Bakgrunn

Stortinget vedtok i 2008 å utvide adgangen til å registrere DNA-profiler i strafferettspleien, omtalt som DNA-reformen. Lovendringen ble vedtatt 18. januar 2008 og innebar en betydelig økt adgang til å registrere DNA-profiler til bruk under etterforskning, samt en utvidet adgang til å registrere personer dømt for lovbrudd. I forbindelse med reformen vedtok Stortinget også å opprette et DNA-analyseinstitutt ved Universitetet i Tromsø, som et supplement til Rettsmedisinsk Institutt (RMI) i Oslo. Det førte til opprettelsen av Rettsgenetisk senter (RGS). I dag utfører RGS forskning og kompetanseutvikling innen rettsgenetikk, men gjør fremdeles ikke analyser i forbindelse med straffesaker.

I 2011 ble RMI overført til Folkehelseinstituttet (FHI), og i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2012 vedtok Stortinget at det skulle foretas en gjennomgang av de totale rettsgenetiske ressursene ved RMI og RGS, med tanke på mulige modeller for det framtidige rettsgenetiske arbeidet i strafferettspleien.

En arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), bestående av representanter for de viktigste fagmiljøene på feltet, leverte sin rapport «Organisering av rettsgenetiske tjenester i strafferettslig sammenheng» i september 2013. Rapporten skisserte fire mulige modeller for det rettsgenetiske arbeidet i Norge. Tre av modellene konkluderte med at RGS skal foreta DNA-analyse av sporprøver, som et supplement til RMI (FHI), med utgangspunkt i litt ulike forslag til organisatoriske modeller. Dette er bakgrunnen for at forslagsstillerne i dette representantforslaget ber om at også RGS ved UiT Norges arktiske universitet (Universitetet i Tromsø) nå får i oppgave å utføre rettsgenetiske analyser for bruk i straffesaker, med status som et supplerende, offentlig miljø på dette feltet.

DNA viktig verktøy

DNA har i løpet av de siste årene blitt et anerkjent verktøy i det kriminaltekniske arbeidet. DNA-bevis kan være egnet både til å knytte en person til en straffbar handling og til å utelukke en person fra en slik handling. Et DNA-spor kan imidlertid i seg selv være av begrenset verdi, fordi dette må vurderes sammen med de øvrige opplysningene (tekniske og/eller taktiske) som innhentes ved etterforskning i den enkelte sak. DNA-registeret omfatter, i henhold til lovvedtaket av 2008, tre ulike registre som er gjensidig søkbare: identitetsregisteret, etterforskningsregisteret og sporregisteret.

I forbindelse med DNA-reformen opprettet Politidirektoratet et fireårig DNA-prosjekt (2008–2012) på oppdrag fra Justisdepartementet. Målet for DNA-prosjektet var å vurdere om utvidet mulighet for bruk av DNA i etterforskningen ville bidra til en mer effektiv etterforskning og øke muligheten til å oppklare flere saker, både når det gjelder kriminalitet som rammer bredt, f.eks. vinningsforbrytelser, og mer alvorlig kriminalitet, som vold og overgrep.

DNA-prosjektet hadde som hovedmål «å gjennomføre kompetanseheving vedrørende sikring av biologiske spor og tilføre generalistene ny kompetanse».

Dette ble nærmere beskrevet slik:

• Å skaffe til veie tilrettelagt og brukervennlig materiell som enkel åstedspakke, skjema for personprøver etc.

• Å utvikle et effektivt IKT-system kalt eDNA.

• Å opprette effektiv saksbehandling.

• Å opprette linjefunksjoner som ivaretar fagfeltet i fremtiden.

• Å akkreditere Rettsmedisinsk Institutt (RMI).

Det ble iverksatt en rekke tiltak i forbindelse med DNA-prosjektet for å sikre kvalitet i politiets DNA-saksbehandling. Analyser av sporprøver, samt referanse- og personprøver ble nå finansiert sentralt. Tidligere ble analysekostnadene dekket av de enkelte politidistriktene.

Stort behov

I Politihøgskolens evaluering «Fra spor til dom», som kom i 2013, konkluderer man med at DNA-reformen har hatt en klart positiv betydning for politi, påtalemyndighet og domstoler. Reformen har blant annet ført til økt sikring av biologiske spor på åsteder. Den har imidlertid ikke så langt ført til vesentlig større oppklaringsprosent. De berørte miljøer er gjennomgående positive til reformen, men mange understreker at man trenger økt analysekapasitet og bedre opplæring. Både når det gjelder vinningsforbrytelser og – ikke minst – i volds- og overgrepssaker er det behov for å ta DNA-prøver i større grad enn tilfeller er i dag. I volds- og overgrepssaker blir det tatt DNA-prøver i ca. 36 prosent av sakene på landsbasis. Evalueringen viser store geografiske forskjeller; Oslo sender oftest inn anmodning om analyse, mens Midtre Hålogaland sender sjeldnest (dette er med utgangspunkt i de ni politidistriktene som omfattes av evalueringen).

RGS i dag

UiT Norges arktiske universitet tilbyr i dag en 2-årig masterutdanning innen biomedisin hvor rettsgenetikk er ett av de sentrale fagene. Studentene gjennomgår en teoretisk opplæring, samt gjennomfører en praktisk rettet masteroppgave. De får dermed en solid bakgrunn for stillinger som ingeniører/saksbehandlere i rettsgenetiske laboratorier.

Det er allmenn enighet om at RGS skal ha det nasjonale ansvaret for forskning og utdanning på det rettsgenetiske feltet. RGS har bygd opp et solid og kvalitativt godt miljø og er klar til også å utføre rettsgenetiske analyser. Senteret har toppmoderne utstyr og høyt utdannet personale. Laboratoriet er i sluttfasen av en påbegynt akkrediteringsprosess og forventer å være akkreditert innen kort tid. Det vil være en forutsetning for RGSs videre faglige utvikling å kunne ha en integrert virksomhet som omfatter DNA-analyser i straffesaker, samt forskning, undervisning og opplæring av politi og andre aktører i strafferettspleien.

Behov for to miljøer

Svært mange har tatt til orde for at Norge trenger et miljø nummer to når det gjelder DNA-analyser. Førstestatsadvokat Lars Fause i Troms og Finnmark uttaler at det et klart behov for at RGS kan utføre slike analyser. Den rettsmedisinske kommisjon understreker i rapporten av september 2013 at det er viktig at det finnes uavhengige, akkrediterte rettsgenetiske laboratorier i Norge som kan utføre DNA-analyser i straffesaker. Kommisjonen anbefaler dessuten en akademisk forankring for aktører som leverer rettsgenetiske tjenester. Dette er i samsvar med tidligere offentlige utredninger (NOU 2001:12 og NOU 2005:19).

Offentlig ansvar og regi

Regjeringen har i sin regjeringserklæring sagt at man ønsker å åpne for at flere akkrediterte miljøer kan utføre slike analyser, og antyder at man kan tenke seg private, kommersielle bedrifter som supplerende aktører inn i dette arbeidet.

Forslagsstillerne mener det er det offentliges ansvar å sikre gode rettsgenetiske tjenester og at disse skal være i offentlig regi. Forslagsstillerne mener det derfor er nødvendig med en ytterligere styrking av det offentlige, akademiske miljøet som er bygget opp på dette fagfeltet, slik at bredest mulig kompetanse kan ivaretas og utvikles. Forslagsstillerne vil også understreke at DNA-analyser av biologisk materiale innebærer håndtering av sensitiv, personlig informasjon om enkeltmennesker. Derfor er det spesielt viktig at slike oppgaver håndteres av offentlige aktører.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen sikre at rettsgenetiske oppgaver fortsatt håndteres av offentlige aktører.

• 2. Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig legge til rette for at Rettsgenetisk senter ved UiT Norges arktiske universitet kan utføre DNA-analyser for bruk i strafferettspleien.

• 3. Stortinget ber regjeringen legge opp til at Rettsgenetisk senter (RGS) kan levere fra 10 til 25 prosent av de analysene det er behov for.

• 4. Stortinget ber regjeringen sørge for at Rettsgenetisk senter (RGS) forblir underlagt UiT Norges arktiske universitet, slik at dette blir et uavhengig fagmiljø og at sammenhengen mellom forskning, utdanning og praktisk rettet analysearbeid blir ivaretatt.

• 5. Stortinget ber regjeringen sørge for at oppdraget til Rettsgenetisk senter (RGS) fortsatt skal være direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, med bevilgning over statsbudsjettet.

• 6. Stortinget ber regjeringen legge til rette for at man utvikler og utvider dagens tekniske IKT-løsninger, slik at politiet/Kripos kan kommunisere med to separate leverandører av rettsgenetiske tjenester – Folkehelseinstituttet/Rettsmedisinsk Institutt (FHI/RMI) og Rettsgenetisk senter (RGS).