Til Stortinget
Lønnsoppgjøret er partenes ansvar. Det er en underliggende forutsetning
for dagens arbeidslivspolitikk i Norge. Men det er likevel slik
at staten ved flere anledninger har gjort grep for å sikre at politiske
mål nås. Statsministeren har flere ganger fremholdt trepartssamarbeidet
som en viktig faktor i det som omtales som «den norske modellen».
I 2000 og 2001 gjennomførte regjeringen Stoltenberg I betydelige endringer
i lærernes arbeidstidsbestemmelser. I tilknytning til dette og utenfor
de ordinære oppgjørene ble det gitt kraftige lønnshopp for lærere.
Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte i sin regjeringserklæring
i 1986 at:
«Oppdelingen av arbeidsmarkedet i kvinnedominerte og mannsdominerte
områder må brytes.»
Dette ble blant annet fulgt opp ved at det ble gitt et særskilt
lønnstillegg til kvinnedominerte lavlønnsgrupper i offentlig sektor.
Men selv 25 år senere må det konstateres at det eksisterer en kjønnsbasert
oppdeling i arbeidsmarkedet.
Likelønnskommisjonen dokumenterer at likelønnsutfordringen er
særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig
sektor. Lønnsgapet er på 20,5 pst. for denne gruppen, og det er økende.
Staten og/eller kommunene er arbeidsgiver for de aller fleste
innen de såkalte lavlønnsyrkene i offentlig sektor. Den tilnærmet
monopolliknende situasjonen hvor hovedvekten av tjenestene disse
yrkesgruppene utfører, skjer i offentlige virksomheter, fører til
at en ikke ser samme dynamikk i lønnsdannelsen som en ser i privat
sektor.
I mange år har den til enhver tid sittende regjering argumentert
med at det er partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser,
og dermed unnlatt å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennom flere
år har sakket akterut i lønnsutviklingen i samfunnet. Samtidig ser
man en utvikling hvor det blir stadig mer krevende å rekruttere
personell til disse svært samfunnsviktige oppgavene. Beregninger
fra Utdanningsforbundet viser at Norge mangler 5 700 lærere i skolen
i dag, og rundt 4 000 førskolelærere. Kunnskapsdepartementet har
selv beregnet at det trengs i overkant av 7 000 nye lærere frem
mot 2020. Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne 4 500
helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Om ikke nedgangen i søkermassen
snus, kan situasjonen bli enda mer dramatisk enn tidligere fryktet.
Det mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk i manko i 2030,
viser nye beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB). For sykepleiere
alene vil tallet være 7 700 innen 2020, men da er det ikke tatt
hensyn til den kvalitetsforbedringen som legges til grunn i kommunehelsetjenesten,
blant annet som en konsekvens av samhandlingsreformen. Norge har
forholdsvis det laveste lønnsnivå av alle OECD-landene når det gjelder
utdanningsgruppene i offentlig sektor. Mangelen på sykepleiere,
lærere og førskolelærere er den største trusselen mot tilgangen
på velferdstjenenestene og kvaliteten på tilbudet de neste tiårene.
En rapport som Telemarkforskning nylig har utarbeidet for KS, viser
at ansatte med kompetanse som fysioterapeuter, spesialsykepleiere,
ergoterapeuter, sosionomer og andre med høyere utdanning gir høyere
kvalitet og lavere kostnader i eldreomsorgen. I primærhelsetjenesten
i dag er det i gjennomsnitt 30 pst. ufaglærte arbeidere og på enkelte
institusjoner hele 80 pst. ufaglært arbeidskraft.
En enstemmig helse- og omsorgskomité uttalte i budsjettbehandlingen
(Innst.11 S (2010–2011) at:
«det må være et klart mål at de ansatte i hjemmesykepleien
skal være faglærte og at andelen med treårig helse- og sosialfaglig
høgskole økes.»
Regjeringen har også gitt uttrykk for en målsetting om at maks
10 pst. skal være ufaglærte i primærhelsetjenesten. En slik målsetting
vil ikke kunne bli oppnådd uten at det føres en aktiv politikk med
fokus på å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft, hvor lønn
er et vesentlig moment.
Stortingsrepresentant Siv Jensen fremmet i 2009 et representantforslag
om blant annet å iverksette tiltak som sikret et lønnsløft for lavlønnsyrkene
i offentlig sektor. Regjeringspartiene ville ikke gå inn på forslaget
under henvisning til at problemstillingen burde overlates til de
to andre partene, og fant det mer opportunt å drive polemikk med
Fremskrittspartiets programformuleringer fremfor å ta denne velferdsutfordringen
på alvor.
Tom Colbjørnsen, som utgjorde mindretallet i Likelønnskommisjonen,
slår fast at:
«Praktiseringen av frontfagsmodellen på 1980 og 90-tallet har
også ført til at særlig kvinner med høyere utdanning i offentlige
virksomheter har hatt en svak lønnsutvikling sammenliknet med mange
andre yrker.»
Den 20. februar 2011 la Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene
(TBU) frem tallene som viser resultatet av fjorårets lønnsvekst.
Mens lønnsveksten i offentlig sektor ble mellom 3,5–3,75 pst., fikk
industrien en vekst på 4 pst.
Det fikk Unio-leder Anders Folkestad til å uttale:
«Industrifunksjonærene ligger om lag 150.000 kroner over
tilsvarende grupper i offentlig sektor. Dette er et urimelig stort
lønnsgap. Industriens folk er ikke i posisjon til å kritisere nivået
eller lønnsutviklingen i offentlig sektor.
TBU-tallene viser at frontfaget verken er eller kan være fasit
for resten av arbeidslivet i årets mellomoppgjør. Frontfaget presenterte
et resultat på tre prosent våren 2010, men ender altså opp på fire
prosent,» sier Folkestad.
Kommuneansatte hadde en lønnsvekst i 2010 på 3,66 pst. Undervisningspersonell
i kommunesektoren hadde en lønnsvekst på 3,5 pst. Ansatte i spesialisthelsetjenesten
hadde en lønnsvekst på 3,1 pst. (ifølge SSB). Ansatte i staten hadde
en lønnsvekst på 4,5 pst., hvor 0,6 prosentpoeng av denne veksten skyldes
politipakken fra 2009.
Resultatene av lønnsoppgjørene de siste to årene og utviklingen
de siste 25 år tilsier at den politikk og praksis som føres, ikke
fører frem for å sikre utdanningsgrupper i offentlig sektor et lønnsnivå
som bidrar til å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft og
samtidig gir mulighet til å styrke kvaliteten på tjenestene.
Staten er en vesentlig arbeidsgiver i dette bildet, og i tillegg
er det 430 kommuner som har sitt ansvar. Et lønnsløft for de nevnte
gruppene kan ikke gjennomføres med mindre kommunene fullt ut kompenseres
for økte utgifter knyttet til lønnsløftet.
Forslagsstillerne vil vise til en merknad fra medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst.
S nr. 364 (2008–2009), under behandlingen av Dokument nr. 8:99 (2008–2009):
«Disse medlemmer mener at det er behov for å ta i bruk virkemidlene
fra Likelønnskommisjonen slik forslagsstilleren legger opp til.
Disse medlemmer mener derfor at det må etableres en kompetansepott
i oppgjørene i offentlig sektor i årene fremover som fører til et
lønnsløft for utdanningsgruppene. Denne potten må være utenfor de
ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse medlemmer slutter seg
til forslagsstillerens vurdering av at en slik strategi innebærer
at det er nødvendig med et samarbeid mellom staten og kommunesektoren
slik at kommunesektorens andel av dette blir kompensert av staten.»
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med lønnsoppgjøret 2011
iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for lavlønnsyrkene med
fokus på utdanningsgruppene i offentlig sektor, og som følge av
det sikre at kommunene blir fullt ut økonomisk kompensert for et
slikt lønnsløft.
22. mars 2011