Til Stortinget
Etter at formannskapsloven ble vedtatt i 1837, var det i Norge
392 kommuner. I perioden fra 1838 til 1930 ble kommunestrukturen
karakterisert ved en vidtgående oppdeling av de herredskommunene
som ble etablert i 1838, samt opprettelsen av en rekke nye byer.
I denne perioden økte antallet kommuner fra 392 til 747.
I perioden 1930–1957 var kommunestrukturen relativt stabil, og
den ble redusert med tre kommunesammenslåinger og var i 1957 på
744 kommuner. I 1958 og frem til 1967 ble antallet kommuner redusert med
290 til 454 kommuner, noe som ble foretatt etter Schei-komiteens
arbeid og anbefalinger. I årene frem til 1974 ble det foretatt ytterligere
kommunesammenslåinger som reduserte det totale antallet til 443 kommuner.
Denne utviklingen ble reversert i årene 1974–1977, da det ble skilt
ut 11 enheter av kommuner som var blitt berørt av sammenslåinger
10–15 år tidligere, og det samlede antallet økte til 454.
I tidsperioden 1978–1994 kan kommunestrukturen karakteriseres
som relativt konstant. Unntaket er at flere inneklemte bykommuner
ble slått sammen med omegnskommuner, og i 1994 var det 435 kommuner.
Det har vært få endringer i kommunestrukturen etter dette og
frem til i dag.
Siden 2002 har det blitt foretatt seks kommunesammenslåinger:
2002: Ramnes og Våle kommuner i Vestfold
fylke slo seg sammen, og fikk navnet Re kommune.
2005: Bodø og Skjerstad kommuner i Nordland fylke sluttet
seg sammen og bærer navnet Bodø kommune.
2006: Aure og Tustna kommuner i Møre og Romsdal slo seg
sammen og bærer navnet Aure kommune.
2006: Ølen og Vindafjord kommuner i Rogaland slo seg sammen,
og bærer navnet Vindafjord kommune.
2008: Kristiansund og Frei kommuner i Møre og Romsdal slo
seg sammen, og bærer navnet Kristiansund kommune.
2012: Inderøy og Mosvik kommuner i Nord-Trøndelag er vedtatt
sammenslått til Inderøy kommune fra og med 1. januar 2012.
I tillegg skal også Harstad og Bjarkøy kommuner slås sammen til
Harstad kommune fra og med 1. januar 2013. Ved inngangen til 2013
vil det altså være 428 kommuner i Norge. Dette er 36 kommuner flere
enn i 1837.
Norges kommuner er svært forskjellige, både når det gjelder geografisk
størrelse og befolkningsmengde. Ved inngangen av 2. kvartal 2011
varierte kommunenes befolkning fra 605 005 personer (Oslo) til 215
personer (Utsira). Den gjennomsnittlige folkemengden var på samme
tidspunkt 11 482 (Kilde: Statistisk sentralbyrå).
Av landets 430 kommuner er det 337 kommuner som har lavere folkemengde
enn gjennomsnittet, og av disse kunne 171 defineres som småkommuner,
det vil si at innbyggertallet understiger 3 200 innbyggere, og dermed
utløser småkommunetilskudd.
Samlet sett er de landets største velferdsprodusenter, og tilbyr
sine innbyggere stor variasjon av tjenester. Kommunene utgjør selve
grunnmuren i det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet, trygghet
og mulighet for innflytelse for befolkningen.
Men i takt med at tiden har endret seg, har norsk kommunestruktur
forblitt en relativt konstant struktur. Dagens struktur er formet
i en annen tid og tar i liten grad hensyn til dagens bo-, handels-,
arbeids- og kommunikasjonsmønstre. Kommunenes oppgaver er med tiden
blitt mer spesialiserte, noe som stiller høyere krav til kompetanse
blant de ansatte.
Kommunal tjenesteproduksjon er i dag langt mer komplisert, omfattende
og krevende enn den var bare få år tilbake. Dagens regelverk og
krav som kommunene må forholde seg til krever høy kompetanse. Det er
derfor viktig at kommunene er til både å skape et kompetent fagmiljø
og store nok til å være attraktiv for nye arbeidssøkere. I tillegg
er det stordriftsfordeler også når det gjelder kommuner. KOSTRA
sine tall for 2010 viser at de 100 minste kommunene bruker 11 183
kroner pr. innbygger til administrasjon mens de 100 største kommunene
bruker 3 286 kroner pr. innbygger til administrasjon. De 100 minste
kommunene bruker altså 3–4 ganger mer i administrasjon pr. innbygger
enn de 100 største kommunene gjør. Selv om noe av denne forskjellen
skyldes større avstander i folkefattige kommuner, er det likevel
åpenbart at færre kommuner vil medføre at midler kan frigjøres fra
administrasjon til tjenesteyting. Samhandlingsreformen er et ytterligere
argument for færre og mer robuste kommuner.
Kommunestrukturen er en utfordring som hindrer mange kommuner
i å løse lovpålagte oppgaver på en god og forsvarlig måte, og i
overensstemmelse med lovgivers intensjoner. Oppgaveoverføringen
gjør sitt til å utfordre kommunenes økonomiske handlingsrom, spesielt
i tilfeller der oppgaver forutsettes løst ved bruk av såkalte frie
inntekter. Dette skjer samtidig som befolkningssammensetningen er
vesentlig forandret.
Etter hvert som samfunnet har endret seg, har ikke norsk kommunestruktur
blitt vesentlig reformert i takt med de enorme kommunikasjonsmessige,
mobilitetsmessige, økonomiske og teknologimessige endringer som
faktisk har skjedd de siste 50 årene.
Hva skal en kommune gjøre? Dette er spørsmål som stilles av lokalpolitikere
fra hele det politiske spekteret. Kravene til kommunale tjenesters
kvalitet og innhold fordrer en forsvarlig oppgavefordeling mellom
landets ulike administrative nivåer. Selv om det gjennomgående er
bred enighet om at beslutninger skal fattes på lavest mulig nivå,
fremtvinger også dette reformer for å styrke kvaliteten på de kommunale
tjenestene, styrke lokaldemokratiet og redusere byråkratiet, herunder
å redusere antallet kommuner.
Forslagsstillernes utgangspunkt er at kommunesammenslåinger må
være frivillige, og at sammenslåingsprosessen gjøres i en atmosfære
preget av dialog og åpen kommunikasjon mellom politisk/administrativ
ledelse på den ene siden og kommuneinnbyggerne på den andre. Der
det både er evne og vilje, bør statlige myndigheter legge til rette
for at kommuner som vil slå seg sammen, får muligheten til å gjøre
dette.
Et viktig moment er at kommunesammenslåinger skal lønne seg.
En sammenslåing bør generere positive endringer, som gjør livet
til innbyggerne bedre og som styrker lokaldemokratiet. For forslagsstillerne
er ikke kommunesammenslåinger et mål i seg selv, men et middel for
å forbedre tjenestene innbyggerne nyter godt av.
Forslagsstillerne mener det bør utformes økonomiske incentiver
for å realisere kommunesammenslåinger, og at flere kommuner kan
ha nytte av å slå seg sammen. Endringer i dagens kommunestruktur
er nødvendig for å sikre funksjonelle og bærekraftige kommuner og
må ha en god forankring, og ikke gjennomføres med tvang.
Forslagsstillerne mener de økonomiske incentivene må synliggjøres
på en bedre måte enn det som i dag er tilfellet. De økonomiske rammebetingelsene som
gjelder i dag knytter seg både til utredning og prosess, det vil
si utredning av konsekvenser av sammenslåing og støtte til informasjon
og folkehøring, og til støtte til selve sammenslåingen.
For å stimulere til flere sammenslåinger og sikre at ingen taper
på å slå seg sammen, må det gjøres noe først og fremst med basistilskuddet
som alle kommuner får i bunn og småkommunetilskuddet som stort sett
alle kommuner under 3 200 innbyggere får.
Grunnen til dette tapet er at den nye kommunen mister ett småkommunetilskudd
og ett basistilskudd på til sammen 14 mill. kroner.
(Nåverdien vil bli mindre etter at overgangsordning 15+5 år ble
vedtatt i kommuneproposisjonen for 2012.)
27. november 2009 sendte representanten Gjermund Hagesæter skriftlig
spørsmål til kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete om hvilke
økonomiske konsekvenser det ville få dersom kommune A og B, som
begge har 3 000 innbyggere, og ligger i Nord-Troms innenfor tiltakssonen
for Finnmark, slo seg sammen. Kommunene omfattes begge av Namdalstilskuddet
og oppfyller kravene til småkommunetilskuddet.
Svaret fra kommunal- og regionalminister Navarsete var følgende:
«Satser i 2010 Beløp per Beløp per kommune innbygger Basistilskudd
9,2 mill Småkommunetilskudd 11,194 mill (tiltakssonen) Nord-Norge-
og 3 550 kr Namdalstilskudd I dette eksemplet vil inndelingstilskuddet
bestå av et basistilskudd og to småkommunetilskudd. Dette tilskuddet
vil den nye kommunen få i 10 år, med en gradvis nedtrapping med
1/5 over de neste fem årene. I praksis fungerer det ved at inndelingstilskuddet
fryses på det nivået det har det året kommunene slår seg sammen.
Tilskuddet vil bli justert for pris- og lønnsvekst. _År Inndelingstilskudd År
1-10 31588 000 År 11 (80 %) 25 270 400 År 12 (60 %) 18 952 800 År
13 (40 %) 12 635 200 År 14 (20 %) 6 317 600 År 15 (0 %) Tabellen
over viser inndelingstilskuddet for den nye kommunen i den første
15-årsperioden. De første 10 årene vil kommunen få 31,588 millioner
kroner i inndelingstilskudd. Deretter vil det bli en gradvis nedtrapping
med 20 prosent hvert av de neste fem årene.»
Etter at overgangsperioden er utløpt vil altså disse kommunene
få 31 588 mill. 2010-kroner mindre enn før sammenslåing. Dette betyr
at kommunene må effektivisere tilsvarende før kommunene tjener noe økonomisk
på å slå seg sammen. Det sier seg selv at dette ikke gir gode nok
incentiver til å slå seg sammen.
For å sikre at ingen kommuner taper på å slå seg sammen bør følgende
løsning velges:
Småkommunetilskuddet blir faset ut over for eksempel en 10-årsperiode,
og tapet som oppstår pga. basistilskudd og eventuelt andre fordeler
som bortfaller, blir fullt ut kompensert fra staten med et engangstilskudd.
Forslagsstillerne vurderer det slik at forslaget, som både inneholder
elementer av pisk og gulrot, er et forslag som vil stimulere til
færre kommuner uten at staten trenger å bruke tvang. Dette er fordi
forslaget både vil legge et press på de minste kommunene for å få
til sammenslåinger og fordi overføring av statlige penger, som engangskompensasjon,
trolig vil være et forslag som vil gjøre det langt mer attraktivt å
starte sammenslåingsprosesser.
Forslaget vil også sikre at etter at engangskompensasjonen er
overført, vil kommuner på samme størrelse få inntekter etter samme
regler.
På denne bakgrunn vil forslagsstillerne fremme følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om at småkommunetilskuddet
blir utfaset over en periode på for eksempel 10 år og at kommuner som
slår seg sammen, får fullt ut engangskompensasjon fra staten for
tapet som oppstår på grunn av basistilskudd og eventuelt andre fordeler
som bortfaller.
15. februar 2012