Til Stortinget
Reformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen,
også kalt Ansvarsreformen) ble vedtatt i 1991. Siktemålet med reformen
var å bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemning.
Psykisk utviklingshemmede ble flyttet fra sentrale institusjoner
til sine hjemkommuner. De sentrale institusjonene skulle derfor
nedlegges.
Forslagsstillerne mener intensjonene med reformen var god, men
at det, manglet en overordnet og langsiktig strategi for multifunksjonshemmede
og deres pårørende, samt en differensiering som tok hensyn til at
psykisk utviklingshemmede ikke er en ensartet gruppe. Forslagsstillerne
mener videre at manglende politisk oppfølging av reformen og manglende
politiske og administrative prioriteringer i kommunene, har skapt
en vanskelig situasjon for mange brukere, pårørende og ansatte.
HVPU-reformen ble i praksis en boligreform som har ført til at
mange psykisk utviklingshemmede i dag lever i ensomhet. Flere har
derfor fått forringet sin livskvalitet. Det er etter forslagsstillernes
syn meget godt dokumentert at Ansvarsreformen har ført til flere
alvorlige mangler, bl.a. annet manglende bredde i tiltakene til
de godtfungerende og de med omfattende og komplekse funksjonshemminger.
Reformen har også ført til at det mangler systematiske tilbud på kultur
og fritidstilbud. I tillegg er forslagsstillerne kjent med at mange
psykisk utviklingshemmede mangler systematisk helse- og aktivitetsarbeid
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede anbefalte på
bakgrunn av fylkesmennenes tilsynsrapport fra 2006, at det settes
ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen,
levekårene og tjenestene for psykisk utviklingshemmede. Norsk forbund
for utviklingshemmede har lenge ønsket seg et slikt utvalg. Forslagsstillerne
mener at fylkesmennenes rapport tydelig viser at det er behov for
både administrativ og politisk oppfølging. Spesielt store er utfordringene
innen kompetanse-, ledelses- og rekrutteringssituasjonen. Det ble
også avdekket behov for å avklare bruk av tvang og makt overfor
brukere.
Forslagsstillerne viser til at små sosiale miljø ofte skaper
isolasjon, og at det derfor er enda større behov for sosiale tjenester
for denne gruppen nå enn før HVPU-reformen. Det er etter forslagsstillernes
syn derfor alvorlig at psykisk utviklingshemmede ikke alltid får
det de har krav på etter lov om sosiale tjenester. Dette gjelder
bl.a. støttekontakter, reisefølge til sommerleirer, aktivitetstilbud
osv. Forslagsstillerne mener manglene fører til negative og utilsiktede konsekvenser
som krever politisk handlekraft.
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede ønsker å sette
ned et offentlig utvalg som skal se nærmere på livssituasjonen til
psykisk utviklingshemmede. Det er forslagsstillernes oppfatning
at det er stort behov for et slikt utvalg som viser i hvilken grad
man har nådd de ambisiøse målsettingene i HVPU-reformen og som viser
de framtidige utfordringene, både i et bruker- og pårørendeperspektiv.
Videre bør det etter forslagsstillernes syn vurderes en egen tiltaksplan på
bakgrunn av funnene og svarene et slikt utvalg kan gi, som strekker
seg betydelig lengre enn informasjons- og utviklingsprogrammet som
ble lansert av statsråd Audun Lysbakken 15. oktober 2010.
Situasjonen i mange kommuner er etter forslagsstillernes syn
i høyeste grad urovekkende med hensyn til hvor langt reformen er
implementert etter intensjonen og i hvor tilfredse brukerne og de
pårørende er. Forslagsstillerne mener det er åpenbare utfordringer
på støtteordninger til differensierte boliger, tjenesteutvikling,
fritidsmuligheter og arbeidsmarkedet m.m., og at disse utfordringene
bør uttrykkes i en egen opptrappingsplan.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som vurderer
resultatene av HVPU-reformen fra 1991 og levekårssituasjonen for
brukere og pårørende, og fremme forslag til hvordan livsvilkårene
for denne gruppen kan bedres.
27. april 2011