner som
ikke krever nedlasting eller installering av programvare, og som
nærmest utelukkende finansieres av reklame. Noen av disse proxyene
er spesielt utviklet for bruk i land hvor myndighetene sensurerer
Internett. Forskerne regner med mellom 10–15 millioner brukere av
disse.
3. VPN-tjenester bruker programvare fra virtuelle private
nettverk for å kryptere og kanalisere all internettrafikk via en
proxy. Slike tjenester fungerer så lenge VPN-proxyens vert befinner
seg utenfor landet som filtrerer Internett, og fungerer både for
email, chat og andre internettjenester i tillegg til surfing. Ettersom
VPN også brukes av næringslivet, er mange regjeringer motvillige
til å blokkere tjenesten. Mens det er vanskelig å anslå hvor mange
som benytter seg av VPN, regner forskerne med at det kan være i
overkant av 2,1 million brukere.
4. http- og SOCKS-proxyer er den største gruppen proxyer
og er applikasjoner som dirigerer nettverkstrafikk via protokoller
som tillater at trafikken passerer gjennom brannmurer. Slike proxyer er
sjelden finansiert av bestemte organisasjoner, og det er ofte svært
vanskelig å få innblikk i hvem som står bak en bestemt proxy. Derfor
er det også vanskelig å anslå antall brukere.
Forskerne konkluderer med at mindre enn 3 pst. av alle internettbrukere
i land hvor myndighetene sensurerer eller i betydelig grad filtrerer
innhold, benytter seg av proxyer for å unngå slik filtrering. De fleste
som benytter seg av slike verktøy, bruker enkle web-proxyer. Blant
årsakene til det lave antallet målt i forhold til totalt antall
internettbrukere, kan være at man ikke kjenner til at slike tjenester
eksisterer, at man ikke vet hvor man kan finne dem/laste dem ned, eller
at man mener at fordelen ved bruk ikke veier opp for kostnadene.
I tillegg viser tidligere tester av en rekke slike proxyer at de
ofte har betydelige svakheter.
Den 14. februar 2006 opprettet USAs daværende utenriksminister
Condoleezza Rice «Global Internet Freedom Task Force» (GIFT), et
initiativ underlagt State Department med den hensikt å adressere
utfordringer knyttet til ytringsfrihet og fri tilgang til og flyt
av informasjon på Internett. GIFT har til hensikt å forsøke å minimere
undertrykkende regimers muligheter til å benytte sensur for å undergrave
legitim debatt og diskusjon om aktuelle temaer. Initiativets grunnleggende
strategi kan deles inn i tre deler:
1. overvåke internett og internettsensur
globalt, herunder sette søkelyset på sensur av legitime meningsytringer
og informasjonsflyt, samt styrke ambassadenes overvåking av brudd
på disse rettighetene i de aktuelle landene
2. respondere på brudd på disse rettighetene, herunder å
protestere overfor det aktuelle lands myndigheter, konsekvent ta
opp problemstillingen i møter med utenlandske diplomater, koordinere
arbeidet i samråd med internasjonale partnere og multilaterale organisasjoner
samt involvere sivilsamfunnet i dette arbeidet
3. fremme frihet på Internett ved å utvide tilgang til slike
tjenester i u-land
GIFT analyserer hvordan teknologi brukes for å innskrenke tilgangen
til politisk materiale og hvordan slike begrensninger påvirker amerikansk
næringsliv i utlandet, hvordan teknologi brukes for å spore og undertrykke
dissidenter og menneskerettighetsaktivister, og ulike måter å sensurere
eller blokkere tilgang på internettjenester på.
Nåværende utenriksminister Hillary Clinton i USA holdt en tale
21. januar 2010 hvor hun understreket at også president Barack Obamas
administrasjon setter ytringsfrihet og frihet på Internett høyt
på agendaen i amerikansk utenrikspolitikk. Ifølge Clinton arbeider
USA aktivt i over 40 land med å bistå menneskerettighetsaktivister
på Internett, bl.a. gjennom å finansiere verktøy for å gjenåpne
Internett hvor innhold har vært sensurert eller tilgangen blokkert.
President Obamas instrumentelle internettstrategi fokuserer også
på å hindre stater i å sensurere eksterne internettsider som Google,
YouTube eller The Economist. USA har over lang tid arbeidet aktivt med
temaet, og frihet på Internett var også del av den første resolusjonen
som landet fremmet for FNs menneskerettighetsråd i 2009.