Plastforurensning har så langt i stort grad vært oppfattet som
i høyden litt plagsom visuell forsøpling. I virkeligheten har plastforsøplingen
bygget seg opp til å bli et av verdens største, globale forurensningsproblem.
Den globale plastforurensningen har de samme kjennetegn som andre
store forurensningsproblemer verden har sett seg nødt til å få under
kontroll (PCB og diverse andre syntetisk framstilte, tungt nedbrytbare
miljøgifter, ozonødeleggende stoffer, hormonhermere, klimagasser
osv.):
Plast er i utgangspunktet et nyttig
stoff som har fått enorm utbredelse og anvendelse før miljøproblemene
det skaper er blitt så tydelige at beslutningstakere ser nødvendigheten
av tiltak.
Plast spres ukontrollert i naturen overalt på kloden i gigantiske
mengder.
Plast brytes svært langsomt ned i naturen og har skadevirkninger
i alle stadier av nedbrytingen: Plast gir visuell og fysisk forurensning
som kan skade samfunns- og næringsinteresser. Plastfragmenter spises
av og skader store dyr. Små/mikroplastfragmenter kan tas opp av
og potensielt skade små organismer. Mikroplast, som nedbrytingsprodukter
eller direkte industrielle produkter, kan akkumuleres oppover i
næringskjedene med økende skadepotensial, kanskje også for mennesker.
Det samlede skadepotensialet av plastforurensning er ikke
avklart, men det er grunn til å anta at flere skadevirkninger vil
bli avdekket. Særlig er kjemisk/fysiologiske effekter av mikroplast
foreløpig dårlig kartlagt. Generell kunnskap om mulige biologiske
effekter av svært små syntetiske partikler, og dessuten mulige samvirkeeffekter av
plast og andre typer forurensning, tilsier stor vekt på en føre-var-holdning.
Skadevirkningene av plastforsøpling kan få en eksponentiell
utvikling dersom forsøplingen ikke kommer under kontroll. Store
mengder nytt plastavfall tilføres hele tiden og kommer i tillegg
til plastavfall som allerede er i naturen og fortsetter å gjøre
skade over mange tiår.
Det haster med å komme i gang med internasjonalt samarbeid
for systematisk «vugge-til-grav»-håndtering av plastproblemet.
Dersom det blir internasjonal enighet kan svært mye av plastproblemet
begrenses med enkle tiltak, i stor grad på direkte lønnsomme måter
eller til lav pris. Fem hovedområder peker seg ut:
1. Mengden plast som tilføres naturen
kan reduseres sterkt på globalt nivå gjennom holdningsendring, insentiver
og regler i alle land.
2. Etablering av systemer for innsamling og resirkulering
av plastavfall kan ta unna store deler av brukt plast, produsere
ressurser/gi råstoff til mange produkter og skape nye næringer og
arbeidsplasser.
3. Produksjon og bruk av plast kan optimaliseres gjennom
insitamenter/krav til biologisk nedbrytbarhet i utvalgte produktgrupper.
4. Bruken av plast kan effektiviseres og begrenses gjennom
insitamenter/krav til emballasje- og materialbruk i næringsliv og
annen virksomhet.
5. Oppsamling av deler av eksisterende plastforurensning
kan gjennomføres i langt større grad enn i dag dersom det organiseres
som et internasjonalt fellesansvar.
Norge har egeninteresse av å få kontroll på global plastforurensning
før problemet vokser seg enda større. Norge har forholdsvis god
kompetanse på nasjonale og offentlig/private systemer for håndtering og
gjenbruk av plastavfall, god kompetanse på internasjonalt miljøsamarbeid
og bra internasjonal tillit som en aktør uten for mange tilleggsagendaer.
Norge er derfor i en god posisjon til å være initiativtaker,
pådriver og eventuelt vertskap for arbeid med en internasjonal konvensjon
som regulerer produksjon, bruk og håndtering av plast. Hovedmålet
for en slik konvensjon må være å redusere utslipp, ressursbruk,
forsøpling og miljøskade på globale økosystemer.
Årlig produseres det på verdensbasis 300 millioner tonn plast.
8 millioner tonn av dette ender i havet. De seks største produsentene
av plast som ender i havet, er Kina, Indonesia, Filippinene, Sri
Lanka, Thailand og Vietnam. Disse landene produserer en tredjedel
av alt plastavfall og står for 60 pst. av all marin forsøpling.
Globalt dør over en million sjøfugl og 100 000 havpattedyr årlig
bare på grunn av skader de får av plast. Det finnes store områder
med plast i verdenshavene, og flere organisasjoner jobber med å
begrense problemet. Ifølge tall fra WWF er mengden fisk, sjøfugl,
hval og andre havlevende dyr blitt redusert med over 50 pst. fra
1970 til 2012. Marin plastforsøpling utgjør en ytterligere trussel
mot disse bestandene.
Oppdaterte estimater anslår 150 millioner tonn søppel i havet.
Mindre enn 20 pst. kommer fra fiskeri og marine næringer. Dårlig
søppelhåndtering og manglende resirkuleringsordninger er årsak til
50 pst. av marin forsøpling. Det er spesielt voksende økonomier
som står bak marin forsøpling.
En artikkel i Science anslår at det innen 2025 vil være 250 millioner
tonn søppel i verdenshavene, om forsøplingen fortsetter i samme
tempo som i dag. Mye av dette er plast. Dette tilsvarer en femtedel
av den samlede biomassen av alle verdens store fiskebestander. Mengden
plast i havet har nådd et stadium hvor det forårsaker stor økonomisk
og økologisk skade.
I Norge, inkludert Svalbard, er noen kystområder og store områder
under vann fulle av plastsøppel. Sjøfugl som spiser plast, dør ofte.
Trolig har over 95 pst. av sjøfuglarten havhest plast i magen.
De store søppelmengdene i verdenshavene, for eksempel «The Great
Pacific Garbage Patch», tilsvarer tross sine enorme dimensjoner
under 5 pst. av den totale mengden søppel i havet. 95 pst. av søppelet som
ender i havet, vet man ikke hvor befinner seg. Muligheten for å
få det fjernet når det først har havnet i havet, er begrenset. Plasten
vil mest sannsynlig ligge og forurense mange hundre år fram i tid.
Store deler av denne plasten blir brutt ned til stadig mindre biter
og ende som mikroplast. Mikroplast har fått økende oppmerksomhet.
Den største bidragsyteren til mikroplastproblemet er de store plastforekomstene som
brytes ned til mikroplast. Mikroplast i produkter er et mer begrenset
problem.
Plast, særlig mikroplast, er skadelig og giftig i seg selv. I
tillegg trekker plast i havet til seg kreftfremkallende stoffer
som PCB og DDT. Konsentrasjonen av disse stoffene har i noen undersøkelser
vist seg å være en million ganger høyere på plast enn i vannmassene
rundt. Når mikroplast som har disse stoffene på seg tas opp av arter
som på bunnen av en næringskjede, kan stoffene konsentreres oppover
i næringskjeden (bioakkumulasjon) og kan ende i høye konsentrasjoner
i marine ressurser som fisk, og dermed også påvirke verdens og Norges
befolkning.
Forurensningsloven har som formål
å verne det ytre miljø mot forurensning og redusere eksisterende
forurensning, redusere mengden av avfall og fremme en bedre behandling
av avfall.
OSPAR-konvensjonen skal beskytte det marine miljø i nord-østlige
deler av Atlanterhavet. Konvensjonen har en plan mot marin forsøpling
for dette havområdet, men gjennomføringen har foreløpig begrenset
effektivitet bl.a. fordi den ikke regulerer forsøpling utenfor området
og ikke kilder utenom marine.
MARPOL73/78-konvensjonen skal forhindre forsøpling fra skipsfart.
Baselkonvensjonen skal forhindre overføring av søppel fra
rike til fattige land.
Bernkonvensjonen forplikter deltakerlandene til å sikre
levedyktige bestander av arter som er listet under konvensjonen.
I Norge er flere av disse artene truet av plast.
Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) innebærer tilsvarende
forpliktelser. Norge var initiativtaker til konvensjonen.