Til Stortinget
Det er bred politisk enighet om at Norge trenger utenlandsk arbeidskraft.
Det vises blant annet til behandlingen av St.meld. nr. 18 (2007–2008)
Arbeidsinnvandring, der Stortingets flertall, alle unntatt representantene
fra Fremskrittspartiet, var enige om at regelverket på området skulle
gjøres enklere og mer oversiktlig, at saksbehandlingsprosedyrene
skulle forbedres og at det skulle iverksettes en rekke andre tiltak
for å legge til rette for å dekke behovet for utenlandsk arbeidskraft.
Forslagsstillerne viser til at norsk arbeids- og næringsliv vil
ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale
selskaper, og at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften
søker seg til Norge.
Forslagsstillerne viser i den forbindelse til Norsk Industris
høringsuttalelse til Brochmann-utvalget der man kan lese følgende:
«Vi mener at innvandringen de siste årene var et av flere bidrag
til at finanskrisen traff Norge mindre enn andre land, da mange
norske industribedrifter hadde fulle ordrebøker da krisen inntraff
og greide på denne måten å 'flyte' en god stund på dette, med utenlandsk
arbeidskraft i Norge. Innvandrere sikrer norsk verdiskaping i mange
bransjer.»
Og
«Norsk Industri vil (…) understreke at Norge har behov for
en jevn import av arbeidskraft uten spesialistkompetanse. Det er
stor mangel på arbeidskraft i yrker som malere, sjåfører, fiskeforedling,
m.m. som er sentrale i norsk arbeidsliv.»
Forslagsstillerne deler dette synet og mener det fortsatt er
for vanskelig å få kvalifisert arbeidskraft til Norge. Forslagsstillerne
mener derfor at det er på tide å gjøre reglene enklere og overlate
en større del av ansvaret for godkjenning av arbeidsinnvandrere
til arbeidsgiverne.
Forslagsstillerne viser til at direktøren i Utlendingsdirektoratet
(UDI), Frode Forfang, uttalte til Dagsavisen 30. januar 2013:
«… at direktoratet ikke bare skal være en portvokter, men at
det også skal være en døråpner til Norge. Vi skal også tilrettelegge
for at Norge får tilgang på utenlandsk arbeidskraft som vi har behov
for»,
sa han videre i samme intervju. Forslagstillerne deler dette
synet.
1. januar 2010 ble det innført nye regler for ansettelse av utenlandske
arbeidstakere utenfor EØS-området. Bedriftene kunne, etter utlendingsforskriften § 6-2,
ansette spesialister og kompetansearbeidskraft med et lønnstilbud
over 500 000 kroner direkte, og få godkjenning fra myndighetene
etterpå. Inntil 5 000 personer kunne få opphold på denne måten i
året. Forslagsstillerne undrer seg og synes det er litt merkelig
at det var nødvendig med en kvote, all den tid den aldri ble fylt
opp. 15. januar 2013 ble imidlertid utlendingsforskriften § 6-2
om spesialistkvoten opphevet. Forslagsstillerne mener dette var
uheldig. I stedet mener forslagsstillerne at en burde ha innført en
ordning hvor mennesker som har fått et arbeid i Norge, får oppholdstillatelse
på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling.
I Sverige fungerer et slikt etterspørselstyrt system bra, men det
er strenge kriterier, og det ønsker forslagsstillerne innført her
også.
Forslagsstillerne er klar over at saksbehandlingstidene i UDI
har gått ned de siste årene, men mener det fortsatt tar for lang
tid å saksbehandle hver søknad.
Forslagsstillerne viser til at både saksbehandlingstiden og byråkratiet
som møter mennesker som vil jobbe i Norge og bedriftene som trenger
arbeidskraft utenfra, varierer. Fra bedrifter meldes det om saksbehandlingstider
på opptil seks måneder for arbeidstakere fra ikke-EU-land. Dette
er en klar ulempe for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk
kompetanse.
Forslagsstillerne viser til at Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten
og Utlendingsdirektoratet har etablert tre servicesentre for utenlandske
arbeidstakere i Norge (SUA): i Oslo, Stavanger og Kirkenes. Det første
senteret ble opprettet i Oslo i 2007. Sentrene betjener EØS-borgere,
andre lands borgere som søker arbeidstillatelse som faglært, samt
familiemedlemmer av begge de nevnte kategoriene. Formålet med sentrene
er at både arbeidsgivere og arbeidstakere skal få veiledning og
rask behandling av søknader. Forslagsstillerne mener det var et
fornuftig tiltak å samlokalisere flere offentlige myndigheter som
regulerer utlendingers rettigheter og plikter i Norge. Da SUA ble
opprettet, var målet å få ned saksbehandlingstiden for å få D-nummer
og arbeids- og oppholdstillatelse. Likevel vil forslagsstillerne
understreke at saksbehandlingsprosessen i dag ikke er rask og smidig
nok for å tilfredsstille næringslivets behov for rask rekruttering
av utenlandsk arbeidskraft. Forslagsstillerne er kjent med at det
er rigide prosesser og lange køer. Forslagsstillerne mener saksbehandlingen
er for tungvint og at det er «for mange hender» som er innom hver
søknad. Forslagsstillerne er kjent med at sentrene har selvpålagt
saksbehandlingstid på 5 dager og at Oslo politidistrikt og UDI prioriterer
saker fra SUA-sentrene, men vil vise til at disse tidene ikke er
reelle, all den tid søkeren ikke får time med en gang. Forslagsstillerne
er kjent med at det til sammen, fra søknad leveres til oppholdstillatelsen ligger
ferdigbehandlet, tar rundt 2–3 måneder. Selve saksbehandlingen i
SUA er raskere, men det hjelper søkeren lite, siden det kan ta flere
uker fra arbeidstakeren logger seg inn på SUA før vedkommende får time.
For borgere fra EU-land tar det enda lengre tid. Forslagsstillerne
mener all saksbehandling når det gjelder arbeidstillatelser må samles
på SUA, slik det er gjort i Sverige.
Forslagsstillerne viser til at det er politiet som tar imot søknaden
om arbeids- og oppholdstillatelsen i de byene der det ikke er SUA.
Forslagsstillerne er kjent med at dette er et ledd som gjør at saksbehandlingen
tar ytterligere tid. Forslagsstillerne er også kjent med at politiet
ikke godkjenner scannede dokumenter slik at søkere må bruke tid
på å printe ut, og levere over skranken, bare for å se at dokumentet scannes
på nytt før de sendes UDI. Fra søknaden er levert på politistasjonen
kan det gå flere uker før den er sendt til UDI. Forslagsstillerne
mener dette er uholdbart. Det er store geografiske forskjeller og
enkelte steder svært komplisert å få en søknad innvilget – selv
om det rettslig er enkelt.
Forslagsstillerne viser til at UDI har fått krav om rask saksbehandling
også i sakene til arbeidsinnvandrernes familiemedlemmer. Forslagsstillerne
er glad for at det er krav om rask saksbehandling også for familien
til arbeidstakeren, men er kjent med at det i praksis kan ta lang
tid før familien får opphold. Forslagsstillerne er kjent med at
dette er et hinder som gjør at arbeidstakere ikke ønsker å bosette
seg i Norge. Forslagsstillerne har stor forståelse for at en arbeidstaker
ikke ønsker å flytte til et annet land uten familien. Forslagsstillerne
ønsker derfor at retningslinjene for behandling av søknader til
familiemedlemmer behandles samtidig med arbeidstakeren.
Forslagsstillerne viser til at det i mange år har vært bred politisk
enighet om å få ned saksbehandlingstiden for personer som søker
godkjenning for sin utenlandske utdanning. Forslagsstillerne viser
til at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har store
utfordringer knyttet til saksbehandlingstid, noe som blant annet
har sin bakgrunn i at dagens saksbehandlingssystem er fra 1991.
Forslagsstillerne er kjent med at den eksisterende finansieringsmodellen
for NOKUT vanskeliggjør realiseringen av nødvendige investeringer,
som innføring av et nytt og mer effektivt elektronisk saksbehandlingssystem. Forslagsstillerne
deler NOKUT-direktør Terje Mørlands syn om behovet for «en mer helhetlig
strategi» knyttet til godkjenning av utenlandsk utdanning (Aftenposten
26. januar 2013). Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at det
er behov for en helhetlig gjennomgang av hele godkjenningssystemet
for utenlandsk utdanning, samt innføre en konkret tidsfrist slik
at det blir enklere og raskere å få godkjent utdanning fra et annet
land. Fremtidige budsjettbevilgninger, samt endringer i dagens finansieringsmodell
for NOKUT, må ta hensyn til dette.
Forslagsstillerne viser til at NOU Bedre integrering 2011:14
fremhever hvor viktig det er at arbeidsinnvandrere kan nyttiggjøre
seg av medbrakt kompetanse. En viktig forutsetning for dette er
norskundervisning. Norskundervisning er også avgjørende for at arbeidsinnvandrerne
raskest mulig kan fungere og ivareta sine interesser i møter med
offentlige systemer som skole og helsevesen. Mange opplever å ha begrensede
økonomiske ressurser den første tiden i Norge, og de prioriterer
derfor ikke å betale for norskundervisning. Dette kan raskt bli
et problem både for vedkommende og det norske samfunnet, siden mange
vil få vanskeligheter med å tre inn i arbeidslivet igjen dersom
de faller ut. Dårlige norskkunnskaper kan også medvirke til at arbeidsinnvandrere
blir utnyttet og får dårligere arbeidsvilkår enn de har rett til.
Forslagsstillerne mener at staten bør ta et større finansielt
ansvar for norskundervisning til arbeidsinnvandrere. Staten kan
finansiere tilbudet gjennom økt tilskudd til norskopplæring i kommunene.
Forslagsstillerne mener også at det er viktig å trekke inn andre aktører
i privat sektor og ideelle organisasjoner for leveranse av denne
tjenesten.
Forslagsstillerne viser til at det er et stort behov for å styrke
og modernisere informasjons- og veiledningssystemene rettet mot
arbeidsinnvandrere. Dette er blant annet tydelig beskrevet i NOU
Bedre integrering 2011:14. Dagens informasjons- og veiledningssystemer
i regi av det offentlige er ikke tilpasset den økende pågangen og
er ikke i stand til å dekke behovene på en god måte. Forslagsstillerne
mener man trenger et mindre byråkratisk, mer robust, moderne og
fleksibelt system for å møte utfordringene. Det er spesielt i den
første tiden mange arbeidsinnvandrere faller utenfor. Informasjons-
og veiledningssystemene må styrkes i førstelinjen som møter arbeidsinnvandrerne,
både nettsidene og språkkunnskapen hos de ansatte må forbedres.
Servicesenteret for utenlandske arbeidstakere (SUA), som yter service
for dem som har fått en arbeidskontrakt vedrørende skattekort, registrering
hos politiet samt Arbeidstilsynets virkeområde, dekker bare i begrenset
grad arbeidsinnvandrernes behov. Det offentlige bør derfor bli avlastet
når det gjelder flere av disse tjenestene gjennom privat sektor,
herunder frivillige organisasjoner.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen gjeninnføre
en spesialisthjemmel slik at bedrifter får mulighet til å ansette
ikke-faglærte arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området.
2. Stortinget ber regjeringen utvide dagens jobbsøkervisum
slik at personer utenfor EØS lettere kan få søke jobb i Norge.
3. Stortinget ber regjeringen utvide «tidlig arbeidsstart»
ved å åpne for at bedrifter, utdannings- og forskningsinstitusjoner
forhåndsgodkjennes slik at utenlandske arbeidstakere kan påbegynne
arbeidet sitt mens Utlendingsdirektoratet (UDI) behandler søknaden.
4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå godkjenningssystemet
for utenlandsk utdanning og innføre en tidsfrist slik at det blir
enklere og raskere å få godkjent utenlandsk utdanning.
5. Stortinget ber regjeringen endre reglene for arbeidstillatelse
som faglært, slik at kravene til kompetanse i større grad bestemmes
av arbeidsgiverne.
6. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene for forlengelse/fornyelse
av arbeidstillatelser.
7. Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid med
sikte på å forenkle både regler og prosedyrer for å sikre rask godkjenning
av arbeidssøkere til Norge.
8. Stortinget ber regjeringen forenkle regelverket og prosedyrene
for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker å ha ektefelle/barn
med til Norge.
9. Stortinget ber regjeringen sørge for at søknader om arbeids-
og oppholdstillatelse behandler familien under ett og at personnummer
utstedes til hele familien med en gang vedtaket foreligger.
10. Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer
for politidistriktene som forenkler mottak av arbeids- og oppholdssøknader
og med krav om at søknader som mottas sendes UDI innen en kort tidsfrist.
11. Stortinget ber regjeringen fremme en sak om hvordan
staten kan bidra til å sikre arbeidsinnvandrere grunnleggende norskopplæring,
der aktører fra frivillige og ideelle organisasjoner trekkes inn,
slik at man får en effektiv og fleksibel undervisning tilpasset
arbeidsinnvandrernes behov.
12. Stortinget ber regjeringen styrke og modernisere informasjons-
og veiledningssystemene for å tilpasse disse til den nye virkeligheten
med mange arbeidsinnvandrere. For å løse disse utfordringene bør
frivillige og ideelle organisasjoner i større grad trekkes inn i
dette arbeidet.
6. mars 2013