Til Stortinget
Psykiske helseplager er en av Norges største folkehelseutfordringer.
Ifølge Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet koster psykiske
lidelser samfunnet mer enn 185 mrd. kroner i året.
Så mye som 50 prosent av befolkningen opplever en psykisk lidelse
i løpet av livet. De strever i så stor grad at det går utover hvordan
de fungerer i hverdagen. 400 000 barn har foresatte med psykiske
lidelser. 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling.
Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom,
50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet
og 40 prosent av uføretrygdkostnadene. Depresjon står alene for
halvparten av kostnadene. For hver person som er uføretrygdet på
grunn av en psykisk lidelse, taper Norge 21 arbeidsår. Depresjon, angst
og alkoholmisbruk er dyrest og mest utbredt. Samtidig vet man at
dette kan forebygges.
Tallene forteller mye om hvor viktig det er at Norge lykkes
med arbeidet for psykisk helse, og at det er behov for en kraftig
opptrapping av innsatsen for psykisk helse blant barn og unge.
Utviklingen de første leveårene og hvilke helsevaner et menneske
etablerer tidlig i livet, legger mye av grunnlaget for helsen senere
i livet. Barnehagelærere og ansatte i skolen kan ofte tidlig peke
ut de barna som vil ha behov for ekstra støtte og veiledning.
Det viktigste forebyggende arbeidet er derfor det som gjøres
før folk blir syke. Stadig mer internasjonal forskning viser at
opplæring som på ulike måter knyttes til psykisk helse tanker, følelser
og adferd, har en god forebyggende effekt på psykiske problemer
og lidelser.
Et viktig virkemiddel for å bidra til å styrke hele befolkningens
psykiske helse, er å inkludere kunnskap om psykisk helse i skolen.
Det handler om å bygge opp mental kapital og prioritere positiv
psykisk helse, heller enn å bekjempe psykisk sykdom. Dette grepet
vil ha en forebyggende effekt på befolkningsnivå. Slik vil det
også kunne bidra til å redusere sosial ulikhet i helse.
En satsing på psykisk helse i skolen vil ha den doble effekten
at man på en bedre måte oppfyller målene i læreplanen, samtidig
som man kan forvente en universelt forebyggende effekt.
Norge har sammen med de andre nordiske landene høyest livskvalitet
og lykke i verden. Dette gjelder både voksne og ungdom. Samtidig
vet man at den største trusselen mot helsen i Norges del av verden gjelder
psykiske belastninger og lidelser (WHO og Folkehelseinstituttet
(FHI)).
Om lag 15 prosent av Norges befolkning får minst én episode med
alvorlig depresjon, og rundt 10 prosent får en periode med skadelig
rusmiddelbruk eller ‑avhengighet i løpet av livet. I Norge har omkring
8 prosent av barn og unge en diagnostiserbar psykisk lidelse, og
mellom 15 og 20 prosent av barn og unge har nedsatt funksjon på
grunn av psykiske plager (Mathiesen, Karevold & Knudsen, 2009).
Mange barn og unge sliter også med stressrelaterte psykiske helseplager,
vold og mobbing (NOVA, 2013).
Personer med psykiske vansker i barne- eller ungdomsårene har
økt risiko for å oppleve psykiske plager og psykiske lidelser senere
i livet. Av dem som har én psykisk lidelse, vil halvparten ha minst
én psykisk lidelse til. Mange som har psykiske lidelser, er ikke
i kontakt med helsetjenesten for disse lidelsene.
Personer med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske
sykdommer og lever kortere enn befolkningen for øvrig. Bruk av medikamenter, usunn
livsstil og selvmord er viktige forklaringer. Hvert år tar omkring
500 personer sitt eget liv.
Ungdomstiden er en sårbar tid, og mange strever med overgangen
fra barndom til voksenliv. 30 prosent av ungdommen fullfører ikke
skoleløpet, og rapporter viser at hovedårsaken til frafallet er
psykiske problemer. Ungdom opplever et økende kroppspress. Frafall
fra videregående på grunn av psykiske problemer er en av de største
risikofaktorene for videreutvikling av psykiske lidelser, rusmiddelproblemer, frafall
fra arbeidsliv og tidlig uførhet.
WHO fremholder at for å forebygge psykiske lidelser i befolkningen
bør tiltakene søke å motvirke risikofaktorer (det som øker risiko
for sykdom) og styrke beskyttelsesfaktorer (det som reduserer risiko for
sykdom). Forebygging av psykiske lidelser bør derfor starte tidlig,
og det krever en koordinert innsats på flere nivå i samfunnet.
Fagmiljøer peker på at helsetjenesten i seg selv ikke produserer
helse. Derfor bør samfunnet prioritere tiltak på andre arenaer.
Helse produseres der folk lever sine liv – i familien, i barnehagen,
på skolen, på arbeidsplassen, i kultur og idrett. På makronivå i
et høyinntektsland som Norge har helsetjenester i seg selv liten
effekt på folkehelsen og på befolkningens samlede helse.
Fellesskolen er en god arena for implementering av universelle,
forebyggende tiltak. Å innføre psykisk helse som felles fag i skolen
kan både forebygge og bidra til å nå allerede satte mål i læreplanen.
I tillegg til faktorer som har med familie og oppvekstmiljø å
gjøre, er mobbing og manglende mestring i skolen blant de mest alvorlige
risikofaktorene for ungdoms psykiske helse.
Stadig mer forskning viser at opplæring som på ulike måter knyttes
til psykisk helse, tanker, følelser og adferd, har en god forebyggende
effekt på psykiske problem og lidelser.
Ved å trene på hvordan man regulerer følelser, tenker fornuftig,
lærer, korrigerer adferd og møter sosiale utfordringer, er man bedre
rustet til å takle ulike situasjoner i livet. Opplevelse av å mestre
og håndtere hverdagslivet er helt nødvendige forutsetninger for god
helse og trivsel.
En god skole for alle er hjørnesteinen i den norske modellen.
Fellesskolen skal gi et godt tilbud til alle elever. Foreldre skal
være trygge på at barna blir tatt vare på i skolen, og at skolemiljøet
legger til rette for læring.
Læreplanens generelle del slår fast at:
«Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte
livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal
gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og
samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi (…).»
Et godt eksempel på hvordan man ønsker å nå dette målet er ernæringslære
og fysisk aktivitet som forutsetninger for å kunne ta vare på seg
selv og egen helse. Tilsvarende er sammenhengen mellom tanker, følelser
og atferd grunnleggende kompetanse for å forstå hvordan man fungerer
som menneske. Kunnskap om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer
for utvikling av psykiske plager er en forutsetning for å ivareta
egen psykisk helse og ivareta andre.
Kompetansemålene reflekterer i liten grad at mennesket består
av kropp og sinn. At disse to samvarierer, og at følelser henger
sammen med sosiale og relasjonelle forhold, er ikke omtalt. Det
er utelukkende ett kompetansemål knyttet til sammenheng mellom fysisk
og psykisk helse, men ingen kompetansemål knyttet til basiskunnskap
om følelser og påvirkninger på sinnet, vanlige følelser og reaksjoner osv.
En forutsetning for å mestre livet best mulig, og ha en best mulig
helse som plattform for dette, er å ha verktøy til å forstå seg
selv, kroppen og sinnet/følelsene.
Til tross for dette er disse temaene nærmest fraværende i læreplanene.
En oppstilling av læringsmålene for kropp og helse gjennom grunnskolen
viser nærmest fravær av forståelsen for at psyken utgjør en vesentlig
del av ens helse og forutsetning for god helse. Opplæring i slike
temaer må sies å være nødvendig for å møte opplæringens mål i læreplanen.
Skolen vektlegger primært opplæring i kroppens fysiske funksjoner
og sammenheng mellom livsstil og fysisk helse. Samtidig viser stadig
mer forskning at opplæring som på ulike måter knyttes til psykisk helse,
tanker, følelser og adferd, har en god forebyggende effekt på psykiske
problemer og lidelser.
Djupedal-utvalget, NOU 2015:2 «Å høre til» peker på at det i
dag tilbys et stort antall programmer og tiltakspakker i skolen.
De har gjerne til hensikt å redusere atferdsproblemer, fremme sosial
kompetanse, forebygge psykiske plager eller lidelser og fremme trivsel
og livskvalitet. Gode programmer kan ha en positiv effekt for de
elevene som deltar, men i skolen kommer uansett stadig nye alderskull
til. De nye kullene kan ha begrenset glede av det forrige kull ble
tilbudt, med mindre tiltakene stadig gjentas eller har resultert
i varige endringer i skolens arbeidsmåte, kultur eller miljø. Noen
programmer har nettopp slike endringer som mål. Utvalget mener at
det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom det å ta i bruk spesifikke
programmer og det å utvikle en mer helsefremmende skole.
Det fremkommer også av Djupedal-utvalgets arbeid at skoleledere
etterspør større oppmerksomhet på psykisk helse i programmene som
mottar støtte fra Utdanningsdirektoratet. Programmene er ment å være
av universell og forebyggende karakter, og tilbakemeldingen er at
psykisk helse burde vært en tydelig komponent i programmene som
benyttes, for at skolen skal ha mer helhetlig støtte i sitt arbeid
med denne tematikken.
Videre viser en rapport fra Nordisk institutt for studier av
innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) fra 2014 at lærerne ønsker
at skolen skal arbeide systematisk, både for å forebygge psykiske
vansker og for å fremme god psykisk helse hos elevene. Likevel er
det bare et mindretall av lærerne som oppgir at skolen faktisk gjør
dette.
I rapporten «Bedre føre var» (FHI:2011) trekkes helsefremmende
skoler frem som ett av tiltakene som bygger på det mest solide evidensgrunnlaget
eller vurderes som de viktigste.
Helhetsinntrykket av arbeidet med psykisk helse i skolen er at
det er fragmentert. Det er tilfeldig hvilke skoler som tar i bruk
det enkelte program, og det avhenger i for stor grad av lokale ressurser
og prioriteringer.
Flere steder er skolen også avhengig av en solid skolehelsetjeneste
for å lykkes med programmene. Tidsskriftet Sykepleie» har dokumentert
at dette ofte blir nedprioritert, noe som ytterligere kan bidra
til å svekke tilbudet om bistand til skolering innen psykisk helse.
Beregninger for Norge i det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet
Global Burden of Disease (GBD) peker på at psykiske plager og lidelser
utgjør en økende andel av den totale sykdomsbyrden i både Norge
og resten av verden. Denne kartleggingen gir et godt verktøy for
å kunne prioritere forebyggende tiltak. FHI påpeker at man med dette
som bakteppe for prioritering av tiltak bør prioritere vanlige psykiske
lidelser foran de alvorligste.
Norge har forpliktet seg til å følge WHOs «Global Mental Action
Plan». Det vil si at Norge innen 2020 blant annet skal gjennomgå
og revidere selvmordsforebyggende arbeid, samle inn og rapportere
et kjernesett av psykiske helseindikatorer og utvikle planer om
psykisk helsepolitikk. Norge skal dessuten, innen 2020, ha minst
to psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende programmer som
omfatter flere sektorer, og som er virksomme nasjonalt. Skolen er derfor
en god arena å begynne med.
Internasjonalt finnes et stort antall evalueringer av skolebaserte
programmer som tar sikte på å bedre barn og ungdoms psykiske helse.
Det er også forskning som viser at tiltak i skolen er kostnadsbesparende
i et samfunnsperspektiv; de har positiv effekt på blant annet kriminalitetsforebygging.
En nylig publisert artikkel i tidsskriftet The Lancet viser
til en studie der man fant en nedgang i forekomsten av selvmordsforsøk
på mer enn 50 prosent ved gjennomføring av et program om bevisstgjøring
av egen psykisk helse hos ungdom. Undersøkelsen omfattet nærmere
170 skoler i ti EU-land.
Forskning har til nå vist at flere faktorer kan være psykisk
helsefremmende – trygghet, tilhørighet, mestring og mening. Dette
krever at man ikke bare arbeider forebyggende overfor det enkelte
barn, men også på et systemnivå med tanke på sosial utjevning, integrering,
oppvekstmiljø, familier, barnehage og skole. Derfor er kunnskap
om psykisk helse i skolen et viktig forebyggende tiltak og en viktig
investering i folkehelsen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å integrere kunnskap om psykisk helse i skolens fag,
slik at barn og unge får en helhetlig opplæring om kroppens fysiske
og psykiske helse.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en styrking
av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, herunder en samtidig styrking
av psykologkompetansen i tjenesten.
3. Stortinget ber regjeringen legge til rette for systematisk
dokumentasjon av nivået på den psykiske helsen i Norge, herunder
gjennomføre en befolkningsrepresentativ undersøkelse av nivået på psykisk
helse og forekomsten av psykiske lidelser i landet.
17. juni 2015