Til Stortinget
Manuellterapeuter har utdanning på mastergradsnivå og har spisskompetanse
på undersøkelse og behandling av pasienter med lidelser i muskel-
og skjelettsystemet. I Norge skjer mastergradsutdanningen ved Universitetet
i Bergen. Utdanning fra utenlandske universiteter kan også kvalifisere
til betegnelsen manuellterapeut. Manuellterapeuter kan ta imot,
diagnostisere og behandle direkte uten forutgående henvisning. De
kan også sykmelde, rekvirere bildediagnostikk og henvise til spesialist
og fysioterapeut.
Forslagsstillerne er generelt skeptiske til ytterligere autorisasjoner
eller offentlig godkjente spesialiteter innen helsefeltet. Det er
fordi helsetjenesten beveger seg i retning av mer tverrfaglighet,
og fordi det ikke er ønskelig med flere nye oppdelinger enn strengt
påkrevet. Imidlertid mener forslagsstillerne at manuellterapeuter
er i en særstilling sammenlignet med andre grupper uten egen autorisasjon
eller offentlig spesialitet. Forslagsstillerne mener at autorisasjon
av denne yrkesgruppen vil ha en sterk og positiv informasjonsverdi,
medvirke til bedre pasientsikkerhet, det vil definere og klargjøre manuellterapeutenes
rolle i helsevesenet og dermed bidra til at flere pasienter blir
kjent med muligheten til å gå direkte til manuellterapeut.
For å bli tatt opp på masterstudiet i manuellterapi kreves en
bachelor i fysioterapi eller tilsvarende. Forslagsstillerne mener
det er et sentralt poeng at manuellterapiutdanningen på flere områder
er mer enn en videreutdanning. Utdannelsen gir studentene ny kunnskap
om undersøkelses- og behandlingsteknikker som er hentet fra andre
fagfelt enn fysioterapi. Manuellterapeuter settes i stand til å
være primærkontakter for pasienter med et selvstendig ansvar for diagnostikk
og behandling.
I dag er 29 personellgrupper autorisert. Autorisasjon utløser
rett til å benytte beskyttet tittel og definerer yrkesgruppens oppgaver
slik det fremgår av annet regelverk. Begrunnelsen for autorisasjon
er i hovedsak pasientsikkerhet. Personellet er underlagt offentlig
tilsyn med sin virksomhet og kan få autorisasjon tilbakekalt. Autorisasjon
for nye grupper kan gis etter lovforslag fra regjeringen og vedtak
i Stortinget eller etter forskriftsfastsettelse fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Med virkning fra 1. januar 2006 fikk manuellterapeuter betydelig
utvidede fullmakter overfor sine pasienter. Fra dette tidspunkt
kunne alle pasienter gå direkte til manuellterapeut uten å gå veien
om fastlege. Manuellterapeuter ble etter dette tildelt en vesentlig endret
yrkesrolle. Manuellterapeuter fikk en funksjon som portvoktere i
helsevesenet, og de fikk adgang til å diagnostisere pasienter, sykmelde,
rekvirere bildediagnostikk, henvise til spesialist og til fysioterapi.
I revidert nasjonalbudsjett for 2005, St.prp. nr. 65 (2004–2005),
begrunnet departementet forslaget om utvidede rettigheter slik:
«Portvokterrollen til spesialisthelsetjenesten blir dermed
spredt på flere behandlere. [..] Anledningen til å kunne sykemelde
og/eller henvise direkte til legespesialist eller fysioterapeut
kan innebære en mer effektiv utnyttelse av personalressurser samtidig
som pasientene sparer tid og penger.»
Nyordningen var den naturlige konklusjon på et prøveprosjekt
gjennomført i fylkene Nordland, Hordaland og Vestfold. Av SINTEFs
evalueringsrapport fremgikk det at prøveprosjektet ga raskere pasientforløp,
større grad av pasienttilfredshet og en mer effektiv utnyttelse
av samfunnets ressurser.
Reformen som endret manuellterapeutenes yrkesrolle vesentlig,
førte imidlertid ikke til at selve autorisasjonsbetegnelsen ble
endret. Fortsatt er manuellterapeuter autorisert som «fysioterapeuter»,
men forskrift FOR-2013-06-24-787 definerer hva benevnelsen manuellterapeut
innebærer. Uklarhet rundt hvem som er fysioterapeut, og hvem som
er kvalifisert manuellterapeut med en annerledes definert yrkesrolle,
skaper misforståelser både hos pasienter og helsepersonell. Dette
kan medføre forsinket diagnostisering og igangsetting av riktig
behandling, noe som kan være avgjørende for pasientens helse.
Betydningen av klare og tydelige autorisasjonsbetegnelser kom
godt til uttrykk ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 86 (2005–2006)
om bl.a. deling av farmasøyttittelen. Stortinget delte denne tittelen
i to nye – henholdsvis reseptarfarmasøyt og provisorfarmasøyt. I
departementets begrunnelse som Stortinget enstemmig sluttet seg
til, het det:
«Departementet mener det er flere grunner til at autorisasjonstittelen
bør gjenspeile farmasøytenes faglige utdanningsnivå. For det første
vil en nyansering av titlene være informativ for publikum, pasienter
og annet helsepersonell. Videre vil bedre samsvar mellom utdanningsnivå,
yrkestittel og yrkesoppgaver definert i annet regelverk gjøre lovverket
mer oversiktlig.»
De hensyn som Stortinget ved behandling av denne saken vektla,
gjør seg gjeldende ved vurdering av egen autorisasjon for manuellterapeuter.
Forslagsstillerne viser videre til Helse- og omsorgsdepartementets
forslag til forskrift om autorisering av manuellterapeuter fremmet
høsten 2013, der departementet, etter en samlet og helhetlig vurdering, gikk
inn for å gi manuellterapeuter egen autorisasjon.
Hovedformålet med helsepersonellovens regulering av autorisasjon,
lisens og spesialistgodkjenning er å ivareta pasientens sikkerhet.
Autorisasjonsordningen skal sikre at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner
til å inneha en bestemt yrkesrolle og skal være en sikkerhet for
at personell med en bestemt tittel innehar en bestemt kompetanse.
Forslagsstillerne vil peke på at hensynet til pasientsikkerhet
alene taler sterkt for at manuellterapeuter som én av tre grupper
i helsevesenet med portvokterrolle (leger, kiropraktorer og manuellterapeuter), også
tildeles en autorisasjon som samsvarer med yrkesrollen. Forslaget
innebærer ingen endringer av manuellterapeuters fullmakter, men
en autorisasjon vil på en kostnadsfri og effektiv måte bidra til
å klargjøre manuellterapeutenes rolle, og gjøre den bedre kjent
blant pasienter og helsepersonell. Derved bidrar den til at pasientene
kommer raskere til behandling, noe som vil avlaste fastlegene og
dertil gi samfunnsøkonomiske gevinster bl.a. ved at den syke kommer raskere
tilbake i arbeid.
Autorisasjon er ett av flere virkemidler som tar sikte på å øke
pasientenes kunnskaper om hva en behandler kan, for derved å sette
pasientene i stand til selv å foreta riktige og målrettede valg
som kan bedre pasientsikkerheten. Dette er særlig viktig når autorisasjonen
omhandler yrkesgrupper med et selvstendig ansvar for diagnostisering
og behandling. En autorisasjon av manuellterapeuter vil skape sammenheng
i autorisasjonsbetegnelsen på den ene side og terapeutens fullmakter
i sin yrkesutøvelse på den annen. Også dette vil styrke pasientsikkerheten.
En autorisasjon betyr samtidig at innehaveren får rett til å benytte
en beskyttet tittel, slik at pasienter med sikkerhet kan vite hvilken
kompetanse behandleren innehar.
Muskel- og skjelettplager representerer den største enkeltårsak
til sykefravær i arbeidslivet. Så mye som 40 prosent av alle sykemeldingsdager
tilskrives slike lidelser ifølge Navs statistikk. I tillegg kommer egenmeldinger
ved akutte og gjerne tilbakevendende plager. Ikke minst i de typiske
kvinneyrkene i helse-, pleie- og omsorgssektoren er muskel- og skjelettplager
svært ofte årsak til sykmelding. Dette er også årsak til at arbeidstakere
ikke makter å stå i arbeid fram til pensjonsalder. Tidlig innsats
gjennom forebyggende tiltak og metodisk opptrening kan hindre at slike
plager utvikler seg. Manuellterapi er i den sammenheng et lett tilgjengelig
og kvalitetssikret tilbud med spisskompetanse på slike lidelser
og sykdommer.
Stortinget har gjentatte ganger uttrykt ønske om autorisasjon
for flere personellgrupper i helsesektoren. Argumentene er blant
annet ønsket om å styrke rolleklarhet og pasientsikkerhet, samt
å få flere mennesker raskere tilbake til yrkesaktivitet gjennom
å sørge for god kjennskap til de helseprofesjoner som kan yte direkte
helsehjelp til store pasientgrupper.
På denne bakgrunn fremmer forslagsstillerne følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at manuellterapeuter
inntas i opplistingen av autorisert helsepersonell i helsepersonelloven
§ 48 første ledd.
16. desember 2014