Til Stortinget
I løpet av de siste førti årene har norsk fiskeoppdrett vokst
til å bli en av landets største næringer. I 2012 ble det produsert
over én million tonn laks i Norge. Produksjonen er doblet de siste
ti årene. I 2014 produseres godt over halvparten av verdens oppdrettslaks
i Norge. Norge er verdens sjette største nasjon innen fiskeoppdrett
generelt, målt både i kvantum og verdi. Næringen eksporterte i 2013
sjømat for 42,3 mrd. kroner. De næringsmessige ringvirkningene er
store.
Forslagsstilleren viser til at etableringen av oppdrettsnæringen
er det største naturinngrepet i norske fjorder noensinne. Det er
nå cirka 1 000 ganger mer oppdrettslaks enn villaks langs norskekysten.
Dette har skapt miljøutfordringer knyttet til spredning av lakselus,
utslipp av lakselusmidler, avfall fra anleggene og rømt oppdrettslaks
som gyter med villaks. I tillegg er ressurser til produksjon av
fiskefôr en utfordring som må være under streng kontroll hvis oppdrettsnæringen
skal være bærekraftig. Det samme gjelder problemer med dårlig dyrevelferd
og høy dødelighet i merdene.
Lakselusproblemet er en direkte følge av den svært store mengden
laks i anleggene, og selv der tiltak gir mindre lus pr. fisk, blir
den samlede miljøbelastningen pga. lus større fordi veksten i næringen
har vært omfattende gjennom mange år. Næringen står nå i fare for
å miste kontrollen med lakselus fordi virkemidler for lusebekjempelse
mister effekt.
Senest sommeren 2014 var forekomstene av lakselus igjen svært
høye. Lusenivåene er en stor belastning for allerede sterkt utsatte
villaksstammer og ansees nå som en direkte trussel mot sjøørretbestandene i
mange kyststrøk. Multiresistens og negative effekter av lusemidler
på naturlig krepsdyrfauna begrenser handlingsrommet for lusebekjempelse
stadig mer. I tillegg fortsetter rømming å påvirke den genetiske
tilpasningen i villaksstammer negativt.
Norsk oppdrettsnæring har i mange år hevdet at miljøproblemene
raskt vil bli løst og at strengere lovregulering og bøter/straffereaksjoner
eller andre sanksjoner mot regelbrudd er unødvendig. Dette har vært
akseptert av skiftende regjeringer med det resultat at akvakulturloven,
som trådte i kraft i 2006, har mildere miljøkrav og svakere oppfølging
enn for eksempel forurensningsloven, som kunne vært et relevant
alternativ for regulering av oppdrettsnæringens miljøpåvirkning.
Mens forvaltning basert på forurensningsloven i stor grad har
fått industriforurensning og annen forurensning i Norge under kontroll,
har akvakulturloven gitt lite effekt på oppdrettsnæringens miljøproblemer.
Forslagsstilleren mener det neppe kan være tvil om at det er sammenheng
mellom et mildt reguleringsregelverk og det faktum at oppdrettsnæringens miljøproblemer
fortsatt er langt fra løst. Med dagens uholdbare miljøsituasjon
i norsk oppdrettsnæring er det derfor nødvendig å sette inn tiltak
som faktisk fører til at næringen løser sine miljøproblemer.
I juni 2014 foreslo regjeringen Solberg å gi tillatelse til å
øke maksimalt tillatt biomasse for konsesjoner til oppdrett av laks,
sjøørret og regnbueørret med fem pst. for oppdrettere som innfrir
nye og strengere krav til tetthet av lakselus i anleggene. Forslagsstilleren
mener forslaget vil føre med seg to problemer. For det første vil
den grunnleggende årsaken til oppdrettsnæringens miljøpåvirkning,
nemlig det store antallet fisk i merdene, fortsette å øke før næringen som
helhet har funnet varige miljøløsninger. For det andre vil det store
flertall av anlegg som ikke får vekst med nye strenge lusekrav,
fortsette driften basert på dagens lusekrav. Svært lite taler derfor
for at dette tiltaket vil løse luseproblemet, og det vil ikke ha noen
positiv virkning overhodet på de andre miljøproblemene næringen
forårsaker.
I november 2014 lanserte regjeringen muligheten for innføring
av en handlingsregel for oppdrettsnæringen basert på miljøindikatorer
og sendte forslaget på høring. Forslagsstilleren mener en slik miljøhandlingsregel
for oppdrettsnæringen kan være en god idé hvis miljøindikatorene
er gode nok.
Kjerneproblemet i næringen er imidlertid veksten som hittil har
utlignet gevinsten ved miljøtiltak og teknologiske fremskritt. Derfor
må nye og mer offensive tiltak kombineres med en flerårig stans
i veksten. På kort sikt er det nødvendig med en full vekststans frem
til miljøsituasjonen er kraftig forbedret. Dette er viktig både
for å signalisere at det er nødvendig med en kraftig omstilling
av næringen og fordi næringen uansett vil trenge tid på å etablere
en mer miljøvennlig drift. En eventuell innføring av en handlingsregel for
oppdrettsnæringen kan i mellomtiden være et nyttig verktøy for å
vurdere om det er forsvarlig å opprettholde produksjonen på dagens
nivå.
Forslagsstilleren mener det nå må stilles forpliktende og forutsigbare
miljøkrav til oppdrettsnæringen som gjør driften reelt bærekraftig
i løpet av årene som kommer. Dette må blant annet skje gjennom overgang
til lukkede sjøanlegg eller teknologi som gir tilsvarende miljøstandard.
De langsiktige kravene må innebære nulltoleranse når det gjelder
genetisk påvirkning av ville arter, spredning av lakselus og forurensning,
samt krav til bærekraft og sporbarhet i laksefór. I tillegg må dyrevelferden
bedres kraftig.
Forslagsstilleren mener Stortinget bør stanse regjeringens forslag
om ytterligere økt maksimalt tillatt biomasse og i stedet innføre
et minimum på 3 års stans i vekst hele næringen. Det bør ikke gis
nye konsesjoner i denne perioden, og ikke tillates vekst i biomasse
innenfor eksisterende konsesjoner. Opphevelse av vekststansen bør
bare skje dersom oppdrettsnæringen har etablert faglig akseptert
kontroll på lus, rømming, forurensning og dyrevelferd.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen innføre
minst 3 års vekststans i oppdrettsnæringen.
2. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med den varslede
stortingsmeldingen om havbruksnæringen legge frem en tidfestet plan
med klare kriterier for overgang til en bærekraftig oppdrettsnæring
inklusive overgang til lukkede anlegg, eller teknologi med tilsvarende
miljøstandard.
2. desember 2014