Terroren rammet Norge med voldsom kraft den 22. juli 2011. Angrepene
i Oslo og på Utøya kommer for alltid til å bli husket som en av
de mørkeste begivenhetene i Norges historie. Angrepene var rettet mot
et politisk syn som har fått tilslutning i frie og demokratiske
valg. Derfor var det også et angrep mot det politiske systemet,
demokratiet og ytringsfriheten. Reaksjonene fra det norske folk
i dagene som fulgte vil samtidig bli husket som ett av nasjonens stolteste
øyeblikk. Det norske folk slo ring om og forsterket demokratiet
og verdiene det bygger på. Angrepene og reaksjonene vil prege og
forme det norske samfunn for generasjoner.
Mange hadde sett for seg at den fremste trusselen mot demokratiet
ville komme utenfra. I stedet viste den seg å komme fra en som har
vokst opp i Norge, gått i den offentlige norske skolen og lekt side
om side med andre norske barn. Motivasjonen for angrepene synes
å ha vokst ut fra en argumentasjon som ikke er unik. Tvert imot
kan man daglig finne den igjen blant annet i debattfora på noen
av de mest leste norske nettsteder.
Stortinget har startet behandlingen av redegjørelsene fra justisministeren
og forsvarsministeren om angrepene. 22. juli-kommisjonen vil foreta
en full gjennomgang av beredskapen og nødetatenes handlemåter. Når
den fremtidige beredskapen skal utformes er det viktig ikke å være
naive. Men det er også naivt å tro at beredskap og sikkerhet bare
handler om barrierer, gitter, stengte gater og bombefilm på vinduer. Det
vil alltid finnes en gate i våre byer som ikke er sperret. Det vil
alltid finnes ruter som kan knuses. Og det vil, forhåpentligvis,
alltid finnes ungdom som samles under åpen himmel for å diskutere
hva slags fremtid de ønsker seg. Derfor bør man også tørre å diskutere
hvordan et slikt voldsomt hat som det en så 22. juli 2011 kan oppstå
hos enkelte mennesker, og hvorfor dette leder enkelte til å bruke
vold for å nå sine politiske mål. Politisk uenighet om innvandrings-
og integreringspolitikk, og kritikk av religioner så vel som kulturer,
er både lov, legitimt og ønskelig i et liberalt samfunn. Diskusjonen
må derfor også ta utgangspunkt i at det er hatefulle ytringer og ekstremisme
som er skadelig for vårt samfunn og som må motarbeides, og at alle
former for politisk motivert vold og terror må bekjempes.
Responstider kan forbedres, rutiner skjerpes og utstyr byttes
ut. Enda viktigere blir det å jobbe for at mennesker kan leve fredelig
sammen selv om man er ulike og uenige, og skape et samfunn fundert
på likeverd, mangfold, frihet og muligheter for alle. Hvordan man
kan begrense hat og ekstremisme, avsløre myter og bygge bro fremfor
å så splid mellom folkeslag og religioner, må være blant de aller
viktigste spørsmål man fordomsfritt må stille seg i tiden som kommer.
Den norske forskningen om terrorisme har i stor grad vært konsentrert
om terror begått av ekstreme islamister. Slike miljøer er en trussel
også i Norge, og en må unngå at ekstreme islamister får et fotfeste. Derfor
er det åpenbart viktig å ha kunnskap også om disse miljøene. Samtidig
synes det som om kunnskapen om terrorisme og vold med fremmedfiendtlig motiv
har vært neglisjert. Dette på tross av at den politisk motiverte
volden i Norge de siste tiårene i all hovedsak har hatt ulike former
for fremmedfientlige motiv. Her kan nevnes Hadelandsdrapene i februar 1981,
de rasistiske overgrepene som endte med at Arve Beheim Karlsen druknet
i Sogndalselven i 1999 og drapet på Benjamin Hermansen i 2001 som
de klart mest alvorlige forut for angrepene 22. juli 2011. I tillegg
har man sett en rekke alvorlige voldsepisoder, skudd mot asylmottak
med mer. I 2007 alene registrerte politiet 257 anmeldelser av hatkriminalitet. Nyere
tall synes ikke å være publisert.
Mange har reagert på at kommentarfelt og nettdebatter har blitt
dominert av hatefulle innlegg, særlig rettet mot muslimer. En gjennomgang
Nettavisen har gjort av sine logger viser at en stor mengde slike
innlegg – flere hundre – er skrevet på bare tre ulike datamaskiner,
under ti ulike navn. Forfatteren Øyvind Strømmen anslår at det finnes
en hard kjerne på ett par hundre mennesker som kan være villige
til å bruke vold. Videre hevder han at rundt disse igjen kan det
han omtaler som det kontrajihadistiske miljøet bestå av flere tusen
personer. Det er en stor og åpenbar forskjell på å bruke vold og
å spre hatefulle ytringer. Hvorvidt det er en klar sammenheng, at
hatefulle ytringer leder noen til bruk av vold, er omdiskutert.
Forslagsstillerne mener at det er behov for mer kunnskap om miljøene.
Hvordan påvirker de hverandre, hvordan foregår radikaliseringen,
hvor store er de, hvordan utvikler de seg, hvordan arter deres argumentasjon
seg og hvor tilbøyelige er de til å ta i bruk vold? Dette er informasjon
som er nødvendig for å kunne imøtegå ekstreme ytringer og for å
bekjempe og forebygge bruk av vold. Det bør derfor forskes mer på
den terrorisme og ekstremisme som historisk sett har rammet hardest.
Det er også behov for løpende oppdatert kunnskap og statistikk fra
de etater som har ansvar på området. Det kan også være aktuelt å bidra
med støtte til frivillige organisasjoner som foretar kartlegginger
etter forskningsmessige prinsipper.
Enkelte nettdebatter har blitt beskrevet som «en pøl av hat».
Det er likevel verken ønskelig eller mulig å undertrykke ytringer
man ikke liker. Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Det er bred
enighet om at ytringsfriheten er en forutsetning for den personlige frihet
og det norske samfunnets åpne natur. Innskrenkning av ytringsfriheten
er dessuten et dårlig virkemiddel. Hvis åpne fora lukkes, vil det
alltid finnes mørke kroker hvor personer med ekstreme oppfatninger
kan radikalisere hverandre. Det vil også alltid være nettsteder
i utlandet som vil være åpne for denne type ytringer. Det avgjørende
er at ekstreme ytringer blir motsagt, at myter avsløres og at tvilere ser
at det finnes gode argumenter mot det verdigrunnlaget som terror
og ekstremisme bygger på.
Ansvaret for å ta til motmæle mot hatefulle og ekstreme ytringer
er ikke først og fremst statens. Snarere tvert imot. Enhver samfunnsengasjert
borger bør reagere og motsi hatefulle ytringer der hvor de fremkommer.
Men offentlige etater besitter ofte kompetanse, fakta og dokumentasjon
som vil komme til nytte når myter skal avkreftes. Dette må gjøres
tilgjengelig. Det offentlige bør også støtte opp om frivillige organisasjoner,
og særlig ungdomsorganisasjoner, som har aktiviteter innrettet mot
å imøtegå hatefulle ytringer i det offentlige rom på en saklig måte.
Det har vært innvendt at et større engasjement mot ekstreme ytringer
kan oppfattes som et «konformitetspress». Videre ser en ofte at
personer som blir motsagt, gjemmer seg bak at deres ytringsfrihet
er truet. Det må være helt klart at ytringsfriheten verner både
retten til å fremsette ubehagelige ytringer, og retten til å motsi
disse. Ytringsfriheten er med andre ord ingen rett til å unndra
seg saklige motforestillinger, uansett hvor mange av dem det måtte
komme. Og ingen, selv om man er del av en aldri så stor majoritet,
har noen forpliktelse til å la være å imøtegå hatefulle ytringer
av frykt for å bli en del av et «konformitetspress». Vårt samfunn
har alt å tjene på at debatten er åpen, faktabasert og handler om
de konkrete påstander som fremsettes, fremfor karakteristikker av
standpunkter og diskusjoner om ytringsfrihetens grenser.
I den grad det er mulig å snakke om et «press» mot ytringer,
så synes det snarere å gå motsatt vei. Flere samfunnsdebattanter
har erfart at når de tar til orde for at de innvandrere som kommer
til Norge må møtes på en ordentlig måte og bli behandlet som individer,
så utløses et skred av utskjelling, ukvemsord og noen ganger også
trusler på papir, telefon og e-post. De som har utvist det største
motet i den offentlige debatten har vært de som har talt for mangfold
og toleranse, inkludert de moderate stemmer blant muslimer som ble
utsatt for fremmedfiendtlig sjikane. Noen har dessverre valgt å
tre ut av det offentlige ordskiftet på grunn av trusler.
Forslagsstillerne mener at det må være en prioritert, offentlig
oppgave å sikre at ingen føler seg tvunget til taushet av hensyn
til egen sikkerhet. Det å true andre mennesker til taushet er et
uakseptabelt brudd på ytringsfriheten.
Mye kan tyde på at den volden en har sett springer ut av en forestilling
om en slags konflikt mellom norsk kultur og det enkelte betegner
som «multikultur». I argumentasjonen gjerne krigsmetaforer hvor personer
med et annet syn på disse spørsmålene betraktes som «forrædere»
som inngår i en innbilt konspirasjon med formål å skape et «Eurabia».
Kulturforskjeller og religion synes å være på fremmarsj som begrunnelse
blant en som tar til orde for diskriminering og forskjellsbehandling
og som fremsetter hatefulle ytringer. Det er ikke lenger legitimt
å hevde at mennesker kan deles inn i raser, mens det av mange blir
oppfattet som mer akseptabelt å argumentere for at kulturforskjeller
legitimerer ulik behandling. Delvis hevdes det at noen kulturer
er mindreverdige, delvis hevdes det at personer med ulik kulturbakgrunn
eller religion ikke kan leve sammen uten at det fører til konflikt.
Argumentasjonen er ulik, men det er gjerne de samme gruppene som
rammes. Dette er rasisme i en ny form.
Samtidig må det presiseres at det er og skal være stor takhøyde
for å diskutere og kritisere enhver religion og kultur. Det er like
viktig å påtale kvinnediskriminering i muslimske miljøer, som det
er å påtale diskriminering av homofile i kristne miljøer. Det norske
samfunn, og de norske lovene, er basert på universelle verdier som
likestilling, likeverd, frihet og demokrati. Dette er verdier som
alle som bor i Norge må forventes å respektere. Verdier som mennesker omfavner
og kjemper for i alle deler av verden, slik en nå ser blant annet
i Midt-Østen. Det er bare gjennom åpen kritikk og dialog at forbedringer
kan finne sted og at disse verdiene gradvis kan styrkes ytterligere
også i Norge. Problemet oppstår når kritikk går over til å bli generalisering,
hets og gruppetenkning. Når man slutter å betrakte ethvert menneske
som et selvstendig individ.
Knapt noen kultur noe sted i verden har vokst frem uten å utveksle
impulser med andre kulturer. Også den norske kulturen er et resultat
av møter med andre, enten det skyldes at andre har kommet hit eller at
nordmenn har reist ut. Mye av det man som nasjon er stolte av, og
regner som norsk kultur, er skapt i møter med andre. Den norske
kulturen vil fortsette å utvikle og styrke seg på samme måte. Derfor
vil også deler av norsk kultur, som ungdoms musikk, språkuttrykk
osv. påvirkes av minoritetsbefolkningen. Samtidig underslås det
ofte at minoritetsbefolkningen i langt større grad blir preget av
majoritetsbefolkningens kultur ettersom integreringen går sin gang.
Utviklingen av parallelle samfunn uten gjensidig kontakt og utveksling
er klart mer uheldig og noe det må jobbes hardt for å unngå.
De som ønsker å så vrangforestillinger om uoverkommelige kulturforskjeller
vil finne et godt jordsmonn dersom integreringen av innvandrere
i Norge fremstilles som langt mer mislykket enn den i virkeligheten
er – tross utfordringer. De vil få det enklere dersom det skapes
en forestilling om at nordmenn må gi slipp på sin kultur fordi det
bor mennesker i Norge som har opprinnelse fra andre kulturer, og
dersom innvandrere og muslimer i Norge behandles som gruppe og ikke
som individer. Grupper av mennesker skal ikke stilles til ansvar
for enkeltpersoners gjerninger eller ytringer.
Forslagsstillerne mener at det bør vurderes om blant annet Integrerings-
og mangfoldsdirektoratet skal gis en tydeligere rolle i å utarbeide
dokumentasjon om integrering i Norge, informere om dokumentasjonen
som foreligger og å undersøke påstander som fremsettes om integrering
i Norge. Forslagsstillerne mener det må vurderes å legge større
vekt på kultur i det antirasistiske arbeidet i skolen og i samfunnet
for øvrig, for å imøtegå den nye formen for rasisme.