Til Stortinget
Vindkraft til havs er en næring med stort framtidig potensial
i en verden som trenger enorme mengder ny fornybar energi for å
nå klimamålene. Hittil er det i hovedsak bygget ut bunnfast havvind
på grunne havområder. Tyskland, Danmark, Sverige og ikke minst Storbritannia
har drevet denne utviklingen fram.
Utviklingen har kommet kortere for flytende havvind, selv om
dette er et område med stort potensial. Norge har investert mer
enn 750 mill. kroner i forskning på havvind, men har manglet virkemidler
som kan ta flytende havvind ut av laboratoriet og omgjøre den til
kommersielt tilgjengelig teknologi. De siste årene har satsingen
på vindkraft til havs i Norge stanset opp. Et eksempel på dette
er General Electric (GE) som i 2010 ville gjøre Norge til et sentralt
land i selskapets satsing på havvind, men som la ned satsingen på
grunn av mangel på marked i Norge.
Lav oljepris og trangere tider i oljenæringen gir et forvarsel
om behovet for å omstille kompetansen i fossile næringer til nye
grønne og utslippsfrie næringsveier. Forslagsstilleren viser til
at vindkraft til havs krever marin kompetanse og teknologi som Norge
er eksperter på. Norge kan levere montasje, fundamenter, oppankring,
vedlikehold og ikke minst erfaring fra oljesektoren med realisering
av gigantprosjekter til havs. Utbygging og drift av flytende havvindparker
og utvikling og leveranser av teknologier og metoder gir store muligheter
for fornybar norsk verdiskaping.
Teknologiutvikling skjer imidlertid ikke av seg selv. De siste
årene har utbygging av nye fornybare energikilder skutt fart for
alvor. Felles for alle suksesshistoriene, enten det er vindkraft
på land, solceller, bunnfast vindkraft til havs eller solvarmeanlegg til
oppvarming av tappevann, er at de kan takke en offentlig støtteordning
for at teknologien har kunnet kommersialiseres opp i stor skala.
Forskning er en viktig del av arbeidet for å ta fram nye teknologier
og næringer, men er ikke nok i seg selv. En viktig del av teknologiutviklingen
og kostnadsreduksjonen skjer først når markedet tas i bruk.
Forslagsstilleren viser til at erfaringen fra vindkraft i Nord-Europa,
og særlig fra solceller i Tyskland og Italia, illustrerer dette
tydelig. Både vindkraft og solceller er teknologier som har vært
kjent lenge – solcellene i mange tiår, vindkraften i noen hundre. Men
gjennom tydelig satsing fra offentlige myndigheter ble det skapt
markeder der teknologiene kunne tas i bruk i større skala. Resultatet
er stadig bedre og billigere fornybare løsninger. Solcelleutviklingen
er et ekstremt eksempel på dette. Fra 2007 til 2012 falt prisen
for solcellemoduler med 80 pst., og utbredelsen eksploderte. Dette
skyldtes at noen land gikk foran og etablerte markeder som tillot
storskala produksjon.
Det er all grunn til å forvente samme utvikling for flytende
havvind. Utvikling og eksport av havvind er bra for verdens klima,
samtidig som det innebærer store mulighet for norsk næringsliv.
Forslagsstilleren mener tiden nå er overmoden for at myndighetene
aktivt legger til rette for å utvikle en norsk havvindnæring.
Vindkraft på land, solceller og bunnfast offshore vindkraft er
i ferd med å bli hyllevare. I løpet av noen få år har vindkraft
på land vokst fra å være en nisje til å bli en viktig del av kraftforsyningen
i stadig flere land. For å redusere verdens avhengighet av fossil energi
og utslipp av klimagasser trengs utbygging av mye mer fornybar energi.
Det betyr at etterspørselen etter gode fornybarløsninger vil vokse,
og at det er behov for flere løsninger enn de som er kommersielt tilgjengelige
i dag.
Flere typer fornybar energi er allerede konkurransedyktig mot
de dyreste fossile alternativene. I optimale områder er både sol
og vind allerede billigere enn å bygge nye konvensjonelle kraftverk,
også kull. Den foreslåtte støtteordningen til det nylig planlagte britiske
atomkraftverket Hinkley Point C er også vesentlig høyere enn subsidien
til vind og solkraft i Storbritannia i dag. En satsing på flytende
vindkraft vil etter all sannsynlighet følge samme kostnadskurve
og bli et konkurransedyktig alternativ. Når det lykkes, vil markedet
for teknologien være enormt.
Veksten i bruk av vindkraft til havs minner om den man så i solcellenes
barndom. Fra 2010 til 2014 har installert kapasitet doblet seg til
om lag 9 GW. Mesteparten av de vindmøllene som er montert til havs
er bunnfaste. Disse vindturbinene er avhengige av relativt grunne
havområder, med dybder som er mindre enn noen titalls meter. Jo
dypere det er, jo dyrere og vanskeligere blir det å etablere bunnfaste vindparker.
Grunne områder med god vind er en begrenset ressurs. Mange av disse
grunnene er også områder av høy biologisk verdi, der hensyn til
fiskerier eller miljøhensyn kan begrense utbyggingen. I tillegg
ligger mange av områdene nær land, noe som også legger begrensninger,
særlig på grunn av hensyn til skipstrafikk og annen aktivitet i
området. Markedet for slike løsninger er derfor begrenset, og har
til nå vært lokalisert rundt noen nordeuropeiske land, særlig Storbritannia,
Tyskland og Danmark, som alle har tilgjengelige grunne sandbanker.
Flytende vindturbiner har et vesentlig større potensial, men
er en langt mindre utviklet teknologi. Det finnes ingen større parker,
kun ulike demonstrasjonsprosjekter og prototyper. Flytende møller
kan bygges flere steder, siden de ikke er avhengige av grunt vann.
Det gir større fleksibilitet til å legge anleggene til områder med
lav konflikt med andre miljø- eller næringsinteresser. Enova har
anslått det tekniske/teoretiske potensialet for havbasert vindkraft på
dybder mindre enn 300 meter i Norge til å være 14 000 TWh, eller
112 ganger det norske kraftforbruket. Det tekniske og teoretiske
potensialet vil avvike betydelig for hva som faktisk kan bygges
ut, men gir en indikasjon på det enorme potensialet.
Mens bunnfast havvind etter hvert har blitt vanlig, har utviklingen
av flytende vindkraft hengt etter. Dette kan skyldes at de tekniske
utfordringene er mindre ved bunnfast vindkraft, men også at de landene
som nå er førende i utbyggingen av vindkraft til havs (Tyskland,
Danmark, Storbritannia og Belgia) har hatt god tilgang på grunne
havområder. Imidlertid er slike grunne områder med god vind en begrenset
ressurs og ikke tilgjengelig for alle kyststater.
Flere land utenom Norge har satset på å utvikle ulike flytende
løsninger, og det pågår prosjekter både i andre europeiske land
og Kina, Sør-Korea og Japan. Japan satte i drift en 2 MW flytende
turbin utenfor Fukushima i 2013. Storbritannia, som leder an på bunnfast
havvind, har nå også tatt ledertrøya på flytende vindturbiner. I
tillegg til å tilby testing av fem fullskala flytende vindmøller
av Statoils Hywind diskuteres også prosjekter med andre teknologitilbydere.
Utbygging av vindkraft til havs utenfor grunnlinjen er regulert
gjennom havenergiloven. Loven fastsetter en annen prosedyre for
utbygging enn den som gjelder etter energiloven. Til havs skal myndighetene først
konsekvensutrede områder, og så åpne blokker som egner seg for havenergiproduksjon.
I spesielle tilfeller, som for demonstrasjonsprosjekter, er det mulig
å åpne områder utenom denne prosedyren.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) la i 2010 fram rapporten
«Havvind – forslag til utredningsområder» som kartla 15 områder
som kunne egne seg for vindkraft til havs. Det ble også gjennomført
en grundig strategisk konsekvensutredning av områdene. Utredningen
så på en rekke faktorer: miljøvirkninger, egnethet med hensyn til
teknologi med videre. Resultatene ble presentert alt i 2012 i NVEs rapport
«Strategisk konsekvensutredning for havvind». I rapporten gjør NVE
det klart at mange av de 15 områdene egner seg og kan åpnes, det
gjelder både grunne områder og områder på dypt vann. Siden 2012
har det altså vært mulig å lyse ut blokker der det kan bygges havvind
i Norge.
Norge har brukt betydelige midler på forskning på vindkraft til
havs. Det er opprettet to vitenskapelige sentre innenfor ordningen
forskningssentre for miljøvennlig energi. Finansieringen utløper
i 2016. Det er uklart om satsingen vil bli fulgt opp. Samtidig er
det bevilget betydelige forskningsmidler via Forskningsrådets løpende
utlysninger. Til sammen er det ifølge Forskningsrådet brukt mer
enn 750 mill. kroner på forskning på vindkraft til havs. Energi 21,
som er den nasjonale strategien for forskning og utvikling, demonstrasjon
og kommersialisering av ny energiteknologi, har havvind som ett
av sine seks hovedsatsingsområder.
Samtidig eksisterer det i dag ingen egen støtteordning for vindkraft
til havs i Norge. Utbygging av fornybar energi støttes økonomisk
gjennom ordningen med grønne sertifikater, men denne støtteordningen er
ikke et egnet verktøy for å drive fram teknologier som ennå ikke
er hyllevare. Dagens ordning er såkalt teknologinøytral, som innebærer
at det er de billigste formene for fornybar energi som bygges ut.
Det har i all hovedsak vært småkraft.
I tillegg har Enova gitt støtte til å teste ut enkelte prototyper
på flytende vindkraft, som har gått til enkeltstående prototyper.
I det ene prosjektet (SWAY) gikk selskapet konkurs før midlene ble
brukt. I 2009 fikk også Statoil/Hydro 54 mill. kroner av Enova til
å utvikle en flytende prototyp som fikk navnet Hywind. Denne turbinen
er fortsatt i drift. På grunn av dårlige rammebetingelser i Norge
planlegger Statoil nå videre pilottesting av fem flytende 6 MW turbiner i
Skottland.
Avhengig av hvordan man regner, er fremdeles i størrelsesorden
30–50 pst. av energibruken i Norge basert på fossil energi. Norge
har fremdeles stort behov for mer fornybar energi. Forslagsstilleren
understreker imidlertid at formålet med en storsatsing på flytende
havvind først og fremst er å utvikle en ny global klimaløsning og
utvikle grønt norsk næringsliv. Dagens støtteordninger er dårlig
egnet til disse formålene. Forslagsstilleren mener ordningen med grønne
sertifikater bør legges vesentlig om, og at et offensivt støtteregime
for vindkraft til havs bør være første ledd i en slik omlegging
av støtteordningene for fornybar energi i Norge.
Ulike land har brukt forskjellige virkemidler for å stimulere
til utbygging av vindkraft, og som kan være aktuelle for en norsk
havvindsatsing:
Feed-in-tariffer: Vindkraftutbyggingen
på land i Danmark og både på land og til havs i Tyskland ble startet
med generøse innmatingstariffer, med fast pris for å levere strøm
fra anlegget i 15–20 år. Etter hvert som kostnadene synker, senkes
innmatingstariffen for nye prosjekter.
Contracts for difference: er en versjon av innmatingstariffer,
men der utbygger og staten avtaler seg imellom hva utbyggeren skal
få betalt per produsert kWh prosjekt for prosjekt. Denne modellen
er i bruk i Storbritannia og Belgia for offshore vind. Britiske
myndigheter har foreslått samme modell for å få i gang utbygging
av ny atomkraft.
Grønne sertifikater: har vært brukt i Norge og Sverige for
å stimulere til utbygging av vindkraft på land og vannkraft. Storbritannia
har også brukt en slags sertifikatordning for å utløse bygging av
offshore vind, men denne ordningen er avsluttet og erstattet av
contracts for difference. I den britiske ordningen fikk ulike teknologier
forskjellig antall sertifikater per produsert kWh. Dette førte til
at antallet sertifikater i markedet ikke korresponderte med hvor
mye ny strøm som ble produsert.
Auksjoner: har blitt brukt av Danmark. I denne modellen
legges utbyggingen av en vindpark ut på auksjon, og den som byr
minst får lov å bygge ut. Danske myndigheter har argumentert med
at dette har fått ned kostnadene med bunnfast havvind betydelig.
Investeringsstøtte: har blitt brukt i Norge for å utløse
fornybar utbygging før sertifikatene ble innført i 2012. I denne
modellen konkurrerer ulike prosjekter om et direkte tilskudd, som
betales ut når prosjektet er ferdig. Ordningen ble administrert
av Enova, og den var omdiskutert. Den var ikke tilstrekkelig til
at Stortingets mål om 3 TWh vindkraft i 2010 ble innfridd. Ordningen
har også blitt brukt til å realisere utbygging av fjernvarme og
bioenergi, med større suksessrate.
I desember 2014 fikk Energimyndigheten i Sverige beskjed om å
utrede hvordan en ny støtteordning for vindkraft til havs skal utformes.
Oppdraget skal være gjennomført innen 1. juni 2015.
Hva slags ordning som er best egnet for Norge, må utredes nærmere.
Den må være tilstrekkelig og robust nok til å utløse bygging i full
skala, den må være tilgjengelig for norske miljøer og teknologitilbydere,
den bør konsentreres mot å finne kostnadseffektive løsninger, og
den må være tilstrekkelig til å la flere ulike teknologikonsepter
bli testet ut.
Flytende havvind har potensial til å bli en viktig klimaløsning
og et stort vekstområde for norsk næringsliv, på et område der Norge
har betydelig kompetanse. Det representerer en stor mulighet for
omstilling av den fossile delen av norsk næringsliv og en fornybar
vekstmulighet for norske bedrifter. Forutsetningen er at man lykkes
med å utvikle bedre og billigere løsninger. For å få til det må
markedet settes i gang.
Erfaringer fra andre fornybare industrieventyr viser at det trengs
et marked der løsningene utvikles, kommersialiseres og forbedres
gjennom praktisk utprøving i større skala. Det er brukt betydelige
midler på forskning, juridisk rammeverk for vindkraft til havs og
konsekvensutredning av aktuelle områder. Imidlertid mangler det
virkemidler som kan sette i gang utvikling og kommersialisering
av nye offshoreløsninger.
Det finnes en rekke modeller for støtte til teknologiutvikling
og kommersialisering av løsninger for flytende havvind. Første steg
bør være å etablere en demonstrasjonspark i stor skala med plass
til 15–30 vindmøller, hvor det kan prøves ut ulike typer flytende
vindkraft. Dernest er det avgjørende å få på plass rammebetingelser
som gjør det mulig å bygge ut havvind i Norge. Uten å prøve ut teknologien
på et hjemmemarked av en viss størrelse blir det vanskelig for norsk
næringsliv å gripe mulighetene internasjonalt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen opprette
en større demonstrasjonspark med tilhørende infrastruktur og finansiering
for uttesting av ulike typer fullskala flytende vindkraft i Norge.
2. Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til økonomiske
rammebetingelser med sikte på å utløse en omfattende havvindnæring
i Norge.
13. mai 2015