Til Stortinget
Gjennom endringer i industrikonsesjonsordningen i 2008 mistet
industrien i fremtiden muligheten til å eie egne vannkraftverk.
Bakgrunnen for vedtaket var kravet fra ESA om å likebehandle ulike
eiere i vannkraftsektoren. Den tidligere hjemfallsordningen, hvor
private eiere fikk tidsbegrenset konsesjon til vannkraftverk, mens
offentlige eiere fikk konsesjoner uten tidsbegrensning, måtte derfor
endres. Samtidig aksepterte ESA at et land ut fra politiske vurderinger
kunne vedta at alle vannkraftverk skal være i offentlig eie.
Private aktører vil fortsatt ha muligheten til å eie inntil 1/3
av vannkraftselskap, der det øvrige eierskapet består av offentlige
eiere. Industrien signaliserte under behandlingen av denne saken
i 2008 at muligheten til fortsatt å eie inntil 1/3 i vannkraftverk
ikke er av industriell strategisk interesse. Dermed blir dette primært
en finansiell plassering.
Forslagsstillerne støtter dagens ordning, den såkalte konsolideringsmodellen,
med nasjonalt eierskap til utnyttelse av vannkraftressursene, og
legger denne til grunn i overskuelig fremtid.
Norsk industri har lange tradisjoner som kraftprodusenter. Fra
midten av 1800-tallet etablerte norske fabrikker seg rundt de større
elvene i landet for å kunne dra nytte av kraften fra vannhjulene.
Mot slutten av århundret startet staten oppkjøp av vannfall for å
kunne forsyne jernbanen med elektrisitet. Etter andre verdenskrig
tok den norske stat aktive grep for å bygge opp kraftforedlende
industri i Norge.
Norsk vannkrafts historie løper parallelt med norsk industriutviklings
historie. Industriens utvikling av egne vannkraftverk var en naturlig
konsekvens av behovet. Når Stortingets flertall i 2008 fjernet denne
muligheten for å dekke eget behov, reduserte man også norsk industris
konkurransefortrinn og forutsigbarhet.
Norsk kraftforedlende industri er av den reneste i verden. Ingen
produserer for eksempel aluminium like rent som Norge. Aluminium
er et globalt etterspurt produkt, og resultatet av at slik industri
får for dårlige rammevilkår til å fortsette sin drift i Norge, vil
være at den flagger ut til land med bedre og mer forutsigbare rammevilkår.
Samfunnet er derfor tjent med å bevare og beholde industrien i Norge
– den står for mange arbeidsplasser, opprettholdelse av lokalsamfunn,
genererer inntekter, og bidrar globalt til mindre miljøskadelige
utslipp.
I en tid der høye oljepriser sammen med betydelig konjunkturnedgang
i Norges viktigste eksportmarkeder har skapt en todeling i norsk
økonomi mellom den delen av næringslivet som er knyttet til petroleumsvirksomheten
og annet konkurranseutsatt næringsliv, er det viktig å styrke rammebetingelsene for
den tradisjonelle eksportindustrien. Kraftintensiv industri utgjør
en vesentlig del av denne industrien. Det er viktig med gode rammebetingelser
for næringsvirksomhet som baserer seg på andre naturressurser enn
olje- og gassressursene, slik som vannkraften.
En viktig rammebetingelse for denne industrien i Norge er tilgang
på elektrisk kraft til forutsigbare og konkurransedyktige priser.
Med Norges energiressurser ligger mye til rette for at den kraftintensive industrien
vil kunne spille en betydelig rolle i norsk verdiskaping også i
fremtiden. Blant annet vil innføringen av et felles el sertifikatmarked
med Sverige fra 1. januar 2012 og EUs fornybardirektiv kunne gi en
betydelig økning i norsk kraftproduksjon fra fornybare energikilder
de kommende år. Begrensninger i overføringskapasiteten til det øvrige
Europa gjør at industriens betydning når det gjelder avsetning av den
økte kraftproduksjonen, vil være viktig. Politiske rammebetingelser
som sikrer at industrien kan få tilgang til denne kraften til forutsigbare
og konkurransedyktige vilkår, er imidlertid viktig for at man også i
årene fremover skal ha en stor kraftintensiv industri i Norge. Når
mulighetene for industrien til å kunne eie egen vannkraft i fremtiden
er fjernet, er det viktig å se på alternative løsninger som kan
sikre industrien konkurransedyktig krafttilgang.
Det offentlige har gjennom 1900-tallet blitt den helt vesentlige
eier av elektrisk kraft i Norge. I 1945 eide staten ca. 12 prosent
av installert generatoreffekt, i 1950 hadde dette økt til 23 prosent,
og i år 2000 var andelen ca. 31 prosent. I denne perioden var det
imidlertid spesielt de kommunale og fylkeskommunale energiverkene
som økte sin andel av generatorkapasiteten, på bekostning av de
private kraftprodusentene. I år 2000 utgjorde kommunenes og fylkeskommunenes
andel 56 prosent. Det samlede offentlige eierskapet i kraftproduksjon
var dermed 87 prosent i 2000, og har fortsatt å øke siden. Fra 1950
til 2000 ble de private eiernes andel av generatorkapasiteten redusert
fra 42 prosent til 13 prosent (Kilde: www.energifakta.no). Med endringene
i industrikonsesjonsloven i 2008 vil det offentlige eierskapet til
vannkraftressursene øke ytterligere i årene fremover. Kun en liten
andel (rundt 5 prosent) av private kraftverk som ble bygget før
industrikonsesjonsloven trådte i kraft, vil være utenfor det offentlige
eierskapet.
Industripolitikken må derfor tilpasses en tid der nesten all
norsk vannkraftproduksjon vil være offentlig eid, dvs. eid av selskaper
der det offentliges eierandel er høyere enn 67 prosent. Da vil
mulighetene for industrien til å kunne leie kraftverk fra en offentlig
eier, eller andre modeller der industrien kan sikres forutsigbar
krafttilgang fra et hovedsakelig offentlig eid kraftselskap, være
viktig.
Mulighetene for industrien til å leie vannkraftverk ble imidlertid
også strammet inn i forrige stortingsperiode. Ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 66 (2008–2009), jf. Innst. O. nr. 105 (2008–2009), ble det
vedtatt at:
«Det skal være adgang for eiere av utbygde konsesjonspliktige
vannfallsrettigheter til å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg.
Slik utleie av vannkraftproduksjon kan foretas for en periode inntil
15 år».
Tilbakemeldingene fra norsk kraft og industrimiljø på en slik
utleieordning var unisont. Tidsperspektivet var for kort. Svein
Sundsbø, direktør for industripolitikk i Norsk Industri uttalte
til «Energiteknikk» nr. 9. november 2009 følgende:
«Jeg er temmelig sikker på at utleie av kraftverk på
gjeldende premisser stort sett vil bli møtt med et skuldertrekk
her i landet».
Videre sa han:
«Verken transaksjonskostnader eller oppbygging av driftsorganisasjoner
lar seg forsvare på 15 års perspektiv. Det vil ikke være mulig å
få til en tilfredsstillende lønnsomhet. Det vil være mer hensiktsmessig med
langsiktige kraftkontrakter».
Industriens ønske med hensyn til en slik ordning var minst 30
år. En utleietid på 30 år vil i større grad bedre den forutsigbarhet
industrien har behov for.
Forslagsstillerne mener at i en tid der nesten all norsk vannkraft
vil være offentlig eid, er det behov for å gi industrien gode muligheter
for forutsigbar krafttilgang. Et alternativ kan være å forlenge
dagens maksimale utleieperiode for vannkraft fra 15 til 30 år, for
på denne måten å gjøre utleie av vannkraftverk til et reelt industrielt
alternativ.
Et annet alternativ kan være å gi industrielle eiere av kraftverk
en mulighet til å ta ut sin andel av eierskapet i form av kraft
ved en eventuell endring i krav til selskapsform, for eksempel gjennom
eierskap i ansvarlig selskap hvor det tilrettelegges gjennom avtale
at alminnelige stemmerettsregler gjelder for å ivareta majoritetskontroll
hos de offentlige aktørene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2013 fremme
en sak med en vurdering av hvordan dagens industrielle eiere av
vannkraft, som etter konsolideringsmodellen ikke vil få forlenget
sin konsesjonsperiode, i tillegg til annen industri, kan ivareta sitt
behov for forutsigbar krafttilgang.
19. desember 2012